Jump to content

Filmøyeblikk med CypheroN - en journal


CypheroN
 Share

Recommended Posts

Hellu. Dette er min filmjournal, hvor jeg skriver om filmer jeg ser og liker!

 

Etter en god og lang filmpause er jeg klar igjen. Så får vi håpe dette blir en suksees, slik mine tidligere bragder her på diskuterfilm.

Link to comment
Share on other sites

 
 

A Page of Madness (Kinugasa, 1926)

 

http://oi44.tinypic.com/2mzegxw.jpg http://oi43.tinypic.com/2hxrtz8.jpg

 

Dette er nok en liten perle flere på forumet har sett, men den fortjener fortsatt en liten omtale. Kaos, mareritt og galskap. Dette er tre første ordene jeg vil bruke om denne japanske stumfilmen som på 59 minutter (dog det visstnok skal være mye filmmateriale borte) klarer å få meg trollbundet, for å bruke et kjipt, men trygt ord. For jeg ble nemlig dette, da denne filmen åpner med kryssklipping med plaskende regn, storm, vann som skyller ned trapper, i gatelyset, på bakken, og fra vinduskarmen, og mer enn du rekker å få med deg. Filmen gjorde meg virkelig interessert fra første scene, og åpnet et univers jeg ikke har sett maken til; et veldig (nesten) gotisk, sort, mørkt og ubehagelig univers: et mentalsykehus filmet i kornete svart/hvitt, uten annen lyd enn hypnotiserende musikk (vet dessverre ikke hva musikken er, men hypnotiserende er virkelig ordet). Vi befinner oss i et mentalsykehus, og uten å røpe noe mer av handlingen kan jeg si at det handler om en mann (vaktmester) som drømmer/prøver å få sin egen kone, en pasient, ut fra sykehuset.

 

Jeg er ingen ekspert på (japansk) stumfilm, men dette er noe av det mest eksperimentelle jeg har sett av eldre filmer. Ikke bare historien, som er nokså kontroversiell av hva gjelder av innholdet (så vidt jeg vet), men også hvordan selve historien blir fortalt med sine overvelmende visuelle nytelser, uten å overdrive. Utrolig bra, en film jeg garantert kommer til å vende tilbake til, og per dags dato min favorittfilm som også er stum. Galskap.

 

--

 

Ellers har jeg også nylig denne måneden sett Night and the City (Dassin, 1950) for første gang. En fantastisk film noir som scorer fullt på stemningsskalaen av hva gjelder mørke London. Også en fantastisk wrestlingscene! Fabelaktig.

 

Takk skal du ha, PAAH!

Link to comment
Share on other sites

 

Utrolig bra, en film jeg garantert kommer til å vende tilbake til, og per dags dato min favorittfilm som også er stum. Galskap.

 

9/10

 

 

Fett Cyph. Denne er nok topp 10 hos meg. Visstnok var filmen ansett som tapt i flere tiår før den plutselig dukket opp.

Link to comment
Share on other sites

 

Topp 10 ja! Husker du skrev om denne filmen for en stund siden, er nok der jeg plukket den opp. :)

 

Stemmer, helt frem til 1971 såvidt jeg forsto. Filmen hadde vel opprinnelig også intertitles (tekst) som ikke er å finne?

 

Likevel synes jeg ikke dette plaget meg mye, det gjorde i bunn bare filmen mer kaotisk og bisarr, noe den absolutt kler. Av og til minnet den meg om Tetsuo.

Link to comment
Share on other sites

 
A Page of Madness er i likhet med L'ange en film jeg nøler med å sette meg ned med, selv om jeg er overbevist om at begge vil ende opp som nye favoritter. Jeg føler liksom at jeg må være i riktig sinnsstemning, at været må være riktig og så videre. Takk for påminnelsen, uansett. Håper du kommer med hyppige bidrag fremover.
Link to comment
Share on other sites

 

A Page of Madness er i likhet med L'ange en film jeg nøler med å sette meg ned med, selv om jeg er overbevist om at begge vil ende opp som nye favoritter. Jeg føler liksom at jeg må være i riktig sinnsstemning, at været må være riktig og så videre. Takk for påminnelsen, uansett. Håper du kommer med hyppige bidrag fremover.

 

Jeg må skyte inn her. Begge to er helt fantastiske. Slutt med nølinga. Du må også se La Femme Qui Se Poudre av Bokanowski.

 

Link to comment
Share on other sites

 
 

Le Roman de Renard / The Story of a Fox (Starewicz, 1930)

 

Le Roman de Renard forteller en erkefortelling om en slu rev som lurer alle dyr i et dyrefullt kongerike. Til slutt får kongen (Løven), nok, og skal få tak i reven. Dette er en fantastisk dukkefilm, ferdigproduisert i 1929-30, men ikke utgitt før i 1937, rett før Disney's Snøhvit; det er altså en av de aller eldste dukkefilmer. Le Roman de Renard engasjerer utrolig mye. Reven er utrolig slu, og man ler inni seg samtidig som man får empati for hans ofre. Filmen er generelt veldig morsom, selv om den er faktisk litt brutal (jeg forventet en forholdsvis uskyldig barnefilm - fikk ammepupp, alkoholproblemer, blasfemi, henging og masse vold), men dette trekker ikke ned, nærmere motsatt (for alt jeg vet er det opprinnelig en barnefilm for et litt tøffere publikum på 30-tallet).

 

http://i40.tinypic.com/25u7ame.png http://i40.tinypic.com/25g8bpw.png

 

 

Jeg kan virkelig gjøre annet enn å skryte av denne lille filmen (den klokker inn på 1t 02m). Alt er veldig imponerende, fra lyddesignet til grafikken. Reven Renard løper og kameraet humper etter med illsinte mennesker bak seg. Kameraet bytter også på å filme fra avstand og close-up relativt ofte (se bildene over). Filmen har interessant bruk av skygge, vann som renner i brønnen, og ikke minst naturen, skyene, fuglene, i bakgrunnen ser veldig levende ut. Filmen bruker også andre triks som fortellerstemme og det er hyppige flashbacks, noe som gjør den enda mer interessant. En skikkelig perle, må jeg si. Som med A Page of Madness, er dette uten tvil en ganske kort langfilm jeg garantert kommer til å se mange ganger i fremtiden. Masse tomler opp!

 

 

 

Mer dare / Our Century (Peleshian, 1983)

 

En relativt ukjent film, men en snakkis her på forumet uten tvil. Jeg følte det var på tide å se denne nå. Og jeg har få ord, faktisk. En utrolig skildring av teknologiens tidsalder, vårt århundre, og en muligens ambivalens til teknologiens og menneskets tragedier, med en slags stolthet likevel. Helt rått.

 

http://i42.tinypic.com/jt5bfq.png http://i39.tinypic.com/jhaadz.png

Link to comment
Share on other sites

 

Oslo, 31. August (Trier, 2011)

 

http://i43.tinypic.com/346oldl.jpg

 

Faen ass. Dette er hvorfor jeg elsker film. Jeg elsker at denne er norsk. Ikke nødvendigvis fordi norsk film generelt er middels, og at det er bra med et løft, men fordi den er så bra, og i tillegg norsk, så føles den så mye mer nært. Nakenbading på Frognerbadet. Sykling midt på natta i Oslo. Syremusikk, tilfeldig klining; det er rene eurforiske midler i seg selv. Fantastisk bra. Ikke mer å si.

 

 

L'Age d'Or / The Golden Age (Buñuel, 1930)

 

http://i42.tinypic.com/14ujls1.jpg

 

Min andre Buñuel-film etter Un Chien Andalou, med andre ord har jeg liten peiling innen grunnleggende surrealistiske film. Jeg kan skryte på meg Lynch som en moderne mester, men dette er noe annet. Filmen er som en drøm. Et mareritt, nærmere sagt, filmet i kornete svart/hvitt. Ikke like marerittaktig som A Page of Darkness (æh, føler jeg har dratt inn denne litt for mye på litt for kort tid - men skitt au), mer ren surreal og drømmeaktig, men likevel ikke noe gladfilm. Man vet liksom aldri hva som skjer, og ting gir liten mening. Stort sett. Jeg likte den.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Synes L'age d'or var direkte motbydelig.

Lyst til å utdype? Jeg er enig i at filmen har mange motbydelige elementer. Jeg forbinder ofte drømmer med en slags kvalmhet, og det kom sterkt frem i filmen.

 

-- utsnitt fra en dokumentar jeg gleder meg sinnsykt til.

Fyren holder fortsatt på ja, det falt meg ikke inn engang. Interessant!

Link to comment
Share on other sites

 
Det er ikke Pelechian som har laga denne. Det er en ung, italiensk regissør, Pietro Marcello (hans The mouth of the wolf, fra 2009, ser bra ut) som har laga en dokumentar om Pelechian. En ordløs montasje om (eller med) Pelechian. Når det er sagt, lever sistnevnte. Tror han sliter med å få økonomisk støtte til prosjektene sine. Han og Godard hadde planer om et prosjekt en gang, "Homo Sapiens", en gang på 80- eller 90-tallet, men det ble aldri noe av. Det er mest sannsynlig et tap for framtidas generasjoner, for "post-mennesket".
Link to comment
Share on other sites

 
 

Det er ikke Pelechian som har laga denne. Det er en ung, italiensk regissør, Pietro Marcello (hans The mouth of the wolf, fra 2009, ser bra ut) som har laga en dokumentar om Pelechian. En ordløs montasje om (eller med) Pelechian. Når det er sagt, lever sistnevnte. Tror han sliter med å få økonomisk støtte til prosjektene sine. Han og Godard hadde planer om et prosjekt en gang, "Homo Sapiens", en gang på 80- eller 90-tallet, men det ble aldri noe av. Det er mest sannsynlig et tap for framtidas generasjoner, for "post-mennesket".

 

Ah, jeg forstår. Skal sjekkes ut.

 

Hvilke andre Pelechian-filmer anbefales, forresten? Vremena Goda / Four Seasons har jeg hørt skal være et ålreit sted å begynne/fortsette?

Link to comment
Share on other sites

 

Naturligvis alle. Men Seasons regnes vel av de fleste (av de få som har kjennskap til han) som en av de absolutt beste, og den er nok et greit sted å fortsette. Den er utrolig god. Personlig setter jeg Mer dare og Menq (Us) høyest, men synes også Obitateli (Inhabitants) er helt rå. Resten synes jeg er veldig gode, men treffer kanskje ikke så hardt som de andre.

 

Montag: godt å høre. Hva synes du egentlig om Pelechian?

 

Forresten, Cyph: kult at du likte A page of madness så godt. Husker jeg så den på oppfordring fra awf, og ble helt lamslått. Så en annen av Kinugasa nå ganske nylig, som jeg kanskje ikke har nevnt. Gate of Hell, fra 1953. Veldig bra samuraidrama. Kan tenke meg det er noe for deg. Den har en helt annen ro, er mye mer beherska, enn Page, men igjen viser Kinugasa at han er en mester i å beherske og bruke bevegelse. Også visern seg som en kløpper på fargebruk. Står ikke fem flate øre tilbake for Kurosawa i Ran.

 

http://i42.tinypic.com/2qs8ihj.jpg

Link to comment
Share on other sites

 
Takk for alle tips, Kiddo! Seaons og kanskje Menq er spesielt notert, samt Gates of Hell. Men i dagene fremover blir det stumfilmkavalkade! Tror jeg! I alle fall fokus på eldre film, og de fleste omtalt som "must see's".
Link to comment
Share on other sites

 

Lyst til å utdype? Jeg er enig i at filmen har mange motbydelige elementer. Jeg forbinder ofte drømmer med en slags kvalmhet, og det kom sterkt frem i filmen.

 

Tenker mest på de "meningsløse" sekvensene i starten. Insektene, skjelettene osv. Har bare sett filmen en gang, og synes filmen var nokså uinteressant. Er også småkvalmende sekvenser senere i filmen også. Eneste grunnen til at jeg klarte å fullføre var lengden på filmen.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Sunrise (Murnau, 1927)

 

http://i43.tinypic.com/nv4paa.png

 

Wow. Jeg forstår godt at denne er kjent som en bauta innen stumfilmen. Sunrise blander klassisk amerikansk melodrama med tysk ekspresjonisme, og lager tidenes kjærlighetsfilm. Sunrise er en romantisk dramafilm, men det er først og fremst en film laget for hele følelsesspekteret, da den inneholder mange scener med innslag av både skrekk og humor. Filmen tar historiens fremgang og blander det inn med filmtenkningen selv; det dramatiske møter det cinematografiske, når teksten på «intertitlen» sklir og renner nedover skjermen, som om alt rakner for hovedpersonen selv.

 

Vi har personer som dagdrømmer, fantaserer, og filmen viser fantasi og virkelig smeltet sammen på ett og samme bilde. Sunrise inneholder mennesker som ikke vet hva de vil. Det er mye galskap her. En mann fantaserer om å kaste sin egen kone på sjøen. Sunrise sjokkerer. Sunrise imponerer. I all hovedsak vil jeg påstå at filmen sirkulerer rundt tre klassiske temaer – kjærlighet, galskap og tragedie. Fantastisk filmkunst og en brutal historie – dette er «klassisk bra».

 

 

 

The Passion of Joan of Arc (Dreyer, 1928)

 

http://i43.tinypic.com/33y2o09.jpg

 

Mange sier ordentlig skuespill begynte med Brando i USA. Det er feil. Falconettis ansikt og uttryk det viser er greit høyt oppe på prestasjonslisten. Bruken av close-up er trolig. Det er mange faktorer som gjør denne filmen veldig bra. Det menneskelige, Jeanne's tanker og uttrykk, religion som maktsystem og fortapelsen vi alle vet kommer.

 

Personlig ser jeg også på Jeanne som en syk, muligens schizofren person, men som istedenfor å få den hjelpen hun fortjener, blir undertrykt av det samme maktorganet som hun opprinnelig setter høyest (ikke kirken, men i alle fall Gud). Uansett hvordan man ser på det, så er dette en film som setter ekte, følelsesladet skuespill først, sammen med nyskapende og interessante kameravinkler. Enda en selvinvitert film til bauta-festen, ingen tvil om det.

 

 

 

Vampyr (Dreyer, 1932)

 

http://i41.tinypic.com/2e2gt1f.png

 

Vampyr. Denne filmen har jeg hatt lyst til å se lenge, men egentlig bare glemt litt bort. Nå har jeg endelig sett den, og sitter igjen med blandede følelser. Jeg er ikke direkte skuffet; jeg setter Dreyers kunstneriske lek veldig høyt. Skygger på veggene, på bakken. Hovedkarakterens sjel/spøkelse som går ut av den fysiske kroppen og vitner sin egen gravferd. Det er mye slikt, og jeg koser meg. Den generelle mystikken i filmen er utrolig. Det er bildene som er viktig her. Det er historien interesserte meg veldig lite. Jeg føler i alle fall at det kunne skjedd mye mer på den fronten. Men for all del – en god film. Stor sjanse for gjensyn om ikke så veldig lenge.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg har fortsatt med Dreyer etter d'Arc og Vampyr, noe jeg ikke angrer særlig på..

 

Vredens Dag (1943) var en svært fornøyelig opplevelse. En film med tildels samme historie som Jeanne d'Arc, med heksebrenning innad historien,men som er en helt annen type film. En interessant kjærlighetshistorie, en god film.

 

 

Ordet (1955)

 

Denne, derimot, var noe helt annet.

 

http://i48.tinypic.com/nbbx3s.png

 

Den beste filmen jeg har sett? Det er i hvert fall sånn det føles akkurat nå, minutter etter den var ferdig.

 

Jeg har mange tanker om denne, som skal komme ned på papiret når jeg setter opp en toppliste snart, da den gamle ikke er noe særlig representativt lenger.

 

Mest intense filmopplevelsen på lenge. Mesterverk.

 

--

 

Jeg har også siden sist hatt en gjensyn med Bergmans middealderepos Det sjunde inseglet (like fantastisk som alltid), samt sett Ménilmontant (1926) -- en veldig interessant liten perle fra stumfilmeraen.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 month later...
 

Hei! Jeg er ikke helt borte, men eksamenstiden (og manglende engasjement fra min side) fikk meg til å stoppe med dette.

 

Jeg har sett en del filmer siden den posten over her, men vi får se hvor mye som faktisk vil komme inn her.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 6 months later...

The Turin Horse

 

Den ungarske regissøren Bela Tarr's (angivelige) siste film, The Turin Horse, handler i følge han selv om «the heaviness of human existence». Det er fem ord jeg kan være enig i, fordi denne filmen portretterer nettopp dette til det ytterste. The Turin Horse handler om en far og en datter, og deres depressive hverdag og deres ritualske gjøremål i et gammelt steinhus på slutten av 1800-tallet. Gjennom ekstremt lange tagninger (det er 30 stk på 2,5 timer) svever kameraet rundt i huset og viser dagliglivet til den lille familien mens vinden hyler utenfor.

 

Hesten deres, som står i et skjul utenfor, var ifølge en historie det siste filosofen Friedrich Nietzsche så med vettet i behold. Det sies at Nietzsche en vinterdag i 1889 så en hest bli pisket i Torino, fikk stoppet dyreplageriet og omfavnet hesten, for deretter å miste forstanden, aldri prate igjen og være mentalt syk frem til 1900 da han døde. Denne filmen tar utgangspunkt i hva som skjedde etter hendelsen, og Tarr har laget en fiksjonsfilm om hesten, far og datter, og deres nokså, på overflaten, uinteressante liv i en periode på seks dager.

 

http://www.diskusjon.no/uploads/monthly_12_2012/post-121390-0-18045600-1356914697_thumb.png

 

Denne filmen er treig, langsom og repeterende. Musikken er repeterende og gjøremålene til personene er repeterende. Med andre ord, slik Tarr er. De spiser poteter, stirrer ut av vinduet, legger ved i ovnen og vasker klær. Den kraftige vinden akkompagnert med de daglige gjøremålene skaper en trist atmosfære, ensomhet, og plottet er sentralisert rundt hestens plutselige forandring av oppførsel over de seks dagene, og hvor mye dette påvirker familiens hverdag.

 

De seks kapitlene i The Turin Horse er en slags genesis-historie i revers, en dommedagshistorie med Nietzsches filosofi blandet med det enkle bondelivet og fraværet av virkelig mening i menneskers liv. The heaviness of human existence. Hverdagsritualene er en slags uungåelig syklus som faren og datteren er dømt til å gjennomføre om og om igjen. Hesten, sikkert proppet med metaforer og symboler, setter familiens liv - og ikke minst seeren - på prøve, gjennom Tarrs suggererende filmspråk og skremmende handling. The Turin Horse er en filmopplevelse utenom det vanlige. To tomler opp fra meg.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...