Om inautensitet

[Angeleno 0]

Om inautensitet

Kopi og original i Certified Copy og Prometheus

http://www.foreignfilmnetwork.com/wp-content/uploads/2012/09/certified-copy-one.jpg

i.

 

I Certified Copy av Abbas Kiarostami møter vi en mann og en kvinne. I utgangspunktet er det ingen eksisterende relasjon mellom den britiske forfatteren James Miller, som er i Toscana for å promotere sin nye bok om kopi og original i kunsten, og den andre, kvinnen, den franske kunsthandleren som henter ham etter foredraget. I løpet av filmen former en relasjon seg, ekteskapets relasjon, og karakterene trer inn i de gitte rollene et ekteskap skulle tilsi. Et gift par reiser nå rundt i Toscana og de landlige omgivelsene som omgir byen, og gjennom mimikk, gester og replikkføring fremgår det en historie, en fortid, fremført like naturlig som om dette var utgangspunktet, ikke kopien - ikke en mimesis. På overflaten, forstått som filmens estetikk, er dette en kommentar til ekteskapets sosiale rollegivende funksjon.

 

I den siste scenen går imidlertid kvinnen inn i en kirke og kler av seg. Det er lett å skulle forstå Certified Copy som en abstrakt samfunnskommentar til fragmenteringen av egoet i en usikker tid, hvor lett vi trer inn og ut av roller, og hvordan rollene er like lite forankret i opplevelsen av selvet som et klesplagg. De alt for mange rollene definerer selvet fordi selvet i seg selv er for fragmentarisk og tøyelig; tøyd mellom forventninger når konkrete rammer går i oppløsning og opplevelsen av flyktighet er total. Selvet er like utskiftelig og flyktig som et klesplagg. Språket, vårt eneste verktøy for å kunne gripe fast i virkeligheten, definert av sosial interaksjon, er også utskiftelig og tøyelig, i de mange dialogene snakkes fransk like naturlig som engelsk. Er dette hysterisk realisme i sofistikert, høykulturell drakt?

 

Nei. Snarere er Certified Copy en anerkjennelse av kopien som like gyldig som originalen. Det er ingen grunn til å fremheve originalen som en opphøyd størrelse fordi dens natur og posisjon skulle tilsi en mer verdig eksistens. Certified Copy er et forsvar for inautensiteten, slik vi har definert inautensitet som en falsk realisme, en falsk mimesis av noe "tilgrunnliggende". Certified Copy anerkjenner kopien. Certified Copy, nettopp ved å være "nøytral" og observerende uten større ekstern innblanding, aksepterer kopien. Ved ikke å gripe inn, ikke fordømme, lar Kiarostami "det gifte paret" være nettopp det gifte paret og ikke "det gifte paret". I kraft av å være en rolle er rollene som "mann" og "kvinne" i et "ekteskap" akkurat like valide som noe "tilgrunnliggende". Observasjon er aksept, nitidig observasjon er aksept og et bevisst sidesteg vekk fra fordømmelsen.

 

Det er ingen hyllest til det flyktige, rettere sagt en humanistisk anerkjennelse av at "det er greit", og at kopien, i sitt forhold til originalen, ikke må reduseres eller nedvurderes kvalitativt sett. Hvilket medie bedre, mer egnet, enn filmen, til å kommunisere dette? Filmens natur, det som definerer den som medie, er løgnen, den midlertidige kontrakten mellom filmskaperens estetikk og seeren. Filmseeren aksepterer løgnen som det gitte utgangspunkt. Den er en kopi av virkeligheten i seg selv. Hvorfor skulle da nye roller, innen filmens gitte rammer, være mindre gyldige, mindreverdige, enn de første rollene? Dette er i seg selv en poetikk. Er det mulig med en poetikk gjennom estetisk nøytralitet, en nøysom, observerende tone som ikke blander seg? Selvfølgelig. Det er den åpne muligheten, den inviterende tonen, den nevnte aksepten. Dessuten, sier Kiarostami til seeren, du er jo Pierre Menard.

 

ii.

 

"Pierre Menard, forfatteren av Don Quijote", kan tolkes som en tidlig kommentar på kopiens verdi. Den tolkes også, fra et litteraturkritisk perspektiv, som en opphøying av leserens subjektive verdi i møtet med teksten. En aksept av subjektivitet og en advarsel mot å opphøye teksten, originalmaterialet, originalen som Gud.

 

I Prometheus av Ridley Scott, som Tristano har nevnt opptil flere ganger her på forumet, er karakteren David, androiden, den mest humane av dem alle. Den mest inautentiske, i kraft av å være en android, en konstruksjon, ergo en kopi, men også den mest humane. Hele dens personlighet er bygget på å være en etterligning av populærkulturelle roller, men når "de ekte menneskene" har sviktet, er det David som trer frem og redder dagen. Originalene svikter, kopien blir helten. Som Tristano skriver: "Han er mer menneske enn noen av de fordi han innser falskheten av sin egen eksistens og skaper så sin egen mening". Bortsett fra å kommentere forestillingen om inautentisk eksistens, kan også David tolkes intertekstuelt, som en metakommentar på egen film. For Prometheus, tross alle sine svakheter og mangler, er også en verdig kopi fordi den eksisterer i kraft av å nære på andre filmer i fortiden, den er en film som eksisterer i et filmhistorisk vakuum. Gjennom David blir Prometheus et essay om sin egen natur og verdi som kunstverk, og et lite stikk til den destruktive tanken om originalitet som den eneste gyldige eksistens. David er Ridley Scotts Pierre Menard.

 

iii.

 

Fellesnevneren mellom Certified Copy og Prometheus er mangelen på fordømmelse av det utskiftelige selvet i dagens samfunn. Begge filmer aksepterer statusen, men fremstår ikke resignert eller likegyldig i møtet med den. En fordømmelse ville også ha vært en fornektelse av menneskelig natur. Derfor er Certified Copy og Prometheus mer enn noe annet aksept av menneskelig natur.

[KAH 3]

Ikke bare er du postmodernismens ektefødte barn, men du virker heller ikke å ha et ønske om å drepe dine foreldre, hehe.

Spøk til side: Gode greier, Angeleno, synes du kommuniserer fortolkningen din, ideene, veldig godt. Fikk lyst til å se Certified Copy. Kult at du i likhet med Tristano gir gass. Det er synd for forumet, både i forhold til aktivitetsnivå og dets potensielle "kulturelle bidrag", dersom folk legger mye stolthet i det å kunne stå for alt man har skrevet til evig tid og derfor ikke poster i frykt for en intellektuell hangover. Dette nevner jeg naturligvis ikke på grunn av denne teksten, men fordi jeg har kjent på denne frykten til tider, hehe.

Skal forsøke å gi litt gass selv, siden det er kjedelig å bare få tilbakemeldinger av typen "godt jobba".

Anser du autentisitet som mulig? Du sier at en fordømmelse av vår tids flyktige og fleksible identitet ville vært en fornektelse av menneskenaturen og sier vel med dette at inautentisitet og autentisitet er ett og det samme, eller i hvert fall at inautentisitet nærmest er en egenskap ved eller et av mange uttrykk for det eneste "tilgrunnliggende", nettopp menneskenaturen. Men samtidig: Hvis "inautentisitet er ok" er en dom, den eneste jeg kan finne i teksten, så er vel svaret på spørsmålet likevel ja, siden dette fordrer at motstykket finnes og er "noe annet", eller misforstår jeg deg her? Begrepet i seg selv er jo avhengig av sin motpol. Hva er i så tilfelle forholdet mellom de to, kun forskjellighet? Hva forsyner dem med egenart? Kan forestillinger om forskjellighet finnes uten en forestilling om verdi? Og særlig hva kunst angår kunne jeg kanskje stilt samme spørsmål og skiftet ut "kan" med "bør"?

Hadde vært interessant å lese hva du tenker om dette, hvis du synes det har noen relevans. Kanskje beveger jeg meg litt for langt vekk fra kunstteori og over i "livet", det er en uvane jeg har.

[Angeleno 0]

Spøk til side: Gode greier, Angeleno, synes du kommuniserer fortolkningen din, ideene, veldig godt. Fikk lyst til å se Certified Copy. Kult at du i likhet med Tristano gir gass. Det er synd for forumet, både i forhold til aktivitetsnivå og dets potensielle "kulturelle bidrag", dersom folk legger mye stolthet i det å kunne stå for alt man har skrevet til evig tid og derfor ikke poster i frykt for en intellektuell hangover. Dette nevner jeg naturligvis ikke på grunn av denne teksten, men fordi jeg har kjent på denne frykten til tider, hehe.

 

Skal forsøke å gi litt gass selv, siden det er kjedelig å bare få tilbakemeldinger av typen "godt jobba".

 

Takk! Vurderte selvfølgelig å legge ved en OBS: Høy svadafaktor!-disclaimer, men lot være. Forumet trenger poster som er skrevet uten at forfatteren har tenkt seg om to ganger, bare gitt gass og latt det strømme ut. Som "Hva er kunst, din gjøk?". Det er bra for aktiviteten, og det kan gi en del fruktbare diskusjoner. Terskelen må ned, det er for mange folk her med det berømte "noe å komme med".

 

Anser du autentisitet som mulig? Du sier at en fordømmelse av vår tids flyktige og fleksible identitet ville vært en fornektelse av menneskenaturen og sier vel med dette at inautentisitet og autentisitet er ett og det samme, eller i hvert fall at inautentisitet nærmest er en egenskap ved eller et av mange uttrykk for det eneste "tilgrunnliggende", nettopp menneskenaturen. Men samtidig: Hvis "inautentisitet er ok" er en dom, den eneste jeg kan finne i teksten, så er vel svaret på spørsmålet likevel ja, siden dette fordrer at motstykket finnes og er "noe annet", eller misforstår jeg deg her? Begrepet i seg selv er jo avhengig av sin motpol. Hva er i så tilfelle forholdet mellom de to, kun forskjellighet? Hva forsyner dem med egenart? Kan forestillinger om forskjellighet finnes uten en forestilling om verdi? Og særlig hva kunst angår kunne jeg kanskje stilt samme spørsmål og skiftet ut "kan" med "bør"?

 

Hadde vært interessant å lese hva du tenker om dette, hvis du synes det har noen relevans. Kanskje beveger jeg meg litt for langt vekk fra kunstteori og over i "livet", det er en uvane jeg har.

 

Det har absolutt en relevans! "Kunstteori", i den grad det første innlegget kan sies å være særlig kunstteoretisk, prøver jo på alle måter å si noe om vårt forhold til kunsten, og i høyeste grad når det er snakk om representasjoner av original, kopi og tanken om det autentiske/inautentiske. Livet og kunsten er to sider av samme sak, blablabla. Dessuten synes jeg du har en del spennende poenger.

 

Ja, jeg vil si at autensitet er mulig, men først kan det være fruktbart å definere autensitet. Noe jeg forøvrig har unnlatt å gjøre, ser jeg, hehe, men jeg linker det altså opp mot tanken om kopiens forhold til originalen, og oppfatningen om at originalen, som "noe tilgrunnliggende", med nødvendighet skal måtte ha en større verdi enn kopien. Dette vil både Certified Copy og Prometheus til livs. Men ok, vi tar utgangspunkt i det du skriver om at inautensitet og autensitet er ett og det samme, at inautensitet er et av mange uttrykk for menneskenaturen. Da vil jeg gå litt bak i tid, før "Pierre Menard", før poststrukturalismen og før man begynte å utfordre den rådende forestillingen om at originalen er den eneste gyldige eksistens, og før man begynte å anerkjenne kopien som et produkt av kontekst og ikke en mindreverdig reproduksjon. Dette er jo i høyeste grad en postmoderne tanke. For å være litt generaliserende: Modernismens idealer (troen på fremskritt også forstått som historisk linearitet, i forhold til "original og kopi" tenker jeg dette som en kunstens teleologi hvor originalen er Gud) gikk under etter 1968, og så begynte man å viske ut skillene mellom originalen som en opphøyd størrelse og kopien som en etterlikning. Man tilføyer originalen kontekst, og da blir jo plutselig ikke "autensitet" og "inautensitet" to separate størrelser, motpoler. Man går på en måte mot en mer holistisk forståelse av kunstverket. Og i utstrekningen av kunstverket, livet. Så for å svare på et av spørsmålene dine, drøfter jo også dette forestillingen om kopiens verdi. Her kommer Certified Copy og Prometheus inn en del år senere, og anerkjenner dette. I tilfellet Certified Copy (segmentet høykultur) er dette noe som forsåvidt har blitt gjort før med bl.a. Resnais, og flere andre europeere, men i Prometheus' tilfelle (segmentet Hollywood) er det noe ganske nytt. I øvrig kunst er det noe helt annet, derfor har jeg valgt å skrive om film. Resultatet er ikke en elegi over autensitet og en hyllest av inautensitet, men et tilleggskapittel i revurderingen av "kopien", og videre, at denne nødvendigvis kan være like autentisk som "originalen". Autensitet finnes like mye i kopien, som man tidligere antok å være inautentisk, som i originalen... Fornekter man dette, fornekter man moderne menneskenatur, fordi den i en post-1968-erfaring av verden er flyktig og utskiftelig og ikke like håndgripelig. Jeg håper det gir mening. Gjør det?

 

Ok, nå setter jeg en OBS: Høy svadafaktor!-disclaimer på hele dette innlegget, hehe.

[Tristano 0]

Det mest interessante med Certified Copy er hvordan den banaliserende norske oversettelsen av tittelen faktisk er tro mot filmens tema. "Møtet I Toscana", gir umiddelbart følelsen av noe lettbeint og eksotisk, rettet imot den middelaldrende kvinnen som er litt interessert i kunst, litt interessert i reise og som ønsker å møte den spennende beleste mannen. Genistreken er at filmen gir akkurat det den lover. En virkelighetsflukt hvor en flykter inn i de rollene karakterene spiller. Hvor en kan oppleve de store interessante tingene i "det simple livet" som det snakkes så mye om. Det er en kopi av en kunstfilm, den stereotypiske oppfattelsen av "art-house cinema". Filmen vi ser er jo en kopi av virkeligheten, men vår opplevelse av den er virkelig, ikke sant?

 

Det kan ikke eksistere inautensitet uten noen til å tolke det som inautentisk. Hele filmen spiller på harmonien som oppstår gjennom den felles forståelsen av verden. Subjekt og objekt, original og kopi. Scenen hvor de to sitter i bilen, samtalen deres filmet fra panseret på bilen, mens den ytre verdenen reflekteres i frontruta er den mest briljante scenene i denne sammenhengen. Det er i hvert fall den mest cinematiske utførelsen av filmens tese. Også verdt å notere er at brudepar ofte dukker opp i bakgrunnen og at oppfattelsen av de to karakterenes roller skifter etter samtalen hovedpersonen har med den gamle kona på kafeen.

 

Også viktig å påpeke med Prometheus er at Shaw og David blir mer mennesker når de aksepterer den virkeligheten de blir prakket på som usann. Motivasjonen til Shaw kan brytes ned til at hun liker Holloway fordi han minner om faren hennes og at hun har lyst på en knull. Motivasjonen er simpel og fornærmende fordi den bare kan forstås som pulp-motivasjon. Det er først når de to skaper sin egen mening ut av deres eksistens at de får en dypere forståelse for hverandre og seg selv. Shaw begynner å se David som en person og David får en respekt for Shaws ærlighet. Altså, deres felles virkelighet gjør dem til noe større enn den rollen (det falske) universet har prakket på dem.

 

Det er dette som også gjør Milburn og Fiefields død så tragisk og morsomt på samme tid. Den ekspositoriske dialogen sier at Milburn er en biolog, men han ignorerer fullstendig hvor aggressivt dyret han prøver å klappe oppfører seg. Vår identifikasjon med karakteren opphører her, noe som er det tragiske satt i kontrast med de små humaniserende scenene han har med Fiefield. Universet krever en ironisk død for de rollene karakterene spiller og de får det.

[Angeleno 0]

Interessant perspektiv. Og ja, jeg er jo enig i stort sett alt du sier. Kan føye til at det er sånn ca. 2 år siden jeg faktisk har sett Certified Copy, og har vegret meg for et gjensyn siden, da den første opplevelsen var veldig overveldende. Men kanskje jeg bør? Det er åpenbart en del flere detaljer å gripe fatt i. Fint med respons, forresten.

 

KAH? Skal du la svaret mitt bli stående som en hyllest til den intellektuelle hangoveren?

[KAH 3]

KAH? Skal du la svaret mitt bli stående som en hyllest til den intellektuelle hangoveren?

 

Oi, beklager. Hehe, det hadde kanskje vært det letteste. Svaret mitt kan formuleres ganske kort: Jeg skjønner hvor du vil, men samtidig beskriver du ei typisk postmodernistisk hengemyr, hvor det autentiske levnes lite håp om frelse. Ser fortsatt ingen definisjon på autentisitet. Tror vi er temmelig på nett, men vi har forskjellige "end goals", vi er interesserte i forskjellige ting. Muligens. Du finner strukturene interessante, mens jeg vil helst finne en vei ut av dem. Min agenda er selvsagt håpløs, det er jeg fullt klar over.

 

Kan jeg få lov å være superpedant uten at noen tar seg nær av det? For det heter vel autenTISITET og ikke autenSITET, eller har jeg kanskje ikke sett notatet der det fremgår at begge deler er tillatt? En ekstremt vanlig feil da, hvis det er det. Ingen grunn til skam.

[Angeleno 0]

Oi, beklager. Hehe, det hadde kanskje vært det letteste. Svaret mitt kan formuleres ganske kort: Jeg skjønner hvor du vil, men samtidig beskriver du ei typisk postmodernistisk hengemyr, hvor det autentiske levnes lite håp om frelse. Ser fortsatt ingen definisjon på autentisitet. Tror vi er temmelig på nett, men vi har forskjellige "end goals", vi er interesserte i forskjellige ting. Muligens. Du finner strukturene interessante, mens jeg vil helst finne en vei ut av dem. Min agenda er selvsagt håpløs, det er jeg fullt klar over.

 

Kan jeg få lov å være superpedant uten at noen tar seg nær av det? For det heter vel autenTISITET og ikke autenSITET, eller har jeg kanskje ikke sett notatet der det fremgår at begge deler er tillatt? En ekstremt vanlig feil da, hvis det er det. Ingen grunn til skam.

 

Ah! Du har rett, det heter nok autentisitet. Vi får tolke den ekstremt vanlige feilen som en postmodernistisk hengemyr, hehe.