Jump to content

Toppliste film året 2012


blausen
 Share

Recommended Posts

Ein nemneverdig sak om filmåret som er forbi, er det generelt overvurderte blockbusteråret. Ikkje berre har filmar som The Dark Knight Rises oppnådd høg score på imdb og begeistring hos kritikarane, men man finner den også på fleire av listene frå montages, riktig nok og heldigvis ikkje så alt for høgt. Og enda verre er det og også sjå den middelmåtige The Hobbit: An Unexpected Journey hauste inn mykje ros. Til og med The Avengers sneik seg inn på nokre få lister. Årets blockbustere som var hakka betre, Skyfall og Prometheus var heller ikkje det heilt store (og for min del, ingen listekandidatar), sjølv om dei var underheldande begge to.

Link to comment
Share on other sites

 
  • Replies 50
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Ah! Fant ikke de individuelle listene ved første gjennomlesning. Slang en liste opp her inne for en liten stund siden, husker ikke helt tråden. Uansett, hadde jeg med to '11-filmer, så den er ikke komplett. Vil aller helst få sett The Master, Amour, Tabu, Pieta, Rust and Bone, Elena, Berberian Sound Studio og Wuthering Heights før jeg konkluderer alt for bombastisk hvordan fjoråret var, men det ser ut til at en laber første halvdel kan reddes, og vel så det, av disse sene utgivelsene.

 

Stemmer det, jeg har til og med lest den. Korttidshukommelse.com.

Jeg ser også frem til å se Tabu, virker veldig spennende. Den skal vises ved filmfestivalen i Tromsø, så da skal jeg definitivt se den. Pieta og Rust and Bone har jeg hørt ymse om, ikke alt så veldig positivt, men de må vel ses.

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg ser også frem til å se Tabu, virker veldig spennende. Den skal vises ved filmfestivalen i Tromsø, så da skal jeg definitivt se den. Pieta og Rust and Bone har jeg hørt ymse om, ikke alt så veldig positivt, men de må vel ses.

 

Og kanskje vi må ses, og diskutere Tabu over en pils.

 

Har sett ganske lite, men tydeligvis nok til å lage en topp 20 med mye bra (bare de tre siste jeg synes er rett over OK+). Som alltid når det kommer til disse årslistene uten imdb-regel, er jeg litt usikker på hvilke som er ”innafor” året, og om jeg skal ta med kortfilm eller ikke. Prøver meg i første omgang med en langfilmliste:

 

Arirang (kim-k Duk)

Wuthering Heights (Arnold)

The Interrupters (Steve James)

Play (Östlund)

We Need to Talk about Kevin (Ramsay)

Dreileben (Petzold, Hochhäusler, Graf)

Elena (Zvyagintsev)

It May Be That Beauty Has Reinforced Our Resolve – Masao Adachi (Grandrieux)

Into the Abyss (Herzog)

Ildfjell (Rùnarsson)

Hors Satan (Dumont)

Bombay Beach (Alma Har’el)

Jiro Dreams of Sushi (David Gelb)

Las Acacias (Pablo Giorgelli)

Hara-kiri (Miike)

Bad Weather (Giovanni Giommi)

Mission: Impossible – Ghost Protocol (Bird)

Livid (Maury og Bustillo)

Attack the Block (Joe Cornish)

Despicable Dick and Rightous Richard (Joshua Neal)

 

Rævmøkk: Beasts of the Southern Wild, Kotoko (Tsukamoto) og Lockout (Mather og Leger).

Link to comment
Share on other sites

 
Og kanskje vi må ses, og diskutere Tabu over en pils.

 

Det er jeg lett med på! Fin liste, Kiddo. Skjønner at jeg må få sett Elena (og du må se Barbara, men ikke minst Ceylans Once Upon A Time In Anatolia). Er også enig i din vurdering av Beasts of the Southern Wild.

Link to comment
Share on other sites

 
Da har jeg tittet gjennom Montage-listene og jøss skal si den gjengen der har enstemt smak, men det er kanskje ikke så rart når de drar rundt på festivaler og sitter ved siden av hverandre og ser de samme filmene. Montage-mafiaen kan vi kalle dem. Pass dere, her kommer Montage-mafiaen med årsbestelistene sine. Best å skygge banen. Det er noen interessante lister der da. Særlig Sveinung sin, men også Atli og Erik sine lister, men det sier jeg kanskje bare fordi to av dem er gode venner av meg mens den tredje er en av de på dette forumet som har mye godt å komme med. Dessuten har jeg nesten ikke sett film fra fjoråret selv, så jeg burde vel egentlig ikke snakke om kjedelige lister, men husk at det jeg forsøkte å påpeke var hvor homogene Montage-mafiaens årsbestelister er, ikke hvor ræv de er. Har selv sett skarve syv filmer (SYV) fra i fjor. Om jeg eliminerer de to dårligste sitter jeg igjen med en topp fem. Jeg må forresten innrømme at jeg er imponert over hvor mange nye filmer folk klarer å få med seg i løpet av et år. Dere som har sett 20+, ser dere alt på kino/festival, eller tar dere en skikkelig oppvask mot slutten av året og ser det dere ikke fikk med dere? Bare lurer. Vel, her er min topp fem.

 

It May Be That Beauty Has Strengthened Our Resolve: Masao Adachi | Grandrieux

The Turin Horse | Tarr

Play | Östlund

Elena | Zvyagintsev

Ashes | Joe

 

Jeg forstår ikke helt hvordan listene våre kan sies å uttrykke "enstemt smak". Tvert i mot synes jeg årets topplister er overraskende varierte. Naturligvis går mange av de samme titlene igjen når hver skal liste opp 20 filmer fra samme år, det sier seg nærmest selv. Flere av bidragsyterne har jo også ganske like smakspreferanser.

 

Ellers må jeg bemerke at 2012, slik jeg ser det, har vært et bemerkelsesverdig kvalitetstungt filmår. Jeg har sjeldent eller aldri før funnet 20 titler som jeg virkelig føler fortjener slik fremheving, men i år var det ikke noe problem. Nivået har vært jevnt og høyt. Det eneste ankepunktet får være at de beste filmene ikke har vært like kraftfulle som tidligere år.

 

Til ditt siste spørsmål, så er det nok for de fleste en kombinasjon av at det ses generelt mye ny film gjennom hele året (vi er tross alt over snittet filminteresserte mennesker som ivrer etter å følge med på alt nytt som kommer), samtidig som det tas et lite skippertak i november/desember for å fylle hull, eller se opp igjen enkelte titler for å kvalitetssikre med tanke på snekring av toppliste.

 

Dette er forøvrig min toppliste.

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg forstår ikke helt hvordan listene våre kan sies å uttrykke "enstemt smak".

Svarer du ikke på det selv da? Flere av bidragsyterne har like smakspreferanser, noe som er naturlig, det samme skjer på dette forumet og andre steder der konsensus dannes. Jeg synes disse Montage-listene ser veldig like ut. Samma tralten. Har i det minste notert ned Miss Bala, førsteplassen til Sveinung Wålengen, og Frenzy minnet meg på at jeg ikke må glemme å se Post Tenebras Lux når den blir tilgjengelig.

 

Er forresten veldig overrasket over å se Kim Ki-duk på topp hos Kiddo. Så et knippe filmer av fyren for noen år siden og det er få regissører jeg forbinder mindre med Kiddo enn Kim Ki-duk.

Link to comment
Share on other sites

 
Stemmer det, jeg har til og med lest den. Korttidshukommelse.com.

Jeg ser også frem til å se Tabu, virker veldig spennende. Den skal vises ved filmfestivalen i Tromsø, så da skal jeg definitivt se den. Pieta og Rust and Bone har jeg hørt ymse om, ikke alt så veldig positivt, men de må vel ses.

 

Nei, jeg har vel ikke lest så mye bra om Pieta selv, men ses skal den. Hadde muligens fått rotet meg til TIFF selv, hvis ikke det var for denne hersens deltidsjobben. Hvor får man sett Barbara? Og hva med Seven Psychopaths, any good?

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg forstår ikke helt hvordan listene våre kan sies å uttrykke "enstemt smak". Tvert i mot synes jeg årets topplister er overraskende varierte. Naturligvis går mange av de samme titlene igjen når hver skal liste opp 20 filmer fra samme år, det sier seg nærmest selv. Flere av bidragsyterne har jo også ganske like smakspreferanser.

 

Dette er forøvrig min toppliste.

 

Jeg skjønner ingenting av førsteplassen, men denne l'Appolonide har jeg luktet litt på i det siste. Artig at den kommer på en toppliste. Gir meg et lite ekstra insentiv for å få sett den.

Link to comment
Share on other sites

 

Notert, Frenzy. Barbara skulle jeg sett for lenge siden. Elena var solid. Det vil si: så lenge man legger til at den også er ulmende. Den er som et stille vann der enkelte klipp velter glasset, og ja, viser at vannet bare lå i et skjørt glass (særlig ett klipp seint inn i filmen er kraftullt i måten det synliggjør klasseskille).

 

Er forresten veldig overrasket over å se Kim Ki-duk på topp hos Kiddo. Så et knippe filmer av fyren for noen år siden og det er få regissører jeg forbinder mindre med Kiddo enn Kim Ki-duk.

 

Hehe. Har ikke sett noe annet av ham, og jeg har alltid vært litt skeptisk, har alltid sett ut som noe litt kitschaktig greier, Munke-Amelie liksom. Men Arirang var iallefall en fortvilt filmskapers brutale strupetak på seg selv, der denne Ki-duk retter et ujålete hjemmevideokvalitetskamera mot seg selv, som en sjelegranskende gønner, og rabler som et menneskedyr i ødemarka. Eller et intelligent, hjemløst barn som stirrer seg selv inn i øynene -- med sine egne og filmens. 8 ½, guerilla-style.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Nydelige beskrivelser fra dfilms store poet.

Har du fått sett årets to limousin-filmer da, Kiddo? Holy Motors og Cosmopolis? Ingen kjærlighet for Ceylan?

 

Edit: Og hva med Amour?

Link to comment
Share on other sites

 
 
Da har jeg tittet gjennom Montage-listene og jøss skal si den gjengen der har enstemt smak, men det er kanskje ikke så rart når de drar rundt på festivaler og sitter ved siden av hverandre og ser de samme filmene. Montage-mafiaen kan vi kalle dem.

 

Enig i det. Overraskende samstemt. Derimot er det en del interessant der, jeg er bare litt sjokkert over at Wuthering Heights ikke har kommet med på ei eneste liste, bedre film er det lenge siden jeg har sett, men husker jo også fra TIFF at en del av Montages-gutta synes den var vrøvl. Synd. Har trua på Xavier Dolan da. Smak er jo smak, men enkelte titler på listene ga meg også vondt i sjela (noe som er litt gøy!); som My Week with Marilyn (uinteressant klisseri), Haywire (tøvete tøysetull) og Faust (rævmøkk av verste (beste?) sort), mens jeg ikke skjønner helt kjærligheta for filmer som Martha Marcy May Marlene (finnes det ett berørende bilde i den filmen?) og The Perks of Being a Wallflower (likegyldighet i system).

 

@Papillon: Miss Bala er knall den! Anbefales.

Link to comment
Share on other sites

 

Listene hos montages er vel like varierte som her til gards.

 

Jeg er mer interessert i Kiddos rævmøkk listing av Beasts of the Southern Wild. Noen ord rundt dette?

Link to comment
Share on other sites

 

Han kan svare for seg selv, men var i alle fall irriterende rar i den grad han mislikte alt vi andre (filmklubbvisning) likte med den (kamera, musikk, osv). :P

 

Om listene er like varierte er jeg usikker på. Bare å sammenligne 2-3 av listene her i tråden viser et annerledes bilde. Derimot vil jeg presisere at jeg ikke var kritisk mot at de var samstemte (snakker ikke for Papi her heller), det har jeg ingen formening om sånn sett, det er bare overraskende når det kommer såpass mye ulikt i løpet av et jevnt filmår (eller hva faen vi skal kalle det). Lister er lister. Fint det.

Link to comment
Share on other sites

 
mens jeg ikke skjønner helt kjærligheta for filmer som Martha Marcy May Marlene (finnes det ett berørende bilde i den filmen?)

 

Mange flotte øyeblikk i den filmen. Bare nerven som bygges opp når Marcy hører kastanjene som treffer hustaket og minner henne om sektmedlemmenes distraheringsteknikk, er nok til at jeg falt for den. Skikkelig guffen. Den finurlige klippingen mellom fortid og nåtid klarer til slutt å skape en ekkel stemning av forfølgelse og man blir virkelig delaktig i jentas skjebne (som er mer uklar etter den hjemsøkende slutten). Det var mer måten vi blir involvert i denne jentas historie og formidlingen av det å prøve å flykte fra sin fortid som er filmens styrke, ikke piktoreske bildeutsnitt.

Hva med klippet når John Hawkes synger "Marcy's song"? Gåsehudfremkallende

Link to comment
Share on other sites

 

Papi og Frenzy: nå må dere rulle inn! Men når først disse ufortjente orda kommer, passa det bra nå etter juledager nesten uten skriving, lesing og seeing. Får igjen trua i disse dvalefingra.

 

Har du fått sett årets to limousin-filmer da, Kiddo? Holy Motors og Cosmopolis? Ingen kjærlighet for Ceylan?

 

Edit: Og hva med Amour?

 

Har dessverre ikke sett noen av dem, og ingenting av Ceylan. Det eneste jeg har sett på lista di, Frenzy, ved siden av de jeg har på min egen liste, er The Dark Knight Rises og Lawless. Synes begge de var ganske tamme og klisjéfulle med visse kvaliteter (f.eks. fargetonene og glimrende etableringsbilder som definerer kjeltringenes hjemsted i Lawless; men det hjelper ikke så mye når tilløpa til noe interessant, som semiproblematiseringa av mytologisering, ikke er veldig overbevisende, grundig eller original, volden ikke veier en dritt (men er romantisk-brutal) og den Scorsese-inspirerte struktur’n er langt fra frisk. Nærmere pastisj enn harde sannheter).

 

Jeg er mer interessert i Kiddos rævmøkk listing av Beasts of the Southern Wild. Noen ord rundt dette?

 

Synes det er vanskelig å sette ord på, men her er et forsøk fra kommentarfeltet på Znett:

 

Jeg er faktisk en av de få som ikke likte filmen. Det har vært litt vanskelig å forklare hvorfor – både for meg selv og andre. Det jeg tenkte idet jeg så den, var at den hadde null respekt for bildet. At den ikke respekterer filmbildet. Men det er jo ikke et argument, man kan ikke si det til noen og forvente å bli forstått. Jeg forstod det jo ikke en gang sjøl. Man høres bare ut som en hjerteløs formalist. Så når jeg har snakka med noen om den – og de fleste elsker den jo – så har jeg vel prøvd å legge skylda på det sentimentale og naive, samtidig som jeg forklarer at jeg forstår at det er et barns perspektiv. Men da jeg leste følgende, i dag, fant jeg ut at dette aldri var problemet (denne kritikken om naivitet og sentimentalitet i film framstår egentlig ofte som fordomsfull). Problemet lå nærmere det jeg hadde tenkt som en manglende respekt for bildet, men det var fortsatt noe ganske annet: ”the whimsical poesy has nothing to orbit around and just wafts away”. Ja – det var det det var. Filmen har ikke noe gravitasjonspunkt. Den prøver å gi bilder til noe, men ender opp med å gi bort bilder; de har ikke noe å kretse rundt, så de ender opp som vimsete fragmenter, borte så fort det neste dukker opp, som øyekast som ikke så noe de ville huske.

 

Link to comment
Share on other sites

 
 

 

Har dessverre ikke sett noen av dem, og ingenting av Ceylan. Det eneste jeg har sett på lista di, Frenzy, ved siden av de jeg har på min egen liste, er The Dark Knight Rises og Lawless. Synes begge de var ganske tamme og klisjéfulle med visse kvaliteter (f.eks. fargetonene og glimrende etableringsbilder som definerer kjeltringenes hjemsted i Lawless; men det hjelper ikke så mye når tilløpa til noe interessant, som semiproblematiseringa av mytologisering, ikke er veldig overbevisende, grundig eller original, volden ikke veier en dritt (men er romantisk-brutal) og den Scorsese-inspirerte struktur’n er langt fra frisk. Nærmere pastisj enn harde sannheter).

 

Jeg tror du vil elske Anatolia.

 

Angående Lawless er jeg litt uenig i det du sier om mytologisering fordi jeg mener Hillcoat og Cave bevisst unngår en komplett myte-dekonstruksjon, men i stedet gjør filmen til en del av sørstatsmytologien. Djevelfiguren til Pierce er det sikre tegnet på dette. Dermed blir filmens "based on a true story" ekstremt ironisk og når man ser filmen er det helt tydelig at dette er en sørstatsfabel. På denne måten leker de seg med sørstatssjangeren (også med den romantiserte volden). Det som er interessant er at der finnes undertoner av kritikk i fremstillingen av maskulinitet (skrev litt mer om dette i min omtale av filmen på montages). Selv om det må graves litt frem, er de likevel tydelig tilstede i fortellingen.

Du har rett i dine siste ord: det er en pastisj.

Mine forbehold er at den burde være mer renskåren. Ta vekk romansen, for den fungerer ikke. Og slutten var litt tøysete.

 

Ellers er jeg hjertens enig i dine problemer med Beasts of the Southern Wild.

Link to comment
Share on other sites

 

Lawless: de hadde samlet sammen de tøffeste hattene, de fineste bilene, og de ensomste landeveiene. Men så måtte de ha en historie og noen karakterer og da endte de opp med noen velbrukte skillingsviser. Ironisk eller ikke, jeg synes historiefortellingen er rett ut klomsete. Men den ser jo bra ut.

Link to comment
Share on other sites

 
Det var mer måten vi blir involvert i denne jentas historie og formidlingen av det å prøve å flykte fra sin fortid som er filmens styrke, ikke piktoreske bildeutsnitt.

Hva med klippet når John Hawkes synger "Marcy's song"? Gåsehudfremkallende

 

Det er ikke det piktoreske jeg er ute etter, det synes jeg var flåsete sagt, men deg om det. Det er ingen bilder, ingen øyeblikk, ingen glimt, som engasjerer meg, som berører meg og klarer å involvere meg i - som du sier - "jentas skjebne". Ei heller synes jeg den var spesielt guffen eller hjemsøkende, mer tam og overfladisk om noe... Alt i alt er dette en type film jeg vanligvis liker, men jeg tror den kunne lært mye fra filmer som Repulsion og MD, eller Winter's Bone for den del, i hvordan et bilde av et ansikt, av et blikk, av en reaksjon, kan formidle en tilstand og en følelse, empatisere og engasjere, bare ved å lene seg ved det, studere det, i stedet for å tråtte videre mot en slags hip-tvetydighet-struktur som tar bort fra det umiddelbare og sanselige som sådan. Det er kanskje ikke vits å diskutere det, for vi er nok uenige her uansett hva den ene eller andre sier, men akkurat som kortfilmen jeg så av samme regissør, så fungerte ikke denne filmen for meg i særlig grad, den ga meg nesten null og niks (ikke helt: bra Elizabeth Olsen, enkelte øyeblikk og visse filmatiske grep som jeg hadde sans for). Slik er det jo bare. Det tar ikke noe bort fra at det fungerte godt for andre. Jeg har filmen, så vil nok gi den en ny sjanse før eller siden, så da kan det hende opplevelsen blir annerledes. Who knows.

 

Det siste klippet du nevner var derimot fantastisk. Goosies indeed.

Link to comment
Share on other sites

 
Lawless: de hadde samlet sammen de tøffeste hattene, de fineste bilene, og de ensomste landeveiene. Men så måtte de ha en historie og noen karakterer og da endte de opp med noen velbrukte skillingsviser. Ironisk eller ikke, jeg synes historiefortellingen er rett ut klomsete. Men den ser jo bra ut.

 

Kan være enig i det, ja. Historien har for mange avstikkere og er for ufokusert. Det er utvilsomt Cave det skorter på.

Link to comment
Share on other sites

 
Det er ikke det piktoreske jeg er ute etter, det synes jeg var flåsete sagt, men deg om det. Det er ingen bilder, ingen øyeblikk, ingen glimt, som engasjerer meg, som berører meg og klarer å involvere meg i - som du sier - "jentas skjebne". Ei heller synes jeg den var spesielt guffen eller hjemsøkende, mer tam og overfladisk om noe... Alt i alt er dette en type film jeg vanligvis liker, men jeg tror den kunne lært mye fra filmer som Repulsion og MD, eller Winter's Bone for den del, i hvordan et bilde av et ansikt, av et blikk, av en reaksjon, kan formidle en tilstand og en følelse, empatisere og engasjere, bare ved å lene seg ved det, studere det, i stedet for å tråtte videre mot en slags hip-tvetydighet-struktur som tar bort fra det umiddelbare og sanselige som sådan. Det er kanskje ikke vits å diskutere det, for vi er nok uenige her uansett hva den ene eller andre sier, men akkurat som kortfilmen jeg så av samme regissør, så fungerte ikke denne filmen for meg i særlig grad, den ga meg nesten null og niks (ikke helt: bra Elizabeth Olsen, enkelte øyeblikk og visse filmatiske grep som jeg hadde sans for). Slik er det jo bare. Det tar ikke noe bort fra at det fungerte godt for andre. Jeg har filmen, så vil nok gi den en ny sjanse før eller siden, så da kan det hende opplevelsen blir annerledes. Who knows.

 

Ser hva du mener, og kanskje jeg var litt flåsete. Men for meg er MMMM oppbyggingen og helheten; Durkin bygger bit for bit sitt psykologiske mareritt og jeg synes det fungerer bra. Er enig i at der kanskje mangler intense enkelt-øyeblikk, men som sagt det plager meg ikke.

Link to comment
Share on other sites

 
Han kan svare for seg selv, men var i alle fall irriterende rar i den grad han mislikte alt vi andre (filmklubbvisning) likte med den (kamera, musikk, osv). :P

 

Om listene er like varierte er jeg usikker på. Bare å sammenligne 2-3 av listene her i tråden viser et annerledes bilde. Derimot vil jeg presisere at jeg ikke var kritisk mot at de var samstemte (snakker ikke for Papi her heller), det har jeg ingen formening om sånn sett, det er bare overraskende når det kommer såpass mye ulikt i løpet av et jevnt filmår (eller hva faen vi skal kalle det). Lister er lister. Fint det.

 

Poenget er at de samme filmene er dømt til å gå igjen, det ser vi jo her på forumet også. Moonrise, Shame, Dark Knight Rises, Looper, Play, Amour osv Det er vanskelig å komme utenom.

 

Kiddo: Takk for ord. Selv ikke sett den ennå, men interessant at du rater den så lavt.

Link to comment
Share on other sites

 
Men synes du ikke fragmentene kretser fint rundt de innskutte sekvensene med fabeldyrene? Det synes jeg.

 

Fabeldyrene er kanskje det nærmeste filmen kommer noe interessant, men nei, jeg synes ikke de klarer å forankre filmen i noe, de er snarere som bøyer mot et fjellkrasj.

 

Frenzy: Jeg kan se hva du mener, gode argumenter. Jeg tenkte på myten om de udødelige brødrene og Forrests oppskjærte hals, der den tilbakeholdne Kvinnen viser seg å ha redda dagen. Jeg ser du går inn på dette selv i teksten din, og det ser ut til at vi vurderer det likt.

 

For all del, filmen er en vannrett tommel, for å bruke den nye df-sjargongen.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...