Den store tråden for små ting

[Zann 8]

Et filmår der Hugo og The Dark Knight Rises figurerer på årsbestelister er virkelig dølt, ja. Men jeg tror ikke det har vært så dårlig. Har ikke sett så mye virkelig bra med IMDB-dato 2012 enda, men det kommer vel. Mye av det beste ser man jo ikke før til neste år uansett. Flesteparten av de beste 2011-filmene så jeg ikke før i år, f.eks: The Turin Horse, Tinker Tailor Soldier Spy, Wuthering Heights, Martha Marcy May Marlene, Hors Satan og Alps.

[Tristano 0]

2012 har vært det verste året for film.

 

Akkurat som 1896-2011.

[Svankmajer 21]

Har du sett Transparente Ting(2012), Tristano? Den burde du sjekke ut. Vil si den redder året på håret.

[Tristano 0]

Den har jeg sett ja. Kul, men ganske primitiv animasjon. Han som har laget den er litt av en skrulle har jeg hørt.

 

Nei, jeg prøver bare å være søt. Jeg bare syns en så reduktiv frase som godt/dårlig filmår er ganske uinteressante. Er det ikke mye mer interessant å snakke om hva filmene som har kommet ut i år sier om vår kultur eller hva slags formgrep de gjør? Sette det i en større kontekst isteden for å behandle dem som sjekkpunkter på ei liste? Jeg bryr meg fint lite om at Hobbiten får en fresh rating på rotten tomatoes eller at Amour vinner Gullpalmen eller noe slikt. Jeg savner bare mer innsiktsfull kritikk, noe mer enn poengsummer og listeplasseringer.

 

Alle filmår har minst en interessant film som har verdt å nevne å snakke om. Kanskje om ett eller ti år vil jeg se en bra film fra 2012 som forandrer livet mitt. Kanskje ikke. Jeg bare synes det er uinteressant å snakke om svake og sterke filmår når man heller kan snakke om hva den samlede massen av filmer som har kommet ut det året sier om den tiden vi lever i.

[Svankmajer 21]

Jo, det er jo et godt poeng. Jeg tenker vanligvis ikke så mye over hva en film sier om selve tiden vi lever i, men jeg antar man kan gjøre bedre forsøk på det. Merker jeg dog blir litt famlende hvis jeg skulle si om noe om Hobitten i 2012. Annet enn at fantasysjangeren gjerne vil ha en ny bølge dette tiåret?

 

Best of-lister er vel ellers bare å venne seg til når det går mot nyttår, tror jeg. Kanskje sier ikke lister så mye i seg selv, selv om noen slike lister jo prøver å begrunne litt samtidig, men det er nå kanskje først og fremst rom for å se hva slags filmer som regnes som sentrale som man kanskje gikk glipp av. Kan hende det endrer seg om 20 år hva som er konsensusen hva som var det beste fra 2012, men det er nå så.

[paah 4]

når man heller kan snakke om hva den samlede massen av filmer som har kommet ut det året sier om den tiden vi lever i.

 

Gjesp.

[Frenzy 5]

Er fornøyd med året, jeg. Post Tenebras Lux, Beyond the Hills, Shame, Moonrise Kingdom, Martha Marcy, Barbara, Weekend, Caesar must Die, Once Upon a Time in Anatolia (regner denne som årets siden den ikke har vært tilgjengelig før nå. Forøvrig en av tidenes beste filmer), Play, Take Shelter. Likte også Paranorman, Dark Knight Rises og Lawless.

[Tristano 0]

Gjesp.

 

Men vi diskuter jo film når man snakker om hva som inspirerer folk å lage de filmene de gjør eller hvordan de reflekterer samfunnet. Alle filmer uttrykker et eller annet om det så er en måte å se verdnen på eller et uttrykk for en mening/følelse. Som jeg sa isted, ingen filmer har blitt lagd i et vakuum.

 

Ta Thale for eksempel (movie of the year 2012!). Når jeg diskuterer bruken av CGI for å fremme et større poeng er det ikke noe jeg tar ut fra lufta. Den blir skutt på en måte som fremmer dens ubetydelighet, som når de grå datahuldrene forsvinner inn i bakgrunnen av det nasjonalromantiske landskapet. De kunne likegodt ha skutt filmen uten dataeffekter, så usynelige er de. Dette er for å gjøre et større poeng ut av Norges forhold til slike nymotens greier som CGI. Vi kan holde på som vi alltid har gjort og omfavne vår nasjonale arv, selv om den ikke har gjort en døyt for oss som filmkultur.

 

Kon-Tiki er også interessant i denne sammenhengen. Jeg har ikke sett den ennå, men at filmskaperne har gjenskapt Amerika ved hjelp av en gjennomsiktig falsk green-screen beviser at de har god greie på hva de driver med. Amerika er her blitt en digital konstruksjon skapt av den norske persepsjonen av Amerika. Det er ganske blatant at de lefler med revisjonist-historie, noe som også blir styrket i at den i virkeligheten ganske trettende og monotone turen over havet blir brutt opp av gigantiske CGI-haier. Tilogmed kontroversen rundt at de forandret Watzingers personlighet for filmens skyld gir dette en ekstra dimensjon. Som Nordaas film bruker de effektspetakklet som en fremmedgjørende effekt for å kommentere på Norges forhold til sin egen historie og kultur.

 

Men greit. Jeg kan fortsette å poste skjermbilder uten å putte dem inn i noen større kontekst. Bare hundre filmer til og jeg har nådd neste nivå på icheckmovies. Tjoohei!

[Angeleno 0]

Gjesp.

Hehe, seriøst? Jeg liker også fine skjermbilder og morsomme lister, hele forumet er jo bygget på at alle er smaksdommere og dette gir seg naturligvis utslag i form av rangering. Ikke noe galt med det! Men du kan jo ikke mene at det er dette som er interessant, viktig, "verdt å ta med seg videre", at det fra et filmvitenskapelig perspektiv er mer interessant om Frenzy setter Post Tenebras Lux over Take Shelter, når alle vet at det som vil få betydning i årene som kommer, er hvorvidt Frenzy mener Post Tenebras Lux bidrar til feministisk universalitet i filmspråket eller ikke.

 

2012 har vel vært, som alle andre filmår, et bra et. Fasiten er jo at det hele avhenger av hvor godt man har fulgt med, orientert seg, og hvor mange av de 2012-produserte filmene som har fått norsk premiere innen året er slutt. Jeg vet ikke hvor mye man kan snakke om "en klar trend" i desember samme år. En del ting kan vel oppsummeres i The Dark Knight Rises, hvordan den behandler elitemakt i forhold til folkets makt, og hvordan Nolan ikke tør å skrape dypere i overflaten enn en enkel Occupy-parabel, "umuligheten av proletariets diktatur i et dagens samfunn, dere!", Bane som leder for folkets anarki. Greit nok i en god actionfilm, men utover det egentlig ikke særlig interessant. En forkleinelse av "tidens ånd" på to og en halv time, men forventet i filmens univers, nesten tilstrekkelig i konteksten. Finanskrisen i utstrakt betydning fortsetter vel å dominere, "kjenn på usikkerheten a", jeg vet ikke helt. Like interessant er jo formalistiske trender, der kunstfilmens estetiske uttrykk kanskje er i ferd med å bevege seg lengre og lengre bort fra 2000-tallets lange tagninger; kjølig, mellomeuropeisk distanse, til et mer mangfoldig uttrykk.

 

Jeg vet ikke hvor enig jeg er i Tristanos analyse av Det Norske Selvbildet i årets filmer. Tror dessverre ikke det er så intendert, hehe.

[paah 4]

Vel, ikke helt. Mer en reaksjon på arrogante holdninger jeg finner irriterende. Jeg er enig i at «en så reduktiv frase som godt/dårlig filmår er ganske uinteressant» (men det betyr ikke at andre synes eller bør synes at det er uinteressant eller uviktig). Men personlig synes jeg heller ikke flåsete overanalysering av film er spesielt interessant. I hvert fall ikke når det ikke settes inn i en mer personlig kontekst. Jeg vil anbefale folk å sjekke ut podcastene til The Life Cinematic. Uhøytidelig filmdiskusjon der filmene diskuteres på et mer personlig plan. Er filmen viktig for deg fordi den «blir skutt på en måte som fremmer dens ubetydelighet», eller er filmen viktig fordi den treffer deg på et personlig plan? Fordi den skildrer en ensomhet du kjenner deg igjen i, fordi du føler deg like fremmedgjort som karakterene/filmskaperen, eller fordi filmen fikk deg til å endre syn på ting rundt deg?

 

Hva som gjør en film interessant, vil selvfølgelig variere fra person til person. Ikke alle har filmvitenskapelig bakgrunn, ikke alle er like flinke til å sette ord på sin opplevelse av en film. Da vil jeg heller at de nevner den og gir den en karakter fra 1-10, enn at de holder fullstendig kjeft.

 

Jeg er lei dette maset om icheckmovies og «smaksdommere». Særlig når det tilsynelatende legges mer vekt på å syte og oppheve seg selv, enn faktisk å gjøre en ordentlig innsats for å heve nivået på filmdiskusjonene.

 

Vi kan ha både skjermbilder fra film, lister og filmdiskusjon av varierende kvalitet her på forumet. Det ene utelukker ikke det andre. Det er kanskje skjermbilder og lister man i størst grad finner her, men det tyder jo på at dette er noe brorparten av medlemmene setter pris på. En liste over anbefalinger fra Kiddo er for meg langt mer verdifullt enn prat om CGI i Thale, men jeg setter pris på begge deler.

[Tristano 0]

Jeg vet ikke hvor enig jeg er i Tristanos analyse av Det Norske Selvbildet i årets filmer. Tror dessverre ikke det er så intendert, hehe.

 

Intensjon, digresjon. Filmene snakker for seg selv.

 

Dog, nå skal jeg ikke hoppe til for mange konklusjoner angående Kon-Tiki (siden jeg ikke har sett den), men den lesningen går perfekt sammen med den andre filmen Rønning og Sandberg har lagd.I Max Manus blir Norge under andre verdenskrig framstilt som om det skulle være Disneyland-versjonen. Det er den samme metoden Zack Snyder bruker i Watchmen, hvor historiske hendelser blir redusert til green-screenede/ekstremt fargegraderte sjekkpunkter. Selvfølgelig blir Vietnam-krigen satt til "Ride Of The Valkyries", Apocalypse Now gjorde den jo til Vietnam-krigens kjenningsmelodi. Eller det faktum at Nixon er en karikatur i plastmaske. Det hele er skamløst populistisk for å illustrere hvor gjennomsiktige disse fantasiene er. I Watchmens tifelle er det hvor tomme nerdefantasier er og i Max Manus Norges selvtilfredse nasjonalisme.

 

På samme måten pynter de på virkeligheten for å gjøre et store poeng av Norges selvopphøyende natur. Max Manus egen involvering blir hauset opp selv om hans egne eskapader hadde liten innvirkning på nazienes framgang. Bare se på senkingen av nazibåten, som blir presentert som en stor triumf i narrativet. Men selve spesialeffekten har en mer fremmedgjørende effekt i at skuespillere er separert fra selve effekten. Skuespillerne som spiller naziene har blitt redusert til publikum overfor effektspetakklet. Hele effektscenen er skutt på en slik så flat og livløs måte at de likegodt kunne bare ha skutt det uten å skjule greenscreenen. Og så har vi plutselig en film som kritiserer det norske folk for å være en flokk nazister, stirrende på scener av ødeleggelse, helt uten betydning . De lar oss bli forført av tomheten for å så kritisere oss for å ta del i det.

 

Og sånn ble Max Manus Norges mest suksessfulle film gjennom tidene. Om ikke Rønning og Sandberg er genier er de ihvertfall onde genier. Det skal de ha.

[Angeleno 0]

Hva som gjør en film interessant, vil selvfølgelig variere fra person til person. Ikke alle har filmvitenskapelig bakgrunn, ikke alle er like flinke til å sette ord på sin opplevelse av en film. Da vil jeg heller at de nevner den og gir den en karakter fra 1-10, enn at de holder fullstendig kjeft.

 

Jeg er lei dette maset om icheckmovies og «smaksdommere». Særlig når det tilsynelatende legges mer vekt på å syte og oppheve seg selv, enn faktisk å gjøre en ordentlig innsats for å heve nivået på filmdiskusjonene.

 

Vi kan ha både skjermbilder fra film, lister og filmdiskusjon av varierende kvalitet her på forumet. Det ene utelukker ikke det andre. Det er kanskje skjermbilder og lister man i størst grad finner her, men det tyder jo på at dette er noe brorparten av medlemmene setter pris på. En liste over anbefalinger fra Kiddo er for meg langt mer verdifullt enn prat om CGI i Thale, men jeg setter pris på begge deler.

Jeg er jo egentlig ganske enig. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg vil anslå at 80% av postene mine er "smaksdømming", oppramsing, "tips", "Uruloki, hør på dette a", "dette er verdens beste låt". Det er viktigere for meg at Tristano en gang for lenge siden namedroppet Felt, og at jeg fra da av begynte å høre på bandet, mye viktigere enn selvbevisst CGI i Thale. Så i utgangspunktet reagerte jeg bare på at samfunnsorientert filmdiskusjon er "gjesp". Jeg verdsetter også begge deler! Men jeg synes skillet mellom "overhøytidelig filmanalyse" og "personlige opplevelser" er litt kunstig, fordi jeg får følelsen av at, slik du presenterer det, kulturell, politisk kontekst, slikt, ekskluderer verdifull resonans hos den enkelte. Det er jo en helhet der, en sammenheng? Om Frenzy er veldig opptatt av feministisk teori på film betyr det jo ikke at han sitter med et morskt blikk på brygga og null hjerte etter å ha diskutert dette. Tror uansett jeg stopper der, dette er en litt unødvendig "diskusjon".

 

Takk for tipset om The Life Cinematic, forresten!

[Svankmajer 21]

Intensjon, digresjon. Filmene snakker for seg selv.

 

Jeg tror noe av kjernen med alt sammen er at jeg tror de fleste erkjenner at deres tolkning av filmen på et eller annet plan er subjektivt. Når man skal ut på isen å snakke om hva filmer uttrykker "i seg selv", så er det jo ikke uten komplikasjoner.

 

Noen ganger skjønner jeg jo ikke helt hvor du kommer fra når du leser film. F.eks sa du en gang at Felidae(katteanimasjonsfilm som var hakket mer realistisk skildring av katter, for de som ikke kjenner til den) var en direkte kritikk og refsing av Lion King, noe som for meg virket mer som din tolkning av det eller slik du så det, men du virket som du mente det som det var et faktum. Slik var det. Det var det filmen uttrykket. Jeg spurte så om det du egentlig mente det var sånn folka bak mente det, og du sa du ikke kunne bry seg mindre om hva folka bak mente. Nærmest rivende likegyldig, mente du. Du brydde deg altså bare om hva filmen uttrykket "i seg selv". Ding an sich?

 

Nå har jeg ingenting i mot at man føler seg sikker på sine egne evner til å dissekrere et kulturelt verk i forhold til samfunnet/tidsånden, og det er jo interessant lesning ofte, men i min verden så er det en ganske risky business når man snakker om det som noe annet enn sin egen opplevelse av det. Altså en slags objektiv lesning av en film i forhold til samfunnet. Mener du dette er mulig?

[Fubarino 4]

Ja.

Altså, et dårlig filmår.

[Merk. 0]

Yo! Noen forslag til hvor jeg kan se/skaffe Asudem av Daryush Shokof?

[Tristano 0]

Jeg tror noe av kjernen med alt sammen er at jeg tror de fleste erkjenner at deres tolkning av filmen på et eller annet plan er subjektivt. Når man skal ut på isen å snakke om hva filmer uttrykker "i seg selv", så er det jo ikke uten komplikasjoner.

 

Hva filmen utrykker i seg selv betyr bare hva vi tar fra den. I andre ord; noen skrev en tekst, vi leser den.

 

Noen ganger skjønner jeg jo ikke helt hvor du kommer fra når du leser film. F.eks sa du en gang at Felidae(katteanimasjonsfilm som var hakket mer realistisk skildring av katter, for de som ikke kjenner til den) var en direkte kritikk og refsing av Lion King, noe som for meg virket mer som din tolkning av det eller slik du så det, men du virket som du mente det som det var et faktum. Slik var det. Det var det filmen uttrykket. Jeg spurte så om det du egentlig mente det var sånn folka bak mente det, og du sa du ikke kunne bry seg mindre om hva folka bak mente. Nærmest rivende likegyldig, mente du. Du brydde deg altså bare om hva filmen uttrykket "i seg selv". Ding an sich?

 

Film er en kunstart myntet på samarbeid. Når flere hundre forskjellige artister jobber på en film er det vanskelig å peke på en unik stemme som styrer hele produksjonen. Selv om en regissør har en unik ide/budskap/uttrykk han vil få fram, vil denne prosessen også bli farget av alle de forskjellige stemmene som gir sin egen tolkning av prosjektet pluss ideer utenifra, både bevisste og ubevisste.

 

Intensjonen til filmskaperen blir for ofte holdt opp som noe som er satt i stein. Det er ikke noe mer i en film enn hva artisten intenderte. Punktum. Dette er den type tenking som plager meg fordi folk har forskjellige måter å se verden på og forskjellige oppfatninger av hva som er normalt. The Birth Of A Nation er fortsatt rasistisk selv om D. W. Griffith ikke intenderte det. Tommy Wiseau intenderte å lage et følsom og dyptpløyende mesterverk, ikke den beste uintensjonelle komedien fra 2000-tallet. A Nightmare On Elm Street 2 er stappfull av gjennomsiktig homoerotikk, noe regissøren ikke var klar over i det hele tatt. Blir filmopplevelsen til de personene som ser dette invalidert fordi dette ikke var regissørens intensjon?

 

For å ta Felidae begge er animasjonsfilmer om kattedyr som kom ut samme året. Skurkene i begge filmene lefler med nazisme (hyenenes marsj siterer Der Triumph Des Villens og Claudandus vil skape en mesterrase av hvite katter). Ellers er de helt forskjellige fra hverandre. Mens The Lion King er Disneys remake av Bambi, er Felidae en sær noir-thriller som omhandler katter. Mens Lion Kings katter ikke er mer en mennesker i katteklær gjør Felidae et stort nummer ut å vise hva pelsdottene gjør når vi ikke holder øye med dem. Slenger det i fleisen på seeren tilogmed. Ta dette eksemplet:

 

The Lion King (1994)

 

 

 

http://i.imgur.com/XSlhH.png

 

http://i.imgur.com/CnKD8.png

 

http://i.imgur.com/GEmIb.png

 

 

 

Felidae (1994)

 

 

 

http://i.imgur.com/8O3ct.png

 

http://i.imgur.com/4NXl0.png

 

http://i.imgur.com/SvEX4.png

 

 

 

Skjønner du? Det spiller ingen rolle om Michael Schaack eller noen andre som jobbet på Felidae intenderte å sitere The Lion King eller ikke. Hvem vet, kanskje en animatør jobbet på begge filmene, men det er helt irrelevant for min opplevelse og lesning av filmen. Denne scenen fra Felidae kan leses som en kritikk av The Lion King og videre hele Disney-konseret fordi den konfronterer seeren direkte med hva som egentlig ville ha skjedd mellom Scar og Simba. En slik scene ville aldri hatt noen masseappeal og filmen tar steget over denne grensen for å peke (overdrevent) på at animasjon ikke nødvendigvis bare er for barn. Det kan trekkes paraleller mellom de to filmene både tematisk og visuelt og det holder for meg.

 

Nå har jeg ingenting i mot at man føler seg sikker på sine egne evner til å dissekrere et kulturelt verk i forhold til samfunnet/tidsånden, og det er jo interessant lesning ofte, men i min verden så er det en ganske risky business når man snakker om det som noe annet enn sin egen opplevelse av det. Altså en slags objektiv lesning av en film i forhold til samfunnet. Mener du dette er mulig?

 

Jeg har aldri snakket om noe annet enn min subjektive opplevelse. Har alltid trodd det var klart. Skjønner heller ikke hva du mener med en objektiv lesning i forhold til samfunnet. Dessuten er jo å sette det inn i en større kulturell kontekst er jo en del av hva kritikk er siden alle filmer kommer fra et spesifikt sted. Ingenting blir laget i et vakuum, osv. Å observere trender og se hvordan de reflekteres i filmene som blir laget er bare naturlig i den forstand. Eller for den slags skyld, hvordan filmer inspirerer og siterer hverandre som jeg påpekte med Lion King og Felidae.

[Tristano 0]

En siste ting til Paah og Angeleno. Min lesning av CGI-bruken i Thale er viktig fordi det er en del av filmens filmatiske språk. Effekter (særlig dataeffekter) blir desverre sjelden lest i noen annen sammenheng enn i hvor troverdige de framstår. I Thale er effektscenene skutt med en affektløshet. De er ikke til for å få seeren til å undre seg over dem, de er isteden anti-spetakkel. Fremmedgjørende og underveldende for å få fram hvor ambivalent Norge som filmnasjon er til slike nymotens greier.

 

Under: Huldre i deres naturlige jaktmarker.

 

http://i.imgur.com/wt32j.png

 

 

http://i.imgur.com/1iLzX.png

 

Det var som jeg sa, den presenterer et argument for nasjonalisme på mest hysteriske vis.Thale (Norges nasjonalsjel) blir holdet fanget i modernismens ekle kjeller og blir funnet av to dufuser (Elvis og Leo, legg merke til de unorske navnene) som ikke er klar over sin egen nasjonalitet. Thale helbreder Elvis for kreften sin og sørger for at Leo blir gjenforent med sin datter. Her har vi en film som argumenterer for at ved å omfavne nasjonalisme vil alle dine problemer bli løst med magi. Er jeg virkelig den eneste som synes dette er fullstendig ubetalelig?

 

 

Og ja, jeg snakker utelukkende om min opplevelse av filmen. Om hva slags tanker og følelser den vekker.

 

Oppsummert, Thale ruler.

[Papillon 3]

Har forsøkt å finne en kino i området her som viser Amour, men jeg er rådløs. Har googlet etter beste evne og prøvd imdb uten resultat. Noen som kan gi meg en hjelpende hånd? Altså, Amour i San Francisco/Berkeley/Oakland. Hvor søker man?

 

Takk!

[Fubarino 4]

Du har kanskje sett det, men den kommer snart til Embarcadero, i det minste: http://www.landmarktheatres.com/Films/FilmIndex_frameset.htm

[Papillon 3]

Takk skal du ha. Rart det skal være så vanskelig å få sett den. Men da venter jeg til den kommer på plakaten der.

[Jarmusch 3]

J.J Abrams regisserer Star Wars: Episode VII

[Svankmajer 21]

Virker som Mr. Plinkett fra Redlettermedia

med dette. Det er da noe. Hans maltraktering av de siste filmene tror jeg har borret seg dypt inn i zeitgeisten. Personlig føler jeg at jeg har gitt litt opp Star Wars-universets utvikling.. Jeg forstår ikke helt hva Star Wars egentlig representerer. Er det så mye mer å fortelle? Hvis vi prøver å glemme pengemaskin-aspektet.. hva mer er det å fortelle?

Jeg kan jo se i teorien at studiet av Darth Vader, og hans utvikling fra god til en ond hersker, og det som skjedde før de gamle filmene ellers på et eller annet teorietisk plan om ikke akkurat god idé så diskutabelt en brukbar en å fortelle.. men hva nå da?

[awf 0]

Er det noen som har en invite til gymnaset til overs?

[Jarmusch 3]

Noko interesse for enkelt tråder for moderne regissører som Tarantino eller Nolan. Fincher? Spielberg? Verkar som det er diskutering av enkelte filmar (til dømes Prometheus) og regissørar (til dømes Wes Anderson) som har engasjert folk her i det siste. Har jo vert litt Django Unchained og Tarantino debatt og, no dei siste dagane. Eg er også interessert i å diskutere Nolan. Kva tenkjer folk om han? Batman trilogien. Hans andre verker. Eg kan gjerne lage tråd/trådar, visst det er interesse for det.

 

Er også fullt med på The Cabin in the Woods debatt, paah. Men skal gje den eit gjensyn då.

[Papillon 3]

PM meg mailadressen din awf.

 

(en annen enn den du brukte på forrige konto)