Jump to content

Kiddo tenker med film


Kiddo
 Share

Recommended Posts

Her vil jeg tenke med film, med andre ord prøve å gi ord til det jeg tenker og føler om film, hva filmmøtene er og vekker.

 

For å begynne rett på sak, poster jeg følgende, som jeg skrev og hadde tenkt å poste noen dager etter jeg så Sansho the Bailiff, men som jeg droppa fordi jeg følte det ble kiddo-repetering. Men siden jeg ikke har vært så aktiv i det siste, her er det (i sin uferdige form):

 

Jeg har tenkt litt mer på denne. Jeg tror ikke det bare var den lille skjermen som gjorde at jeg ikke likte den så godt. Jeg tror det også har med noe annet jeg nevnte: at bildet er sin autonome verden, stenger ute off-screen-rommet. Eller som jeg skrev: ””. Denne autonome mise-en-scenen (om vi kan kalle den det) kan selvfølgelig føre til hælvetes fascinerende saker, en formamende konsentrasjon. Men den kan også føre til en teatralsk sterilitet, noe som ikke bare konsentrerer seg om en isolert del av verden, men stenger hele verden ute, gjør verden til et scenegulv. De stiliserte bildene i By the Law funker fordi montasjen skaper vibrasjon mellom de; resultatet er assosiasjon, liv. Den funksjonelle klippinga i Sansho skaper ingen gnistninger mellom bildene, men gir heller hvert bilde en større, mer mektig autonomitet. Omverdenen er tapt i sansho: liv er ankra til tablåer med patos men ikke blodårer. Man trenger ikke en aggressiv montasje for å skape vibrasjon: hos Joe og Arslan, for å ta to av mine favorittregissører, skapes en vibrasjon, en dynamikk, i og om bildet ved at off-screen-virkeligheten blir påkalt, invitert inn i den stolte, statiske filmramma. De strenge bildene til Joe og Arslan klaerer dette uten å undergrave enkeltbildets mise-en-scene-autonomitet. De blokker en hel verden ute, insisterer på en del av et tog, et vindu, en kopp, et tre, en rumpe, men lar omliggende lyder krype inn, lar en hel verden bli hørt. En merkelige miks mellom å blokkere og invitere det omgivende (off-screen-virkeligheten). I Sansho presenteres verden som en inntørka plattform med vegger som signalierer universets grense.

 

http://i42.tinypic.com/2yumzgz.jpg

Link to comment
Share on other sites

 
 

Dette var såpass konsist, ettertenksomt og fint skrevet at jeg kjente et ørlite trykk bak øyeeplene. Fordi jeg vet hvor oppriktig du er med det du skriver her.

 

Jeg studerer realfag og bruker ordet autonomt i forbindelse med systemer som ikke er utsatt for et ytre påtrykk, systemer som svinger innenfor sine egne referanserammer. Akkurat slik du bruker begrepet. Bortsett fra at du tar det hele et skritt lenger og sier at det autonome bildet (alle bilder er autonome i sin essens, forstår jeg deg rett) kan ha et drag av noe annet, noe som ligger utenfor. Filmkunsten er altså grenseoverskridende. Det er ikke lett å si hva dette andre er, det handler mye om fornemmelser. Du nevner vibrasjoner mellom bildene, ikke-diegetisk lyd, hvordan Joe trekker hele verden inn i jungelen og svøper den i mystikk. Hvordan gjør han det?

 

Du medgir at en formandende konsentrasjon også kan være bra. Nå snakker vi om det motsatte av det vi snakket om først. Å peile inn fokus og stenge av slusene, ikke la omgivelsene flyte inn. Du sier at kvasiautonomiteten ikke alene er et godt mål på god film, ren autonomitet duger også! Gitt at en slik en finnes. Da lurer jeg på hva som skiller god og dårlig formanende konsentrasjon. Kan du gi eksempler?

 

Til slutt vil jeg være så frekk at jeg gir deg et filmtips, og det er med ren samvittighet at jeg gjør det, for denne tror jeg du vil elske. Du som elsker incest, kjøringer langs husvegger og en vibrasjon i bildene som nærmest fillerister filmen. This Transient Life. Jissoji. 1970. Det ligger faen meg i navnet at denne filmen vibrerer.

Link to comment
Share on other sites

 

Bra dette filmjournal-opplegget, nå har vi pornografiske, erotisk tenkende, hysterisk kjærlige og politiske innfallsvinkler. Og mitt politiske prosjekt er naturligvis bare en fattig erstatning for erotikken, en negering av det man ikke kan hanskes med. Sikkert derfor det er så mange grå og triste politikere, for øvrig. Nysgjerrig på det du skriver om autonomi her, om den autonome mise-en-scene. Du nevner lyden senere, at den inviterer inn omverdenen, minner oss på den, skaper liv, et univers, men er det bare mangelen på utafor-skjermen-lyd som gjør mise-en-scenen steril i denne filmen?

 

Edit: Ouch, Papi har spurt om mye av det samme med flottere ord (og større presisjon).

Link to comment
Share on other sites

 

Papi: Jeg vet ikke om jeg kan komme på noen gode eksempler. Skrev det egentlig mest for å holde mulighetene oppe, ikke utelukke noe. Men nå når du spør, begynte jeg å tenke på eksempler. Jeg tror kanskje, faktisk, en av mine absolutte favorittfilmer, My Ain Folk, har denne ”formanende konsentrasjonen” som stenger det omliggende ute. Det som gjør at det funker der, er at bildene ikke føles som utsnitt av verden, men et erindrings-bilde, stemningsbilde -- altså noe mer enn et utsnitt, noe nærmere et komplett bilde (i den grad et hukommelsesfragment synliggjort i et fysisk nå-fragment kan være komplett), et autonomt nå-bilde som er veldig i seg selv, men som nettopp har noe av fortida i seg. Romlig stenger det den omliggende verden ute (og da snakker vi ikke i den forstand som gjelder alle filmer, men i form av påkallelse osv - Arslans toglyder, den følsomme klippen), men den har en temporal mangesidighet, en ubestemthet, som en rigid (autonom?) men uttrykksfull skulptur.

 

Fimtips er aldri frekt! (hør, dere andre, også) Jeg skal sjekke den ut.

 

KAH: Nei, jeg tenker ikke bare på lyd. Men det er et helt forståelig, nødvendig spørsmål. Jeg var uklar. Det er noe med bildene og -- og dette er kanskje det viktigste -- den funksjonelle klippinga. I Sansho ligger det ingen følelser, ingen nysgjerrighet, ingen interessante tanker, mellom bildene. Mellom bildene er filmen død. Ethvert enkeltbilde, hver autonome mise-en-scene-innredning, er det stedet tanker og følelser får utspille seg og gis form. Dessuten: Innredning: i tillegg til at det ikke ligger assosiasjoner, ideer mellom bildene, er hvert bilde så nøye innreda, så komposisjonelt gjennomtenkt til den grad at det blir ufritt, fritatt den friheten enkeltbildet ellers ofte påtar seg i et møte med en film som går fra bilde til bilde med mer omtanke, mer følelse. Når jeg snakker om lyden i Arslan og Joe, mener jeg både at de lar omliggende lyder sive inn i bildet, legge seg på det, og at de er generelt lydhøre, årvåkne, til det uttafor bildet -- det som ikke kan ses, men som kan påkalles, kjennes, eller forstås. Er ikke dette noe av det unike med film: at det hypotetiske er så virkelighetsnært?

 

Edit (ang. papis kommentar): jeg snakker egentlig ikke om ikke-diegetisk lyd. Diegetisk lyd betegner ikke bare lyden der man kan se lydkilden i bildet, men lyden i den konstruerte verden i en film. Lydene fra toget som ikke finnes i bildet, men som kan tenkes å være på utsiden av bildet, er diegetisk. Det som gjør begrepet litt vanskelig, potensielt hemmende, er at det ikke alltid er like lett (eller interessant) å skille mellom diegetisk og ikke-diegetisk lyd. Dette handler vel om filmatiske nyanser, kanskje til og med om nettopp grenseoverskridelse.

 

Jeg glemte forresten å si at jeg setter veldig pris på responsen deres.

Link to comment
Share on other sites

 

Bra oppstart, Kiddo, og interessante observajoner. Mener du linket Douglas opp mot Bresson (uten krittmerker for skuespillerne... men likevel)... som jeg vil mene er en av de bedre på det du snakker om (om jeg har forstått deg sånn nogenlunde...). Det handler jo litt om de uhyre økonomiske bildene, og montasjen av de. Ja, jeg liker Douglas også. Bra kraft i klippene.

 

Mizoguchi har jeg langtfra sett alt av, men merker at han orkestrerer filmene litt forskjellig fra gang til gang. Sansho er en mer utstudert komponert og stillegående film enn f.eks. Ugetsu, men er uenig i at den er så "lukket" som du gir inntrykk av. Men da tenker jeg også på emosjonell kraft, som det ganske sikkert varierer mye fra person til person hvordan den virker. Noen blir lei seg av et selvmord på film, andre av en litt kjip wipe. Mizo kan på sitt beste skvise ut så mye ved å gjøre lite. Og det resonnerer utenfor langt utenfor bildet eller filmen. Hos meg da. Nettopp fordi det ikke gjøres "fullbyrdet" i filmen, men mer åpent, med få grep.

 

Den "villeste" Mizoguchi-filmen jeg har sett er Women of the Night - litt slappere i "tyngde", en fortelling som ligger nærmere B-landskapet, og mer slentrende kameraføringer med tidvis bra trykk på dollygassen over skinner det ikke er planert særlig nøye under. Kanskje noe å sjekke ut for en kar som deg.

 

Ellers tenkte jeg på Kubrick av det du skrev (f.eks. Clockwork Orange, eller scenene i rommet i 2001), eller enda mer ekstremt; Roy Anderson. De låser vel på sett og vis igjen døra på sine filmuniverser... uten at jeg føler meg snytt for noe av den grunn.

Link to comment
Share on other sites

 

Egentlig var Douglas et dårlig eksempel. For der er bildet lukka, men klippa åpner opp -- et emosjonelt rom om ikke et fysisk. Kanskje nettopp det enkeltbildene i Sansho klarer å gjøre for deg?

 

Roy Anderson er nok et godt eksempel på filmskapere som "låser igjen døra" (iallefall to av de jeg tre jeg har sett; Giliap er vel ikke så lukket. Men der har han kanskje ikke "funnet" formen sin). Og han har jo tydelig konstruert mise-en-scene'n ut til fingerspissende (som du som oftest ikke ser). Men Sanger fra andre etasje, f.eks, opererer med noen helt andre strategier enn Sansho. Selv om begge virker å lage egne verdensscener, føre virkeligheten inn i komponert absurditet (Roy) og tragedie (Mizo) ved å innramme gjenkjennbare omgivelser, stable det gjenkjennbare sånn at det får en scenisk ro og uttrykksfullhet, blir et rom for ettertanke, er Sanger en samling av fragmenter fra en felles virkelighet der Sansho er mer konsentrert om å gi et helhetlig bilde. Sanger sier bare at vi nå skal rette vår oppmerksomhet mot disse fragmentene, la de være hele verden den stunden vi ser filmen; Sansho trenger en annen dynamikk mellom fragmentene, for ethvert fragment er til for en større helhet, et større bilde. Dette bildet dannes, kanskje, men får aldri et liv, en livsnerve. Paradokset er at Sanger til slutt danner et bilde, et levende bilde. Vel, skal ikke gå mer inn på det her. Dette var jo bare ett eksempel du kom med. Men poenget er at det er vanskelig å generalisere. Min kritikk av Sansho kan ikke gjelde Sanger. Ikke bare er strategiene forskjellige, hele prosjektet til filmene er veldig forskjellig (ville jeg provosert nå (vært reduksjonistisk), hadde jeg omtalt Sansho som et teaterstykke omsvøpt av filmens lys -- som Gertrud, hehe).

 

Bresson dukker opp de fleste steder, og det er vel en grunn til det. Bildene hans er vel rimelig "lukka", han skaper en egen kunstig verden, i en forstand, men klippinga får det "lukka" til å åpne seg i en slags temporal erosjon og radiere alle verdens muligheter. For å bruke store og korny ord.

 

Jeg skal sjekke ut mer av Mizo. Takk for tipset. Jeg tror saken med Sansho, som allerede sagt, hovedsakelig handler om det jeg opplever som en slags uinteressert, funksjonell klipping, en form for selvtilfredshet med det lukka bildet der emosjoner utspiller seg foran våre konsentrerte øyne, øyne som får studere i ro, men der det jeg ser ikke springer videre til kroppen. Og der en film som Sanger ikke trenger å kjennes så i kroppen (den er først og fremst interessert i å vise), er vel Sansho en som innretter seg mot nettopp å bevege deg, ikke bare vise. Få synet til å kjenne. Synet kjenner ikke automatisk et fiksjonelt selvmord, akkurat som det ikke nødvendigvis kjenner wipen.

 

Men setninga di fortjener uansett kudos.

Link to comment
Share on other sites

 
 
  • 3 weeks later...

De tomlene dine, morty, de må være slitne. Men om de klager, må du si til dem: husk at dere blir satt pris på av de dere reiser dere opp for.

 

The Skin I live In. Jeg trodde denne skulle være dritbra, men synes den bare var OK. Man kan vel argumentere for at dens ”mønstergyldighet” -- filmen har et preg av klassisk, dyktig platthet -- forsterker det forstyrrende i historien, men nei, jeg synes egentlig ikke det gjør det. Det gjør bare så ingenting gjør spesielt inntrykk. Denne bare bekrefter mitt inntrykk av Almodovar: en totalt ikke-subversiv filmskaper fascinert av dysfunksjonelle identiteter og relasjoner. Det er forsåvidt ok å se på, relativt underholdende, dyktig gjennomført. Men herregud’a, i en verden med så sinnsykt mange bilder og lyder som vi har, trenger vi disse tekoppene av noen filmer, tekopper med en dæsj rødvin for interessens skyld? Nei, vi trenger kaffe. Med eller uten sprit. Karsk eller ordinaro.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Ja, det er jo poenget. Bare at det er bra for deg. De beste filmene gjør deg gjerne oppspilt og/eller nevrotisk (selv om de to orda ikke er de mest presise). Almodovar klarer ikke det. Han er for opptatt med å fortelle historien sin på en god, oversiktlig måte.

 

Har ikke sett så mye film for tida, men så enda en film i går (natt): On the Bowery. Rogosin, 1957.

 

http://i41.tinypic.com/22f8sx.pnghttp://i41.tinypic.com/w1uwjl.png

http://i39.tinypic.com/24mz3nd.pnghttp://i40.tinypic.com/14bqdd.png

 

Herregud for noe bra saker. Den finner en tone av levd liv, kan man kanskje si. Vel, det begrepet er jo vagt, men gata har satt sitt avtrykk i karakterenes og filmens uttrykk: her får vi nærbildemontasjer av hardføre ansikt med arr, dialog som ikke betyr noe spesielt, men er mer den, ”du, skal vi ta et glass?” (ikke dialog som skal bygge plott). Denne forutgår Cassavetes i en bestemt umiddelbarhet og, i mangel av bedre ord, ”ektehet”, ja, en stil og en tone som gir gjør at bildene er som røska ut fra livet selv, der mennesker og miljø er en del av hverandre og det oser i og ut av ramma. Cassavetes var fan, leste jeg i ettertid. Rogosin var hans favorittdokumentarregissør. Et nytt funn. Nå skal jeg sjekke ut Come Back, Afrika, en film med bilder fra hverdagslivet under apartheid. Og Good Times, Wonderful Times:

 

 

http://i42.tinypic.com/33xez2v.png

 

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 month later...

http://i39.tinypic.com/24kvz9l.pnghttp://i42.tinypic.com/w7e5v.pnghttp://i42.tinypic.com/344yxrt.png

http://i41.tinypic.com/a3gqs2.pnghttp://i43.tinypic.com/35jwcxg.pnghttp://i40.tinypic.com/2q19b1g.png

 

Har sett tre filmer av Deborah Stratman de siste dagene. Etter de tre opplevelsene vet jeg det: hu er en av de mest interessante, beste filmskaperne som jobber nå. De filmene jeg har sett er alle forholdsvis ordfattige montasjer med asynkrone lyd-bilde-sammensetninger som oppleves som melodiske undersøkelser av kultur og kulturelle fenomener. In order not to be here (2002), som de tre øverste bildene er henta fra, undersøker, på en poetisk-forhørende måte, en nattlig suburb der hus inngjerder seg og overvåkningskameraer vokter over landskapet, en statsapparatets ørn. O’er the land (2009), som de tre nederste bildene ovenfor er fra, en film på litt under en time, er et slags essay om (våpen)frihet i USA, der inspiserende landskapsbilder, hvor landskapet blir vist alene og okkupert av frihetselskende uziholdere, utlyser trivalitet og ikkeno mindre enn det sublime. Begge deler? Ja, jeg tror det.

 

Har lest noen intervjuer med Stratman, og sitatet som ligger på mubi har ord skapt for denne kar’n vettu:

 

“If we gain nothing from experimental film, I hope at the very least it convinces us that there are more ways to ‘speak’ than with words. In my films, I’ve tried again and again to attempt a cinema where strongly held beliefs, political sentiment, existential longing, even historical reverie might be presented and argued non-linguistically”

 

Dette er ikke bare pretensiøse ord, jeg synes hun får det til i filmene. Som sagt, det beste jeg kan kalle det foreløpig er melodiske undersøkelser, eller instrumentelle forhør, der lyd og bilde danner en ekstremt kraftfull symbiose, der det ene ikke illustrere eller forsterker det andre, men er avhengige av hverandre i dannelsen av et slags ikke-fastsatt argument, et nettopp ikke-lingvistisk argument som ligger og flyter i bildene og musikken, i bilde-lyd-bildet. Det er ikke ofte jeg ser filmskapere som klarer å arbeide med lyd og bilde på en måte som gjør begge deler så totalt integrert i hverandre, der bildene nesten oppleveles som elektronikabeats og lydsporet (mye elektronika) danner bilder. Det er litt drøye påstander, dette er litt mystisk, det er noe Pelechian, det dærre eneste filmgeniet jeg vet om, sier: at man av og til kan høre bilder og se lyden. Jeg vet ikke helt om jeg helt skjønner hva han mener enda, men jeg tror det, og det handler iallefall om at lyd og bilde blir lyd-bilde, eller bilde-lyd: en enhet. Ikke to deler sammen. Stratman nærmerer seg dette, klarer å skape dette av og til, sånn jeg opplever det. Og nå tenker sikkert noen av dere at herregud, nå innynder han kiddo seg i formalisme igjen, er så interessert i film at han glemmer verden. Men nei, det her handler om politikk. Å se filmene er å stirre direkte inn i spørsmålstegn om kulturelle fenomener, teknologier, ideer. Nye spørsmålstegn. Dvs: ikke tegn, men spørsmåls-vibrasjoner, audiovisuell undring. I In order not to be here og O'er the land er kamera som en alien med menneskelige føtter: et (teknologisk) vesen som har vært her en stund, men med en sensibilitet som ikke kjenner føttene sine, ikke forstår blodsirkulasjonen der nede. Men vil forstå. Fascinert og skremt av sirkulasjonen i kultur'n.

 

http://i41.tinypic.com/rka4k4.pnghttp://i40.tinypic.com/2r298yb.pnghttp://i44.tinypic.com/2nknnfk.png

 

Den foreløpig siste jeg så av henne, Kings of the Sky (2004), som bildene ovenfor er fra, er mindre essayforma, mindre undrende og kanske mer aktivistisk. Det er en mer rå og impulsiv dokumentar enn de to forrige, bærer preg av mindre planlegging. Dette kommer også fram i et intervju med Stratman: der hun i de to forrige gikk mer systematisk til verks, i etterfølgelsen av et problem eller spørsmål, var hun i denne i en prossess der hun fulgte med subjektene sine, en gjeng linedansere som søker politisk og religiøs autonomi i Kina, og skøyt mye materiale på en mer spontan måte, mens hun levde med de i noen måneder. Her er det i redigeringsarbeidet en form for filmatisk skulpturering tar form (hu antyder Tarkovskys ideer om å skulpturere i tid som en generell inspirasjon til arbeidet sitt). Ulike variasjoner av saktefilm og (igjen) asynkrone lyd-bilde-sammensetninger skulpturerer råheten, det spontane liv som er fanga av kameraet, og utløser nye dimensjoner ved det spontane (her ville jeg sagt at Epstein, med sin ide om fotogenie, hadde vært stolt). Disse linedanserne, som det dannes et slags kollektivt portrett av, fikk faktisk asyl iallefall delvis takket være filmen. Deborah Stratman, en ny favoritt, blander sosial bevissthet med poetisk takt i noe jeg ikke vil kalle talent -- det fanger ikke den spesiell kraften i filmene hennes -- men dritbrahet.

Link to comment
Share on other sites

 
 
  • 10 months later...

Blind Kind av Johan van der Keuken. 1964.

 

Jeg søker opp Keuken her, og det eneste jeg får opp er at morty disser navnet i 2006. Sånn kan vi ikke ha det. Første jeg ser av Keuken, denne Blind kind aka Blind Child, så den i går, for en opplevelse.

 

Keuken har vært to måneder sammen med en gjeng blinde barn, og så lager han denne filmen, som lærer deg å se blindhet. Det er en enkel film, som ber deg se en annen måte å være i verden på, basert på en annen form for hørsel og taktilitet. Filmen, Øyets kunst som vi vel liker å si, vrenger fram en blindhetens verden. En dokumentar -- men som Serge Daney skriver i forbindelse med Pelechian i artikkelen jeg linka til for litt siden: ”What a poor category!” -- uten kommentarspor, bare musikk og åpningsord av de blinde barna som snakker om at de hater når folk sier ”han der er blind” og kan kjenne pekefinger’n, stikkende. En sekvens med blinde som løper fører tankene til Dovzhenko (nå i etterkant selvfølgelig, der og da var det bare det rå uttrykket som traff meg); saktefilm og montasje for å utheve en annen menneskelighet. Jeg har ikke sett hender på samme måte siden Epstein. Sluttbilde: en freeze-frame som går Truffaut en høy gang. Et blindt ansikt fryst i profil, der de omliggende lydene fortsetter som en ny utstrekning grunnlagt av en årvåken blindhet. Keuken, my man.

 

Topp 5.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...