Jump to content

Tropical Malady


Recommended Posts

Tropical Malady

 

http://i51.tinypic.com/15rmhis.jpg

 

All of us are by nature wild beasts.

our duty as human beings

is to become like trainers

who keep their animals in check

and even teach them to perform tasks

alien to their bestiality.

~ Ton Nakajima

 

Med dette litt underlige diktet starter filmen Tropical Malady, den internasjonale gjennombruddsfilmen til Apichatpong Weerasethakul, og det hele setter litt tone for hva vi skal se i filmen.

Joe sine filmer er aldri helt enkel å skjønne. Noen vil sikkert påstå at å prøve å skjønne filmene hans er misforstå poenget. At han jobber på en måte som handler mer om å fange oss på et mer ubevisst nivå, ikke ulikt David Lynch eller surrealistene.

 

Første gang jeg så Tropical Malady opplevde jeg den mest på et slikt nivå. Jeg ble fengslet av den unike fortellermåten, den såvidt begripelige ubegripeligheten, hans naturlige eksperimentering i filmspråket, den dokumentariske improviserte følselsen i første akt, og den utrolig intense andredelen som umiddelbart kunne føles som en helt annen film. Det var sterkt. Overgangen mellom de to delene mystifierte meg. På en positiv måte såklart. Dette skriveriet vil likevel først og fremst handle om en tolkning. Jeg vil bevege meg ut på isen og prøve å forklare hva Weerasethakul mener med med denne filmen. Ikke veldig i dybden, men i allefall skrape overflaten litt. Mye klikket andre gang jeg så filmen, og jeg prøvde å være oppmerksom på hva som skjedde i detalj.

 

Så jeg vil presentere en tolkning her, og hvis du er av typen som ikke liker å bli forklart filmer av denne typen, så er dette eneste advarsel. Likevel vil jeg si at denne tolkningen er mer givende, enn nedstrippende, og jeg vil ikke påstå at jeg forstår filmen 100%, men jeg føler jeg er på noenlunde rett vei.

 

Kubrick!

 

En referanse Weerethaskuul virker å ha hatt er Stanley Kubricks Full Metal Jacket. Likhetene er ganske mange. Tropical Malady er delt i to deler, som fungerer litt uavhengig fra hverandre og med forskjellige filmatiske språk. I Full Metal Jacket ser vi det samme. Første del er statisk, intens og oppbyggende, mens andre del er friere og tydeligvis mer improvisert og den røde tråden mer uklar. En uklarthet Kubrick muligens følte var rett (på en poetisk måte) når det kom til å lage en krigsfilm for å skildre noe av det meningsløse og tilfeldige med krig. Weerethaskuul har den samme strukturen i sin film, bortsett fra at i hans film er den frie og mer improviserte delen i første akt, og den mer planlagte og intense i andre del. Altså motsatt. Spørsmålet om hva de to forskjellige delene har med hverandre å gjøre er også, ved første øyekast, noe begge filmene også deler. Såklart militærtematikken, som jo er den mest opplagte. Selv om Full Metal Jacket nok handler mer om militær/krig enn Tropical Malady, som virker først og fremst å bare ha det som en ytre setting.

 

En siste ting er diskutabelt at begge handler litt om det primale i mennesket. Det bestialske. Om enn på veldig forskjellige måter. Full Metal Jacket virker å handle litt mer om hvordan militærets innflytelse på menneskets humanitet påvirkes, og hvordan det i dets press viser mørkere sider, på en studerende måte. Weerasethakul i Tropical Malady viser, blant annet, en person tilbake i jungelen som faller mer og mer tilbake i en primal tilstand, selv om jeg er usikker på hvor viktig det er i forhold til hovedpoenget. Selv om åpningsdiktet virker å være en sterk referanse.

 

(Det er nok også noe med det statiske og mer forsøkvis kjølige "objektive" og umanipulerende filmspråket Weerasethakul og Kubrick også deler, selv om det har endel forskjeller også.)

 

Her slutter de fleste likhetene også mellom FMJ og Tropical Malady. Tropical Malady har ikke samme handling som Full Metal Jacket i det hele tatt, og i det den er to deler så er Tropical Malady faktisk på klokkeslaget delt på midten. Andre del kommer faktisk akkurat halvveis i filmen på slaget. I Full Metal Jacket så er første del mer å betrakte som en kortfilm eller en introduksjon til resten av filmen.

 

Det er også endel andre referanser Weerasethakul har, men jeg nevner de mer som de kommer.

Jeg vil gjøre denne analysen litt med en gjennomgang med kommentar.

 

LE STORY - Første del

Grunnpilaren til filmen er forholdet mellom to unge menn, Tong og Keng. Tilsynelatende handler filmen om hvordan de møtes, og blir et homofilt par og hvor lykkelig de er.

Vi følger inn Keng i jungelen i andre del, som virker ved første øyekast å være noe uavhengig fra første del, og historien er en svært intens film der han får vite at et beist er ute etter han.

 

Filmen starter med et merkelig øyeblikk. En gruppe soldater stiller seg sammen over en avdød medsoldat og smiler til kameraet. En munter scene, til tross for at noen tydeligvis har dødd. Vi får aldri vite hvem som har dødd. Første gang man ser filmen kan det virke som det ikke har noe å si uansett. Vi ser deretter en merkelig scene med en naken mann som går igjennom jungelen, med musikk til.

 

En av disse soldatene i denne gruppen er hovedkarakteren, Keng. Dette er han i tjeneste, ute i en udefinert krig eller bare på en tjeneste i militæret. I neste øyeblikk virker det som han har kommet hjem. Han er tilbake hjemme hos familien. Vi ser en scene av han med moren sin. Hun hakker løk og snufser. Keng går bort til henne og spør hva som er galt. Hun sier det er en trist historie. Noe som egentlig er litt komisk å si når hun står å hakker løk, uten at det har noe spesiell gag-faktor. De spiser middag på tereassen og prater.

 

Det virker som den døde personen, hvem enn det er, er kommet tilbake med Keng til hans familie. De kjenner ikke igjen personen. Personen henger innpakket ute på en grein, mens de sitter å spiser. Det er usikkert om denne personen er noen som er knyttet til familien. Dette liket blir av en eller annen grunn ikke beskrevet noe mer, aldri nevnt, og aldri sett i resten av filmen. Det kan være lurt å holde denne personen i bakhodet mens vi går videre likevel.

 

I neste scene etableres vår andre hovedkarakter Tong for første gang, han kommer gående ut av skogen/jungelen på en veldig normalisert måte, selv det kanskje ikke er det. Det blir egentlig aldri etablert hvem Tong egentlig er, hviklen relasjon han har med Keng til å begynne med eller hvordan de egentlig møttes. Han bare plutselig er der. En ting som er tydelig likevel er at Keng er homofil, og veldig tiltrukket av Tong. Tong på sin side er vanskeligere å forstå. Er hans følelser tilsvarende eller ikke. I allefall et godt stykke. En scene tidlig i filmen ser vi en busscene der Tong og en ung vakker jente han antageligvis ikke kjenner fra før smiler blygt og flørtende til hverandre. Jenta får vi aldri se senere i filmen, så man kan undre hva som egentlig er meningen med denne scenen. Den etablerer i allefall at Tong liker jenter, uten at det stopper han fra å forelske seg Keng senere. Eller er det faktisk nettopp det det gjør? Ikke godt å si.

 

Tong og Keng første møte er forholdsvis uetablert. Vi ser faktisk Tong ha middag med familien til Keng i starten, men første scene vi ser Keng og Tong alene er når Keng lærer Tong andre å kjøre.

Noe med Tong sin uetablerte rolle og tilknytning til Keng er også noe som man kan undre om Tong egentlig er en ekte person. Likevel, har han interaksjon med andre karakterer også, så rent overfladisk virker han å være like ekte som alle andre.

 

Det begynner å regne, de setter seg under et tak. Snakker løst og fast om ulike ting. Hele denne scenen, for ikke å snakke om hele denne første delen av filmen virker generelt lite planlagt utenfor en viss ramme, og veldig tilfeldig i forhold til foto og dialog. Nesten dokumentarisk skildret på en måte. Første del av filmen skildrer oppsummert hvordan Tong og Keng blir sammen, hvordan de begynner å tjafse på hverandre under en film og generelt skildres det en vellykket form for kjærlighetshvetebrød-dager. Noen vil si nesten for perfekt, som kanskje er et tankekors. Det er en kveld der Tong og Keng er på en resturant med levende musikk, og sangerinnen ute av det blå dedikerer sangen til Keng. Tong går opp på scenen for å synge duett med henne for Keng. Det hele virker å lede opp til et klimatisk punkt der de står en kveld i et veikryss og de begynner å suge på hverandres hender og fingre, en scene med klare seksuelle undertone (om ikke overtoner egentlig).

 

A Spirits Path - Andre del

 

Herfra skjer det noe radikalt med filmen. Tong stopper opp kurtiseringen, men mer som et tegn på at dette ikke er tid og sted å fortsette enn at han ikke er interessert.

Tong går bortover veien og inn i et mørke. Ikke ulikt det karakteren Bill Pullman i David Lynch i Lost Highway gjør i vendepunktet der(før han blir en ungdom).

 

Keng står igjen med motorsykkelen. Han kjører hjem. En veldig varm sang spilles, og vi ser et gateslagsmål og bilder av soldater.

Denne sangen er fra gruppen Smallroom og heter Straight, og spilles flere plasser i filmen, omtrent som et tema. Etter litt søking fant jeg teksten og fikk den oversatt, og det er som den høres ut en kjærlighetsærklering av en sang uten betenkeligheter.

 

http://www.youtube.com/watch?v=1LaQM7iutg0

 

Tong nevnes ikke mer likevel. Ikke hva som skjedde videre med dem senere. Et godt spørsmål er hvor Tong ble av. Var ikke alt bare velstand?

Fra og med her går man over i den uoffiselle del to.

 

Neste morgen hører man om et uhyggelig monster "med labber" som har drept alle sauene den natten, og at alle beboerne i stammen er livredde.

Det prates også om en "missing villager". Noen er borte. Er det Tong? Dette nevnes ikke.

 

Keng er tilbake som soldat i jungelen. Filmen går inn i et nytt formspråk som er langt mer planlagt og strukturert, og det narrative nesten kan virke som inspirert av stumfilm. Istedet for normal dialog, så plasseres det tekstplakater som på en poetisk måte forteller hva som foregår. Det er ikke stumfilm på noen andre måter for all del! Lydene og atmosfæren i jungelen er utrolig stemningsfullt og mesterlig. Dokumentarformen fra første del virker totalt fraværende. Det blir stadig mer og mer intenst ettersom fortellingen fortsetter. Tekstene virker å være nært knyttet til en thailandsk mytologi, og vi ser gamle malerier som skildrer en svært spesiell tiger.

 

http://i56.tinypic.com/f41rph.jpg

 

Vi blir presentert for myten/sagnet.

 

Once upon a time, there was a powerful Khmer shaman.

who could turn into various creatures.

He roamed the jungle and played tricks on the villagers.

 

Scene av en jeger som finner datteren ute i jungelen midt på natten. Han virker å vært på jakt, og blir svært overrasket over å finne datteren sin.

Han uttrykker at det er farlig der. Han følger henne bestemt vekk derfra. Han ser så at hun har en tigerhale. Han forstår at noe ikke stemmer.

 

http://i53.tinypic.com/qqz79y.jpg

 

Dette er ikke datteren, men sjamanen, som prøver å lure jegeren.

 

The hunter shot the tiger.

and trapped the shaman in the tiger spirit.

The tiger corpse is on the display at Kanchanaburi Museum.

 

Now every night

the shaman's spirit turns into a tiger to haunt travelers.

The villagers and their livestock have started to disappear.

 

Her har man bakhistorien til tigeren, som i virkeligheten altså er en sjamans ånd, som tar hevn på sauer og landsbyfolk for å ha blitt skutt.

Nå får vi se sjamanen jakte på Keng.

 

As the tiger ghost tries to enter his dream,

the soldier thinks about the missing villager.

 

Vi ser plutselig Tong naken. Han har en masse skrift og symboler skrevet over huden sin. Ånden til Tong er fascinert over Keng sin walkie-talkie, og stjeler den.

Keng løper etter Tong sin ånd. De sloss. Keng blir bevisstløs. Tong kaster han ned en bakke.

 

Suddenly, a strange feeling gripped the soldier's heart.

 

Keng våkner og finner en ødelagt radiosender ute i naturen. Antageligvis ikke hans.

Like etterpå finner han en forlatt uniform. Mystisk.

 

Han finner så tegn på beistet. Han finner et oppspist kadaver.

Han finner så fotspor av beistet. Han finner tilogmed mystisk avføring på sin vei. Noe skjer.

 

En ape dukker opp ute av det blå. Apen snakker til Keng, og advarer han at han ikke er alene.

 

The tiger trails you like a shadow.

His spirit is starving and lonesome.

I see you are his prey and his companion.

 

Tigeren er etter han. Soldaten virker også å forstå hva apen sier. Noe som kan kobles med ting Joe har sagt i intervjuer tidligere. At mennesker en gang hadde en primal forståelse av å forstå hva andre dyr sier, kanskje tilogmed kommunisere med dem. En evne Joe mener vi har mistet etter vårt brudd med naturen og moderne samfunn. Keng her kan kanskje derfor antas å være tilbake i en slags primaltilstand.

 

Apen fortsetter.

 

He can smell you from mountains away

and soon you will feel the same

Kill him to free him from the ghost world

Or let him devour you and enter his world.

 

Tigeren er på jakt etter Keng, og tvetydigheten om hva dette betyr, bortsett fra trusselen det uansett er innebærer, er vanskelig å ikke finne skremmende.

 

Herfra ser vi en interessant utvikling hos Keng, som kanskje er en slags videre utvikling mot han tilbake til en form for primal dyrestadie i naturen.

 

Keng finner en fisk i gjørmen i vannet, steker den, spiser den. En bille kryper over fingrene hans. Keng snakker apespråk til apen. Roper til apen et eller annet.

Apen hører, og svarer Keng. Vi får ikke se hva de sier til hverandre denne gangen.

Tong gråter i allefall.

 

Det er natt. Vind. Noe skjer i buskene bak bildet. Vi hører et skudd. Keng har avfyrt gæveret sitt.

Det viser seg at Keng har skutt en okse. Muligens trodde han det var tigeren?

 

Vi hører radiosignaler fra walkie-talkien. Vi ser lys, som i lys fra ildfluer.

Lys går mot lysende tre.

 

Ånden til oksen som er skutt går sin vei. Keng følger oksen sin ånd. Oksen sin ånd forsvinner.

Tigeren er der. Keng kryper på fire ben, som enda et steg tilbake i sin natur.

 

En ny tekstplakat kommer opp, som en slags re-spin av slik myten startet.

 

Once upon a time there was a powerful shaman

could turn into animals

a creature

whose life exists

only by the memories of others.

 

Apen surrer rundt. Vi hører enda et skudd. Uten at vi får forklart hva det er denne gangen.

Keng oppfører seg mer og mer som et dyr. Som om han nå er fullstendig tilbake i siste transformasjon fra menneske til en primal tilstand.

Tigeren står plutselig over han. På en tykk gren på et tre. Dette illustreres med et maleri.

 

Keng skjelver. Tennene skjelver. Dødsangsten slår inn.

Tigeren ser på han. Det er nå det skjer, hva enn det er. Teksten som følger er Keng sin ressonering, akkurat som han ser tilbake til livet sitt, som om det nå skal ende.

 

And now…

.. I see myself here..

My mother.

My father.

Fear.

Sadness.

It was all so real…

.. so real that…

.. they brought me to life..

 

Tigeren snakker til Keng.

 

Once I've devoured your soul,

We are neither humans nor animals.

 

Stop breathing.

Miss you… soldier. (radiostemme)

Monster..

I give you my spirit, my flesh.

my memories.

 

Keng gråter. Her kommer egentlig en nøkkel frem. Dette handler ikke bare om tigeren. Det handler om en savnet person.

 

Every drop of my blood.

Sings our song.

A song of happiness.

There..

Do you hear it?

 

http://i51.tinypic.com/c5ls2.jpg

 

Filmen slutter på sitt mest intense, og forlater publikum noenlunde på enden av setet.

 

Oppsummering/Min tolkning

Det er naturlig å tro at filmen handler om sorg når man legger de elementene som rimer sammen. Tap av noen man har vært knyttet til og mistet. Tong opptrer antageligvis som en ånd i Keng sin verden, som et trist minne av noen han ikke har klart å slippe tak på. "A creature who only lives by the memory of others". Da tigeren følger Keng og sier at han kan skyte tigeren eller la han konsumere han og bli med i hans verden, er dette en konfrontasjon om å enten gi slipp på minnet av Tong, eller la minnet av han konsumere Keng, og bli med i Tong sin verden. Hva denne "konsumeringen" eventuelt innebærer er opp til fantasien. Det er nok dette som skjer i allefall.

 

Det interessante, noen ville si vakre, med Tropical Malady er hvor elegant Weerasethakul har koblet denne antageligvis personlige historien opp mot thailandsk mytologi. Uten at jeg skal erklære meg ekspert på thailandsk folkemyter, så er jeg rimelig sikker på at dette med sjamanen som har blitt fanget i en tigerånd kommer fra historiske sagn, som Weerasethakul har bearbeidet til noe eget. Noe som virker å være en 'trademark' for han. Noe vi ser han ellers har gjort med f.eks reinkarnasjon i Onkel Boonme. Ikke den type reinkarnasjon vi ellers er kjent med, som kan virke klisjé, men han bruker de på en veldig modernisert måte. Han virker å forstå hva som er eksotisk med Thailand og dens kultur.

 

Den døde soldaten i starten av filmen kan nok kanskje også kobles opp mot soldaten som er savnet i andre del. Vi ser tross alt Tong sin ånd, og Keng finner uniformen og radiosenderen til den savnede soldaten. Det er naturlig å tro at soldaten i starten av filmen er den samme. Antageligvis Tong. Dette er også interessant fordi det viser at filmen kanskje ikke har en start eller en slutt, men går tvertimot i ring. At verden og liv går i sirkel som jo er et nøkkelbegrep i hele den østlige verden.

 

Men hvis Tong var død hele tiden så kan man spørre seg om Tong i første del av filmen var ekte i det hele tatt, eller bare et minne.

 

Teorien min rimer også med det Weerasethakul har sagt selv, også, da han har beskrevet filmen som hans "sorrow box". En filmboks han visstnok la sine triste minner han bearbeidet på den tiden. Jeg ser likevel sjeldent filmen beskrevet som en melankolsk film, eller en trist film på noen som helst måte, selv av filmens fans, men det hele kommer kanskje mer av Weerasethakul sitt eksperimentelle filmspråk og historiefortelling har holdt de fleste seere distansert fra hva som egentlig skjer. Selv om denne teorien er rett dessuten, så er man ikke avhengig av å se den på den måten for å oppleve filmen på et annet nivå.

 

Én ting er nå sikkert. Tropical Malady er et monster av en film. Yii-kes.

Link to comment
Share on other sites

 

Takk for denne!

 

Synes det er en interessant lesning, og føler du er bra på sporet i oppsummeringen. Uten at jeg har noen god forklaring på filmen selv. Opplevde den ganske forskjellig første og andre gang jeg så den, og ser frem til å se den igjen.

 

Jeg tror det er Tommy som blir funnet i starten av filmen. Tommy er mannen som hadde sex med Orn i Blissfully Yours, og løp etter mannen som stjal mopeden hans. I Blissfully hører vi et skudd, men ser ikke mer av ham. Joe har bekreftet at han spilte i "samme undertøyet" i Tropical Malady. Ikke lett å se, da. Det er en interessant tanke at det er Tong. På den annen side, er vel Tong den nakne mannen vi ser rett etterpå..? Dvs. det kan jo like godt være en ånd.

 

Enorm film. Siste delen har et vanvittig lydbilde som du nevner. Lydmannen snek seg visstnok ulovlig inn i jungelen om natten for å ta opp lyder, og traff på både bjørn og en flokk elefanter.

 

Godt jobbet, nå har vi jammen en artikkellevering på 100%, og bare litt på overtid. Applaus til alle!

Link to comment
Share on other sites

 

Ja, noe av bitterheten er at jeg enda ikke har fått sett Bilssfully Yours. Så at du nevnte Tommy i artikkelen din da, men valgte på en måte å likevel tolke det som Tong. Det er jo noe med det som rimer også.

 

Tror også jeg er inne på noe, men ikke helt i spot-on enda. Filmene hans er utrolig kompleks, og Tropical Malady intet unntak. Hadde nok hatt godt av en runde til både med studering og skriving.

Kunne dog ikke utsette dette flere dager(derfor en noe rotete del etter midten), satt og surret til klokken halv syv på morgenen så, men jeg tror jeg kommer til å se den på nytt igjen om ikke så lenge.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Synes teksten er spennende, og vi tenker mye likt om Weerasethakul. Synes kanskje du kunne skrevet mer om den dualiteten mellom natur og kultur som var så tydelig i Boonmee, men føltes veldig abstrakt her. Plakatene (av mangel på et bedre ord) forteller jo en historie som jeg ikke synes at helt gir gjenklang i handlingen, det blir for løst og fragmentert for meg. Har problemer med å knytte de to delene opp mot hverandre selv, FMJ-sammenligningen er interessant som form-språk, men jeg ser ikke helt at W har blitt inspirert av Kubrick. Det du sier om at W forstår hva som er eksotisk med Thailandsk kultur er vel mye det jeg kritiserte filmen for rett etter at jeg så den, at den lefler med den intelligente vestlige seerens inntrykk av Thailand, men til forskjell fra deg synes jeg at dette aspektet mangler mye substans.

 

Rent språklig har du en del å jobbe med. Teksten flyter ikke så godt, du har en litt haltende rytme i skrivinga som delvis kommer av at du skriver veldig streit og enkelt (ikke negativt), og det føles som om man leser en serie separate setninger eller postulater noen ganger. Uansett: Godt jobba. Kommer til å se denne filmen igjen.

Link to comment
Share on other sites

 

Takk for positive ord, såvel som kritiske ord.

 

Dualiteten mellom kultur og natur var jeg jo innom i din tråd også. Jeg er enig i at jungelen og naturen er uttrykket veldig spirituelt, men mer skeptisk på påstanden om den (moderne) kulturen er det totalt motsatte hos han. Jeg ser noe likhet i filmspråket mellom Kubrick og Joe, f.eks det veldig distanserte litt symmetriske filmspråket(særlig i Syndrom And A Century og Uncle Boonme) og forsøket på å fjerne segselv fra endel situasjoner det kunne vært naturlig at filmskaperen understreker hva som er moralsk og ikke moralsk. Man gir materialet mye mer til seeren. Dette kan være tilfeldige likheter likevel også da.

 

Jeg er klar over at jeg kunne gjort mye mer for å fått et mer faglig språk når jeg skriver. Det blir litt som en lengre forumtekst kanskje. Jeg skal prøve å bli litt bedre på dette.

 

Dette er likevel delvis bevisst da, for å være ærlig. Jeg har en del fordommer og skepsis for akademisk skrivesett, særlig i de humanistiske fagfeltene, da det for meg virker som mange skriver unødvendig komplisert for å falskt fremstille at de er på et høyere intellektuelt nivå, ved å fylle teksten med lite brukte fremmedord og uforløste referanser i tusentalls, og la fokuset forsvinne fra fokuset på substansen. Det finnes en rekke akademikere som skriver veldig intellektuelt uten å ha noe særlig til innhold. Særlig blant folk som Lacan. Les denne f.eks. Den artikkelen satt det litt i perspektiv for meg. Det blir en form for stil over substans når man skriver på den måten, og jeg prøver å unngå det.

 

For meg et det et mål å være klar og tydelig, og heller bruke fokusen på å nærme meg eventuell kompleks tematikk istedet. Det føles mer ærlig om folk kan kritisere det jeg sier, uten at det ligger gjemt bak et tåkebelagt eller poetisk språk. For meg virker det som et sikkerhetsnett for noen. Min beundring går oftere til de som klarer å få komplekse og vanskelige ting til å bli enkelt og tydelig, enn de som klarer å få simple ting til å høres komplekst og tåkete ut. Bare min mening.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...