Jump to content

Det sublime syndrom


Outze
 Share

Recommended Posts

Det sublime syndrom

- Om stil og sublimitet hos Weerasethakul.

 

http://i54.tinypic.com/9sf4vs.jpg

 

Omringet av intenst lys og mystisk røyk, og i takt med et melodisk industrielt sus, panorerer vi langs og rundt om et ventilasjonssystem - i en kjeller, på et sjukehus, i en sekvens, i filmen Syndromes and a Century, av Apichatpong Weerasethakul - før vi på samme måte svinger forbi utdatert og utslitt maskineri og fram til en avsugingsinstallasjon, ei vifte. Med ei meditativ og hypnotisk kjøring rundt og innover mot vifta blir vi tatt med nærmere til inngangen, et svart hull, som rytmisk suger inn røyken fra rommet; med stadig styrket intensitet, mer skremmende og utløsende enn noe annet i filmen; og med det samme suger inn oss, synet vårt, ideene våre, opplevelsen, og tar oss ut fra tid (og rom), forvirrer og fremmedgjør oss, og skaper en følelse av sårbarhet og frykt, men også en enorm følelse av nytelse og glede. I møte med denne sekvensen føler jeg meg alene i universet. Jeg får frysninger på ryggen. Jeg ser mer enn det jeg trodde jeg ville se. Jeg ser noe annerledes enn det jeg trodde jeg ville se. Det er mystisk, elegant, atmosfærisk, lyrisk, til og med melodisk, det er eksentrisk, aksentuert, organisk, tidvis surrealistisk og omtrent magisk- og det gir meg en følelse jeg ikke kan sette fingeren på og ikke kan formidle med annet enn slike pompøse ord som du har vært vitne til over; denne paradoksale og rare, ekstreme og overveldende, sanselige, nesten uvirkelige følelsen... dette er følelsen av det sublime.

 

Og hva er så det sublime? Det er et begrep som vanskelig gir seg til en definisjon og et konsept som kan tillegges en rekke dimensjoner, og slik sett kan det ikke forklares, men det kan forstås, så la oss se litt nærmere på den forståelsen av sublimitet som ligger til grunn her, og med det samme klargjøre et par aspekter av artikkelen generelt. For det første er det sublime, både som idé og kunstnerisk konsept, subjektivt. Du og jeg vil sannsynligvis svare til forskjellige forståelser av hva som er eller ikke er sublimt og kanskje også til ideen om sublimitet generelt. Det er derimot ikke spesielt problematisk, men en konstruktiv kontrast. For det andre skapes det sublime i dialogen mellom kunst og tilskuer, eller film og tilskuer i denne sammenhengen, og det er ikke noe ligger i et kunstverk som en objektiv størrelse, men noe som ligger med et kunstverk i møte med den som opplever det. Det finnes ingen sublim film, en sublim sekvens eller et sublimt bilde, i seg selv, men bare en sublim opplevelse av en film, en sekvens eller et bilde. Det sublime er en konstruksjon som springer ut fra våre ideer, abstraksjoner og følelser, en opplevelse, som er så sterk og overveldende at den er vanskelig å ta inn over seg og omtrent umulig å artikulere i all sin skjønnhet og underlighet. Dette er også ganske selvsagt, og av den grunn vil ikke distinksjonen bli opprettholdt gjennom artikkelen, men jeg tror likevel det er et premiss det er viktig å klargjøre allerede nå. For det tredje er denne artikkelen i utgangspunktet ikke en analyse av Weerasethakul som auteur eller av Syndromes and a Century som et helhetlig verk - jeg har valgt å holde fokus på én sekvens, én spesifikk suksesjon av bilder (og lyd), uten interesse for verken symbolikk, narrativ struktur eller kontekst, men jeg tror likevel dette kan belyse eller være relevant til Weerasethakul generelt og til denne filmen spesielt. Til slutt vil dette heller ikke være en teoretisk drøfting av konseptet om det sublime i film (eller andre begrep som blir referert til) eller en historisk tekst som trekker tråden fra Longinus til Immanuel Kant til William Blake og den romantiske forståelsen av begrepet, noe som svarer bedre til et annet format, men en tankestrøm der jeg bruker ideen om det sublime som et utgangspunkt for å prøve å kaste lys over opplevelsen av stil i en spesiell sekvens i en spesifikk film.

 

 

http://i55.tinypic.com/34t28n6.jpg

 

Vi spør igjen; hva er så det sublime? Filosofiteoretikeren Cynthia A. Freeland skriver i sin artikkel "The Sublime in Cinema" (1999), der hun prøver å revitalisere konseptet om det sublime knyttet til kunst generelt og til film spesielt, at;

 

The sublime has been held to be a grand object [...] that produces in us a characteristic combination of painful and pleasurable feelings of terror plus awe and elevation (1999: 65).

 

Med dette som utgangspunkt trekker hun tråden innom to klassiske teorier om det sublime; fra Immanuel Kant og Edmund Burke; og lister opp fire absolutte aspekter av det sublime dratt ut fra den kantianske analysen; 1) en konflikt mellom smerte og nytelse, noe Burke kalte "rapturous terror", og som handler om paradokset i seg selv, 2) noe "stort" (grand) og forunderlig, noe Kant betegnet som "what is absolutely great", en kraft som omtrent er uvirkelig - overveldende, grandios - og som har en storhet som bare kan sammenlignes med seg selv, 3) at det skaper uutsigelige og ekstreme følelser som transformeres til nytelse og kognisjon, noe som er knyttet til det sublime som et overveldende inntrykk på vår fantasi, våre sanser og vår affektive kapasitet, noe som er så kraftig at det er vanskelig å ta til seg- ifølge Kant "almost too great"- men som likevel er oversettbart og som kan konseptualiseres, og 4) at det tvinger fram moralsk refleksjon, ikke nødvendigvis i annen form enn filosofisk refleksjon rundt vårt forhold til naturen, kunsten, universet (1999: 66-70).

 

Uten nærmere refleksjon kan jeg så langt følge denne logikken til punkt og prikke, og denne kategoriseringen svarer også godt til min opplevelse av det sublime i sekvensen i Syndromes and a Century, uavhengig av dens naturlige tilbøyelighet til å gjelde den fysiske virkeligheten i seg selv, og jeg er med Freeland når hun poengterer at konseptet også har en tilbøyelighet til kunsten - noe hun viderefører med en analyse av det hun ser på som sublim film; La Passion de Jeanne d’Arc (Dreyer 1928), Les Enfants du Paradis (Carné 1945) og Aguirre, der Zorn Gottes (Herzog 1972) - men på to punkt skiller jeg lag med denne analysen. For det første kan jeg ikke gå med på at hele filmer er sublime bare fordi de innehar sublimitet; en sekvens (eller flere) eller et bilde (eller flere) kan være sublime, men det gjør ikke nødvendigvis filmen i seg selv sublim. Jeg tror ikke at dette er en umulighet, men er ikke enig i at dette er selvfølgelig eller logisk, og jeg kan bare komme på én film jeg opplever som sublim i seg selv; 2001: A Space Odyssey (Kubrick 1968); men en rekke sekvenser eller innstillinger jeg opplever som sublime; åpningen av Aguirre, teatersekvensen i Mulholland Drive (Lynch 2001), klimakset i Black Narcissus (Powell & Pressburger 1947), kinoseansen i Vivre sa Vie (Godard 1962), elevasjonssekvensen i Zerkalo (Tarkovsky 1975) eller viftesekvensen i Syndromes and a Century. For det andre har jeg også en motstand til at den sublime opplevelsen fullt ut kan analyseres og brytes ned i bestanddeler, slik som Freeland gjør i sin analyse, fordi det alltid finnes uforklarlige og abstrakte dimensjoner ved følelsen, noe der som du ikke kan sette fingeren på, som jo også er grunnen til at å tilnærme seg dette konseptet er så absurd.

 

 

http://i52.tinypic.com/2w2rals.jpg

 

Generelt kan vi si at det sublime er knyttet til begrep som storhet, unikhet og skjønnhet, enn så diffuse og relative disse er, og i en ordbok vil konseptet sannsynligvis forklares med ord som "opphøyd" eller "av en høgere orden". Samtidig er ideen såpass flytende at den kan knyttes til en rekke filosofiske tankegods (mindre direkte enn hos Kant og Burke, som begge skreiv om konseptet i seg selv)- som Martin Heideggers "augenblick" eller Walter Benjamins "the shock of sensation" - noe som gir begrepet som analytisk verktøy stor kraft og dynamikk. I samme ånd vil jeg knytte konseptet om det sublime opp til to andre kunstneriske begrep; nemlig ordparet mimesis/ anti-mimesis og ideen om photogénie.

 

Mimesis og anti-mimesis, "art imitating life" og "life imitating art", Aristoteles og Oscar Wilde, er både kjent for de fleste og to konsepter like essensielle som de er meningsløse, men som likevel har en kraft når vi setter dem i relasjon til film som medium og kunstart. Hvorfor trekker jeg inn dette såkalte paradokset? Jo, for å bryte det opp og argumentere for at vi i selve bruddet kan spore et viktig aspekt av det sublime i film. Generelt kan vi si at kunsten ønsker å vise fram livet, vise fram nye sider av og nye perspektiv på virkeligheten, mens livet ønsker å finne et uttrykk, å vise seg fram, og bringe sin energi inn i spesifikke kunstneriske rammer som lar virkeligheten, i forskjellige former, komme fram. Virkelighet(er) er selvsagt råmaterialet for kunsten og kunst imiterer på denne måten livet, men samtidig er det kunsten som setter det estetiske rammeverket for hvordan vi persiperer virkeligheten. Eller, slik er det i alle fall med den beste kunsten, fra de største kunstnerne, og det sublime er et godt eksempel på denne prosessen. Det sublime, enten det er i film, litteratur eller malerkunst, har denne "kvaliteten" som en av sine distinkte dimensjoner, og får deg til å se noe på en ny måte eller på en annerledes måte, også etter at virkeligheten du lever i ikke lenger er det kunstneriske universet, men selve den historiske virkeligheten- det innehar både mimesis og anti-mimesis.

 

 

http://i54.tinypic.com/346vpe9.jpg

 

Ideen om photogénie, som David Bordwell har betegnet som det mest friflytende konseptet i teori om film, har en litt mer komplisert, men samtidig grunnleggende, korrelasjon til ideen om det sublime (spesifikt til) i film. Med fare for å virke reduksjonistisk er photogénie en idé om egenarten til film, om det som er særegent cinematisk, og som kan, i Jean Epstein sine ord, gjøre at ting "[…] reveals anew its moral character, its human and living expression when reproduced cinematically" (Epstein 1978: 29) og som for ham og impresjonistene var "the purest expression of cinema" (1981: 20). Dette er knyttet til en teoretisk forståelse av film ut fra - som Epstein for øvrig delte med Dziga Vertov, Bela Balázs og Siegfried Kracauer - dens kapasitet til å vise fram sider av livet vi ellers ikke ville ha sett, aspekter av virkeligheten som er usynlig for det nakne menneskeøyet. Med denne basale forståelsen, uten å gå videre med Epstein og andres videreføring av ideen som teknikk, stilgrep og ideologi, blir også photogénie integrert i ideen om det sublime (i film) som får deg til å se noe på en ny eller annerledes måte - dette fordi denne tingen eller abstraksjonen blir vist fram nettopp via film.

 

Tilbake til Weerasethakul og til spørsmålet; hvorfor synes jeg akkurat denne sekvensen har en "sublim kvalitet"? Hva er det med ei gammel vifte i en mystisk kjeller? Det handler om stil og stil alene. Det handler om hvordan Weerasethakul i dette øyeblikket skaper en tilknytning til tilskueren som er vond og vakker på samme tid, som tar fra virkeligheten og gir til virkeligheten, på en måte som er særegent cinematisk, og som har en udefinerbar og uforklarlig aura eller storhet i sitt vesen. Det handler om stil som både mimesis, anti-mimesis, photogénie og ikke minst, sublimitet, noe som skapes gjennom sammenstillingen av bilde, lyd og bevegelse, i relasjonen mellom stil og virkelighet og tilskuer. For meg handler sekvensen mer om film som kunstart enn om filmen i seg selv; om den poetiske bevegelsen av ting i verden, uavhengig av narrativ, mening og kontekst, for å parafrasere Epstein; om film på et sansenivå, om å se og høre, og føle, en idé, en bevissthet, en måte å forholde seg til virkeligheten, preget av paradoksale følelser og en aura i tanke, følelse og ånd.

 

 

http://i51.tinypic.com/1z48oxc.jpg

 

Denne auraen eller "kvaliteten" tror jeg er avhengig av hvordan Weerasethakul tilnærmer seg relasjonen mellom stil og virkelighet - noe han gjør med et uttrykk som gir den sanselige stilen en selvstendighet fra alle bånd slik at sekvensen blir et univers i seg selv. Han skaper rett og slett et øyeblikk av det sublime, som skaper en splittelse mellom det sanselige og det kognitive. Vi føler øyeblikket i sin nåtid og kan ikke rasjonalisere øyeblikket før etter at det er forbi. Hvorfor? Fordi det er en sanselig og emosjonell opplevelse så sterk, ekstrem, intens og intim at den er ubehagelig og ukontrollerbar. For å låne fra en smart russisk formalist, så gir dette øyeblikket oss en sans av virkeligheten, i all sin prakt og underlighet, en følelse, en opplevelse av vifteheten til vifta, slik som den blir sett, av øyet (kamera) og øyet (tilskueren), i det den viser seg for oss som livet gjort om til kunst. Vi opplever nå-heten til nåtiden og ting-heten til tingen og det på en måte som er særegent cinematisk, i en sekvens som viser fram filmens kapasitet til å manipulere virkeligheten, til å vise fram virkeligheten, og til å vise fram virkeligheten på en måte vi ikke ville sett ellers; formalistisk, realistisk og modernistisk.

 

Dette er nesten en slags cinematisk erotikk - for å låne litt fra Susan Sontag òg - som gir oss sjansen til å "se mer, høre mer og føle mer", det er film som film, i sin reneste uttrykksform, spesialisert og naivt filmatisk, i sin essens, sin natur og sin egenart. Og det vi ser og hører; livet som kommer ut fra en industriell installasjon og mekanisk sus; skaper en (rar) følelse preget av frykt og nytelse på samme tid, og vi blir overveldet av og mister oss selv i denne strømmen av stimulus. Og i hvilken annen kunstart enn den audiovisuelle kunne akkurat dette øyeblikket vært det samme? Eller vært like kraftfullt? Eller vært sublim på samme måte?

 

 

http://i53.tinypic.com/rj37g0.jpg

 

Weerasethakul skaper i denne sekvensen en opplevelse hos tilskueren preget av en konflikt mellom det lyse og mørke, det vakre og vonde, mellom glede og frykt, i et overveldende inntrykk på vår fantasi, våre sanser og vår affektive kapasitet, som tvinger oss til filosofisk refleksjon. Han skaper et særegent cinematisk øyeblikk både av og for virkeligheten, med en aura eller storhet over seg som ikke kan sammenlignes med noe annet enn seg selv. Gjennom sin stil og særegne bevissthet lar han oss se noe som vi ikke ellers ville sett, noe vi kanskje ikke kunne ha sett, men som vi nå vil se, og han lar oss føle noe om dette som vi ellers ikke ville følt, men som vi nå vil føle- han lar oss oppleve noe på en ny og annerledes måte. Bildet - eller sekvensen - blir slik ikke bare større enn seg selv, men større enn meg selv. Akkurat som det blir i opplevelsen av åpningen av 8 1/2 (Fellini 1963), lodgesekvensen i Twin Peaks (Lynch 1990), klimakset i Black Swan (Aronofsky 2010), den ordløse seansen i El Espiritu de la Colmena (Erice 1973) eller avslutningen av McCabe and Mrs. Miller (Altman 1971). Dette er for meg selvsagt... for en mann som Roland Barthes var det ansiktet til Greta Garbo.

 

Å leve i et svart hull - i en kjeller, på et sjukehus, i en sekvens, i filmen Syndromes and a Century, av Apichatpong Weerasethakul - i en verden. Jeg føler meg alene i universet. Jeg får frysninger på ryggen. Jeg ser mer enn det jeg trodde jeg ville se. Jeg ser noe annerledes enn det jeg trodde jeg ville se. Det er besynderlig, delikat, poetisk, rytmisk, til og med symfonisk, det er elektrisk, unikt, harmonisk, tidvis utenomjordisk og omtrent kosmisk- og det gir meg en følelse jeg ikke kan sette fingeren på og ikke kan formidle med annet enn slik pompøse ord som du har vært vitne til over; denne selvmotsigelige og bisarre, voldsomme og altoppslukende, affektive, nesten uangripelige følelsen... dette er følelsen av det sublime.

 

 

http://i54.tinypic.com/if0cnt.jpg

 

--

 

Å skrive om det særegne visuelle skildres best ved Sigbjørn Obstfelders observasjon om at "her er så underligt...", men å skrive om opplevelsen av det sublime i én sekvens av Weerasethakul er som å skrive om opplevelsen av en deilig og nytrakta kopp kaffe... du vil aldri kunne skildre det slik som det burde vært skildret, og den som klarer å nøste opp trådene i denne såkalte logikken vinner en søt rosa kanin, men så er det jo også noe med at du ikke vil finne regnbua om du ikke ser etter den, ikke sant?

Link to comment
Share on other sites

 

Flott, Outze. Jeg synes du videreformidler din begeistring for scenen i Syndromes and a century bra, kanskje litt mye "smør på flesk" med teorier men det er bare pirk.

Det slår meg at det sublime ofte ble brukt, ihvertfall i romantikken men også senere (om jeg ikke tar helt feil) for å beskrive hvordan et bilde uttrykker noe i seg selv, som en autonom enhet uten at det hadde med konteksten rundt. For eksempel et naturmaleri som skaper følelser, et sug i magen, ofte av ville fjell og majestetiske fossefall etc. Det du snakker om her, om jeg ikke tar helt feil, er hvordan den sekvensen fungerer i forhold til sin kontekst (den kommer til rett tid i filmen, bryter med stemningen, tar filmen i en helt annen retning, skaper interessante refleksjoner) og ikke selve bildet av viften. Jeg fikk ihvertfall ikke en sublim følelse av viften i seg selv, ingenting i viftens form skaper en sublim følelse, selv om jeg synes grepet var interessant og som tok filmen til en helt ny dimensjon (jada, jeg husker subjektivitets-disclaimeren). Jeg stusser kanskje litt derfor på bruken av begrepet sublimitet. Du toucher jo på "make strange" teknikken som var populær innen modernistisk kunst (surrealismen, blant annet) og viser oss en ny måte å se viften på. Jeg tenker bare at det er konteksten, montage-rekken, viften er satt inn i som gjør den så interessant, ikke bildet av den i seg selv.

 

For meg var øyeblikket nesten som et joyce-aktig abstrakt epiphany/åpenbaring, hvor man får en slags følelse av åpenbaring uten å få en definitiv innsikt. Kanskje ut av denne åpenbaringen får man en slags sublim følelse? Det virker ihvertfall at det er noe med dynamikken mellom resten av filmen og denne sekvensen som gjør det spennende og interessant. Men det her er mine assosiasjoner og tanker, og ikke en knallhard kritikk av teksten som jeg syns var veldig god lesing. Kjempebra jobba!

Link to comment
Share on other sites

 

Takk for det, Frenzy.

 

Når det gjelder autonomi/ kontekst, så tror jeg kanskje du har misforstått litt, men det spørs. Jeg snakker om denne sekvensen uavhengig av kontekst; av resten av filmen, av Weerasethakul som auteur o.l., men snakker om selve "bildet" av vifta i kontekst av sekvensen (som er på ca 3 1/2 minutt)- hvis det var det du ville fram til. Uansett handler dette bare om subjektiv opplevelse; for jeg får en sublim følelse av vifta i seg selv, som handler både om uttrykk av stil og om form, men er klar over at dette ikke er en klassisk forståelse av hva som kan og ikke kan være representativt for det sublime. Sekvensen er også interessant i dynamikk med resten av filmen, der er jeg enig, men det ville vært et for stort fokusområde for denne teksten, og jeg synes sekvensen på selvstendig grunnlag er like så spennende å se på.

 

Når det gjelder teori og bruken av begrep/ konsept framfor andre, så er det jo bare et valg. Jeg føler jeg var veldig klar på at jeg valgte å bruke sublimitet, mimesis/ anti-mimesis og photogénie, men at det også finnes en mengde andre muligheter for teoretisk ballast i denne sammenhengen. Grunnen til at jeg holder meg unna "make strange" eller fremmedgjøring per se i denne analysen er fordi jeg opplever dette som noe annet eller noe som har noe mer enn det (distanse skaper større intensitet), selv om det utvilsomt også er en komponent, og at jeg ville skrive om akkurat den biten av å føle for stil. Det er jo bare et premiss. Så der må jeg bare si "it is what it is"...

 

Ellers synes jeg Joyce-referansen din er interessant, selv om jeg ikke er kjent med begrepet, for det høres ganske bra ut i relasjon til min forståelse av opplevelsen av det sublime. "Åpenbaring uten å få en definitiv innsikt" høres faktisk utrolig passende ut- men kan du utdjupe litt? Jeg vil for øvrig gjerne ha en diskusjon om det sublime og om uttrykket og opplevelsen av denne sekvensen generelt. Det er alltid kult.

Link to comment
Share on other sites

 

Takk for det, Frenzy.

 

Når det gjelder autonomi/ kontekst, så tror jeg kanskje du har misforstått litt, men det spørs. Jeg snakker om denne sekvensen uavhengig av kontekst; av resten av filmen, av Weerasethakul som auteur o.l., men snakker om selve "bildet" av vifta i kontekst av sekvensen (som er på ca 3 1/2 minutt)- hvis det var det du ville fram til. Uansett handler dette bare om subjektiv opplevelse; for jeg får en sublim følelse av vifta i seg selv, som handler både om uttrykk av stil og om form, men er klar over at dette ikke er en klassisk forståelse av hva som kan og ikke kan være representativt for det sublime. Sekvensen er også interessant i dynamikk med resten av filmen, der er jeg enig, men det ville vært et for stort fokusområde for denne teksten, og jeg synes sekvensen på selvstendig grunnlag er like så spennende å se på.

 

Når det gjelder teori og bruken av begrep/ konsept framfor andre, så er det jo bare et valg. Jeg føler jeg var veldig klar på at jeg valgte å bruke sublimitet, mimesis/ anti-mimesis og photogénie, men at det også finnes en mengde andre muligheter for teoretisk ballast i denne sammenhengen. Grunnen til at jeg holder meg unna "make strange" eller fremmedgjøring per se i denne analysen er fordi jeg opplever dette som noe annet eller noe som har noe mer enn det (distanse skaper større intensitet), selv om det utvilsomt også er en komponent, og at jeg ville skrive om akkurat den biten av å føle for stil. Det er jo bare et premiss. Så der må jeg bare si "it is what it is"...

 

Ellers synes jeg Joyce-referansen din er interessant, selv om jeg ikke er kjent med begrepet, for det høres ganske bra ut i relasjon til min forståelse av opplevelsen av det sublime. "Åpenbaring uten å få en definitiv innsikt" høres faktisk utrolig passende ut- men kan du utdjupe litt? Jeg vil for øvrig gjerne ha en diskusjon om det sublime og om uttrykket og opplevelsen av denne sekvensen generelt. Det er alltid kult.

 

Ja, jeg følte bare at kanskje den opplevelsen er trigget av konteksten. Men det er den da altså ikke. For meg skapte ikke sekvensen en sublim følelse; ingenting i formen, uttrykket gir meg noe som en autonom opplevelse, men i konteksten den er plassert. Men det er jo meg.

 

Angående Joyce er jeg langt fra ekspert. Han bruker epiphany i svært mange av sine noveller, ihvertfall (den mest berømte er i The Dead) hvor en karakter får et flyktende øyeblikks forståelse for strukturer han ikke hadde oppdaget før. Om Joyces bruk av epiphany/åpenbarelse er uten definitiv innsikt kan kanskje diskuteres, men for meg er det ihvertfall et estetisk grep, noe som transformerer teksten og bare så vidt berører noe som ligger under realiteten; hvor realiteten åpenbarer seg på en ny måte, kanskje. Det gir en spesiell følelse for leseren, en effekt som kanskje kan ligne det sublime.

Link to comment
Share on other sites

 

1757 ...the most powerful human emotions are evoked not by the experience of beauty, but rather by the sensation of pain or fear, or both. These emotions are, in reality, umpleasant, but when experienced from a "safe distance", pain and fear can be thrilling, or as Burke called it, "sublime".

 

Hvis vi skal knytte det til visuell kunst er det ordets opphav. I dag betyr det ingenting

Link to comment
Share on other sites

 

1757 ...the most powerful human emotions are evoked not by the experience of beauty, but rather by the sensation of pain or fear, or both. These emotions are, in reality, umpleasant, but when experienced from a "safe distance", pain and fear can be thrilling, or as Burke called it, "sublime".

 

Hvis vi skal knytte det til visuell kunst er det ordets opphav. I dag betyr det ingenting

 

Hva er egentlig poenget ditt her? Å påpeke det selvsagte? Eller å føle gleden over å kunne legge fram et fint sitat?

 

Jeg tror kanskje jeg skjønner hva du mener når du sier at betydningen av begrepet er utvannet i dag, men betyr det at vi bør gi opp og gå med på at ordet sublim blir brukt som adjektiv for å si at noe er fint? (jeg tror til og med jeg har sett "sublim samfunnskritikk" skrevet et sted)... Det konstruktive å gjøre må vel være å "take it back" gjennom å faktisk spore hva som ligger i begrepet, både historisk og filosofisk, både hos Burke og Kant o.l., og ikke komme med banale fastslåinger, eller, hva synes du?

 

--

 

@Frenzy: Fair enough. Jeg ser ingen problemer med at vi opplever sekvensen på forskjellig måte. For øvrig synes jeg Joyce-greiene har noe for seg her gitt.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg kan begynne med å beklage at jeg ikke gjorde mer en å skumme teksten, og si at sitatet er hundre prosent overfladisk som supplemet til den.

 

Skrev egentlig til frenzy, som tok i bruk den romantiske valøren av ordet når han påpeker at bildene du viser til i seg selv kanskje ikke har en sublim kvalitet (har ikke sett sekvensen det er snakk om, men skal jeg dømme etter stilbildene er jeg enig). Utvanningen av ordet begynner jo i det betrakteren skal føle sublimiteten heller en at bildet skal utrykke den, feks. i møte med et fosefall. Caspar David Friedrich løste det ved å plassere en ekstra betrakter i bildet (rückenfigur) som er med på å styre opplevelsen av det, men det er jo ofte et unaturlig og/eller forstyrrende ellement i komposisjonen. Derimot veldig effektivt i filmer som stort sett har karakterer som kan reagerer på handling og stemning (Som kan gjøre ordet nyttig i sin orginale form i snakk om film).

 

Teksten er til tider meget godt skrevet, men jeg har skjønner ikke helt hva du prøver på. Det virker som om du forkaster Freelands forsøk på å gi ordet nytt liv, før du går tilbake til å bruke det løst om noe fantastisk.

Link to comment
Share on other sites

 

Det er litt vanskelig å ta deg seriøst når du sier at du bare skumma teksten og i neste øyeblikk gir en kritikk av noe jeg gjør i artikkelen, som ikke stemmer i det minste, eller når du i det ene øyeblikket siterer Edmund Burke og i det neste påstår at utvanninga av ordet starta med at det ble noe som føles- når både Immanuel Kant og Burke på 1700-tallet gjorde nettopp dette. At du forstår det sublime på en annen måte er greit nok altså, det er ikke det. Det er at du generelt virker veldig bastant uten å ha spesiell stor grad av dekning for det. Nå må du ikke misforstå tonen her, eller tro at jeg er irritert eller defensiv, jeg synes bare det er vanskelig å "svare" på kritikk/ spørsmål som er basert på et premiss jeg er uenig i, og en ballast jeg også er uenig i, men jeg skal prøve så godt jeg kan hvis du klargjør litt mer hva du vil fram til.

 

For øvrig er det jeg prøver på bare å teoretisere eller å skape forståelse for opplevelsen av denne sekvensen, den sublime følelsen jeg får, gjennom å knytte den opp til teoretiske konsept fra teori om film. Ikke mer eller mindre. Selv om jeg selvsagt kunne gjort både mer og mindre :P...

Link to comment
Share on other sites

 

Kanskje det var uklart, men mente ikke å si at sublimitet ikke er et begrep for en følelse, men at begrepet blir uklart hvis hver og enmann skal bruke ordet i møte med et fosefall eller en kopp kaffe. Når jeg siterte Blake var det for å påpeke at den visuelle forståelsen av ordet lå nærmere han en Kant, som en motvekt til tradisjonell renessanse (ideal) eller rokokko-skjønnhet (sosial) der begrepet forsøkte å forklare noen av følelsene man får i møte med noe grotesk eller fryktfullt, gjennopplivelsen av en mørkere og mer følsom middelalder.

 

http://1.bp.blogspot.com/_CyHZxfFX7Fo/TSzNHU4-OkI/AAAAAAAAACc/rt_blaJUkc8/s1600/john-henry-fuseli-the-nightmare.jpg

 

Som vi ser jobber Fuseli med mennesket i møte med det skremmende men trygge(?) marerittet, hvor mystikk, frykt og erotikk knyttes til hverandre for å gi betrakteren en sublim følelse.

 

I teksten din (som jeg leste før min andre post, en uheldig missforståelse) trekker du inn en del beskrivelser.

suger inn oss, synet vårt, ideene våre, opplevelsen, og tar oss ut fra tid (og rom), forvirrer og fremmedgjør oss, og skaper en følelse av sårbarhet og frykt, men også en enorm følelse av nytelse og glede.
føler... meg alene i universet. Jeg får frysninger på ryggen. Jeg ser mer enn det jeg trodde jeg ville se. Jeg ser noe annerledes enn det jeg trodde jeg ville se. Det er mystisk, elegant, atmosfærisk, lyrisk, til og med melodisk, det er eksentrisk, aksentuert, organisk, tidvis surrealistisk og omtrent magisk
...paradoksale og rare, ekstreme og overveldende, sanselige, nesten uvirkelige følelsen
storhet, unikhet og skjønnhet
som er vond og vakker på samme tid, som tar fra virkeligheten og gir til virkeligheten, på en måte som er særegent cinematisk, og som har en udefinerbar og uforklarlig aura eller storhet i sitt vesen

 

Du favner bredt og bruker mange ord, trekker mange begreper inn i sublimiteten som om det var det eneste ordet for kvalitet, og derfor opplever jeg ordet like svakt etter, som før teksten. Jeg kan være med på at sublimitet kan gi deg en åpenbaring, men det ligger ikke i ordets vesen at du får det.

 

Du sier vond og vakker, jeg sier vakkert fordi det er vondt. Det er derfor La Passion de Jeanne d’Arc er det beste eksemplet på sublim film. Saw prøver på det samme, mange har sublime møter med den type film, men det kan kanskje beskrives som spekulativ sublimitet. Sublimitet uten åpenbaring. Det er derfor jeg mener ordet kan være nyttig i filmteori, fordi det kan beskrive en aktuell følelse i film, en følelse mange filmskapere jobber med.

Link to comment
Share on other sites

 

Kanskje det var uklart, men mente ikke å si at sublimitet ikke er et begrep for en følelse, men at begrepet blir uklart hvis hver og enmann skal bruke ordet i møte med et fosefall eller en kopp kaffe. Når jeg siterte Blake var det for å påpeke at den visuelle forståelsen av ordet lå nærmere han en Kant, som en motvekt til tradisjonell renessanse (ideal) eller rokokko-skjønnhet (sosial) der begrepet forsøkte å forklare noen av følelsene man får i møte med noe grotesk eller fryktfullt, gjennopplivelsen av en mørkere og mer følsom middelalder.

 

Okei, da er vi mye mer på bølgelengde enn jeg trodde, vi snakka litt forbi hverandre. Beklager kommentaren om at du var bastant, må jeg også få sagt da. Og jeg er enig i at utvanninga er skummel, noe jeg har klagd på i en annen tråd her inne tidligere, både i betydning og i spekter. Jeg vil også bare kjapt påpeke av den kunsthistoriske og den filosofiske ideen om det sublime er den samme, selv om den har litt forskjellige manifestasjoner... bare for å ha det klart.

 

 

Du favner bredt og bruker mange ord, trekker mange begreper inn i sublimiteten som om det var det eneste ordet for kvalitet, og derfor opplever jeg ordet like svakt etter, som før teksten. Jeg kan være med på at sublimitet kan gi deg en åpenbaring, men det ligger ikke i ordets vesen at du får det.

 

Du sier vond og vakker, jeg sier vakkert fordi det er vondt. Det er derfor La Passion de Jeanne d’Arc er det beste eksemplet på sublim film. Saw prøver på det samme, mange har sublime møter med den type film, men det kan kanskje beskrives som spekulativ sublimitet. Sublimitet uten åpenbaring. Det er derfor jeg mener ordet kan være nyttig i filmteori, fordi det kan beskrive en aktuell følelse i film, en følelse mange filmskapere jobber med.

 

Tja, her er jeg både enig og uenig. Min forståelse og bruk av konseptet om det sublime i artikkelen har ikke noe med "kvalitet" å gjøre, og det meste av det du trekker fram her er jo varianter gjort for å gi teksten sin egen aura, poesi eller stil, men greit nok. Samtidig må jeg nevne at jeg ikke var ute etter å låse selve begrepet ned til en betydning eller forståelse, tvert i mot, jeg argumenterte for begrepet som et dynamisk og mangesidig konsept og analytisk verktøy i filmvitenskapelig sammenheng - det var faktisk poenget med å revitalisere det i det hele tatt. Derimot er jeg enig i hele det siste avsnittet ditt. Jeg kunne like gjerne sagt vakkert fordi det er vondt, men satset på en mer åpen versjon av det samme, og jeg er også med på funksjonen i filmteori du nevner. Så igjen var nok ikke dette så polarisert som jeg trodde først.

Link to comment
Share on other sites

 

Du skriver veldig vakkert. Når Kant skriver om det sublime stiller han det opp mot det vakre, og jeg ser ikke helt hvordan akkurat det støtter opp om teksten din. La meg sitere Bertrand Russell: "Like everybody else at that time, he wrote a treatise on the sublime and the beautiful. Night is sublime, day is beautiful; the sea is sublime, the land is beautiful; man is sublime, woman is beautiful." Som du ser er det sublime i Kants forståelse av det ganske foreldet i dag.

 

Synes også det blir feil å knytte teksten din opp mot Joyces epifani-begrep. Der handlet det om følelser sett gjennom en karakters prisme, ikke om leseropplevelsen. Man kunne snakket om en epifani om det fantes en etablert karakter i bildet som gjennom å se denne viften fikk en opplevelse av plutselig gjenkjennelse som forandret deres syn på noe, og selv om begrepet lar seg overføre til en seeropplevelse, trenger man fortsatt en narrativ kontekst for å kunne snakke om noen epifani.

 

Jeg tror teksten hadde blitt atskillig enklere å forstå hvis du ikke hadde forsøkt å knytte din opplevelse av viften til et etablert og problematisk begrep, som det sublime, og heller enten funnet et nytt ord for å beskrive følelsen din (jeg skal ikke legge ord i munnen din). Tydelig at du har brukt mye tid på denne teksten, og referansematerialet er imponerende i seg selv, men det er en svært vanskelig tekst å følge slik den står nå.

Link to comment
Share on other sites

 

Takk for det EG, men jeg må nesten innvende at det virker som om du prøver å misforstå litt – og dette tror jeg blir siste gang jeg orker å klargjøre noe som står veldig klart i teksten – når det gjelder det kantianske begrepsapparatet. Jeg bruker Kant via Freeland sin revitalisering av hans idé og det sublime, som jeg heller ikke er enig i er så naglet ned som du og Betrand mener å vite, for der er han ofte inne på noe grunnleggende. Derimot er jeg enig i at det ikke er nok og det er jo derfor jeg ville prøve å knytte begrepet om(og opplevelsen av) det sublime opp til andre teoretiske og kunstneriske konsept. Om disse begrepene bare skildrer sider av det sublime på måter som treffer meg eller om det òg blir formidlet kan jeg ikke svare på, det er jo alle sin egen sak, men jeg prøvde, som sagt, å teoretisere min opplevelse av en sekvens der jeg ikke klarer å sette fingeren på den rare følelsen som skapes.

 

På samme tid har du har muligens rett i at teksten ville blitt enklere å forstå og forholde seg til hvis jeg ikke hadde tatt i bruk et så problematisk begrep som det sublime, men det var jo nettopp det som var poenget, gjennom å bygge opp en ny dynamikk i ordet som filmanalytisk verktøy – og da valgte jeg å trekke inn photogénie og mimesis, selv om jeg òg kunne valgt andre konsepter. Dette handler ikke om et ønske om å fortelle noe, vise noe eller lignende, men et ønske om å angripe akkurat denne subjektive opplevelsen av Weerasethakul. Det var alltid min idé og intensjon. Originalt ville jeg bruke lang tid på artikkelen – men det ble dessverre et todagersprosjekt – og da var planen òg å gå mer metafysisk til verks med hjelp fra Martin Heidegger og hans konsept om "augenblick", altså ville det blitt ennå mer avansert, så jeg tror egentlig det er noe som nødvendigvis følger å skulle bruke et perspektiv som inkluderer et så flyktig og flerdimensjonalt begrep som det sublime knyttet til film. For meg er dette likevel ikke et problem. Det var noe jeg var bevisst på fra jeg starta skrivinga. Om det er vanskelig å følge eller å forstå den løse logikken beklager jeg selvsagt det, men jeg klarer ikke skrive ut i fra en mal om klarhet og korrelasjon; jeg skriver på idé og impuls og det er slik jeg må gjøre det. Ellers ville prosessen i seg selv vært alt for konstruert for min smak. Til slutt vil jeg si at jeg tror teksten er ganske forståelig hvis leseren har lyst til å forstå, hvis du aksepterer premisset (enig eller uenig) så åpner det opp en flyt du ikke ville fått ellers.

 

PS: Jeg har ikke nok kunnskap om Joyce og epifani-begrepet til å svare for det, og det var heller ikke jeg som introduserte det til tematikken, så der må nesten noen andre gi eventuelle tilsvar. Nå må jeg spise og se fotball før der braker løs med festival og festivitas igjen.

Link to comment
Share on other sites

 

 

Synes også det blir feil å knytte teksten din opp mot Joyces epifani-begrep. Der handlet det om følelser sett gjennom en karakters prisme, ikke om leseropplevelsen. Man kunne snakket om en epifani om det fantes en etablert karakter i bildet som gjennom å se denne viften fikk en opplevelse av plutselig gjenkjennelse som forandret deres syn på noe, og selv om begrepet lar seg overføre til en seeropplevelse, trenger man fortsatt en narrativ kontekst for å kunne snakke om noen epifani.

 

Ja, det kan jeg forstå. Det er ihvertfall ikke en tradisjonell måte å forstå epifany-begrepet, kanskje. Men jeg mener det har to dimensjoner: den rent narrative åpenbaringen som hender hos den fiktive karakteren men også den åpenbaringen som hender med leseren og hvordan dette påvirker teksten som helhet. Der skjer et tekstlig brudd hvor Joyce retter blikket fra overlaten og til noe dypereliggende; en underliggende struktur som åpenbarer seg og som kanskje endrer teksten som helhet. Dette mener jeg også skjer i Syndromes, selv om det ikke skjer via en karakter.

 

Å knytte dette opp mot en sublim følelse er kanskje mer problematisk og jeg mener sublimitet er et såpass ladet og problematisk begrep at jeg ville unngått det. For meg har øyeblikket mye til felles med epifany, ihvertfall. Mulig jeg går i samme felle som Outze, men siden det er ikke helt uproblematisk å bare finne på helt nye begreper så føler jeg at epifany kan funke selv om det ikke er nøyaktig lik Joyces bruk av den.

Link to comment
Share on other sites

 
 Share

×
  • Create New...