Jump to content

Jarmuschs skrekkfilmkavalkade


Jarmusch
 Share

Recommended Posts

 

The Aboniable Dr. Phibes (1971, Fuest)

http://www.videotapeswapshop.co.uk/wp-content/uploads/2011/08/3-the-abominable-dr-phibes-19711.jpg

 

Blir aldri særleg spennande før dei siste minutta, fordi den tidlig gjer klart kven som er skurk og kven som er offer, og tar knekken på dei ganske hurtig. Likevel held filmen underholdninga oppe heile vegen, drive framover av kreative drapsmetodar. Filmen fortener dessutan litt ros for å påverka fleire av seint 90- og 2000-tallets skrekkfilmar og thrillere, som til dømes Seven og Saw. Fjasete karakterar spelt med fine dosar sjarm står som ein liten humoristisk kontrast til den sørgmodige stemninga den fortapte hovudpersonen bringer med seg. Ei lita knipe surealisme kler filmen godt, men drapssekvensane er kanskje litt for rolig gjennomførte til å bli verkeleg intense.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

The Woman in Black (2012, Watkins)

http://radiorevolt.no/wp/wp-content/uploads/2012/03/the-woman-in-black-dark-radcliffe1.jpg

 

Med alle sine små tidshopp ender filmen tidlig opp som ekstremt forhasta og forferdelig rotete. Den skyter stadig inn nye situasjonar, men når man så vidt har fått med seg alt det andre som føregjekk før, blir det stadig vanskeligare å henge med. Men kva gjer no det? Når historia uansett er såpass uinnspirert og tett prega av klisjear at det er umulig og ikkje kjede seg. Dessutan blir filmen berre tommare og tommare, samt meir og meir forutsigbar, i det me føljer Daniel Radcliffe i ei endelaus vandring i eit klassisk spøkelseshus. Det einaste som held The Woman in Black remaken frå å nå lågaste nivå, er eit par glimt av gode kameravinklar, som verkar inspirert frå tidlegare skrekkfilm klassikarar. Elles var dette uhyggeleg dårlig.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
  • 2 months later...

http://bestforfilm.com/files/2011/07/fright-night.pnghttp://vscdn.s3.amazonaws.com/wp-content/uploads/2011/06/Lee-Remick_The-Omen-300x200.pnghttp://staticmass.net/wp-content/uploads/2012/10/saw_3.jpghttp://www.aftabir.com/lifestyle/images/3569c8d19393306f3f862e8daa8cb692.jpg

 

 

 

 

 

Fright Night (1985, Holland)

Oppbygginga er alt for forhasta til at filmen kan bli spennande. Karakterane er fjollete, på både godt og vondt, og nokon av dei litt ekstra irriterande. Men underholdning manglar det ikkje på, spesielt spesialeffektane er særdeles sjarmerande. Filmen treffer i tillegg ei god stemning som gjer Fright Night til ein ganske koselig og gøyal skrekkfilm.

 

The Omen (1976, Donner)

Keisam, uinspirert og tam.

 

Saw (2004, Wan)

Samanliknar me den med Finchers Seven, er Saw langt meir interessert i skape underholdning ut av dødsfeller og menneske sin liding, enn å utdjupe sin eigen karakter. Men det er for så vidt greitt, sidan spenningsfaktoren står høgt. Kjemien mellom karakterane satt i grusamme situasjonar, kunne fint vert betre balansert og meir realistisk i dialogen. Men samtidig fungerte også dette som ei god kjelde til underholdninga.

 

The Messengers (2007, Pang brøderene)

Klasseeksempel på ein klisjéfylt, trygg og forferdelig tafatt, moderne skrekkfilm. Alt er gjort etter boka og kunne umulig vore meir forutsigbart.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

http://24.media.tumblr.com/tumblr_m6j98uNeLT1qc3kwlo1_500.jpghttp://25.media.tumblr.com/tumblr_lact2rDJsz1qe6s21o1_500.jpg

 

Gjensyn med Profondo Rosso. Har ikkje så mykje å seie. Regi, foto og fargar er perfektsjon av ytste grad. Mordsekvensane noko av det vakraste og mest stilifiserte kva angår slasher filmar. Mordmysteriet er framleis fengslande og intenst. Argento har då alltid hatt sine svake sider, dårlig dubbing og slikt, som resulterer i eit smule uengasjerande midtparti og eit par unødvendigheter som trekker filmen eit lite hakk ned.

 

http://a1.vsoh.com/tumblrlyjhx9tdlw.gif

http://horrorfanzine.com/wp-content/uploads/2012/07/deep-red-14-500x210.jpg

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 months later...

The Conjuring

Som eit endelaust antiklimaks, sett i positiv forstand. Alt frå titteltekst til møblementet minner om gode gamle spøkelsesfilmar. Du kan gløyme alt som nærmar seg historie, innhald eller karakterutvikling, her står heller oppbygning, stemning og atmosfære sentralt frå første til siste minutt. Filmen går sjølvsagt i ein del klisjéfeller og irriterande skrekkfilmoderne vendingar undervegs, ei heller presterer den noko som helst nyskapande, men først og fremst var dette to timar kos.

Link to comment
Share on other sites

 

The Conjuring

Som eit endelaust antiklimaks, sett i positiv forstand. Alt frå titteltekst til møblementet minner om gode gamle spøkelsesfilmar. Du kan gløyme alt som nærmar seg historie, innhald eller karakterutvikling, her står heller oppbygning, stemning og atmosfære sentralt frå første til siste minutt. Filmen går sjølvsagt i ein del klisjéfeller og irriterande skrekkfilmoderne vendingar undervegs, ei heller presterer den noko som helst nyskapande, men først og fremst var dette to timar kos.

 

Enig. Jeg så den fredagskveld. Den har en del ganske effektive scener og jeg synes den lykkes i å bygge opp flere klimaks samtidig uten at de tar brodden av hverandre. I tillegg er det fint at vi slipper 45min med bortforklaringer og i det hele tatt at folk må overbevises om at det skjer noe rart i huset. Friske saker.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 month later...

Oktober då ja... Horrorbasillen har i alle fall bitt meg:

 

Pirahna (2010)

Pupper og blod er gøy, men denne kunne fort blitt betre. Siste halvtime er fin, i eit blodbad av ei rein nedslakting der filmen bittersøt ironiserer rundt rikmannsungdommen og livets fest. Men viktigare, den underholdar. Dessverre kastar Pirahna elles bort mykje tid på klein dialog, kleint skodespel og klein utdjuping av eit kleint og unødvendig lite plott med kleine karakterar. Den blir for oppteken av å bruke dei temmelige ekle og tafatte CGI-effektane sine, i det den heller kunne godt god som ein cheesy og campy b-film. Men eg tilgjev den halvegs då, for eg koste meg godt mot slutten.

 

Child’s Play (1988)

Denne var bra. Sett bort ifrå overdrivne plottoverforklaringar, er filmen flink til å byggje mystikk. Den tar seg den tida den treng. Underholdande er den og, i det den frekke, hyperaktive psykopatdukka blir filmens drivkraft.

 

The Changeling (1980)

Iser godt nedover ryggen. God atmosfære. Mysteriumet og historia bak er mørk og kynisk.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...