Jump to content

Brian De Palma


Jarmusch
 Share

Recommended Posts

http://s3.amazonaws.com/auteurs_production/cast_member_images/1577/brian-de-palma.jpg

 

Brian De Palma! Fortjener ikkje mannen ein egen tråd? I denne tråden kan du vertfall diskutere hans filmar, komme med lister over hans filmar osv..

 

Eg har hittil sett fire De Palma filmar:

 

Scarface (1983): Utrolig engasjerende og underholdane mafiafilm om ein mann som begynnte i det små og endte opp i det store. Ein mann som blei drevet til galskap av all makten. Filmen har stort fokus på Tony heile veien og sidan han er ein svært så spennande karakter fungerer dette. I tillegg har De Palma små innslag av spenningssekvenser og Hitchcock hyllester som hans lille signatur utan at han overdriver. Men først og fremst er dette eit stort og utrolig mafiamesterverk.

 

The Untouchables (1987): Filmen åpnar med kreativt og flott kamerabruk og ein frisk historie. Så etter vert raknar det litt. Ting blir for klissette og ein del av dialogen er merkelig. Og då tenker eg: Faen Palma! Dette kunne jo blitt så bra! Men så begynner filmen virkelig og den er full av ellegante spenningsscener og den vekker virkelig mitt engarsjemang. Trappescenen er brilliant, fantastisk spennande og utrolig bra gjennomført. Så uansett om dette er ein smule klissette og tullete til visse tider, er det alt i alt ein ellegant og engasjerende gansgterfilm. I tillegg fint at filmen ikkje fokuserer så mykje på Al Capone, det finnes nok slike filmer der ute.

 

Dressed To Kill (1980): Her beviser virkelig De Palma at han er ein mester på spenning. Heisscenen er utrolig velgjort og dette er alt i alt utrolig velgjort. Historien er spennande og filmen ligeså, men først og fremst er dette såpass innponerende. Palma er klart innspirert av Hitchcock og Giallo, men dette er også eit orginalt verk med god kreativitet. Digger Michael Caine her og forresten. Og korleis kamera tilfeldigvis går forbi morderen i ein scene før med har blitt introdusert til ho.

 

Mission Impossible (1997): Dette var dessverre ein smule skuffende ved gjennsyn. Eg føler ikkje at filmen gjer meg noko og i starten føles den som om den har litt hastverk. Filmen har nokon minneverdige scener og er så absolutt svært så kul, men lite givende. Eg får ikkje så mykje ut av dette. Men samtidig er det svært så stilig og absolutt underholdane. Men dessverre ikkje så mykje meir.

 

Mi liste så langt:

 

1. Scarface (1983)

2. Dressed To Kill (1980)

3. The Untouchables (1987)

4. Mission Impossible (1997)

 

Har Carrie liggande og kjem til å sjekke ut nokon andre De Palma filmar og. Kjør diskusjon!

Link to comment
Share on other sites

 

Anbefaler at du ser mesterverket Femme Fatale.

 

1. Femme Fatale

2. Blow Out

3. The Black Dahlia

4. Carrie

5. Scarface

6. Sisters

7. Mission To Mars

8. Body Double

9. The Untouchables

10. Dressed To Kill

11. Carlito's Way

 

Vanskelig å rangere, og noe er litt kontroversielt, men alle disse er fremragende filmer. Lyst til å se spesielt Bonfire of the Vanities.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Hehe. La meg si det slik. De Palma på sitt beste lager sleaze. Smakløse filmer som bryter med alle forventninger vi har til god smak. En konsekvens av dette er at en filmskaper som, som mafiafilmene hans viser, egentlig er en moralist, kan komme seg unna med ting man vanligvis ikke drømmer om. For som Pablo Picasso sa: Good taste is the enemy of creativity. De Palma er sannsynligvis den viktigste nålevende amerikanske filmskaperen. I en årrekke har han laget filmer som utfordrer estetiske såvel som moralske krav til Hollywood-filmen, som eksperimenterer med rollene vi som mennesker spiller og deres ofte motstridende krav, som sett i filmer som Blow Out, Carrie, Sisters, Dressed to Kill og spesielt i Femme Fatale. Men De Palmas filmer er også metafilmer. De er uhyre bevisste utgravninger av den vestlige filmarven, respektfulle hyllester på overflaten, men under lurer subversive omkullkastninger av det vi har lært å forvente oss av film. Jeg vet ikke om ironi er et dekkende ord for det De Palma driver med, kanskje hvis man setter "skjebnens" foran, men filmene hans er uten unntak (blant de jeg har sett) uhyre bevisste de små detaljene som blir utslagsgivende for livene han skildrer, og snor dem på en måte som speiler livets ofte bittersøte seire og nederlag.

 

Femme Fatale er etter min mening den mest ambisiøse filmen på denne siden av årtusenskiftet. Den forteller en historie om fragmentert identitet, om konflikten mellom profesjonalitet (det vil si arbeid) og integritet, der formspråket er like viktig som handlingen. Åpningsscenen, som først oppleves som ren sleaze viser seg ved nærmere ettersyn å følges av nærmest kirurgiske inngrep i kjønnsrollemønstre slik Hollywoodfilmen framstiller dem, hver eneste scene nyanserer hvordan kvinnens dobbelthet (Madonna og hore) blir brukt i Hollywoodtradisjonen, og hvordan Femme Fatalen er en mulighet til å bryte med den grunnleggende misogynistiske arven de mange ulike sjangerfilmene spiller ut rundt samme motiv. Strukturen er uhyre avansert, De Palma lar store deler av filmen foregå på fransk, noe som er uhørt for en Hollywood-produksjon, den mannlige helten, paparazzien Nicolas Bardo, (Banderas) utgir seg for å være homoseksuell for å vinne tilliten til Laure/Lily (Romijn) på et mesterlig vis som virkelig avkler Johnny Depp, noe som fortsatt er utenkelig for en mannlig helteskikkelse, Laure/Lilly har en kompleks seksualitet som berører menneskets skyggesider, forener traumer med en uhyrlig intelligens og hensynsløshet, men er samtidig så selvbevisst at hun evner å skille godt og ondt samt vise anger, noe som legger premissene for filmen som en reise inn i menneskets underbevissthet (på figurativt og bokstavelig plan). De Palma tar også for seg etniske stereotyper, man kan si at han utnytter dem for å skape en oppdatering av exploitation-sjangeren; hvordan De Palma bruker ladete ord som "bitch" og "fuck" i kontekster som får deg til å tenke over ordenes mange meninger og maktbalansen som ligger i dem, hvordan seksuelt og voldelig innhold gjøres til en identitetskamp. Hvis du klarer å følge historien som fortelles med originale grep og formutfordrende vidd, legger merke til de florerende metagrepene, og setter dem inn i den kjønns- og raseutfordrende konteksten De Palma maner fram, tror jeg du kommer til å være enig med meg i at Femme Fatale er et virkelig mesterverk.

 

Slutten er et kapittel for seg selv der filmens mange elementer forenes i en mesterlig regissert sekvens der filmens mangslungne tematikk settes inn i en serie perspektiver, forent på en måte som får mange av dagens regissører til å se ut som lilleputter.

Link to comment
Share on other sites

 
 

http://www.diskuterf...?showtopic=2117

 

Det er fint at du tar initiativ til diskusjon her, Jarmusch. Men ta et kjapt søk før du starter neste tråd.

 

:ja:

 

Helvete! Tok eit kjappt søk eg, fant ingenting.

 

Og angående Femme Fatale. Altso Engangsgrill, eg kjem nok neppe til å like Femme Fatale like godt som deg fordi eg fortsatt er ung og utifrå det du skreiv trenger man kanskje litt kunnskap får å forstå og reskpektere filmen. Men sjå den, det gjer eg nok. Men eg har ikkje same utganspunkt som deg når eg ser den og får antagligvis ikkje like mykje glede ut av den då. Finnes det andre kvaliteter ved den?

Link to comment
Share on other sites

 
  • 4 months later...

Vekker denne tråden litt til live igjen eg. Fått interessen opp for Palma igjen, etter å ha sett "Body Double". Så skreiv litt om den. Og ja, eg er klar over at denne tråden er lik på tråden kalkun tidligere la ein link til, men la oss, for eksempel, sei at med kan synke litt djupere i Palma her. For han er ein regissør man antagligvis burde gjere nettopp det i. Og dessutan, Svank laga jo ein Hitchock tråd her, sjølv om det allerede fanst ein poll. Antagligvis også der for djupare diskusjon.

 

Body Double (1984, De Palma)

 

http://kuruten.jp/blog/userdir/00005838/images/a00001115003.jpg

 

Brian DePalma har fleire gonger blitt kritisert for å stå for nær Alfred Hitchock. For at filmane hans er for inspirerte og like på Hitchcocks filmar. Eg er fan av Palma, og synst derimot at hans Hitchock aktige thrillere fungerer svært godt. ”Body Double” liknar ein del på ”Rear Window”, men er ein av Palmas aller største verker.

 

”Rear Window” er for ein filmskapar, spesielt vist man skal lage ein spenningsfilm, ein av hans aller største inspirasjonar. Filmen er simpel, men likevel så genial. Det same gjelder ”Body Double”. Den er ein meisterlig thriller som briljerer med fantastiske spenningsmoment. Kva er det eigentleg Palma får så godt til?

 

Vel, først og fremst fungerer kameraarbeidet svært godt. Scenen på kjøpesenteret glir inn som eit ikon i spenningsfilmhistoria. For det første fungerer heile denne forfølgingsgreia så godt, fordi Palmas løysingar er så gode. Hovudpersonen er heilt hypnotisert av dama han forfølgjer, og klarer derfor ikkje å følgje med på resten av verden. Han ser kunn ho og hans hensikter er kunn å følgje ho, uansett kvar ho tar vegen. Han oppserverar ho så fælt at han mister all fornuft. Han står å glor inn i ein klesbutikk mens ho skifter og får ikkje med seg at han sjølv blir observert.

 

Eit av tema filmen tar opp er seksualitet. Seksuell tiltreking. Og mellom anna i kjøpesenterscenen er dette ein av motiva til kvifor hovudpersonen forfølgjer denne dama. Han forfølgjer ho av nysgjerrigheit. Nysgjerrigheit både på hennes privatliv, men og på hennes kropp. Han vil passe på ho, men samtidig ha ho. Og mens han observer ho intenst på kjøpesenteret, tar sakte men sikkert seksualiteten over i han. Hans lyster. Hovudsaklig forfølgjer han ho fordi, som sagt, han vil beskytte ho frå hennes elles farlige liv. Men han byrjar å glane meir og meir. Mellom anna når han ser på at ho skifter, er eit teikn på at hans seksuelle lyster byrjar å ta over.

 

Vår hovudpersons hypnose er ein av grunnene til at kjøpesenterscenen er så god. Men på det meir tekniske, er det kameraet som verkelig får scenen til å fungere. Kor observant det er. Det følgjer karakterane me interesserer oss for heile vegen. Det mest observante og beste kamerabruken er eit augeblik scenen der kamera står langt frå karakterane. Man ser på lang avstand korleis dei beveger seg rundt i kjøpesenteret. Korleis dei rundt resten av omstendighetane har egne hensikter. Lever i sin egen verden der alt anna er blokkert ute. Og dette er også akkurat korleis hovudpersonen, Jake, har det når han observerer denne mystiske dama i vindauge hennar. Han står på lang avstand og kan ikkje endre på det han ser eller gjennomføre handlingar. Han kan berre sjå på. Palma gjer oss denne følelsen i ein scene der Jake eigentleg er nær den han observerar, ubevist for oss.

 

Det som også fungerer med denne scenen er mystikken rundt den. Man veit aldri kva denne dama vil finne på og Jake følgjer villig etter omtrent kor som helst. Han er fast bestemt på å ikkje gje slepp på ho. Og også korleis dama han har observert frå avstand, plutseleg står tett til tett med han. Tenker spesielt på når Jake plutselig blir kasta inn i heisen saman med ho. Plutselig står dei så tett. Dei står bak folk med ”vanlige” hensikter. Desse folka er kanskje berre her for å handle. Mens Jake og denne dama har andre hensikter. Jake vil beskytte ho og grave djupare i ho. Han vil ho nær seg, noko han plutselig på ein måte får. Ho rømer frå sitt eige kaotiske liv.

 

http://www.citizenpoulpe.com/wp-content/uploads/2011/03/melanie-griffith-craig-wasson-body-double.jpg

 

Ein anna ting som fungerer godt med filmen, er korleis me, som publikum, heile tida har følelsen av at noko mystisk foregår. Korleis Palma får oss til å gruble og konkludere ulike utvegar, utan at me eigentleg tenker over det. Med er i likskap med Jake, nokon som observer. Nokon som observer og automatisk daner seg tankar om det. Kanskje seier tankane våre som med daner når med ser noko ukjent noko om kven med eigentleg er.

 

Det er og korleis Palma setter Jake i denne nærmast umulige situasjonen som gjer filmen så bra. Dette blei jo riktig nok gjort i Hitchocks ”Rear Window” også, der nesten på ein enda meir briljant måte, men når Palma er så mesterlig på oppbygning av spenning, kan han likså godt tillate seg å gjere det same igjen. Han setter houvedpersonen i ein situasjon der han brått må ta store val. I byrjinga observerte han denne dama, fordi han blei tiltrukket av det ho gjorde. Men etter vert føler han ansvaret som menneske tar til i han. Han må handle og det raskt.

 

Dessutan er ”Body Double” og ”Rear Window” ulike på eit plan. Der Jeff frykta den han observerte i ”Rear Windows”, blir Jake besatt av den han observer og ynskjer å beskytte ho frå hennas faretruande liv. Der Jeff helst ikkje ville ha noko med den mystiske naboen sin å gjere (men han ville gjere noko med saken),vil Jake ha denne dama. Det er også korleis han på minuttet blir betatt av ho, som gjer filmen stor, og annleis enn ”Rear Window”.

 

Ulike scener i filmen seier eigentleg mykje meir enn det man er klar over. På overflata kan ”Body Double” virke som ein enkel film, men det ligger så mykje meir under kvar enkelt scene vist man først tenker over det. Vist man stopper opp litt og observer litt ekstra.

 

Me har tatt for oss den geniale kjøpesenterscenen, men la oss også ta ein anna scene. Scenen på stranda er jo både som ein oppfølgjer til kjøpesenterscenen sidan det skjer i Jakes forfølgingsrunde og ein scene som er svært lik. Her er også Jake besatt av denne dama. Men her går Palma djupare inn i seksualiteten som går rundt desse to karakterane. Scenen der dei til slutt kysser lenge og vel, kan man ved første augekast stemple som klisjefylt og klein. Men vist man går litt djupare i den, er den nok meir elegant enn det man trur. Den er nemlig eit veldig godt bilete på seksualiteten som foregår mellom Jake og denne mystiske drømmedama hans. Hans indre trang om å få henne, bryter ut når han nærmast kaster seg over henne. Ho byrjar smålig å bli interessert i han også, kanskje føler ho verkelig på seg at han prøver å beskytte ho. Og dessutan gjer han jo også det, når han minuttane tidligare jakter på mannen som stal veska hennes.

 

Elles så er jo også alle observeringsscenene veldig gode. Desse står ganske nært til like scener i ”Rear Window”. Men i denne filmen ligger kunn fokuset på dette eine huset. Der ligger alt. I ”Rear Window” observert Jeff eit heilt nabolag og la merke til noko som skilte seg ut. I ”Body Double” får hovudpersonen mykje meir tid til å observere ein ting. Men sjølvsagt elskar eg jo heile nabolaget i ”Rear Window” og korleis han fordriv vekk tida med å observere. Så det er ikkje sånn at eg synst ”Body Double” gjer noko betre i å ha fult fokus på det den observerer, det fungerer like godt, om ikkje betre andre vegen, men Palma har funnet ein ny måte å løyse dette på og viser dermed at han er ein original regissør på sida av og også vere ein Hitchock inspirert regissør.

 

Og kvifor er observeringsscenene så gode? Vel, nettopp fordi dei gjer deg ein så klar følelse av at Jake observerer. Først ser han på denne dama av nysgjerrigheit og fordi han veit at ho villig strippar om kveldane. Seinare observerer han intenst to ting samtidig. Han ser det dei som er der han ikkje er ikkje ser. Men han kan gjere lite med det. Det er som om han ser på tv, det han ser foregår innanfor skjermen. Han er berre publikumar.

 

http://2.bp.blogspot.com/_xDFapM-jcsk/TBB1uIZ77oI/AAAAAAAAAKY/H38afEtv7Ys/s1600/new%20body%20double%20de%20palma%20BODY_DOUBLE_SPECIAL_EDITION-3(1).jpg

 

Eg gjekk tidligare kort inn på at det heile tida er noko mistenksamt med alt som foregår. La oss sjå litt nærmare på det. Det første som slår meg, vertfall som verkelig slår meg, er kor organisert denne vindaugestrippinga er. Det må jo være noko med den, fordi den skjer på eit bestemt tidspunkt kvar dag. Det er som noko som går på tv kvar kveld (her med igjen kjem inn på det med at Jake observer ein tv-skjerm og er utanfor skjermen). Og også at strippinga må vere meint for nokon, fordi den blir gjort så opent. Dette kan være ei dame som liker å vise seg fram, men sidan ho elles verkar ganske forsiktig, så er dette nok eit teikn på at noko mystisk foregår her. Du får også følelsen av at denne dama verkelig veit at nokon observerer ho.

 

Men sjølv om eg har nemnt at denne filmen er ein egen original film som er Hitchock inspirert, men tar egne veger, så er det ein del her som er veldig Hitchock inspirert. Men Palma er, som sagt, mesterleg på spenningssekvensar (akkurat som Hitchock var) og desse Hitchock liknande scenene tar eg ikkje som noko øydelegane eller negativt for filmen. Dei er hyllester. Men la oss vertfall sjå litt nærmare på dei.

 

Først og fremst, som du sikkert allereie har fått med deg, står denne filmen veldig nært ”Rear Window”. Heile observeringskonseptet og spenningen byggas opp på same måte som Hitchock mesterlege thriller frå 1954. Karakterane står ganske likt Jeff fordi han ikkje kan gjere noko med det han ser. Men der Jeff ikkje kunne gjere noko fordi han hadde brekt beina, er det for lang avstand for Jake til å gjere noko. Men dei kan begge påverke det dei ser med hjelp av telefon. Og på ein måte blir dei begge sjølv sett av den dei observerer. Jeff blir sett av mordaren, mens det som skjer i vindauge i ”Body Double” er satt opp for Jake.

 

Mens ei anna, mindre scene, er ”Psycho” inspirert. Her tenker eg på drillscenen, der mordaren dreper sitt offer med ein drill. Korleis scenen er skutt med kjappe nærbilete og klippa kjapt og skifter vinklar ofte, minner om den berømte dusjscenen frå ”Psycho”. Elles har med og sekvensen der mordaren først prøver å drepe sitt offer med telefonledninga og kvinna klarer å overleve og dytte mordaren til side (eller ned i dette tilfellet då). Denne sekvensen kan med spore tilbake til ”Dial M For Murder” frå 1954 der eit nøye planlagt mord blir gjennomført på same måte, og der og kvinna klarer å ta mordaren til slutt. Og eg er ganske sikker på at filmen har fleire Hitchock inspirerte scener.

 

http://www.reverseshot.com/files/images/pre-issue22/body_double3.preview.jpg

 

Ei anna scene i filmen er veldig merkelig og på ein måte eit avbrekk frå resten av filmen. Heile vegen får eg ein smålig følelse av at filmen er ganske drømmeaktig, eller kanskje lik på ein film. Som ein film i filmen. Men denne scenen er den mest drømmeaktige scenen i heile filmen. Eg tenker sjølvsagt på ”relax” scenen der det til slutt viser seg at Jake er med i ein pornofilm. Men i byrjinga av denne scenen byrjar man verkelig å lure på kva som skjer. Jake kjem inn på denne merkelige bar liknande staden der han vandrar rundt saman med prostituerte av begge kjønn. Og i mens synger ein mann ein typisk 80-tals låt.

 

 

Soundtracket er ein anna ting som burde nemnas som ein av tingene som verkelig gjer filmen. På ein måte gjer soundtracket (eller eigentleg tenker eg spesielt på ein song av Pino Donaggio) heile filmen sitt eige preg. Denne songen passer så godt til scenen der Jake står å observerer. I dei første scenene når han observerer, fordi han antagligvis fekk ein slags paradisaktig følelse når han sto å kikka på at denne drømmedama hans strippa. Denne songen er så forfriskande, så ferie liknande, så syden,eller Hawaii aktig. Så drømme og paradisaktig, og den skildrar verkelig godt Jakes situasjon.

 

Også kjem med til filmens avslutning. På ein måte kan den virke ganske så enkel og overflatisk. Undervegs mens filmen går lurer man veldig på kva vending den skal ta og kor dette eigentleg bærer, men avslutning er mykje enklare enn eg hadde forventa. Og som sagt, dette kan virke som ei dårlig avslutning. Men på ei anna side kan man unnskylde Palma litt og tolke dette på ein anna måte.

 

Filmen blandar ein del mellom historia og eit filmsett som Jake er på, der han spiller vampyr. Vist man tenker på blandinga mellom desse to, kan med tolke den enkle slutten som ein parodi på amerikanske filmars enkle løysingar. Fordi filmen byggas så godt opp og eg føler liksom at det burde være eit poeng med slutten når resten av filmen har så mange poeng. Så mykje som skjuler seg under overflata. Og sidan filmen elles er så god, så vil man liksom tvinge seg sjølv til å like slutten.

 

Heilt på slutten, i den siste scenen av filmen, er det nesten som om Palma hintar til at alt var ein drøm. Og kanskje gjer han det. Det verker som om virkelegheten er så annleis enn det Jake trudde den var.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...