Jump to content

ATG og japansk nybølge


Papillon
 Share

Recommended Posts

http://www.centrepompidou.fr/images/illustrations/XL/CIN-PURGATOIREEROICA2.jpg

 

Her er det mye som ser spennende ut. Jeg har sett ganske lite, la denne tråden gire meg (og dere) opp til å se mer. Vi snakker om folk som:

 

Nagisa Ôshima

Shōhei Imamura

Toshio Matsumoto

Yoshishige Yoshida

Akio Jissoji

Masahiro Shinoda

Susumu Hani

Shūji Terayama

Kōji Wakamatsu

Kaneto Shindō

Kon Ichikawa

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Heroic Purgatory, Yoshishige Yoshida, 1970

 

 

 

http://i251.photobucket.com/albums/gg320/izobretenik/11.png

http://i251.photobucket.com/albums/gg320/izobretenik/7.png

http://i251.photobucket.com/albums/gg320/izobretenik/15.png

http://i251.photobucket.com/albums/gg320/izobretenik/18.png

http://i251.photobucket.com/albums/gg320/izobretenik/21.png

http://i251.photobucket.com/albums/gg320/izobretenik/23.png

http://i251.photobucket.com/albums/gg320/izobretenik/24.png

http://i251.photobucket.com/albums/gg320/izobretenik/22.png

 

 

Link to comment
Share on other sites

 
Street of Love and Hope (Nagisa Ôshima, 1959). En film om å selge den samme duen flere ganger. Ganske likegyldig til denne, men slutten er ganske bra og ganske hjerterå. Vi står på et hustak over Tokyo og i motlys skyter vi nevnte due med hagle. The end.
Link to comment
Share on other sites

 

Streets of Love and Hope.

 

Tja. De tre første til Ôshima skal jo være litt mer konvensjonelle enn de seinere, såvidt jeg har hørt, og denne vitner jo helt klart om at det stemmer.

 

Cinemascopen blir forsåvidt utnytta godt, hovedsakelig til å etablere miljø/settinger. Særlg brukes den godt når vi er hjemme hos den fattige familien. Ett rom, der det stillferdige livet utspiller seg. I disse sekvensene kan filmen minne litt om Ozu, tankene gikk til The Only Son. Hovedsakelig tematisk (forholdet mellom en mor og en sønn), men det er også noe med viljen til å la stillhet få en vektig rolle i sentimentale sekvenser. En vektlegging av de stille pausene mellom orda. Men her skapes ikke den samme emosjonelle resonansen som i The Only Son; her forblir det bare et grep jeg tar meg selv i verdsette. Denne filmen gjorde generelt ikke det helt store for meg. Jeg ser forsåvidt spor av det som vil komme i Shonen (aka boy), som er det eneste jeg har sett tidligere: stille sekvenser med lange halvtotaltagninger brutt opp av raskere, faretruende, bevisst ”ustabil” klipping, overfallende nærbilder og tungsindig musikk når dramatikken øker. Men her bli det aldri fascinerende desorienterende og ambivalent, som i Shonen, og de skjeve kameravinklene som mot slutten erstatter de tidligere så tempererte halvtotalbildene, vekker ikke noe spesielt, de føles nesten litt billige. Nei, min reaksjon til denne blir tja. Ôshima viser takter, men ikke briljans.

 

http://i53.tinypic.com/lxgk5.png

Bra cinemascopeutnyttelse til å etablere stedsatmosfære.

 

Flere eksempler:

 

 

http://i53.tinypic.com/xqkxm8.png

Hovedkarakterene er bare en liten del av en stor verden.

 

http://i51.tinypic.com/wjupna.png

Samme her.

 

http://i54.tinypic.com/2uzb3ma.png

Mangelen på kontakt/menneskelighet blir utheva av cinemascope.

 

http://i55.tinypic.com/156wcn6.png

Det fattige hjemmet, der familien ligger og sover sammen.

 

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg liker initiativet! Tror ikke jeg har sett noe av japansk nybølge (eller er Woman in the Dunes regnet for å være en del av retningen? for den har jeg sett). Har hørt at "The Profound Desire of the Gods" skal være så innmari bra.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Har vel sett en god del (Tør jeg å påstå ^^). Av de nevnte har jeg først og fremst sett en del av Yoshishige Yoshidas filmer, men sett litt av alle. Jeg anbefaler spesielt 'Eros + Massacre'.

 

http://img560.imageshack.us/img560/7606/vlcsnap2009122314h21m46.png

 

Er ikke helt sikker på kriteriene, men navn som disse burde vel passe inn her:

Hiroshi Teshigahara

Yasuzo Masumura

Kihachi Okamoto

Kazuo Hara

Seijun Suzuki

Har særlig sett en lang rekke Suzuki-filmer.

http://img38.imageshack.us/img38/1410/vlcsnap2009111609h37m07.png

 

Må si at jeg aldri har satt meg inn i hva japansk nybølge er, og aldri hørt om ATG før. Men fikk litt lyst til å se mer igjen nå.

Link to comment
Share on other sites

 

Har særlig sett en lang rekke Suzuki-filmer.

http://img38.imageshack.us/img38/1410/vlcsnap2009111609h37m07.png

 

Det er vel og bra, men du skylder å opplyse forumbrukerne at bildet er hentet fra Shunpu den aka Story of a Prostitute (1965).

 

Bonusbilder fra filmen:

 

http://i51.tinypic.com/6y13es.jpg

 

http://i53.tinypic.com/5p08ch.jpg

 

http://i52.tinypic.com/xoih35.jpg

Link to comment
Share on other sites

 

Sorry, papi, jeg sovna til Cruel Story of Youth. Men fikk sett den ferdig nå akkurat.

 

Der Streets of Love and Hope var høflig og disiplinert, er denne litt mer jazzete, direkte, slem. Det er en kjip stemning her, ofte litt klaustrofobisk, kan vi kanskje snakke om en litt snillere utgave av Imamuras sinnsyke Vengeance is Mine?

 

Kamera lever litt mer med i de ulike stemningene, rister seg løs fra sitt statiske perspektiv og blir med på uroligheten. Igjen handler det om bedrag. Folk som blir lurt til å bedra. De vil ha gryn og de vil ha hverandre, og har ikke noe annet å finne på. Å tenke på. De virker fanga i ett spor, klarer ikke å tenke alternativer. Er du lei deg? Kom igjen - vi raner noen! Er du gravid? Fuck, abort er svinedyrt - vi raner noen. Ôshima bruker altså igjen bedrag-opplegget for å utforske relasjoner mellom folk. Men den nærværende psykologiske uroen som preger Shonen frammanes bare i noen veldig få øyeblikk, som i en abortkrangel på en anleggsplass og nattlig eplespising på abortklinikken, der et nærbilde holdes lenge nok til å ense svetten. På anleggsplassen brukes i motsetning montasjen for å skape uro (blåfargen mot den brune jordbakgrunnen er også effektiv).

 

http://i52.tinypic.com/141tob7.pnghttp://i56.tinypic.com/2hfq99l.png

http://i51.tinypic.com/2wqy15x.pnghttp://i54.tinypic.com/dlozno.png

http://i54.tinypic.com/2wowqva.pnghttp://i52.tinypic.com/wjgj0x.png

 

Noe av det jeg liker så godt med Shonen tror jeg er den litt surrealistiske tonen som skapes av lett desorienterende sprang i tid og rom. Bildene er mer usikre, narrativ progresjon er underordnet sinnstemninger. Det er noe veldig rart med det audiovisuelle rommet. Kanskje er det de distanserte, statiske halvtotalene som krasjer med klipperytmens nevrose?

 

Denne klippenevrosen er ikke særlig tilstede her. Det blir litt rett-fram, virker ikke som Ôshima har funnet helt fram til å uttrykke det han vil uttrykke.

 

Løse antagelser.

 

Han er iallefall på vei mot noe mer rødfarga blodig og voldelig her, som sagt. Brutaliteten i slutt av Streets... toppes her. Her er det ikke fugler som dør. Dette er Mean Streets.

 

Tja, jeg vil si: takter, snev av briljans, men ikke noe å skrive engasjert hjem om.

Link to comment
Share on other sites

 

Det audiovisuelle rommet blir rarere og rarere for hver film.

 

Cruel Story of Youth (Nagisa Ôshima, 1960)

Og så plutselig farger! På alle områder mer ekstrem og bedre enn forgjengeren. Hovedpersonen er en badass motherfucker som banker dritten ut av forretningsmenn og voldtar kjæresten, og hun forelsker seg hodestups. Foreldrene kan drite og dra, dette er etterkrigstiden og ungdommen gjør som de vil. På godt og vondt. Mer håndholdt kamera og mindre ryddige scener, men den største forskjellen er at denne er mindre homogen i formen, her er det litt av hvert. Fra montasjen Kiddo nevner, til langdryg eplespising ved sykeseng, til svette og kaotiske håndholdte kampscener til en mer virkelighetsfjern avslutning med ikke-diegetisk lyd og stilisert ekstremvold. Flott rebellaktig sak med fokus på ungdommelig virilitet, vold og studentopprør.

 

The Sun's Burial (Nagisa Ôshima, 1960)

Ôshima jobber i et heseblesende tempo, denne er laget under et år etter debuten og er helt ulik de to forrige filmene. Hva skal man si? Ekstremt gritty film fra slummen i Osaka. Nederdrektige, skitne og ulykkelige mennesker som bor på en søppelhaug og er medlem av ulike rivaliserende bander. De voldtar og dreper, driver en illegal blodbank som selger blod til kosmetikkindustrien. Det synes nesten ikke at dette er en fargefilm, alt er brunt eller brunlig. Selv solen, som aldri henger høyere enn rett over horisonten, har er skitten brungul farge. Eneste unntaket er kjolene til hovedpersonen, som er fargesterke og utrolig kule. Det er ganske rart at soundtracket er typisk spaghetti western, og at det spilles over hele filmen. Vet ikke helt hva jeg skal synes om dette, men det er åpenbart "noe annet". Også er den ganske hip da:

 

http://www.marshallastor.com/Oshima%20-%20The%20Sun%27s%20Burial.jpg

 

Jeg tror filmen hadde kinopremiere i Norge i 1971, over ti år etter den ble laget, under navnet "Solens begravelse". Ganske merkelig.

 

Har også sett Tomorrow's Sun (Nagisa Ôshima, 1959), kortfilmen som er hans egentlige debut. Ser ut som er trailer til en fiktiv crazykomedie. Vel.

 

Neste film: Night and Fog in Japan, også den fra 1960, hehe.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 months later...

Har ikke glemt japansk nybølge.

 

Night and Fog in Japan (Nagisa Ôshima, 1960) er good shit. Ôshima var kanskje ikke helt på høyden med Wakamatsu og Adachi når det gjaldt politisk aktivisme, men han var helt klart noe til rebell, og i denne filmen bruker han av egne erfaringer som deltager av studentopprørene. ANPO-opprøret i 1960 var særlig betent, og da Night and Fog hadde kinopremiere måtte Shochiku trekke tilbake filmen etter få dager. Presset ble for stort. Night and Fog in Japan åpner med en bryllupsfeiring der en gjeng forhenværende revolusjonær ungdom er samlet til fest. Stemningen er dog dårlig, for fortiden ligger og ulmer, og den kommer etterhvert for en dag, utløst av ankomsten til en ubuden gjest. Konfliktene rulles opp, og vi får se tilbakeblikk etter tilbakeblikk, dette er rene Ibsen. Hele greia kuluminerer i et klimaks utenfor festlokalet, der gjestene forsvinner ut i natten og den tjukke tåka. Night and Fog in Japan.

 

Pleasures of the Flesh (Nagisa Ôshima, 1965). Før denne filmen ble laget har Ôshima på få år rukket å bli sparket fra Shochiku, laget flere selvfinansierte filmer, og regissert en rekke ting for TV. Nå er han tilbake i Shochiku med frie tøyler. Ser ut som de trengte det nye blodet likevel. Uansett, Pleasures of the Flesh er ingen stor film. Foruten noen svette close-ups er den uinteressant og faktisk ganske banal. En fyr får kloa i masse penger og sløser alt på damer.

 

Violence at Noon (Nagisa Ôshima, 1966) er den beste Ôshima-filmen jeg har sett til nå. Nydelig b&w foto og spennende måter å klippe mellom scener og ansikter. Handler om en bestialsk morder, men egentlig ikke så mye om han. Mest om menneskene han har kjent og knyttet bånd til, hans venner og hans kone, og hvordan de blir berørt av det som skjer og hvem han er og hva de har hatt sammen.

Link to comment
Share on other sites

 

http://www.dissidenz-intl.com/wp-content/uploads/2010/02/Koji-Wakamatsu-227x300.jpg

 

Kôji Wakamatsu er en veldig kontroversiell mann i Japan. Både på grunn av det han laget av provoserende filmer, og det han hadde av ekstreme synspunkter. Jeg har sett en noen av filmene hans, og kan ikke si jeg er fan av mannen. Likevel er det noe som gjør at jeg likevel setter på en ny en. Er veldig enig i det Amos Vogel skriver i Film as a Subversive Art, noe sånt som: Selv om det ikke er noen tvil om Wakamatsus evner som kunstner, så gir den nedrige og repetive volden og all kvinneundertrykkelsen til slutt filmene hans en antihuman bismak.

 

Føler jeg ikke har så mye mer å si om disse filmene annet enn at jeg helt sikkert kommer til å se mer. Kan liste opp de jeg har sett, fra best til dårligst:

 

The Embryo Hunts in Secret (1966)

Violent Virgin (1969)

Go, Go Second Time Virgin (1969)

Violated Angels (1967)

Running in Madness, Dying in Love (1969)

Link to comment
Share on other sites

 
 

Virtuell digital tommel opp herfra også. Night and Fog in Japan har forøvrig noen saftige kamerakjøringer og overganger.

 

Cinemateket (i Oslo, doh) kjører en ATG-serie nå i februar, med 18 filmer på tapetet. Ikke alle er like lett å få sett ellers, og mye av dette gjør seg garantert på lerret.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Jeg griner litt av hvor bra det programmet der er. Da er situasjonen en annen her i byen. Her er det for det meste satt opp, unnskyld uttrykket, crap. I alle fall ting alle har sett fra før.

 

Dere som bor i Oslo er heldige. Jeg skal nedover den 11. februar og får med meg Nanami: The Inferno of First Love på søndagen. Men det er også det eneste. Dette hadde vært obligatorisk hadde jeg bodd i Oslo:

 

# Diary of a Shinjuku Thief og The Ceremony av Ôshima. Ikke sett noen av dem, og begge ser fantastiske ut. The Ceremony er vel en slags glemt del av filmhistoriekanonen som var ganske kjent for et par tiår siden.

 

# She and He av Susumu Hani. Finnes i en horribel VHS-rip på KG med nesten usynlige undertekster. Tidlig Hani, urban og dokumentarisk i røft b&w (visstnok).

 

# A Man Vanishes av Imamura. Tidlig hybridfilm som begynner som en dokumentar, men snart begynner å involvere filmskaperene i en slik grad at all objektivitet etterhvert faller sammen som et korthus. Første film produsert av ATG. Finnes riktignok på en splitter ny DVD/Bluray utgitt av MoC.

 

# Silence has no Wings og The Assasination of Ryoma av Kazuo Kuroki. Sistnevnte finnes ikke med engelske undertekster i noen av nettets mørke kroker. Har ikke sett noe, men Kuroki er ekstremt spennende og omtales ofte som den mest esoteriske og visuelt slående av alle regissørene forbundet med ATG. Har sett stills, det ser helt nydelig ut. Han har også en Cuba-film som ser rimelig fet ut.

 

# Demons av Toshio Matsumoto. Mannen bak Funeral Parade of Roses. Sammen med Terayama den mest eksperimentelle av regissørene. Demons er håpløs å oppdrive. Det er kjipt, for den ser ut som en bekmørk og ekstrem liten sak.

 

# Throw Away Your Books, Rally in the Streets av Terayama. Sier seg selv.

 

# This Transient Life av Akio Jissoji, som, hands down, er en av de beste filmene jeg har sett. Incest behandles eksplisitt og sjokkerende, men samtidig dønn seriøst, med en buddistisk filosofisk tilnærming til det hele. Filmen sier at hei du, alt du trodde du visste om hvordan du skal leve livet ditt bør du ta å tenke på en gang til. Og likevel klarer filmen å unngå å være moraliserende, for det er umulig å identifisere seg med den selvopptatte og avskylige hovedpersonen. Fotoet er mørkt og kontrastfylt, kameraet flyter hele tiden langs husveggene og ned gatene. Selv når menneskene gyver løs på hverandre for å drepe, så klippes det inn bilder av omgivelsene, løv i vinden og japanske tresnitt. Omgivelsene som naturlig omslutter den voldelige scenen. Synes Kiddo skal prøve seg på dette.

 

Pluss masse mer selvsagt. Og som om ikke det var nok, så viser Cinemateket også mange av filmene til Olivier Assayas, og (som jeg har etterlyst på dette forumet før) Havet Stiger av Oddvar Einarson.

 

Kom igjen Trondheim.

Link to comment
Share on other sites

 

Ingen som har nevnt Nobuhiko Obayashi ennå? De fleste har vel hørt om House (1977) her på forumet, men jeg har vært interessert i de andre filmene hans en stund nå. Som "Sada", hans svar på Nagisa Oshimas "In The Realm Of Senses" og "School In The Crosshairs" som virker som den har den samme galskapen i genene som House:

 

http://i.imgur.com/5TTRv.png

http://i.imgur.com/BqVCe.jpg

 

Nysgjerrigheten min er pirret i hvert fall.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 year later...
 

http://i1209.photobucket.com/albums/cc384/Kunsttyv/silence_zps4a38d812.jpghttp://i1209.photobucket.com/albums/cc384/Kunsttyv/silence2_zps6db48963.jpg

 

På tide å dra opp denne tråden igjen. Siden filmklubben kjører ATG-serie så kommer jeg til å se en del av disse filmene fremover.

 

Silence Has No Wings (Kazuo Kuroki, 1966)

Helt siden jeg først hørte om denne filmen har jeg gått rundt og trodd det var en film om å fange sommerfugler. Feil! Den åpner riktignok med fanging av sommerfugl, før vi spoler tilbake i tid og blir servert historien om hvordan sommerfuglen (en sjelden art som kun lever sør i Japan) har endt opp i nord. Historien er usammenhengende og ulogisk, og det er ganske tydelig at dette ikke handler om sommerfugler, men at sommerfuglen blir brukt som en McGuffin for å kunne dra rundt i Japan og filme, kjenne litt på samtiden og snakke litt om atombomben. For de av dere som ikke husker hva en McGuffin er, her er en oppfrisker:

 

Two gentlemen meet on a train, and the one is struck by the extraordinary package being carried by the other. He asks his companion, 'What is in that unusual package you are carrying there?' The other man replies, 'That is a MacGuffin.' 'What is a MacGuffin?' asks the first. The second says, 'A MacGuffin is a device used for killing leopards in the Scottish highlands.' Naturally the first man says, 'But there are no leopards in the Scottish highlands.' 'Well,' says the second, 'then that's not a MacGuffin, is it?'

 

Silence Has No Wings er politisk, surrealistisk, ulogisk, voldelig og provoserende. Ikke akkurat den estetisk trygge filmen om sommerfugler jeg hadde sett for meg.

 

She and He (Susumu Hani, 1963)

Hani begynner å bli en ny favoritt. Klarer ikke å formulere noe fornuftig om denne nå. Det er en veldig rar film, og jeg likte den veldig godt. Må la det synke litt.

Link to comment
Share on other sites

 
 
  • 3 weeks later...

Var bakfull og klarte å forsove meg til Shura. Fuck.

 

Har sett Pastoral (Terayama), Double Suicide (Shinoda), pluss gjensyn med Nanami (Hani). Nedtur: Nanami var ikke like mesterlig som første gang jeg så den. Fortsatt en veldig bra film, men kanskje ikke et udiskutabelt mesterverk. Opptur: de to andre er omtrent like bra som resten av disse mesterverkene som utgjør kremen av den mest sexy og kreative bølgen i filmhistorien. Om man takler de hysteriske og affekterte replikkvekslingene i Double Suicide (noe man burde klare om man tar i betraktning at filmen er basert på bunraku style japansk dukketeater, og dermed verdsetter den helhetlige estetikken) så er det en av de mest sublime filmene der ute. Fantastisk bruk av skygger. Pastoral er hva man får om man slenger syre, punk, Daido Moriyama og Alejandro Jodorowsky oppi en gryte og lar det putre på svak varme.

 

Føler det er på tide å se noe mer Yoshida snart. Kanskje se resten av de seks-sju "melodramaene" han laget på sekstitallet. Zelmo er begeistret for minst to av dem har jeg fått med meg. Er det ikke kult hvor skjeve og rare filmene hans er, samtidig som de fungerer godt som klassisk drama (liten tåre i øyekroken)?

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 year later...

Ser folk fortsatt på japansk nybølge? Er selv fortsatt ganske ny innenfor bevegelsen men har fått opp øynene etter jeg nylig så Profound Desires of the Gods.

 

http://www.rowthree.com/wp-content/uploads/2011/10/profound-desires-of-the-gods-screenshot.jpg

 

Det som ofte blir omtalt som Imamuras mesterverk var virkelig en visuelt nydelig og dyptgående studie av naturen og menneskeheten. Jeg liker veldig godt tiden Imamura tar seg for å virkelig få tid til å skildre naturen. Alt i fra de videste landskapsbildene, til de mest intime close-upene er gjort med tålmodighet og en stådig hånd. I blant dveles det veldig med de vakreste ting. Alt dette bygger virkelig opp filosofien som også preger filmens tematikk.

 

Menneskene blir portretert som en del av naturen. Både de primitive og overtroiske innfødte på øya og de moderne annleggsarbeiderne har en tydelig råhet over seg. Selv om plotet starter i en litt kjedelig retning bygger det seg virkelig opp til en meningsfylt konflikt. Det er ingen tvil om at filmen bygger på en konflikt mellom det nye og det gamle. Vi snakker skikkelig kulturkrasj, der de gamle tradisjonene til slutt må vike for det moderne samfunnet. Eller gjør det det? Slutten konkluderer på en måte konflikten samtidig som det gamle blir hengende igjen på en litt undrende måte. Naturens vrede kommer fram på de mest bizzare måter, og som et menneske må jeg vell bare akseptere at den er noe større en jeg kan forstå. En virkelig nytelse av en film, som foresten så helt fantastisk ut på blu-ray.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...