The Sopranos (Spoilers!)

[matsk 0]

http://blog.antiquetrader.com/blog/content/binary/Antiques%20eBay%20thumbs%20down.gif

[Bob_3 1]

Diskuterte det såvidt på diskusjon i sta'. Det første som slår meg er at det er utrolig feigt. Slutten på Sopranos var jo smått revolusjonerende, og der syntes jeg virkelig HBO viste baller. At de ikke tør å la serien stå med en slik finale synes jeg er svakt. Jeg digget avslutningen.

Samtidig så slo det meg med en gang at dette åpner for mer Sopranosmateriale. Og rett fikk man. For min del skulle de latt tidenes tv-serie(ved siden av The Wire) ligge, men jeg nekter ikke for at jeg kommer til å se filmen på kino. HBO lager nesten alltid kvalitet, skal bli spennende å se hva de får til. Blir det dårlig later man bare som den ikke eksisterer.

[wertoi 0]

Jeg kommer garantert til å se den på kino. Men det er bare det at serieavslutningen var liksom et perfekt punktum, og det å la historien fortsette gjør at den mister noe av den effekten.

[marlowe 0]

Einig med folket her, dette var skuffande. Føretrekkjer ei opa ending framføre å få oppklart alt.

[Junior Sopranos 0]

The Sopranos er min absolutte favorittserie på grunn av karakterene og settingen. Dessuten er det til tider sinnsykt spennende også

[Speik 1]

Vurderer å se hele serien enda en gang. Har DVD-boksen med hele sulamitten, og der er det mye snacks og ekstramateriale. Anbefales.

 

Definitivt en av de beste TV-seriene jeg har sett, kanskje den beste etter Twin Peaks. Og ja, karakterene er fantastiske og utrolig velspilt.

[paah 4]

Begynte på serien i sommer, og ble nettopp ferdig med den aller siste episoden. Må si jeg føler meg litt tom og trist nå. Kjipt å være ferdig med serien, liksom. Seiler forbi Twin Peaks som min favorittserie, og det er klart jeg kommer til å savne Sopranos-gjengen. Andre del av den sjette sesongen er pure class, og avslutningen/konklusjonen er modig og genial. Tror jeg skal måtte lete lenge for å finne en tv-serie som overgår denne.

[wertoi 0]

Sjekk ut The Wire da vel! Stemmer i det Zann sier i den andre tråden, Wire er bedre enn det meste.

[paah 4]

Ikke utenkelig. Står nok mellom The Wire og Six Feet Under.

[Angeleno 0]

Jeg klarte ikke å dy meg og kjører nå gjennom for andre gang, riktignok ikke fra begynnelsen.

 

Det finnes ingen serier som kan matche dette. Ingen. Jeg merker at jeg aldri blir ferdig med Sopranos. I utgangspunktet er jeg lunken til den påståtte filmen, men jeg ville ha gitt mye for nytt materiale.

[Angeleno 0]

Fortsetter en diskusjon med Frenzy som oppstod i tråden om Six Feet Under.

 

Flere, store spoilere.

 

Først og fremst ser jeg ikke helt kritikken rettet mot at serien er overfladisk, grunn og banal. Det holder kanskje ikke helt som et motsvar mot argumentene dine å si at serien berører tematikk som sjelden har blitt behandlet på samme måte, selv på kabel-TV, men nå gjør den faktisk det. Den tar opp kjønnsroller, machokultur, legning, avhengighet, "makt og ære", familien i det store og hele, generasjonsskifter, tiden i endring, seksualitet, psykologi, selv om det ofte er på et enkelt Freudiansk plan - men du verden så treffende - and so on. Det er kanskje opp til hver enkelt å avgjøre om David Chase og resten av teamet bak faktisk har noe vettugt, noe konkret å si, men jeg oppfatter aldri Sopranos som en klar samfunnskommentar, en konsis, presis mening. Jeg synes serien er et tidsbilde, en avspeiling av USA og generelle tendenser i det 21. århundre. Og jeg oppfatter det faktisk jævlig befriende at serien ikke fremstår som en moralpreken.

 

Det bringer meg egentlig over til neste punkt: hvordan Chase lar serien hovedsakelig bli til i møtet med den enkelte seer, og da snakker jeg ikke om hvordan en kan kjenne seg igjen i de troverdige karakterene og situasjonene som manes frem, for selv om Sopranos sirkler rundt mafiaen i New Jersey innehar den så mye universelt at det nesten er skremmende. Jeg sikter til hvordan serien alltid tvinger sitt publikum til å kontinuerlig reflektere over sitt forhold og syn på persongalleriet, især Tony Soprano. Er hans oppførsel et produkt av hans Ødipuskompleks? Er det morens feil? Hvor mye kan man laste foreldre for senere hendelser? Kan man laste Tony selv for hvordan sønnen fremstår? Er det som Dr. Melfi sier, at han klandrer seg selv for moren og Juniors komplott i sesong 1? Klarer han ikke å akseptere at moren ikke elsket ham? Hvordan har det påvirket ham og hans eget forhold til sine barn? Hvordan reflekteres dette i generasjoner?

 

Det kan gjerne argumenteres med at dette er forholdsvis enkelt - men dette er food for thought, og nå har jeg bare nevnt ett aspekt ved serien som får en til å tenke, nettopp Tonys forhold til moren. Hva med kirkens posisjon i det moderne samfunnet? Generasjonsskiftene som skildres? Vitos homoseksualitet? Ingenting rettferdiggjør Phil Leotardos drap på Vito - men hvor mye skal det vektlegges at Vito selv har ødelagt familien og sitt forhold til den? Det er ikke grunn til drap, men hvor mye sympati skal man egentlig ha med Vito? Han er selv en made guy, han har drept, har han ikke?

 

Det jeg egentlig vil frem til er at det er så mye å gripe tak i her at jeg, og flere andre, aldri blir ferdig med serien - og at jeg ikke ser hvor banaliteten Frenzy hevder at finnes, passer inn. Til slutt: "Dessuten er Tony Soprano en mer karikert og mindre interessant karakter enn for eksempel Nate i Six Feet Under; hvem bryr seg om drømmene hans, tankene hans når han er og blir en idiot?" Nå kan jeg ikke sammenlikne da jeg ikke har sett Six Feet Under, men jeg har aldri erfart en så kompleks og facinerende karakter som Tony Soprano, med forbehold om at jeg ikke er særlig bevandret i TV-verdenen. Jeg viser til det jeg skriver over, hvordan man stadig må revurdere hva man egentlig tenker om ham, de moralske spørsmålene, mafiavirksomheten, og så videre. Er og blir han en idiot? Er det aldri forbedringspotensiale å spore? Seeren håper til stadighet, eller, nå snakker jeg for meg selv, på at han skal endre seg, og dette i seg selv er et stort spenningsmoment i mine øyne.

 

Dette ble jo alt for langt. Kunne ha skrevet side opp og side ned om substansen i Sopranos.

 

Og jeg har enda ikke nevnt det håndverksmessige. Fotoet, musikken, timingen, dramaturgien, den subtile oppbyggingen, spenningen... puh!

[Uruloki 15]

Vel, jeg vet ikke hvor mye jeg har lyst til å hoppe inn i denne debatten, men synes jo det er bra at Sopranos diskuteres. Har vel strengt bare litt vanskelig for å diskutere TV-serier, det er så omspennende, går ikke helt an å komprimere ned i et par setninger. Får se hvordan det utvikler seg etter hvert, kanskje jeg bidrar mer.

 

Men Angeleno sier mye bra her, som det er lett å være enig i. Det jeg kanskje sitter mest igjen med fra Sopranos er vel at det egentlig ikke er noen som helst progresjon. Gjennom 70 timer lures vi inn i en evig sirkel av psykologtimer, opp- og nedturer i forhold til familien, forsoning og brudd, og man sitter vel og håper på, regner med, at noe må man vel ha lært gjennom disse åra? Men neida, på tampen er det "rykk tilbake til start", ingenting er løst. Og det er kanskje først da kvalitetene i denne serien virkelig kommer frem. Det er ikke nødvendigvis en historie, en rise-and-fall-klisjé, bare en realistisk observasjon av et miljø som har blitt et popkulturfenomen. Det Angeleno skriver om Tony selv er for øvrig også interessant. På overflaten er han jo bare nok en Scarface-bølle, men ved å bruke et litt bedre forstørrelsesglass gjennom de 70 timene har man plutselig klart å skape sympati for dette "udyret". Det er ikke lenger bare snakk om enten coolness eller brutalitet, men en viss blanding, en perfekt balanse mellom sårheten og menneskeligheten, og god gammaldags mafiaunderholdning.

 

Og nevnte noen den monumentalt gode avslutningsscena? KAN JEG ALDRI TRO AT NOEN GJORDE.

[Frenzy 5]

Først og fremst ser jeg ikke helt kritikken rettet mot at serien er overfladisk, grunn og banal. Det holder kanskje ikke helt som et motsvar mot argumentene dine å si at serien berører tematikk som sjelden har blitt behandlet på samme måte, selv på kabel-TV, men nå gjør den faktisk det. Den tar opp kjønnsroller, machokultur, legning, avhengighet, "makt og ære", familien i det store og hele, generasjonsskifter, tiden i endring, seksualitet, psykologi, selv om det ofte er på et enkelt Freudiansk plan - men du verden så treffende - and so on.

 

Det er sant at Sopranos benyttet seg av et ubrukt potensial, men alle temaene du nevner der er allerede dekket av spillefilmer. Sopranos har muligheten til å utbrodere det, det i seg selv er vel ikke et tegn på genialitet? I stedet for å bruke billedlige grep så bruker de rent konkrete og overforenklede grep. For eks. de setter inn en psykolog til å PRATE om alle problemene til Tony i stedet for å utbrodere hans psykologi via bilder og karakterutvikling. Og når de psykologisamtalene er så enkle, som om skribenten har tatt et grunnkursfag i psykologi, da mister jeg litt interesse ihvertfall.

 

Og jeg oppfatter det faktisk jævlig befriende at serien ikke fremstår som en moralpreken.

Hvem ønsker vel det? Men den blir vel litt det når den potretterer Tony som mer eller mindre en psykopat, uten selvbeherskelse og sympati for andre?

 

Det bringer meg egentlig over til neste punkt: hvordan Chase lar serien hovedsakelig bli til i møtet med den enkelte seer, og da snakker jeg ikke om hvordan en kan kjenne seg igjen i de troverdige karakterene og situasjonene som manes frem

Er de det?

 

Vitos homoseksualitet? Ingenting rettferdiggjør Phil Leotardos drap på Vito - men hvor mye skal det vektlegges at Vito selv har ødelagt familien og sitt forhold til den? Det er ikke grunn til drap, men hvor mye sympati skal man egentlig ha med Vito? Han er selv en made guy, han har drept, har han ikke?

Jeg ser ikke mye til moralsk dillemma her. Han blir drept fordi han er homofil; det er galt. Han har drept selv; det har hans drapsmann også, og alle andre i bransjen. Problemet er vel at serien bare viser disse hendelsene og så går videre. Ingen refleksjon, alt blir bare rent narrativt. Spade og co har et miljø som er opptatt av konservative verdier; det at de inkluderer en karakter som er homofil og made guy, som attpåtil blir drept, er ingen genistrek vel?

 

Det jeg egentlig vil frem til er at det er så mye å gripe tak i her at jeg, og flere andre, aldri blir ferdig med serien -

Såklart, det er en serie som foregår over X antall timer, det vil jo være ting å gripe tak i, men jeg mener de store linjene er kjedelige. Joda, de har oppdatert en gammel figur (mafiabossen) og implementert dagens tidsånd med psykologi og menneskegjøring, men Tony er og blir potrettert som en psykopat.

[Angeleno 0]

Jeg synes Sopranos utbroderer tematikken på en glimrende måte. At den kun gjør det gjennom det rent narrative er jeg heller ikke med på, jeg synes den dveler over de ulike elementene i akkurat passelig grad. For meg er aldri David Chase opptatt av å få serien fra det ene subplottet til det andre. Det er hakket subtilt og godt pakket inn i de narrative elementene, og at man ikke merker Tonys psykologi gjennom bilder kjenner jeg meg ikke igjen i. Gandolfini portretterer Tony med så mange strenger å spille på, og at karakterutviklingen ikke er så konvensjonell som i flere andre serier synes jeg bare styrker Sopranos. Her er det som Uruloki nevner ingen konkret utvikling å spore, og jeg finner det langt mer realistisk enn en plutselig endring i adferd, som ville ha virket påtatt og kunstig.

 

Portretteres han egentlig som en psykopat, uten selvbeherskelse og sympati for andre? Er det flere som kjenner seg igjen i denne beskrivelsen? Jeg synes serien perfekt balanserer mellom å skildre den mer menneskelige siden ved Tony Soprano, hans empati og følelser ovenfor familien og hans bekjente, og mafiavirksomheten, og stiller en rekke moralske spørsmål uten å være påtrengende.

 

Angående Vito og homofilien - her er det kanskje mer opp til hver enkelt hvor mye man ønsker å reflektere. Jeg føler at det er mye å gripe tak i utover det rent overfladiske, hendelsene som utspiller seg. Ja, det er selvfølgelig at ingenting kan unnskylde Phils drap på Vito, men jeg synes den tar opp en del interessante problemstillinger rundt legningen hans. Er det riktig av ham å "forråde" familien på denne måten? Kan problemene unnskyldes på grunn av konservative verdier i organisert kriminalitet? I hvor stor grad kan Vito lastes for å ha ødelagt familien og påvirket sønnen? Er det kun Vitos feil, ved at han lar være å komme ut av skapet eller be om skilsmisse? Eller unnskyldes alt dette på grunn av machokulturen som er knyttet opp mot mafiaen? Hvem kan lastes for alt som skjer?

 

At at de inkluderer en karakter som er homofil og made guy, som attpåtil blir drept, er ingen genistrek, nei, rettere sagt måten de behandler tematikken.

[Angeleno 0]

Frenzy! Har du glemt denne? Hehe.

[Frenzy 5]

Frenzy! Har du glemt denne? Hehe.

 

ooops, ja!

 

Jeg anklager ikke David Chase for å jage fra ene subplottet til det andre, nødvendigvis. Han er opptatt av miljøet i mafiaen, og han gjentar lignende konflikter flere ganger. Jeg synes ikke karakterutviklingen er noe problem, den hadde vært elendig om Tony plutselig ble moralsk og reformert.

 

Jeg synes han blir potrettert som ganske enkelt en psykopat. Selv mot sine nærmeste er han nådeløs. Vito også ser jeg på som opplagt: Klart det var riktig av han. Kan man kalle å komme ut av skapet et forråd i denne konteksten? Klart det skyldes konservative verdier. Chase levner ingen tvil egentlig; han avslører detaljer som at de stakk et rør opp i mannens endetarm. Det er ikke tvil i at dette er en kritikk av de konservative verdiene. Jeg ser ingen drøfting på det planet.

 

Et annet problem jeg har med Sopranos er at det skal machokulturen til livs og kritiserer den inngående, men på samme tid gjør den seg skyldig i akkurat det. X antall episoder åpner med strippere og pupper, mafiaen er tøff og morsom og lett å like, skyting blir stilig og spennende. Karakterer blir skutt og forsvinner i hopetall noe som avstumper seeren. Selvfølgelig der er et par nøkkelkarakterer som forsvinner også, men jeg opplevde ikke at det ble så dramatisk siden selve drapet blir behandlet så ordinært og man har forstått at serien har denne formen. En karakter er død; hva skjer nå? er vel heller spørsmålet enn hvorfor ble denne karakteren drept.

[Angeleno 0]

Tror vi skal bli enige om å være uenige for hva portretteringen av Tony angår. Jeg synes karakteren, gjennom subtil utvikling og skuespill i tråd med resten av serien viser langt flere sider enn det en enkel psykopat ville ha fått tildelt. For hva Vito angår tenker jeg ikke på mafiafamilien når jeg nevner et forråd av familie, heller hvordan hans egen familie, hans kone og barn, påvirkes av hans håndtering av saken. Sier meg helt enig i at det er en kritikk av konservative verdier, men det til side, opplever jeg en tilstrekkelig drøfting rundt Vitos eget forhold til sin familie satt opp mot subplottet der han oppdages. Har også forståelse for at du ikke biter på kritikken av machokulturen, men jeg opplever det aldri sånn, det står klart for meg at det du nevner mer er en del av en miljøskildring av mafiaen.

 

Ikke at det nødvendigvis er den rette tolkningen, da. Det skal nevnes at jeg forholder meg ganske ukritisk til Sopranos og tar imot det meste med åpne hender, og det vil nok ikke endres i nærmeste fremtid.

[wertoi 0]

Ikke at jeg skal melde meg inn i diskusjonen her, men jeg må bare skyte inn: en psykopat trenger ikke nødvendigvis å være enkel. Og Tony har helt klart noen lettere psykopatiske trekk.

[Zann 8]

Lettere psykopatiske trekk?

 

Psychopathy (pronounced /saɪˈkɒpəθi/[1][2]) is a personality disorder whose hallmark is a lack of empathy. Researcher Robert Hare, whose Hare Psychopathy Checklist is widely used, describes psychopaths as "intraspecies predators[3][4] who use charisma, manipulation, intimidation, sexual intercourse and violence[5][6][7] to control others and to satisfy their own needs. Lacking in conscience and empathy, they take what they want and do as they please, violating social norms and expectations without guilt or remorse".[8] "What is missing, in other words, are the very qualities that allow a human being to live in social harmony."[9]

 

Tony Soprano er helt åpenbart en lærebok-psykopat. Men psykopater er bedre i fiksjonen enn i virkeligheten!

[wertoi 0]

Ja, her var jeg jaggu for forsiktig, gitt.

[Uruloki 15]

Har startet en ny gjennomgang sammen med hybelkameraten min som ikke har sett det før. Ligger gjennomsnittlig på rundt fire episoder daglig så langt tipper jeg (syv i dag), regner med å bli ferdig med sesong 2 i mårra. Gledelig gjensyn selvsagt.

[Jarmusch 3]

Starta opp for eit par veker sidan. Flott serie. Kvifor? Det djupe studiet av Tony Soprano. Eg forstår han. Hatet og agresjonen hans. Humøret hans svinger verkelig. Veldig mennesklig skildring. Serien klarer å holde fokuset på hovudpersonen sin, samtidig som den hopper litt innom andre karakterar av og til, som ein klassisk dramaserie. Pluss at underholdninga er på topp.

 

Første sesong har den klassiske balansen mellom eit gangsterdrama med høg underholdningsverdi og eit seriøst karakterstudie. Sesong 2 er meir eksprimentell og vågal, på både godt og vondt. Sesong 3 tar meir avstand frå Tony, og ser det heile meir ovenifrå. FBI får til dømes meir plass. Er fortsatt på sesong 3 då.