Jump to content

Moderne film vs "gamle" filmer dvs 50/60/70/80 og nittitalls film


King Jarmusch
 Share

Recommended Posts

Eller bare bilder i bevegelse? Og er det filmens essens eller egenart? Det er det mange som vil være uenige med deg i og det er absolutt ikke opplest og vedtatt. Den digtale filmen representerer et teknologisk skifte (som lyden, farger, osv.) fra det analoge til det digitale, men representerer det også et ontologisk skifte? Må vi blande indeksikalitet inn i dette? Jeg mener at indeksikalitet ikke er grunnleggende for mediet. At det har blitt tatt ut av sin kontekst og reformulert uten særlig mye refleksjon. For det første finnes det ikke noe likhetstegn mellom det analoge og det indeksikale. For det andre kan det også argumenteres for at digital film kan være referensiell(les for eksempel den glimrende filmteknologiske teoretikeren Tom Gunning). Det viktigste synes jeg er å ikke kvele film [cinema] med å knytte det til ett aspekt eller en dimensjon for sin essens eller egenart, film har aldri vært en ting, alltid flere, og det har aldri vært konsensus om hva film er eller vil være.

 

Dette er så absolutt en interessant diskusjon og så lenge vi holder oss unna det deterministiske nivået synes jeg også den er konstruktiv. Eller kanskje akkurat det bare er fordi jeg synes ideen om at for eksempel Inland Empire (2006) eller The Social Network (2010) ikke kan kalles film blir destruktivt og reduksjonistisk mot film både som medium og kunstart. Hva heter forresten den filmen som ble laga utelukkende på mobil og datamaskin?

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg vet ikke. Klarer ikke å se på Lynch´s Inland Empire som ekte FILM, mer som et eksperiment, en kuriositet. Så nettopp Lost HIghway på blu-ray, helt fantastisk, skikkelig filmfølelse. Men Inland? Nei, klarer ikke å kalle det en ekte film. Formatet blir for amatørmessig, for uinteressant, det kan ikke måle seg - NÆRME seg ekte film. Jeg krever en viss standard når det gjelder film, og jeg mister med en gang interessen når jeg ser filmer skutt med dårlig HD og lavere format. Social Network er en annen sak, skutt med en helt annen type dyr HD som er mer filmatisk. Stor forskjell, på samme måte some super8 og 35mm.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Det kommer vel strengt tatt ned til språkbrist. Begrepet film har utviklet seg til å bety det som på engelsk egentlig bør omtales som motion picture, evt. bare movie. Selvsagt er det nettopp film som blir brukt på engelsk også, men på norsk mer enn engelsk er vi nærmest tvunget til å bruke et begrep som oppstod før det var antatt at kunstformen noen gang ville ta en annen fysisk form. Eller vil vi ta til takke med spillefilm? Ta i motsetning spansk for eksempel, hvor película benyttes om kunstformen, mens film fortsatt omtaler et format.

 

Fra et filmfilosofisk (og romantisk) standpunkt har video helt klart røvet vekk mye av som utgjorde ideen om hva film er ‒ illusjonen av bevegelse utgjort av mummifiserte øyeblikk i tid. Ikke bare er video en fortolkning av hva kameraet ser heller enn et ekte utsnitt av det; det gjenskapes ikke engang med samme teknologi som det blir tatt opp. Men så kommer da spørsmålet om når filmens død eventuelt begynte. For hvor mye av filmen vi har sett de siste tredve åra har vi sett på et kinolerrett? Når sluttet film å være film? Var det da vi så Timecode trykket opp på 35mm? Viskningar och rop på DVD? Eller kanskje Mothlight på Youtube?

 

Og sist men ikke minst, er King Jarmuch her fortsatt?

Link to comment
Share on other sites

 

Mange gode svar og spørsmål her nå, Svank, morty, Outze og Downs. Anbefaler Gunnings artikkel Animated Pictures’: Tales of cinema’s forgotten future, after 100 years of film (side 4-5 er dessverre fjerna) for de som er interessert i dette.

 

Christian: det blir som å si at pizzaen til morra di ikke er MAT fordi den er amatørmessig.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

Det er gjort mye interessant forskning på utviklingen av kultur, kommersiell kunst (film, musikk, o.l. som er produsert i et primært profittøyemed) og produksjon generelt. Boken "The Long Tail: Why the Future of Business is Selling Less of More" av Chris Andersen er å anbefale for de som er litt interessert i kommersialisering, globalisering, økonomi, o.l..

 

 

 

Filmen, i likhet med annen produksjon fra den industrielle revolusjon og utover, er i økende grad karakterisert av økende langhale produksjon. Filmer og musikk lages i større og større grad for nisjene. Vi vet i dag mye mer om målgruppen for filmen og kan skreddersy mye bedre.

 

Samtidig har film og musikk, i likhet med religion, en sosial og kulturell enhet. Man går ikke nødvendigvis i kirken pga. at man er religiøs eller tror på Gud, men på grunn av at alle andre gjør det. Samme er tilfellet med moderne film. Halen har blitt mye lengre, men samtidig har toppen blitt mye høyere og smalere. The Dark Knight var en film som jeg alle måtte se når den kom. Siden alle andre mente at det var verdens beste film, måtte selvfølge vi også mene det. Et år senere, når det sosiale presset er over og glemt, er det ikke mange som hylte denne filmen mer. Poenget med dette er at om du kan skape et inntrykk av at andre tror filmen er bra trenger ikke filmen være bra i seg selv.

 

Her er en ganske god artikkel The Economist om Blockbustere som er ganske interessant: http://www.economist.com/node/14959982

Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...