Jump to content

Kremtoppen 2011


morty
 Share

Recommended Posts

Nok et år nærmer seg slutten, og det er på tide med lister. Så hvordan har 2011 vært for film? Noen store overraskelser? Skuffelser? Guilty pleasures? Peisa på med lister for 2011, fyll gjerne inn med meninger rundt dine valg.

The answers you seek shall be yours, once I claim what is mine.

 

 

Sight & Sound 2011: The year in review

 

The Guardian: The best films of 2011: Peter Bradshaw's choice

 

The New Yorker: The Best Films of 2011

 

Edit: Jeg kommer med min liste etter at The Artist er sett...

Link to comment
Share on other sites

 
  • Replies 74
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Her er Cahiers du Cinema sin liste:

 

1. we have a pope (Nanni Moretti)

 

2. the strange case of angelica (de Oliveira) & the tree of life (Malick)

 

4. outside satan (Bruno Dumont) & essential killing (Skolimowski)

 

6. melancholia (von Trier) & a burning hot summer (Garrel)

 

8. super 8 (Abrams) & house of tolerance (Bonello) & meeks cutoff (Reichardt)

 

-----------------------------

 

Min liste, noenlunde rangert:

 

Tree of Life

The Skin I Live In

Drive

Jose Marti

Meek's Cutoff

 

A Separation

Martha Marcy May Marlene

Melancholia

The Strange case of angelica

Biutiful

 

Overraskelse: Almodovar slår til med en utmerket film som er ganske vågal.

Skuffelse: Woody Allen. Tsk, nå begynner jeg å miste tålmodigheten.

Guilty Pleasures: Synes ikke Planet of the Apes var så aller verst.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg må nok ha jula til disposisjon før jeg kan poste ei liste, har faktisk ikke sett nok god film fra 2011 til at jeg kan gjøre det med god samvittighet, men jeg ser det er mye spennende som kommer fram her. Det er også en god del kritikerroste jeg ikke synes har vært gode filmer... Samtidig er jeg usikker på hvilke filmer fra 2010, vist i Norge i 2011, som jeg skal akseptere (Copie Conforme? Uncle Boonmee? Animal Kingdom?), enten det er på grunnlag av relevans eller hva jeg hadde sett når jeg posta i fjor. Tankene samler seg nok etter kvart uansett.

 

Bra initiativ, forresten, Morty.

Link to comment
Share on other sites

 

Engangsgrill:

 

1. The Turin Horse

2. The Skin I Live In

3. Poetry

4. A Separation

5. Shame (Eller må den med til neste år?)

6. Oslo, 31. august

7. The Tree of Life

8. Le Havre

9. Certified Copy

 

Den manglende filmen på lista er Herzogs Cave of Forgotten Dreams, som jeg bare fikk sett halve av, og så forsov meg til dagen etterpå. Artig at du like The Skin I live In, Frenzy!

 

Skuffelser:

Apejentene

Drive

Melancholia

 

Søppel:

Hysteria

Link to comment
Share on other sites

 

Årets mest spot-on film om meg selv: Oslo 31. August

Årets pokerfjes: Drive

Årets Freud 101: Black Swan

Årets arthousekatastrofe: Melancholia

Årets mest eksperimentelle arkeologer: Cave of Forgotten Dreams

Årets mest uforståelige snøvling: True Grit

Årets bløtkakefråtsing: Tree of Life

Årets mest endimensjonelle karakter: We Need To Talk About Kevin

Årets "burde hatt mer dansing til Nick Cave": Harry Potter del 2

 

 

(fra best til verst om noen er mer interessert i det)

Link to comment
Share on other sites

 

Slik blir den nok seende ut, synd jeg ikke fikk sett Shame før fristen.

 

1. Oslo, 31.august

2. Drive

3. Black Swan

4. Martha Marcy May Marlene

5. The Tree of Life

6. Le Gamin au Velo

7. Rundskop

8. 13 Assassins

9. Children...

10. Winter's Bone

 

Skuff:

The Ides of March

 

Ræv:

Source Code, The Adjustment Bureau og Killer Elite

Link to comment
Share on other sites

 
5. Shame (Eller må den med til neste år?)

Kinopremieren er neste år, men vi tar kanskje med festival-/førpremierer fra i år? Inn på en årsbesteliste må den jo uansett.

 

Urangert foreløpig, har planer om å oppleve flere godbiter før året er omme:

 

Martha Marcy May Marlene

Like Crazy

La piel que habito

Contagion

Poetry

Shame

The Turin Horse

Nader and Simin: A Separation

The Tree of Life

Le havre

Pushwagner

Oslo, 31. august

In the Last Moment

Les émotives anonymes

Enter the Void

 

Beste dokumentar:

Exit Through the Gift Shop

 

Beste rett-på-DVD:

Everything Must Go

 

Årets feelgod:

Sommerlunsj i Roma

 

Skal ha for forsøket:

BambieffektenF

Fjellet

 

Guilty pleasure:

Transformers: Dark of the Moon

 

Årets festival:

OIFF (tre av tre havnet på årsbestelista)

 

Skuffelser:

Babycall

The Good Son

 

Så tomt kan det bli når man prøver å spille utelukkende på alle Oscar-strengene uten å ha noe mer å komme med:

The King's Speech

 

Rævmøkk:

Hodejegerne

We Need to Talk About Kevin

 

Det dårligste av det dårlige, så et stort lag med møkk, og under der igjen:

Pax

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 
 

Rævmøkk:

We Need to Talk About Kevin

Lyst til å utdype litt (ikke at jeg er uenig, for all del, vil kanskje ikke gå helt ned til "rævmøkk" selv, men definitivt svake greier, for meg var det store ankepunktet at Hannibal Lecter var skrevet inn i manuset - noen tanker hadde vært interessant)?

Link to comment
Share on other sites

 

Kinopremieren er neste år, men vi tar kanskje med festival-/førpremierer fra i år? Inn på en årsbesteliste må den jo uansett.

 

Ja, det gjoer vi. Jeg har f.eks. faatt sett Hugo, og regner med den finner en plass paa topp 5.

 

Jeg er foroevrig ogsaa interessert i en nearmere beskrivelse av We Need to Talk About Kevin hatet.

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg vil også ha grundigere beskrivelser av hva som er galt med We Need to Talk About Kevin. De fleste kritikere jeg har lest elsker den. Hva synes dere om Morvern Callar og Ratcatcher? Men mest av alt har jeg lyst å se den.
Link to comment
Share on other sites

 

Ja, vel, i boka er det jo tydelig at morens versjon av historien er den eneste vi får, med alle erindringsglippene og bevisste fordreiningene av sannheten som følger med, mens jeg synes det i filmen blir for lite tydelig at det er morens uimotsagte og ukorrigerte versjon av historien vi får servert, som også forsterker og forverrer problemet knyttet til skildringen av sønnen, som fremstår gjennomført ond og uhåndterlig fra starten av, og jo verre det blir, jo mer uforståelig og usympatisk blir morens forsøk på å bevise at hun klarer morsrollen uten å bringe inn barnevernet. Det blir som du sier en Hannibal Lecter-aktig karakter plassert i en hverdagslig, skoleskytteraktig kontekst hvor den ikke hører hjemme, og som bryter troverdigheten og relevansen. Og når man finner på en historie som dette, likhetstrekk som den har med realitetens virkelige grusomhet, har man et stort ansvar for å bringe inn noe nytt og gjennomtenkt, et ansvar jeg synes den skjøtter usedvanlig dårlig og jeg oppfatter resultatet som spekulativt. Fortellermåten ved å gjenfortelle fortiden samtidig med nåtiden er også så velbrukt (selv om det brukes også i en av filmene jeg har på årsbestelista, men den gjør noe interessant med utgangspunktet) at det trengs noe ekstraordinært for å rettferdiggjøre formen, noe jeg heller ikke synes den klarer. Så i sum synes jeg den blir provoserende svak, selv om Tilda Swinton spiller bra og tilsvarende for gutten som spiller Kevin som tenåring, og uten å være altfor ømtålig med virkelighet som overgår fiksjonen, må det sies at det er ganske dårlig timing å gi ut en bok fra 2003 og gi en førpremiere på en film som dette i Norge nå. Kinopremiere er vel i april, uten at jeg synes det hjelper så mye. Slik jeg oppfatter det er virker det som en relativt svak bok som er blitt en enda dårligere film, på en provoserende, selvgod måte. Det er vel her rævmøkk-elementet kommer inn i bildet. Tittelen i seg selv gir vel et litt pompøst inntrykk, som om den har noen store, viktige ting å komme med som vil være til hjelp og trøst i en tid med kontinuerlige eksempler på at helt vanlige folk gjør grusomme ting. Det har den altså ikke, selv om den ikke er verdiløs.

 

EDIT: Jeg likte for øvrig Morvern Callar svært godt, og at Kevin er fra samme regissør var hovedgrunnen til at jeg ble nysgjerrig. Denne har imidlertid langt fra samme tyngde, bl.a. fordi den fremstår oppkonstruert og urelevant for vår samtid, antagelig i strid med intensjonene.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg synes Morvern Callar er bra, ikke sett Ratcatcher ennå. Ramsay-favoritten min er trolig kortfilmen Gasman.

 

Hovedproblemet mitt er som nevnt at karakteren Kevin er en totalt endimensjonal Lecter-psykopat fra første øyeblikk uten noen form for utdypning eller utforskelse. Greit nok at man gjerne vil jobbe med en tilsynelatende "ond" karakter, men når man behandler et tema som dette - skolemassakre - blir det for enkelt å bare avskrive det som at personen er en antikrist helt uten forsonende kvaliteter, i hvert fall i noe som presenterer seg selv som et ganske high-brow drama. Det føles som en fornærmelse - ikke nødvendigvis fra et moralsk standpunkt som Houseman hinter til, men heller intellektuelt, det er null stimuli her, etter å ha beveget meg fra A til B føler jeg at er på akkurat samme sted som jeg startet. Som Houseman nevner over - jeg har ikke lest boka, men har hørt andre påpeke det samme - er kanskje den store feilen at det ikke blir gjort klart nok at vi kanskje burde betvile Tilda Swintons inntrykk av Kevin, at dette er hennes oppfattelse av et barn hun aldri ønsket - slik filmen står, blir Kevin kun en pur-ond djevelunge som har mestret manipulasjon og ondsinnet oppførsel fra han var 1,5 år gammel. Det hele føles latterlig utroverdig. Den påtatte slutten hjelper heller ikke på.

 

Edit: problemet ligger nok også delvis hos Reillys karakter når jeg tenker meg om, som ideelt sett burde spredd tvil om Swintons oppfatning/presentasjon av Kevin er "korrekt" - og joda, han har et par replikker i den gata, men karakteren er dessverre spilt som en godtroende dufus og det hersker aldri noen tvil om at han bare blir lurt trill rundt og manipulert av sin demonsønn.

 

Skal sies at den har en passe interessant visuell stil, med konsistent bruk av bokeh, refleksjoner og ganske spenstig klipp, men at en film er "vellaget" er vel sjelden nok.

Link to comment
Share on other sites

 
Ja, i følge bokanmeldelsen er det jo også et problem i boka at det ikke er plass til analyse eller refleksjon, selv om det framgår tydeligere av formen at det nødvendigvis blir sånn. Tittelen er jo også en smule misvisende, det "snakkes" ikke om det grufullt uforståelige i betydningen at man kommer et skritt videre, det føres en monolog om temaet fra en person som har stort behov for å renvaske seg selv. En transportetappe fra A til B, som du sier, er et stykke unna å være nok i denne sammenhengen, vellaget eller ikke, enten man lar seg provosere moralsk og/eller intellektuelt. Imidlertid synes jeg slutten leverer noe av den nyanseringen og sprekkene i Kevins maske jeg satt og ventet på, men det er for lite og for sent. Skal også sies at jeg var relativt engasjert mens det stod på, men jeg ventet på noe som ikke kom.
Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 
 

Sjekk filmweb.no for norske premieredatoer.

 

Personlig baserer jeg meg på norske premieredatoer + det jeg har fått meg med på festivaler og det som har blitt tilgjengelig på DVD/BD i løpet av året som ikke har blitt vist på kino i Norge. Men det må vel være opp til hver enkelt hvordan man vil konstruere sine egne lister.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Kjem ikkje med ei liste enno, men ein liten oppsumering. Tree of Life er årets klart største film. Nydelig, stort og ein film på eit særdeles høgt nivå. Malick trår forbi alle andre og blåser meg bakover. Eit utrolig innponerende verk, som har så utrolig mykje og samtidig er fantastisk vakkert. Filmen har blitt kritisert for å være overstor og bløtkakeaktig, men hallo! Det er jo akkurat det Malick treffer med, korleis han tar heilt av i nydelige bilder og storslagen handling. Drive var også ein av årets store, ein fantastisk ellegant og vellaga, deilig rolig og flott oppbygd film som hadde alt av stil du kan ønske deg frå ein film. Med brilliant regi og ein egasjerende historie, samt ein sterk Ryan Gosling traff filmen meg virkelig. Eg elsker dens blanding av rolig dramatikk og splatter aktige (nesten Peter Jackson aktige, i ei såklart meir seriøs tone) og brutale scener. Og musikken sjølvsagt, fantastisk.

 

Source Code var ein spennande og god film. Det er ein smart film, og sjølvom regissør Duncan Jones har sunket litt meir inn i hollywoods helvete, innponerer og underheld han meg her. Moon var då ein utrolig god og spessiel film. Midnight in Paris likte eg og godt, ein korslig, uskyldig og søt Allen film med eit fint lite bodskap/poeng. Melancholia var ein stor og flott film. Flott dramatikk og ein fantastisk, episk byrjing og finale. The Adventures of Tintin var klart innponerende, underholdane, eventyrlysten og lekkert regisert. 3D funka bedre enn dne har gjor før. Men Spielberg vil alt for mykjeog til tider skjer alt for mykje på ein gong. Og detter litt av, blir litt lei og det er litt stressende.

 

2011 var jo sjølvsagt også ein av dei åra (som med nok vil få fleir av) der hollywood sente ut tusenvis av unødvendige oppfølgere. Eg har ungåt mange av desse, men har jo allikevel fått med meg eit par. Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides var etter eit gjennsyn ein underholdane film med sin sjarm. Klart lite nyskapende, men overaskende fungerende. Kung Fu Panda 2 var heller ikkje så verst og traff klart på underholdning. Dessverre la den opp til enda ein oppfølger dei siste sekunda. X-Men: First Class var også god, utan så kjempe mykje meir. God underholdning. Harry Potter and the Deathly Hallows Part II (som sjølvsagt ikkje var unødvendig) var ein god film, magisk og flott avslutning. Men ikkje så god som alle skal ha det til. Mellom anna blandingen mellom idiotiske replikker frå Ronny og seriøshet, blei merelig og unødvendig. Til helvete med humoren i denne filmen! Johnny English Reborn var faktisk morosam til tider, men sjølvsagt langt i får stor. Men underholdane og artig. Så eigentleg, av dei eg har sett, greie eller gode oppfølgere. Men eg har sett lite av oppfølgere, så...

 

Den mest oppskryte eg kjem på, er vel Hodejegerne. Ein film med absolutt god glid og ein god blanding mellom deilig absurd humor og kul krim. Men Synnøve Macody Lunn er forferdelig, ho blir bedre etter vert, men fantastisk slappt og elendig skodespel. Eit idoitsik valg, men sjølvsagt lett å gjennomskue. Elles har filmen den typiske kjedelige historien om eit selskap som pga lite penger blir hennsynslause mordere (det kan sykldes Nesbøs bok) og i byrjinga preges filmen av dårlig dialog og skodespel.

 

Også vist man teller etter norske premieredatoer, så fekk eg med meg ein haug med oscar kandidater (sjølvom eg har blitt ein Oscar motstande i det siste). Black Swan var dne klart beste, 127 Hours var veldig god, True Grit var veldig god og The King's Speech var god, men ikkje ein verdig vinner. Men ein absolutt filmsom falt i smak, etter gjennsyn. Så no er det berre å rette blikket mot 2012 og håpe på vertfall ein del gode filmar. Ei liste kjem ettervert, antagligvis vertfall.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...