Jump to content

Diskuterfilm kårer: De beste fra 90-tallet (2012-utgave)


paah
 Share

Recommended Posts

En veldig foreløpig topp ti. Merker at jeg har nedprioritert 90-tallet, gitt. Og blitt lei av en del av regissørene jeg likte før.

 

1. Trois coleurs: Bleu (Kieślowski)

2. Eyes Wide Shut (Kubrick)

3. Close-Up (Kiarostami)

4. Le grand bleu / León (Besson)

5. Breaking the Waves (von Trier)

6. Trois coleurs: Rouge (Kieślowski)

7. Dead Man (Jarmusch)

8. Au revoir, les enfants (Malle)

9. Riget I (von Trier)

10. Delicatessen (Jeunet, Caro)

 

deduksjon: Besson er bedre enn Haneke

Link to comment
Share on other sites

 
  • Replies 103
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Morsomt med litt diskusjon da gitt. Hverken Tarantino eller Haneke får nok listeplass, og Tarantino ville evt. kommet foran Funny Games, men likevel må jeg forsvare Haneke litt (nå setter Guido kaffen i halsen og jeg skjønner ikke helt selv hvorfor jeg gidder, trenger han forsvar og hvorfor gidder jeg å gi det, er jo ikke skikkelig fan en gang?).

 

Jeg synes også at det er snodig at noen kan ha Funny Games og f.eks. Tarantino på samme liste. Det må vel bety at Hanekes leksjon feilet?

 

Trenger det å bety det? Er det bare Hanekes leksjon som gjør at man plasserer den på en liste? Tar ikke begge makt over konvensjoner, ved å riste dem inn i et nytt rom? Haneke gjør det for å ryste, Tarantino for å gi glede, humor, en musikalsk sitt-tilbake-i-sofa’n med ironisk distanse til historisk og filmhistorisk ikonografi-følelse (for å forenkle); men begge gjør noe mer enn å gi en leksjon. Det er ingen tørr pekepinne fra Haneke, det er en plagsom lek som fører noe kjent og greit inn i konkret kvalmhet. Hvem var det som sa at film er den beste lærer’n, fordi den lærer bort til hele kroppen? Tror det var en av disse russerne på 20-tallet. Hanekes filmatiske makt kjennes i kroppen som et annet menneskes opprop, og noen finner vel en slags glede eller noe i denne kroppslige og (film-)blodige dialogen fordi de merker og kvernes litt av en annens tanke? En filmforming, og i det en makttagning, som lar oss se filmformer pånytt og i tverrhet ber oss erkjenne? Tarantino har en etisk mindre streng tone, mindre moralistisk, er mer kødden, men gjør vel på en måte det samme, ved å vise oss det kjente og banale i ny film-kroppslig friskhet, vise oss en makttagning av de crime-formene vi så med før møtet med Pulp eller Dogs. Uansett tror jeg det handler om noe mer enn leksjonen, Haneke og Tarantino deler en metabevissthet som i førstnevntes tilfelle manifesterer seg som en plagsom blodigles dialog med filmformene, i sistnevnte en kødden spurvunge som leker på sin egen membran-innpakka dritt. Det er vel sjelden et budskap som får en til å huske en film, som forsvarer en listeplass: det er snarere innstendigheten (jf. Frenzy: ”konsistent tonalitet”) som kjennes og spør; pekefingerns taktile trykk. Angeleno er egentlig inne på dette, men morallæren kan ikke fraskilles fra ”et rent estetisk plan”, da morallæren nettopp består i en kritisk omarbeiding av filmbildenes sanselige/representerende status. Man kan godt si at det er banalt, men det er med en interessant innstendighet og forståelse av filmbildenes integritet som sanselige blokker av tid og bevegelse Haneke foretar en banal kritikk.

 

Forresten bra initiativ, Infenso. Foreløpig liste kommer i egen post, da dette ble en lang tekst.

Link to comment
Share on other sites

 

Foreløpig liste:

 

Heat (Mann)

Bad Lieutenant (Ferrara)

Gallivant (Kotting)

Passion (Reble)

The Smell of Burning Ants (Rosenblatt)

Geschwister – Kardesler (Arslan)

The Big Lebowski (Coen)

Je vous salue, Sarajevo (Godard)

Badkonake sefid (Den hvite ballongen, Panahi)

Hamoun (Mehrjui)

Serial Mom (Waters)

La Belle Noiseuse: Divertimento (Rivette)

Ôdishon (Miike)

Ladoni (Aristakisian)

Det Sociala arvet (Jarl)

Szél (Iványi)

My Crasy Life (Gorin)

Little Odessa (Gray)

Pusher (Refn)

La sindrome di Stendahl (Argento)

Link to comment
Share on other sites

 
Angeleno er egentlig inne på dette, men morallæren kan ikke fraskilles fra ”et rent estetisk plan”, da morallæren nettopp består i en kritisk omarbeiding av filmbildenes sanselige/representative status og integritet. Man kan godt si at det er banalt, men det er med en interessant innstendighet og forståelse av filmbildenes integritet som sanselige blokker av tid og bevegelse Haneke foretar en banal kritikk.

Vi vet alle at du er en hard estetiker, men selv om Hanekes behandling av temaet ligger i det formalistiske blir det jo kanskje i overkant lett å unnskylde plumphet med at man ikke kan skille form og innhold? Da blir det plutselig bare en veldig gjennomskuelig stiløvelse, ikke en interessant innstendighet og forståelse av filmbildenes integritet som sanselige blokker av tid og bevegelse. Haneke kan gjerne stable så mange lekeklosser av tid og bevegelse han vil, det hjelper ikke når sluttproduktet er et filmessay som fremstår helt platt. Lekeklossene er småborgerlige og medfølges av en mediekritisk instruksjonsmanual for dummies. Selv om et essay defineres og springer ut av sin fom trenger det kontekst. Motargument: "Det eksisterer i kraft av seg sjæl", nei, det gjør jo ikke det heller, for Hanekes estetikk er ikke så grensesprengende "ren" at den ikke er kontekstbunden (det finnes jo ikke noe sånt som en ren estetikk heller, men det er 1) en annen sak 2) underforstått). Den er tvert imot så bunden av sin egen politiske agenda at den trenger den for i det hele tatt å levere et estetisk interessant produkt, som i Caché. Akkurat der kan jeg være med på de sanselige blokkene. Men jeg trekker tilbake at filmene hans generelt er interessante på et estetisk plan, det er det bare Caché som er. Hadde Funny Games i det minste hatt litt selvironi kunne det kanskje ha fungert som bevisst camp (camp som i banalisering av "VIKTIG TEMA").

 

Men nei, den er bare teit. Den er kun en slitsom blodigle i løpet av den tiden filmen varer i.

 

ah, jeg glemte Je vous salue, Sarajevo

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg sier bare at man ikke trenger å si JA og "dette er viktig" til budskapet i Funny Games for å like filmen og sette den på en liste. Pulp Fiction og Funny Games er f.eks. mye mer like enn random Tarantino og Caché.

 

edit: forresten synes jeg man kanskje kan overdrive når man kaller det et "essay". For meg er det først og fremst en spenningsfilm som omarbeider konvensjoner. Som diskurs kan det være platt, men det er noe annet her også, noe mer kroppslig og vondt enn en diskurs.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Den er kun en slitsom blodigle i løpet av den tiden filmen varer i.

 

Fuck, vi er enig!

 

edit: Merker jeg kjeder meg allerede over å forsvare filmen, men poenget mitt var bare det at man ikke må glemme blodigla, at man må gi den litt respekt i all sin banale innpåslitenhet.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 
Jeg har omarbeida den setninga der litt, faktsk, men det er ikke en kritisk omarbeidning, og den fortjente kanskje lættis-gjøringa, du skal ha for den, men Delicatessen har jeg blitt så lei av, som korny postapokalyptisk søthetsgrotesk karikatur-quirkiness med glinsende dritt i klovnetrynet sitt.
Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Ja, jeg ble glad da jeg så den på lista di. Vurderte også Two Evil Eyes, samarbeidsprosjektet til Argento og Romero.

 

edit: og Angeleno: du vet jo at jeg ikke synes alt som glinser er dritt.

Link to comment
Share on other sites

 

Das Weisse Band er jo banal på grensen til å være en plump joke. Litt som den EDGY onkelen som etter litt for mye vin får et akutt behov for å skrike ut at HØR HER GUTTA, det var jo egentlig pietistisk kristendom som fostret det tredje riket, "hehe, hør på han'a, men DET ER JO SANT DA". Når jeg tenker meg om er det egentlig bare Cachè som har noen verdi i det hele tatt. Das Weisse Band er jo stilmessig sett bare Sven Nykvist uten fantasi.

 

Jeg merker jeg har litt lyst å inngå en debatt, men her er bare så lite å ta av. Det første du sier er jo unektelig en interessant tanke uansett hvordan du pakker det inn i billig retorikk, og det siste du sier reduserer filmens stil til lyssetting og foto— noe som i beste fall er reduksjonistisk. :)

 

Jeg tar Haneke's familievideoer fremfor Jeunet any day

Link to comment
Share on other sites

 

Her er min liste. 90-tallet er virkelig ikke mitt tiår, men la gå. Foreløpig liste:

 

La double Vie de Veronique (Kieslowski)

Barton Fink (Coen)

Crash (Cronenberg)

Ta'm Guilass (Kierostami)

Alone. Life Wastes Andy Hardy (Arnold)

Benny's Video (Haneke)

Welcome to the Dollhouse (Solondz)

Man Bites Dog (Belvaux, Bonzel)

Being John Malkovich (Jonze)

My Own Private Idaho (Van Sant)

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Ja, jeg ble glad da jeg så den på lista di. Vurderte også Two Evil Eyes, samarbeidsprosjektet til Argento og Romero.

 

Jeg så La sindrome di Stendahl ganske nylig, med ganske ekstatiske resultat. Åpningen alene er verdt en listeplass. Two Evil Eyes må jeg nesten få sett igjen.

Link to comment
Share on other sites

 

Welcome to the Dollhouse (Solondz)

 

Vurderte denne lenge, forøvrig den av Solondz jeg har likt best..

 

edit: lenge er å ta i. Et par dager. Men kanskje kommer den med. Kanskje kanskje

Link to comment
Share on other sites

 

Hadde Funny Games i det minste hatt litt selvironi kunne det kanskje ha fungert som bevisst camp (camp som i banalisering av "VIKTIG TEMA").

 

Men nei, den er bare teit. Den er kun en slitsom blodigle i løpet av den tiden filmen varer i.

Jeg liker den kankje, random nok, fordi den gikk rett i fletta på han jeg så den med en gang, fjernkontrollscenen fikk han til å klikke i vinkel (en av de som forlanger happy endings), så bare for å irritere ham kom den på den positive siden min. Listen er uansett bare hentet fra criticker, uten å tenke veldig mye over det, men koselig at det sparket igang kolikk.

Link to comment
Share on other sites

 
 

 

Vurderte denne lenge, forøvrig den av Solondz jeg har likt best..

Hvordan i alle dager.....så Happiness er dermed usett, for jeg finner ingen formildende omstendigheter hvis å ikke er tilfelle. Sånn nesten seriøst. Hun jenta kan gi en stakkars filmtitter brokk.

Link to comment
Share on other sites

 

Morsomt med diskusjon. Synd jeg satt på lesesalen da den fant sted. Føler ikke jeg har så mye å tilføye nå, egentlig. Enig i alt det Angeleno skrev.

 

Vurderte denne lenge, forøvrig den av Solondz jeg har likt best..

 

Enig, enig. (Likte den bedre enn Happiness.)

Link to comment
Share on other sites

 

1. Naked (1993)

2. Lektionen in Finsternis (1992)

3. Black Cat, White Cat (1998)

4. El secdleto de la tlompeta (1995)

5. House of Cards (1990)

6. Solas (1999)

7. Son smeshnogo cheloveka AKA The Dream of a Ridiculous Man (1992)

8. La gloire de mon père (1990)

9. The Madness of King George (1994)

10. Huozhe AKA To Live (1994)

11. The Bird People in China AKA Chûgoku no chôjin (1998)

12. Kavkazskiy plennik AKA Prisoner of the Mountains (1996)

13. Den goda viljan (1991)

14. Brat (1997)

15. Black Robe (1991)

16. Ridicule (1996)

17. Divorce Iranian Style (1998)

18. The Apostle (1997)

19. Secrets & Lies (1996)

20. In the Soup (1992)

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...