Jump to content

Grizzly Man


blausen
 Share

Recommended Posts

Grizzly Man

 

http://www.themoviechicks.com/mcmp2005/mcmpgrizzlyman1.jpg

 

Kort sagt:

Den tyske mesteren Werner Herzog er tilbake med en storslått dokumentar som allerede kan betegnes som en av årets beste filmer, uansett sjanger!

 

”Dyreverneren” Timothy Treadwell bodde 13 sesonger i Alaska blant ville grizzly-bjørner, kjent for å være menneskeetere. Med et utseende som minner om en surfer, og en stemme som Pinocchio, bryter han med sivilasjonen og identifiserer seg med disse vidunderlige, men livsfarlige skapningene. Werner Herzog har satt sammen en dokumentar av over 100 timer opptak, filmet av Treadwell selv. Det hele er blitt en fascinerende, interessant, opprivende, rørende og magisk film av den tyske mesteren.

 

Det er lett å oppfatte historien om Timothy Treadwells tragiske død som skrekk og advarsel. Men denne fargerike karakteren har så mye mer å gi oss: En komplisert mann hvis drømmer og ideer ikke passet til denne verdenen vi lever i. Hans forestillinger om at han var grizzly-bjørnenes venn og beskytter, når de i virkeligheten ikke var i fare, vitner om en desillusjonert, urealistisk og idealistisk dyreverner. Ved flere anledninger reagerer han med vantro og avsky over hendelser som normale mennesker ville oppfatte som en del av naturens gang. Herzog poengterer dette ved å tilføye at naturen er konstant brutal og urettferdig, noe som tydelig ikke går overens med Treadwells romantiske og harmoniske syn. Dette blir til slutt ironisk understreket når Treadwell selv blir offer for bjørnene han har levd, elsket og åndet for.

 

Tematisk kan det være interessant å trekke paraleller til Herzogs tidligere infamøse forhold til den eksentriske skuespilleren Klaus Kinski. Som Herzog tidligere har uttalt i forbindelse med lanseringen av filmen: ”I’ve seen this madness before....on a filmset”. Både Fitzcarraldo og Aguirre: wrath of God, tar for seg lignende desillusjonerte skjebner, et tydelig gjenganger-tema i Werner Herzogs filmer.

 

Herzogs fortellergrep, klipping og intervjuer gjør filmen en suggerende historie om en manns tragiske skjebne. Richard Thompsons fabelaktige musikk til Treadwells egne opptak gir flere magiske frysningsfremkallende øyeblikk. Dette er definitivt en film man kan tolke og analysere ihjel, og skrive side opp og ned om. Jeg kan umulig dekke så mye i en kort anmeldelse, så jeg konkluderer at alle og enhver bør se denne filmen. Livs-pensum!

Link to comment
Share on other sites

 
Har nylig startet å snuse rundt Herzog. Aguirre var iverthfall utrolig bra, kunne tenkt meg å se Grizzly Man. Kan godt hende den går i handlekurven neste gang jeg handler på play. Uansett fin anmeldelse.
Link to comment
Share on other sites

 
Jeg er veldig enig i anmeldelsen til blausen. En av de beste filmene jeg har sett hittil på kosmorama. Satt med frysninger opptil flere ganger selv. Anbefales på det sterkeste.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Mener å kjenne litt igjen hvordan han "krysser klinge" med Treadwell som han gjorde med Kinski. Forskjellen er at Treadwell er og var død under prossessen(i motsetning til Kinski som er død. I ettertid). Og derfra er jeg ikke helt sikker på hvordan jeg skal forholde meg til dette. En del av meg misliker Herzog intenst. Han utstråler lite eller ingenting av det varme og joviale som kan få seeren til å godta "overtramp", og generer godfølelsen som gjør at man godtar mer. Som får meg til å lure på hvor mye jeg agentlig ønsker å manipuleres følelsesmessig.

 

Som jeg sa i en annen tråd, i starten tenkte jeg "fantastisk, dette er fantastisk". Men så blir det vanskelig. Treadwell sier jo gjentatte ganger at hvis han dør er det sånn det er ment å skje, men han var jo litt opp og ned i humøret. Og selv om han tenker at det er greit at alt materialet blir liggende igjen etter ham er det noe som sier meg at han ikke ville likt det Herzog har gjort med det. I allefall blitt veldig såret. Slik som jeg kjenner ham fra Herzogs film :)

 

Kanskje jeg blir forbauset over at Herzog virkelig ønsker å grave så dypt i livet til et annet menneske og projisere det ut på lerretet på den måten. Ville nok blitt tannløst gjort på en annen måte, det skal sies, og mindre interessant, men savner likevel en liten kommentar fra H selv om hvem som lot ham bruke materialet på denne måten. Uansett, Herzog har vel alltid veltet seg i sin autonome stilling som regissør, det er jo ikke noe nytt. Så selv om Kinski var levende, hadde han kanskje lite å si for resultatet og bruken av materialet. Men det var jo fiction uansett.

 

Måten H ikke slår av kamera,kutter, men lar det rulle og dvele ved stillheten etter en samtale/besvart spørsmål (med diverse bipersoner i filmen) er ganske så intens, og karakteristisk. Noe med å filme videre når man egentlig er "ute" av situasjonen/diskusjonen, får bortimot hvem som helst til å se rådvill ut.

 

Noen som har sett "The white diamond" forresten? Hvis det var det den het...

Link to comment
Share on other sites

 
Noen som har sett "The white diamond" forresten? Hvis det var det den het...

 

Jepp, jeg skrev om den i sist sett-tråden. Burde ikke være umulig å søke opp. (Jeg er for trøtt nå selv.)

 

Jeg synes forøvrig dette fra Ebert er veldig treffende:

 

I have a certain admiration for his courage, recklessness, idealism, whatever you want to call it, but here is a man who managed to get himself and his girlfriend eaten, and you know what? He deserves Werner Herzog.
Link to comment
Share on other sites

 

Jepp, jeg skrev om den i sist sett-tråden. Burde ikke være umulig å søke opp. (Jeg er for trøtt nå selv.)

 

Jeg synes forøvrig dette fra Ebert er veldig treffende:

He he. Sånn kan det vel sies :)

Link to comment
Share on other sites

 
 

En komplisert mann? Hmm vet ikke helt, satt igjen med det inntrykket at Treadwell var mer en enkel mann, mer en mislykket skuespiller som etter en tid med alkoholproblemer finner sin Gud (og befrielse fra rusen) i bjørnene og blir frelst. Som andre nyfrelste er han naiv og blind, og det går ham i hodet. Å tro at noen kan bli kompis med grizzly bjørner er jo galskap og det er jo Treadwell et bevis på. Ble mer oppgitt over folk av å se denne, enn fascinert - denne mannen var for bjørnene bare en middag, noe som gjør ham like mislykket som skuespiller karrieren han prøvde på.

 

Men ja, Werner har laget et godt håndverk.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 months later...

Enig med blausen men også med LeMepris.

 

Og derfra er jeg ikke helt sikker på hvordan jeg skal forholde meg til dette. En del av meg misliker Herzog intenst. Han utstråler lite eller ingenting av det varme og joviale som kan få seeren til å godta "overtramp", og generer godfølelsen som gjør at man godtar mer.

 

Ditto. Men alikevel ønsket jeg mer, å inkluderes i mer, å høre dette lydbåndet (mener at man aldri fikk høre hele annet enn en et lite klipp mot slutten) pluss kanskje noen bilder fra "hendelsen" Makabert, men det var slik jeg og min faste filmkompis følte det. Flere som følte det slik? Om det er takket være Herzog eller vårt syke sinn vites ikke... Kanskje for å "verifisere" det hele, ironien er jo opplagt men kanskje for godt til å være sann.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 4 weeks later...
Hva sier dere om påstanden om at Treadwell hadde gitt opp før han dro til Alaska for første gang og bare valgte en ekstrem besettelse for å få noe ut av livet på slutten? I følge det jeg har lest var han en mislykket skuespiller og et mislykket menneske som ikke klarte å passe inn i menneskenes verden, så han valgte villmarken isteden og la ut på et eventyr han ikke visste hvordan ville ende, og som han kanskje til og med visste at han ikke ville komme levende tilbake fra, og det er kanskje ikke det dummeste man kan gjøre hvis man har kommet så langt at man føler at man ikke har noe mer igjen å glede seg over. De 13 årene i Alaska var kanskje de beste årene av Treadwells liv, selv om de fikk en tragisk ende.
Link to comment
Share on other sites

 
Jeg tror at filmen er oppspinn. Herzog beviser hvor naive vi tilskuere er i forhold til dokumentar-sjangeren,- at vi tror på det som blir presentert, kun fordi filmen presenterer seg selv som virkelig.
Link to comment
Share on other sites

 

Tviler på det. Herzog har en ganske liberal holdning til dokumentarsjangeren selv, og er fullt ut klar over at dokumentarer ikke kan lages uten subjektivitet.

 

Om du er skeptisk til hele historien, så er jo Threadwell-saken relativt kjent fra før av så vidt jeg vet, så om ikke flere nyhetstjenester også er med på spøken (og Herzog har planlagt dette i flere år), så tror jeg vi kan slå fast med sikkerhet at den er reell.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 4 weeks later...

Jeg så denne for første gang i går, og ble ikke så overveldet som jeg hadde forventet. Ser den som et portrett av en manns psykiske lidelse, og sånn sett opplevde jeg den som både interessant og opprørende ('disturbing' ::)), men jeg synes også at den i perioder ble litt langdryg. Husker en psykolog hadde en kronikk i en avis i forbindelse med kinopremieren, som klassifiserte Threadwell som en Narcissist, med tanke på den manglende virkelighetskontaken, måten å stilisere sitt eget selvbilde og ta på seg roller, holde seg unna 'de andre', paranoia osv. Husker ikke nøyaktig hva han/hun skrev, men jeg så nok litt ekstra etter dette da jeg så filmen.

En ting jeg stusset på var Herzogs kommentarer, som slo meg som overforklarende. ("Jeg ser dette landskapet som et bilde på Threadwells opprørte indre.") En annen ting var rettsmedisineren, som refererte til hva som var på lydbåndet, og hvordan lyden så ut. Han kunne vært spilt av Kinski, akkurat så teatralsk og intens virket han. Var dette en reell person, eller en skuespiller som tok på seg oppdraget med å gjengi innholdet på lydbåndet? I likhet med min opplevelse med Aguirre, synes jeg dette var forholdsvis interessant, men sliter med å se Herzog som det opphøyde geniet jeg har inntrykk av at mange mener han er. Men spennende tema tar han da for seg.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg så denne for første gang i går, og ble ikke så overveldet som jeg hadde forventet. Ser den som et portrett av en manns psykiske lidelse, og sånn sett opplevde jeg den som både interessant og opprørende ('disturbing' ::)), men jeg synes også at den i perioder ble litt langdryg. Husker en psykolog hadde en kronikk i en avis i forbindelse med kinopremieren, som klassifiserte Threadwell som en Narcissist, med tanke på den manglende virkelighetskontaken, måten å stilisere sitt eget selvbilde og ta på seg roller, holde seg unna 'de andre', paranoia osv. Husker ikke nøyaktig hva han/hun skrev, men jeg så nok litt ekstra etter dette da jeg så filmen.

En ting jeg stusset på var Herzogs kommentarer, som slo meg som overforklarende. ("Jeg ser dette landskapet som et bilde på Threadwells opprørte indre.") En annen ting var rettsmedisineren, som refererte til hva som var på lydbåndet, og hvordan lyden så ut. Han kunne vært spilt av Kinski, akkurat så teatralsk og intens virket han. Var dette en reell person, eller en skuespiller som tok på seg oppdraget med å gjengi innholdet på lydbåndet? I likhet med min opplevelse med Aguirre, synes jeg dette var forholdsvis interessant, men sliter med å se Herzog som det opphøyde geniet jeg har inntrykk av at mange mener han er. Men spennende tema tar han da for seg.

 

 

Narcissisme går vel mer på overdreven selvopptatthet av egen skjønnhet vel? Jeg oppfattet ham ikke slik

Link to comment
Share on other sites

 

Narcissisme går vel mer på overdreven selvopptatthet av egen skjønnhet vel? Jeg oppfattet ham ikke slik

 

Legenden om Narcissus går vel på at han mister evnen til å se sitt eget speilbilde, altså regulere sitt eget selvbilde, vi snakker om å 'miste seg selv' og evnen til å se seg selv nogenlunde realistisk. Jeg er ingen psykolog, det er viktig å understreke, men jeg har lest litt om det, og som jeg forstår det er sykelige narcissister (i betydningen personlighetsforstyrrelse) ofte 'drømmere', grandiose selvbilder snakkes det om. En del av det kan vel være å være sykelig opptatt av eget utseende, men jeg tror også det samme kan gjelde for intelligens eller egen betydning. Threadwell har en totalt urealistisk oppfatning av sin egen betydning for bjørnenes eksistens i Alaska, ikke sant? Han er paranoid ovenfor krypskyting, snakker med tullestemmer og Herzog selv sier jo også at han 'tar på seg rollen som Prins Valiant, bjørnenes beskytter'. Han ser 'de andre menneskene' som sine fiender, og mangler evnen til samarbeid. Dette blir jo kvasikvasi fra min side, men det er sånn jeg har forstått det. Det var dog en psykolog, selvfølgelig kan han ha tatt feil, vridd og vendt litt for å tilpasse, har aldri selv snakket med mannen osv, som brukte uttrykket Narcissist. og det jeg så passet ganske ok med andre ting jeg også har sett/lest om N.

Link to comment
Share on other sites

 

En ting jeg stusset på var Herzogs kommentarer, som slo meg som overforklarende. ("Jeg ser dette landskapet som et bilde på Threadwells opprørte indre.") En annen ting var rettsmedisineren, som refererte til hva som var på lydbåndet, og hvordan lyden så ut. Han kunne vært spilt av Kinski, akkurat så teatralsk og intens virket han. Var dette en reell person, eller en skuespiller som tok på seg oppdraget med å gjengi innholdet på lydbåndet?

 

For å sitere litt det Zann har sagt tidligere om Werner Herzog sin tilnærming på dokumentarfilmer, så er det tydelig at Herzog ønsker å gjøre dokumentarfilmene sine teatralske, og kanskje lage en dokumentar som var mer på lag med galskapen til Threadwell enn en "nøytral kvasi-objektiv skildring". At Tran spør seg om det egentlig bare er oppspinn er jo fantastisk.

 

Det er godt mulig Herzog blir husket som en av pionerene på dette området i senere tid. Hvorfor skal dokumentarer være distansert for personlige meninger, 100% nøytral og kun informasjonsladdet? Dette er nok en slags tvangsterskel for dokumentarfilmer som antageligvis vil falle vekk med tiden. Grizzly Man er jo et dokument på fascinasjonen Herzog har for Threadwell, og det er jo mye morsommere. Filmen sier jo like mye om Herzog som om Threadwell, egentlig. Er forresten fortsatt like forbløffet over suksessen til Grizzly Man. :)

 

I likhet med min opplevelse med Aguirre, synes jeg dette var forholdsvis interessant, men sliter med å se Herzog som det opphøyde geniet jeg har inntrykk av at mange mener han er. Men spennende tema tar han da for seg.

 

For min del er det mest det at han tenker "outside the box", er nyskapende og at det likevel virker filmene hans naturlig i motsetning til påtrengt(noe hans peer Lars Von Trier ofte får kastet på seg((selv om jeg personlig er uenig i det). Er helt enig i at han skal få slippe å bli stemplet 'geni'.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Det er godt mulig Herzog blir husket som en av pionerene på dette området i senere tid. Hvorfor skal dokumentarer være distansert for personlige meninger, 100% nøytral og kun informasjonsladdet? Dette er nok en slags tvangsterskel for dokumentarfilmer som antageligvis vil falle vekk med tiden. Grizzly Man er jo et dokument på fascinasjonen Herzog har for Threadwell, og det er jo mye morsommere.

 

Er uenig med deg der Svankmajer. Mener at dokumentarer burde være nøytrale og informasjonsladdet. Dette for å ikke gi publikum falske "sannheter", men la dem skape sine egne meninger basert på så riktig informasjon som mulig.

Link to comment
Share on other sites

 
Hvorfor i all verden skal en doukumentarer absolutt være 100% objektiv. ( og er det i det hele tatt mulig ? ) Så lenge det spilles med åpne kort har det vel ingenting å si at det vinkles i en spesiell retning? Hva hadde vel f.eks "Bowling for Columbine" vært uten den subjektive vinklingen. Ytterst kjedelig vil jeg tro? De aller fleste skjønner jo at Moore har en agenda med filmen, og det syns jeg han må få lov til å ha.
Link to comment
Share on other sites

 

Er uenig med deg der Svankmajer. Mener at dokumentarer burde være nøytrale og informasjonsladdet. Dette for å ikke gi publikum falske "sannheter", men la dem skape sine egne meninger basert på så riktig informasjon som mulig.

 

Må alle dokumentater være slik mener du?

Er det virkelig så vanskelig å skille meninger fra fakta?

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 
 

Haha, nei, det var ikke konstruktivt, det var kverulant.

 

Tilbake til Svankmajer, ja, det kan ofte være vanskelig å skille fakta fra meninger. En regisør kan f.eks. velge å utelate elementer av en sak, eller legge mer vekt på noe annet for å forandre presentasjonen av det temaet. To dokumentarer kan handle om samme tema, begge har kanskje ikke noe ukorrekt eller falsk informasjon, men begge kan legge press på forskjellige elementer, og begge kan gi seeren helt forskjellige syn.

 

Bill: Kudos til den som kan lage en helt objektiv dokumentar, for det skulle jeg tro er nært umulig. Men det kan være et mål å prøve å komme så nærme objektivitet som mulig, vise alle relevante side av en sak. Det er selvfølgelig veldig subjektivt fra eventuelle kritikere sine synspunkter om dokumentaren er objektiv, så en fin balanse av forskjellige synspunkter er utrolig vanskelig.

 

Jeg syntes en dokumentar-regisør burde prøve så godt han kan å være objektiv. Den personen burde kunne presentere temaet så åpent som mulig, også legge til den meningen han mener er riktig, også konstruktivt kritisere andres meninger. Jeg syntes "ikke" en dokumentar-regisør skal presentere temaet og sin egen mening som om det skulle være "sannheten".

 

Som sagt, det er nesten umulig å være 100% objektiv, men man burde streve for å være så objektiv som mulig. Hvis man har en sak, og ser en side ved den saken som kan skade sin egen politiske/religiøse/kulturelle tro, så burde man ikke ignorere den i dokumentaren.

Link to comment
Share on other sites

 

Nå skrev jeg et langt innlegg først, men det tror jeg er overflødig, siden AlexL nesten uten unntak er på rett spor her.

 

Bytt ut "Kudos til den som kan lage en helt objektiv dokumentar, for det skulle jeg tro er nært umulig" med "Kudos til den som kan lage en helt objektiv dokumentar, for det skulle jeg tro er umulig" og suppler avsnittet med noen innstikk av "intersubjetive definisjoner på hva som er balansert fremlegging og hva som er fakta og hva som er å manipulere er problematisk" og "film er utvalg så det kan aldri presentere noe virkelighet utover dens egen (filmen)" og "hva er virkelighet anyway" så har du et ok, balansert syn på dokumentarer og film generelt.

Link to comment
Share on other sites

 

Det finnes ingen "krav" til hva en dokumentar skal være. Saklighet og balanse kreves bare hvis filmen selv gjør et poeng av at dette er viktig. Og det er det jo ofte, men det er ikke det som er poenget her.

 

Hmm, sa jeg egentlig noe nytt her?

Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...