Jump to content

Outze = Mad+Love


Outze
 Share

Recommended Posts

Yo,

 

Nå har altså jeg også laga en journal. Med et ganske uklart tema. Planen er egentlig bare å skrive impulsivt og introspektivt om god film jeg har sett den siste tida, om både film jeg har og ikke har sett fra før av, enten dette har en rød tråd fra det umiddelbare intrykket; auraen, følelsene, erotikken; eller fra den generelle opplevelsen slik jeg kan oppsummere den nogen lunde i etterkant. Håpet er uansett at dette ikke bare kan være godt for min egen sjel, men også givende for dere andre her på forumet, og at dere involverer dere med kritikk, diskusjon, ideer, tips, eller bare arbitrære ord i retninga mot enten ris eller ros. Det er ikke alt jeg vil skrive om her, men et utvalg av film jeg føler for der og da, og aktiviteten vil kanskje derfor være litt variabel, men jeg skal likevel holde tråden oppdatert så godt som tid og mulighet lar det gjøres. Akkurat nå kommer jeg ikke på mer å skrive. Så da er det jo bare å starte.

 

Oversikt over film fra denne tråden:

 

- Wuthering Heights (Andrea Arnold 2011)

- The Girl with the Dragon Tattoo (David Fincher 2011)

- Blue Velvet (David Lynch 1986)

- Tinker Tailor Soldier Spy (Tomas Alfredson 2011)

Link to comment
Share on other sites

 

Wuthering Heights (Arnold 2011)

 

http://i40.tinypic.com/343ssnp.pnghttp://i43.tinypic.com/jajew4.pnghttp://i39.tinypic.com/r9n2bd.png

 

Jeg har både på godt og vondt store problemer med å sette ord på opplevelsen jeg hadde i møte med denne filmen. Allerede fra den første sekvensen var det ganske så tydelig at jeg ville bli utsatt for noe unikt, noe vidunderlig og annerledes, noe som ville gjøre inntrykk. Og inntrykk er virkelig det beste stikkordet som kan brukes; det sanselige, det taktile. Bildene sitter igjen. Ei berøring av hånda. Hår som flagrer i vinden. Piskeslaga. Alt har ei spesiell kraft. Og når dette impresjonistiske filmspråket kombineres med en emosjonell og irrasjonell råskap og nakenhet gjør det virkelig noe drastisk med meg – noe jeg må innrømme at filmatiseringer av denne fortellinga ofte gjør i seg selv også. William Wyler sin versjon fra 1939 gjorde det. Bunuel sin særegne variant fra 1954 gjorde det i enda større grad. Men det er Andrea Arnold som så langt har gjort det mest og best.

 

Hun har laga bra film før; Red Road (2006) er veldig god, og Fish Tank (2009) er enda bedre, men med Wuthering Heights har hun løfta nivået til det fantastiske, nesten til det sublime. Med et premiss om ei lita gruppe mennesker som vasser i dritt oppe på en ås – i Yorkshire, med dialekt og manerer som passer attåt, har hun komponert en genistrek i det surrealistene kalte ”mad love” – kjærlighet uten like. Heathcliff er naturligvis den ultimate byronske anti-helten, til tider vanskelig å heie på, men alltid vår inngang til universet, og her er han gjort på en måte som tilfører ekstra kraft til både det konkrete og mytiske med karakteren. Både James Howson og Solomon Glave bidrar til dette med glans. Cathrine er derimot framstilt på ganske tradisjonelt vis, men bra, og hvorfor forandre noe som fungerer godt (?), og er kroppsliggjort av to flotte skuespillerinner i Kaya Scodelario (alle husker krakilske Effy fra Skins eller?) og Shannon Beer. Alle med lite erfaring og gjort til veteraner av en glimrende og brilliant filmskaper. Og hva lager brilliante filmskapere? Joda, de lager mesterverk. Og dette er et mesterverk, i kursiv, den soleklart beste filmen jeg så på festival i Tromsø – sannsynligvis den beste filmen som ble vist på festivalen generelt – og jeg tror også den kommer til å stå seg som en av de absolutt beste filmene jeg får sett i 2012.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Tja, kan vel ikke med hånda på hjertet si akkurat det. Jeg fikk litt assosiasjoner til The Tree of Life, men det kan like gjerne ha vært min egen ballast i det øyeblikket, eller bare at begge filmene opererer med et impresjonistisk bildespråk. Generelt er den ganske så unik. Uansett er det absolutt å anbefale å se den på kino. Om du liker eller ikke liker den, så kan jeg love en ekstrem opplevelse.
Link to comment
Share on other sites

 
Egentlig ikke. Den er mer intens, mer skjelvende, mer i vind, i gjørme. Malick er meditativ, denne er impulsiv (av mangel på bedre ord). Hadde Malick filma neser og snakka varmt om de, hadde denne filma oppi nesebora og latt utpusten dogge til linsa. Men nå spurte du jo ikke meg. Og edit: nå svarte jo Outze og, uten gæærn kjærlighet.
Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 
 

The Girl with the Dragon Tattoo (Fincher 2011)

 

http://i43.tinypic.com/10yi6tk.pnghttp://i41.tinypic.com/jjxkqw.pnghttp://i40.tinypic.com/widjt.png

 

Jeg starta vel den litt kortere vurderinga av denne filmen med å slå fast at den er mye bedre enn den svenske originalen at jeg aldri vil se eller tenke på den igjen. Remake eller ikke. Slik føler jeg det fortsatt. For selv om jeg allerede var klar over handlinga så ble jeg fanga av fortellinga. Hvorfor? Fordi alt det som gjøres i denne filmen gjøres bedre. Det audiovisuelle er ikke bare der for å vise fram og manipulere følelser, det er der for å utforske og avsløre, for å studere Rooney Mara sitt empatiske ansikt, for å skape affekt og ømhet, og for å generere en atmosfære av nerve og nervøsitet som gir kraft til bildene på en annerledes måte. Akkurat som det var i Seven (1995), Fight Club (1999), Zodiac (2007) og The Social Network (2010).

 

Så det er David Fincher som skal ha kredit for det. Han bruker mediet på en måte som det er ganske så sjeldent jeg opplever i samtidsfilm – som andre kanskje verken vil eller klarer; i måten han bruker mise-en-scène omtrent som et bevegelig maleri, i måten han bruker kameraet som en tilnærma lumsk tilstedværelse som både er uforutsigbar og uggen, parallelt med at arbeidet er prega av eleganse og effektivitet. Klippinga har en lignende kvalitet. Og den skaper en rytme og et driv som uunngåelig får blodstrømmen til å flyte fritt. Lyddesignet og det urovekkende soundtracket fra Trent Reznor og Atticus Ross forsterker denne følelsen av å være i et univers som er ute av kontroll – med irrasjonalitet, vold og sex, og et uttrykk som brått og kvast kan komme til å miste beherskelsen over alt som koker under overflata. Legg til det at tittelsekvensen med stor sannsynlighet kan kalles en av årets beste kortfilmer også. Da har jeg nådd mitt kritiske punkt. Og jeg elsker det. Alt av det. Stil over substans? Ja, kanskje det, men jeg elsker det likeså. Stil er substans.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 
 
 
 

Blue Velvet (Lynch 1986)

 

http://i41.tinypic.com/2eus6tl.pnghttp://i39.tinypic.com/zu38jt.pnghttp://i43.tinypic.com/2yo28hu.png

 

Vi satte opp denne på filmklubben mot slutten av forrige måned. På forhånd skrev jeg både en omtale og en artikkel om filmen. Dette er en syntese av tankene mine før og etter jeg så den igjen – og igjen. Og det er en grunn til at jeg gjør det slik. Det er fordi jeg alltid, uavhengig av hvor mange ganger jeg har sett et verk, finner noe nytt hos Lynch. Fra anslaget av, med det som kanskje er den mest geniale omveltinga fra idyllisk forstadstilværelse til underjordisk død og fordervelse jeg har sett og et samtidig et brilliant frampek mot den dobbelheta som finnes i universet som blir konstruert, er det alltid nye ideer, følelser og assosiasjoner jeg opplever, for det er for mye å takle fra den ene visninga til den andre. Denne gangen var også akkurat sånn.

 

Jeg har alltid sett på Blue Velvet som en drøm med en start og en slutt. Opphavet til det er involveringa av det avkutta øret. Det avkutta øret – en katalysator for to nivå av fortellinga; mysteriet og drømmen. For på overflata eksisterer et mysterium, der vår og vår protagonist sin jakt på sannheta om øret er nettopp ei detektivhistorie, som inkluderer både ei femme fatale og en ondsinna skurk. Under finnes det derimot en annerledes verden. Av drøm og illusjon, av fantasi, av flytende grenser mellom det indre og det ytre, og mellom identiteter, som åpnes og avsluttes nettopp via et øre. Det synes jeg også blir understøtta av at alt fra ekspressiviteten i mise-en-scène; scenografien, stiliserte farger, lyssettinga og bruken av skygge; til kameraet, den intime flyten og den bevisste utnyttelsen av nærbilder, og det impulsive og irrasjonelle lyddesignet, viser til ei form for subjektiv styring av det som blir representert. Derfor blir det såkalte mysteriet irrelevant – og mysteriet blir heller vårt møte med drømmen.

 

Jeg har også ofte tenkt på Blue Velvet som et eventyr. Vårt eventyr i blått – om du vil (og som også var tittelen på teksten min). Et eventyr om en gutt som må redde ei prinsesse fra et udyr. Jeffrey Beaumont er vår blåøyde protagonist. Dåden han må utføre er å dra på ei reise for å redde nattklubbsangerinna Dorothy Vallens – ”a woman in trouble” – og derfor må han gå i møte med en skitten verden av sex og vold, skopofili og masochisme, og misbruk og død. Og redde Dorothy. Hun er prinsessa. Offeret. Hora. Og må reddes fra eksentriske og regelrett jævlige Frank Booth. Han er udyret. Djevelen. Ondskapen. Og han er nødt til å dø for hennes frihet. Derimot viser det seg etter kvart at eventyret har en revisjonistisk kvalitet. For det er to prinsesser. Dorothy og Sandy. To prinsesser med ulike egenskaper. Sandy er den søte nabojenta. Dorothy er den erotiske elskerinna. Sandy er forelskelse. Dorothy er begjær. Begge må reddes. Videre finnes det kanskje også to udyr. Og ingen prins. For Jeffrey er ikke bare uskyldig og naiv, han er lysten, til og med pervers, uvøren, til og med en opphisser, og han er med på å skape risiko i dette universet. Alle disse speiles og kontrasteres til kvarandre.

 

Nå har jeg brått også fått opplevelsen av Blue Velvet som en slags moralsk parabel. Ei historie om ondskap og kjærlighet. Om dialektikken mellom det gode og vonde i oss – eller den bittersøte sannheta om menneskelighet. Lynch stripper fortellinga ned til det arketypiske, ideer og følelser knytta til kontraster mellom det lyse og det mørke, det gode og det onde, og det vakre og det vonde, og til nedbrytinga av distinksjonen mellom disse, før han lar kampen ende lykkelig med bildet av en rødstrupe med en mark i munnen. Rødstrupen blir symbolet på kjærlighetens seier over ondskapen. Eller er den symbolet på mysteriet vi har opplevd? Og for drømmen? Eller for konstruksjonen og opplevelsen av surrealitet? Jeg har nemlig fått enda en teori etter dette gjensynet. At følelsen av såkalt vidunderlighet og lyrisisme er det sentrale, en søken etter surrealitet, og at rødstrupen og montasjen etterpå viser til nettopp det. Og da har vi sirkulert tilbake til starten. Og videre hit igjen. Alt kan faktisk eksistere sammen – som det så ofte gjør med Lynch.

 

Det er også derfor jeg er så forelska i Blue Velvet – vår symfoni i blått.

Link to comment
Share on other sites

 

OK. Det er fortsatt kino. Og da er det jo svært sannsynlig at den kommer i ordinær distribusjon også.

Svar fra FilmfestOslo på Twitter:

@Houseman Nei' date=' den har enda ikke fått norsk distributør. Derfor kanskje ekstra viktig at du får sett den under festivalen?[/quote']

Ser ut til at det vil drøye, om den kommer på ordinær kino i det hele tatt.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

Tinker Tailor Soldier Spy (Alfredson 2011)

 

http://i43.tinypic.com/20p9b6.pnghttp://i43.tinypic.com/8zi7g8.pnghttp://i43.tinypic.com/dgt4xk.png

 

Det er sikkert likeså greit å starte med å si at jeg fikk en ganske så underlig følelse av nostalgi når jeg så denne filmen – en sans av naiv og entusiastisk gledesrus som minte meg om når jeg i et tidligere liv oppdaga at film hadde ei intellektuell og emosjonell kraft prega av en råskap og umiddelbarhet som ingen andre medium kunne matche, men at den samtidig kunne være veldig god til å dempe den for å skape en litt annerledes affekt. Akkurat denne mer nedtona, men likevel gripende, feelingen er kjerna til Tinker Tailor Soldier Spy – essensen i et univers så strøkent og slepent at det kan være vanskelig å fokusere på andre ting enn det visuelle designet. Det bør du likevel gjøre. For alt fra den brilliant sammensatte handlinga til et galleri av skuespillere som slåss om å være den mest gjennomførte le Carré-karakteren er så prega av kvalitet og klasse at det er totalt uforståelig at denne filmen ikke har fått enda mer kredit enn den allerede har fått. At den ikke har blitt utropa til kuleste og smarteste filmen av året. For det er den jo.

 

Den kalde krigen er kanskje en av de mest interessante settingene film kan leve i, det spesielt når du lager en spionfilm der aspekter som; å skule på kvarandre, hatt-og-frakkeri, det hemmelige og det enda mer hemmelige, svik og svindel, nerve og nervøsitet, og en generell mistro og mistanke, er alfa og omega. Enda mer fascinerende blir det når du har en karakter som George Smiley – en mann av lite ord men som med sitt vesen er med på å skape en rytme og flyt som passer perfekt til denne forma for puslespill-paranoid-plot. Og det hjelper også på at Gary Oldman er glimrende til den grad at jeg ikke har ord. Brilliant er også Colin Firth. Og supplert av navn i kategorien John Hurt, Ciarán Hinds og Mark Strong er det lett å påstå at dette også er den beste ensemblefilmen som har kommet til live de siste par åra. Uansett tror jeg den vil være en av dette årets beste filmer, og i denne tida er det så forfriskende, så unikt om du vil, og jeg håper at det vil åpne verden igjen for denne litt annerledes typen thrillerfilm. Det trenger vi så absolutt.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...