Jump to content

KAH finner ideologi og livssyn i film


KAH
 Share

Recommended Posts

Vi er sikkert flere her på bruket som i blant plukker frem Susan Sontags essay Against Interpretation og gråter oss i søvn med denne teksten i den ene hånda og pikken i den andre, gjerne etter å ha blitt konfrontert med spørsmål som "men hva handla'n om?" eller hørt den nedslående dommen "det skjedde jo ingenting", hvorpå vi har stotret frem noen uklare formuleringer som sekunder etter vi har avlevert dem føles kvalmende banale. Film er jo så jævlig mye mer enn ord, "innhold" og strømlinjeformede narrativer, tenker vi. Erotikk, tenker vi. Gammelt nytt dette nå. Så blir man stum da. Det er jo faen meg ingenting å si, som sier noe som helst. Kiddo gjør beundringsverdige forsøk. Selv sliter jeg enormt, men jeg sliter med å holde kjeft og. Så i denne tråden skal det umiddelbare: følelsene, erotikken, benektes fullstendig. Livssyn, ideologi; politiske og filosofiske standpunkt generelt, er hva filmene skal saumfares for. Karakterer kan du se langt etter. Har ingen formening om hvordan dette vil gå. Blir antagelig mye spoilere hvis jeg skal klare å eksemplifisere og slik underbygge påstandene.
Link to comment
Share on other sites

 

Stilig konsept. Vil dette si at du vil fokusere på filmene du ser sine gjennomgående mønster av politiske ideologier og trostretninger, og vil snakke om hva filmene representerer i forhold til disse? Det blir spennende.

 

Tar du i mot forespørsler da? Hva med noen Zulawski filmer? Possession f.eks... eller hvilken som helst av de egentlig. De er jo fascinerende på den måten, da jeg ikke er sikker på hvor de ligger i terrenget og er spent på hvordan du ville tolket de. Ellers tror jeg Death Wish filmene hadde vært utrolig morsom lesning... Og ja, hva med den der filmen alle henger mener Breivik var inspirert av? Som visstnok skal være høyreekstreme sin favorittfilm.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Stilig konsept. Vil dette si at du vil fokusere på filmene du ser sine gjennomgående mønster av politiske ideologier og trostretninger, og vil snakke om hva filmene representerer i forhold til disse? Det blir spennende.

 

Ja, "gjennomgående mønster" er nok en god presisering, det vil jo i en film kunne være karakterer som representerer ulike ståsteder, men det er hovedtrekk det skal letes etter. Tar ikke noe hensyn til hva regissøren har sagt om intensjon, i denne tråden er forfatteren dævv. Fullt klar over at det kan bli like mye snakk om ideologi som om film, men det får gå.

 

Tør ikke ta imot forespørsler, da ville jeg følt meg forpliktet til å faktisk si noe fornuftig. Possession kunne det dog vært interessant å ta for seg en gang.

 

 

Hehe, du treffer bra blink med Possession, kom igjen nå, KAH fremfør dine innerste våte drømmer om Possession, svart på hvitt!

Dersom jeg skal bruke Freud i denne tråden så er det nok best jeg ikke retter ham mot meg selv.

 

 

Vil dette ha noe med dette å gjøre?

http://en.wikipedia....Ecumenical_Jury

 

Nei.

 

 

Første film ut, er en stund siden jeg så denne, så blir ikke fælt dyptpløyende dette. Spoilers i hopetall.

 

Dead Poets Society (1989, Peter Weir)

 

I Dead Poets Society, som finner sted i en konservativ eliteskole i 50-tallets USA, blir en klasse (gutter, naturligvis) eksponert for klassisk poesi og litteratur gjennom deres nye engelsklærer, spilt av Robin Williams. Keating, som læreren heter, forsøker å formidle livets poesi og gjør elevene oppmerksomme på verdien av å tenke seg alternativer, av å være nysgjerrige og av å jobbe mot å realisere sitt fulle potensiale. Livet dreier seg ikke bare om å skaffe seg gode karakterer og en god jobb. Gutta biter på og sørger for å starte opp igjen Keatings hemmelige klubb fra da han selv var elev ved skolen, kalt Dead Poets Society. Påfunnene blir stadig mer outrerte, og det ender med ris på rumpa for en av elevene etter at han trykker en artikkel i skoleavisa der han etterlyser jenter på skolen. Keatings råd til guttene etter at dette har skjedd er talende. Om å protestere mot systemet har han følgende å si: Vær smarte, ikke dumme, det har ingen hensikt å bli utvist fra skolen. Underforstått: vær så frie dere kan innenfor systemet.

 

http://i42.tinypic.com/54wtnn.jpg

 

En annen av elevene ønsker å bli skuespiller og får hovedrollen i en Shakespeare-oppsetning. Han vet at faren hans vil nekte ham å gjøre dette, og Keating anbefaler ham å snakke med faren, noe han ikke gjør. Etter det hele er over, vil faren sende ham til en militærskole. Sønnen tar selvmord. Følg autoriteten, eller dø. Slutten er det som virkelig setter spikeren i kista for alle forhåpninger, hvis man måtte ha det, om at dette er en idealistisk film: Den samme eleven som blir presset til å skrive under på alle de feil Keating har begått som lærer og som dermed får ham sparket, reiser seg i klasserommet i det elevene ser Keating for siste gang, og kaller ham "O Captain! My Captain!, en tiltalemåte elevene har brukt som uttrykk for sin respekt for Keating. Keating smiler, gutten har lært at opprør er noe man bør gjøre innenfor sitt eget hode. Samfunnet kan trygt reprodusere seg selv. Dette er slik sett en film som fremmer et borgerlig og konservativt dannelsesideal: Inderlig og romantisk, men på ingen måte revolusjonært.

 

Mye handlingsreferat denne gang merker jeg. Håper dette konseptet vil utkrystallisere seg til noe etter hvert.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...