Albumstafett #2: Anmeldelser

[Angeleno 0]

Diskuterfilms albumstafett: Andre runde, anmeldelser

 

Album som skal anmeldes:

Uruloki: The Twilight Sad - Fourteen Autumns & Fifteen Winters

Outze: Norah Jones - Come Away with Me

Fubarino: Tim Hecker - Harmony in Ultraviolet

Norsk Kiwi: Kate Bush - Hounds of Love

Tristano: Elle Goulding - Lights

Engangsgrill: Art of Fighting - Second Storey

Badering: Harald Grosskopf - Synthesist

wertoi: Wu-Tang Clan - Enter the Wu-Tang (36 Chambers)

Angeleno: The Fall - Perverted by Language

 

Innleveringsfrist: 1. september

 

Forventer at alle leverer!

[Fubarino 4]

Hehehe, det utfallet der kunne jeg satt penger på.

[Uruloki 15]

Satser på en 1,5+/10 fra deg denne gangen! Ingen Wu-Tang på meg nei, sukk.

[wertoi 0]

Hurra!

[Norsk Kiwi 0]

Ikke akkurat utfordringen jeg hadde håpet på, men nye gjennomlyttinger av Hounds of Love er alltid velkommen.

[Outze 0]

Får vi lov til å bytte hvis to stk er enige? Ikke bare har jeg Norah-albumet, men har hørt det til døde tidligere, så vil gjerne gjøre en switcharoo.

 

Hva med deg Kiwi? Jeg vil gjerne sjekke ut Kate Bush ordentlig. Det har jeg ikke gjort før.

[Norsk Kiwi 0]

Får vi lov til å bytte hvis to stk er enige? Ikke bare har jeg Norah-albumet, men har hørt det til døde tidligere, så vil gjerne gjøre en switcharoo.

 

Hva med deg Kiwi? Jeg vil gjerne sjekke ut Kate Bush ordentlig. Det har jeg ikke gjort før.

 

Sorry, Kate Bush er mye mer attraktivt enn Norah Jones. Gått lei av Norah Jones for lenge siden. Når jeg tenker etter trenger jeg et dypdykk i Hounds of Love. The Kick Inside var en stund i tung rotasjon, men Hounds of Love fikk ikke samme oppmerksomhet.

[Norsk Kiwi 0]

Shit, har vært travelt opptatt den siste tiden at jeg har glemt å høre nok på Hounds of Love. Blir nødt å ta meg sammen nå. Når er 1 august?...Mandag...Hmmm, vet ikke om jeg rekker det. Blir ikke så altfor lenge etter dog.

[Angeleno 0]

Utsetter fristen med en måned.

[Fubarino 4]

Oi, visste ikke at fristen nærmet seg. Opptatt med flytting og diverse, fint med en utsettelse.

[Uruloki 15]

En måned er kanskje litt i overkant dog?

[Outze 0]

Norah Jones- Come Away with Me (2002)

 

http://ecx.images-amazon.com/images/I/51hltS1o0vL._SL500_AA300_.jpg

 

Jeg skal innrømme at jeg har hørt mer enn nok på dette albumet tidligere og at jeg ikke var i overkant entusiastisk over å høre en ny runde. For selv om Come Away with Me har en tidløs kvalitet, så tror jeg smaken min har forandra seg ganske mye, og jeg er dessverre ikke like begeistra som min yngre versjon var – og dette ble ikke mer en ei brukbar kosestund. Norah Jones er søt og hun lager musikk som har både eleganse og sjarm – og som debut er jo dette storarta – men jeg ender opp med å vurdere dette som en variabel opplevelse.

 

Albumet er forfriskende og forførende. Det eksisterer ei atmosfære i musikken som er ganske så nydelig og som gjør at jeg føler meg glad, men dessverre så dabber det av etter kvart, det stagnerer på en måte ettersom det skrider framover, og det blir til slutt til en viss grad både stølt og intetsigende. Den kreative blandinga av jazz, blues, soul, country, folk og søtlada pop, lagt fram med et klassisk piano og en gruppe gode musikere, blir slik grunnlag for både vakre og varierte komposisjoner og en mangel på dynamisk og melodisk framgang.

 

Det starter så smått og søtt med nydelige ”Don’t Know Why”, som såpass mange år etter holder seg godt som ei låt å forelske seg til og som ei låt å drømme seg ned i melankoli av, og fortsetter i samme bane med godlåter som ”Cold Cold Heart” og ”Come Away with Me”, før et relativt sløvt og repetitivt midtparti til slutt blir redda av den geniale vidunderligheta som er ”The Nearness of You”. Den låta i seg selv trekker jo nesten alt opp til et nytt nivå.

 

Albumet som helhet gir meg derfor en tvetydig opplevelse. På den ene sida er det både fint og flott – med selve stemmeprakten til Norah Jones som høydare, ei stemme som har en unik og sårbar, nesten rar, kvalitet, som brukes på en passende forsiktig og smal skala. På den andre sida blir det etter kvart veldig one-note. Det blir rett og slett litt flinkis og litt for lite engasjerende. Jeg skal ikke nekte på at slitasje kan være en faktor her, og at åra jeg har hørt på plata spiller en rolle, men jeg er ikke overbegeistra, selv om det jo er et godt album.

 

Anbefalte låter: ”Don’t Know Why”, ”Come Away with Me” og ”The Nearness of You”.

 

6.4/10

 

 

Note: Ble kjapt og kort dette, men tida er ikke på min side akkurat nå, så det får holde gitt.

[Uruloki 15]

Bra at du tar ansvar og er førstemann ut, og godt skrevet. Satser på at resten ikke har glemt dette helt ut. Jeg har begynt så smått med noen notater, men skal på sjøen igjen nå og veit ikke hvordan internettforbindelsen blir. Men jeg skal få skrevet noen ord i løpet av uka og leverer i hvert fall innen søndag, da er jeg på land igjen.

[Uruloki 15]

The Twilight Sad – Fourteen Autumns & Fifteen Winters (2007)

(nominert av Fubarino)

 

http://i54.tinypic.com/33vhj5i.jpg

 

Angeleno oppsummerte egentlig The Twilight Sad ganske greit uten å i det hele tatt ha hørt Fourteen Autumns & Fifteen Winters, som et “hipt i 2007-band”. Ved første øyekast minner det om et indie-rockeband med et post-rock-tilsnitt som gjerne kjører på med ekstatiske lydveggklimaks som man finner i diverse shoegaze akkompagnert av brei skotsk vokal. Med andre ord, enkelt og greit turné-kompisene Mogwai med vokal. Akkordprogresjonene er gjerne de samme gjennom samtlige låter og ligger i noenlunde samme gata som Band of Horses’s allerede har kjørt opp og ned utallige ganger. Og alt dette er garantert noe jeg hadde svelgt rått om kalenderen fortsatt viste 2007; jeg hadde gjerne hørt på plata et par ganger på vei til mitt første Roskilde-opphold, sett konserten med stort engasjement og erklært at ”dette er bra moderne rock”.

 

”Cold Days From The Birdhouse” starter med én-tangents-piano og føyer seg inn i rekken av plateåpnere fra midten av 2000-tallet som høres prikk like ut, sammen med Arcade Fires ”Neighborhood #1 (Tunnels)” og The Nationals ”Fake Empire”. Det bedøvende post-rock-klimakset fra Mogwai anno The Hawk Is Howling slår kjapt inn, og sporet er lagt. Det kjøres på med breial riffing før det tones ned for et lite vokalparti, og så er det påan igjen. Jeg kan i hvert fall ikke arrestere Twilight Sad for å ikke ha funnet sin greie, for variasjon er i hvert fall ikke deres styrke. I ”That Summer, At Home I Had Become The Invisible Boy” (en klassisk 2000-talls ”altfor komplisert og sentimental sangtittel”) synger James Graham at ”the kids are on fire, in the bedroom”, og igjen øker man tempoet med Band of Horses-progresjonen. Dette skjer ganske mange ganger i løpet av albumet. Kanskje skrikes det litt i mikrofonen så lyden sprekker, men turtallet beveger seg sjelden over tomgangskjøring likevel. Det gis inntrykk av å gis gass, men det beholdes alltid en fot plassert godt på den sikre siden – aldri pedalen i bånn, men heller harmonisk cruise-control. Kanskje er det for lite dissonans for meg? Jeg er ikke sikker, men etter låt på låt sitter jeg igjen med et løfte om noe mer, som i ”Walking For Two Hours”, hvor det nok en gang nærmer seg noe kraftfullt med grautgaze-lyd, men så tar man seg selv i å se litt nøyere etter, kler av det hele litt, og under innpakningen er det den samme progresjonen og strukturen som danner grunnlaget igjen og igjen og igjen og igjen.

 

Det er for all del ”fengende”, man kan gjerne kalle det ”storslagen” indierock, men når sant skal sies er det for pregløst og anonymt. The Twilight Sad mangler det Simon Cowell ville kalt X-faktoren, jeg kaller det ”edge”, og mangelen på edge er som vanlig der det gjerne kollapser når det kommer til band som dette. Kanskje kan man si at den skotske vokalen er deres edge (og det er vel egentlig ikke så verst) for hadde ikke den vært der hadde dette hørtes helt likt ut som minst femten dusin andre indieband. Det er dog ikke nok; det minner fortsatt om minst femten dusin andre indieband.

 

Man kan vel kanskje synes synd på The Twilight Sad, ikke minst fordi de virker som en gjeng sympatiske karer med gode intensjoner, men de har havnet i en lei bakevje her. De nåværende trendene innenfor indie-rocken har jo en tendens til å bli utdatert gjerne før utgangen av året, hva som er akseptert og ikke akseptert beveger seg såpass raskt, og om man ikke treffer spikeren skikkelig føles sounden utdatert med rekordfart. Det har bare gått 4 år siden denne plata, men sånn sett føles det allerede som om den kommer fra et helt annet, uhipt univers. I en populærmusikk hvor det som er trendy sjelden er særlig dyptgravende, er det farlig å slå rot, og det eneste håpet er kanskje å treffe indie-spikeren rett på hodet – hvor enn den måtte være plassert akkurat den måneden hvor plata slippes - og at den forblir en slags udødelig middelmådighet som likevel resonnerer med et tid og sted, og til tross for at det gjerne høres likt ut som alt annet, får man en opplevelse av særpreg. Arcade Fire klarte det med Funeral, kanskje klarer Twilight Sad det også neste gang? Slik som Band of Horses for min egen del - et ganske kjedelig band, som Twilight Sad imiterer vilt og hemningsløst, som igjen imiterer vilt og hemningsløst fra en rekke andre ganske kjedelige band – et band jeg synes det er fullt legitimt å mislike, men som for meg er uløselig knyttet til min første festivaltur, Roskilde i 2008; som har fått en slags soundtrack-of-my-life-ærestittel uavhengig av kvalitet. Det er på mange måter én av to, og veien er kort til indieskraphaugen der forsvunnede og glemte band ligger på rekke og rad og venter på enda en nykommer. Der havner dessverre Twilight Sad for meg.

 

Kanskje er det ufortjent, for The Twilight Sad har ikke laget et dårlig album i det hele tatt. Harmløst muligens, men helt sikkert ei plate som gjør seg bra en sommerkveld med øl og gode kamerater på en festivalcamp. Det plager meg ikke å høre på det opptil flere ganger, men det gir meg heller aldri noe nytt. Det er stadiongaze på autopilot; et lite vers, refreng, støyvegg, et rolig parti, et lite vers, refreng, støyvegg. Alt høres mer eller mindre likt ut - noe som egentlig ikke gjør meg noe, for jeg liker jo som regel det rendyrkede, de som har funnet sitt kall og følger det - men det mangler den ene lille låta som kan skille det hele litt ut, og i hvert fall bringe det ett hakk over kjøremusikk, slik f.eks ”Cigarettes, Wedding Bands” gjør på Cease to Begin.

 

”Talking With Fireworks” er nok det nærmeste de kommer, for åpningen er jævlig bra og det store høydepunktet på hele plata – en buldrebråkevegg hvor alt er graut. Dessverre vikes det ikke fra formelen her heller, og det tones ned til den sedvanlige upbeat-rytmen og duden babler noe om ”knife in your chest” – han virker å ha en hang til små setninger som blir repetert: ”so where are your manners”, ”watch emily dance”, ”knife in your chest”, ”the kids are on fire in the bedroom”, ”puttin’ the buttin” (eller var det button?), ”your green eyes turn to blue” - til det punktet hvor jeg nesten mister interessen igjen. Om man studerer formelen over viser den jo at buldreveggen skal gjøre sitt inntog igjen, og joda, det gjør den slik seg hør og bør – rytme forkastes for støy – men akkurat i det jeg holder på å nå klimaks er det tilbake til den rolige tralten igjen, og ”knife in your chest” – for faen da Graham, vil du ha en i brystet sjøl? Det er en evig etappe-runking, som alltid gir seg like før det er nok, og innen låta er over har jeg enten blå baller eller slapp kuk og befinner meg et eller annet sted mellom middels tilfredsstilt eller teaset til det smertefulle.

 

Andre band, også de nevnt over, har jo gjort mye av det samme. Jeg føler jeg må referere til Band of Horses igjen, for essensielt sett er Fourteen Autumns & Fifteen Winters en eviglang imitering av denne akkordprogresjonen som er grunnmuren også i dét bandet – hvis jeg kunne mer musikkteori kunne jeg sikkert beskrevet den med rett terminologi, men med mitt lekmannsspråk nøyer jeg meg med ”ekstatisk-harmonisk akkord-antiklimaks” – men Ben Bridwell og gjengen hadde i hvert fall en slags nostalgisk bakgrunn i 70-tallsrock-oppgulp. Det er kanskje litt tidlig å begynne å gulpe opp Mogwai allerede. The National anno Boxer er vel heller ikke så langt unna, men igjen er det vel egentlig kulere å være 2000-tallets symfoniske ballade-Joy Division, og Twilight Sad har dessuten ikke de samme gode låtene i bunnen, ei heller den karisma-nevrotiske stemmebruken.

 

Der Band of Horses har minnene, der The National har Matt Berninger’s eksplosive innesluttethet, der Arcade Fire har, tja, hva har de? Jeg har vel aldri helt forstått hvorfor akkurat de ble indierock-bandet fra midten av 2000-tallet som utpekte seg og talte til en generasjon, men slik ble det nå. Fordi de var først? Jeg vet egentlig ikke hva Mogwai har heller, i hvert fall ikke i perioden som er mest naturlig å sammenligne med her. Men poenget! For det er et poeng, er at The Twilight Sad egentlig ikke har noe som helst. De er et band som kom for seint til festen for min del, for den æraen da jeg syntes musikk som dette føltes rett og riktig og viktig er over.

[Fubarino 4]

Jeg er jo aldri her inne lenger, av en eller annen grunn......skal få skjerpet meg og sett på dette snart.

Apropos bandet jeg nominerte, du treffer nok hodet på spikeren Uru, jeg har aldri kommet meg videre fra 2007. Det var "mitt" musikkår, og slik vil det nok for alltid være.

[Uruloki 15]

Hehe, det er jo ålreit det også da. Har sjøl sterke minner fra 2007 for øvrig, det var vel mitt første skikkelige, tja, "indieår". Da jeg begynte å gå litt bort fra gubberock-fanatismen.

 

Flere må levere her!

[Norsk Kiwi 0]

 

Flere må levere her!

 

Ja bør vel det. Vanskelig å få tiden til å strekke til. Flyr til Kina om halvannen uke så kanskje jeg får skrevet noe under kjedelige flyplasstimer. På flyet blir det selvfølgelig film.

[Uruloki 15]

Buuu!