Hustle & Flow (2005)

[gbang 0]

http://static.flickr.com/1/130725084_63bb4f13cb_o.jpg

 

Du vet de filmene som liksom handler om popartisters vei til berømmelse og det uungåelige og smertefulle fallet når toppen er nådd? Vel, Hustle & Flow kunne vært mye verre enn det. Likevel ender den opp i være en film jeg fikk en riktig så god følelse av. Kanskje det er fordi den i bunn og grunn er bygd opp som en musical? Kanskje det er fordi musikken er drivende god? Kanskje karakterene er så ektefølte og sier de riktige tingene hele tiden? Det kommer sikkert av alle disse tingene og mer til, men for min egen del gjør settingen i Hustle & Flow at filmens lykkeligste øyeblikk, de som handler om musikk og det å ha en drøm som overskygger alt annet, er de sterkeste. Det er nettopp disse scenene som gjør filmen til en av de bedre jeg har sett i år.

 

DJay er hallik og doplanger. Fint lite glamorøst og DJay er heller ingen snill person. Han har en sterk overtalelsesevne og horene han deler liv, hus og penger med får ofte føle det både på kropp og sinn. DJay har virkelig ordet i sin makt, og han finner noe å bruke gatespråket sitt på da han en dag treffer en gammel bekjent, Key, som er lydmann. DJay finner et utløp for sine ord og tanker gjennom å skrive tekster og presenterer sitt materiale for Key. Snart har de opprettet et spartant lydstudio i huset til DJay og drømmen om å bli artist virker å være innen rekkevidde. Flere ting hender selvfølgelig og mye hviler på DJays løfte om at en tidligere fjern bekjent, nå berømt rapper, kan hjelpe dem på veien. De to gjenværende horene bidrar med koring og "management" og DJay skjønner at det er mer enn hans egen drøm som står på spill. Det ender selvfølgelig ikke så bra, men likevel ikke så elendig som andre musiker-fra-slum-til-grav-filmer. Drømmene blir ikke knust og spiren til noe mer er allerede sådd da filmen er slutt.

 

Hustle & Flow er en overveldende og faktisk positiv opplevelse. Den er definitivt ikke for alle, og enkelte vil kanskje mene at den glorifiserer hallikvirksomhet og det livet karakterene lever. Jeg synes filmen hever relativt få, om noen, moralske pekefingre, og gir meg heller ingen grunn til å gjøre det. Man er heller ikke nødt til å være hip-hop- eller rap-entusiast for å få mye ut av Hustle & Flow. Musikken er mye mer variert enn som så. Biter av gospel, kirkesang, country og rock får alle sin plass, og den ikke ukjente Isaac Hayes dukker opp i en mindre rolle som bartender. Når DJay takker ham for hjelpen gjør han det kanskje også indirekte for mer enn det rent praktiske?

 

Selv om jeg liker denne filmen ualminnelig godt, så er det flere ting jeg kan skjønne at folk vil reagere på. Horenes avhengighet og underdanighet tyder på at det muligens finnes verre sider av DJay vi bare får små glimt av. Deres oppofrelse kan virke kunstig, men nødvendig og godt for filmen. I tillegg reagerte jeg selv litt på DJays møte med det som skal være hans springbrett, rapperen Skinny Black. Akkurat dette virker så typisk, nesten klisjéaktig, men noen runder i tenkeboksen fører meg til den konklusjonen at det ikke bare er ganske troverdig, men også ganske smart fortellerteknisk. Utfallet av denne historien er på langt nær så elendig som mange kanskje vil forestille seg på forhånd. Det er nettopp DJays vilje til å kjempe for sin drøm, hans handlekraft og overtalelsesevner som bringer ham dit han bør være for å gjøre sin personlige suksess. Om dette virker klisjéaktig på oss er det kun fordi det kanskje er helt ekte? Uansett er det de små smilene, gledestårene og gleden det er å jobbe med både musikk og en stor drøm som jeg kommer til å huske fra denne filmen. Det er en enkel og ektefølt virkelighet som skjuler de mindre bra tingene i livet. Godt er det.

[Svankmajer 21]

Kanskje dette er noe. Eller?

Har ganske dårlige erfaringer med hip hop filmer fra tidligere, men denne høres ikke så erketypisk ut.

Vises denne på kino?

 

S,

[Zann 8]

Jeg tror den kommer på kino snart. Jeg liker også denne filmen, veldig erketypiske greier (det er jo egentlig "Rocky", bare at boksingen er byttet ut med rapping), men den er ganske 70-tallsgritty og den har hjertet på rette plassen. Scena der de bygger opp hiten "It's Hard Out There For a Pimp" fra bunnen av er helt fantastisk.

[Euphoria 0]

OBS!!!!!!! SPOILER!

 

 

 

 

 

Jeg så denne på en filmfestival i London i høst, og allerede da spådde man at den kom til å håve inn priser. Hørte nettopp at den vant Oscar for beste soundtrack/låt!?

 

For meg er det uforståelig hvordan man kan hylle denne filmen. Jeg finner karakterene flate og stereotypiske, og hvorfor er det nødt til å være underforstått at dersom en rapper virkelig skal slå igjennom og bli en skikkelig gangsterrapper som det står respekt av så blir han nødt til å drepe noen og havne i fengsel? Yo.

 

Hustle & Flow forsøker til tider å være rørende (f.eks gospelscenen som gir DJay inspirasjon), men feiler i en dusj av oppbrukte klisjeer. Hvem skal man få sympati med her? De todimensjonale horene som det er umulig å føle noe som helst for, kanskje? Du finner en rekke platte versjoner av dem her: Den stille hora som vil noe mer og sitter inne med det ulmende potensialet, den snille hora med gullhjertet som vil pimpen alt godt (og som vinner han til slutt) samt den irriterende og utiltalende hora som blir kastet ut (det var jaggu til pass for henne!). Det eneste Hustle & Flow får meg til å føle er frustrasjon, hverken medfølelse eller sympati.

 

Eller kanskje det er DJay vi skal heie på. Gutten som var på skjevt kjøl, men allikevel slo igjennom og fikk oppfylt sin drøm trass alle odds. En virkelig original historie!

 

Bare en ting til: Hvorfor i all verden er det ingen som reagerer på det latterlige navnet? DJay!!??

[Melkor 0]

En aldri så liten rant?

 

Jeg så traileren på kino i dag, og den gav meg ikke uhorvelig lyst til å se filmen, men på den andre siden gav ikke MI:3-traileren meg så veldig mye heller. Spørs nok om jeg noen gang kommer til å se den, men siden det er såpass sterke meninger for og i mot blir en jo rett og slett litt pirret.

[Svankmajer 21]

Når Euphoria beskriver den, så høres den ut som en mer kritikerroset versjon av You Got Served plutselig.

 

S,

[herr_kalkun 9]

Når Euphoria beskriver den, så høres den ut som en mer kritikerroset versjon av You Got Served plutselig.

 

S,

 

haha

[gbang 0]

OBS!!!!!!! SPOILER!For meg er det uforståelig hvordan man kan hylle denne filmen. Jeg finner karakterene flate og stereotypiske, og hvorfor er det nødt til å være underforstått at dersom en rapper virkelig skal slå igjennom og bli en skikkelig gangsterrapper som det står respekt av så blir han nødt til å drepe noen og havne i fengsel? Yo.

Vel, han dreper ingen så her spiller kanskje hukommelsen din deg et puss? Han havner riktignok i fengsel, og grunnen til det ansees vel som en klisjé. Nå er det riktignok ikke dette filmen handler om. Den handler om et håp, en drøm og en overbevisning om at det må finnes noe bedre der ute. Som jeg skriver så er det scenene med ekte glede og følsomhet som gjør denne filmen. Ikke elendigheten, selv om jeg kan se at flere vil henge seg opp i det.

Hustle & Flow forsøker til tider å være rørende (f.eks gospelscenen som gir DJay inspirasjon), men feiler i en dusj av oppbrukte klisjeer. Hvem skal man få sympati med her? De todimensjonale horene som det er umulig å føle noe som helst for, kanskje? Du finner en rekke platte versjoner av dem her: Den stille hora som vil noe mer og sitter inne med det ulmende potensialet, den snille hora med gullhjertet som vil pimpen alt godt (og som vinner han til slutt) samt den irriterende og utiltalende hora som blir kastet ut (det var jaggu til pass for henne!). Det eneste Hustle & Flow får meg til å føle er frustrasjon, hverken medfølelse eller sympati.

Deler av dette har du sakset og oversatt herfra. Vet ikke hva jeg skal si til det egentlig?

Uansett så tror jeg ikke det er meningen at man skal få sympati for noen i denne filmen. Her er alt riktig og alt er galt. Ingen grunn til å moralisere med andre ord. Og for min egen del er ikke nødvendigvis sympati en grunn til å verken like eller mislike en film.

 

Eller kanskje det er DJay vi skal heie på. Gutten som var på skjevt kjøl, men allikevel slo igjennom og fikk oppfylt sin drøm trass alle odds. En virkelig original historie!

Vel, det er jo slik at det ikke er så fryktelig mange historier å fortelle i denne verden. Men en mengde forskjellige måter å gjøre det på.

Bare en ting til: Hvorfor i all verden er det ingen som reagerer på det latterlige navnet? DJay!!??

Siden når hadde rap-artister så originale navn? Ludacris? Ghostface Killah? Tricky Daddy?

[Euphoria 0]

Skal svare mer inngående senere når jeg har bedre tid, men påstanden din om at jeg har tatt meningene mine fra andre vil jeg at du skal bite i deg. Den er for drøy. Jeg har faktisk ikke lest dette innlegget en gang. Var innom imdb, og skummet igjennom for å se den gjengse mening, men fant stort sett bare skryt, med et par korte slaktomtaler. Kommentaren du viser til har jeg aldri lest, tro meg.

[gbang 0]

Skal svare mer inngående senere når jeg har bedre tid, men påstanden din om at jeg har tatt meningene mine fra andre vil jeg at du skal bite i deg. Den er for drøy. Jeg har faktisk ikke lest dette innlegget en gang. Var innom imdb, og skummet igjennom for å se den gjengse mening, men fant stort sett bare skryt, med et par korte slaktomtaler. Kommentaren du viser til har jeg aldri lest, tro meg.

Biter det mer enn gjerne i meg. Liker litt temperatur og det var en primitiv måte å skape det på. Det er selvfølgelig helt legitimt å dele meninger med andre. Uansett er ikke dette noe stort poeng, jeg bare merket meg at det du skrev hørtes merkelig kjent ut.

[Zann 8]

Jeg skjønner Euphorias kritikk veldig godt, dette ER en banal og enkel historie. Likevel likte jeg filmen. Jeg tror det er på grunn av tonen i den og måten den aldri glorifiserer hovedpersonen. Djay er ingen sympatisk type, og jeg synes det er litt tøft av filmen å bare kjøre på med lite "korrekte" holdninger og karakterer. Og så varsom sagt musikken tøff og måten vi får se musikken bli skapt på meget stilig.