The Fall

[Tristano 0]

Var vel på tide at jeg lagde denne tråden nå. Akkurat en uke etter at Erzats G.B kom ut også (hørt den enda Bill?).

 

http://concreteplayground.com.au/_snacks/wp-content/uploads/2010/12/The+Fall+whole+band.png

 

Uansett, The Fall! John Peels favorittband. "Always different, always the same". Selv om jeg har hørt ti album av dem til nå føler jeg likevel at jeg bare har dyppet lilletåa nedi katalogen deres. Tok et halvt år før jeg følte jeg endelig skjønte hva de holdt på med. Tror noe av grunnen til at jeg ikke omfavnet dem i begynnelsen var at jeg aldri fikk ordentlig med meg hva Mark bjeffet om. Fikk som regel bare med meg noen bruddstykker av veldig sære og misantropiske observasjoner, men ikke nok til å danne noe ordentlig inntrykk. Ble til at jeg bare lot meg rive med den fete grooven deres (bass og trommer er de to mest undervurderte instrumentene noensinne og jeg elsker at de har hatt den viktigste rollen i bandet etter Mark).

 

Men da jeg først fikk tak i tekstene ble de et av mine favorittband. Mark E. Smith må seriøst være en av de vittigste låtskriverne jeg noensinne har hørt. Fyllevrøvel som kunne kommet rett fra den lokale drankern på smuget, blandet med treffende samfunnsobservasjoner som bare kan komme fra en som virkelig har sett jævelskapen på kloss hold. Sludder og sannhet om hverandre. Paranoid ralling med et årvåkent blikk. Hvordan kan man ikke elske linjer som: "Winston Churchill had a sp-spe-spe-speech impediment, and look what he did. He razed half of London". Eller, "The conventional is experimental, the conventional is now experimental".

 

Perverted By Language står som en påle, selv om Hex Enduction Hour blir bedre for hver gang jeg hører den. Brukte ikke like Grotesque" så mye før, men den står i dag som et mye sterkere album enn den litt flatere Dragnet. Dessuten har Grotesque "C'n'C-S Mithering", noe som løfter den flerfoldige hakk opp.

 

Diskuter videre. Kom med favorittalbum og sanger. En liten oversikt over favorittsangene mine for øyeblikket:

 

Blindness

The Classical

Garden

C.R.E.E.P.

C'n'C-S Mithering

Tempo House

Disney's Dream Debased

Hip Priest

I Am Damo Suzuki

Jawbone And The Air-Rifle

[Zelmo Swift 0]

Tilbake fra døden, men tråden om verdens beste band uten hjemmeside kan virkelig ikke stå ubesvart. Hvordan oppsummerer man The Fall? På en måte er det veldig enkelt, mens det samtidig er det totalt umulig. Peel-utsagnet Tristano siterer er muligens en klisjé, men på hva slags annen måte skal man beskrive et band som har variert sounden fra krautrock til country til trance til rockabilly til metall til lydkunst til punk til disco og hele tiden holdt seg umiddelbart gjenkjennbare? Det ordet jeg føler passer The Fall best er muligens inspirerende. M.E.S skryter jo hele tiden av at forfattere og kunstnere ofte forteller ham at de jobber til musikken deres, og selv om de på ingen måte er et arty-fartsy band er det noe ved musikken som setter tankene og følelsene i sving hver gang jeg hører på dem (noe som er jævlig ofte for tiden, som dere kanskje skjønner).Gruppa har en diskografi som er langt som et vondt år, men det er vanskelig å finne noen virkelige feilgrep i diskografien. The Fall er ei gruppe som bare gir og gir, plater man tidligere har avskrevet som middelmådige viser plutselig sine kvaliteter, samtidig som at det meste av materialet inneholder så mange lag både sonisk og lyrisk at det er vanskelig å høre seg lei på det.

 

Jeg vil benytte anledningen til å slå et slag for nittitalls-Fall, en periode som gjerne blir fremhevet som et lavpunkt, men som jeg den siste tiden har vært temmelig forelsket i. Dette tiåret var The Fall stort sett opptatt av elektronika og dansemusikk, og mye av gruppas mest tilgjengelige og umiddelbare musikk kommer herfra. Tre skiver jeg gjerne vil fremheve er Shift-Work, The Infotainment Scan og Levitate. Førstnevnte er gruppa på sitt softeste. Skiva er full av melankolske ballader og pasjonert felegnikking, sødme som veies opp av en særs sardonisk Smith, som bare såvidt klarer å skjule sårheten og depresjonen under tjukk ironi og syrlige tekster. På The Infotainment Scan gjør The Fall disco, og beviser hvor tett gruppas basstunge, repetive og rytmiske sound alltid har ligget til dansegulvet. Levitate er spilt inn året før den berømte New York-konserten i 1998, hvor det brøt ut slåsskamp på scenen som endte i at hele bandet minus keyboardist Julia Nagle forlot gruppa, blant dem Steve Hanley, som hadde spilt bass helt siden Dragnet i 1979. Skiva er produsert til helvete og tilbake igjen av Smith selv, og er på alle måter lyden av et band i ferd med å gå i oppløsning - dissonant, kakafonisk og komplett uforståelig, men samtidig rytmisk som et helvete. Definitivt på min topp fem-liste over The Fall-plater, og den løse trilogien som ble formet av de to neste skivene The Marshall Suite og The Unutterable står for meg som et absolutt høydepunkt i karrieren.

 

15 The Fall-låter:

Paintwork - Min absolutte favoritt. En sjeldent introspektiv og ærlig Smith leverer en historie vi alle kan relatere seg til, følelsen av å ubevisst ødelegge det sosiale byggverket andre konstruerer. Samtidig kan låta sees på som en beskrivelse av hans egen rolle i gruppa, som personen som stikker kjepper i hjulene for musikk de andre bandmedlemmene forsøker å lage, og som dermed gir gruppa dens uetterlignbare særegenhet.

Lie Dream of a Casino Soul

Wings - Min absolutte favoritt # 2. Et av de beste riffene jeg har hørt, og en hissig og ung Smith i toppform.

Dr. Bucks Letter - Høydepunktet på den fantastiske The Unutterable. Visstnok en hyllest til Bukowski, om en person som befinner seg i "the realm of the essence of Tong". Det siste minuttet hvor han leser opp fra en tekst om Pete Tong selv er ubetalelig.

Leave the Capitol - Ingen gjør nordbritisk patriotisme like godt som Mark E. Smith, og denne låta er et godt eksempel på det. Gjennom små tekstlige detaljer skildres London som et helvete av dekadense og tapt potensiale, samtidig som at melodien er rein lykke - et tydelig bevis på inspirasjonen gruppa hadde på seinere indie-band som Sonic Youth og Pixies.

Eat Y'Self Fitter

Take Off - Fordi den siste skiva alltid er den beste, hvorfra dette er det absolutte høydepunktet.

The Classical - Where are the obligatory niggers? Hey there, fuckface! Hey there, fuckface! Visstnok var det disse tre linjene som hindret Motown fra å signe The Fall i 1982, i ettertid kan man vel si at det absolutt var verdt det.

Garden - En nesten ni minutter lang horrorhistorie som munner ut i punchlinen "a jew on a motorbike". Gruppa på sitt repetive beste.

Lost in Music - En ektefølt og effektiv cover av Sister Sledges discoklassiker, full av soniske detaljer og skjulte vokalspor.

Mountain Energie

English Scheme - Kanskje det tekstlige høydepunktet, en nådeløs og kontroversiell disseksjon av engelske mindreverdighetskomplekser og klassespørsmålet i England komponert av en rekke slående onelinere og innsikter, satt til en sirkus-aktig nyveivmeldoi. "The lower class, want brass, bad chests, scrounge fags/The clever ones tend to emigrate/Like your psychotic big brother who left home/For jobs in Holland, Munich, Rome/He's thick but he's struck it rich - Switch!"

4 1/2 Inch

Touch Sensitive

Fiery Jack - Både en hyllest og en nådeløs disseksjon av den rusmiddelbefengte misantropen, maskulinitet konstruert rundt intellekt og svartsyn. "I eat hot dogs/I live on pies/I'm forty-five … Cause I am Jack/ From a fiery ring/And my face is slack/And i think-think-think/Too fast to write/Too fast to work/I just burn-burn-burn … And put down left-wing tirades/And the musical trade/End free trade/I say eat this grenade"

[Billy Behranu 3]

Erzats har ligget ute et par uker, så hørt en del på det. Et skikkelig bra album, men et ikke helt der oppe med YFOC.

 

Det må sies at jeg liker YFOC godt.

 

Plenty av gode låter (take off, nate will not return, monocard, laptop dog), ingen katastrofer (kanskje med unntak av greenway? Det blir litt for parodisk tungt groove for min smak).

[Uruloki 15]

Så dem live i kveld. Etter alle mulige standarder var det en helt vanvittig rævva konsert, men helt herlig uansett. Mark E., drita full fra første sekund, ravende rundt på scena i en og en halv time, et band som bare var der for ham og ingenting annet, som måtte rydde opp etter alt kaoset han etterlot seg. Gjemte seg bak forsterkerne halvparten av tia, fikla med utstyret til resten av folka, skrudde av lyden på gitaren, vrei og vrengte på måfå, heiv mikrofonen ut blant publikum (en irritert fyr heiv den tilbake igjen etter at et par brøleaper hadde gaula i den i ti minutter), velta mikrofonstativ, sang i to mikrofoner samtidig konstant. Tror jeg forsto to ord av alt gnålet hans, ett av dem var Manchester-et-eller-annet, ellers bare uforståelige bjeff. Kjente ikke igjen en eneste Fall-låt, kun en cover, Strychnine av Sonics (hva ellers). Om dette hadde vært et hvilket som helst annet band enn The Fall hadde jeg slakta det, men dette var akkurat hva jeg forventet og hva jeg kom for, et av Storbritannias Store som fortsatt er pønk og som gir totalt faen i alt. Ørene mine suser fortsatt. Glorious mess.

[Billy Behranu 3]

Høres ut som en decent Fallkonsert det der.

 

Obligatorisk med gjemsel/knottukling.

[Tristano 0]

Nå er jeg misunnelig Uru! Høres ut som en fulltreffer det der. Var det et langt sett eller?

 

Må dessuten gi en klapp på skulderen til Zelmo Synes du kom mye bedre inn i kjernen enn meg på hva som gjør The Fall så fantastiske. Det er som en modningsprosess. Som sagt tok det minst et halvt år før jeg begynte å virkelig sette pris på dem. Og når jeg går tilbake til de sangene som fikk meg hektet på The Fall nå, finner jeg plutselig andre kvaliteter jeg ikke fikk med meg på første lytt. Bruddstykker av en veldig treffende replikk. En keyboard-linje som plutselig gir sangen et ekstra lag. Slike ting. Det gjør dem til et band som holder seg ganske lenge. Har i hvert fall ikke gått lei av dem ennå (vært en del "døgnfluer" som har preget musikksmaken min i det siste). Men The Fall slutter ikke å fascinere meg.

 

Paintwork - Min absolutte favoritt. En sjeldent introspektiv og ærlig Smith leverer en historie vi alle kan relatere seg til, følelsen av å ubevisst ødelegge det sosiale byggverket andre konstruerer. Samtidig kan låta sees på som en beskrivelse av hans egen rolle i gruppa, som personen som stikker kjepper i hjulene for musikk de andre bandmedlemmene forsøker å lage, og som dermed gir gruppa dens uetterlignbare særegenhet.

 

Et tema som blir enda mer utpreget når musikken plutselig drukner i et radio-program om astronomi og et lite utsnitt med klassisk musikk, fordi MES tapet over deler av sangen med et uhell. Og mens vi snakker om ham som produsent:

 

Levitate

 

Jeg har ikke hørt Levitate ennå, men etter at Mark Prindle sa at alle sangene på plata hørtes ut som Paint Work ble nysgjerrigheten pirret. Er vel det som skjer når man lar MES få produsere, antar jeg? Dessuten er intervujet Loaded gjorde med MES rundt utgivelsen av albumet noe av det mest hysteriske jeg har lest relatert til bandet.

 

Mark goes back to his paper. Starts mumbling as he reads the- TV section.

 

Loaded: Do you watch TV much?

 

MES: I never watch Tv. Never. Only gardening programmes. I don't like 'em, but it keeps me peaceful. War videos. Last one I saw was about Culloden. Last battle on English soil. Prince Charlie.

 

Loaded: And what do you get out of war videos?

 

MES: Nothing. I watch 'em with the sound down. Or I turn 'em up,then go out.

 

http://drownedinsoun...s/music/3331055

[Uruloki 15]

Nå er jeg misunnelig Uru! Høres ut som en fulltreffer det der. Var det et langt sett eller?

 

ravende rundt på scena i en og en halv time

 

Ikke spør meg hvor mange sanger de spilte, for meg hørtes det bare ut som en uavbrutt strøm av snøvling og kaotisk gitar.

 

Fant ut om konserten en dag i forveien, så jeg var for så vidt heldig som fikk det med meg. Ei lita bule i en by ved siden av her, "snubla over eventen på Last.fm".

[Zelmo Swift 0]

Jeg har ikke hørt Levitate ennå, men etter at Mark Prindle sa at alle sangene på plata hørtes ut som Paint Work ble nysgjerrigheten pirret. Er vel det som skjer når man lar MES få produsere, antar jeg? Dessuten er intervujet Loaded gjorde med MES rundt utgivelsen av albumet noe av det mest hysteriske jeg har lest relatert til bandet.

 

I mine ører høres Levitate mer ut som Paintwork i teori enn i praksis, for skiva er langt hardere enn den låta, en blanding av drum'n'bass, støy og krautrock som høres ut som det blir spilt gjennom en sprukken forsterker som noen konstant er borte og vrir på. Det er loopa, svært rytmisk og veldig aggressivt, definitivt den røffeste The Fall-plata med mulig unntak av Dragnet, som jeg aldri har hatt noe særlig sansen for. Skiva ble vel spilt inn i en av M.E.S våteste perioder, og det bærer den unektelig preg av, vokalen hans er virkelig på sitt mest kaudervelske, og vitner tydelig om en desperat og svært deprimert mann. Den virkelige helten her er dog keyboardist Julia Nagle, et av mine favorittmedlemmer og arguably den som holdt bandet sammen i denne turbulente perioden. Høydepunktet er 4 1/2 inch, som ved første gjennomlytting høres fullstendig dement ut, en rotete låt om ekstatiske dverger, før man begynner å legge merke til hvor sofistikert vokalen er lagt over sporet, repetive fraser kuttet opp til lyder og stavelser, nøye dandert over hele lydbildet. Skiva kan også skilte med Ol' Gang (went around the corner, feeling pretty manc), en blanding av rockabilly, motorik og rein støy, og to av The Falls mest unike rockabillycovre. Noe annet som er verdt å merke seg ved The Fall er at de siden Bend Sinister har hatt minst én coverlåt (med unntak av The Unutterable), samtidig som at gruppa selv fremstår som nærmest umulig å covre, jmfr. hvordan ellers solide artister som Pavement, Sonic Youth og Yo La Tengo driter seg ut når de prøver.

 

Jeg nevnte tidligere at Paintwork oppsummerer Smiths rolle i bandet, som den som setter tommelmerker og fucker med musikken både sonisk og psykisk, og Levitate er kanskje en av de skivene som på godt og vondt inneholder flest sånne tommelmerker. Den er lett det mest polariserende albumet blant fansa, noen genierklærer den mens andre mener den er de verste de noensinne har gjort, og det i seg selv burde være grunn til å høre den. Seinere har Smith utrykt en viss bitterhet om at Radiohead ble så hyllet for forandringen de gjennomgikk på Kid A mens Levitate bare ble avskrevet som "nok en tullete plate fra gærningen Smith", og selv om uttalelsen såklart vitner om den herlige mangelen på selvinnsikt vi alle elsker ved The Fall er det vanskelig å ikke forstå hvor han kommer fra.

[Tristano 0]

I mine ører høres Levitate mer ut som Paintwork i teori enn i praksis

 

Ja, det var vel egentlig det jeg mente. Må få se å sjekke ut det albumet snart.

 

For å bringe opp noe annet, jeg får ikke nok av dette.

 

http://www.youtube.com/watch?v=MfCESyFn_Dc

 

Det hele er bare så surrealistisk. MES på samme scene som Damon Albarn og halvparten av The Clash. Og ikke hvilken som helst scene men fuckings Glastonbury. Plutselig har han fått sjansen til å rante uforståelig foran 100 00 tilskuere, hvor sikkert bare halvparten har noen peiling på hvem han er og tukle med ampen til selveste Mick Jones og Paul Simonon. Pluss at han har tatt med seg en huskelapp på scenen så alle kan se det selv om knapt noen forstår hva han synger. MES gir fullstendig faen og jeg elsker det.

 

Fikk forresten Grotesque og Bend Sinister til jul i år. Grotesque har jeg hørt før og jeg liker den bedre for hver gang jeg hører den. New Face In Hell begynner seriøst å bli en av favorittsangen mine av dem. Kazoo-solo og paranoid tekst om statlig overvåkning og skumle radio-lyttende naboer slår aldri feil. Skjønner ikke hvorfor Smith avskrev Bend Sinister dog. Den er mørkere og seigere enn de to John Leckie-produserte Fall platene, men det er akkurat slik jeg liker det. DKTR Faustus er et absolutt høydepunkt, selv om Peel-Session versjonen slår den ned i støvla.

 

http://www.youtube.com/watch?v=O_kiVyrWGWU&feature=related

 

Fin liten referanse til krautrock-bandet Fausts "No Harm" inni der.

[Uruloki 15]

Garden er låta si det.

 

Prosjekt for sommeren: høre samtlige Fall-album kronologisk, uavbrutt over et døgn eller hvor lenge det måtte ta. Muligens pauser for sigg.

[Badering 2]

Det er ca 1.4 dager. Lykke til!

[Billy Behranu 3]

Har gjort det over et par dager. Det er light-versjon, men alikevel mind blowing.

 

A jew on a motorbike.

[Zelmo Swift 0]

På Billys oppfordring i 2013-tråden har jeg satt sammen en toppliste over studioalbumene til The Fall. EP-en Slates er inkludert, Re-Mit utelatt. Har ikke hørt nok på sistnevnte til å plassere den ennå, etter min erfaring må Fall-album leves litt med før de sakte, men sikkert, synker på plass. Syntaks: Tittel, score (på en The Fall-indeks, hvor 10.0 er Wings og 1.0 er Brix' "rap" på liveversjonen av Glam Racket), beste låt.

 

01: This Nation's Saving Grace - 10,0 (Paintwork)

02: Grotesque (After the Gramme) - 9,8 (Container Drivers)

03: Infotainment Scan - 9,8 (The League of Bald-Headed Men)

04: Levitate - 9,3 (Everybody but Myself)

05: Slates - 9,1 (Leave the Capitol)

 

06: Shift-Work - 9,0 (The Mixer)

07: Perverted by Language - 9,0 (Garden)

08: The Unutterable - 8,5 (Dr. Bucks Letter)

09: Hex Enduction Hour - 8,5 (The Classical)

10: Light User Syndrome - 8,1 (Hostile)

 

11: The Wonderful and Frightening World… - 8,0 (Stephen Song)

12: Country on the Click - 7,9 (Janet, Johnny & James)

13: Dragnet - 7,9 (A Figure Walks)

14: Imperial Wax Solvent - 7,5 (Wolf Kiduit Man)

15: Room to Live - 7,5 (Room to Live)

 

16: Bend Sinister - 7,3 (Gross Chapel)

17: Live at the Witch Trials - 7,3 (Rebellious Jukebox)

18: Middle Class Revolt - 7,3 (Reckoning)

19: The Marshall Suite - 6,9 (Birthday Song)

20: Are You Are Missing Winner - 6,5 (Crop Dust)

 

21: The Frenz Experiment - 6,5 (Frenz)

22: Your Future, Our Clutter - 6,3 (Chino)

23: Extricate - 6,0 (Sing, Harpy)

24: Code Selfish - 6,0 (Return)

25: Fall Heads Roll - 5,5 (Early Days of Channel Fuhrer)

 

26: I Am Kurious Oranj - 5,0 (Jerusalem)

27: Reformation Post TLC - 4,2 (Reformation)

28: Ersatz GB - 3,7 (Taking Off)

29: Cerebral Caustic - 3,2 (The Joke)

 

Overraskende vanskelig. En del album jeg ikke har lyttet til på evigheter, andre ting jeg er litt utbrent på. Gikk etter magefølelsen, kvalitet spor for spor. Som man ser er det veldig jevnt - The Fall har aldri produsert noe virkelig dårlig, men kanskje aldri noe virkelig perfekt heller. Selv TNSG har L.A., samtidig som at Cerebral Caustic har en rekke veldig, veldig gode låter. Det blir et spørsmål om å veie det dårlige opp mot det gode, det inspirerte opp mot det kjedelige, summere opp, med hensyn til hvor godt ting sitter som album. Må nok ta en gjennomlytting til i nærmeste framtid, litt mer systematisk.

 

 

Spent på Billys liste.

[Billy Behranu 3]

Skal prøve å få gjort det i dag. Ser at jeg liker Ersatz godt lenger opp, da må jeg ha vært skikkelig rusa.

[Angeleno 0]

Angeleno hører på Fall, del 1: The Infotainment Scan

 

Årsaken til at dette albumet, fra 1993, er valgt som første del i serien "Angeleno hører på Fall", til tross for Bills advarsler om at det muligens ikke egner seg for en nysgjerrig pre-Fall'er, og den "lusne" ratingen 6.9, er for å få en motvekt til det jeg forbinder med The Fall, nemlig skitten post-punk anno sent 70-tall. Formålet er altså å få en slags tidlig forståelse av spennet i diskografien, som jeg forstår er både stort og veldig polariserende.

 

Relevant bakgrunnshistorie: Har ikke noe nært personlig forhold til The Fall. Liker (svært godt) This Nation's Saving Grace, Eat Y'self Fitter, Hip Priest, Hey Student, noen andre låter. Har en rekke ganger blitt anbefalt å høre på bandet, "noe du kan like". Frem til nå har jeg lest flere intervjuer med Mark E. Smith enn jeg oppmerksomt har hørt låter av The Fall.

 

Ok.

 

Ladybird (Green Grass) - 7.0

Legger i hovedsak merke til to ting. Det første er at det er relativt høy "production value" i denne låta, det høres ikke så skurrete ut, det er stort sett mulig å høre hva Smith synger, noe som igjen gjør at jeg legger merke til intonasjonen når han snøvler "flee ladybird, ladybird fly". Plusspoeng for bra intonasjon! Det andre er en veldig kul basslinje. Fengende refreng.

 

Lost In Music - 8.5

Det åpner med en franskspråklig sample, Mark E. Smith kommer inn med tullefransk ("Le money il sur le table") før et aggressivt diskogroove tar over. Er samspillet mellom tekst og lydbilde en slags ironisk refleksjon etter "The Second Summer of Love"? Er han oppriktig? Er det kødd? En spøk på bekostning av Screamadelicas oppriktige rave-hedonisme? Jeg vet ikke, men jeg ante heller ikke at The Fall kunne høres så pop ut. Elsker det.

 

Glam-Racket - 6.5

Mark E. Smith ranter mot en imaginær figur, en Glam Rick, noe jeg antar er et bilde på kulturelt forfall i England tidlig på 90-tallet, en slags chav? Plukker opp tråden etter Lost In Music? Teksten er bedre enn låta, men den har noe for seg.

 

I'm Going to Spain - 7.1

Greit, det er definitivt en rød tråd her, en slags satire over hvit, britisk (u)kultur. Smith gjør et mer enn hederlig forsøk på å synge, det er noen veldig fine synthlyder som bærer låta fremover og bandet vet å kutte låta før den blir for gladslitsom.

 

It's A Curse - 6.9

Kult groove, bra tekst. Blir litt ensformig. Tar meg i å tenke at den er litt i overkant lang, før det tones ned og vokalen mikses høyere helt på slutten. Da tar det seg opp.

 

Paranoia Man In Cheap Shit Room - 8.6

Lydbildet er hakket dystrere og sender tankene mot mer fatalistisk anlagt post-punk, det er bare drypp av disco-Fall, men likevel som om de to lydbildene krangler litt med hverandre. Hektisk, tight og veldig, veldig bra.

 

Service - 5.3

Her skjer det mye. Så langt den mest utpreget discobaserte og dansbare låta på albumet. The Fall takler sjangeren bra, men man kommer ikke utenom at vokalen til Mark E. Smith egentlig ikke er skapt for dette (kontroversiell påstand?). På det jevne. Eller, vel, den kjipeste så langt.

 

The League of Bald-Headed Men - 5.6

Ser at dette er Zelmos favoritt fra The Infotainment Scan. Ikke helt min favoritt. Bra rytmisk monotoni, men det er litt, eh, kjedelig.

 

A Past Gone Mad - 8.4

Mark E. Smith fyrer seg opp. Det er en dårlig stemning på denne låta som minner meg litt om XTRMNTR av Primal Scream, det hele er veldig frenetisk og aggressivt, det er en del sinne her, og det er linjer som "Why is Peter Gabriel always following us?/And before the grub comes a moralist/Dissonance of infotainment". Generell grinebiting bunner ut i en stygg latter.

 

Light / Fireworks - 3.8

Blir for kjedelig. Skjønner ikke helt hvor dette kommer inn, et slags etterord som overhodet ikke funker før den blir en helt annen låt de siste sekundene.

 

Why Are People Grudgeful - 5.6

Noen fine tilløp til ett og annet, egentlig ingenting som er direkte fail her, men jeg er litt lei. Begynner å tenke at dette kunne ha vært en jævlig bra EP med de fire-fem beste låtene.

 

League Moon Monkey Mix - 6.0

Tidsriktig remix av The League of Bald-Headed Men. Overflødig, men jeg liker den forsåvidt bedre enn originalen.

 

Samlet rating:

6.6

Det er egentlig NOE lavt, en samlet rating som egentlig ikke gir et riktig inntrykk av hva jeg synes om plata, men, jo, kanskje gjør den det, for dette er fryktelig ujevnt, der der altså strekker seg fra 3.8 til tre låter i sjiktet mellom 8.4-8.6. De beste låtene er låter jeg kommer til å høre om og om igjen, albumet som helhet ser jeg for meg at vil legges litt på hylla frem til jeg er mer "inne" i The Fall og skjønner mer av greia. Uansett en god start på evighetsprosjektet det er å fordype seg i en voldsom diskografi. Det er noe rart og appellerende ved at det er så ujevnt og rotete. Kanskje jeg skal rate enkeltlåter fra Peel Sessions-boksen? Neste album blir muligens Hex Enduction Hour.

[Zelmo Swift 0]

Bra omtale! Enig i at A Past Gone Mad er en sabla flott låt. Du siterte dog ikke den beste linja: If I ever end up like Ian McShane slit my throat with a kitchen tool/And if I ever end up like U2 slit my throat with a garden vegetable.

 

Personlig holder jeg forøvrig skiva for å være den mest fullendte kombinasjonen av pop, punk og kunst The Fall har levert. For meg er dette kjennetegnet ved gruppa: Blandingen av repetisjon og poppa melodilinjer, Smiths abstrakte lyrikk med beinharde riff. Det er noe befriende upretensiøst og eget over det – kunst uten runkeri, pop uten publikumsfrieri, punk uten idioti. Ved å bruke disco som utgangspunkt setter Infotainment Scan både riff og repetisjon i høysetet, koblet med noen av Smiths mest presise linjeleveringer. I tillegg representerer skiva et tekstlig høydepunkt, et tidlig eksempel på det moduset Smith har befunnet seg i de siste ti årene: En forkastelse av narrativ og konvensjonelt metrikk, til fordel for løsrevne fraser og setningsfragmenter, som settes sammen til et karakterstudie, en tilstandsbeskrivelse eller en tematisk utforskning gjennom repetisjon og kontrastering. Smith er en noe ujevn lyriker, men få slår ham på sitt beste, og på Infotainment Scan er han jevnt over svært sterk.

 

Får forøvrig skyte inn at hverken Why Are People Grudgeful og League Moon Monkey Mix egentlig er med på skiva, de er bonusspor tilhørende en CD-reissue. Mange av de gamle Fall-skivene på Spotify har bonusspor stukket inn før, etter og til og med midt i skivene, så en liten heads-up på det.

[Billy Behranu 3]

Litt forsinket liste fra meg her. Merk at denne lista er basert på å høre alt kronologisk, låt for låt. Feilmarginene er til stede her, ville ikke satt sammen lista helt likt om jeg bare tenkte på albumene tror jeg. Men det er jo grovt sett riktig.

 

Perverted By Language
This Nation's Saving Grace
Hex Enduction Hour
Slates
Bend Sinister

Your Future Our Clutter
Live At The Witch Trials
Fall Heads Roll
Grotesque (After The Gramme)
Code: Selfish

The Real New Fall LP (Formerly 'Country On The Click')
Room To Live (Undilutable Slang Truth!)
The Unutterable
The Marshall Suite
The Wonderful And Frightening World Of The Fall

Extricate
I Am Kurious Oranj
Shift-Work
Dragnet
The Frenz Experiment

Ersatz GB
Are You Are Missing Winner
Imperial Wax Solvent
The Infotainment Scan
Reformation Post TLC

Middle Class Revolt
Cerebral Caustic
Levitate
The Light User Syndrome

 

 

 

 

 

Følgende sanger fikk full score (i kronologisk rekkefølge):

 

Frightened
Prole Art Threat
The Classical
Fortress/Deer Park
Just Step S'ways
Eat Y'self Fitter
Garden
Smile
Tempo House
Hexen Definitive/Strife Knot
Bombast
Barmy
What You Need
Gut Of The Quantifier
Mountain Energei
Mexico Wax Solvent

[Billy Behranu 3]

Album som kommer litt for lavt:

This Nation's Saving Grace

Live At The Witch Trials
The Marshall Suite

 

 

Album som kommer litt for høyt:

Slates
Grotesque (After The Gramme)
Ersatz GB
Reformation Post TLC

 

Burde egentlig kjøre full scoring en gang i året. Det ble litt dagsformavhengig. Nittitallet fikk litt hard medfart og, siden opphopningen av det litt lavere sjiktet gikk på tolmodigheten løs. Men det hele er et utgangspunkt.

 

 

 

 

 

 

 

[Angeleno 0]

et karakterstudie, en tilstandsbeskrivelse eller en tematisk utforskning gjennom repetisjon og kontrastering.

 

Allment akseptert med en lesing av The Infotainment Scan som en tilstandsrapport etter ravehysteriet i England? Kan umulig se for meg at Mark E. Smith var særlig glad for det som skjedde. Setter pris på utgreiingen!

 

Angeleno hører på Fall, del 2: Perverted by Language

 

Har hørt på dette før, eller, det vil si, uoppmerksomt eller begynt, ofte med det resultat at Eat Y'self Fitter har endt på repeat, for så å høre på noe annet (ikke Fall).

 

Må nesten ha med coveret, da det er det et av "de bedre":

 

http://3.bp.blogspot.com/-dnMNaHrzHYE/TakT9mUt9MI/AAAAAAAAAvw/mCVocG4k9Qc/s1600/The+Fall1.jpeg

 

Eat Y'self Fitter - 8.8

Dette er vel et av de sjeldne tilfellene der punk-repetisjon overlever i seks og et halvt minutt uten å miste tråden, at det fortsatt høres urgent og tight ut. Et uhyre enkelt groove, som nesten høres ut som en liten sample fra en ødelagt krautdemo, der variasjonen kommer inn i form av små endringer i koringen på refrenget. Mark E. Smith høres mer vital ut og mindre som "the town drunk", men også mer tilbakelent, på utsiden av puben, på taket. Skamløst fengende.

 

Neighbourhood Of Infinity - 9.2

Her kommer dritten inn, som om åpningslåta var for myk og velmenende. Skjønner absolutt ingenting av teksten. En slags kollasj av innfall? Men på slutten: "We are the Fall". Får lyst til å høre dette om og om igjen, oppdager stadig nye detaljer ved hver nytt. Trommingen i denne låta må være noe av det beste som finnes.

 

Garden - 9.0

Følelsen av at Smith er en slags fordrukken, desperat predikant vokser for hvert spor inn i albumet. Synes å merke en slags forskrudd progresjon, det tar stadig nye steg inn i noe mørkt, for dette er vel et såkalt monster av en låt, Mark E. Smith forteller åpenbart en slags historie, og om jeg skjønner noe særlig av det betyr mindre og mindre.

 

Hotel Blöedel - 9.6

Den mest tilgjengelige låta på albumet? Den kommer i alle fall "right on time". Det skjer en fantastisk juxtaposition mellom vokalen til Brix og Smith selv, fatalismen på lydbildet er nesten gotisk, og det dukker opp en melankoli som tidligere ikke har vært der. Elsker hvordan vokalen til kona til Smith er mikset, hvordan den fungerer i samspill med Mark E. Smith, og hvordan det plutselig blir glitchy her og der. Både skjørt og urovekkende, og ikke minst: "Gregoror, satiated walking thru' capitol/Stumbles on two thousand dead Thai monks in SS uniforms/Then fled to Hotel Blöedel, outside Nuremberg/A long way south, to a reasonable smell of death".

 

Smile - 9.1

En rant mot politikk som estetikk, hardt og monotont. Det begynner å demre at alt her er latterlig bra, at det er et en plate uten feilsteg, og at jeg sannsynligvis ville ha ratet tre første låtene en god del høyere om de plutselig kom etter dette.

 

I Feel Voxish - 9.3

Dette kan høres ut som Wire anno 70-tall, i melodi, rytmeseksjon og tempo, men det trekkes ut, blir seigere, blir mer Fall. Igjen bra intonasjon i uttalelsen av "reasonable offer". Helt fantastisk.

 

Tempo House - 10.0

Det er kanskje fordi jeg leser at dette er et opptak gjort fra Hacienda, men basslinjen er umiskjennelig likt noe Joy Division kunne ha gjort, men om det er en eksplisitt Wire-innflytelse på I Feel Voxish gjøres det samme her som på forrige spor, det blir noe eget. Det er vel en mer krautete, igjen seigere, oppdatering av klassisk Factory-post-punk, og det er utrolig fengende, men også brutalt morsomt og den kanskje mest direkte underholdende låta på albumet så langt. Hypnotisk og vanvittig bra. Den beste låta jeg har hørt av The Fall og den beste låta jeg har hørt for første gang på lenge.

 

Hexen Definitive / Strife Knot - 9.3

Riffet som åpner det siste sporet på albumet er alt for bra. Det er vel resten av låta også, et slags postscript til noe som ikke er ferdig, en perfekt avslutning. "Businessman hits train/Businessman hits train/His veiled sex seeps through his management sloth".

 

Samlet rating:

9.3

 

Begynner å like dette prosjektet.

[Zelmo Swift 0]

 

Allment akseptert med en lesing av The Infotainment Scan som en tilstandsrapport etter ravehysteriet i England? Kan umulig se for meg at Mark E. Smith var særlig glad for det som skjedde.

 

MES var aldri noe særlig glad i Madchester-bølgen, men tror fascinasjonen for dance og ravekultur er mer ektefølt enn ironisk. Lost in Music, for eksempel, ikke et fnugg av ironi i den. Tolker alltid skiva som forholdsvis innadvendt - Paranoid Man in a Cheap Shit Room er åpenbart selvrefererende, nærmest utleverende, mens The League of Bald Headed Man er jo et kjærlig spark til egen fanbase (og en sabla god beskrivelse av publikum på den ene The Fall-konserten jeg har vært på).

 

Forresten enig i at "We are the Fall"-linja på Neighbourhood of Infinity er helt fantastisk. Skivas beste øyeblikk for min del, går aldri lei den låta. Om jeg noengang lager en film skal den spilles under fortitlene.

[Angeleno 0]

Hva synes dere Fall-disipler om Hotel Blöedel, egentlig? Er vel ganske klart at den "bryter litt" med resten av plata.

[Billy Behranu 3]

Den passer godt inn og er bra.

 

Er nå helt klar på at re-mit er en suksess.

[Zelmo Swift 0]

Hotel er bra, ja. Re-Mit også. På tide å rangere litt snart, Bill? Tenker på å kjøre en spor-for-spors-gjennomgang, poster den nok her i løpet av helga.

 

Hva er neste Fall-skive for deg nå Angeleno?

[Angeleno 0]

Uoffisielt Live at Witch Trials, den har duret og gått i bakgrunnen i det siste. Offisielt og med gjennomgang spor-for-spor tenker jeg det blir Grotesque.