Jump to content

Kremtoppen 2011


morty
 Share

Recommended Posts

AV Clubs liste:

1. Tree of Life

2. Certified Copy

3. A Separation

4. Martha Marcy May Marlene

5. Meek's Cutoff

6. Drive

7. The Future

8. The Skin I Live In

9. Hugo

10. Margaret

11. Weekend

12. Tabloid

13. The Arbor

14. The Interrupters

15. Submarine

Link to comment
Share on other sites

 
  • Replies 74
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

 
 
 
 

Sett på kino i år:

 

1. Boonmee (Weerasethakul)

2. Oslo 31. august (Trier)

3. Gutten med sykkelen (Dardenne)

4. Im Schatten (Arslan)

5. Drive (Refn)

6. Cave of Forgotten Dreams (Herzog)

7. The Tree of Life (Malick)

8. Contagion (Soderbergh)

9. Pushwagner (Benestad)

10. Attenberg (Tsangari)

 

 

Edit: La oss ta Mark Kermodes all-time topp 3 i samme slengen.

 

1. The Exorcist

2. Brazil

3. Citizen Kane

 

Holder liksom ikke å være feit, stygg, tynn i håret og ute av stand til å parodiere noe annet enn sin egen avskylige low life britiske aksent. Skal man drive satire og oppta plass i offentligheten bør man bestå av noe mer. Men slik er det desverre ikke, det holder å være feit.

Link to comment
Share on other sites

 

 

 

1. The Exorcist

 

 

Sorry for avsporing her, men korleis kan folk meine at The Exorcist er tidenes beste film? Altso bevares, ein god film og sjokkerende for sin tidsperiode, men det finnes, vertfall for min del fleire feiltrekk i filmen og ting er erger meg over.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg liker Paul veldig godt. Hvorfor skal god film veare oppfinnsom? Den har et hjerte, humor og toucher ved hele Spielberg-generasjon. Godard derimot...

 

http://www.youtube.com/watch?v=9BoL5XICGZg

 

Et tomt hjerte, dårlig humor og toucher vannoverflaten til Spielberg-generasjonen i såfall. Jeg var fan av Pegg og Frost. Paul gjorde meg lei og irritert.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Et tomt hjerte, dårlig humor og toucher vannoverflaten til Spielberg-generasjonen i såfall. Jeg var fan av Pegg og Frost. Paul gjorde meg lei og irritert.

 

Noen ord.

 

Hva er god humor? For at vi i det hele tatt skal underholdes, må vi på et eller annet vis knyttes til opplevelsen. Jeg er med andre ord med på leken, og lar meg dermed underholde. Er det dårlig humor? Kanskje, ikke at jeg bryr meg.

 

Er Paul et filmatisk mesterverk? Nei. Byr den på noe nytt? Nei. Blir jeg underholdt? Ja, i høyeste grad. Jeg ler kanskje ikke høyt, det gjorde jeg heller ikke med Shaun, men jeg smiler og koser meg. Jeg forlater filmen med en god følelse, det på tross av noen få anus- og dopvitser. Alt i alt er humor ingen vitenskap, det er et personlig rom vi oppsøker for vår egen del. Ene og alene basert på hvem vi er, eller for den saks skyld ønsker å være. Chacun à son goût, hver sin egen smak.

 

Three tits? Awesome!

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg tror jeg bare slenger ut lista mi nå jeg også, siden det vil gå mer i fotball, fjas og filmklubb i juletida. Det er to ting som forundrer meg i år; det første er at jeg likte to filmer som jeg trodde jeg ville gi et skuldertrekk, og faktisk godt nok til at de fikk være med på topp-ti (50/50 og Warrior), og det andre er at jeg har vært såpass grinebiter på filmfronten i år at boblere til lista stort sett er filmer jeg bare likte relativt godt (som Melancholia og Hanna). Jaja, det er mye du skal høre før ørene ramler av.

 

1. Black Swan (Darren Aronofsky)

2. The Tree of Life (Terrence Malick)

3. Uncle Boonmee… (Apichatpong Weerasethakul)

4. Drive (Nicolas Winding Refn)

5. Brownian Movement (Nanouk Leopold)

6. Winter’s Bone (Debra Granik)

7. Meek’s Cutoff (Kelly Reichardt)

8. 50/50 (Jonathan Levine)

9. Cave of Forgotten Dreams (Werner Herzog)

10. Warrior (Gavin O’Connor)

 

Årets beste overraskelse: X-Men: First Class (Matthew Vaughn) – gul.

Årets største skuffelse: Contagion (Steven Soderbergh) – døll.

Årets kleinkos: Thor (Kenneth Branagh) – glossy og glorete.

Årets søtnosfilm: The Thing (Matthijs van Heijningen) – bare kos.

Årets dødelige dose: Hanna (Joe Wright) – både slemt og søtt.

Årets mest oppskrytte: Midnight in Paris (Woody Allen) – tom.

Årets rævmøkk: Conan the Barbarian (Marcus Nispel) – blant mange andre.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Det virker som om det har vært en større fokus på klassisk historiefortelling eller å feire den i år enn i fjor. Forskjellen er at filmskaperne har tatt i bruk moderne teknikker for å fortelle disse. Bare se på The Adventures Of Tintin, Hugo og Rango. Det er nesten som en reaksjon på teknikkhysteriet etter Avatar. At den gamle garden i Hollywood har sett seg tilbake hvordan det skal gjøres, men også omfavnet den nye teknologien for å kunne fortelle disse historiene.

 

Jeg har ikke lyst til å komme med noen liste helt ennå, men favorittene hitill er uten tvil Rango og Drive. Synes det er rart at ikke Rango er på en eneste annen liste her. Men uansett, det må være den filmen jeg har sett i år som har imponert meg mest. Gammelmodig fortellerglede blandet med nyskapende effekter som ikke overdøver historien men krystalliserer den. Hvordan den fungerer både som en kommentar på western som den amerikanske myten, hvorfor vi forteller historier og som et perfekt bilde på Joseph Campbells "Hero Of A Thousand Faces" Jeg har fortsatt ingen ide hvordan Gore Verbinski, John Logan og Nickelodeon som alle har ekstremt mye dritt på rullebladet klarte å komme opp med en så resonant film. Men de skal ha for Rango. Lett min favoritt i år.

 

Drive er også en film jeg liker av samme grunn som Rango. Hvordan den føles ut som en film som bare kunne ha vært laget i dag og som likevel ser så langt tilbake. I forskjell fra Tarantino gjør Refn noe med materialet han har foran seg. Moderniserer og kommenterer på det. Lar det leve sitt eget liv, isteden for å eksistere utelukkende som en tom referanse. Det enkle narrativet rommer så uendelig mye man kan ta for seg. Det er en klisje og si at det enkleste er ofte det beste, men jeg kommer ikke på noe annet som beskriver Drive bedre.

 

Årets to desidert verste filmer er uten tvil Pax og Mars Needs Moms. Jeg har bredt ut ganske mye om Pax fra før så det gidder jeg ikke igjen, men Mars Needs Moms fortjener en slags hedersplass. Denne filmen er bare ekkel kristen-konservativ propaganda forkledd som en barnefilm. Bare at den livløse og bedritne animasjonen skremte vekk alle med det minste fnugg av vett i skolten, noe som gjorde det til den største floppen på flere år. Ikke bare er animasjonen forkvaklet, men moralen som ligger til grunne for filmen er at det er noe feil med deg hvis du ikke er oppdratt i en familie med en far og en mor. Hvis ikke er det noe gærent med deg. Og jo, kvinner bør ikke være ledere for de er humorløse roboter som vil gjøre hele verdenen om til et følelelsesløst dystopi. "tldr", FUCK DENNE MØKKAFILMEN.

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg likter Rango godt! Glemte helt av den. Men den er nok ikke topp 10 for meg. Synes flere burde se The Strange Case of Angelica, Manoel de Oliveiras merkverdige film om en fotograf som forelsker seg i en død pike.
Link to comment
Share on other sites

 

Jeg skal prøve å få presset inn noen must-sees de neste dagene før nyttår før jeg kommer med endelig liste.

 

I mellomtiden kan jeg rable ut noen dokumentarer fra året som gikk som er verd å få med seg

 

Veldig bra:

 

Senna

Tabloid

Bobby Fischer Against The World

Inside Job

Cave of Forgotten Dreams

 

Bra:

 

Page One: Inside the New York Times

Waste Land

Warton: 1861 - 2010

Client 9 - The Rise and Fall of Eliot Spitzer (Anbefales sett med Inside Job)

The Tillman Story

Video Nasties: Moral Panic, Censorship & Videotape

 

Ålreit:

 

Marwencol

The Parking Lot Movie

Waiting for Superman

Countdown to Zero

Link to comment
Share on other sites

 

Må virkelig snart få sett noe av Oliveira. Må generelt se mer fra 2011 for å komme med noen liste.

 

Marwencol er jo mye mer enn ”ålreit”, Blausen! Tree of Life var ålreit.

 

For meg har inntrykket av Tree of Life bare dødd hen. Den er borte, som en tåke jeg registrerte for fem dager siden. Jeg har ikke lyst til å sette den på noen toppliste. Jeg tror jeg må se den igjen, en eller annen gang, men akkurat nå kjenner jeg ingenting for den. Det er noen få øyeblikk jeg husker, som har satt seg litt, som er minneverdige minnebilder og ikke bare hastige deler av en monoton-innfølende og selvtilfreds utviklingsstrøm. Det er for eksempel det nære halvnære bildet av Jack, hovedpersonen, som studerer den nyfødte broren sin. Hvorfor husker jeg det? Ikke bare et bilde av en oppdagelse, men et bilde oppdagelse på samme tid! Jacks ansiktsuttrykk vektlegges -- nei, utheves -- ved å oppta størstedelen av bildet. Men like sentralt er valget av å la morens hender og det nyfødte barnet være ansiktsløse. Og Jack spilles jo av en liten kar som sikkert ikke vet at han spiller engang, ansiktets uttrykk og utvikling oppleves som noe naturlig, ikke affektert, og kamera studerer som om det er vitne til en lignende oppdagelse som dette ansiktet. På en måte er det jo ikke noe spesielt med et bilde som dette. Men akkurat dette bildet er det noe spesielt med: det vibrerer. Og kanskje det kan komme av kombinasjonen av insisteringa på det konkrete, det kroppslige, den menneskelige nærheten, sammen med det generaliserende (i Eisensteins forståelse: hva det avbilda (dette møtet i bildet) implisererer: oppdagelse), det blir et nå-bildet, et bilde interessert i nåets formasjon (Malick er vel så ambisiøs som vanlig at han vil gi sin form til livets jævla formasjon gjennom hele denne filmen?), men som samtidig forsøker å fryse nået, for en liten tid iallefall -- nei, ikke fryse, forsegle noe flyktig, foregle det uten å ødelegge flyktigheten. Det er Malick på topp: komposisjonen viser hvordan oppdagelse avtegner seg i et ansikts formasjon, nå-forsegla av en som husker. Vedder på at han har brukt noen minutter av åra sine på å finne fram til dette bildet.

 

Marwencol derimot, har en kontinuerlig fantasi og vitalitet. Jarmuch: sjekk ut denne for å sjekke hvordan stillbilder kan funke i film, uten å arrestere bevegelighet (jeg synes jo stillbildene funker i Onkel Boonmee, men de bryter jo hardt med den myke nå-flyten i de bevegelige bildene).

Link to comment
Share on other sites

 
For min del ble Marwencol litt for ujevn. Jeg likte svært godt stillbildene og innlevelsen til fyren i universet han stadig boltrer seg i. Bildene fungerte på flere plan for min del, både som avbrudd og fortelling i selve filmen, men også interessant med tanke på komposisjoner og elementer fra et fototeknisk perspektiv. Men jeg klarte ikke helt å engasjere meg i hans personlige historie. Både fordi håndverket fremstod litt amatørmessig og lite gjennomført, og at Hogencamp selv er en sliten, til tider stusselig karakter jeg syns er vanskelig å plassere. Jeg er også usikker på hvor mye 'artist' fyren faktisk er. De fleste bildene i filmen er tatt av andre, han har jo ikke lagd dukkene selv, men kjøper inn det meste av utstyret, og vi får aldri se noe oppbygd 'Marwencol" som en helhet i hagen hans. Jeg tipper det fins en haug med dukkefantaster som kan diske opp med langt mer imponerende saker. Uansett, for min del var det historien i bildene og deres fremførelse som ga meg noe her.
Link to comment
Share on other sites

 

Kiddo: Helt enig, Tree of Life var helt grei. Men ikke noe utover det. Jeg satt ogsaa igjen med sveart lite, og det irriterte meg nesten hvor lite jeg egentlig foelte. Det var fint aa se paa, men der var ingenting utover det. Uansett, fin tekst.

 

Blaus: Har hoert saa mye bra om Senna, forhaapentligvis faar jeg sett den foer nyaaret er omme. Foroevrig en av aarets favorittfilmer fra Kermode.

Link to comment
Share on other sites

 

Til Blaus: jeg liker den naive innfallsvinkelen, hvordan filmteamet helhjerta omfavner hovedpersonen Marks verden, prega av udefinerbar stusslighet (for å semisitere deg), og formidler den med filmatisk vitalitet som ikke dikterer men meddikter (litt som Herzog med hulemaleriene i Cave). For Mark virker jo dukkene hovedsakelig å være en sentral del av det nye livet etter overfallet, "kunsten" hans er hans venner og trygghet. Det tvilrådige om hvorvidt Mark er artist(en) eller ikke, blir nettopp en av filmens styrker. Filmdokumentaristene (eller artistene, om du vil) virker nesten å lage performancekunst av Marks praktiske kunst/konstruerte virkelighet (?), og spør: hva er forholdet mellom kunst og virkelighet? Fantasi og virkelighet?

 

morty: jeg synes absolutt den har noe utover å se fin ut, men jeg takler ikke helt det jeg opplever som en sentimental-monoton selvtilfredshet som sandpapirsliper poesi til sirup, en tendens hos Malick som stadig begrenser krafta i filmene hans.

Link to comment
Share on other sites

 

Min liste

 

1. Nader and Simin: A Separation

2. Melancholia

3. Black Swan

4. The Tree of Life

5. Incendies

6. Oslo, 31. August

7. Meek's Cutoff

8. Another Year

9. Drive

10. The King's Speech

11. Blue Valentine

12. True Grit

13. Castaway on the Moon

14. The Skin I Live in

15. Warrior

16. The Woman

17. Martha Marcy May Marlene

18. Contagion

19. Jane Eyre

20. Barney's Version

 

 

Årets verste crap

 

1. Sucker Punch

2. Kommandør Treholt og Ninjatroppen

3. Drive Angry

4. Fright Night

5. The Ward

6. The Hangover Part 2

7. Apollo 18

8. Red Riding Hood

9. The Tourist

10. The Eagle

Link to comment
Share on other sites

 

Ikke sett nok til å sette sammen rangert liste enda, men her er noen foreløpige kandidater:

50/50 (Levine)

Another Year (Leigh)

Black Swan (Aronofsky)

La Piel que Habito / The Skin I Live In (Almodóvar)

Meek's Cutoff (Reichardt)

Melancholia (von Trier)

Midnight in Paris (Allen)

Oslo 31. August (Trier)

Rango (Verbinski)

The Future (July)

Winter's Bone (Granik)

Link to comment
Share on other sites

 

Min topp 10:

 

1. Nader og Simin – et brudd

2. Im Schatten

3. Drive

4. Meek’s Cutoff

5. Melancholia

6. Le quattro volte

7. The Woman

8. Poesi

9. Cave of Forgotten Dreams

10. Another Year

 

Andre filmer jeg likte: Bobby Fischer Against the World, The Kid With a Bike, Jane Eyre, The Tree of Life, Le Havre, True Grit, The King's Speech, Sound of Noise, Tuesday After Christmas, Uncle Boonmee Who Can Recall His Past Lives, The Illusionist og Enter the Void.

Link to comment
Share on other sites

 

Mine ti:

 

1. Drive

2. Melancholia

3. The Artist

4. La piel que habito

5. Another Year

6. The Illusionist

7. The Tree of Life

8. This Must be the Place

9. Blue Valentine

10. The King's Speech

 

Regner Certified Copy og Black Swan som 2010, hvis ikke hadde Copy toppet og Swan tatt tredjeplassen.

Link to comment
Share on other sites

 

Det faar bli slik....

 

1.Cave of Forgotten Dreams

2.La piel que habito/The Skin I Live In

3.Hugo

4.Los ojos de Julia/Julia's Eyes

5.Drive

6.Black Swan

7.The Artist

8.Rango

9.Midnight in Paris

10.The Future

 

Guilty Pleasures: Paul, Attack the Block & Submarine

Skuffelse: Melancholia & Essential Killing. Melancholia har jeg ikke engang giddet skrive om, saapass skuffende var det.

Ræv: Zookeper, Apollo 18 & Essential Killing

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...