1001 filmer du må se før du dør

[Mifune 0]

Kommer du til å rekke alle disse før du dør, tror du? Du røyker ikke eller noe?

 

 

er du bekymret at jeg ikke kommer til å rekke dette...jeg har det ikke travelt...

[Mifune 0]

1001 # 398 - Blonde Cobra

 

Regi: Ken Jacobs

 

Eksperimentell avant-garde kort film som varer rett over halvtimen. Vet svært lite om hva dens motiv og plot er ,men det vi ser er to karer i en leilighet som kler seg ut (hovedsaklig i drag) og sier en mengde kontroversielt pisspreik (alt fra nekrofili og barnemishandling). De kjærtegner diverse ting, ser på seg selv i speilet, poserer foran kameraet mens en hysterisk tillaget stemme kommer med rare utsagn, små sanger, siterer Garbo og forteller om en ensom gutt og en abedisse som bruker religiøse artifakter som seksuelle utløp.

 

Bildet er kornete og støyete. Lyden er heller ikke av den beste kvalitet. Hadde problemer mesteparten av tiden å få med meg hva som ble sagt. Mellom de visuelle innslagene hører vi kun en voiceover over en mørk skjerm.

 

En film som er laget for et publikum utenom det vanlige hverdagslivet på 60 tallet som i dag. En undergrunnsvideo for de homoseksuelle eller transeksuelle avant garde tilhengerene. Eneste jeg ser av kulturell "viktighet" er etter å lest meg til det var at filmen var tidlig ut med å bruke ulisensiert pop musikk i bakgrunnen (før The Graduate).

 

Filmen avsluttes med medspiller og regissørkollega Jack Smith (Flaming Creatures) som er kledd ut i som en oppdagelsesreisende (...tror jeg) og gnir seg på diverse ting i leiligheten og han sier at "sex is a pain in the ass"

 

Filmens beste sitat må være når Smith ser i kameraet og sier med en alvorlig holdning " I don't know if this makes any sense to you!". Filmen er absolutt uforståelig, den er heller ikke "forståelig" på en surrealistisk måte en ville ha sett i en Lynch eller Bunuel film. Har inntrykket at dette er en type film laget for å hisse på seg diverse profitører i filmbransjen og tror filmen har mer mål og mening om jeg skifter legning, begynner på harde narkotiske stoffer og er oppe hele natta og hører på Lou Reed.

 

Det blir helt feil å påstå at Blonde Cobra har absolutt ingen kulturell verdi. Både Jacobs og Smith er store innen feltet de jobber, og fortsatt jobber med. De lagde store undergrunns filmer i den homoseksuelle/transeksuelle filmverdenen og det er nok der de har publikummet sitt, og med mindre du er en del av dem vil Blonde Cobra bety ingenting for deg....(Not that there's anything wrong with that !!)

 

1/5

 

neste film : The Cool World (1963)

[Mifune 0]

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/d/d1/The_Cool_World.jpg

 

 

1001 # 399 - The Cool World (1963)

Regi: Shirley Clarke

Med: Hampton Clanton, Gloria Foster, Clarence Williams III

Sosialrealisme med halv dokumentarisk tilnærmelse. En "indie" som sjokkerte veldig da den kom ut, og har fremdeles kraft da den enda er interessant og realistisk. Vi følger Duke (Clanton) som er medlem i gjengen The Pythons og hans inderlige ønske om å få tak i en pistol slik at han kan få respekt og makt i Harlem. På andre siden av gaten finner vi deres erkerivaler The Wolves.

Filmen er med andre ord laget i en dokumentarisk følelse for å oppnå realisme, mens handlinger og dialoger er henholdsvis spilt og basert på manus. En sitter alikevel med en naken rett-fram film som takler gjengkriminalitet og rasepolitikk bedre enn mye annet jeg har sett, alt dette filmet i ghettoen i Harlem, NY.

Første film jeg har sett av Shirley Clarke, og det er tydelig samme filmformen (American New Wave) som Cassavettes hadde i bl.a. Shadows. Skittent, realistisk og uglamorøst tar hun med oss blant horer, gangstere og gjengens skitne skjulested. Velkommen til The Cool World. Og her legges det ikke skjul på narkohandel, utpressing, forhold mellom to forskjellige raser og prostitusjon for å nevne noe.

Mye improvisert skuespill og voice-over er de to tingene jeg hovedsaklig synes ødela mest for filmen. Mens Gillespies hypnotiserende og spøkelsesaktige lydspor er fantastisk og setter en vanvittig atmosfære.

Dette er en standard elsk hat film, og om du hater den så er jeg rimelig sikker på at flere scener blir sittende i hodet på deg i flere dager.

4/5

Neste film : 8 1/2 (1963)

[Mifune 0]

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/4/46/8Mezzo.jpg

1001 # 399 - 8 ½ (1963)

Regi : Federico Fellini

Med: Marcello Mastroianni, Anouk Aimee

Fra før hadde Fellini laget seks filmer, to korte sekvenser og et samarbeid med Alberto Lattuada. Og derav tittelen på hans aller beste og mest personlige film.

Filmen handler om Guido, en stor og populær regissør som lider av utbrenthet og mangler inspirasjon til hans neste film. Han sliter med plagsomme journalister og produsenter for å nevne noen, alle ute etter å legge inn sine meninger og synspunkter. Guido mister kontrollen på sin kunstneriske integritet, sin mentalitet og aller verst hans kone Luisa går fra ham Han rømmer ved å fantasere og dagdrømme gamle minner som veves inn i virkeligheten.

Metafilm er kanskje en subgenre eller form jeg alltid har likt. 8 ½ er langt fra den første ute med dette men er ganske så skråsikker at til tross for at den er surrealistisk, drømmende og poetisk i tilnærmelsen er dette også noe av det beste som er laget. 8 ½ er også en halvbiografisk film, og de som kjenner til regissøren vil kunne dra paralleller fra filmen til hans liv.

Filmen er forståelig for mange ansett som den perfekte film samtidig som den er en utstående kjærlighetserklæring til filmyrket og dets makere.

Når jeg sier en film er perfekt så vil jeg påstå at den briljererer over hele linja. Fellinis regi, Mastroiannis skuespill, Nino Rotas musikk til kinematografien til Venzano. 8 ½ har en del til felles med La Dolce Vita. Men er mer fantasifull og subtil.

Filmens tema tar for seg kjempingen involvert i den kreative prosessen, både teknisk og personlig, samt problemene kunstnere må levere noe personlig og dypt under intenst granskning fra alle. Alt dette mens en jobber under press fra sine overordnede og må takle sine personlige forhold. I hovedtrekk kan en påstå at den handler om å finne lykke i et oppstykket og vanskelig liv.

Favorittscener er det mye velge i. Likte veldig godt “Citizen kane” hyllesten. Asa Nisi Masa er jo en slags Rosebud. Åpningscenen er også feiende flott synes jeg, Guido sitter midt i en trafikkkork mens bilen fyller seg med røyk, og desperat prøver å få opp vinduene mens de rundt ser på følelses og bevegelsesløst. Endelig åpner vinduet seg og hans svever over bilene og over til en strand. Helt til en journalist og produser tar tak i et tau i foten hans og dra ham ned. Han faller ned i vannet og våkner i sin egen seng.

Kanskje ikke så mottagelig som La Dolce Vita og andre Fellini produksjoner, men film blir sjeldent mer personlig og gjennomført som dette.

5/5

Neste film : Passenger (1963)

[Mifune 0]

http://glennkenny.premiere.com/photos/uncategorized/2007/09/30/passenger_1.jpg

 

1001 # 400 - Pasazerka (1963)

 

(Passenger)

 

Regi: Andrzej Munk

Med: Alecsandra Slazka

 

Munk tilhører en svært eksklusiv klubb, han døde i en bilulykke under produksjonen av denne filmen og etterlot seg en svært omdiskutert arv. Hva kred angår er han nok en av de store “undervurderte” som burde få mer oppmerksomhet enn hva han har fått.

 

Filmen handler om Liza, en tidligere SS vakt i Auschwitz. Hun er på vei hjem fra et cruise fra et ubestemt sted i Europa og ved en ombordstigning ser et kjent ansikt. Et kjent ansikt som gir et kaldt gufs fra fortiden hun ikke forventet å se igjen.

 

Liza’s ektemann er uviss om hennes fortid i den beryktede leiren blir filmens flashbackmotivasjon da Liza forteller om forholdet mellom henne og fangen Marta. Liza forteller at hun beskyttet og hjalp Marta ut av leiren, men flashbacken viser oss en mer kynisk Liza.

 

En vanskelig film å bedømme, da den er uferdig. Sammensatt av stillfotografi av regissørkolleger og med en voiceover som prøver etter beste evne å tolke og forstå filmen. Starten og slutten minner mye om La Jetee og dens narrasjon, mens midtdelen er den biten Munk filmet og fikk mer eller mindre ferdig. Den er noe stykket og mangler biter her også.

 

Filmet i Auschwitz-Birkenau gjør at filmen får et svært kaldt og realistisk preg. Og gir oss et innblikk hvor god filmen egentlig kunne ha vært. Den er til tider svært vanskelig å se på da den har scener som viser oss behandlingen av de innsatte, og dette foregår både i forgrunnen og bakgrunnen. De mest effektive scenene er ikke de fysiske behandlingene. Men den kontrollerte kameraføringen som tar oss fra de røykende skorsteinene til SS soldaten som hilser en kamerathilsen til kollegaen sin, gjør klar gassmaske og zyklon b boksene mens småbarn sammen med foreldre, besteforeldre går ned i kammeret. Filmen har en mengde hjemsøkende scener som er på lik linje med Bresson’s Nuit Et Brouillard hvor vi blir vist togstasjoner med haugevis av tomme kofferter, barnevogner og gyldne minoraer.

 

Alecsandra Slazka’s ansiktsutrykk og fremføring av Liza hvor hun på en side er kynisk og manipulerende samtidig som hun “tillater” at Marta og hennes kjæreste får lov å være med hverandre er også svært minneverdig og muligens en av grunnene til at filmen fikk oppmerksomhet av Munks kolleger som igjen resulterte i at den ble utgitt. Hun gir oss også et godt innblikk i den organiserte ondskapens mentalitet

 

Et oppstykket og uferdig krigsdrama som kunne ha blitt et lite mesterverk. Men leverer allikevel en mengde hjemsøkende visuelle opplevelser som vil koke sinnet og sjokkere den dag i dag. Se den før du dør...nå !

 

4/5

 

Neste film : Le Mepris (Contempt) (1963)

[Mifune 0]

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/1/15/1963_Le_mepris_1.jpg

 

1001 # 401 – Le Mepris (1963)

”Contempt”

Regi: Jean-Luc Godard

Med: Brigitte Bardot, Jack Palance, Michel Piccoli, Fritz Lang

 

Paul Javal (Piccoli) er forfatter og blir ansatt til å omskrive manuset til en ny film om grekeren Ulysses. Den amerikanske produsenten Jeremy Prokosch (Palance) vil ha en mer kommersiell film og ikke Langs arthouse utgave. Opp i det hele blir forfaller ekteskapet hans med konen Camille (Bardot).

Filmens fokus viser seg å være nettopp på sistnevnte. En av de mer berømte scenene er en 30 minutter lang krangel mellom ekteparet. Manuset han skal skrive viser å være en parallell mellom de to og Ulysses og Penelope, og som det ikke var nok parallellerer hele filmen til Godard selv, og hans kone Anna Karina (Bardot er ikke lite subtil hvor hun ofte strutter rundt i en sort parykk).

Nok en visuell flott film, i tillegg byr den på et aldri så lite spekket stjernegalleri. Palance er uforglemmelig som den tvetydige produsenten som er ute etter en film med store kommersielle egenskaper, Fritz Lang spiller seg selv og er for mange (meg inkludert) filmens trekkplaster nr 2. Trekkplaster nr 1 er selvsagt Bardot og hennes rumpe.

Sett bort fra de visuelle og ensembelets prestasjoner, gav denne filmen meg svært lite egentlig. Den kommer jo ikke særlig lengre enn at ”hun elsker ham ikke lengre” og hun har aldri en grunn til dette. Og hele filmen spinner avgårde som en slitsom krangel mellom et ektepar som ikke tar slutt.

Den store Godard filmen lar seg vente på hos meg tydeligvis, og jeg ble litt småskuffa nå når jeg fant ut at Bande A Apart ikke er med på 1001. En film jeg har litt troen på.

Le Mepris ble i det hele en småkjedelig affære som var flott å se på. Godard er jo som kjent mer for stil enn innhold, og mulig det er tiltenkt her også. Godard har også stjelt litt fra Antonioni her, hvor Camille hele tiden fremmedligjør seg, og det hele føles nettopp som en referanse til Antonionis filmer som La Notte og L’Avventura. Men som Woody Allen engang sa : ”Det viktigste er at en stjeler fra de beste”

Mulig en film som trenger å ”vokse ” på meg, men til nå falt den ikke helt i smak...

3/5

Neste film : Hud (1963)

[Mifune 0]

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/4/46/Hud_moviep.jpg

1001 # 402 - Hud (1963)

Regi: Martin Ritt

Med: Paul Newman, Melvyn Douglas, Brandon deWilde, Patricia Neal

Hud Bannon (Newman) er en ambisiøs,egoistisk og kynisk drittsekk som ødelegger det meste som havner foran ham. Hans eldre far den mer sympatiske Homer Bannon eier og driver en kvegfarm sammen med sønnen Hud og barnebarnet Lon. Familien blir utsatt for flere prøvelser når det viser seg å være et munn og klovsykeepidemi blant farmens storfe. Lon sliter mellom sin onkel Hud og bestefaren som han begge ser opp til.

Familiedrama og moderne western er stikkordene her. Newman blåser meg avgårde med skuespillet sitt, som sammen med James Wong Howe’s kinematografi smelter sammen i perfekt harmoni. Vi blir virkelig vist en uglamorøs og røff hverdag via hans nydelige svart/hvitt foto. Hud er forbi rebell, han er en ødeleggelsesmaskin som ikke viser nåde, samtidig som han oppnår sympati hos publikum. Hud og faren Homer er stadig på tærne ihverandres selskap og Hud gjør det han kan for å tråkke faren ned i gjørma. Samtidig ser vi barnebarnet Lon rives mellom disse to. Lon spilles av Brandon deWille som kanskje noen vil kjenne igjen som guttungen fra Shane, men her i litt eldre utgave.

Uten tvil Newmans beste film, som sammen med kinematografien burde gitt filmen mer oppmerksomhet enn hva den har fått.

5/5

Neste film :

 

Nattvardsgästerna

(Winter Light) (1963)

[Mifune 0]

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/e/e4/Winterlightcriterion.jpg

1001 # 403 - Nattvardsgästerna (1963)

"Winter Light"

Regi: Ingmar Bergman

Med: Gunnar Bjørnstrand, Ingrid Thulin, Max Von Sydow

 

Thomas Ericsson (Bjørnstrand) en pastor i en småbykirke utfører en nattverd foran en liten samling mennesker; han er forkjøla og derfor litt tufs og i tillegg sliter han med troen sin. Etter nattverden trøster han Jonas Persson (Sydow), en fisker som sliter med angst for atomkrig. Men Thomas kan bare snakke om sitt forhold til Gud. Maerta Lundberg (Thulin), en lærerinne og dligere elskerinne tilbyrThomas kroppen sin og maser støtt og stadig om hans kjærlighet.

Andre film ut fra Bergmans trilogi hvor han tar for seg menneskets forhold til Gud. En kald og nøktern produksjon som gjenspeiler stillheten hovedpersonen opplever fra sin arbeidsgiver (les:Gud). Hele filmen er gjennomfør trist og er nok for mange det om er det beste eller verste med Bergman, mer spesifikt den lange monologen som ser ut til å vare i evighet sammen med et blekt og stivt ”skandinavisk” skuespillerpreg som jeg så sist i Dreyers Ordet. Sammensatt i en like kald og nådeløs vinterstid som fungerer fint som en abstrakt parallell til hovedpersonens mentale tilstand . Men det blir for trøstesløst og stivt for min smak, Bergman har laget en film som er av den typen hvor min tålmodighet virkelig blir satt på prøve ofte. Angst og spirituell krise i den kalde svenske faunaen er en alvorlig ting. Men det blir for mye av det gode til at jeg klarer å sette hele min respekt på produktet.

3/5

Neste film : Flaming Creatures (1963)

[Mifune 0]

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/d/db/Flaming_Creatures.jpg

1001 # 404 – Flaming Creatures (1963)

Regi: Jack Smith

Med: Francis Francine

Jøss da ! “kompisen” og kollegaen til Ken Jacobs (1001#398 - Blonde Cobra) er ute med en aldri så liten kortfilm her. Og ikke uventet står transer, sex og vampyrisme på tapetet mixet i en surrealistisk visuell cocktail. Eksperimentelt avante garde hvor plot og handling er noe uklart for meg, ser vampyrer har noe med greia å gjøre og et ukjent antall slappe kuker og pupper. En 45 minutter lang orgie med skrikende damer som får munn-til-munn metoden nedentil og et eller annet med Ali Baba. Vi blir også kurset i påføring av leppestift og får vite at det ikke finnes noen leppestift som ikke smitter av når en suger snabel.

Kanskje mer visuelt forlokkende sammenlignet med andre kortfilmer av samme typen, men uforståelig med mindre en har alternativ virkelighetsforfatning enn folk flest. Surrealisme for meg er ikke nødvendigvis plot og handlingsbetinget, og det er følelsen en sitter med i magen i etterkant som for meg er viktig i denne kunstformen. Så spørsmålet er : Hva følte jeg etter å ha sett Flaming Creatures ? Ikke oppnår jeg noe sympati med den homofile/transeksuelle undergrunnen på denne tiden, tvert i mot så fremstår de slik media, politikere og religiøse har fremstilt dem i årevis. Sirkusfreaks har ingenting de skulle sagt, tannløse sigøynertranser, orgier og annet pikkpakk (bokstavelig talt!) Ser ikke helt at denne filmen gavner miljøet på noen positiv måte, men kanskje det heller ikke var poenget. Uansett er dette kulturlektyre for de som elsker og liker filmanalyse og eller vandrer i homofile undergrunner (om noe slikt finnes idag), dette blir til og med for sært og masete for den erfarne surrealisttilhengeren vil jeg tro.

Pluss for noen scener som ikke blir glemt med det første, uten tvil er dette noe av det jeg liker best med 1001 og det er at det dukker opp svært rare filmer i blandt...denne er intet unntak

2/5

Neste film : The Great Escape (1963)

[Mifune 0]

1001 # 405 – The Great Escape (1963)

Spoilers!

Regi : John Sturges

Med: Steve McQueen, Charles Bronson, James Garner, Donald Pleasance, Richard Attenborough

Nazistene ergrer seg over antallet rømninger fra deres fangeleirer, så derfor velger de å samle de verste rømningsfuglene i en ”rømningssikker” leir. Det går ikke lenge før fangene samler seg for å planlegge et massivt rømningsforsøk.

Filmen er basert på en reell hendelse under en rømning fra fangeleieren Stalag Luft III på slutten av annen verdenskrig og karakterene er stykkvis kompositter basert på reelle personer. Men hovedsaklig er den laget i underholdnings øyemed og derfor et stort stykke fiksjonsarbeid. Mange klager på den triste slutten og må innrømme at jeg ved første gangs visning ( mange mange år siden) reagerte også på den pessimistiske finalen. Som McQueen’s karakter spør Ramsey når han ankommer leiren etter sitt ’nte rømningsforsøk: ”Was it worth it ?” hvor svaret er : ”Depends on your point of view”. Den tyske leirsjefen blir satt av og leirens moral frafalt, mens de allierte var fremdeles sterke i ånden.

Først og fremst er dette en dugelig spennende rømningsfilm, og glatt i oppe på toppen av de beste i den undersjangeren. Filmen har et fantastisk stjernegalleri, men den som stikker av med all ros og ære her er uten tvil Steve McQueen. Og det legges ingen tvil om hvorfor han fikk kalle navnet ”The King of Cool”.

Jeg kan plukke masse ”feil” med filmen som ikke er bra, f.eks tyskerne er veldig campy, overlessede og ensidige og hvor lurt er det egentlig å samle alle rømningsfuglene under samme tak ? og for ikke glemme James Coburns forsøk på australsk aksent. Men dette er en film som først og fremst også lar publikum rømme fra virkeligheten med en skikkelig god spenningsfilm som i dag er en velkjent klassiker, samtidig så minner den folk på at dette var realitet for POW's. Noe som var fremdeles ferskt i minne i 1963 hos de fleste.

Filmens sluttdel opprettholder spenning og action på en mesterlig måte hvor vi følger de forskjellige frihetsforsøkene enten via tog,motorsykkel, sykkel, robåt og haiking. Sturges klipper mellom disse karakterene som leder oss til den uungåelige tragedien hvor de 50 personene blir skutt ned av tyskerene.

En underholdene samt obligatorisk krigs/rømningsfilm som alle bør ha i hylla si. Stuntene, skuespillerene, musikken til Bernstein og ikke minst machoregissøren Sturges er gode grunner alene til å med seg et stykke klassisk epos.

5/5

Neste film : Shock Corridor (1963)

[Mifune 0]

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/c/c4/ShockCorridor_Poster.jpg

1001 # 406 – Shock Corridor (1963)

Regi: Samuel Fuller

Med: Peter Breck, Constance Towers

Johnny Barrett (Breck), en ambisiøs reporter er ute etter gullegget alle reporter vil ha, nemlig Pulitzerprisen. Et brutalt mord har skjedd sted ved et sykehus for mentalt lidende og i et forsøk på av å avdekke morderen legger han seg inn ved å ”fake” seg mentalt syk. Tre pasienter er vitner til gjerningen og Barrett må finne den rette tiden når de er klare i hodet. Men Barrett mister sakte sin egen fatning, vil han klare å identifisere morderen før han mister all fornuft og gir etter for galskapen?

Den vedlagte verdenen av de bokstavlig talt gale er skildret som dramatisk med grusomme elementer. Johnny våkner hver dag opp med en diger bamse av en operasanger med navnet Paggliacci. De potensielle vitnene representerer en melodramatisk versjon av de kjente sykdommene: Stuart, tidligere hjernevasket kommunist som ”hoppet” over til andre siden pga foreldre som gav ham ”fanatisme” og ”fordommer” til frokost som tror han er en sørstats offiser fra borgerkrigen. Trent, en afro-amerikansk student som har flippet etter forfølgelse og tror han er lederen i KKK, han pisker de andre innsatte og fyrer dem opp til lynsjing. Sistemann er Boden, tidligere rakettforsker som arbeidet med måneraketter og atomvåpen som tror han er et lite barn.

Filmen lider noe av et melodramatisk skuespillerpreg og konservativ tilnærmelse når det kommer til skildring av mentalt lidende og deres sykdommer. Barretts mentale forfall skjer litt for kjapt og blir lite troverdig, det kan kanskje unnskyldes at lite var kjent med mentale lidelser på denen tiden. Men tar seg opp ved dynamisk og effektiv psykologisk spenning. De gale drømmer i farger, eller retter sagt i Technicolor er et uttrykk jeg har hørt før, noe som blir brukt til stor effekt i Fullers psykodrama.

Andre nevneverdige øyeblikk er Cathy, en eksotisk danser og Barrett’s kjæreste later som om hun er hans søster utsatt for incest. Hun hjemsøker hans drømmer og synger og danser inne i hodet hans. Mulig en inspirasjon til radiatordama i Lynch’s Eraserhead.

Ikke helt overbevisende, men heller ikke langt derfra. Et uformildende mordmysterie som funker godt som et psykologisk drama og omvendt.

4/5

Neste film : Il Gattopardo (1963)

[Mifune 0]

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/2/28/OLeopardo.jpg

1001 # 408 – Il Gattopardo (1963)

(edit : la merke til at tidligere nede på lista så har The Cool World og 8 ½ fått plassering nr 399, så da må jeg gjøre et lite hopp for at resten av den kronologiske rekken skal stemme, altså fra 407 til 408)

Regi: Luchino Visconti

Med: Burt Lancaster, Claudia Cardinale, Alain Delon, Terence Hill

Handlingen tar oss med til Italia, nærmere bestemt Sicilia anno 1860, under «Risorgiomento» bevegelsen med Garibaldi i spissen som er satt i bakgrunnen . Filmen fokuserer på Prins Fabrizio av Salina (Lancaster) og hans familie som må tilpasse seg i et land under omveltning. Vi møter også nevøen hans Prins Tancredi (Delon) som er en revulosjonær idealist.

En personlig film av Visconti dette her, da han var adel selv. Boka med samme tittel var skrevet av en annen adelsmann med navn Lampedusa. En feiende flott film rent visuelt som virkelig tar seg ut i HD. Alt fra luksuriøse villaer, italiensk bonderomantikk, slagscener og natur har aldri sett så bra ut på film. Og sammen med Nino Rotas score får vi en skreddersydd og symbios opplevelse.

Filmen krever derimot litt av en, da den varer i 3 timer og krever en mengde tålmodighet da den hovedsaklig beveger seg i sneglefart til tider, og enkelte hendelser blir utelatt en forklaring. Enda mer krever den da i tillegg er den selvsagt dubbet til italiensk. Lancaster er og blir et ikon og bare med sin tilstedeværelse gir filmen ekstra løft. Men en savner uten tvil stemmen hans....

Litt om skuespillerene ellers, Alain Delon bør være en favoritt for de fleste filmbuffs, og her opplever vi prins Tancredi som idealist og militært aktiv i Garibaldis kamp for Il Trocolori!! (just google it!), og til slutt som en tradisjonell kar med samme verdiene som sin aldrende onkel.

Tilhengere av spaghettiwesterns vil kjenne igjen godeste Terence Hill eller Mario Giroti som han heter fra Trinityserien samt Bud Spencers sidekick i en rolle veldig annerledes enn hva han er kjent for.

Absolutt en episk og visuell storslått film på samme høyde med Bertolucci og deres amerikanske motparter. Kan bli noe kjedelig til tider og vanskelig å følge men en blir belønnet med en mesterfull produksjon som underholder samt er undervisende til tross for at filmens fokus er en fiktiv adelsmann og hans familie.

4/5

Neste film : Barren Lives (1963)

[Mifune 0]

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/d/db/Vidas_Secas_poster.jpg

1001 # 409 – Vidas Secas (1963)

«Barren Lives»

Regi: Nelson Pereira dos Santos

Med: Atila Iorio, Maria Ribeiro, Orlando Macedo

Handler om en fattig familie i nordøstlige Brasil som vandrer rundt i det fruktløse landet og leter etter en bedre tilværelse med jobb og mat. Men tørken og elendigheten ser ut til stadig å knuse deres håp.

En av Brasils banebrytende filmer og essensiell i Brasiliansk Cinema Novo stallen. Elementer fra Sykkeltyvene og Grapes of Wrath er tilstede og vi får servert en virkelig miserabel atmosfære. Alt fra den nådeløse sola og endeløse gåingen er virkelig utrivelig. Og ikke nok med det så starter og slutter filmen med en intens skrikende vræl fra et ustemt instrument (cello e.l.) setter stemningen kjapt i gang og avslutter en dyster film enda mer utrivelig.

Vi snakker sosial realisme med fattigdom i fokus. Og om det ikke var nok blir de utsatt for griske landeiere og korrupte politi som mer enn gjerne torturerer en fattig stakkar som slenger litt med leppa.

Filmens materiale er overraskende friskt og fremdeles aktuelt idag. Foto er sort/hvitt og tydelig lavbudsjetts, men gir filmen enda et løft da det skyter inn mer elendighet og ulidelig atmosfære.

Den fattige familien er velspilt og troverdig. De fremstilles ikke som helgener men folk i nød som gjør til tider umenneskelige gjerninger. Hunden Baleila er den eneste som virker å ha fnugg av anstendighet.

SPOILER !!

Og det er egentlig her filmen bryter med mine forventninger, boka som ble skrevet i 1938 hadde en syklisk narrasjon og jeg satt litt i spenning hvordan dette ble fremstilt i filmen og om hvor bra det evt fungerte. Hunden blir skutt og vi opplever dens smerte da kamera blir satt så å si hele tiden på hunden frem til den dør. Og det bryter jo det sykliske hvor i boken en kan se siste kapittel som en fortsettelse på det første og visa versa. Uten denne hendelsen fungerer den fint og jeg skal kanskje ikke nitpikke så mye mer da det kanskje bare ikke ble forstått av meg.

Dette er uten tvil en must-see for alle neo-realist tilhengere. Dyster og brutal opplevelse som anbefales til tilhengere også av filmer med noe kjip handling som gjør en deprimert.

4/5

Neste film : Mediterranee (1963)

[Mifune 0]

1001 # 410 – Mèditerranèe (1963)

 

Regi: Jean-Daniel Pollet, Volker Schlöndorff

42 min

En dokumentar om jeg skal tro IMDB, en drømmeaktig kort film med en strøm av bilder som reptereres over og over igjen, og narrasjonen en monoton stemme som på fransk som lirer av seg snakk som går over hodet på meg stort sett hele tiden.

Filmen viser en rekke bilder som tar oss med til steder vi kan hovedsaklig forbinde med land ved Middelhavet. En pike ved et bryllup som steller seg, greske ruiner, romerske, egyptiske fordums minner, annen verdens krig bunkerser, men også en tilsynelatende død pike fastbundet på et sykehus og metallstøperi.

Helt klart og holdent skal jeg innrømme at jeg verken forstod dette noe særlig, og da blir jeg fort defensiv og kaster på en merkelapp som leses «pretensiøst babbel» og «vekk meg når den er ferdig». Saken er veldig grei og det er at dette er verken underholdende eller lærerikt. Har tidligere sagt at dette med symbolsk film og metafor er utfor mitt interessefelt.

Men skal en sammenligne dette med andre «eksperimentelle» filmer som virkelig tar deg med på en tur du vil av kjappest mulig, har denne noen visuelle goder som ved hypnotisk vis via surrealisme gir litt «food for thought» eller en "gut feeling"

Jeg anbefaler derfor denne til dere, og lar dere komme tilbake med evt feedback.

3/5

Neste film : The House Is Black (1963)

[Mifune 0]

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/5/5f/The_house_is_black.jpg

1001 # 411 – Khaneh Siah Ast (1963)

«The House Is Black»

Regi: Forugh Farrokhzad

En dokumentar fra Iran denne gang, som er en slags øyenvitneskildring fra et samfunn bestående av spedalske. Ikke overraskende vil vi få se en rekke ubehagelige bilder av vanskapte mennesker som har en rekke disfigureringer i ansikt og ellers over hele kroppen.

Det som vinner filmen over for min del er at vi ser disse menneskene tilsynelatende lykkelige hvor de får mat, spiller musikk, synger, danser og smiler. Det virker som om de blir tatt vare på og har det relativt godt med tanke på sykdommen. Helt til vi opplever en undervisning og en lærer spør elever som hva de syns er «godt» og hva som er «stygt» og de svarer på sistnvevnte (dvs en 5 åring) en oppramsing av sine kroppsdeler. Og sist men ikke minst en elev blir bedt om å sette inn order «hus» i en setning. Hvorpå han skriver med et tankefullt ansiktsutrykk «Huset er svart». Og det setter hele dokumentaren i et annet perspektiv enn hva de foregående 16-17 minuttene gav meg.

Regissøren adopterte to av barna i kolonien hvor foreldrene var spedalske, og hun døde 4-5 år etter filmen døde. Men allikevel får en inntrykket av at Iran var et helt annet land på 60 tallet. Og ikke nødvendigvis verre enn det er i dag.

Anbefales virkelig til folk som idet hele tatt vet hva Iranian New Wave er for noe, men og ikke minst de som liker dokumentarer som f.eks Nuit Et Brouillard av Resnais.

5/5

Neste film : The Haunting (1963)

[Mifune 0]

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/b/bd/Thehaunting1963.png

 

 

 

1001 # 412 – The Haunting (1963)

 

Regi: Robert Wise

 

Med: Julie Harris, Claire Bloom, Richard Johnson

 

Dr Markway skal bevise spøkelsers eksistens på den vitenskapelige måten, og tar derfor med seg en håndfull forsiktig utvalgte personer med forskjellige talenter innen det paranormale til et hus som skal være hjemsøkt. Huset som skal etterforskes er det beryktede Hill House, et skummelt herskapshus som har en uhyggelig historie som består av rare dødsfall og galskap.

 

Lange mørke korridorer, dører som lukker seg igjen, skygger over alt, bankelyder og sukkende ekko er basisoppskriften her i denne noe utrivelige grøsseren. Filmen fungerer faktisk også som en psykologisk thriller hvor det kan lett oppfattes som om det hele egentlig foregår i hodet på Nell (Julie Harris) som stakkarslig får gjennomgå i nattens mulm og mørke.

 

En virkelig skummel film på sekstitallet, jeg er redd vi er noe nummet i dag for å virkelig hoppe stolen. Men en mørk natt med lysene avskrudd vil jeg tro enkelte sjeler tar tissepauser litt oftere enn vanlig.

 

Filmen er virkelig rett atmosfærisk da den i det rene og hele ikke har noe blod, gørr eller demoner som river hodet av folk (noe av en eller annen grunn de fleste regissører tror er skummelt). Men spenningen finner vi i hva vi tror vi hører eller ser.

 

Det som derimot er litt avskrekkende her vedsiden av vi kanskje har sett dette noen ganger før i andre filmer, er det melodramatiske skuespillet som blir til tider slitsomt og utroverdig(spesielt Harris). Og en rekke scener virker det som er skrevet og filmet i hastverk uten heller å ha klekket ut en vinkling som hadde vært logisk og ikke gitt Scooby-Doo behandlingen.

 

Men småplukk tilsidelagt er dette en absolutt fornøyelse å se på. Og med tanke på at dette er en av filmene Turner ville ha fargelagt skal vi være glade at Wise stod på sitt og fikk beholde den i sorthvitt. Noe den absolutt har fordel av. Og for GUDS skyld unngå den svært kjipe remaken !!

 

4/5

 

Neste film : An Actor's Revenge (1963)

[Mifune 0]

http://i.imgur.com/Sb85Y.gif

1001 # 413 – Yukinojô Henge (1963)

An Actor's Revenge

Regi: Kon Ichikawa

Med : Kazuo Hasegawa, Fujiko Yamamoto, Ayako Wakao

Yukinjo Nakamura, er en skuespiller/dameetterligner(eller en onnegata som det egentlig heter) ved et kabukiteater som ved en forestilling kjenner igjen tre menn som drev foreldrene hans til selvmord 20 år tidligere. Han planlegger så en utspekulert hevn.

Opprinnelig en tribute til Kazuo Hasegawa da dette var hans film nr 300, men også en remake av en film med samme tittel fra 1935 hvor Hasegawa også spilte samme rolle.

Som mye annet fra Japan får vi servert en original film nok en gang fra kabukimiljøet, min første av Ichhikawa. En fargesprakened Eastmancolor produsert film som riktignok er visuelt spenstig som leker med å alternere mellom livet på scenen og virkelighet. Til tross for at hevnplanen til Yukinjo er noe komplisert er den ikke vanskelig å følge, noe som er første gang for meg i japansk film som har en tendens å gå over hodet på meg.

Filmen har et imponerende score som er en miks av japansk folkmusikk og jazz som bidro til at filmen fikk en helt annen dynamikk enn andre japanske filmer.

Det som allikevel trekker ned for min del er at til tross for at dette er en satire, så henger jeg meg opp i selve hevnfokuset som er filmens hovedplott. Yukinjo er nådeløs og går ikke at veien for å bruke uskyldige for å oppnå målet sitt. Protagonisten oppnår ingen sympati og en ender med å gi blaffen i hele hevntoktet hans, og hvordan det hele vil ende. Dialogene er kunstige og karakterene snakker høylydt med seg selv (når de gjemmer seg bak en busk....) og vi får en overlesset atmosfærisk stemningen (som jeg er sikker på er meningen) og jeg oppnår ingen form for kontakt med de i filmen.

Det er masse dialog i filmen, og hevnen består av å manipulere de rette folkene. Det er ikke handling eller «action» som driver filmen, prisen på ris er faktisk en del av planen til Yukinjo. Og etterhvert som antagonistene slåss innbyrdes bryr jeg allikevel ikke om hva eller hvordan det skjedde.

En solid vippepinne rent karakter messig, men allikevel en anbefalt film som jeg tror arthaus-tilhengere vil like.

3/5

Neste film : The Servant (1963)

[Mifune 0]

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/0/02/The_Servant_(film).jpg

 

 

 

1001 # 414 – The Servant (1963)

Regi: Joseph Losey

Med: Dirk Bogarde, Sarah Miles, James Fox, Wendy Craig

Tony er en rik ungkar av øvre klasse som flytter til London, han ansetter Hugo Barrett som sin tjener. Hugo virker i begynnelsen som han tar jobben lett, han og Tony utvikler et stille og høflig arbeidsforhold og beholder deres sosiale roller. Så kommer kjæresten Susan inn i bildet og forholdet mellom de to karene forandrer seg. Susan liker ikke Barrett og ser ut til å mislike alt han representerer. Barrett bringer da inn Vera, som han presenterer som sin søster og skaffer henne en jobb som tjenestepike, men det viser seg at hun egentlig er hans elskerinne. De leker så med rollene og Tony sakte men sikkert forfaller mentalt og «mester» og «tjener-rollene» reverseres.

Skråblikk på klasseskille som leker med sjangre, maktbalanser og ikke minst publikum. Men jeg mistenker dette var en film som var veldig «on edge» den gang da, og i dag er temmelig gammelmodig. Den er litt på kanten spesielt med tanke på sex.

Den er et periode-stykke, men er ellers vanskelig å definere rent kategorisk. Sliter litt med sympati for alle inkluderte da de er kyniske, manipulerende eller naive snobber. Crispy sort-hvit var lekker rent visuelt, og det er ingenting å utsette på skuespillerene. De gjør alle en troverdig og fin rolle.

3/5

Neste film : Goldfinger (1964)

[Mifune 0]

http://4.bp.blogspot.com/_utA3c5Hz04c/TMo4pRwzmjI/AAAAAAAAC20/5fdTHApLdJ4/s1600/Umbrellas+of+Cherbourg.jpg

1001 # 417 – Les Parapluies de Cherbourg (1964)

Regi: Jacques Demy

Med: Catherine Denevue, Nino Castelnuovo

Geneviêve og Guy er forelsket og har lyst å leve livet sammen. Men en militæret vil sende Guy til militærtjeneste i Algerie og han må forlate sin Geneviêve gravid uviss om når eller om han kommer tilbake. I disse vanskelige tidene må Geneviêve bestemme seg hva hennes fremtid skal være.

Lite ante jeg at denne filmen er midtdelen til Demys romantiske trilogi hvor den første var Lola, enda uviss ble jeg om mine egne følelser rundt hele filmen da dette var en fargesprakende musikal. Lola er mer i den franske nybølgen rent stilmessig, og ble ansett av Demy som en musikal uten musikk.

Og mer som overrasker meg her er at Les Parapluies også minner meg om Moulin Rouge til tider. Karakterer fra Lola dukker opp igjen her, blant annet hovedkarakteren Roland Cassard og han kjapt refererer til en tapt kjærlighet med navn Lola her i filmen, filmen har også en mengde marinegaster ikke ulikt Lola.

Filmen er som deres sikkert forstår helt annerledes enn Lola, men har karakterer som dukker opp i sentrale roller i hele trilogien.

Musikaler generelt er jeg ikke helt fan av, det finnes unntak selvsagt som Singin' in the rain, Rocky Horror og Moulin Rouge som jeg føler har det lille ekstra vedsiden av å være en musikal. Les Parapleuis fungerer mer eller mindre som en 40 minutter lang progressiv sang/musikkvideo og den føles til tider svært generisk med fargesprakende veggtapeter og butikkvinduer. Det blir noe uengasjerende når all dialogen blir tvunget ut i syngende melodi riktignok med et feiende flott orkester i bakgrunnnen.

Liker godt måten de blander det romantiske sammen med det musikalske, men det er noe som heter «less is more» og det synes jeg ødelegger litt for en ellers veldig fin film som passer godt som kjæreste/date film.

3/5

Neste film : Marnie (1964)

[Mifune 0]

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/f/fe/Marnie2.jpg

 

 

1001 # 418 – Marnie (1964)

Regi: Alfred Hitchcock

Med: Tippi Hedren, Sean Connery

Marnie (Hedren)er fortellingen om en kleptomanisk dame som stjeler penger fra sine arbeidsgivere og flytter like etter hun har stukket av med byttet. Hun ender opp med å jobbe for playboyen Rutland (Connery), som etter å ha blitt tatt for nok et tyveri blir tvunget inn i ekteskap hvor målet er å helbrede hennes mentale tilstand.

Filmen har flere hint mot Hitchcock's tidligere psykologiske verk som bl.a. Psycho. Et av Marnies mange aliaser er Marion (som vi alle vet også stjal penger fra sin arbeidsgiver), men istedefor å havne i klørne på en sosiopatisk seriemorder med ødipuskompleks så blir hun tvunget inn i armene til Connery som fikk vise at han kan så mye mye mer enn 007.

Filmens første del består av Marnies rutiner hvor hun farger håret, endrer identitet og jobber som sekretær i et firma hvor hun god tillit før hun stikker av med en mengde penger. Filmens andre del er en merkelig krysning av en sadistisk kjærlighetshistorie og psykologisk drama.

Rutland er en rik bokutgiver med interesse for å temme ville dyr og tilsynelatende ønsker å tilfredstille sine perverse lyster ved å komme til bunns i hva som skjedde i Marnies barndom som gjør henne frigid, en tvangspreget kameleon, livredd lyn og nevrotisk vrak ved alt som er rødt (en brannmann er ikke hennes venn...)

Ikke min favoritt film av Hitchcock, det er tydelig at psykologi var veldig ung på 60 tallet for det syns. Det psykologiske aspektet er veldig forenklet og grovt. Ellers er filmen essensiell Hitch, med essensiell Herrmann score. Plot og handling er greit nok med tanke på tilnærmelse av materiale og det de «visste» den gang da, og filmen har mer seksuelle undertoner enn hva jeg har sett i noen andre «mainstream» filmer fra denne tiden.

En spennende film som vipper såvidt over på fireren for min del da den egentlig er veldig lik mye av det en kanskje har sett før av samme regissør (Spellbound er en film som kommer først til tanke).

4/5

Neste : My Fair Lady (1964)

[Mifune 0]

1001 # 419 – My Fair Lady

 

Regi: George Cukor

Med: Audrey Hepburn, Rex Harrison

 

Henry Higgins (Harrison), en professor innen fonetikk inngår et veddemål hvor han må lære den pjuskete cockney blomsterpiken Eliza (Hepburn) å lære riktig uttale og dermed gli inn i den snobbete overklassen og passere som en baronesse.

 

Si hva du vil om Hepburns «cockney» aksent, den er virkelig forferdelig og jeg gledet meg virkelig til at hun fullførte Askepottforvandlingen. Ikke overraskende er en av de underliggende temaene klasseskillet og jakten for kjærlighets og lykke. Og at en kan ta jenta ut av «landet» men ikke «landet» ut av jenta eller «gata» som er mer riktig her og ikke minst borte bra og hjemme best mentaliteten til tross for at hun kommer fra elendige og fattige kår osv.

 

Hepburn er som sagt til tider svært skrikende irriterende med den verste cockney'en noensinne som ligner mer på en skandinavisk Yoda, men det er Rex Harrison som stjeler mye av showet her som en kynisk snobbete og trangsynt språkekspert som visstnok kan si hvor du bor innen to gater bare ved å høre hvordan du snakker, og ikke minst Stanley Holloway som spiller Elizas bedrukne far. Likte veldig god scenen hvor rett før han skal gifte seg blir bært bort som om det var en begravelse. Giftemål med Elizas mor er visstnok ikke nr 1 på lista hans, og derfor noe påtvunget.

 

Cukors tilnærmelse av Shaw's Pygmalion er kanskje best kjent som tittelen over, og er en udødelig klassiker og har alt en skulle ønske fra en episk Technicolor musikal. Filmen er nesten tre timer lang, men tiden går fort med sine nydelig stilistiske sett og vittige sanger og dialoger og ender opp som nok en vippepinne og får en sterk :

 

4/5

Neste film : Woman in The Dunes (1964)

[Mifune 0]

1001 # 420 – Sanno no onna (1964)

 

Woman In The Dunes

 

Regi: Hiroshi Teshigihara

 

Med: Eiji Okada, Kyôkô Abe

 

Niki (Okada), en reservert insektsforsker leter etter prøver langs en strand. Han blir så tilbudt tilflukt i losji hos den utstøtte kvinnen Kyôko som bor i bunnen av en dyp hule i sanden. Neste morgen, innser Niki at den eneste utveien – et taustykke – er borte, og han er tvunget i et vanskelig liv med Kyôko ved å konstant spa og rake sanden som stadig truer å begrave dem.

 

Klaustrofobisk sandfilm av typen erotisk psykodrama er vel ikke å fornekte av noen, vi snakker til tider seksuelle spenninger og et forhold med mye dynamikk. Niki's liv blir forandret over alle årene han må tilbringe i fangenskap, og dagliglivet blir svært enkelt (jobbe, spise, pule, sove) med masse kjedelige øyeblikk. Men ellers en hypnotisk og emosjonell film som bør sees og som garantert blir bedre ved gjensyn.

 

4/5

 

Neste film : Dr. Strangelove, Or How I Learned to Stop Worrying and Love The Bomb

[Mifune 0]

1001 # 416 - Scorpio Rising (1964)

Regi: Kenneth Anger

 

Eksperimentell/Avant Garde/Kortfilm

 

Har sett noen få filmer av Anger før bl.a. Lucifer Rising og The Innvocation Of My Demon Brother som begge to lekte med okkultisme/mystisisme fra Alastair Crowley skolen og Thelemisme disiplene hans. Hippier som kler seg ut som gamle egyptere, Mick Jagger og diverse ritualer med musikalske innslag av Mansontilhengere.

Scorpio Rising tar oss med til mcmiljøet på midten av seksti tallet, og har også en rekke med mystisisme å gjøre inne dette miljøet. Klesstilen kan kanskje vekke assosiasjoner med det homofile miljøet i dag og en tenker fort “Blue Oyster Bar” når en ser hva hovedpersonen kler seg i. Musikk sporet består av mye Elvis, Ricky Nelson, Ray Charles, Bobby Vinton, Shangri La’s m.m.

Vi får se en gjeng med homofile nazi-bikere som utfører sado sex mot hverandre mens de brummer høyt med motorene og vifter med tissene og vi følger Scorpio som kler på seg skinnklærne og gjør seg klar til fest. På rommet hans er det bilder av hans idoler, James Dean og Marlon Brando.

Artig film for så vidt som leker med femtallets moter, musikk men også en subkultur som føles veldig datert men også mer smakfull og lettfordøyelig sammenlignet med Jack Smith og Ken Jacobs undergrunnsfilmer (Blonde Cobra, Flaming Creatures) fra omtrent samme tid.

Men alt i alt er dette materialet for de mer oppdaterte og lidenskapelige filmskapere som forstår symbolikk og paralleller av alle sorter og samtidig fanger det opp mens de ser filmen gjerne for andre og tredje gang.

Anbefaler filmen derimot til nysgjerrige filmentuisiaster, men om Pixar er den eneste kortfilmsamlingen en har er kanskje ikke dette helt greia.

 

3/5

Neste film : Les Parapluies De Cherbourg

[Mifune 0]

1001 # 421 – Dr Strangelove: Or How I Learned To Stop Worrying And Love The Bomb (1964)

 

Regi: Stanley Kubrick

Med: Peter Sellers, George C Scott, Sterling Hayden

 

U.S. Air Force General Jack Ripper mister hodet helt, og sender hans bomberflyskvadron for å bombe Sovjet tilbake til steinalderen. Han mistenker at kommunistene er ute etter å forurense «praktfulle kroppslige væsker» av det amerikanske folket. Den amerikanske presidenten møter med hans rådgivere, hvor den sovjetiske ambassadøren forteller om den dommedagsmaskinen som vil utslette alt plante- og dyreliv på jorden om en atombombe skulle falle på sovjetisk jord. Peter Sellers spiller tre roller som kanskje kan avverge denne katastrofen.

 

En vill, surrealistisk politisk satire og en advarsel omgående den kalde krigen med elementer av sci-fi. Det vil si spekulativ fiktiv handling hvor mennsker utforsker seg selv og deres muligheter. Her løper teknologien fra oss og det er selve fundamentet i Dr Strangelove. Når Ripper mister taket på sin mentalitet og slipper løs krigsmonsteret har presidenten hendene fulle ved å kalle dem tilbake og roe ned sovjetere, motstridende rådgivere og en ekstentrisk vitenskapsmann

Kubrick av natur likte nok å lage foraktlige karakterer som var autoriteter og ledere, og med Dr Strangelove så satte han nok et publikum i ren overraskelse hvor noen allerede levde under frykt eller total benektelse av atomkrig og potensielle invasjoner enten fra sovjetiske eller kubanske styrker. Filmen var selvsagt kontroversiell med den lekte med noe som var ansett som veldig alvorlig og satte det hele i en slags bevegende ironisk tegneseriesatire en ofte finner i avisene.

Her finner vi noen karakterer med absurde fikseringer og svært groteske bekymringer satt opp mot en hard og presis realisme. Og med å ta et flymannskaps beherskelser og reaksjoner tatt direkte ut fra flygehåndboken og datateknologi som stadig løper fra menneskets kapable intervensjon bør vi kanskje ha noe å frykte fra dette.

 

Har sette denne filmen en del ganger nå og er stadig overrasket over dens glimrende dialoger og «one-linere» og ikke minst inventaret i B52 flyets overlevelsespakke som inneholder penger, gull, nylonstrømper, tyggis, kondomer og leppestift hvorpå Slim Pickens' karakter lite nøler med kommentaren «Shoot, a fella can have a pretty good time in Vegas with all that stuff» eller når president Muffley prøver å dempe situasjonen til den sovjetiske premieren over telefonen med «Went and did a silly thing» , «Gentlemen, you cannot fight here, this is the war room», og til slutt ikke for å glemme den tyske forskerens som tydelig er en tidligere nazist som sliter med å la være å hilse med utstrakt arm og kalle presidenten for Mein Fuhrer...

Ærlig talt...dette er brilliant og definitivt den beste sorte komedien en kan oppdrive. Så enkelt er det å anbefale denne for alle som har et lite stykke hode å tenke med. Kubrick lekte litt med komedie i Lolita, men det er med Strangelove han virkelig får oss til å le hardt.

 

5/5

neste film : A Hard Day's Night

[Mifune 0]

1001 # 422 – A Hard Day's Night (1964)

Regi: Richard Lester

Med : Paul, John, Ringo & George

På rømmen med skrikende horder av fans klarer The Beatles å komme seg ombord i et tog med kurs mot London for så å spille på et liveshow på tv. Sammen reiser de med manageren Norm og Paul's bestefar.

En komedie med musikkinnslag, fordi det var vel ikke bare musikken og skrikende fans en forbinder med Beatles, men også kvikke, morsomme replikker og utsagn fra bandmedlemmene. Noe som er en av de store ingrediensene i hva som gav dem klengenavn som The Mop Tops.

Det som jeg kan tenke meg er filmens sterkeste side, bortsett fra at The Beatles var «the shit» den gang er nok Lester tilnærmelse av narrasjon som er en mikstur av novuelle vague og cinema verite hentet litt fra Chaplin/Keaton skolen. Og med The Mop Tops syngende på låter som She Loves You, A Hard Days Night, She Loves You, Can't Buy Me Love og And I Love Her for å nevne noen er sirkuset definitiv i gang og vi får innovativ film nok en gang i fanget.

Lester er mest kjent for meg som regissøren bak Superman II, men ser også at han står Sup III og andre Beatlesfilmer. Absolutt en fornøyelig film da jeg liker svært godt filmen i tillegg til musikken. Personlig er jeg mer fan av Sgt Pepper og Abbey Road tida, men å tilbringe tida med The Fab Four er alltid en fornøyelse.

5/5

Neste film :

 

Il Dessert Rosso (1964)