Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv

[Engangsgrill 16]

http://img585.imageshack.us/img585/5770/uncleboonmeequad22.jpg

Hva slags film er Onkel Boonmee? Fra en kvige sliter seg løs fra fortøyningen og vandrer inn i jungelen før hun møysommelig, med list og tvang forsøkes trukket tilbake til sivilisasjonen til en buddhist forlater sin egen kropp for å spise med en middelaldrende kvinne? Fra en samtale rundt middagsbordet tar overnaturlige dimensjoner til en fisk forfører en usikker prinsesse? Weerasethakul oppsummerer det glimrende: Ånder hører ikke til steder, de hører til mennesker.

 

Onkel Boonmee er ikke en politisk film. Den kommenterer riktignok hvordan Thailand er i ferd med å miste fotfestet og bli enda en materialistisk nasjon, men den gjør det så subtilt, under så mange skjulte bunner, at lesningen vil gå de fleste over hodet. Weerasethakul viser oss mennesker, som snakker som mennesker, men som samtidig har en hang til å velge det mest poetiske tonefall, som får dagligdagse samtaler til å virke dypsindig. Uttrykket, nesten elegisk, idet Weerasethakul klagesynger om en tid, et menneske som er i ferd med å gå tapt.

 

Onkel Boonmee er ikke en spenningsfilm eller en handlingsfilmfilm. Den kinetiske energien som kjennetegner disse filmene blir konservert til kontemplasjon og stemning. Den trykkende jungelen, alltid til stede gjennom lydbildet, summende, syngende og diegetisk, gis en nesten karaktermessig plass i historien. Alltid til stede, suggererende påvirkende, fylt av mystikken som ligger mellom frykt og ærefrykt.

 

Onkel Boonmee er ikke en filosofisk film. Likevel har den ideer i hvordan den setter stat opp mot kirke. De to klassiske samfunnsmotsetningene, det åndelige og det fysiske, vises på godt og vondt. Onkel Boonmee setter spor i den kollektive bevisstheten. Gjennom sin søvndyssende rytme, sin dagligdagshet idet sykdom og død skildres med naturlig nærhet, uten melodrama, men som det basale det er, vekker Boonmee en følelse av betraktning hos seeren.

 

Onkel Boonmee er ikke en åndelig film. Den tar for seg åndelighetens viktighet gjennom å skildre naturen som kraft, hvordan det buddhistiske mantra åpner for den balansen mellom det materielle og det spirituelle, det matematiske og det filosofiske, som er nødvendig for å skape viktig kunst og er hovedgrunnen til at det sublime har blitt slik et vanskelig begrep.

 

Onkel Boonmee er ikke er estetisk film. Sjeldent vakkert males et motstridene bilde av samfunn og natur, der ingen av dem glorifiseres. Naturen er vakker, men lummer. Sivilisasjonen er trygg, men steril. Å miste kontakten med en av delene er like farlig som det andre. Mennesker skildres som like fremmede i som utenfor naturen, til forskjell fra hvordan apeåndene kan slenge seg fra tre til tre, løpe gjennom jungelen som innfødte, er ikke naturen vårt naturlige element. Vi snubler oss gjennom tett vegetasjon, utforsker huler vi aldri igjen vil bo i, lar oss fjetre av fossefall. Puster tungt av anstrengelse idet elementene utfordrer oss, fortrenges av mangel på lys. Promotheus har kanskje temmet ilden, men vi betaler fortsatt prisen.

 

Onkel Boonmee er ikke en enkel film. Den viser karakterer som er fanget i ennui, som ikke har utdannelsen til å ordlegge seg kvast eller med vidd, men som fremstår som mennesker.

 

Onkel Boonmee er ikke en b-film. Det er en sjeldent følsom og klarsynt film om spirituelt forfall og hva vi ikke kan gjøre for å forhindre det.

 

Onkel Boonmee er en kontrastfylt film. Når Boonmee pleies for sine sviktende nyrer er det med moderne medisin, han driver en gård som et produkt, samtidig som han nyter sin egen honning med respekt for det konkrete han har oppnådd, deler den som en fattig deler brød, ønsker å gi gården sin videre til den døde konens søster fordi han ser på det han har oppnådd og ikke ønsker at det skal svinne hen som han er i ferd med å gjøre.

 

Onkel Boonmee er en smart film. Den maler symboler med en slik detaljfokus og flid at hvert eneste sekund teller. Det overhengende temaet er konflikten mellom natur og kultur, og hvordan mennesker er i ferd med å bare bli brikker i den. Forherligelsen av dum narrasjon, dårlig mat og unngåelsen av åndelig motstand ses på med et ironisk skråblikk.

 

Onkel Boonmee er en vanskelig film. Å vise et samleie med en fisk krever baller, å gjøre det til et symbol for frykten for kroppslige lyter og forfall krever innsikt. Livets vugge stilt opp mot nåtidens perfeksjonsjag.

 

Onkel Boonmee er en opplevelse. En sjeldent suggererende skildring av et menneske stilt ovenfor døden, en menneske som ransaker seg selv og tar andre med på denne utforskningen, men som ikke kan vekke en sunn åndelig interesse. Den gjør bilder nye og lyd til en tilstedeværelse du ikke har oppdaget før nå.

 

Onkel Boonmee setter uutslettelige spor. Det er en film av en regissør som endelig har funnet seg selv, som bruker filmatiske virkemidler med en selvsikkerhet som bare kommer av tro og erfaring. Den lyser som apeåndenes røde prikkeøyne, den snor og vrir seg som en kopulerende fisk, den er saktmodig og uforstyrrelig som en bøffel. Animalsk, hardtslående og sterk.

[pretender 4]

Strålende å se at du både fant kinoen, likte filmen, og ikke minst leverer en slik tekst!

[morty 8]

Flott tekst, Engangsgrill. Liker når det gjøres så rent som dette.

 

Jeg har noen problemer med avslutningen, i at det blir for opplagt og nesten formanende. Skulle gjerne sett filmen sluttet tidligere.

[pretender 4]

Hvordan er den opplagt og formanende, synes du?

[morty 8]

Den er opplagt i forholdet mellom landsby og by, et åndelig forfall hvor en nærmest er fanger av en grå bymasse. Behovet for en dusj. Moderne klær. Vestlig levestil. Låst fast foran tven. Formanende i skillet mellom disse to verdener, en altfor overtydelig beskjed fra Weerasethakul.

[pretender 4]

Hmm. Ja, nå er det jo en relativt kompleks film egentlig, og jeg har bare sett den en gang. Så litt forbehold om at jeg kommer til å rote det til. Jeg husker stillbildesekvensen med et hint om Boonmees skjebne, som jeg ser er relevant i forhold til karma - han har jo drept både kommunister og insekter. Munken som dusjer, en slags bro mellom delene, ser ut til å være komfortabel med omgivelsene. Men han legger ikke akkurat noe svar i fanget på seeren, da han jo virker å splittes i to når han vurderer om han skal henge med ut eller ikke. Dette slo meg som en genialt enkel bruk av ambiguitet, og ikke akkurat noe tydelig svar på hvordan veien går eller burde gå videre.

 

Men du har rett i at Apichatpong jevnt over er snillere når han filmer i jungelen kontra byen, i omtrent samtlige filmer. Innslag av moderne kitch, og ellers et nærmest sci-fi preg på modernitet. Samtidig tror jeg rett og slett det er en kontrast som ligger ganske latent i fyren. Han virker like fascinert av tidligere tids sivilisasjoner, som av gamle sci-fi filmer.

[blausen 12]

Syns selv slutten er viktig. Weerasethakul dekonstrurer på mange måter det mystiske og åndelige universet han skildrer tidligere i filmen; livet går snart sorgløst videre i sedvanlige omgivelser og gjøremål. I mine øyne et grep som mulig hever filmen fra en god film, til en tidløs klassiker for fremtiden.

[morty 8]

Jeg er usikker i hvor kompleks den er. Det komplekse ligger nok mer i forståelse av kultur, som f.eks. alle referansene til -for oss- ukjente thaiserier.

 

Munken blir for meg en kommentar til det moderne spirituelle mennesket, hvor det i Thailand er vanligere og vanligere at munker har denne moderne velstanden, som de egentlig skal avstå fra. Weerasethakuls valg om å la dette skje i byen, i en kald og strippet leilighet hvor tven er midtpunkt, er for meg et tydelig skille mellom det vi har sett og det vi nå ser. Kanskje nettopp for tydelig. Naturen er eventyrlig, åndelig og vakker. Byen er kald, fremmedgjort og fraværende fra det åndelige. I tillegg er tven er et slags menneskelig fluepapir, en slags "body snatcher", som etterlater oss som tomme skall. Jeg synes dette var unødvendig.

[Engangsgrill 16]

Interessante tanker, morty. Opplevde ikke filmen som om den forherliget natur i siste del, men som at Weerasethakul understreket betydningen av åndelighet i menneskers liv, og at åndelighet for Thailendere er nært knyttet til naturen. Kunst har jo et tydelig religiøst element, den organiserer verden etter prinsipper og lar detaljer få mening, akkurat som religionens dogmer. Jeg tror at det for å skape stor kunst trengs en spiritualitet, en tilknytning til fortiden, og Thailand beskrives av Weerasethakul som at de, akkurat som i en rekke vestlige land, er i ferd med å miste den tilknytningen.

 

Onkel Boonmee og de andre hører jo ikke hjemme i naturen, noe som understrekes flere ganger, men de er dens kraft bevisst.

[Frenzy 5]

Jeg er usikker i hvor kompleks den er. Det komplekse ligger nok mer i forståelse av kultur, som f.eks. alle referansene til -for oss- ukjente thaiserier.

 

Munken blir for meg en kommentar til det moderne spirituelle mennesket, hvor det i Thailand er vanligere og vanligere at munker har denne moderne velstanden, som de egentlig skal avstå fra. Weerasethakuls valg om å la dette skje i byen, i en kald og strippet leilighet hvor tven er midtpunkt, er for meg et tydelig skille mellom det vi har sett og det vi nå ser. Kanskje nettopp for tydelig. Naturen er eventyrlig, åndelig og vakker. Byen er kald, fremmedgjort og fraværende fra det åndelige. I tillegg er tven er et slags menneskelig fluepapir, en slags "body snatcher", som etterlater oss som tomme skall. Jeg synes dette var unødvendig.

 

Jeg synes dette var et mye større problem i Syndromes and a Century, hvor jeg følte det var alt for ekstremt skildret disse nyansene mellom landsbygda og byen. Vakker, idyllisk natur versus ekstremt sterile rom hvor alt er hvitt, lange korridorer hvor mennesker beveger seg som grå masser, tannlegens plassering av et trekk over pasientens hode så bare munnen var synlig etc. Jeg var ikke så kritisk til det i Boonmee, men er enig med deg Morty, det er det eneste jeg kan kritisere i den filmen der. Jeg synes ikke det var så ekstremt overtydelig at det var ødeleggende i Boonmee, men kanskje jeg bare er villig til å se gjennom fingrene siden resten av filmen er så fantastisk bra.

 

Flott tekst, engangsgrill. Er det bare meg, eller er det noe som mangler i 3dje siste paragraf/avsnitt?

[Engangsgrill 16]

Flott tekst, engangsgrill. Er det bare meg, eller er det noe som mangler i 3dje siste paragraf/avsnitt?

Takk! Ordnet.

[pretender 4]

Jeg synes dette var et mye større problem i Syndromes and a Century, hvor jeg følte det var alt for ekstremt skildret disse nyansene mellom landsbygda og byen. Vakker, idyllisk natur versus ekstremt sterile rom hvor alt er hvitt, lange korridorer hvor mennesker beveger seg som grå masser, tannlegens plassering av et trekk over pasientens hode så bare munnen var synlig etc. Jeg var ikke så kritisk til det i Boonmee, men er enig med deg Morty, det er det eneste jeg kan kritisere i den filmen der. Jeg synes ikke det var så ekstremt overtydelig at det var ødeleggende i Boonmee, men kanskje jeg bare er villig til å se gjennom fingrene siden resten av filmen er så fantastisk bra.

Jeg tror Syndromes hadde mistet mye dersom kontrasten skulle tones ned, all den tid scener gjentas mer eller mindre likt i den nye settingen.

[Frenzy 5]

Jeg tror Syndromes hadde mistet mye dersom kontrasten skulle tones ned, all den tid scener gjentas mer eller mindre likt i den nye settingen.

 

Jeg tror kanskje heller den hadde blitt beriket ettersom man ikke ble hengende fast i by vs land/natur-diskursen. Det blir uansett rart å debattere siden det er regissørens visjon vi snakker om, og da velger jeg heller å ta rollen som betrakter og si at det ble for karikerte motpoler for meg personlig. Men for all del, jeg liker Syndromes and a century godt, men den havner totalt i skyggen av Boonmee for min del. Jeg liker også Mysterious Object bedre. Men dette blir en annen diskusjon for en annen tråd

[Svankmajer 21]

Første gang jeg leste artikkelen til Engangsgrill følte jeg det ble lagt litt vel mye i filmen som jeg ikke kjente igjen, men jeg leste at denne filmen var et politisk slag for overtro og religion. Som jeg følte var litt forvirrende.

 

Når jeg nå har lest artikkelen på nytt så forstår jeg det meste bedre og kan faktisk si meg enig i mesteparten. For meg er det bare litt frustrerende å sette materialisme og åndelighet mot hverandre som det er motsatte diktomier. I min verden er de nærmere to ting som utfyller hverandre. Hvis jeg skulle komprimere det Joe driver med så tror jeg at jeg ville tatt Mysterious Object At Noon som en pekepinne for hva hans senere filmer ble å handle om. Jeg tror Joe er interessert i å finne en "felles ubevissthet" som ligger i kulturen til Thailand, som innebærer alt av frykter, fantasier, mytologier, utvikling og tabuer.. og han ønsker å manifestere det til en slags transmenneskelig meta-opplevelse.

 

Jeg føler også at filmspråket og måten han tilnærmer seg dette på er svært distansert. Jeg vil nesten si han prøver å fjerne seg selv tildels. Eller vise ting på en måte som mer fremmedgjør opplevelsen enn skape gjenkjennelse. Så jeg er egentlig veldig skeptisk på hentydningene ellers i denne tråden om at han driver å "preker" et spesielt her i noen direkte forstand, i forhold til verken et åndelig forfall eller noen form for "Thailand og dens truende livløs vestelig innflytelse". Selv om jeg lett kan forstå hvor dere kommer fra. Både Engangsgrill og Morty argumenterer godt i deres sak. Ikke det. Slik jeg har sett filmene til Joe likevel, samt lest intervjuer med han, så virker han bare ikke som typen som sitter på noen direkte politiske svar. Det virker ikke som hans stil. Han virker mer studerende av sine univers.

 

Jeg er som sagt skeptisk bare. Min teori er litt motsatt. For å ta Frenzy sin anklagelse om livløse korridorer og kliniske sykehus, så mener jeg f.eks å ha lest at Joe elsker sykehus. At han var mye i dem som barn (pga foreldre som jobbet der), og er fascinert av dem. I Syndrom And A Century mener jeg han kapret mye merkelige energier og spenninger i sykehuset. Jeg opplevde det ikke tomt og klinisk. Heller som en moderne anstalt han fant rom for endel trancendentale virkemidler. At sykehusene ikke er like dyre og up-to-date som noen av vestens sykehus er, vel, bare sånn det er?

 

Samme med Morty som antyder til noe ala at det som vises i Boonme av by og vestlig innflytelse ser billig og livløst ut, og at Joe prøver å si noe politisk med dette. Igjen jeg så ikke dette.

Vel, kan det ikke bare være at det er det VI ser? Vi lever tross alt i et land med ganske mye velstand vil vel alltid se et fattigere land som Thailand med sin annenrangs/tredjerangs oppstæsj som litt billigere og ergo litt tristere? Det var det jeg så da jeg så filmen i allefall. Byene er ikke eksotisk skildret fordi de nøytralt sett kanskje ikke er spesielt eksotiske?

 

Jeg forstår heller ikke helt hva som antydes i dette påståtte budskapet. At Joe er en form for anarko-primitivist? En som ønsker at mennesket skal bryte ned det moderne samfunnet og flytte tilbake til naturen?

 

Jeg likte artikkelen til Engangsgrill. Mye interessant tankegods i mange partier, og formen gjorde den relativt lett å lese og tydelig. Noe som er bra! Har sett tilfeller ellers da du ikke er den enkleste å lese Engangsgrill. Brev til Hobbelstad et eksempel der jeg følte enkelte partier ble litt tunge og komplekse for min del.

 

S,

[Frenzy 5]

 

Jeg er som sagt skeptisk bare. Min teori er litt motsatt. For å ta Frenzy sin anklagelse om livløse korridorer og kliniske sykehus, så mener jeg f.eks å ha lest at Joe elsker sykehus. At han var mye i dem som barn (pga foreldre som jobbet der), og er fascinert av dem. I Syndrom And A Century mener jeg han kapret mye merkelige energier og spenninger i sykehuset. Jeg opplevde det ikke tomt og klinisk. Heller som en moderne anstalt han fant rom for endel trancendtale virkemidler. At sykehusene ikke er like dyre og up-to-date som noen av vestens sykehus er, vel, bare sånn det er?

 

 

 

Jeg ser poenget ditt, Svank. Du har nok rett i at Joe vil "fjerne seg selv" og bare bli en betrakter. Dette er i beste fall en utopi da hans valg uansett er valgt av han og de valgene uttrykker noe uansett; jeg mener at man viser ideologi uansett (om det er Joes personlige ideologi er ikke sikkert det er). Klart det er slik i abstrakte filmer at man som fortolker ofte prosjekterer sine syn og ideologier på kunstverket; det er en stor "fare" med abstrakt film. Hva Joe sier i intervju kan kanskje være en pekepinn på hva han prøver på, men ikke nødvendigvis hva han uttrykker (kunsten er vel ikke alltid personlig, heller). Jeg vet ikke om Joe personlig misliker det urbane per se, men jeg mener ihvertfall at han uttrykker en viss skepsis samt viser at mennesker har en tendens til å fjerne seg fra sin "natur" i det urbane miljøet. Man blir også depersonalisert av det mekaniske (derav trekket over hodet på tannlegepasienten, noe jeg vanskelig kan tolke på en annen måte. Munken fjerner trekket så han får blikkontakt med tannlegen, mens tannlegen vil ha trekket på) og sterile miljøet. Bare det å fremstille natur og det urbane med så ekstreme ulikheter synes jeg er uproblematisk å henge seg opp i rett og slett fordi Joe har en agenda med å vise disse store kontrastene. Om han mener det ene eller andre er vel litt likegyldig, men han begir seg uansett inn på en diskurs som jeg mener kanskje er litt sliten, ihvertfall når han ikke klarer å kommentere videre på dette.

 

Jeg har litt vanskeligheter for å være bastant med Joe (noe som er bra), og dette er selvfølgelig følelser basert på at jeg har sett filmen(e) bare en gang. Men at han aldri peker på noe eller mener noe i kunstnen klarer jeg ikke være enig i, selv om han kanskje prøver å skjule dette av estetiske grunner.

[Svankmajer 21]

Jo, jeg skal innrømme at argumentene her er veldig mulig som sagt. Du har et godt poeng angående tannlegen, øyenblikket og det.

 

Jeg ville bare skyte inn at jeg ikke opplevde filmene således. For meg var de langt på vei mest sanselig.. både for sinn og noe ekspressivt/emosjonelt.

 

Kan gi meg et stykke på vei enig i at Joe på en måte portretterer naturen noe mer eksotisk, spennende og mystisk enn byene(MULIGENS mer åndelig). Jeg bare føler ikke nødvendigvis at det betyr at dette er en kritikk av det urbane, eller vestlig innflytelse. Her tror jeg nok som du sier at man kanskje tillegger litt det man ser også.

 

Jeg f.eks er vel egentlig litt på gjerdet angående om det moderne vestlige samfunnet er en positiv utvikling på industriland og uland. Det kan vel være litt både og. Så mulig det jeg så ble mer nøytralt også.

Enig at han ikke skildrer byene i Thailand som noe spesielt eksotisk da. Selv om enkelte scener i det sykehuset for meg virket noe mystisk. Som den lange sekvensen med den røyksugeren. Eller når hun dama stikker hodet ut fra døra. Noen av bildene som sitter sterkest igjen hos meg.

 

MEN jeg undrer om jeg ikke heller mot at disse urbane scenene er mer "nøytralt" skildret enn negativt skildret, og naturen fortsatt skildres som noe mer indre, mystisk og ekspressivt. Inntil videre.

 

S,

[Outze 0]

Først; bra skrevet artikkel Engangsgrill, jeg digger formen, men jeg må likevel innrømme at jeg fikk lite ut av dette- sannsynligvis fordi jeg er uenig i både premiss og de fleste av fastslåingene. Du trekker for mye tråder og er for bombastisk for min smak her; jeg tror mye av det Weerasethakul driver med i filmen handler om noe annet, noe mer flyktig og indirekte, fritt og funderende, men det betyr ikke at poengene dine ikke er gode, selv om de ikke passer på min opplevelse av filmen.

 

Bra jobba, uansett.

 

Jeg er som sagt skeptisk bare. Min teori er litt motsatt. For å ta Frenzy sin anklagelse om livløse korridorer og kliniske sykehus, så mener jeg f.eks å ha lest at Joe elsker sykehus. At han var mye i dem som barn (pga foreldre som jobbet der), og er fascinert av dem. I Syndrom And A Century mener jeg han kapret mye merkelige energier og spenninger i sykehuset. Jeg opplevde det ikke tomt og klinisk. Heller som en moderne anstalt han fant rom for endel trancendentale virkemidler. At sykehusene ikke er like dyre og up-to-date som noen av vestens sykehus er, vel, bare sånn det er?

Jeg er fullstendig enig i tankegangen din, Svank. Min teori er også noe annet enn det som er trenden i denne tråden. Når det gjelder sjukehus i Syndromes o.l. så er det jo ikke enten-eller; det er både det vakre og det groteske, det varme og det vonde, og jeg tror slike spenningsforhold er vesentlig for den kraften som f.eks ventilasjonssekvensen i S har, eller grotta i Boonmee, eller annet.

 

Jeg har litt vanskeligheter for å være bastant med Joe (noe som er bra), og dette er selvfølgelig følelser basert på at jeg har sett filmen(e) bare en gang. Men at han aldri peker på noe eller mener noe i kunstnen klarer jeg ikke være enig i, selv om han kanskje prøver å skjule dette av estetiske grunner.

Hva betyr egentlig dette? Må alt ha en intensjon, et budskap, være et symbol for noe, eller en kritikk av noe? Jeg forstår bare ikke hva du argumenterer for her.

 

On a different note, så er ikke alt er symbolikk. Det gjelder generelt det.

[Engangsgrill 16]

Du må gjerne utdype, Outze. Tilnærmingen min til Onkel Boonmee er i stor grad formet av hvordan jeg så filmen, det vil si på kino uten notatblokk, det jeg har leste den siste tiden, det vil si Bertrand Russell og Robert Musil, og hva jeg følte mens jeg forsøkte å klotre ned teksten. Hovedpoenget med teksten er jo at Weerasethakul transcenderer rammene som gjør kunst trygg, at han ikke kan settes i bås, og at det tolkningsrommet scenene hver for seg gir ikke står tilbake for helhetsopplevelsen. Filmen rommer klassiske modeller for forståelse, men lar seg ikke begrense av dem. Synes det er nyttigere å snakke om filmens estetikk på denne måten enn å knytte den opp til et akademisk begrepsapparat, men den krangelen er en annen krangel.

 

Weerasethakul er kanskje elegisk, men han er ikke forherligende, det blikket han lar oss ta del i er ikke en sørgesang over vestlig påvirkning, men handler om den menneskelige konflikten mellom åndelighet og materialitet som eksemplifiseres av vestens kulturelle utvikling, men som Weerasethakul antyder at ikke eksisterer på samme måte i animalske eller jord religioner. For meg må begge deler være til stede for at man skal kunne skape artefakter av kulturell verdi, fordi matematisk mening ikke kan erstatte emosjonell mening og motsatt. Bare se på utilitarismen, som kanskje er det mest ekstreme eksempelet på hvordan mennesket har forsøkt å gjøre følelser til matematikk.

 

Hva betyr egentlig dette? Må alt ha en intensjon, et budskap, være et symbol for noe, eller en kritikk av noe? Jeg forstår bare ikke hva du argumenterer for her.

Selv om spørsmålet ikke var rettet til meg tar jeg meg den frihet å svare et betinget ja. Alternativet er tross alt en postmodernistisk verdiregresjon. Hva Weerasethakul eller hvem som helst har intendert er selvfølgelig fullstendig uinteressant, jamfør Forfatterens død, men hvordan vi tillegger kulturelle artefakter mening er selve grunnpilaren i all kritikk, og kritisk tenkning er selve drivkraften i all teori. Hvis du ønsker å drepe teori står du igjen med minste felles multiplum, en fullstendig åndeløs forståelse av kulturell utvikling som hverken utfordrer eller tolkes, en resignasjon av nysgjerrigheten. Dårlig teori kan kanskje drepe, men ingen teori fordrer at det ikke en gang finnes noen fødsel til å begynne med.

[Outze 0]

Du må gjerne utdype, Outze. Tilnærmingen min til Onkel Boonmee er i stor grad formet av hvordan jeg så filmen, det vil si på kino uten notatblokk, det jeg har leste den siste tiden, det vil si Bertrand Russell og Robert Musil, og hva jeg følte mens jeg forsøkte å klotre ned teksten. Hovedpoenget med teksten er jo at Weerasethakul transcenderer rammene som gjør kunst trygg, at han ikke kan settes i bås, og at det tolkningsrommet scenene hver for seg gir ikke står tilbake for helhetsopplevelsen. Filmen rommer klassiske modeller for forståelse, men lar seg ikke begrense av dem. Synes det er nyttigere å snakke om filmens estetikk på denne måten enn å knytte den opp til et akademisk begrepsapparat, men den krangelen er en annen krangel.

 

Weerasethakul er kanskje elegisk, men han er ikke forherligende, det blikket han lar oss ta del i er ikke en sørgesang over vestlig påvirkning, men handler om den menneskelige konflikten mellom åndelighet og materialitet som eksemplifiseres av vestens kulturelle utvikling, men som Weerasethakul antyder at ikke eksisterer på samme måte i animalske eller jord religioner. For meg må begge deler være til stede for at man skal kunne skape artefakter av kulturell verdi, fordi matematisk mening ikke kan erstatte emosjonell mening og motsatt. Bare se på utilitarismen, som kanskje er det mest ekstreme eksempelet på hvordan mennesket har forsøkt å gjøre følelser til matematikk.

Jeg har ingen problemer med hvordan eller hvorfor du forstår filmen slik som du gjør, det er bare bra at vi "ser" forskjellig og har fokus på forskjellige aspekter, og jeg liker godt det du skriver om at Weerasethakul ikke kan settes i bås- men jeg synes du tillegger dimensjoner til filmen (tilsynelatende objektive eller åpenbare) som ikke nødvendigvis er til stede, noe som selvsagt er subjektivt, uten å gjøre dette klart. Derfor synes jeg setninger i stilen "... er ikke..." o.l. ikke klarer å fange min opplevelse av Boonmee, og akkurat likedan er det med "... handler om den menneskelige konflikten mellom åndelighet og materialitet..." som du skriver her. Jeg nekter ikke på at det kan oppleves slik, men jeg gjør ikke det, og jeg synes du virker å si at det skal oppleves slik. Det er denne lille nyansen som nok gjør at teksten (for meg) ikke er noe jeg kan relatere meg ordentlig til. Og det er jo bare en ærlig sak det.

 

Selv om spørsmålet ikke var rettet til meg tar jeg meg den frihet å svare et betinget ja. Alternativet er tross alt en postmodernistisk verdiregresjon. Hva Weerasethakul eller hvem som helst har intendert er selvfølgelig fullstendig uinteressant, jamfør Forfatterens død, men hvordan vi tillegger kulturelle artefakter mening er selve grunnpilaren i all kritikk, og kritisk tenkning er selve drivkraften i all teori. Hvis du ønsker å drepe teori står du igjen med minste felles multiplum, en fullstendig åndeløs forståelse av kulturell utvikling som hverken utfordrer eller tolkes, en resignasjon av nysgjerrigheten. Dårlig teori kan kanskje drepe, men ingen teori fordrer at det ikke en gang finnes noen fødsel til å begynne med.

Tja, nå synes jeg du er for kategorisk. Alternativet er ikke en postmodernistisk verdiregresjon, men et mer nyansert og mindre reduksjonistisk syn på hvordan vi som mennesker opplever kunst og kultur. Det er ikke enten-eller her heller, det finnes mye mellom polaritetene, og meining kan være så mye annet enn å trekke ut det som "ligger bak", symbolikk, metaforer o.l., det kan være det som er; det vi ser, hører, føler; det kan utelukkende være estetisk eller sanselig. Du snakker i store ord her, men sier egentlig lite, for ingen har anropt en konstruktivisme som dreper det kritiske eller det teoretiske. Du snakker ikke om det samme som jeg gjør i alle fall.

[Engangsgrill 16]

Hehe. Jeg er ikke vant til å skrive "min mening er" eller "jeg forstår det sånn at" eller "jeg vil helst ikke såre noen, men jeg tror". Det er liksom inneforstått når man skriver en analytisk tekst at det handler om personlig mening. Hvis du føler at jeg tråkker på tærne dine ved å tvinge meningen min over på andre foreslår jeg at du tar noen timer i treningstudio. Blir mindre slapp i fisken av det.

 

Tja, nå synes jeg du er for kategorisk. Alternativet er ikke en postmodernistisk verdiregresjon, men et mer nyansert og mindre reduksjonistisk syn på hvordan vi som mennesker opplever kunst og kultur.

Heh. Jeg forstår ikke hva dette har med reduksjonisme å gjøre. For å ta utgangspunkt i min egen tekst, forsøker jeg på ingen måte å undergrave andres opplevelse av Weerasethakul, selv om jeg i samtale har uttalt at jeg har lest svært lite fornuftig skrevet om filmene hans. Ikke at jeg har letet særlig hardt, men nok om det. Jeg ønsker ikke å drepe debatten ved å være bombastisk, men å skape en klar motpol for sånne som deg slik at du kan argumentere mot meg. Jeg vil absolutt ikke akseptere at du setter deg ned på ballen, som du ser ut til å ha gjort nå, og klager over at jeg undertrykker potensielle forståelser. Det er mye enklere å argumentere når motstanden er klart definert enn når man sier at enhver opplevelse er like gyldig. Selvfølgelig ønsker jeg å vinne debatten, men det betyr ikke at jeg ikke er åpen for motargumenter eller er villig til å justere mitt syn hvis andre kan argumentere bedre. Denne teksten er jo på sett og vis et utgangspunkt for en debatt når du ser på hvordan teksten ble skrevet, ikke noe forsøk på å knytte min opplevelse opp mot sitater eller bestemte scener som jeg har hatt sjansen til å fordype meg i.

 

Jeg aksepterer ikke uten videre at din mening er like gyldig som min fordi vi bare er mennesker og fordi vi tenker forskjellig. Jeg tror at man gjennom dialog kan skape konsensus, men jeg er selvfølgelig ingen Sokrates som er villig til å la samtalepartneren undertegne sin egen dom.

 

Det er ikke enten-eller her heller, det finnes mye mellom polaritetene, og meining kan være så mye annet enn å trekke ut det som "ligger bak", symbolikk, metaforer o.l., det kan være det som er; det vi ser, hører, føler; det kan utelukkende være estetisk eller sanselig.

Her synes jeg at du går for langt. Man kan selvfølgelig registrere estetikk eller sanseopplevelser, men jeg skjønner ikke helt de som løsriver estetikk og sanser fra mening. Vi registrerer filmer gjennom fornuften, gjennom et tenkende selv, og jeg interesserer meg i hovedsak hvordan denne prismen former hva vi sitter igjen med. Selvfølgelig skal det finnes rom for estetikk, for retorikk og for sanser, men tatt ut fra sin kontekst sitter vi igjen med et uangripelig subjekts forståelse, noe som ikke kan oversettes gjennom ord. Hvordan mener du at jeg skal skrive om det? Man kan selvfølgelig lære å bli mer estetisk og sanselig var, men for meg er den prosessen uløselig knyttet til intellektet. Jeg tenker, altså er jeg.

 

Du snakker i store ord her, men sier egentlig lite, for ingen har anropt en konstruktivisme som dreper det kritiske eller det teoretiske.

Så hvor vil du egentlig da? Skal vi ta hverandre i hendene og synge Kumbaja my lord? Jeg ser estetikk og sanser som verktøy, ikke som meningsbærere.

[Outze 0]

Jeg ønsker ikke å drepe debatten ved å være bombastisk, men å skape en klar motpol for sånne som deg slik at du kan argumentere mot meg. Jeg vil absolutt ikke akseptere at du setter deg ned på ballen, som du ser ut til å ha gjort nå, og klager over at jeg undertrykker potensielle forståelser. Det er mye enklere å argumentere når motstanden er klart definert enn når man sier at enhver opplevelse er like gyldig. Selvfølgelig ønsker jeg å vinne debatten, men det betyr ikke at jeg ikke er åpen for motargumenter eller er villig til å justere mitt syn hvis andre kan argumentere bedre.

 

...

 

Jeg aksepterer ikke uten videre at din mening er like gyldig som min fordi vi bare er mennesker og fordi vi tenker forskjellig. Jeg tror at man gjennom dialog kan skape konsensus, men jeg er selvfølgelig ingen Sokrates som er villig til å la samtalepartneren undertegne sin egen dom.

Hva slags post har du lest egentlig? Eller leser du bare det du har lyst til? Jeg har verken klaget over at du undertrykker andres meininger eller opplevelse, men sagt at det ikke er noe som heter vår opplevelse, og jeg har heller ikke sagt noe om validitet av opplevelse, så nå griper du bare etter strå- og jeg klarer ikke å forstå hvorfor du plutselig kjører denne stilen. Jeg synes verken du svarer til det jeg har skrevet eller forstår hva jeg faktisk skriver.

 

Og, ennå viktigere (og verre); vinne debatten? Er det målet ditt? Ikke å ha en konstruktiv diskusjon om film? Jeg må innrømme at jeg ikke forventet at du ville ta av på denne måten. Og jeg har egentlig ikke interesse av å diskutere Weerasethakul med noen som vil "vinne debatten" heller...

 

Her synes jeg at du går for langt. Man kan selvfølgelig registrere estetikk eller sanseopplevelser, men jeg skjønner ikke helt de som løsriver estetikk og sanser fra mening. Vi registrerer filmer gjennom fornuften, gjennom et tenkende selv, og jeg interesserer meg i hovedsak hvordan denne prismen former hva vi sitter igjen med. Selvfølgelig skal det finnes rom for estetikk, for retorikk og for sanser, men tatt ut fra sin kontekst sitter vi igjen med et uangripelig subjekts forståelse, noe som ikke kan oversettes gjennom ord. Hvordan mener du at jeg skal skrive om det? Man kan selvfølgelig lære å bli mer estetisk og sanselig var, men for meg er den prosessen uløselig knyttet til intellektet. Jeg tenker, altså er jeg.

Igjen; hva har du lest? Her er ordrett det jeg skreiv; "Det er ikke enten-eller her heller, det finnes mye mellom polaritetene, og meining kan være så mye annet enn å trekke ut det som "ligger bak", symbolikk, metaforer o.l., det kan være det som er; det vi ser, hører, føler; det kan utelukkende være estetisk eller sanselig"... det er ingen løsrivelse fra meining, men en inkludering til konseptet om meining, så dette treffer heller ikke blinken.

 

Ellers er jeg også uenig i at vi "registrerer filmer gjennom fornuften", så enkelt som du legger det fram. Vi opplever filmer og både fornuft, følelser og det sanselige i seg selv er vesentlig i hvordan vi "registrerer" det filmatiske. Det er jo klart at intellekt og bevissthet er essensielt her, så hva som er poenget her er jeg heller ikke sikker på.

 

Hvordan jeg vil at du skal skrive? Du må skrive akkurat slik som du har lyst til, selvsagt. Men det må jo være lov å være uenig i det du skriver vel?

 

Så hvor vil du egentlig da? Skal vi ta hverandre i hendene og synge Kumbaja my lord? Jeg ser estetikk og sanser som verktøy, ikke som meningsbærere.

Hva faen, ble du såret eller sliter du bare med at andre har et grunnsyn som ikke passer med ditt moralske perspektiv? Trodde at du var typen til å kunne tåle at en artikkel du skriver får konstruktiv kritikk, eller, det var jo ikke kritikk engang, jeg sa jo bare at jeg ikke fikk noe ut av denne tankegangen. Det er i alle fall synd. Du har en tendens til å se det du har lyst til å se, virker det som. For denne posten svarer jo ikke til verken tone eller tanke i min foregående post, og jeg føler plutselig vi er over i en fullstendig annerledes diskusjon.

[Frenzy 5]

Hva betyr egentlig dette? Må alt ha en intensjon, et budskap, være et symbol for noe, eller en kritikk av noe? Jeg forstår bare ikke hva du argumenterer for her.

 

On a different note, så er ikke alt er symbolikk. Det gjelder generelt det.

 

Ja. Ingenting er helt nøytralt eller uten mening. Og selv om man kanskje prøver å være nøytral, så er det en utopi. Mange proklamerer forfatterens død som et "fritt frem" scenario der man kan tolke det etter eget forgodtbefinnende. Forfatteren er autoritær og setter en diskurs som man må forholde seg til som fortolker. Jeg er bare ikke fan av å forklare filmer ut i fra skaperens personlige liv eller meninger, men hva filmen faktisk uttrykker.

 

Du sier: "Det er ikke enten-eller her heller, det finnes mye mellom polaritetene, og meining kan være så mye annet enn å trekke ut det som "ligger bak", symbolikk, metaforer o.l., det kan være det som er; det vi ser, hører, føler; det kan utelukkende være estetisk eller sanselig. "

 

Jeg synes dette kanskje er reduksjonistisk. Klart, du kan si: Jeg vektlegger heller opplevelsen rent estetisk og bryr meg ikke om hva den uttrykker. Det er din sak. Men å si at den ikke uttrykker noe, virker rart for meg ihvertfall. Du vil da isolere en hendelse og si den er bare sanselig, men da tenker du ikke på resten av filmen. Montasje skaper mening, for eksempel. Den rent estetiske hendelsen isolert sett får mening av sin kontekst. Eller er jeg helt på jordet nå?

[Outze 0]

Jeg synes dette kanskje er reduksjonistisk. Klart, du kan si: Jeg vektlegger heller opplevelsen rent estetisk og bryr meg ikke om hva den uttrykker. Det er din sak. Men å si at den ikke uttrykker noe, virker rart for meg ihvertfall. Du vil da isolere en hendelse og si den er bare sanselig, men da tenker du ikke på resten av filmen. Montasje skaper mening, for eksempel. Den rent estetiske hendelsen isolert sett får mening av sin kontekst. Eller er jeg helt på jordet nå?

 

Nei, du er ikke på jordet, men også du virker å ha en rar forståelse av det jeg skriver der; poenget mitt er jo nettopp at det ikke må være det ene eller det andre, men begge deler, og hvis det er reduksjonistisk så er det noe rart som har skjedd i korrelasjonen her, tror jeg. Og dette (du kan si... etc) sier jeg absolutt ikke. Jeg er opptatt av opplevelsen og hva den uttrykker, men kan ikke uttrykket være estetisk også? Det jeg ville forsvare med posten min tidligere var det å faktisk sette opplevelsen i sentrum, som Susan Sontag sier; ”å se mer, høre mer og føle mer” foran å alltid skulle ”lese” en film, tolke det som ”ligger bak” og alltid sette fokus på symbolikk o.l. Jeg synes ikke det er feil å gjøre, men jeg blir ofte oppgitt over slikt når ikke det ikke tar høyde for opplevelsen av film som film. Jeg sier heller ikke at den ikke uttrykker noe (hvor dere trekker dette ut fra er tydeligvis utenfor min fatteevne), men at det å tolke og å sette i kontekst ikke alltid bør være ”go-to”-mekanismen på tross av eller på bekostning av det sanselige i seg selv. Montasje skaper meining, men den skaper mange former for meining, og montasje kan også uttrykke en estetisk visjon eller bare være til stede for å skape en sanselig reaksjon hos tilskueren.

 

Det handler kanskje bare om fokus... men fokus er jo alt.

 

Angående om alt har en spesifikk meining eller er nøytral osv, så er jeg enig i at vi ikke kan snakke om kunstneriske uttrykk som nøytrale, men vi kan heller ikke snakke om dem som å innebefatte en objektivitet eller en objektiv karakter eller meining. Derimot er jeg ikke enig i graden av forfatterens intensjon eller idé som diktat for hvordan vi skal tolke eller oppleve en film e.l., eller, når jeg ser den siste setningen i avsnittet; ”Jeg er bare ikke fan av å forklare filmer ut i fra skaperens personlige liv eller meininger, men hva filmen faktisk uttrykker”, så er jeg både enig og uenig. Jeg holder med deg i at vi skal forstå film uavhengig, men har litt problemer med å snakke om hva filmen faktisk uttrykker, som om dette er en fast størrelse eller noe objektivt. Kunst er subjektivt. Film er subjektivt. Opplevelse og meining er alltid subjektivt. Synes ikke du?

 

Vi legger inn tre små søte på slutten, just for fun

 

"It is only shallow people who do not judge by appearances. The mystery of the world is the visible, not the invisible" (Oscar Wilde)

 

"To interpret is to impoverish, to deplete the world - in order to set up a shadow world of “meanings.” It is to turn the world into this world" (Susan Sontag)

 

"Never trust the teller, trust the tale" (D.H. Lawrence)

[Engangsgrill 16]

Hva slags post har du lest egentlig? Eller leser du bare det du har lyst til? Jeg har verken klaget over at du undertrykker andres meininger eller opplevelse, men sagt at det ikke er noe som heter vår opplevelse, og jeg har heller ikke sagt noe om validitet av opplevelse, så nå griper du bare etter strå- og jeg klarer ikke å forstå hvorfor du plutselig kjører denne stilen. Jeg synes verken du svarer til det jeg har skrevet eller forstår hva jeg faktisk skriver.

Nei, du har sikkert et poeng der. På meg virker det som du kritiserer meg for å skape en falsk objektivitet, og det har du selvfølgelig all rett til, samtidig som du trekker inn vage begreper som estetikk og sansning for å undergrave min mening. Ja, jeg setter pris på estetikk, men samtidig ville det vært umulig for meg å skrive en argumenterende tekst (ikke at teksten min er veldig argumenterende, det var mer et forsøk på å skissere min umiddelbare reaksjon på Boonmee som helt sikkert ikke er fullstendig eller uangripelig) som tar for seg min sanseopplevelse eller de estetiske komposisjonene, symmetriene og antisymmetriene hos Weerasethakul uten å ha sett ut som en fullstendig idiot. Hvis det er det man ønsker kan man like gjerne se filmen. Jeg ønsket å sette føringer for en mulig tolkning og vise hvordan ulike elementer i filmen støtter opp om hverandre, men det er klart at man snakker om en subjektiv opplevelse som oversettes til noe som er forståelig for andre ved hjelp av språk.

 

Jeg ser ikke at jeg et eneste sted har hevdet at min opplevelse er vår opplevelse, og hvorfor du mener at dette trengs å presiseres forblir en gåte. Selvfølgelig snakker jeg om min opplevelse. Jeg gikk ikke til kinoen som kiddo eller Frenzy eller Outze, men som meg.

 

Og, ennå viktigere (og verre); vinne debatten? Er det målet ditt? Ikke å ha en konstruktiv diskusjon om film? Jeg må innrømme at jeg ikke forventet at du ville ta av på denne måten. Og jeg har egentlig ikke interesse av å diskutere Weerasethakul med noen som vil "vinne debatten" heller...

Jeg forstår ikke hva som er problemet med at jeg ønsker at meningene mine skal ha gehør, men det med å vinne debatten var selvfølgelig en spissformulering. Hvis jeg møter en person jeg er fullstendig uenig med til debatt, respekterer jeg selvfølgelig dennes meninger (argumentasjonskraft) samtidig som jeg ønsker å overbevise ham om at mitt syn har grobunn i fornuften og dermed må aksepteres. Hvis ikke fanges man jo i en evig runddans av subjektivisme. Konsensus er ikke i seg selv målet, det er et kompromiss jeg noen ganger kan leve med og andre ganger ikke. Du har forøvrig ikke brukt et eneste ord i denne diskusjonen på hva, nøyaktig, som skiller mitt syn på Weerasethakul fra ditt, så jeg ser ikke at jeg går glipp av så veldig mye hvis du ønsker å melde deg ut nå.

 

Igjen; hva har du lest? Her er ordrett det jeg skreiv; "Det er ikke enten-eller her heller, det finnes mye mellom polaritetene, og meining kan være så mye annet enn å trekke ut det som "ligger bak", symbolikk, metaforer o.l., det kan være det som er; det vi ser, hører, føler; det kan utelukkende være estetisk eller sanselig"... det er ingen løsrivelse fra meining, men en inkludering til konseptet om meining, så dette treffer heller ikke blinken.

Og jeg mener at det ikke eksisterer noe "utelukkende". Vi er komplekse skapninger, vi kan ikke isolere opplevelser med mindre vi kvantifiserer dem, og selv da vil det alltid være noe annet som spiller inn. Ja, jeg ser filmer som et narrativ, og ja, narrativer har alltid mening. Selv rent formalistiske eksperimenter drives av en tanke, og selv om denne tanken ikke kan isoleres fra selve opplevelsen, vil den alltid være til stede i oversatt form. Historisk-biografisk metode er kanskje død, men vi kan ikke unslippe dens spøkelse. Hvis jeg leser deg som du tydeligvis vil at jeg skal lese deg påpeker du jo bare en rekke platte banaliteter som ikke en gang er åpne for diskusjon.

 

Ellers er jeg også uenig i at vi "registrerer filmer gjennom fornuften", så enkelt som du legger det fram. Vi opplever filmer og både fornuft, følelser og det sanselige i seg selv er vesentlig i hvordan vi "registrerer" det filmatiske. Det er jo klart at intellekt og bevissthet er essensielt her, så hva som er poenget her er jeg heller ikke sikker på.

Poenget er at vi ikke opplever filmer estetisk eller sanselig, men at det foregår en tolkning gjennom selvet og at det jeg skriver er en fortsettelse av denne tolkningen gjennom ord. Hvis det motsatte var tilfellet kunne vi brukt sjimpanser som kunstkritikere, men jeg er redd resultatet ville blitt ganske forutsigbart.

 

Hvordan jeg vil at du skal skrive? Du må skrive akkurat slik som du har lyst til, selvsagt. Men det må jo være lov å være uenig i det du skriver vel?

Du misforstår spørsmålet som absolutt ikke var stilistisk, men handlet om det tenkte paradokset: Hvordan kan man best fange Weerasethakul gjennom ord når man skal oversette en subjektiv estetikk? Spent på hvordan du løser det.

 

Hva faen, ble du såret eller sliter du bare med at andre har et grunnsyn som ikke passer med ditt moralske perspektiv? Trodde at du var typen til å kunne tåle at en artikkel du skriver får konstruktiv kritikk, eller, det var jo ikke kritikk engang, jeg sa jo bare at jeg ikke fikk noe ut av denne tankegangen. Det er i alle fall synd. Du har en tendens til å se det du har lyst til å se, virker det som. For denne posten svarer jo ikke til verken tone eller tanke i min foregående post, og jeg føler plutselig vi er over i en fullstendig annerledes diskusjon.

Jeg er absolutt ikke såret, men ja, jeg sliter med at andre har et annet grunnsyn enn meg. Ikke at det er problemet her. Vi snakker nok om noe så enkelt som en rullende snøball av tenkte og utenkte insinuasjoner, en dårlig formulert artikkel fulgt av en kritikk jeg enten ikke, eller ikke vil, forstå® og det klassiske internetsyndromet.

[Frenzy 5]

Nei, du er ikke på jordet, men også du virker å ha en rar forståelse av det jeg skriver der; poenget mitt er jo nettopp at det ikke må være det ene eller det andre, men begge deler, og hvis det er reduksjonistisk så er det noe rart som har skjedd i korrelasjonen her, tror jeg. Og dette (du kan si... etc) sier jeg absolutt ikke. Jeg er opptatt av opplevelsen og hva den uttrykker, men kan ikke uttrykket være estetisk også? Det jeg ville forsvare med posten min tidligere var det å faktisk sette opplevelsen i sentrum, som Susan Sontag sier; ”å se mer, høre mer og føle mer” foran å alltid skulle ”lese” en film, tolke det som ”ligger bak” og alltid sette fokus på symbolikk o.l. Jeg synes ikke det er feil å gjøre, men jeg blir ofte oppgitt over slikt når ikke det ikke tar høyde for opplevelsen av film som film. Jeg sier heller ikke at den ikke uttrykker noe (hvor dere trekker dette ut fra er tydeligvis utenfor min fatteevne), men at det å tolke og å sette i kontekst ikke alltid bør være ”go-to”-mekanismen på tross av eller på bekostning av det sanselige i seg selv. Montasje skaper meining, men den skaper mange former for meining, og montasje kan også uttrykke en estetisk visjon eller bare være til stede for å skape en sanselig reaksjon hos tilskueren.

 

Det handler kanskje bare om fokus... men fokus er jo alt.

 

Angående om alt har en spesifikk meining eller er nøytral osv, så er jeg enig i at vi ikke kan snakke om kunstneriske uttrykk som nøytrale, men vi kan heller ikke snakke om dem som å innebefatte en objektivitet eller en objektiv karakter eller meining. Derimot er jeg ikke enig i graden av forfatterens intensjon eller idé som diktat for hvordan vi skal tolke eller oppleve en film e.l., eller, når jeg ser den siste setningen i avsnittet; ”Jeg er bare ikke fan av å forklare filmer ut i fra skaperens personlige liv eller meininger, men hva filmen faktisk uttrykker”, så er jeg både enig og uenig. Jeg holder med deg i at vi skal forstå film uavhengig, men har litt problemer med å snakke om hva filmen faktisk uttrykker, som om dette er en fast størrelse eller noe objektivt. Kunst er subjektivt. Film er subjektivt. Opplevelse og meining er alltid subjektivt. Synes ikke du?

 

 

Joda, takk for fine sitat. Men at du velger å nyte noe rent estetisk, vil ikke si at alle skal gjøre det. Du prøver å si: Ikke tolk Joe, han er bare nøytral og estetisk. Er enig i at det er begge deler og det er opp til hver enkelt hvordan de vil tolke det. Jeg tror du prøver hardt å misforstå meg: Jeg har aldri sagt at noe er rent objektivt, men filmen uttrykker da noe som en selvstendig instans uavhengig av forfatterens eget liv. Meninger er kanskje subjektive, men de er mer eller mindre sannsynlige tolkninger; alt avhenger av hvor mye man kan backe opp argumentet sitt med eksempler fra filmen.

 

Jeg merker dette egentlig er en litt kjedelig diskusjon og jeg tror vi er enige også. Jeg tror det er viktig å holde tungen rett i munnen når man snakker om Weerasethakul for hans filmkunst er jo veldig intrikat og virker bevisst å provosere frem slike debatter (ihvertfall gjør Mysterious Object det, men også Boonmee og Syndromes, vil jeg påstå). Uttrykket hans er mye mye MYE mer enn by versus natur (det virker nesten litt blasfemisk å bruke så mye tid på det), men jeg syns kanskje akkurat det lille aspektet er der Weerasethakul kanskje er mindre god. La oss gå videre til andre interessante aspekter ved hans film