Jump to content

Diskuterfilm kårer: De beste fra 90-tallet (2012-utgave)


paah
 Share

Recommended Posts

US Go Home | CLAIRE DENIS 1994

http://i1066.photobucket.com/albums/u412/hunshamar/vlcsnap-2012-10-16-00h38m22s231_zps7a8c62f2.jpg?t=1350340805

Denis laget denne i forbindelse med at det fransk-tyske kringkastingsselskapet Arte ba 10 regissører om å lage en film om sine tenår. US Go Home utforsker tenåringslivet i en fransk forstad i 1965, der en 14 år gammel jente reiser på fest med mål om å miste jomfrudommen. Denis viste i 35 Rhums at hun virkelig kan det med å lage effektive, megetsigende dansescener. Her uttrykkes egentlig det meste gjennom dans og kroppsspråk- og det funger voldsomt bra! I tillegg er Vincent Gallo med i noen minutter. Blitt stor fan av ham etter hvert. Blir fort listeplass på denne.

 

Men er den egentlig en tv-film eller en episode av en serie? Tja.

Link to comment
Share on other sites

 
  • Replies 103
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Oj, artig at dette skjer igjen. Bra initiativ av Paah, som jeg tror har hatt lyst til å sparke et halvdødt forum i ræva mer enn en gang. Nå skjer det. Deilig at jeg ikke skal regne sammen dette i excel også. Har faktisk avinnstallert excel og glemt i det store og hele hvordan det fungerer, så ingen tips å komme med der. Ser at Angeleno plasserer Le Grand Bleu og Leon sammen, dette er fakter som får en excelregners blod opp i febertemperatur. Heldig da at førstnevnte er fra 1988.

 

OBS! Nyredigert:

 

Sátántangó

Szürkület

Naked

Tikhiye stranitsy (Whispering Pages)

L'Humanité

Histoire(s) du cinéma

Le Tombeau d'Alexandre (The Last Bolshevik)

Twin Peaks: Fire Walk with Me

Beau Travail

La Ceremonie

 

La Promesse

The Long Day Closes

Gu ling jie shao nian sha ren shi jian (A Brighter Summer Day)

Conte d'hiver

Det forsømte forår

Safe

La Belle Noiseuse

Damage

La Vie de Boheme

Close-Up

Link to comment
Share on other sites

 
 

Hvordan i alle dager.....så Happiness er dermed usett, for jeg finner ingen formildende omstendigheter hvis å ikke er tilfelle. Sånn nesten seriøst. Hun jenta kan gi en stakkars filmtitter brokk.

 

Happiness er sett. Ikke en dårlig film det, men Welcome to the Dollhouse føles langt mer komplett. Den gir oss dypere innsikt i karakterene, spesielt jenta, som jeg ikke finner slisom i det hele tatt. Hun er faktisk ganske så sjarmerende, og ikke minst veldig treffende om gryende seksualitet. I senere filmer har han kanskje tippet over sjokk for effektens skyld, noe som teller ned for min del.

Link to comment
Share on other sites

 

Har merka i løpet av åra at 1990-tallet ikke er min store lidenskap egentlig. Kjører liste med en-per-regissør-regla slik at det blir litt mer variert i alle fall. Sannsynligvis blir dette både foreløpig og endelig liste, siden jeg ikke tror jeg får tid til å utforske mye nytt fra perioden, som er synd i det at det ble ganske klein amerikansk dominans her, men "that's the way the cookie crumbles"...

 

1. Lost Highway (Lynch 1997)

2. Pulp Fiction (Tarantino 1994)

3. Fight Club (Fincher 1999)

4. Dead Man (Jarmusch 1995)

5. Goodfellas (Scorsese 1990)

6. Fargo (Coen 1996)

7. Short Cuts (Altman 1993)

8. The Thin Red Line (Malick 1998)

9. Chungking Express (Wong 1994)

10. Edward Scissorhands (Burton 1990)

 

11. The Silence of the Lambs (Demme 1991)

12. Eyes Wide Shut (Kubrick 1999)

13. Land and Freedom (Loach 1995)

14. Taste of Cherry (Kiarostami 1997)

15. Heat (Mann 1995)

16. Beau Travail (Denis 1998)

17. La Double Vie de Veronique (Kieslowski 1991)

18. Twelve Monkeys (Gilliam 1995)

19. The Virgin Suicides (Coppola 1999)

20. Naked (Leigh 1993)

Link to comment
Share on other sites

 

Angeleno, sorry, jeg må rippe opp i kjedsomheten: jeg føler ikke jeg fikk svart ordentlig på innvendinga di. Leste kanskje ikke teksten din grundig nok, fikk litt avsmak av at du dro inn form/innhold igjen, og masse annet jeg ikke skjønte så mye av. Tror det er mye der jeg fortsatt ikke skjønner, men la meg forsøke å svare på innvendinga di sånn jeg forstår den. Dette er like mye for meg selv, for å skrive meg fra flauhet, som det er et bidrag til interessant diskusjon for df-folket, så skipp dette med glede. Siterer hele greia, siden det er på forrige side:

 

Vi vet alle at du er en hard estetiker, men selv om Hanekes behandling av temaet ligger i det formalistiske blir det jo kanskje i overkant lett å unnskylde plumphet med at man ikke kan skille form og innhold? Da blir det plutselig bare en veldig gjennomskuelig stiløvelse, ikke en interessant innstendighet og forståelse av filmbildenes integritet som sanselige blokker av tid og bevegelse. Haneke kan gjerne stable så mange lekeklosser av tid og bevegelse han vil, det hjelper ikke når sluttproduktet er et filmessay som fremstår helt platt. Lekeklossene er småborgerlige og medfølges av en mediekritisk instruksjonsmanual for dummies. Selv om et essay defineres og springer ut av sin fom trenger det kontekst. Motargument: "Det eksisterer i kraft av seg sjæl", nei, det gjør jo ikke det heller, for Hanekes estetikk er ikke så grensesprengende "ren" at den ikke er kontekstbunden (det finnes jo ikke noe sånt som en ren estetikk heller, men det er 1) en annen sak 2) underforstått). Den er tvert imot så bunden av sin egen politiske agenda at den trenger den for i det hele tatt å levere et estetisk interessant produkt, som i Caché. Akkurat der kan jeg være med på de sanselige blokkene. Men jeg trekker tilbake at filmene hans generelt er interessante på et estetisk plan, det er det bare Caché som er. Hadde Funny Games i det minste hatt litt selvironi kunne det kanskje ha fungert som bevisst camp (camp som i banalisering av "VIKTIG TEMA").

 

Jeg unnskylder ikke plumphet "med at man ikke kan skille form og innhold" (hehe, hva er det for noe setning egentlig?). Jeg sier at Haneke er dyktig i sin konkrete bearbeiding av filmkonvensjoner og voldsavbildning; hans kritikk er kanskje i seg selv banal/plump, men måten han foretar kritikken på kjennes i kroppen, går til hodet gjennom kroppen. Der ligger filmens styrke. Det er kanskje et billig poeng han kommer med, en lett kritikk, man har kanskje hørt det før, du ville sagt ”ok, hva så?” om han hadde sagt det til deg på gata eller over en pils eller skrivd det på en blogg, men én ting er å ha hørt, en annen ting er å oppleve, gjennomleve, på en måte. Skjønner du hvor jeg vil? La oss ta en allegori for sikkerhets skyld: en venn forteller deg at det gjør vondt å brenne seg på en stekeovn. Å HERRE, velkommen etter, tenker du, arrogante beleste og belevde vesen. Men så viser denne vennen deg sin erfaring (ved å ha lagd en film, f.eks., der tanken er gitt i glødende bilder som uttrykker erfaring og dennes formgiving). Det gjør inntrykk, til tross for den banale lærdommen du allerede visste (ikke ta på stekeovn).

 

Forresten, Infenso: takk for omtalen av Freeway II: Confessions of a Trickbaby. Har hørt noe om mesterverk fra en annen pålitelig kilde, så dette må ses.

Link to comment
Share on other sites

 

 

Happiness er sett. Ikke en dårlig film det, men Welcome to the Dollhouse føles langt mer komplett. Den gir oss dypere innsikt i karakterene, spesielt jenta, som jeg ikke finner slisom i det hele tatt. Hun er faktisk ganske så sjarmerende, og ikke minst veldig treffende om gryende seksualitet. I senere filmer har han kanskje tippet over sjokk for effektens skyld, noe som teller ned for min del.

Det med den gryende seksualiteten er en formildende omstendighet.

Link to comment
Share on other sites

 

Raising Cain (1992, DePalma)

http://johnkennethmuir.files.wordpress.com/2009/08/raisingcain1.jpg

 

 

 

Ein klassisk DePalma thriller med fleire tjukke lage med Hitchcock inspirerte sekvensar i overdrivi DePalma stil. Filmen smørjer ekstra tjukt på med overdrivingar som ironiserer over DePalmas tidligare verkar. Ta til dømes mordet i bilen, der det er like før to menn skal til å oppdage eit mord. Korleis dei passerer i slow-motion til klassisk, nervepirrande musikk er eit godt eksempel på filmens tone.

 

Skildringa av schizefroni og dei to karakterane som representerer ein splitta person, er ganske latterlig, og minner meir om Me, Myself and Irene, enn ein psykologisk Hitchcock thriller. Men det verkar som DePalma bevist drar dette ut til det latterlige og smørjer tjukke lag med humor og ironi over det.

 

Og når i tillegg filmen er full av DePalmas klassiske, høgst nervepirrande og utruleg vellaga spenningssekvensar, ender dette opp som ein vellukka DePalma thriller.

 

Dead Man (1995, Jarmusch)

http://www.poiskkino.com/screen/Dead-Man-poiskkino-1.jpg

 

Gjensyn

 

Heilt frå opningssekvensen legger Jarmusch sin heilt særeigne, spesielle og herlig originale stil inn i filmen. Korleis han klipper vekk scene etter scene får å skildre ein øyde togreise. Joda, dette har blitt gjort mange gonger før og kan spores heilt tilbake til Bresson. Men det er likevel noko med klipperytmen til Jarmusch. Korleis han klipper vekk musikken med bråd klipp. I tillegg drives filmens underholdning og originalitet framover av sprudlande, merkelige og originale karakterar, interessant poesi, eit nydelig svart/kvitt foto og ein heilt spesiell atmosfære.

 

Den stilifiserte valden gjer filmen eit høgt tempo og fungerer også som ein interessant kontrast til filmens elles rolige tone og mennesklige poesi. Den fyldige hovudpersonen blir fullgjort av ein sterk prestasjon frå Johnny Depp.

 

Filmen hyller og referer også litt til klassiske western grep, samtidig som den klarer å finne ein heilt eigen atmosfære og stil. Korleis den forsiktige og ynkelige helten vår er ein kontrast til dei klassiske, barske og tøffe cowboyane i typiske westernfilmar.

Link to comment
Share on other sites

 

Om jeg ikke ser flere de neste fire ukene så blir dette sluttresultatet. (Plassering for 4 år siden i parantes)

 

01 (01) The Usual Suspects (1995, Singer, Bryan)

02 (02) The Wrong Trousers (1993, Park, Nick)

03 (03) Dong (1998, Tsai, Ming-liang)

04 (04) Looking for Richard (1996, Pacino, Al)

05 (---) Fargo (1996, Coen, Joel)

06 (08) Leve blant løver (1998, Endresen, Sigve)

07 (---) Forgotten Silver (1995, Botes, Costa & Jackson, Peter)

08 (---) O Primeiro Dia (1998, Salles, Walter & Thomas, Daniela)

09 (---) The Remains of the Day (1993, Ivory, James)

10 (---) Schindler's List (1993, Spielberg, Steven)

 

11 (09) Magnolia (1999, Anderson, Paul Thomas)

12 (---) The Truman Show (1998, Weir, Peter)

13 (---) Toy Story (1995, Lasseter, John)

14 (07) Glengarry Glen Ross (1992, Foley, James)

15 (05) Dead Man Walking (1995, Robbins, Tim)

16 (---) Nobody's Fool (1994, Benton, Robert)

17 (---) Ed Wood (1994, Burton, Tim)

18 (---) Sleepless in Seattle (1993, Ephron, Nora)

19 (---) The General (1998, Boorman, John)

20 (---) Bullets Over Broadway (1994, Allen, Woody)

 

ute av listen (selv om den er fordoblet): Fucking Åmål, Døden på Oslo S

 

De 10 øverste er kun fordelt mellom 93, 95, 96 og 98. Noen flere dukker opp mot slutten men den endelige fordelingen blir:

05 1998

04 1995

04 1993

03 1994

02 1996

01 1999

01 1992

Link to comment
Share on other sites

 

Tommel opp for at du skriver om filmene du ser, Jarmusch.

 

 

All the Vermeers in New York | JON JOST 1990

http://i1066.photobucket.com/albums/u412/hunshamar/vlcsnap-2012-10-17-21h58m24s187_zpse30f55eb.jpg?t=1350505859

Jost fanger den urbane ensomheten på mesterlig vis. Sekvenser hvor vi ser mennesker fremmedgjort på arbeidsplassen, kunstgallerier og til og med i sine egne leiligheter, har noe hjemsøkende og sårt over seg, og det er vanskelig å ikke kjenne seg igjen. Dette gjelder kanskje særlig hvis man har en forkjærlighet for mer rurale omgivelser, noe Jost utvilsomt har. Det er vanskelig å sette ord på hva som gjør en del av scenene så bra, men Jost har en egen evne til å finne skjønnhet (og stygghet) i det hverdagslige og trivielle. Favorittscenen min fra filmen er nok en katt-mus-jakt i et kunstgalleri (sender tankene i retning Dressed to Kill, ingen dum ting) - en oppvisning i filmteknikk og effektiv bildekomposisjon.

Link to comment
Share on other sites

 

Outer Space (Tscherkassy)

 

Herregud så bra den er. Epilepsihorror med tidenes beste filmskurk: filmmediet i seg selv. MEN selv om criticker og wikipedia sier at den er en 1999-film, ødelegger imdb moroa og sier at den er fra 2000.

 

Kult at du gir Serial Mom listeplass, forresten.

Link to comment
Share on other sites

 
God beskrivelse av filmen, det må jeg si! Men ok, sorry, trodde jeg hadde sjekka det. Da vurderer jeg nesten Get Ready, men nei, den telles vel ikke engang, festivaltrailer blir litt drøyt å ta med. Inntil videre bytter jeg Tscherkassky ut med Jean-Pierre Gorin og hans My Crasy Life fra '92. Dokumentar om gategjeng i California, med observasjonelle opptak av gjengen som spiller kort og slapper av, rekonstruksjoner av ran som ikke gjør det tydelig at det er rekonstruksjoner, intervju med enkeltmedlemmer der de blir konfrontert med spørsmål om de ville likt å se barna sine skutt i en drive-by, og innskudd av stemmen og den rennesteinsmystisk auraen til en HAL-aktig datamaskin i en politipatruljebil. Fantasirik etnografi.
Link to comment
Share on other sites

 

Bad Boy Bubby (1993, de Heer)

 

Bad Boy Bubby startar som ei skitten, direkte og fæl skildring av motbydelige menneske. Med gråe og triste omgivnadar som godt speiler karakteranes mørke liv, krydder i tillegg filmen ei mengd svart humor oppå det heile. Fyrste del av filmen ender derfor opp som både interessant og original.

 

Men filmen er så mykje meir enn det. Når den elles lite reflekterte og forvirra hovudpersonen vår først slepper ut i den verkelige verda, byrjar filmen verkelig å bli interessant. Den skildrar samfunnet med lev i på både godt og vondt, fortel om menneske, kultur, oppfatningar, kjærleik, forvirring, forståing og andre menneskelige ting og filosoferer over livet, Gud og universet. Det er riktig nok ein mørk skildring av menneskelig vondskap. Men det er enda meir ein film om oss menneske.

 

I tillegg kritiserer filmen menneskets oppfatning av religion (i dette tilfellet kristendom) og korleis med bruker det som ei unnskyldning for dårlige handlingar og hat. Og at menneske sjølv har skapt religionar fordi me har behov for det.

 

Trois Coleurs: Bleu (1993, Kieslowski)

 

Bleu fangar det indre i oss menneske på ein så utruleg vakker måte. Den går verkelig djupt inn i hovudpersonane sine kjensler og utforskar dei med eit opent blikk. Dessverre glir ikkje filmen godt nok heile vegen til å nå den aller høgaste toppen, men den har ei lita mengd verkelig magiske og menneskelige augneblikk. Sluttsekvensen er ei god oppsumering av filmens episke tone, storslåtte musikk og vakre bilete.

Link to comment
Share on other sites

 

Angåande diskusjonen om overvurderte filmar og regissørar, må eg seie at eg fann Fight Club ein smule oppskryt ved gjensyn:

 

Fight Club (1999, Fincher)

 

http://mybookshelfreview.com/wp-content/uploads/2009/01/fight-club.jpg

 

Inneheld spoilers!

 

Gjensyn

 

Det er ingen tvil om at Fight Club både er ein god film og var eit viktig opprør med dagens samfunn, men den er likevel ikkje det meisterverket eg hugsar den som. Samfunnskritikken er svært interessant og også ganske aktuell, med korleis med fyller liva våre med alle mulige tekniske ting med eigentleg ikkje har bruk for og gjer opp å føre liva våre i den retninga med eigentleg drøymer om. Filmen gjer opprør med den moderne verda på ein både stilfull og effektiv måte.

 

Skildringa av schizofreni er også godt gjennomført. Den er godt skjult, men samtidig legger Fincher ut eit par hint (som man oppdagar ved gjensyn). Det heile vert ein smule overforklart mot slutten, men kan halvegs unnskyldas med at hovudpersonen oppdagar sitt eige problem.

 

I tillegg er filmen verkelig stilfull, og har også ei mengd fin, svart humor.

 

Men uansett om Fight Club med dette har eit grunnlag får å bli ein veldig god film, trekker den seg sjølv eit par hakk nedover med unødvendige dumeheter. Fincher har nemlig laga ein film som både er ganske publikumsvenlig for dei som dyrkar IMDbs top 250 liste (kanskje ikkje på 90-tallet, men i alle fall i dag) samtidig som den også kan interessere dei litt ”vidarekommande”. Men Fincher taklar ikkje heilt denne kominasjonen, og ender derfor opp med ei lita handfull dum humor i den første halvtimen av filmen.

 

I tillegg repeterer humoren seg for mykje og forteljarstemma til hovudpersonen har så mykje replikkar at man til slutt gløymer kva som føregår i bilete. Eg likar då metafilm stilen filmen bruker. Men eg er litt mindre begeistra for dei alt for mykje brukte og ganske stygge CGI effektane. Men dei var vel nyskapande på 90-tallet antar eg.

 

Alt i alt, ein bra film som kunne blitt betre.

 

 

The Truman Show (1998, Weir)

 

Gjensyn

 

Fin film rett og slett. Ingen listeplass, men ein underholdande film med ein dempa og bra Carry som seier litt om oss menneske og vår egoisme.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

http://www.kinoanons.ru/images/lost_highway.jpghttp://cinemademerde.com/sites/default/files/imagecache/full_movie_image/movie_image/cemeteryman-cyprus_0.gif

 

http://benjaminlamb1.files.wordpress.com/2012/06/double-life-of-veronique-window.jpg?w=300&h=200http://sqmagazine.co.uk/wp-content/uploads/2012/04/La-Haine-300x200.jpg

 

Lost Highway (1997, Lynch)

 

 

Gjensyn

 

Eg trur at eg på ein eller anna måte kan forstå mortys syn på Lost Highway, men ikkje at det påverkar filmen på ein negativ måte. Ja, det verkar som om Lynch er på ein skikkelig mørk plass, og er ganske fortvila. Lost Highway handlar om å skifte identitet, finne nye vegar. Kul musikk og gangstere, ei yngre, røffare side ved Lynch. Men oppi alt dette finner han til slutt ut at han vil gå tilbake til sitt sanne eg likevel. At det framleis finnes håp. Så han skifter tilbake igjen, akkurat som hovudpersonen.

 

Lynch har også sagt at det som inspirerte han til å lage identitetskaoset var ein psykologisk sjukdom menneske kunne bli ramma av, der dei plutselig skifta identitet, ofte for å rømme frå verkelegheita.

 

Men den eigentlege grunnen til at Lost Highway er så bra, er at den er ein utruleg lekker, sexy noir med nydelig lysbruk, stilfull musikk, ei verkelig atmosfærisk og unik stemning og eit djupt og interessant mysterium.

 

American Beuaty

 

Gjensyn

 

Liker den framleis, men ingen favoritt eller listekandidat. Fin film med eit interessant blik på oss menneske og korleis med lever, men ein smule klein av og til.

 

La double vie de Véronique (1991, Kieslowski)

 

Nok ein utruleg vakker Kieslowski film fylt med episke, men samtidig så menneskelige augneblikk. Eg føler at filmane til Kieslowski ikkje heilt klarer å halde hans perfektsjonistiske og storslåtte nivå heile vegen, noko som irriterer meg litt fordi dei kunne blitt enda betre. Men framleis veldig flott.

 

La Haine (1995, Kassovitz)

 

Veldig interessant og stilfull film om rebelske, unge menneske som lever i underklassen i Frankrike. Ein film som fangar hat på ein veldig god måte. Den kritiserer samfunnet og politiet, men unngår å verkelig vere på nokon si side. I tillegg fylt med veldig lekkert filmspråk.

 

Dellamorte Dellamore (1994, Soavi)

 

Ein fantastisk skrekkfilm. Ein så utruleg sjangerbevist kunstskrekkfilm med flotte fargar og ei knallbra stemning. Ein lausreven film fylt med gørr, blod og galskap. Ein film som er noko heilt unikt, og samtidig er s utruleg mykje på ein gong. Herregud, denne filmen appellerer jo til og med til Vertigo.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg har ikke fått sett en sjiit. Skal forsøke å få gjort noe med det i løpet av neste uke. Foreløpig:

 

 

Bleu av kieslowski

Satantango av Tarr

The wind will carry us av Kiarostami

Nun va Goldoon av Makhmalbaf

Leben - BRD av Farocki

Buffalo 66 av Gallo

El sol del membrillo av Erice

Ha-Chayim Al-Pi Agfa av Dayan

la promesse av Dardenne

La vie de bohème av Kaurismaki

To meteoro vima tou pelargou av angelopoulos

Dead man av Jarmusch

Ayneh av Panahi

Universal soldier av Emmerich

Naked av Leigh

L'Humanité av Dumont

Bad boy bubby av De Heer

Moeder Dao, De Schildpadgelijkende av Monnikendam

Dellamorte dellamore av Soavi

Spectres of the spectrum av Baldwin

 

 

Rekkefølge, forandringer osv kommer senere.

Link to comment
Share on other sites

 

Én uke til fristen løper ut. Ingen som ser film?

 

Har ikke fått tid til å være spesielt aktiv selv på grunn av eksamenslesing, men har sett tre filmer:

Kicking and Screaming - Noah Baumbach lager Whit Stillman-film. Han har til og med fått Chris Eigeman til å spille omtrent samme karakter som han gjør i tre av Stillmans filmer. Bra saker, men aldri like skarpt og interessant som det opplagte forbildet.

The Bed You Sleep in - Blir nok fort tre-fire Jost-filmer på listen min.

Top of the Food Chain - Sjarmerende og hysterisk morsom sci-fi-/horrorkomedie. Campbell Scotts rolleprestasjon er noe av det morsomste jeg har sett.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Nå har kåringen pågått siden oktober, så jeg vet ikke helt om eksamenstid er en god unnskyldning. Tenkte å gi 80-tallskåringen en forlenget frist på grunn av eksamenstid. I utgangspunktet tror jeg ikke vi er tjent med å la kåringene vare stort lenger enn én måned.

 

Men dersom flere vil utsette, gjør vi selvfølgelig det.

Link to comment
Share on other sites

 
Poenget med kåringene er jo å få ei godt gjennomført liste som taler på vegne av ein stor del av forumet. Så å utsette fristen litt hadde vel ikkje skada, men heilt til neste år er vel litt drøyt? Samtidig var jo eigentleg formålet med denne runden kåringer å heve aktivitetsnivået, noko den delvis har gjort.
Link to comment
Share on other sites

 
Tja. Når folk tilsynelatende ikke var spesielt gira på å se 90-tallsfilm i oktober, tviler jeg på at det vil endre seg i november. Jeg kan enten telle opp resultatene siste søndag før eksamensperioden min starer for alvor (neste søndag) eller første søndag etter siste eksamen (søndag 9. desember). Ut året blir for drøyt.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Jepp. Skal en del til for at jeg utsetter fristen. Synes frist på én måned er passelig. 80-tallskåringen vil derimot strekke seg over ca halvannen måned (11/11-02/01) på grunn av eksamensstyr.

 

Dersom det er mye aktivitet og et reelt ønske om utsettelse for å få sett mer film, vil det fort kunne bli aktuelt. Det virker ikke å være tilfelle med 90-tallet.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...