Diskuterfilms Animasjonskåring

[Fubarino 4]

1. Grave of the Fireflies

2. Waltz With Bashir

3. The Illusionist

4. Toy Story 3

5. Felidae

6. Ninja Scroll

7. Perfect Blue

8. Toy Story

9. 5 Centimeters per Second

10. Rango

[Outze 0]

Da har animert kortfilm à la Bill Plympton vært på agendaen. Og det har vært jævlig kult.

 

http://i40.tinypic.com/3fhc.png http://i43.tinypic.com/34nrvnm.png http://i43.tinypic.com/11hrnfm.png

 

Jeg starta som tipsa med Your Face (1987) og det var rett og slett en fantastisk opplevelse, surrealisme med sjarm om du vil, og selv om jeg ikke kan noe om det tekniske ved animasjon så vil jeg si at dette også er vidunderlig fra et formalt perspektiv. Alt ved denne filmen er prega av vidunderlighet. Bildene. Musikken. Følelsen. Dette er faktisk blant de beste animerte kortilmene jeg har sett. Garantert listeplass.

 

Videre fortsatte jeg med One of Those Days (1988), som ikke var like god, men som likevel var både gøyal og kreativ... tja, sadisme, med stil; med 25 Ways to Quit Smoking (1989) som var hysterisk og skarpt sketsjeri av beste sort; med Guard Dog (2004) som er like søt som den er brilliant ned til beinet (lol) og oppfølgeren Guide Dog (2006) som var nesten like bra; med The Fan and the Flower (2005) som for så vidt var ganske så konservativ og standardisert sett opp mot det andre her, men både fortellinga (med voice-over fra Paul Giamatti) og animasjonen er nydelig, så jeg klager så absolutt ikke; før jeg avslutta ballet med The Cow Who Wanted to Be a Hamburger (2010) som var et reelt og grotesk tøysespark som gjorde både godt og vondt. To-tre av disse vil kanskje kjempe om plass på lista til slutt.

 

Etter det gikk jeg videre til et mye mer variert utvalg av film. Humorous Phases of Funny Faces (Blackton 1906) og Fantasmagorie (Cohl 1908) var begge imponerende for sin tid, men ble aldri noe mer enn gode øvelser. Komposition in Blau (Fischinger 1935) var mye bedre, men jeg fikk likevel ikke den store opplevelsen her heller, selv om konseptet og rytmen var fantastisk. Grunnen til det er ukjent. Filmen var uansett bra. Storytime (1968) av Terry Gilliam var det annerledes med. Den er like genial i 2012 som den var i 1968 og vil være like genial også i år 2270; en kakerlakk som heter Don (!), en Albert Einstein som blir bua på fordi ikke han fant opp relativitetsteorien, et bilde som ikke går fordi noen stjeler deltakerne, og en generell surrealistisk digresjonisme, med den gode gamle vitsen om at animatøren får sparken, som ikke ligner grisen, ja, da er jeg ganske så lettkjøpt. The Miracle of Flight (1974) var omtrent like bra og like absurd. Så nå ble jeg også inspirert til å se mer Monty Python – igjen. Oppsummert blir det bare listeplass til Storytime fra denne bolken.

 

Beklager at jeg ikke skriver mer enn dette, men det har gått ganske så fort i svingene i det siste, så jeg prøver å være kort og konsis (og kjapp).

 

Takk til Tristano og Svank for tips (... gjelder også videre i kåringa, men skriver det bare nå).

[Kiddo 0]

Kua som ville være en hamburger er så vanvittig bra. Fikk lyst til å se tryne ditt.

 

Synes du gjør en veldig bra jobb med det her, Tristano. Jeg tror dessverre ikke jeg har tid til å bidra med noe, må ha fokus på andre felt enn animasjon i månedene framover, men fortsett å spre animasjonsentusiasme!

 

Percorso # 0008-0209 (Igor Imhoff, 2009) hadde vært på min klare førsteplass (av de få jeg har sett i denne neglisjerte formen for film).

[Svankmajer 21]

Paul Bush - While Darwin Sleeps

 

 

Listeutfordrer for min del.

[Montag 4]

Paul Bush - While Darwin Sleeps

 

http://www.youtube.com/watch?v=7wAOcSbcUHk&feature=related

 

Listeutfordrer for min del.

Fin film, men jeg synes du tøyer grensene for kåringen med å inkludere denne her.

[Svankmajer 21]

Hvordan tøyer jeg grensen? Er det ikke animasjon?

[Svankmajer 21]

Hadde ikke så lyst til å diskutere det Montag? Vel, jeg kan jo skjønne det tildels. Paul Bush sin animasjon er svært på leting etter grensene av animasjon. Hadde tenkt å post flere av filmene hans her, fordi mange av de er utrolig interessante. Akkurat den jeg postet opplevde jeg ikke som så vanskelig å akseptere da, ettersom det jo er tydelig animasjon. Han animerer evolusjon på en måte, noe jeg finner utrolig vakkert.

 

Over til noe helt annet. Vil anbefale en animasjonsfilm jeg så ikveld:

 

Feherlofia

 

 

Dette er en spillefilm fra Ungarn, fra tidlig 80-tall. Basert på ungarske folkeeventyr med en utrolig særegen håndtegnet stil. Utrolig flott filmspråk. Veldig bra.

[internaut 0]

Paul Bush - While Darwin Sleeps

Fantastisk kortfilm som viser det vakre med biologisk mangfold i seg selv dette her, blir nok å finne på listen min.

[Svankmajer 21]

Malice In Wonderland av Vince Collins.

 

http://www.youtube.com/watch?v=R2BAeh8wZLI

 

Ikke vanskelig å lage noe bisart og surrealistisk med fundament i Lewis Carolls fantastiske fortelling Alice i Eventyrland, men dette er kanskje over grensen til hva de fleste ville forventet.

[Tristano 0]

Jeg ser ingen grunn til å utelate While Darwin Sleeps. Det er da stop-motion animasjon det der. Sikker på at du ikke bare så de første 30 sekundene da Montag?

 

Uansett var det et flott bidrag Svank! Virker som om Paul Bush har mye annet spennende også, selv om ikke alt er animasjon. Må nesten sjekke ut mer av ham når jeg får tid.

 

I det siste har jeg holdt meg opptatt med:

 

The King and the Mockingbird (Grimault, 80)

 

For de som kom inn sent var denne filmen visstnok påbegynt på 40-tallet, vist en gang på 50-tallet av filmens produsent (mot Grimaults ønsker) og jobbet på helt til den ble ferdigstilt i 1980. Det er visst to forskjellige versjoner av filmen hvor den ene bare er en time lang. Versjonen jeg så var 87 minutters versjonen. Vet ikke noe særlig om forskjellene mellom de to versjonene, men dette skal visstnok være den definitive.

http://img196.imageshack.us/img196/7876/vlc2012021208143722.png

 

 

 

En av de tingene jeg liker best med filmen er at humoren ikke følges tvungen, men eksisterer som et naturlig element i filmens univers. Den tar ikke å forulemper filmens melankolske undertone. Det gjør at vi får føle på kroppen hvor nedsettende kongens styre er, samtidig som vi kan le av hvor komisk groteskt det hele framstår. For eksempel ta hvordan kongen likegyldig kvitter seg med folk som plager ham eller hans hemmelige politi. Vi kan le hvordan kongen har tusenvis av forskjellige knapper rundt om i slottet bare for å kunne kvitte seg med folk eller hvor komisk det hemmelige politiet er med sine identiske utseender (kulemager, bowlerhatter og røde neser). Men tenker vi over det er det en skummel undertone til det hele. Kongen kvitter seg jo med folk bare så mye som de nyser i hans sted og politiets identiske utseender gir dem en følelse av at de er overalt og uten personlighet. Komikken i filmen står i ganske brutal kontrast til ting som at slottet er så gigantisk at det har slukt hele byen (designet kan minne veldig om Metropolis), hvordan alle innbyggerne jobber utelukkende med å lage statuer av kongen eller hvordan han siterer Hitler (arbeid er frihet).

http://img204.imageshack.us/img204/1586/vlc2012021208452072.pnghttp://img402.imageshack.us/img402/999/vlc2012021208495601.png

 

 

 

Dette er en viktig ting å påpeke; når filmen siterer kunstverk og faktiske hendelser på denne måten fungerer det ikke som en enkel referanse for å få det voksne publikummet til å le i gjenkjennelse. Den bygger isteden bro mellom hva den har tatt inspirasjon fra for å krystallisere budskapet sitt. Nemlig at animasjon kan også være en kunstform. Dette blir understreket ved at kongens perfekte portrett kommer til live og erstatter ham. Portrettet er en manifestasjon av kongens idealbilde, en forsterkning av hans ondskap. Akkurat som bildene av piperenseren og gjeterpiken er forsterkninger av konseptene om uskyld og godhet.

http://img263.imageshack.us/img263/3505/vlc2012021209334912.pnghttp://img252.imageshack.us/img252/1264/vlc2012021208251074.png

 

 

Dette blir også påpekt i sluttsekvensen. Kongen tar i bruk en robot for å få has på piperenseren og hyrdinnen og kommer til skade for å rive ned hele byen i jakten på dem. Etter kampen sitter roboten forlatt i ruinene av byen i en posisjon som refererer til Auguste Rodins "Tenkeren". Den ser at spottefuglens (the mockingbird) barn sitter fast i en av kongens bur og uten noen menneskelig innflytelse, befrir den fuglen og smadrer buret. Ikke bare er dette et mektig symbol på frihet, men også en påminner om at animasjon kan fungere som en kunstform og gjøre en forskjell i våre liv.

 

Jeg var litt underveldet etter jeg så den først, men siden da har den bare ligget og kvernet rundt i hjernen, og jeg har kommet fram til at den absolutt fortjener mesterverkstatusen sin. Hvis du er interessert i animasjon ikke bare som underholdning, men som kunstform, skal du se denne filmen. Ingen unntak.

 

Metropia (Saleh, 09)

 

For en film. Frustrasjonen velter virkelig ut av hver pore på den... på alle feil måter. Hva er poenget med animasjonen? Å imitere opplevelsen av å leve i et dystopi? Jeg vet ikke, men jeg har et problem med animasjonen i sammenheng med temaene den tar opp. Hvis man ser bort fra det teite konspirasjonsplottet (kontrollere folk gjennom shampoen de bruker) er dette egentlig en ganske neddempet fremtidsskildring. Designet har en del til felles med Children Of Men vil jeg påstå. Samme grå sementbygningene og grønnsvarte palett. Og nyvinningene som er tatt i bruk er ikke så søkte og urealistiske. Verdenen er knyttet mellom undergrunnsbaner som går under land og hav etter at oljen tok slutt. Det finnes ingen distinksjon mellom kjendisliv og vanlige folks liv. Det er et groteskt portrett, men det er mest som følge av animasjonen for ellers virker ikke Metropia som det verste stedet å bo. Hovedpersonen Roger lever et ganske alminnelig liv og verden er fortsatt levbar.

http://img703.imageshack.us/img703/2923/wmplayer201202131002294.pnghttp://img198.imageshack.us/img198/7771/wmplayer201202131016353.png

Hvis dette er grensen for hvor mye følelser hovedpersonens fjes kan vise, kan man spørre seg om hva vitsen er med å animere det.

 

 

Men animasjonen er så stiv og stygg at å se på filmen blir en kvalmende opplevelse. Den er en slags blanding av cut-out animasjon og CGI. De har tatt ekte folks fjes, forstørret øynene og hodet og plassert dem på altfor små kropper. Problemet er at dette blir ganske enerverende å se på i 1 1/2 time. Alle gå-animasjonene er like (tenk billige marionetter fra Nille) og samtalene er Lite følelser vises over fjesene deres og jeg går lei av den hyperrealistiske animasjonen etter bare en halv time. Man skulle også tro at siden filmen var animert at det kunne åpne for noen heftige sekvenser. Neida, hele 20 minutter av filmen går til med Roger som snakker med stemmen i huet hans. De prøver ikke å sprite det opp en gang. De bare fokuserer på Rogers umotiverte fjes mens han snakker med stemmen i huet sitt. Dødskjedelig kaller jeg det.

http://img33.imageshack.us/img33/8607/wmplayer201202131036085.pnghttp://img703.imageshack.us/img703/9205/wmplayer201202131002371.png

Kan du ikke føle blodet begynne å bruse? Bare se på disse bildene i en og en halv time og du har fått Metropia-opplevelsen. Helt gratis!!

 

 

Jeg tror filmen egentlig hadde gjort seg bedre som en 30-minutters lang kortfilm. Da hadde jeg ikke rukket å gå lei av animasjonen og den trengte ikke å overforklare alt. Eller at filmen var filmet med virkelige skuespillere. Hvis du har en unik stil, men ikke klarer å skrive dialog vet du hva du skal gå for. Det andre som plager meg er at Metropia ville fungert bedre med virkelige skuespillere. Hvis du ikke klarer å simulere ansiktsutrykk, hvorfor fokuserer du så mye på dem da? Vi blir ikke engasjert av stilen alene og det hjelper ikke å lire av seg de samme dystopi-klisjeene heller. Filmskaperene skal ha for motivasjonen og at de faktisk klarte å ro prosjektet i land, men dette er å koke suppe på beinrester.

[Svankmajer 21]

Interessante tanker om The King And The Mockingbird. Tror den første versjonen var en mer rushet versjon, som Grimault ikke likte. Skal visst være mer tradisjonell, og ha en mer standard Disney-aktig slutt f.eks. Kunne vært interessant å se.

 

Er enig angående Metropia. Jeg har en viss respekt for at de klarer å få en såpass ukommersiell og mørk film opp på beina i Skandinavia, og den tok 6 år bare å finansiere(8 år tilsammen).. men mitt hovedproblem er jo den ganske tåpelige konspirasjonsidéen hele historien bygger seg rundt. Det virker som en slags shampoo-pastisj over Orwell sin 1984. Det virker litt tynt for meg, og jeg er usikker på om det skal være morsomt eller om jeg skal ta det seriøst. Jeg elsker science fiction som tar opp fascinerende idéer på et eller annet plan, men denne var liksom så ekstremt enkel på det planet. Jeg mistenker ellers at filmen nok ville vært mer visuelt spennende om de hadde gjort det til en kortfilm istedet, fordi de hadde nok ikke budsjett og har måtte gjøre mye av filmen ganske økonomisk. Derav er mesteparten av filmen i nærbilder av hovedpersonene, som blir ganske monotont fort. Jeg savnet ellers noe mer humor i denne filmen. Hadde den hatt en noe mer subtil svart humor f.eks liggende i dette universet, så tror jeg den fort kunne blitt mye mer interessant, men det er nå kanskje bare meg.

[Tristano 0]

Ja, problemet med Metropia er at stilen og temaet legger opp til satire, men utførelsen mangler noen form for punch. Som jeg sa motsier den også seg selv, for hvis du ignorerer konspirasjonsplottet er ikke fremtidskildringen så overdreven. Hele filmen virker forvirret for min del og stilen ville ha fungert best hvis den hadde vært en kortfilm. Kunne sikkert fått noe mer interessant ut av det også.

 

Nå håper jeg ikke mine gigantposter skremmer vekk folk fra å skrive (jeg lover å regulere meg selv i fremtida, æresord), men jeg må nesten bable mer om The King and the Mockingbird. Det fortjener den.Et problem jeg har med filmen er piperenseren og hyrdinnens karakterdesign. Det krasjer med resten av filmens karikerte rollefigurer som kongen, spottefuglen og det hemmelige politiet. De to er tegnet mer realistiske og bevegelsene deres er mer presise enn resten av filmens figurer (sikkert på grunn av bevegelsesreferanse fra virkelige skuespillere). I teorien skal dette gjøre dem mer relaterbare, men de ender opp med å forsvinne inn i bakgrunnen isteden. Mange av Disney-filmene har også dette problemet. Ta Snow White for eksempel hvor hovedpersonen selv blir overskygget av de mye mer fargerike dvergene.

 

Bare sammenlign dette:

 

http://img687.imageshack.us/img687/83/vlc2012021208581936.png

 

Med dette:

 

http://www.tinygif.net/pictures/20004221204f4d217ebd759.gif http://www.tinygif.net/pictures/14568947864f4d21c59c401.gif

[Svankmajer 21]

Ja, men jeg tror det er litt av meningen samtidig. De kommer ut fra et maleri. De kommer ut fra en annen verden, og derav en annen stil. Du kan nok lese det symbolsk på et eller annet nivå. (Akkurat som at kongens idealbilde på maleriet tar over for den ekte kongen, som kan være et symbol på et blindende stormannsgalskap som tar over. Tror nok disse tingene betyr noe...)

 

På den andre siden synes jeg de mangler en del personlighet eller karakterskildring. De falt vel litt i bakgrunnen. Er litt usikker på om de var ment som hovedpersoner da, med tanke på at vi aldri får helt bekreftet hva som skjer med de på slutten.

[Tristano 0]

Det er sant. Det slo meg faktisk ikke før du nevnte det, men det er et bra poeng. Den stivere animasjonen kan vise til at de kommer fra malerkunstens verden, ikke animasjonen. Likevel fant jeg det litt forstyrrende da jeg først så det. Akkurat som om de var ment å være mer relaterbare, men forsvinner inn i bakgrunnen isteden. Er ikke så veldig stort poeng da, siden filmen har et større fokus enn bare på dem.

 

The Secret Adventures Of Tom Thumb (Borthwick, 93)

 

Overraskelse! Da jeg først hørte om filmen trodde jeg dette kom til å være en stil over substans greie. Å pixilere alle menneskene hørtes mer ut som en gimmick mer enn noe annet. Men det funker som faen! Dokkene animert med stop-motion er mer relaterbare enn menneskene, mens de selv er på samme nivået som dokkene. Hele verdenen får et preg av at animasjonen selv holder de i live. Alle på nettet har koblet filmen opp til Jan Svankmajer, så jeg får ikke være noe bedre. Den har den samme blandingen av stilarter, pluss forkjærligheten for repitisjoner og samlebånd. Men den viktigste linken er hvordan mennesker og objekter blir satt på samme nivå gjennom animasjonen. Vi er like mye døde som objektene rundt oss, sier filmen.

 

En annen ting jeg setter pris på med filmen er hvor kort den er. Den viser ikke mer enn det som er nødvendig, noe som også gir den følelsen av å være ubarmhjertelig og grusom. Toms mor dør mellom scenene. Toms maltrakterte venn blir drept, mens han står hjelpeløs og ser på. Eventyrenes mer diaboliske sider blir tydliggjort, og det blir satt på spissen i hvor passiv Tom selv er som hovedperson. Jeg har en forkjærlighet for filmer som legger seg opp til å være moderne eventyr og The Secret Adventures Of Tom Thumb er en av de beste eksemplene jeg kan komme på. Nesten lyst til å kalle dette en ny favoritt.

 

The Secret Of NIMH (Bluth, 82)

 

Jeg vedder på at de fleste 80-90 talls ungene har et forhold til Don Bluths filmer. På den tiden var hans filmer mer populære og interessante enn Disneys filmer. Men å se filmene hans i dag er en frustrerende opplevelse. For det første virker det som om Bluth ikke vet hvor han skal ta historien hen. Hva var greia med å plutselig introdusere magi inn i filmen? Plutselig går filmen fra å være en parabel om natur og vitenskap, til en parabel om natur, vitenskap...og magi? Og det er ikke som om magi ble introdusert for å få fram et større poeng. Den er et deus ex machina ment for å løse plottet og blir ikke nevnt før det er nødvendig å avansere plottet videre. Pluss det faktum at den vise uglen hovedpersonen drar for å konsultere gir absolutt ingen informasjon. Det er ikke en overdrivelse. Uglen forteller ingenting som ikke hovedpersonen eller publikum allerede vet. Det er bare en poengløs scene fordi en "fantasy-film" må ha en scene med en mystisk, vis mann. Filmen har haugevis av slike sidesprang som ikke gjør noenting, noe som får meg til å lure på om Bluth er mer en animatør enn en historieforteller.

 

Hadde det ikke vært for at jeg har jeg et problem med animasjonen også. Det er nesten så jeg ville kalle det overanimering. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger en karakter åpner opp munnen på vidt gap i en slags blanding av overraskelse og sukking. Eller hvordan de løfter hodet sitt i en slags æresfull og standhaftig bevegelse. Jeg går ganske lei etterhvert.

 

Ellers er filmen grei nok. Bakgrunnene er imponerende og fargerike og gir filmen det løftet den trenger. De kommuniserer bedre hvor stor filmen er enn karakterene gjør. Alt i alt er dette sterkere enn noe av det Disney lagde på 70-80 tallet. Men jeg tror også at grunnen til at Bluth ble så stor var fordi han egentlig ikke hadde noen andre seriøse konkurenter. Når Disney fikk comebacket sitt på begynnelsen av 90-tallet, begynte Bluths filmer å bli verre. Animasjon ble genrelt mer respektert igjen og folk ble plutselig mer klare over hans filmers mangler. Alle oppfølgerne som kom ut på den tida hjalp sikkert heller ikke noe særlig. Det er interessant å se på Don Bluth sine arbeider som en reaksjon på animasjonsgettoen fra seksti til åttitallet, men som film funker ikke The Secret Of NIMH noe særlig.

 

A Town Called Panic (Aubier & Patar, 09)

 

Krass stop-motion animasjon og barnslig anarki er en fantastisk kombinasjon. Jeg er mest imponert over at selv om filmen er veldig lavbudsjett ser den absolutt strålende ut. Settene er fargerike og det faktum at alle figurene er plastikkleker gir filmen en egen og sjarmerende visuell identitet. Den er lav på substans ja, men jeg kan seriøst ikke huske å ha ledd så mye av en film den siste tida. Når du tror de har kommet til det punktet hvor de ikke klarer å toppe seg selv, kommer de opp med noe enda sykere. Klimakset som består av fiskemenn som skyter sverdfisk på heltene våre og et hus som blir fylt opp av gårdsdyr skutt ut av en katapult er noe av det latterligste jeg har sett. Anbefalt til alle med sær humor og en grei kontakt med sitt indre barn.

[Outze 0]

Tror nesten jeg må gjøre plass til fem til for å i det hele tatt bli fornøyd med lista mi.

Jeg merker også dette nå. Kan vi ikke bare si at vi utvider til 25 per liste da? ... er jo skandale noe av det som faller utafor i øyeblikket.

 

Har for øvrig sett mye animasjon i det siste, og skulle til å skrive om det, men det var før jeg så Angel's Egg (Oshii 1985) og mista alle ord. For en film (!) Da får jeg heller komme med oppsummeringsposter etter kvart, når jeg får tid til det, og bare kjøre ut alle tanker samtidig og uten videre refleksjon.

 

EDIT: Tristano, har du peiling på hvordan jeg kan få tak i Angel's Egg på DVD? Har veldig lyst til å bruke den til ei visning i framtida.

[Fubarino 4]

Leste plottet til Angel's Egg nå, og herregud, denne er jeg pent nødt til å se så fort som overhodet mulig!

[Montag 4]

Enjoy!

 

(NB! Året er 1929!)

 

[media='']http://www.youtube.com/watch?v=6aBhc_ehoqY&or[/media]

[Jarmusch 3]

Fått sett litt lite langfilmar, men har i vertfall fått tatt tre gjensyn..

 

Fantasia (1940)

 

http://g-ecx.images-amazon.com/images/G/03/dvd/fabiank/fantasia04.jpghttp://www.laughingplace.com/files/columns/Toon20070501/TinSoldier.jpghttp://images3.wikia.nocookie.net/landbeforetime/images/thumb/0/03/Original_Sharptooth.jpg/300px-Original_Sharptooth.jpg

 

Musikk har alltid vert inspirerande og ein god bileteframkallar. Musikk har alltid danna sine egne bilete og egne tankar og strukturer over noko. Musikk kan beskrive ein følelse i like stor grad, om ikkje langt større, enn for eksempel dialog. Musikken kan perfeksjonere innhaldet og gje ein ekstra følelse. Noko man hugsar. Musikk kan bli fantastisk kombinert med bilete. Og derfor har ”Fantasia” eit godt utganspunkt.

 

Ei liten stund sidan eg tok dette gjensynet, men ”Fantasia” er vertfall framleis ein stor film, og ein heilt klart egen Disney film. I forhold til den enkle Disney strukturen, tar den ein heilt egen retning. Her er det ingen prinsesser eller redningsmenn, men heller drøymeverdnar og satan, for eksempel. Filmens kombinasjon mellom bilete og musikk fungerer svært godt, og sjølv om nokon deler av filmen er svakare enn andre, blir heilthets opplevelsen underholdane. Noko er svært vakkert her og teikningane er fine. Det som irriterer meg ein smule då, som berre er ein liten bagatell i ein elles god film, er korleis denne mannen som introduserer dei ulike klippa, fortel alt som skal skje i klippet med skal sjå, før med så får sjå det. Ein skildring av innhaldet ja, men ein unødvendig og svært irriterande ein.

 

Tonari no Totoro (1988, Miyazaki)

 

http://onlygreatmovies.files.wordpress.com/2011/05/my-neighbor-totoro-2-disc-set-20060310111342658_640w1.jpg?w=300&h=200http://1.bp.blogspot.com/_mNyjHJCKljY/TIVp3Uic9xI/AAAAAAAAAQU/iGUllAYrAh8/s320/sootsprite.jpghttp://mangaanimereviews.com/wp-content/uploads/clearspace/one/2011/11/totoro5-300x200.jpg

 

Likte den framleis, men kjenner at eg har eit problem med å verkelig elske den japanske animasjonen (og kanskje heile sjangeren faktisk). Teikningar og landskapet er utrolig flott, musikken er nydelig og nokon øyeblikk er fantastiske. Filmen unngår overdrivingar, beskriver kort og fint skilnadden på den verkelege verden og ein merkelig, men herlig ”fantasi” verden, samtidig som den lar oss sitte igjen med litt spørsmål og karakteren, særlig alle desse små dyra har originale trekk og er ikkje noko anna enn herlige. Likevel klarer eg verkelig ikkje å elske filmen, men eg liker den i det minste godt. Kanskje klarer den ikkje å fange meg heilt med ein gong, og er berre til tider verkelig på topp. Men den er absolutt noko for seg sjølv, på ein veldig positiv måte.

 

WALL-E (2008, Stanton)

 

http://mandoron.files.wordpress.com/2008/06/wall-e.jpg?w=300&h=200http://thehurstreview.files.wordpress.com/2009/01/wall-e-and-eva.jpg?w=300&h=200http://1.bp.blogspot.com/-I3B5cmqmGg0/TwOSjuLp4OI/AAAAAAAAAxQ/vSPvk0_VeFU/s1600/Wall-e.jpg

 

Pixars beste? Scenene i verdsrommet, spesielt der WALL-E flyger rundt med brannaparatet er nydelig, og filmens bodskap skildras godt. Spesielt der menneska kryper rundt på bakken hjelpelause er eit godt syn på kva veg kanskje framtida kan ta. Og alt rundt ein verden styrt av robotar og i kva grad med kan øydelegge jorda. Og også idiotiske reklamer. Kunne skrevet ein del om dette, men stopper her. Elles ein utrolig sjarmerande film med eit mjukt hjarte og godt innhald. WALL-E gjer filmen ekstra sjarmerande. Har i grunn aldri likt kombinasjonen mellom animasjon og ekte menneske. Men det får bli ein liten bagatell.

 

Måtte jo få sett litt kortfilmar også, så fant det eg kunne på ulike bonus materielle, pluss at eg kjørte på med to merkelige Lynch kortfilmar. Men tar det kort sidan det er ein del.

 

Presto (2008, Sweetland)

Utrolig sjarmerande.

 

BURN-E (2008, MacLane)

Bygger først og fremst på ting frå filmen, men ein artig liten film.

 

Ye Olden Days (1933, Gillett)

Artig.

 

Thru the Mirror (1936)

Nokon gode og artige ideer, men av det litt svakare av dei eldre Mickey Mouse teiknefilmane. Liker speilsekvensen og ein god del her, er som sagt, artig.

 

Vincent (1982, Burton)

Måtte ta eit gjensyn med denne. Lekker animasjon og utrolig godt fortalt. Digger stemma til Price også. Ein klar favoritt hittil.

 

Your Friend the Rat (2007, Capobianco)

Liker blandinga av ulike animasjon, og ein artig liten sak i tillegg.

 

Surviving Sid (2008, Chu og Disher)

Underholdane nok, men ikkje stort meir. Noko av animasjon er ganske stygg.

 

Gone Nutty (2002, Saldanha)

Gått litt lei dette ”nøttekonseptet”, men framleis underholdane nok.

 

No Time for Nuts (2006, Renaud, Thurmeier)

Hakket artigare enn dei to andre.

 

Partly Cloudy (2009, Sohn)

Gjensyn. Framleis like fin.

 

Dug’s Special Mission (2009, Carmen)

Litt typisk, men sjarmerande og underholdane.

 

Super Rhino (2009, Greno)

Grei nok.

 

Clock Cleaners (1937, Sharpsteen)

Artig, men den treffer ikkje heilt.

 

Donald’s Crime (1945, King)

Denne var meir moro, vil sjå meir av Donald som gangster til ei hes forteljar stemme.

 

A Knight for a Day (1946, Hannah)

Underholdane.

 

The Brave Little Tailor (1938)

Artig å sjå korleis kjempa påverkar Mickey Mouse omstendigheter (når han ror for eksempel).

 

Six Figures Getting Sick (1966, Lynch)

Merkelig og sært, men likte det smålig.

 

The Alphabet (1968, Lynch)

Forstyrrande og framleis merkelig, men likte denne også.

[Tristano 0]

Jeg merker også dette nå. Kan vi ikke bare si at vi utvider til 25 per liste da? ... er jo skandale noe av det som faller utafor i øyeblikket.

 

For vel være opp til hver enkelt, selv om det kanskje blir for mye.

 

 

Har for øvrig sett mye animasjon i det siste, og skulle til å skrive om det, men det var før jeg så Angel's Egg (Oshii 1985) og mista alle ord. For en film (!) Da får jeg heller komme med oppsummeringsposter etter kvart, når jeg får tid til det, og bare kjøre ut alle tanker samtidig og uten videre refleksjon.

 

EDIT: Tristano, har du peiling på hvordan jeg kan få tak i Angel's Egg på DVD? Har veldig lyst til å bruke den til ei visning i framtida.

Fint å se at folk får øynene opp for Angel's Egg. Det er en av de filmene som alltid har ligget i bakhodet mitt siden jeg først så den. Ikke bare er den en av mine favoritt animasjonsfilmer, men en av mine favorittfilmer noensinne. Har lenge gått rundt og spikket på et essay rundt den siden det er så ekstremt mye å ta for seg her. Først og fremst er det en film som eksisterer helt i sin egen verden. Den føles levende ut, selv om den er så fremmed. For det andre så gjør den så mye med så lite. Animasjonen er ganske enkel og billig, men det blir et poeng i seg selv. De flotte og majestetiske bygningene som okkuperer denne verdenen er mer karakterer enn de to hovedpersonene og animasjonen gjenspeiler det. De viser lite følelser og har veldig enkle (men likevel obskure) motiver. Utløsningen kommer når de faktisk viser andre følelser enn likegyldighet. Det er ganske subtilt gjort, men hvordan de blir animert skifter nesten ubemerket. Den tar den typiske japanske animasjonstilen (som er en forenklet tegnestil så animatørene kan tegne så mye som mulig på kortest mulig tid) og viser hvordan de kan unngå homogeniteten som stilen legger opp til.

 

Det er masse annet å ta for seg med den også, men jeg skal la noen andre slippe til. Jeg regner den som et mesterverk og det er synd den ikke har fått renomeet den fortjener.

 

Vet desverre ikke hvor man kan få tak i den på DVD. Så at den lå en stund på amazon for 1000 kr, men uansett hvor mye jeg liker filmen tror jeg ikke jeg klarer å legge ut så mye for en DVD.

[Montag 4]

Alle fans av Angel's Egg bør lese dette: http://eigageijutsu.blogspot.com/2010/04/angels-egg-simbolism.html

[Fubarino 4]

Er Twice Upon a Time verdt en titt?

[Montag 4]

Er Twice Upon a Time verdt en titt?

Hvorfor ikke ta en titt selv? Her er den komplette og unsensurerte versjonen:

 

[media='']http://www.youtube.com/watch?v=chsYvlsqQtM[/media]

[Fubarino 4]

Ahh, glimrende, da gjør jeg det!

[Tristano 0]

Har vært to uker i Kina så jeg har ikke fått fulgt opp på denne tråden noe særlig. La oss følge opp med en liten obskur godbit jeg kom over på KG:

 

http://www.youtube.com/watch?v=xZ7U5pgYlVA

 

Jeg vet at John Paizs spillefilm; Crime Wave har blitt nevnt noen ganger her inne, så de som likte den burde ta en titt på hans eneste animasjonsfilm. Jeg vet omtrent ingenting om bakgrunnen til denne filmen, men hvis den faktisk er fra 1977 betyr det at Paizs var 20(!) da han lagde denne. Ifølge rulleteksten virker det som han står bak den helt selv også, noe som jeg finner ekstremt imponerende. Kan hende det er studentfilmen hans.

 

Uansett, jeg liker det udefinerbare med den. Som den perverse drømmelogikken som gjennomsyrer filmen. Eller hvordan karakterenes klare farger og bevegelser står i kontrast med de tykke, oljefargede bakgrunnene. Det ser ut som om Paizs har tegnet dem seperat og plassert dem oppå bakgrunnene. Ikke at det er en uvanlig teknikk (cel-animasjon er en av de vanligste animasjonsprosessene), men i denne sammenhengen gir det filmen en ekstra dimensjon. Det virker som om karakterene ikke befolker verdenen fysisk, men flyter isteden gjennom den, noe som også blir synligjort ved at de er lysere tegnet enn bakgrunnene.

[Jarmusch 3]

År og dag sidan sist eg har skreve i denne tråden, men har fått sett litt animasjonsfilmar i det siste om ikkje anna. Orker ikkje skrive om alle kortfilmane (sidan eg har sett ein del), men plukkar heller ut det mest interessante. Blir ganske kort dette, sidan eg har ein film å redigere ferdig. Uansett:

 

Kortfilmar:

 

Tsumiki No ie (2008, Kato)

 

Animasjonen er vakker og det er filmen. Den har ein deilig ro og beskriver lengsel på ein rørande måte.

 

The Box Man (2002, Mullick)

 

Spennande, interessant og merkelig, samt smålig forrstyrande kortfilm med ein utrolig god drivkraft.

 

More (1998, Mark Osborne)

 

Den beste animasjonsfilmen eg har sett nokon sinne, både av kortfilmar og langfilmar. Filmen har ein slik enorm kraft og stemning oppbygd av ekspesjonell musikk og bilete. Garantert første plass på kortfilmlista, skal mykje til før den ryker ned.

 

Også det litt mindre utvalet av langfilmar eg har sett:

 

L’illusionniste (Chomet)

 

Filmen er på topp første halvdel, men synker dessverre litt etter kvart. Men framleis har den ein deilig ro og er annleis enn alt anna eg har sett innan sjangeren, og som sagt: med sin herlige humor og karakterar er første delen topp!

 

Dumbo (1941, ein Haug med folk)

Litt små skuffande ved gjensyn, men framleis fin.

 

Coraline (2009, Selick)

Herlig mørk stop-motion film med lekker animasjon og overraskande tøft kamerabruk. Tok eit gjensyn med denne.

 

Persepolis (2007, Paronnaud og Satrapi)

Det som er så imponerande med filmen er at den klarar å fortelje om djupe tema som den Iranske revolusjonen og det å være ungdom i Iran på ein så lett og frisk måte gjennom lekker animasjon.

 

Liste plass på alt utan om Dumbo her.