Jump to content

Den kritiske norske kulturen


Engangsgrill
 Share

Recommended Posts

Den kritiske norske kulturen

 

Siden det finnes et Norge, noe vi har all grunn til å være stolte av, finnes det en norsk kultur. Men der det finnes en kultur finnes det også en ukultur. Denne ukulturen tar i Norge form som et nærmest ekstatisk mindreverdighetskompleks, og som alle komplekser fornektes det av alle som deler det.

 

Ingen steder blir det tydeligere enn når det kommer til norsk filmproduksjon, som har som uttalt mål å være en industri på linje med Hollywood. At denne industrien subsidieres reagerer ingen på: Man tenker ganske enkelt at kultur skal koste, og derfor besørger staten alt mellom himmel og helvete. Og fordi kultur skal koste skal det også tjene penger.

 

Denne forståelsen av kultur er problematisk. Man kan investere penger i norsk film, norsk litteratur, norsk teater, men man kan ikke forvente at det vokser fram en intellektuell kultur av den grunn. Det finnes produkter og det finnes kunst. Kan produkter ha kunstnerisk verdi? Ja, akkurat som kunst kan ha økonomisk verdi. Spørsmålet er hvordan vi skal vurdere den kulturelle produksjonen.

 

Her kommer Norge til kort. Debatten om Thorbjørn Egner er et godt eksempel på dette. Sofia Jupithers forsøk på å tolke brølere i Kardemomme By møtes med det norskeste av alt: indignasjon.

 

Jeg skal ikke ta stilling til Jupithers kritikk, men reaksjonen som har møtt den svenske teaterregissøren er motbydelig. Istedenfor å svare på Jupithers argumentasjon, påpeker man ganske enkelt at Jupither er svensk, og ikke har forutsetninger til å forstå det norske. Det som kjennetegner Jupithers kritikk er en grad av abstraksjon som er fullstendig fraværende i den norske kritikken, men jeg hadde i det minste trodd at norske kritikere og anmeldere hadde evnen til å kritisere noe ut fra andre kriterier enn om det følger formelen for god underholdning.

 

Mer og mer har den siste tiden overbevist meg om at svaret er nei. Jeg skal ikke stikke kjeppene i hjulene for den selvgodheten som rir landet etter store seire som Oscar-nominasjonen til Kon-Tiki og BAFTA-nominasjonen til Hodejegerne, som tross alt viser at Norge til en viss grad har lyktes med den økonomiske siden av kulturpolitikken sin. Men har noen norske kritikere forsøkt å foreta en lesning av hva disse ”send dem til Hollywood så blir vi kvitt dem”-regissørene egentlig kommuniserer?

 

Det eneste disse kritikerroste filmene har oppnådd er å etterligne et formspråk de involverte ikke forstår. Norsk film skal ikke være annenrangs Hollywood-produksjoner, uansett hvor mange internasjonale priser det skaffer oss.

 

Årets beste norske film, Thale, er nettopp det fordi den diskuterer hva det vil si å være norsk. Men ingen ser ut til å forstå det sublime som ligger i Aleksander Nordaas’ parodi på den norske folkesjelen, like lite som man forstod dette aspektet ved Trolljegeren. Og kanskje enda verre: Margreth Olin, Norges viktigste nålevende filmskaper, blir nesten unnskyldt for å gjøre den fullstendig relevante sammenligningen mellom deportasjon og drap i De andre.

 

I kjølvannet av debatten om norsk kultur har man på sett og vis konkludert at det typisk norske er å diskutere hva som er typisk norsk. Sannheten er at den norske kultureliten ikke forstår hva abstraksjon innebærer, og at enhver diskusjon om kultur dermed blir meningsløs. Vi er ikke ukulturelle, vi er ukultiverte.

Link to comment
Share on other sites

 

Fint tiltak til diskusjon, E.

Høres veldig Tristano-ish dette, og ikke bare pga Thale-hyllingen. (Forstår jeg burde sjekke denne filmen ut..)
Det er en del gode poenger her! Litt freestylin'-skrevet, ettersom jeg synes du hopper mye mellom temaer. Jeg antar noe av essensen av det du skriver er at norske kritikere burde kunne sette filmer og hva de sier mer i samfunnskonteksten? Det er dette du mener med abstraksjon?

Kan noen forresten forklare meg hva hva hun Jupither-dama mener er så høyrekonservativt med Kardemommeby?
Jeg leste et par avisartikler om dette, men klarte ikke helt å fange opp hva hun mener(artiklene var litt slappe her, kanskje?), og jeg er for lat til å lete mer, um..

Link to comment
Share on other sites

 

Trond Berg Eriksen har vel fått litt pepper i det siste, men har vel et poeng når det gjelder Jupithers totale mangel på humoristisk sans. Apropos (nesten) denne svenske galningen, er ikke dette ekstatiske mindreverdighetskomplekset noe våre naboer har copyright på? Når piratkopierte vi den svenske folkesjela, egentlig?

Link to comment
Share on other sites

 


Kan noen forresten forklare meg hva hva hun Jupither-dama mener er så høyrekonservativt med Kardemommeby?
Jeg leste et par artikler om det, men klarte ikke helt å fange opp hva hun mener, og jeg er for lat til å lete, um..

 

Jupithers definisjon av høyrekonservatisme eller fascisme gikk på Kardemommeloven om å ikke plage andre, være grei og snill, og for øvrig gjøre som man vil. Dette var visst skandaløst å innprente i unge barn. Merkelig nok er ikke Norge en fasciststat selv om vi alle har vært borti Egner i vår barndom.

Link to comment
Share on other sites

 

Akkurat Egner-dissinga er jeg for. Egner sucks. Mulig jeg har blitt hjernevasket av å lese Tor Åge Bringsværds raljeringer om Egners Ole Brumm-oversettelse.

Link to comment
Share on other sites

 

Aha. Jeg kan jo se hva Jupither mener hvis man snakker i samfunnstruktur. Hvis folket aldri er kritisk til sine makthavere og sitt samfunn som struktur, og kun "er snill og grei" og lar de gjøre som de vil, så kan det jo lett lede til korrupte statsformer og andre skumle greier. Å smile og være glad til autoriteter uansett kan jeg jo forstå kan leses som høyrekonservativt, om ikke tilogmed fascistisk. Hvis man leser det slikt så skjønner jeg Jupither.. og kan forstå hva hun mener med hjernevask av barn. Opplæring av å være naiv er vel kanskje ikke den beste måten å oppdra barn på.

Men jeg ser et paradoks i hvordan man skal tolke dette også, for i Kardemommeby er alle så snille uansett at ingenting slikt ville kunne forekommet, så da kan man jo holde på slik. Så da er spørsmålet om dette er en dårlig ting fordi det er urealistisk og barn drar leksjoner til en ekte verden der ting er mildt sagt annerledes, eller er det en positiv ting da Kardemommeby skal ses på som et idéelt drømmesamfunn vi skal strekke oss etter.

Jeg vil forsvare Karius og Baktus av Egner da. Å gjøre en antropomorfisme av parasitter i tragedieform synes jeg er ganske kult.

(Men tilbake til innlegget av Engangsgrill da...)

Link to comment
Share on other sites

 
 
Her kommer Norge til kort. Debatten om Thorbjørn Egner er et godt eksempel på dette. Sofia Jupithers forsøk på å tolke brølere i Kardemomme By møtes med det norskeste av alt: indignasjon.

 

Jeg skal ikke ta stilling til Jupithers kritikk, men reaksjonen som har møtt den svenske teaterregissøren er motbydelig. Istedenfor å svare på Jupithers argumentasjon, påpeker man ganske enkelt at Jupither er svensk, og ikke har forutsetninger til å forstå det norske. Det som kjennetegner Jupithers kritikk er en grad av abstraksjon som er fullstendig fraværende i den norske kritikken, men jeg hadde i det minste trodd at norske kritikere og anmeldere hadde evnen til å kritisere noe ut fra andre kriterier enn om det følger formelen for god underholdning.

 

Jeg vil ikke si at dette er en unik attitude Norge har. Jupither har et poeng angående kritikken av Thorbjørn Egner, men folk forstår ikke at analyse nødvendigvis ikke betyr lovprisning/slakt. Internettet er så vant til at alt enten er beste-noensinne eller verste-søppelet-tenkelig, så analyse av problematiske elementer kan ikke være noe annet enn slakt. Det blir jo selvfølgelig ekstra ved på peisen ved at hun kritiserer en kulturell bautastein som Egner. Beste mulige scenario hadde vært om at folk faktisk hadde gått inn i materialet og tenkt; "hmm, er ikke Kardemomme lovene utrolig reduktive og skildringen av Tante Sofie problematisk i dagens samfunn". Men selvfølgelig, vi kan ikke kritisere eller sette spørsmålstegn rundt det fordi det er tradisjon å sette opp Kardemomme By på teater. Dette derimot er typisk Norge.

 

Det eneste disse kritikerroste filmene har oppnådd er å etterligne et formspråk de involverte ikke forstår. Norsk film skal ikke være annenrangs Hollywood-produksjoner, uansett hvor mange internasjonale priser det skaffer oss.

 

Årets beste norske film, Thale, er nettopp det fordi den diskuterer hva det vil si å være norsk. Men ingen ser ut til å forstå det sublime som ligger i Aleksander Nordaas’ parodi på den norske folkesjelen, like lite som man forstod dette aspektet ved Trolljegeren. Og kanskje enda verre: Margreth Olin, Norges viktigste nålevende filmskaper, blir nesten unnskyldt for å gjøre den fullstendig relevante sammenligningen mellom deportasjon og drap i De andre.

 

Det første poenget er veldig viktig fordi det poengterer problemet med Norge som filmnasjon. Kritikerne ignorerer hva for eksempel Trolljegern og Thale sier om Norge og om hvordan de fungerer som filmer, og går isteden ut å jubler over at vi nå har fått filmer som oppnår popularitet i utlandet. Vi er ikke interessert i verken kritikk eller kunst, bare selvopphøyelse. Noe som er morsomt er at Trolljegeren og Thale er omtrent perfekte motstykker til hverandre, men kritikerne legger ikke merke til det bak yatzispillet som er norsk filmkritikk. Trolljegern er en nasjonalforherligende film, mens Thale er en nasjonalkritisk film. Gjett hvem som er mest populær av de to.

 

Trolljegern er en feig film. Ikke har den baller nok til å ta konseptet sitt seriøst, men den forstår ikke sjangeren den imiterer heller. Den dropper found-footage aspektet sitt relativt tidlig ved å kutte tankeløst mellom flere kameraer, selv om found-footage impliserer at hva vi ser er alt som er av filmen. Det blir ikke en gang gjort et poeng at staten overvåker karakterene eller noe slikt, det bare kutter fordi Øvredal ikke skjønner hva found-footage innebærer. Trollene er animert så de skal ligne på Theodor Kittelsen malerier og referanser til folkeeventyr blir slengt mot publikum i ingen annet formål enn at vi skal kjenne de igjen så vi kan klappe oss selv tilfreds på skulderen (mann, det er bra å være norsk asså). Hva som kunne vært en film om raknede systemer i møtet mellom det tradisjonelle og det moderne i Norge blir isteden en selvgod farse.

 

Thale derimot er fullstendig dedikert til konseptet sitt. Det er ingen ironisk distanse til karakterene og verdnen Nordaas tegner opp. For å få folk til å se det groteske med nasjonalisme, får Nordaas oss til omfavne den, uansett hvor ulogisk det framstilles. Ja, hvis Thale kan knytte de gamle familieverdiene sammen og kurere postmoderne kynisme ved hjelp av magi, så eier vel nasjonalisme da. Det er dette som er greia med det siste bildet av Thales mystiske smil. Kan du virkelig stole på huldras natur (hun er en pen jente med en CGI-hale, jeg tror ikke jeg trenger å poengtere betydningen av dette). Det er da en slags form for lykke, men vi vil ikke komme oss videre som nasjon, sier filmen. Hvis Thale hadde vært som Trolljegern derimot, hadde Anders Bye poppet opp i en cameo som liksomskummel bygdetulling med overdreven aksent og filmen hadde endt uten noen form for ambiguitet (å vent, de er alle døde, whatever).

Link to comment
Share on other sites

 

Tristano har stirret Gud i oeyne, og sett beyond the black rainbow? Jeg vil ha noen ord!

 

Debatten om Thorbjørn Egner er taapelig, spesielt siden det norske samfunnet -saa dypt preget av Egner- paa ingen maate gir grunnlag for slike paastander. Vi er vel ogsaa paa mange plan langt mindre hoeyrevridd enn vaare svenske naboer, som ennaa ruller seg rundt i sin besteborgerlige hengemyr. Sofia Jupithers misser ogsaa den historiske konteksten, som plasserer Kardemomme by midt i den sosialdemokratiske idyll.

 

Det er ogsaa noe veldig tullete over voksne som skal forstaa barn. Grown ups are just silly children, anybody can see. Hun undervurderer sitt eget barn, noe som bare er og forblir trist.

 

Naar det kommer til Thale vs. Trolljegeren, saa har jeg desverre ikke sett foerstnevnte. Men Trolljegeren fungerer som underholdning, og jeg forstaar ikke hvorfor den skal veare mer enn som saa? Den tar aldri paa seg den intellektuelle kappen, og proever aa fortelle oss noe om den norske folkesjelen. Vi kan ikke forvente at enhver film skal stikke dypere enn overflaten, for film er foerst og fremst underholdning.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg kunne sikkert ha fylt en egen tråd bare med Beyond The Black Rainbow, men siden dette er om den norske kritikerkulturen skal jeg fatte meg i korthet og bare si at den tar opp mange av de samme temaene som Thale gjør. Den er isteden fokusert på problemene med eskapisme og nostalgi enn nasjonalisme. Pluss det faktum at Cosmatos ikke bare hermer etter Kubrick eller Cronenberg men gjør isteden noe med materialet han siterer. Den har allerede blitt en del av min personlige kanon.

 

Debatten om Thorbjørn Egner er taapelig, spesielt siden det norske samfunnet -saa dypt preget av Egner- paa ingen maate gir grunnlag for slike paastander. Vi er vel ogsaa paa mange plan langt mindre hoeyrevridd enn vaare svenske naboer, som ennaa ruller seg rundt i sin besteborgerlige hengemyr. Sofia Jupithers misser ogsaa den historiske konteksten, som plasserer Kardemomme by midt i den sosialdemokratiske idyll.

 

Dette er fantastisk fordi det poengterer hvorfor Norge er så naiv som nasjon. Nei, i historien vår er det ingen tendenser til totalitarisme. Kardemomme-loven ruler. Hyll Store Bror Politimester Bastian.

 

Det var dessuten ikke bare de høyrekonservative elementene hun kritiserte, men også det utdaterte kvinnesynet i stykket. Klabert, det er en etterlevning fra en annen tid og vi kan ikke kvitte oss med det bare fordi det ikke passer inn i våre moderne sensibiliteter. Men det er verre å stikke fingra i øret og rope LALALALA isteden for å poengtere hva som er problematisk med teksten, noe som er hele poenget med denne tråden.

 

Naar det kommer til Thale vs. Trolljegeren, saa har jeg desverre ikke sett foerstnevnte. Men Trolljegeren fungerer som underholdning, og jeg forstaar ikke hvorfor den skal veare mer enn som saa? Den tar aldri paa seg den intellektuelle kappen, og proever aa fortelle oss noe om den norske folkesjelen. Vi kan ikke forvente at enhver film skal stikke dypere enn overflaten, for film er foerst og fremst underholdning.

 

Hva om jeg synes den ikke funker som underholdning? Jeg har allerede gått igjennom hvorfor det er en platt og lite cinematisk film. At det bare er underholdning er dessuten en dårlig unnskyldning for å ikke gå dypere inn i en film. Godzilla var foreksempel bare en "creature-feature" i sin tid, men at den tok likevel det skrudde premisset sitt seriøst noe som ga filmen gravitas. Du kan si at filmen ga et fjes til frykten som var i Japan etter andre verdenskrig og Hiroshima. Trolljegeren funker derimot ikke på noe annet plan enn som en kommentar på kjedsomhet og inkompetanse.

 

Problemet mitt er når kunst og underholdning ikke blir noe annet enn beskrivende merkelapper. Kunst er kjedelig og irrelevant, så la en gjeng med eksperter skrive tonner av uleselig litteratur om det. Underholdning derimot, er idiotisk og populistisk, så la oss hoppe på twitter og skrive 140 ord om Happy Meal leken.

 

Dette er en fullstendig ubrukelig dikotomi! Hvorfor skal jeg rette meg etter dette når filmer så fantastiske som Thale eller Mørke Sjeler blir ignorert bare fordi de er skrekkfilmer? Og hvorfor skal jeg hoppe inn i hyllestkoret til Amour når ingen har gitt meg noen grunn til å bry meg?

 

Engangsgrills post i sist-sett-tråden angående Amour summerer dette opp veldig bra. Jeg hadde null interesse for Amour fordi konsensus hadde allerede bestemt at mesterauteur Haneke hadde lagd sin beste film hitill uten å gå noe dypere inn i hvorfor dette var hans beste film. Det var ihvertfall ingen poenger som ble gjort opp jeg ikke allerede kunne ha kommet fram til sjøl. Engangsgrill ga derimot en personlig og mer dyptpløyende analyse av filmen, noe som gjorde meg nysgjerrig og ga meg lyst til å se den, i motsetning til kritikerne som ikke gikk noe dypere inn i filmen enn et plott-synopsis eller en repitisjon av hva markedsføringa prøver å selge filmen som (ET ÆRLIG OG USENTIMENTALT BLIKK PÅ ALDERDOM, TO TOMLER OPP).

 

Fuck det populære narrativet. Det kveler bare egen tenking, noe som går tilbake til poenget i Jupithers artikkel. Skal vi akseptere det som en usagt sannhet at Kardemomme By er bra bare fordi det er tradisjon og sette det opp i Norge? Hvis vi gjør det blir vi bare blind til hva som faktisk er i teksten, et poeng norske kritikere kunne ha tatt lærdom av.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...