Jump to content

Prometheus


Tristano
 Share

Recommended Posts

Jeg tenkte vi trengte flere tråder for individuelle filmer, så hvorfor ikke lage en for årets mest misforståtte film. Jeg kunne helt sikkert ha lagd en tråd for Cosmopolis eller noe slikt istedet, men den var forventet at skulle være bra. Nettet ser derimot ut til å ha lagt Prometheus for overdrevent hat uten å gå dypere inn i filmen. De fleste av klagene handler bare om plottet, som kan forklares med litt enkel logikk. Det er altfor få som snakker om hvordan Prometheus funker som film. Dog, det ser ikke ut til at de som liker Prometheus forstår filmen noe særlig heller. Bare se på Montages, hvor Lars Ole Kristiansen kaller filmens design for 80-talls og overser fullstendig at filmen er inspirert av 50 og 60-talls sci-fi som Mario Bavas Planet Of The Vampires (som er en av hovedinspirasjonene til Alien).

 

Så la oss gå dypere inn i Prometheus å se hva som rører på seg inne der.

 

http://i.imgur.com/cxy29.png

(2001: A Space Odyssey, 1968)

 

1. "Sci-fi is dead".

 

I 2007 sa Ridley Scott at sci-fi sjangeren er en like utbrukt og død sjanger som westernsjangern. Ingen har klart å overgå 2001: A Space Odyssey og alle dagens sci-fi filmer etter står i gjeld til den. Så hva har dette å si for Prometheus? Er Scott en arrogant løgner som tror han kan overgå den største og viktigste filmen i moderne historie? Nei, overhodet ikke. Prometheus er ikke et forsøk på å dytte 2001 ut av film-kanonen, men rett og slett Scotts essay på sci-fi selv. Bare tenk, hva er Prometheus-sagnet om ikke selve eksemplet på proto-sci-fi. Om mannen som streber etter å forbedre menneskeheten uten gudenes innblanding. Det er heller ikke et sammentreff at Frankenstein, det som blir regnet som den første moderne sci-fi fortellingen, har undertittelen "The Modern Prometheus".

 

Hele Prometheus er et syn på sci-fi før Alien og 2001, som begge er milepæler av moderne sci-fi. Nyoppdagelse er ordet vi brukte da, men noe er forandret. Verden har blitt mer kynisk med årene. Den store busemannen i dagens sci-fi filmer er ikke lenger den ukjente andre, men fremtiden selv. Bare tenk, økonomien er på sitt verste siden 20-tallet, global oppvarming og terrorisme er fjesløse konsepter vi ikke kan slå på normalt vis, internettet skviser ut individets utvikling, kapitalisme gjennomsyrer hele hverdagen vår, osv. Det er ikke lenger noe håp om at morgendagen vil bli bedre for oss. Og hva gjør Prometheus? Den lager sort komedie ut av vår søken etter svar.

 

2. Prometheus er en morsom film...og det er ingenting i veien med det.

 

Camp og melodrama er undervurderte kunstformer. Det er en misforståelse at humor og tøv ikke kan ha noe å si om den menneskelige tilværelsen. For hva annet kan man gjøre når hele livet er absurd og meningsløst enn å le av hele spetaklet?

 

Det som skiller Prometheus fra en postmoderne komedie som Cabin In The Woods er at den er fullt engasjert i sine karakterer og konsept. Som Susan Sontag sier i Notes On Camp:

 

"One must distinguish between naïve and deliberate Camp. Pure Camp is always naïve. Camp which knows itself to be Camp ("camping") is usually less satisfying. The whole point of Camp is to dethrone the serious. Camp is playful, anti-serious. More precisely, Camp involves a new, more complex relation to "the serious." One can be serious about the frivolous, frivolous about the serious".

 

I andre ord, selvironi er ødeleggende fordi det distanserer oss fra materialet.

 

 

http://i.imgur.com/ihQDw.jpg

(The Tree Of Life, 2011)

 

3. Milburn og Fiefield sitter i et tre.

 

Altfor mange kritiserer manuset istedenfor å se på hva karakterenes oppførsel sier om dem. Shaw er blindt troende og sliter med et Elektra-kompleks. Holloway er en misogynistisk fundamentalist. David ser karakterene for de grunne arketypene de er og former personligheten sin rundt en filmkarakter. Han er mer menneske enn noen av de fordi han innser falskheten av sin egen eksistens og skaper så sin egen mening. Alle karakterene er overklasse- drittsekker, med unntak av Janek som spiller trekkspill og roper YEEHAAW når han krasjer skipet sitt. Weyland er ikke noe annet enn en tåpelig gammel mann vi ikke er ment å sympatisere med engang, noe som er grunnen til at han er spilt av Guy Pearce i lite troverdig make-up (pluss at det er en referanse til 2001).

 

Også har vi Milburn og Fiefield da. Alle terper på at de var utstyrt med kart og skulle lett ha kommet seg ut av labyrinten, men det ignorerer karakteroppbygginga til da. Milburn ser opp til Fiefield og har prøvd å bli venn med ham opptil det punktet. Fiefield er en intenst usikker fyr som prosjekterer tøffhet ved å slå seg på brystet og ule. Inne i tunnelene får han kalde føtter og spør Milburn om han blir med ut, og i panikken roter de seg bort, noe som leder til en homoerotisk dødsscene. Hmm, hva kan dette bety mon tro? Nei, vi ignorerer det og begynner å terpe på taktisk realisme isteden, som om filmen var ment å være en instruksjonsmanual for hvordan å arrangere en romferd. Det ignorerer de små øyeblikkene av karakteroppbygging og menneskelighet til forhold for plottet, som er den absolutt kjedeligste måten og engasjere seg i film på. Og det bringer meg til mitt siste poeng.

 

4. Fokus på plottet over gjennomførelsen er døden for kritisk tenkning.

 

Rett til poenget. En oppsummering av plottet er ikke kunst, ei heller er kontinuitet for kontinuitetens skyld kunst. Prometheus er intenst kritisk til filmer som Alien vs Predator og hvordan kapitalisme gjør kunst om til en franchise. Aliens er en god film, men den ledet desverre til at filmene ble utvannet av det stadige jaget etter eskalasjon. Det er ikke med to oppfølgere, xenomorphen må også slåss mot Predator, Michael Myers, Robocop og Batman og det må være en logisk forklaring på dette. Og filmer er ikke lenger abstraksjoner av levd erfaring og følelser, men blikk inn i alternative univers hvor alt må henge på greip. Derfor er det så morsomt at Scott nekter å gi nerdepublikumet sitt noen forløsning i form av konkrete "plott-svar". Filmen i seg selv har egentlig lite å gjøre med Alien, bortsett fra noen lett ignorerbare plott-elementer.

 

Vi er også ikke ment å sympatisere med menneskene fordi vår tid favoriserer monstrene. Bare tenk på alle de filmene som har kommet ut de siste årene, hvor monstrene fra 70 og 80-talls skrekkfilm blir gitt sympatiske bakgrunnshistorier, mens filmene aktivt heier på nedslaktingen deres av vanlige folk (det er likevel unntak, som Rob Zombies Halloween, som fokuserer på hvordan vår kultur gjør seriemordere om til kjendiser). Monstrene har i vår tids tilfelle blitt avatarer for postmoderne nihilisme. De svake menneskene må isteden få vår respekt igjen eller bli ofre for likegyldigheten. Det er derfor slutten er så fantastisk. At Shaw og David flyr inn i rommet selv om de vet det er meningsløst blir et blidt smil i møte med misantropien. Det er ufattelig corny, men like fullt menneskelig og relaterbart.

 

Og slik går det. Inn i det ulmende mørket av fremtiden.

 

http://i.imgur.com/lKb9F.png

(Prometheus, 2012)

Link to comment
Share on other sites

 

Bra jobbet og bra skrevet, Tristano. Håper noen av kritikerne av filmen kommenterer noe av dette. Det meste jeg hører folk sier er at den har mye plotthull og slikt.

Selv hadde jeg opprinnelig tenkt å skippe denne filmen, må jeg innrømme. Jeg liker jo Aliens filmene, men de har av en eller annen grunn aldri stått meg spesielt nært. Veldig fascinert av Giger likevel. Får revurdere om jeg ser denne snart likevel. :)

Link to comment
Share on other sites

 

Veldig bra skrevet! Får ofte følelsen av at du koker suppe på spiker, men her henger jeg med i resonnementene dine. Må innrømme at Prometheus ikke engasjerte meg stort hverken som underholdning eller som kommentar på sci-fi-genren eller noe annet. Denne teksten vil ikke nødvendigvis endre stort på det. Kanskje fordi jeg ikke er særlig bevandret i genren, eller fordi noen av betraktningene den gjør for meg ikke er viktige eller nødvendige å gjøre et poeng ut av (litt som Funny Games, kanskje).

 

Uansett: forumet trenger flere tråder og tekster av denne sorten. Bra jobba!

 

Kanskje jeg må lage en tråd om hvor mye jeg hater Cabin in the Woods.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg burde kanskje ha utdypet det, men en av de største grunnene til at jeg elsker Prometheus er at den tar seg selv fullstendig seriøst som sjangerfilm, uansett hvor latterlig den blir. Det har ikke noe med ironisk distanse og latterligjøring og gjøre, men heller at den omfavner sci-fi tropene med største iver. At den tar troper fra eldre sci-fi og setter dem i en ny kontekst (2010-tallets kynisme møter 50-tallets fremtidsoptimisme) er forfriskende i en tid hvor nostalgifetisjering er så altoppslukende. I dette tilfellet blir det gamle et springbrett for det nye, isteden for en krykke.

 

Også viktig å poengtere er hva jeg mener med taktisk realisme. Du kan se det rundt på nettet, men de siste ti årene har det oppstått en litt sær bevegelse av pseudo-kritikere (amatører med internettilkobling) som kritiserer filmer utelukkende ut ifra hvor troverdige de er. Det finnes ikke noe i vokabularet deres som heter "suspension of disbelief". Alle karakterene skal være hyperkompetente og ultrarasjonelle, noe som ignorerer hvordan folk faktisk oppfører seg eller hva filmen prøver å si. Det er den samme typen person som kan finne på å si; "dette hadde aldri hendt hvis de hadde hatt våpen", etter en massakre, uten å tenke på hvor traumatisk og stressende det faktisk ville ha vært å være i en slik situasjon. Dette er også slik slik tenking som fostrer synet av film som et dokument over et simulert univers isteden for en abstraksjon av levd erfaring og følelser. Film blir da bare det harde plottet isteden for den følelsesmessige opplevelsen.

 

De som klarer å engasjere seg i kunst er de som klarer å engasjere seg i sannheten den tegner opp. Vi vet at film er en illusjon og vi lar oss rive med alikevel. Prometheus er fullstendig åpen med falskheten sin og nekter å gi noen konkrete svar til den type fans som eter opp den harde informasjonen. At Alien ble en franchise gir filmene en kontinutet, noe som er grunnen til at det finnes Alien-wikis som samler sammen informasjonen om Alien-universet så det skal danne en logisk helhet (seriøst, disse wikiene finnes). I andre ord, taktiske realister blir sure fordi teknobabbelet ikke gir noen logisk mening. Resten lar seg rive med av følelsen en får av å høre på teknobabbelet (at det skal gi oss inntrykk av at det er viktig og komplekst).

Link to comment
Share on other sites

 

Beklager dobbelposten, men jeg har ikke lyst til at denne tråden skal dø ut. Det er fortsatt haugevis av ting jeg har lyst til å trekke fram med denne filmen. Først kan vi jo snakke om denne karen:

 

http://static.tvtropes.org/pmwiki/pub/images/1979_alien_give_us_a_kiss.jpg

 

H.R. Gigers skapning er kanskje blitt en av de mest ikoniske filmmonstrene gjennom tidene. Beistet som ser ut som det verste freudianske/lovecraftiske marerittet noensinne, var en velkommen og skremmende motpol til boblehode-aliensa vi kjenner fra eldre sci-fi. På mange måter signaliserte dette designet hvordan vi begynte å gå mot mer kyniske tider. I Alien blir det fantastiske framstilt som noe tappet for spenning. Romfolkene er bare en slags intergalaktiske lastebilsjåfører og romferd er en langdrygd reise fra A til Å. Funnet av skapningen blir en påminnelse om deres egen monstrøsitet og ubetydelighet i universet. I dag har denne kynismen derimot blitt det forventede.

 

Aliens største feiltagelse var at den gjorde skapningen til ikke noe mer enn et gigantisk maur- monster. Farlig og skremmende, ja, men likevel forståelig som et dyr som handler etter instinkt. Ikke et vesen hvis hele livssyklus består av voldtekt, har et merkelig fallisk utseende, blir voksen på bare minutter etter den er født og ser ut som den er utelukkende designet for å drepe. Et vesen hvis hele eksistens er irrasjonelt. Dette er hva Ridley Scott selv har å si om saken:

 

"They squeezed it dry. He (the xenomorph) did very well. (He laughs) He survived, he’s now in Disneyland in Orlando, and no way am I going back there. How did he end up in Disneyland? I saw him in Disneyland, Jesus Christ"!

 

Så i Prometheus prøver Scott å gjenskape det uvisse og forferdelige med skapningen sin igjen. Det er derfor en rekke komiske situasjoner ender opp med at gud blir voldtatt, drept og så føder post- mortem, en fornedret skapning som likner på en xenomorph med underbitt. Snerringa mot kameraet er ikke ment å være skremmende, så mye som patetisk. Vi er bare ekle maur- menn som ble tilfeldig til i en fjert fra litt sumpgass. Stjernebarnet er en vanskapning. Dette i kontrast til scenen hvor Shaw og hodeløse David drar av gårde på Star Trek eventyr.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...