Jump to content

Diskuterfilm kårer: De beste fra 70-tallet (2013-utgave)


paah
 Share

Recommended Posts

http://media.tiff.net/contents/stills/diable_probablement_le__c44.jpg

 

Har startet kåringen ved å se Le diable probablement av Bresson, og det var jo virkelig litt av en film. Den er veldig interessant tematisk sett, med fokus på menneskets ødelegge av planeten, vist gjennom dokumentarbilder men også gjennom hovedkarakteren som er i en slags fase hvor han prøver å finne mening med det hele. Noen scener er umiddelbare favoritter, som scenen i kirken, og spesielt på bussen. Listeplass, helt sikkert. Tror også denne kan vokse ganske mye ved flere visninger.

Link to comment
Share on other sites

 
  • Replies 115
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

 

1. Celine and Julie Go Boating (1974)
2. Scenes from a Marriage (1973)
3. A Clockwork Orange (1971)
4. Cries and Whispers (1972)
5. The Man Who Fell to Earth (1976)
6. O Lucky Man! (1973)
7. Autumn Sonata (1978)
8. Apocalypse Now (1979)
9. Stalker (1979)
10. Annie Hall (1977)

11. The Conversation (1974)
12. The Spirit of the Beehive (1973)
13. The Long Goodbye (1973)
14. Network (1976)
15. Invasion of the Body Snatchers (1978)
16. Aguirre: The Wrath of God (1972)
17. Sorcerer (1977)
18. The Discreet Charm of the Bourgeoisie (1972)
19. Solaris (1972)
20. Suspiria (1977)

Link to comment
Share on other sites

 

Cinemateket kjører for tiden serier på Werner Schroeter og spaghettiwestern.

 

The Death of Maria Malibran (Werner Shroeter, 1972)

For det meste nærbilder av gråtende ansikter og affekterte gester akkompagnert av operamusikk. Schroeter var en uttalt operaelsker og baserte filmene sine på tematikk og estetikk hentet fra operaen. I denne filmen virket det som han prøvde seg på en slags dekonstruksjon, ved å blande inn fremmedlegemer som popmusikk og ved å bryte scenene ned til de enkleste bestanddeler. Ikke helt min greie, men sånn passelig interessant.

 

China 9, Liberty 37 (Monte Hellman, 1978)

Var visstnok Hellmans egen kopi vi fikk se. Skjønner ikke hva som er så bra med dette. Hva er det som er som er så bra Kiddo?

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg... hadde virkelig ingen anelse! :o

Pussig! Er rimelig sikker på at det er en Dr. Downs i filmen iallefall! Husker jeg tenkte da jeg så filmen; "Jasså! Det er der han har det fra... kul referanse...". Litt skuffende dette, med andre ord...

 

@ Pretender

 

Da vi kåret tiårene sist mener jeg å huske at du vanligvis la ut en liste med filmer du hadde tenkt til å se. Stemmer det? Har du noen prioriteringer denne gangen?

Ja, gjorde det, men har ikke satt opp noen slik liste nå. Burde kanskje. Har derimot notert diverse i hodet. Så på den jeg lagde for fire år siden, var noen der jeg ikke har fått sett enda. Bla. Verhoevens Turkish Delight. Ellers fant jeg noen øst-europeiske og nordiske jeg hadde lyst til å se. I tillegg er det alltids tips å hente inn blant det som postes her. Har du et brennhett tips kanskje? Et skikkelig must? Jeg lover å se den, om du ser Jak daleko stad, jak blisko. Kritisk undersett mesterverk, som jeg tror kan være noe for deg.

 

Vurderer også å dra noen gjensyn. Begynner vel å bli rundt ti år siden jeg så noen av de jeg alltid slenger opp på lista. F.eks. ligger Il Conformista på blu-ray her. Det ville jo være dumt å ikke benytte seg av dersom jeg skulle omkomme av en kraftig istapp neste onsdag, f.eks.

 

Jeg pleier alltid å sette sammen en liste over aktuelle usette filmer jeg har på DVD/BD eller PCen. Legger den til i spoiler:

 

 

Walking Tall

The Stepford Wives

Picnic at the Hanging Rock

The Canterbury Tales

Bleak Moments

Charley Varrick

Dillinger

Harlan County U.S.A.

A New Leaf

Pastoral - To Die in the Country

Images

The Perfume of the Lady in Black

The Little Girl Who Lives Down the Lane

Grey Gardens

China 9 Liberty 37

When a Stranger Calls

The Driller Killer

Rabid Dogs

L'éden et après

Squirm

Poor Pretty Eddie

Short Night of Glass Dolls

It Lives Again

Eaten Alive

Rabid

F for Fake

Vampyros Lesbos

Female Trouble

Reminiscences of a Journey to Lithuania

Terrifying Girls' High School Lynch Law Classroom

Vampyres

I Drink Your Blood

Pentimento

Fata Morgana

La Cicatrice Interieure / The Inner Scar

A Well Spent Life

 

Mye jeg ikke har sett selv her, men vil anbefale å prøve å få sett Rabid Dogs og F for Fake. Reminiscences of a Journey to Lithuania og Images skal jeg prøve å få med meg selv.

 

Cinemateket kjører for tiden serier på Werner Schroeter og spaghettiwestern.

 

The Death of Maria Malibran (Werner Shroeter, 1972)

For det meste nærbilder av gråtende ansikter og affekterte gester akkompagnert av operamusikk. Schroeter var en uttalt operaelsker og baserte filmene sine på tematikk og estetikk hentet fra operaen. I denne filmen virket det som han prøvde seg på en slags dekonstruksjon, ved å blande inn fremmedlegemer som popmusikk og ved å bryte scenene ned til de enkleste bestanddeler. Ikke helt min greie, men sånn passelig interessant.

Jeg likte denne veldig godt selv. Fascinerende uttrykk, og mye "friskt" man ikke ser så mye ellers. Selv om jo, man kan skjønne at ikke alle nødvendigvis storkoser seg.

 

-

http://s9.postimage.org/xlnjcr95b/vlcsnap_2013_01_26_01h45m45s19.png

Sven Klangs Kvintett. Viktig inspirasjonskilde for Christopher Nielsens Jazzbasillen. Simpel historie, enkelt fortalt og skutt i langvarige tablåer. Nydelig jazz! Sven Klangs kvintett spiller egentlig mest svensktopp og svisker, til Lasse fra Stockholm joiner bandet med sin saxofon, og drar noen lange soloer som får Sven Klang til å hisse seg opp. Han drikker også en del alkohol som gjør ham enda verre. Lasse er selv en mørk sjel, og illustrerer jazzkulturens skumle baksider... tar han narkotika? "Man må ta narkotika for å spille så bra". Tidvis veldig morsom, fascinerende naiv med distanse, og en god overraskelse oppi ermet.

 

http://s14.postimage.org/z5byp0ww1/vlcsnap_2013_01_26_02h11m38s175.png

Risto Jarva's Jäniksen vuosi /The Year of the Hare (1977). Jarva var en sentral skikkelse i den alt for bortglemte finske nybølgen sammen med bla. Mikko Niskanen (Under Your Skin er fabelaktig). Har sett et par av hans filmer fra før, bla. en sjeldenhet - finsk science fiction - Ruusujen Aika / A Time of Roses (herved også anbefalt). Jäniksen vuosi er en slags miks av A) Hareversjonen av Au Hazard Balthazar, B ) En "tilbake til naturen" miljøberetning (hovedpersonen er i harnisk over å måtte lage reklame for miljøskadelige spraybokser og stikker av fra alt), en lakonisk utført forløper (/innspirasjonskilde) for Kaurismäki og en serie veldig vittige opptrinn. Blant annet konspirasjonsteoretikeren som har funnet et plutselig avvik i kranieformen på en kjent politiker, og en gjeng utenlandske turister som droppes i helikopter for å beskue "den siste finske eremitt". Litt langdryg "harepoesi" i begynnelsen skremmer forhåpentlig ikke de som måtte sette seg ned med denne bort. Jeg likte harepoesien jeg da, men fryktet jo en stund at det skulle være to timer med den haren og fløytespill. Selv om haren var imponerende velregissert.

 

Ang. LONE. (Ernst 1970) - Hippiefilm fra Danmark, opprørske Lone på 16, ut på skråplanet. Veldig "bølgete" håndholdt hardkontrast, semi-improviserte scener, løs tone og drøy slutt. De beste scenene skjer når "de voksne" ikke er til stede. Et stk overraskende nærbilde! Fascinerende filmansikt, minnet litt om Anna Karina (som også var dansk). Jeg retter tommelen ganske bratt opp for denne mens jeg tenkter på at vi i Norge lagde "Himmel og Helvete" på denne tiden. Den var i farger, da.

http://s13.postimage.org/iqn6kxkl3/vlcsnap_2013_01_26_02h29m45s44.png

Link to comment
Share on other sites

 

Og jeg som trodde du hadde sluttet å se film. Det hadde du kanskje også, i en periode? Dette her var flott lesning om nordiske kuriositeter jeg aldri har hørt om. Håper du fortsetter å henge på forumet.

Link to comment
Share on other sites

 
Ja, gjorde det, men har ikke satt opp noen slik liste nå. Burde kanskje. Har derimot notert diverse i hodet. Så på den jeg lagde for fire år siden, var noen der jeg ikke har fått sett enda. Bla. Verhoevens Turkish Delight. Ellers fant jeg noen øst-europeiske og nordiske jeg hadde lyst til å se. I tillegg er det alltids tips å hente inn blant det som postes her. Har du et brennhett tips kanskje? Et skikkelig must? Jeg lover å se den, om du ser Jak daleko stad, jak blisko. Kritisk undersett mesterverk, som jeg tror kan være noe for deg.

 

Greit, Jeg skal se Jak Daleko Stad, Jak Blisko om jeg klarer å finne den. (Sliter med å komme inn på gymnaset, men finner den sikkert utenom) Du kan jo se denne http://www.imdb.com/title/tt0254676/?ref_=fn_al_tt_2 ?. Generelt en vanskelig film å spå hvem som kommer til å like og hvem som ikke kommer til å like, men i alle fall umulig å være likgyldig til. Jeg tror i det minste at du kommer til å synes den er interessant.

Link to comment
Share on other sites

 

Litt av et innlegg, pretender!

 

 

Dillinger av John Milius

http://i1066.photobucket.com/albums/u412/hunshamar/vlcsnap-2013-01-26-13h24m57s1_zps51844c9b-1_zps46299be2.jpg

 

Politi-og-røver-film med en lett, Dickie Dick Dickens-aktig tone, uten at det spares på blod, svette og skitt. Flotte landskapsbilder, høy sigarføring og favorittene Warren Oates og Harry Dean Stanton på rollelista. Ikke listebra, men veldig underholdende.

Link to comment
Share on other sites

 

Har kjørt på med 70-talls filmer. Starter på bunnen.

 

The In-Laws (Arthur Hiller, 1979) - Peter Falk drar Alan Arkin ut i strul. Veldig slitsomt. Jeg lo vel ca. en gang, kanskje.

 

The Rutles: All You Need Is Cash (Eric Idle & Gary Weis, 1978) - Te, Punk Floyd og en annen random ting var morro. Ikke noe fan av Eric Idle fjoll.

 

Little Murders (Alan Arkin, 1971) -En satire -eller absurd komedie- om vold og aversjonen mot å reagere på den. Elliott Gould er en apatisk fotograf, som tar bilder av hundebæsj. Etter å ha latt seg banke opp av en guttegjeng, "reddes" han av Marcia Rodd som akter å dra ham ut av apatien. Mye bra her. Desverre litt for masete for min smak, men har helt klart kultfilmkvaliteter.

 

The Invincible Armour (See-Yuen Ng, 1977)

http://24.media.tumblr.com/tumblr_lp2qmlX2S71qdaaw6o1_500.gif

Klassisk tettpakket ball crushing old school kung fu hevnhistorie, hvor superskurken behersker en "rustningsteknikk". En såkalt "body armour" som gjør kroppen sterkere enn spyd, sverd osv, og det eneste som kan fungere mot ham er "the iron finger". Filmen makter desverre aldri bygge opp karakterer, slik at jeg har mer følelser investert i kampscenene. Det hele fremstår noe statisk og humørløst, med en ganske slapp produksjonsverdi. Men alt i alt ikke akkurat sjarmløs.

 

Born Invincible (Joseph Kuo, 1978) - Nesten identisk til The Invincible Armour, bare hakket fastere i fisken. Her slites det også med en noe laber produksjonsverdi, samt nær null interesse for å skape karakterer vi bryr oss med. Det går likevel ganske vilt for seg, og plenty av beinhard kung fu -og annen kreativ morro- å fryde seg over.

 

Master of the Flying Guillotine (Yu Wang, 1977) - Hadde kanskje litt for høye forhåpninger. Det starter med en ubderfet åpning, som ikke følges skikkelig opp før mot slutten. Turneringen i midten føltes litt billig, og historiemessig er dette av det slappeste laget. Men fyller inn med fete enkeltscener, de fleste av dem med den uhyggelige mesteren. Mot slutten tar den nesten form av horror. Morro, men ikke listeplass for min del.

 

Electra Glide in Blue (James William Guercio, 1973)

http://img694.imageshack.us/img694/4083/electraglideinblue2.jpg

En anatomi av klassisk amerikansk western ikonografi, med Robert Blake som en ung idealistisk motorsykkelbetjent langs landeveien i Monument Valley, Arizona. Resultatet er en uvanlig poetisk, morsom og slick liten sak. Forutenom soundtracket og Conrad L. Halls nydelige foto, så er Robert Blakes fabelaktige rolleprestasjon verdt biletten alene. "Did you know that me and Alan Ladd were exactly the same height?" En undervurdert gem og mulig listekandidat.

 

Warriors Two (Sammo Hung Kam-Bo, 1978)

http://img259.imageshack.us/img259/8232/2akinp1.png

Chaplin, Keaton, Harold Lloyd og ikke minst Sammo Hungs alterego Fatty" Arbuckle. Sammo Hung tar opp den fysiske komediens ånd, slapstick kung fu, hvor han dyrker bevegelsenes poesi. Elegant og organisk. Som en dans. Et persongalleri vi bryr oss med, og dermed følelser investert i kampscenene. Alltid på kanten av stolen, som når Harold Lloyd dingler fra klokken i Safety Last!. Som i de fleste old school kung fu filmer, er plottet nedstrippet til en simpel hevnhistorie. Men Hung kler som sagt karakterene med indre liv og følelser, og sper på med humor og ultravold om hverandre. Ofte med sjokkerende effekt! Filmens fargetoner og utseende minner meg også mer om Hammer horror-estetikk, som forsterkes av et nesten James Bernard -Horror of Dracula & Plague of the Zombies- aktig score. Warriors Two gjør nesten all annen kung fu-film middelmådig! Garantert listeplass.

 

The Night Stalker (John Llewellyn Moxey, 1972) & The Night Strangler (Dan Curtis, 1973) - To tv-filmer fra tv-serien Kolchak: The Night Stalker. Carl Kolchak er en reporter med nese for krim, som dras inn i mord med en touch av det overnaturlige. I begge seriene er en seriemorder løs, som tapper sine kvinnelige offer for blod. Vampyr eller Dracula fanboy? Bunnsolide historier med et snev av film noir. Lys og mørke. Men for meg ligger mye i stemningsleiet, som når Kolchak vandrer gjennom gjennom morderens hus i slutten av The Night Stalker. Spindelvev, knirkende trappetrinn og det som måtte gjemme seg i skyggene.

http://img560.imageshack.us/img560/2441/vlcsnap01328.pnghttp://img571.imageshack.us/img571/5505/vlcsnap01336.pnghttp://img11.imageshack.us/img11/802/vlcsnap01362.png

Denne scenen alene gjør at jeg forelsker meg i The Night Stalker. Denne gotiske romantiseringen jeg elsker fra Terence Fisher, eller kanskje mer opplagt Dark Shadows (1966-1971).The Night Stalker vipper Night Strangler av pinne, og kan ende opp med en listeplass. Men jeg anbefaler begge på det sterkeste.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Jeg tror egentlig aldri jeg har sett en skikkelig kong fu-film (bortsett fra et par Stephen Chow-filmer for noen år tilbake, hvis de teller), så jeg avskriver sjangeren på vel tynt grunnlag.. Hvis jeg skal se én kong fu-film i løpet av kåringa, så bør det være Warriors Two? Ut ifra det du skriver om den, så virker den jo faktisk som noe jeg kan like veldig godt.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Jeg har ikke sett Five Deadly Venoms og One Armed Boxer, det er sikkert flotte kung fu verk. Men Sammo Hung er i en klasse for seg selv.

 

Har du sjekket ut Warrios Two, awf?

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg har ikke sett Five Deadly Venoms og One Armed Boxer, det er sikkert flotte kung fu verk. Men Sammo Hung er i en klasse for seg selv.

 

Har du sjekket ut Warrios Two, awf?

Nei, den var ny for meg. Skal forsøke å få sett den.

Link to comment
Share on other sites

 
Fin start, det. Enormt bra film. Se Four Nights of a Dreamer også.

 

Den er notert. Skal prøve å få sett den, men jeg har en (som vanlig) litt for lang liste med ting jeg vil se.

 

I mellomtiden har jeg sett to filmer jeg har ventet altfor lenge med.

 

The Wicker Man (Hardy, 1973)

Det meste er vel sagt om denne. Jeg likte den godt. Herlig surrealistisk, og jeg liker det faktum at man stadig er like uviten om de merkelige begivenhetene som utspiller seg på øya, som hovedpersonen er. Bra saker.

 

Jeder für sich und Gott gegen alle (Herzog, 1974)

Jada, så bra så. Filmen er ikke bare en visuell nytelse fra start (Canon D og åkeren i vinden), men også en fantastisk fortelling. Kaspar Hauser har sittet lenket fast isolert i hele sitt liv, og kommer ut i verden som et barn. Han tenker som et barn, stiller spørsmål som et barn og ser verden som et barn. Han er nyskjerrig, men stadig kommer han med kommentarer som man blir litt satt ut av. Jeg likte særlig bruken av klassisk musikk til landskapsbilder og Herzogs bruk av dyr i filmene. Filmen må synke litt mer inn, men den er vanvittig bra.

 

Forresten, nydelige poster av pretender og morty.

Link to comment
Share on other sites

 

men som Zann ville sagt - en perle.

 

Bidrar ikke med så mye i disse kåringene, men jeg følger med! Oppfordrer alle som vil bruke perler å bytte dem ut med perleøredobber: "En perleøredobb av en film".

Link to comment
Share on other sites

 

Enig i at 'The One-Armed Boxer' er god. 'Master of the Flying Guillotine' er forresten en direkte oppfølger til denne. Så om du ikke liker den, er det nok en høy sjanse for at du misliker 'The One-Armed Boxer'. Personlig har jeg mye mer sansen for Wang Yu sine filmer enn de store Shaw Brothers-filmene fra denne æraen. Wang Yu mangler litt på fremførelsen, men gjør opp for det med sin særegne stil. 'The One-Armed Boxer' er litt mer tradisjonell, mens 'Master of the Flying Guillotine' tar den helt ut. Fantasifull stil og karakterer. Mannen med den flyvende giljotinen og hakekorssmekke er en av tidenes skurker i kung fu-sammenheng, Den enarmede bokseren på sin side har en brutalitet man sjeldent ser blant helter. Det er noe fantastisk med måten han tar knekken på den thai-bokseren f.eks. Kampscenene har også en viss punch og brutalitet som Shaw Brothers-filmene på denne tiden manglet. Kronen på verket er musikken signert Neu!. Jeg aner ikke hvordan man kom frem til å ha krautrock som musikk i en kung fu-film....Men det gjør seg uansett utrolig bra.

 

 

 

Trodde jeg hadde sett Warriors Two, men det viser seg at jeg kun har den liggende. Skal sees snart.

Link to comment
Share on other sites

 
Og jeg som trodde du hadde sluttet å se film. Det hadde du kanskje også, i en periode? Dette her var flott lesning om nordiske kuriositeter jeg aldri har hørt om. Håper du fortsetter å henge på forumet.

Nei, aldri slutta helt, men det var mer tid til det før. Og i tillegg er jeg litt for lat til å skrive så mye. Skal (som vanlig...) prøve å gi litt mer gass framover. Takk, forresten!

 

Greit, Jeg skal se Jak Daleko Stad, Jak Blisko om jeg klarer å finne den. (Sliter med å komme inn på gymnaset, men finner den sikkert utenom) Du kan jo se denne http://www.imdb.com/title/tt0254676/?ref_=fn_al_tt_2 ?. Generelt en vanskelig film å spå hvem som kommer til å like og hvem som ikke kommer til å like, men i alle fall umulig å være likgyldig til. Jeg tror i det minste at du kommer til å synes den er interessant.

Kult! Gleder meg til din omtale av Jak Daleko Stad... Nå er du nødt til å se den, for jeg har nemlig "kost meg" med:

http://s8.postimage.org/feono099h/vlcsnap_2013_01_27_18h41m34s201.png

Pentimento! Stygg garasje, stygg Mercedes, stygg fyr, stygg vagina, stygg synthmusikk. Vi er ca 2 min inn i filmen, og det blir ikke penere. Jizzmopper oppsummerer filmen greit her (håper at han ikke måtte moppe opp noe jizz etterpå...høhø). Så hva handler den egentlig om? At menn ikke forstår seg på kvinner i det hele tatt? Vaginafrykt? Kvinnene er stort sett nakne, bare i stiletthæler, og flere ganger med tildekt hode. De kvinnelige kjønnsorganene benyttes i ofte fatale forskningsprosjekter. Kun når den asiatisk utseende sjefen forføres av en dame i "japanske sokker" virker han å oppnå en viss grad av stimulans, men dette klarer han å føkke opp rimelig fort i et panisk utbrudd. Mye blod, og enda eklere: skvisa brokkoli. Samt en jævla konstant kaklende fugl. Pentimento er og skal nok være en slitsom film å forholde seg til. Moren til Zwartjes var feminist, og jeg mistenker at dette er et bidrag fra sønnen for å videreføre den familietradisjonen, dog ikke uten en ganske skyhøy risiko for å bli misforstått. Han skal ha for å på et garantert minimalt budsjett ha skapt et imponerende gjennomført univers, selv om det kanskje svikter litt noen steder. Bandykølleopptrinnene for å nevne noe. Han skal også ha for klippetekniske grep, det mest grafiske innholdet er stort sett satt i kjappe montasjer som evner å overlate mye jævlighet til fantasien. Jeg antar et det er skutt på vanlig 16mm, lowkey og kornete, dradd veldig kaldt i fargene. Kjølig. Ikke noen ny favorittfilm her i gården, men kan anbefales for de "eventyrlystne".

 

Har i tillegg fått sett et par titler fra gamle Sovjet:

http://img388.imageshack.us/img388/612/s2ue4.jpg

Sibiriada (Konchalovskij) engasjerte ikke så mye som jeg hadde håpet. Å sette seg fore å dekke 70 år av russisk historie ved å følge et utvalg karakterer gjennom drøyt fire timer er en ambisjon som forplikter, og her synes jeg det ble for mange opptrinn som føltes overflødige eller for lange. Ofte alkoholdrevet fjoll, som er kjedelig nok, og om det da toppes med snublehumor, da tar det en stund å roe irritasjonen. Best er det når det er dønnseriøst, som i strekket som omhandler andre verdenskrig. Visuelt er det litt ujevnt, men dette kan russerne, og de slår da til iblant, uten at jeg - som Uruloki ville sagt - blir blåst overende av krakken av den grunn. Slutten er sterk og redder mye av inntrykket. Men fire timer... det finnes visstnok en kortere versjon, jeg tviler på at den er dårligere. Men så til det som virkelig slår: Filmen er brutt opp av sekvenser med dokumentarmateriale, satt sammen av Artavazd Pelechian. Det er noen fantastiske minutter det gjerne skulle vært flere av.

 

Derfor måtte jeg rett på:

Seasons of the Year (Pelechian 1975). En snau halvtime gjennom årstidene, korrekt nok satt til bruddstykker av Vivaldi. Vi følger noen armenske bønder som i hovedsak flytter på enten sauer eller høy. Jeg har selv vært med å flytte sauer, men må nok innrømme at det ikke var i nærheten like spektakulært som her.

http://img200.imageshack.us/img200/8493/vlcsnap320386.png

Dette var vel første filmen Pelechian ikke gjenbrukte gammelt dokumentarmateriale, men bildene til Vertanov (som er formidable). Montasjeteknisk er det som ventet utrolig, og på tross av mye spetakkel, evner han å dra det ned på jorda igjen i de rette, små øyeblikkene. Ellers er det rimelig god kontroll på hvor han skal fryse bildet, eller loope Vivaldi, osv. osv. Lurer på om han brukte mye tid på dette, eller improviserte mer som en jazzmusiker. Unikt og kraftfullt er det iallefall.

 

 

Bidrar ikke med så mye i disse kåringene, men jeg følger med! Oppfordrer alle som vil bruke perler å bytte dem ut med perleøredobber: "En perleøredobb av en film".

Synes du skal bidra mer! Om ikke annet, så iallefall med en liste. En liste du vet, filmperler på en snor, et perlekjede.

Link to comment
Share on other sites

 

Beklager hvis det blir mye fra denne kanten. Kan anbefale scrolling i såfall, det går unna hvis du har en relativt oppdatert maskin.

 

Tok et gjensyn med Il Conformista. Den holder mål den. Kald og nydelig. En triumf for Storaro, og scenen i skogen... den sitter fortsatt noe utrolig. Bertolucci er en kåte-Matias (hva var vitsen med de lesbe-greiene egentlig, Bernardo?), men det må tilgis. Kveldssola i togkupéen veier opp for det, og da er det fortsatt ca. 500 bergtagende bilder igjen.

L'histoire d'Adèle H. Fascinerende men trist hvordan Truffaut tapte futten og ble romantikk-flinkis. Kritikeryndling med 400 Blows, hvorpå omtrent hver eneste påfølgende film ble møtt med kritikk i retning "…litt skuffende". Romantikeren Truffaut, med lyrisk voice-over, brevskriving og fluffy kostymer. Gjort bedre i Two English Girls (ålreit trekantdrama, noe han gjorde bedre i Jules & Jim). Isabelle Adjani klarer seg greit. Overveiende drag av søndagsfilm. Hadde Truffaut levd lenger, virker det som om han ville ha utfordreet Merchant Ivory mer enn gamle-nemesis Godard.

Dolgie provodny. Enkelt mor og sønn-drama, fortreffelig filmet i klaustrofobiske bilder, med atmostfære som puster i nakken. Overraskende tidlig nesten-mesterverk fra Muratova. Ikke noe storskala, bare så ekstremt bra utført.

Avanti! (Hater når det er utropstegn i tittelen) Wilder. En del datert komikk, innmari søt historie og slapp lengde trekker ned en ellers rutinert velregissert romantisk komedie fra traveren over de fleste travere i sjangeren.

Images - Lagde noen flere mesterverker enn Altman på 70-tallet? Kan være, men denne går inn blant de beste psykologiske horrorfilmene jeg har sett. Det florerer av unike løsninger (ok, et moderat budsjett er synlig et par steder, men altså, man skal være rimelig glatt for at denne filmen skal slippe taket). Kanskje ikke det mest komplekse han kokte opp, men langt over hopen, og en serie genuint creepy situasjoner som må være medisin for de litt blaserte som forlengst har glemt at de har nakkehår. Jeg burde få sett igjen et par av de andre filmene hans for å avgjøre hvem som kommer med.

Fotografia - Stille ungarsk dokumentarisk filmet drama om noen fotografer som reiser rundt til gamle mennesker som ikke er videre begeistret for portrettene de får av seg selv. Er fotografiet sannferdig? Hvor nøyaktig kan mennesker egentlig beskrive seg selv eller andre? Det enda litt frekkere: Forandrer vi oss egentlig? Magisk. Lydnivået når aldri - utover de spenstig lange dialogene - spesielt høyere enn litt rasling i løvet. Visse likheter med Obrazy starého sveta/Pictures of the Old World for de som måtte kjenne til den.

Turks Fruit/Turkish Delight - På tross av en i overkant ADHD-energisk start, evner ikke Verhoeven å skuffe med denne heller. Herlig løssluppent i den ene enden, kraftfullt opprivende i andre.

Link to comment
Share on other sites

 

God lesning.

 

Lurer på om han brukte mye tid på dette, eller improviserte mer som en jazzmusiker.

 

Nå kjenner jeg ikke de spesifikke arbeidsforholda under Seasons (som jo, som du er inne på, markerer en litt ny måte å jobbe på), men sånn jeg har forstått det bruker Pelechian som regel ganske lang tid på få sekunder (type fire år på 10 min). Han har selv sagt at han er en langsom arbeider. Samtidig ligger det visstnok mye intuisjon i arbeidet. Han har forklart at teoretiseringa først kommer etter produksjonsfasen, det er i etterkant han prøver å forstå hva han gjorde. Men han har nok også et ganske våkent blikk mens han jobber med bildene, lydene, rytmen og intervallene, ingenting er overlatt til 'tilfeldighetene', som han sier. Ethvert bilde er en del av filmens 'genetiske kode'. For eksempel jobber han med å framkalle tidligere bilder bare ved hjelp av lyder. Klart vi snakker litt teori i intuisjonen -- men igjen, hva er intuisjon//improvisasjon hvis ikke et utfall av den erfaringa man har gjort seg? (de filmteoretiske/-historiske røttene sitter vel i marg og bein, jeg vedder på at hjertet hans delvis banker i takt med montasjehistorien). Mens vi snakker om perlekjeder: Pelechian bruker stadig litt pussige, uventa metaforer når han snakker om film (det er noen som har påpekt at han ofte høres mer ut som en arkeolog eller lege enn en filmskaper) og i et intervju sammenligner han en filmskaper med en smykker: man må være nøye, bruke hele filmbildet, ingenting i bildet skal være overflødig. Dette er jo noe av det jeg liker så godt med filmene, og som skaper denne kraftfullheten du nevner: det fortetta uttrykket. Må få sett Sibiriada, fint å få en rapport fra den.

 

Hadde et gjensyn med en annen av de virkelig store russerne (eller filmskaperne generelt) her om dagen. Speil. Samfundet filmklubb skulle vise den på 35mm. Uheldigvis var kopien for slitt, så det ble dvd. Uansett et mektig verk, som jeg huska som mye mer begripelig. Nå er jeg tilbake til der jeg var ved mitt første møte, selv om avslutninga, med første del av Bachs Johannes pasjon, alltid lurer meg, og inntrykker en gripende fornemmelse av Totalitet, og at alt gir mening. Man er som et barn i denne filmen.

 

Jeg planlegger forresten å se filmer av Imamura og Pasolini framover. Blir kanskje mer fra 60-tallet når det kommer til Pasolini, men den kåringa er jo rundt svingen (Imamura strekker seg jo fra 50-tallet til 00, og jeg har tenkt å gå litt kronologisk til verks).

Link to comment
Share on other sites

 

Jak daleko stad, jak blisko aka how far from here, yet how close av Tadeusz Konwicki

 

 

Was it worthwhile to wade through the past?..or perhaps the future?

 

Surrealistisk film hvor vi følger en person som går i seg selv (?) etter at en nær venn har tatt selvmord. Filmen er veldig ukronologisk og veksler mesterlig mellom hva jeg tolker som tilbakeblikk, virkelighet og drømmer, samtidig som hele greia like gjerne kan være en tankerekke til en mann i sorg. Konwicki gjør som han vil og skaper noen helt magiske scener. Jeg liker veldig godt hvordan hovedpersonen forholder seg til de ulike settingene han går gjennom, spesielt ettersom enkelte scener kan virke å være konstruert av noe annet og noe utenfor han selv. I flere av scenene henvender han seg direkte til kamera nesten unnskyldende, som at han vet eksakt hvorfor han befinner seg i den virkeligheten han tilsynelatende unngår/tar et oppgjør med. Jeg mistenker at det er noen hint og noen referanser jeg ikke helt catcher, men det er likevel jævlig bra. En vanskelig film å holde følge med, særlig for en som ser lite om dagen, men det er mer sånn her jeg trenger for å finne lysten igjen. Den her burde flere se.

 

Vellykka byttehandel for min del, Pretender.

 

De Komst van Joachim Stiller av harry kumel

 

Det her er vanvittig rare greier. Tidvis er det her jævlig bra. I perioder så er jeg genuint interessert i hvor historien skal gå videre. Så det er her Cache og Lost Highway stammer fra altså, tenkte jeg underveis. Deretter er det to ulike scener som gir meg en fornemmelse om at jeg ser starten på en pornofilm. Så føles det plutselig som om jeg ser en gjennomsnittlig Derrick-episode. Videre er det noen unødvendige scener hvor en eksentrisk avant garde-kunstforhandler og hans nyeste "talent" surrer fælt. Det er også et par små animerte innslag som minner om noe Karel Zeman kunne gjort. Alt dette i en utrolig vakker og koslig by, Antwerpen.

 

Veldig ujevne greier, for lang, men verdt en titt. Tror egentlig jeg likte dette ganske godt.

Link to comment
Share on other sites

 
God lesning.

 

 

Nå kjenner jeg ikke de spesifikke arbeidsforholda under Seasons (som jo, som du er inne på, markerer en litt ny måte å jobbe på), men sånn jeg har forstått det bruker Pelechian som regel ganske lang tid på få sekunder (type fire år på 10 min). Han har selv sagt at han er en langsom arbeider. Samtidig ligger det visstnok mye intuisjon i arbeidet. Han har forklart at teoretiseringa først kommer etter produksjonsfasen, det er i etterkant han prøver å forstå hva han gjorde. Men han har nok også et ganske våkent blikk mens han jobber med bildene, lydene, rytmen og intervallene, ingenting er overlatt til 'tilfeldighetene', som han sier. Ethvert bilde er en del av filmens 'genetiske kode'. For eksempel jobber han med å framkalle tidligere bilder bare ved hjelp av lyder. Klart vi snakker litt teori i intuisjonen -- men igjen, hva er intuisjon//improvisasjon hvis ikke et utfall av den erfaringa man har gjort seg? (de filmteoretiske/-historiske røttene sitter vel i marg og bein, jeg vedder på at hjertet hans delvis banker i takt med montasjehistorien). Mens vi snakker om perlekjeder: Pelechian bruker stadig litt pussige, uventa metaforer når han snakker om film (det er noen som har påpekt at han ofte høres mer ut som en arkeolog eller lege enn en filmskaper) og i et intervju sammenligner han en filmskaper med en smykker: man må være nøye, bruke hele filmbildet, ingenting i bildet skal være overflødig. Dette er jo noe av det jeg liker så godt med filmene, og som skaper denne kraftfullheten du nevner: det fortetta uttrykket. Må få sett Sibiriada, fint å få en rapport fra den.

Veldig interessant. Det er nok det mest logiske at det er en miks av improvisasjon og perfeksjon ja, siden det oppleves både unikt og hele tiden så fordømt riktig balansert. Forsåvidt synd at metodene sannsynligvis har forhindret en mer rikholdig produksjon fra mannen da, men men... det var dette med pose og sekk.

 

Hans bidrag i Sibiriada er essensielle for fansen selvsagt. Den filmen gir også et godt bilde på dette med overflødighet, i kontrasten mellom Pelechians stikk og Konschalovskijs mer langdryge iscenesettelser.

 

-

Kult at du likte How far from here, yet how close, awf! Regna nesten med det, ellers hadde jeg ikke prakka den på deg i byttehandelen. Hadde selv et gjensyn med den forleden, og det klarnet opp i noe av tåka som du nevner, men heldigvis på langt nær alt. Joachim Stiller er også en favoritt jeg kunne funnet på å dratt fram, men som du er inne på er den dobbelt så lang. Kümels filmer er litt ujevne, men har noen vanvittige topper (spesielt denne og Malpertius) som bør sette selv de mest drevne filmhjerner på prøve og oftest er verdt innsatsen. Jeg tror jeg må få sett den igjen snart. Ellers er jeg også fornøyd med byttehandelen, Pentimento var en utfordring jeg hadde godt av.

Link to comment
Share on other sites

 
Kult at du likte How far from here, yet how close, awf! Regna nesten med det, ellers hadde jeg ikke prakka den på deg i byttehandelen. Hadde selv et gjensyn med den forleden, og det klarnet opp i noe av tåka som du nevner, men heldigvis på langt nær alt. Joachim Stiller er også en favoritt jeg kunne funnet på å dratt fram, men som du er inne på er den dobbelt så lang. Kümels filmer er litt ujevne, men har noen vanvittige topper (spesielt denne og Malpertius) som bør sette selv de mest drevne filmhjerner på prøve og oftest er verdt innsatsen. Jeg tror jeg må få sett den igjen snart. Ellers er jeg også fornøyd med byttehandelen, Pentimento var en utfordring jeg hadde godt av.

Fint! da kjører vi en ny byttehandel i kåringen for 60-tallet da. Kanskje til og med noe mot slutten av denne hvis vi er litt gærne?

 

Jeg fikk endelig sett:

 

The Hellstrom Chronicle av Walon Green og Ed Spiegel

 

For det meste dokumentar, men delvis mockumentary også. En fiktiv vitenskapsmann gjør rede for hvorfor insekter til syvende å sist kommer til å ta over verden. Litt som en voldelig prequel til Microcomos (1996) med litt dommedagspreg. Alt som blir presentert som fakta om de ulike insektene er fakta. I forhold til det visuelle så står ikke dette tilbake for noe annet av samme slag. Voiceovern som beskriver råskapen, effektiviteten og naturen til skapningene på bildene sørger for at det hele tiden er interessant. Bra saker.

Link to comment
Share on other sites

 
Veldig interessant. Det er nok det mest logiske at det er en miks av improvisasjon og perfeksjon ja, siden det oppleves både unikt og hele tiden så fordømt riktig balansert. Forsåvidt synd at metodene sannsynligvis har forhindret en mer rikholdig produksjon fra mannen da, men men... det var dette med pose og sekk.

 

Hans bidrag i Sibiriada er essensielle for fansen selvsagt. Den filmen gir også et godt bilde på dette med overflødighet, i kontrasten mellom Pelechians stikk og Konschalovskijs mer langdryge iscenesettelser.

 

Dette begynner kanskje å bli litt off-topic, men Pelechian lagde jo en av 70-tallets beste og viktigste filmer, så har ikke alt for dårlig samvittighet: her er et intervju med Pelechian der han snakker litt om arbeidsprosessen osv. Serge Daney har også en veldig interessant tekst, In Search of Arthur Pelechian. Måtte trekke litt på smilebåndet da jeg leste dette igjen: "Pelechian speaks like a scientific researcher, and when I tell him that, on certain points, there are similarities between him and Bresson, he seems neither surprised nor flattered: “It is normal, he notes, that researchers cross paths ‘somewhere’.”

 

Edit: jeg liker når du skriver om filmer du ser, awf. Veldig verdifullt for forumet.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...