Jump to content

Diskuterfilm kårer: De beste fra 80-tallet (2013-utgave)


paah
 Share

Recommended Posts

 
  • Replies 117
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Vi har altså bestemt oss for å utsette denne? Jeg har fortsatt en del filmer jeg hadde håpet på å se. Slenger med min foreløpige liste i tilfelle morgendagens frist fortsatt gjelder.

  1. Raging Bull (Scorsese, 80)
  2. Paris, Texas (Wenders, 84)
  3. Blue Velvet (Lynch, 84)
  4. The Shining (Kubrick, 80)
  5. Idi i smotri (Klimov, 85)
  6. Das Boot (Petersen, 81)
  7. Spoorloos (Sluizer, 88)
  8. Brazil (Gilliam, 85)
  9. Once Upon a Time in America (Leone, 84)
  10. The Elephant Man (Lynch, 80)
  11. The King of Comedy (Scorsese, 83)
  12. Nuovo Cinema Paradiso (Tornatore, 88)
  13. Pink Floyd The Wall (Parker, 82)
  14. Videodrome (Cronenberg, 83)
  15. Amadeus (Forman, 84)
  16. Blood Simple (Coens, 84)
  17. Dressed to Kill (De Palma, 80)
  18. After Hours (Scorsese, 85)
  19. Fatal Attraction (Lyne, 87)
  20. The Fly (Cronenberg, 86)

Link to comment
Share on other sites

 
 

The Territory av Raoul Ruiz
http://i1066.photobucket.com/albums/u412/hunshamar/213pyk4jpg_zps524dec12-1_zpscd0309e9.jpg
To selvhøytidelige, påståelige amerikanske familier (som hentet fra en Stillman-film) går seg vill under en campingtur i den europeiske villmarka. Selv om sivilisasjonen aldri er mer enn noen få kilometer unna, og de til stadighet støter på andre mennesker, hindrer utålmodighet og språkbarrierer dem fra å finne veien tilbake. Veien til kannibalisme er komisk kort.

The Territory kan kanskje beskrives som en kunstfilmversjon av Cannibal! The Musical (evt. Ravenous), hvor musikalnumrene er lagt til side, men den groteske humoren på ingen måte er borte. Samtidig kommenterer Ruiz kommunikasjonsproblemer, religion og menneskers måte å opptre på i uvante og vanskelige situasjoner. Selv om filmen på overflaten omhandler typisk mann-mot-natur-tematikk, har vi her hovedsakelig å gjøre med mennesker som har gått seg vill i seg selv, i sin egen ignoranse og arroganse.

Ruiz fortsetter å imponere og fascinere.

Link to comment
Share on other sites

 

Kom igjen, folkens. Se litt film, da!

 

Sprout Wings and Fly av Les Blank

http://i1066.photobucket.com/albums/u412/hunshamar/vlcsnap-2744491_zpscfac5dd5-1_zps6d00c7c9.jpg

Nina, we'll get married if you want to, but,' I says, 'I'll tell you right now, I make whiskey, I drink whiskey, I play poker, an' I play the fiddle, an’ I go to dances an’ stay out all night,' an' I says, 'I don't know whether I'll ever quit that. But,' I says 'if you think we can get along, now, we'll get married, an' if you don't think we can, right now's the time to say somethin' '. 'Well,' she says, 'I believe we can get along all right'.

 

Et innblikk i livet til Tommy Jarrell, en hardbarket bluegrassmusiker som slenger rundt seg med røverhistorier og visdomsord. Fantastiske omgivelser, bra musikk og til og med noen tips om hvordan man lager god whiskey. Voldsomt bra!

Link to comment
Share on other sites

 
 

Tja. Nå har jeg jo ikke helt oversikt over hva du har sett, men.. Raoul Ruiz? La Ville des pirates eller The Territory. Evt. Vernon, Florida (Morris) eller Polyester (Waters). Vil jo egentlig anbefale deg å sjekke ut alle filmene på listen min som du ikke har sett, så får du selv vurdere om de virker interessante nok til at du gidder å se dem.

Link to comment
Share on other sites

 
Kom igjen, folkens. Se litt film, da!

 

Jo, har fått sett Blue Velvet i alle fall, som havner høgt på lista. Skal elles få sett Idi i Smotri, og prøve å ta eit gjensyn med Fanny och Alexander, og kanskje få sett Wings of Desire og Paris, Texas også.

Link to comment
Share on other sites

 
Tja. Nå har jeg jo ikke helt oversikt over hva du har sett, men.. Raoul Ruiz? La Ville des pirates eller The Territory. Evt. Vernon, Florida (Morris) eller Polyester (Waters). Vil jo egentlig anbefale deg å sjekke ut alle filmene på listen min som du ikke har sett, så får du selv vurdere om de virker interessante nok til at du gidder å se dem.

 

Har sett en del av Ruiz, men ikke La ville des pirates. Tenker jeg ser enten den eller Vernon, Florida. Bestemmer meg etter eksamen. Fine saker, paah.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Har sett litt film de siste par dagene, iransk film, skolerelatert med andre ord. Bare én film fra 80-tallet så langt, men jeg kan vel bidra med et par kjappe ord om den - har ikke akkurat bidratt nok her.


The Cyclist av Makhmalbaf er en merkelig sak. Et simpelt premiss som på samme tid er komplett absurd - en afghansk mann sykler rundt i ring i ei uke, en impromptu sirkusattraksjon, for å få penger til å redde sin syke kone. Folk rundt ham inngår veddemål både for og mot denne bragden, og prøver å sabotere eller assistere ham om hverandre. Den sentrale metaforen her er enkel, men presentasjonen er interessant - et slags mellompunkt mellom Monty Python-aktig farse, Herzogsk feberdrøm og nyrealistisk portrettering av underdogen som er villig til selvoppoffrelse. "Feber" er et bra ord her synes jeg. Det er en veldig utmattet film, evt. en film som blir gradvis utmattet i takt med sykleren. En del av estetiseringen er rimelig "out there", og mikser vekselvis mellom stiliserte tablåer med røykmaskin og synth, over til møkk-på-linsa dokumentarisk observasjon. Ikke helt ulikt f.eks Aguirre.


"Hovedkarakteren" i seg selv er uhyre lite kommunikativ, taus mesteparten av filmen, gjør lite av seg - i stedet er det personene rundt ham som lever, forandrer seg, driver det framover. Syklisten blir et slags naturlig midtpunkt i et mikrokosmos hvor et bredt karaktergalleri bruker ham som et samlingspunkt for å utfolde seg - hvem som er viktigst; tja? Han er en dokke i et større spill - og tross manglende karakterisering er han alltid fokuset for sympati. Vi heier på ham, denne usynlige hovedpersonen, som danner et konstant element av repetisjon i alt kaoset, rundt og rundt i ring, og skaper grobunn for at alle rundt ham kan eksistere.


Nok om det. The Cyclist sier mye om både ditt og datt - afghanere i Iran, en eim, eller god stank, av sosialrealisme, slik det alltid er, om offer og grådighet. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal ta det som en ren fantasifortelling, en allegori, men denne usikkerheten er interessant. Det er i hvert fall en film som gjør mye med veldig lite. Det er alltid bra.


Kanskje får den også større betydning når man har sett Close-Up (Makhmalbaf-bedrageren relaterer spesielt til hovedpersonen i The Cyclist) og Salaam Cinema (hovedskuespilleren blir stilt i gapestokken av Mohsen under audition og forteller om sin opplevelse under The Cyclist). Og kanskje A Moment of Innocence også, hvor fyren dukker opp igjen. Salaam Cinema knytter en god del bånd i Mohsens filmografi når jeg tenker meg om (til Gabbeh også, som jeg syntes var "pen", men temmelig kjedelig), og er en av de filmene jeg synes har vært mest interessante fra karen, meta gjort riktig, og en veldig aktuell film for meg akkurat per i dag på flere plan. Men den er fra 1995 så jeg skal ikke si for mye akkurat her. Liker i hvert fall at det er et slikt nett av forbindelser, innad og utad, men det er kanskje beyond the point. Interessant for meg da, som skal prøve å skrive noe vettugt om alt dette.


Dette var kanskje ikke spesielt vettugt.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Dette var kanskje ikke spesielt vettugt.

 

Åjoda.

 

http://i49.tinypic.com/s2hatl.png

Man on Fire (Élie Chouraqui, 1987)

Hevnfilm med noir-røtter, blant annet en åpning inspirert av Sunset Blvd. Den har ikke den samme fresende energien som Tony Scotts remake, så man får dessverre tid til å kjenne kornyheten ved korny-sentimentaliteten. Bruk av saktefilm, lada 1.personsperspektiv-kjøringer og freeze-frames, framfor dirrende klipp, er karakteristisk for dette patosfylte 80-tallsuttrykket. Litt leddgikt forsøkt oppveid av noen gamle triks fra boka; funker delvis. Regissøren er fransk og flere i filmen snakker engelsk, men filmen er satt til Italia og føles litt italiensk i uttrykket. Har sine øyeblikk, på mange måter ganske bra gjort, og Scott Glenn står ikke tilbake for Washington som forpint-rasende antihelt, men helheten mangler momentum.

Link to comment
Share on other sites

 

paah, fått sett no Garrel? Jeg fortsetter så lenge: så endelig The Dead (Huston, 1987). Minner meg litt om Nicholas Ray (særlig In a Lonely Place og Wind Across the Everglades) i måten det hele blir et slags analytisk prosadikt om mennesker i et miljø. Som Ray, har Huston en spesiell evne til å ta for seg mennesketyper uten å redusere mennesker til typer. I krysningspunktet mellom dramatiker, poet og etnograf: på en overklassefest stirrer han inn i en menneskelighet. Nøling, savn, meninger, gester, kjærlighet, vilje, død, etter festen må vi ut og falle som snøen.

Link to comment
Share on other sites

 

Nei, har ikke det. Skal holde lovnaden om å se Sun Lamps før fristen. I tillegg har jeg La Cicatrice Interieure / The Inner Scar klar til neste kåring.

 

Må få sett The Dead også snart.

Link to comment
Share on other sites

 

Something Wild av Jonathan Demme: Voldsomt bra!

Prénom Carmen av Jean-Luc Godard: Tja. Mye vakkert å hvile øynene på, men innholdsmessig uengasjerende. Funket ikke helt for meg.

Link to comment
Share on other sites

 

Har tenkt å få sett Sun Lamps selv. Fikk litt avsmak for Demme etter Last Embrace ('79), men kanskje Something Wild skal bli neste av ham.

 

La oss holde denne tråden varm: Pale Rider (Eastwood, 1985). Jeg kan spare meg for den politiske konservatismen, men jeg må si jeg likte denne på mange andre måter, i all sin enkelhet. En western med autoritet. Vi snakker filmhistorie i blodet, veldig klassisk, en ganske uoriginal historie. Men hva gjør det når Eastwood ikke bare kjenner sitt vesen på lerretet fullt ut, som Roger Ebert påpeker i sin anmeldelse, men også westernsjangerens vokabular og tematikk, og døper det ikoniske i et naturlig lys uten å bevege seg vekk fra stoffet mytene er lagd av. Man kjenner hvordan sola treffer steinen og trehusets vegger i denne filmen, samtidig som Clints ’Priest’ rir fram fra mytenes verden. Etter å ha sett litt Boetticher, ser jeg en videreføring av noen av hans grunnleggende interesser, først og fremst den ensomme mannen som Gjør det Rette i en verden der kjærlighetsforhold må vente til plikten er unnagjort -- og blir den noen gang det i disse lovløse tider? Æ, livet tærer på den stoiske og moralske cowboy, og det kunne fort blitt teit og banalt, men hvert bilde utstråler hos Eastwood, som hos Boetticher, en autorativ direkthet og presisjon som gjør at det funker. Det som interesserer meg er kanskje først og fremst hvordan de bruker sjangeren til å gi direkte bilder til diskusjoner om moral: hvordan være, hvordan handle. Som filmskapere som Anthony Mann og William A. Wellman, har de også et øye for landskapets rolle i dette moraldrama. Det er passende at filmen slutter med menneskerop som gjaller i fjellene: en ung dames tilrop til den menneskelige myteskikkelsen som har ridd vekk. Landskapet fyller de mellommenneskelige relasjonene. Eastwood viser det også klart tidligere i filmen, da en taler overbeviser en gruppe mennesker i et livsviktig valg; mørket rundt, og bålet som lyser opp talerens ansikt og forstørrer samholdet, hjelper på den retoriske krafta. Lyset fyller et menneskes blikk, tross alt.

 

Har også sett en annen 80-tallsfilm: Skiing Scenes with Franz Klammer (Bogdan Dziworski, Gerald Kargl, Zbigniew Rybczynski, 1980). Kortfilm om en tydeligvis mer eller mindre berømt skihopper. Veldig 80-talls i uttrykket. Ingen dialog, og ingen tydelig narrativ struktur, men snarere en delvis kaotisk, surrealistisk lek med filmatisk iscenesettelse. Ikke det helt store, men noen lol-øyeblikk og litt interessant å se en tidligere film av Gerald Kargl og fotografen på Angst, Zbigniew Rybzynski.

 

http://i49.tinypic.com/au8fwo.png

Link to comment
Share on other sites

 

Sist sette fra 80-tallet var Dressed to Kill (De Palma, 1980), men den henger ganske kraftig igjen i 70-tallet. Dusjscenene er ganske heftige, og lette å finne inspirasjonen til, men historien drives frem av ganske banalt skuespill, og så fort schlock-effekten gir seg, er det ikke så mye mer å hente. Mulig De Palma ikke er helt min greie, men jeg er kraftig på etterskudd med et gjensyn med Blow Out, kanskje det hjelper på.

Link to comment
Share on other sites

 

Mye bra lesning her i det siste! Har ikke sett noe 80-tallsfilm siden sist, men er vel på tide å legge ut en rangert liste.

 

The Territory av Raoul Ruiz

La Ville des pirates av Raoul Ruiz

Angst av Gerald Kargl
Blue Velvet av David Lynch
Vernon, Florida av Errol Morris

La nuit des traquées av Jean Rollin

Sprout Wings and Fly av Les Blank

Boy Meets Girl av Leos Carax

Berlin Alexanderplatz av Rainer Werner Fassbinder
Out of the Blue av Dennis Hopper

 

Dressed to Kill av Brian De Palma

Something Wild av Jonathan Demme
Opera av Dario Argento
Parents av Bob Balaban
Polyester av John Waters
Possession av Andrzej Zulawski
Sans Soleil av Chris Marker
Crimes and Misdemeanors av Woody Allen

The Shining av Stanley Kubrick

Dark Night of the Scarecrow av Frank De Felitta

Link to comment
Share on other sites

 

Så kult å se Parents på listen din, Paah! Så den på netflix for et par måneder siden helt tilfeldig, hadde aldri hørt om den før. Den overrasket stort! Visuelt flott, nesten en europeisk sensibilitet i måten den behandler temaet på, og en forfriskende nytenkning innen horrorsjangeren (om man kan engang kalle den det).

 

 

Kult at du endelig fikk sett The Dead, kiddo. En vakker svanesang fra en eklektisk regissør. Vemodig og nydelig- et fint tillegg til Joyce sin vakre novelle.

Link to comment
Share on other sites

 

Dæven, var sikker på at fristen skulle gå ut i dag så jeg har sett utrolig mye de siste dagene. Jaja, ikke noe feil i det, da får jeg bare sett enda mer. :)

 

Har blant annet sett Kieslowskis to korte filmer fra '88. Likte dem begge veldig godt. A Short Film About Killing spesielt. Syntes det absolutt var en god kommentar på temaet. Det var både forstyrrende og sterkt å se den åpenbart forstyrrede mannen og det åpenbart elendige straffesystemet i aksjon. En verdig listeplass for min del i alle fall.

Link to comment
Share on other sites

 

Har ikke lagt ned annet enn en særs laber innsats for å få noe bedre oversikt over 80-tallet. Basert på Paahs rangeringer måtte jeg iallefall se The Territory, da jeg er fan av City of Pirates. Fra å fremstå som en veldig dassete horror, kom etterhvert Ruiz' originale intensjon lirkende frem, og den var både hysterisk og smartere enn man først fikk inntrykk av. Men det er jo Ruiz, som nekter å gå opptrådde stier om det ikke er for å gjøre narr av de. Liker de fargede grad-filtrene og lyddesignet som trekker deg inn i tåka hans. Tror Pirates blir den som havner på lista mi, men burde kanskje se den igjen. Eller eventuelt noen av de andre Ruiz-filmene fra 80-tallet. Hans totale filmografi teller vel over 100 med smått og stort. Sansynligvis rekker jeg ingenting. Livet er fantastisk, man rekker mindre og mindre.

 

Liste kommer iallefall en av dagene.

Link to comment
Share on other sites

 

pretender, paah (og alle som måtte være interessert i Raul Ruiz): Har dere sett Mysteries of Lisbon? Den har ganske lite til felles med det mer eksperimentelle han har gjort, men den er veldig klassisk, "grand storytelling", epos, veldig velgjort. Riktignok fra 2010 og ikke akkurat 80-talls, men, ja.

 

Lines of Wellington er jeg skikkelig spent på. Den har i alle fall et vanvittig cast.

 

Tråd om Ruiz?

Link to comment
Share on other sites

 

Den har jeg ikke sett, men virker å være en obligatorisk del av hans filmografi. Har bare sett de to Ruiz-filmene jeg har sett i forbindelse med denne kåringa, så vet ikke hvor mye jeg har å komme med i en evt. Ruiz-tråd, men du må gjerne lage en for min del. Ettersom de to jeg har sett til nå, begge er blitt umiddelbare personlige favoritter, kommer jeg nok til å se en del av filmene hans fremover.

 

Gleder meg til pretender-liste!

Link to comment
Share on other sites

 

Ei ekstra liste, sånn i siste liten:

 

1. Fanny och Alexander (1982, Ingmar Bergman)

2. Krótki film o zabijaniu (A Short Film About Killing) (1988, Krzysztof Kieslowski)

3. Possession (1981, Andrzej Zulawski)

4. Is-slottet (1987, Per Blom)

5. Idi i smotri (1985, Elem Klimov)

6. Hadashi no Gen (Barefoot Gen) (1983, Mori Masaki)

7. Offret (1986, Andrej Tarkovskij)

8. Mother's Meat Freuds Flesh (1984, Demetri Estdelacropolis)

9. Der siebente Kontinent (1989, Michael Haneke)

10. Epidemic (1987, Lars von Trier)

11. When the Wind Blows (1986, Jimmy T. Murakami)

12. Macskafogó (Cat City) (1986, Béla Ternovszky)

13. Ambavi Suramis tsikhitsa (The Legend of Suram Fortress) (1986, Sergei Parajanov)

14. Kárhozat (1988, Béla Tarr)

15. Nostalghia (1983. Andrej Tarkovskij)

16. X (1986, Oddvar Einarson)

17. Angyali üdvözlet (The Annunciation) (1984, András Jeles)

18. The Shining (1980, Stanley Kubrick)

19. Once Upon a Time in America (1984, Sergio Leone)

20. Nankyoku monogatari (Antarctica) (1983, Koreyoshi Kurahara)

 

Det vart akkurat ikkje plass til Turnaround av Ola Solum. Søren klype!

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...