Jump to content

1001 filmer du må se før du dør


Mifune
 Share

Recommended Posts

1001 # 353 - Le Trou (1960)

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/0/06/Le_trou_becker_poster3.jpg

 

Regi: Jaques Becker

Med: Michel Constantin, Jean Keraudy, Philipe Leroy

 

Da var vi endelig over til det glade 60 tallet, og den franske Jaques Becker som regissør er min introduksjon til det nye tiåret lover godt. Hans siste film, han døde bare noen uker etter filmen var ferdig.

 

Skuespillerene er av det ukjente slaget, noe som gir filmen dets neorealistiske preg. En av skuespillerene, Jean Keraudy var en av mennene bak det virkelige fluktsforsøket.

 

Det er fort å sette paralleller mot Robert Bressons A Man Escaped fra 1956. Den detaljerte flukten settes opp, men istedefor å lage improvisert tau og krok av klær,vaier og lufteanlegg blir det her gravet et hull gjennom gulvet til fengselets kjeller. Turen videre tar oss gjennom fengselets korridorer i kjelleren til kloakken hvor et nytt og større hull må graves så til friheten.

 

Mens Bressons fluktfilm er mer av det spirituelle og metaforiske slaget, er Le Trou et produkt som tar for seg det kollektive samarbeidet og deling av goder mellom de fem fangene som deler celle, et nikk mot regissørens marxistiske politiske syn. Bresson hadde også i sin film som medarbeider Andre Divigny, som rømte i den virkelige flukten, hvor Becker bruker Keraudy som "mannen med erfaring" i en stor rolle.

 

Nå er det vel ingen overraskelse for de som har fulgt disse trådene mine at jeg ikke er noen stor tilhenger av neorealisme (med noen unntak), og jeg har enda tilgode å se en film som består av "ikke-skuespillere" som er mer realistisk. Le Trou er fantastisk på så å si alle steder med unntak fra at skuespillet til Marc Michel som varetektsfangen Michel sliter med å holde et "straight face" til tider. Han vinner litt over som den Fonda-aktige og tosidede karen han er,men det er de svært gode fremførelsene blant annet av Geo Cassine (Michel Constantin) og Vossellin/Monseigneur (Raymond Meunier) som er verdt å legge merke til.

 

Filmen mangler også den nerven som en finner i andre fluktfilmer som Bressons overnevnte, men også filmer som har kommet i etterkant. Jeg nevner Siegels Escape From Alcatraz og Sturges' The Great Escape. Disse filmene har mer den effekten at en sitter på stolkanten, noe Le Trou's spenning ikke nådde helt opp mot. Egentlig småplukk da den har spennende sider med seg, men jeg kan heller ikke unnlate at jeg mistenker noen scener er laget utforbi hva som virkelig hendte, mest for spenningens skyld.

 

Filmen begynner med at fire fanger er i ferd med å starte et komplisert rømningsforsøk fra deres sværte lille celle, en varetektsfange fra en celle under reparasjon blir overført til deres. De fire får må da finne ut om han har samme drivkraft og om de kan stole på ham.

 

Det som gjør filmen engasjerende er den grundige og detaljerte rømningen som vi blir publikum til. Samt samholdet og skuespillet som er svært bra i "kollektivet". De alle er tilsynelatende skyldige i sin dom, med unntak fra Michel som har blitt utsatt for sin kones vrede, og hans dom henger i en tynn tråd da hans bakgrunn ikke er av den aksepterte normen i samfunnet, og det ut ifra det anser de fem cellekameratene på han som forhåndsdømt til 20 års hard arbeid.

 

Filmen har også sine obligatoriske scener og karakterer som empatiløse fengselsvoktere og den urutinerte i-siste-minuttet overaskelses undersøkelsen av cellen. Og for ikke å glemme den svært heftige slutten...

 

4/5

 

Neste film : Ukigusa (Floating Weeds)

Link to comment
Share on other sites

 

1001 # 354 - 浮草 Ukigusa (1959)

 

"Floating Weeds"

 

http://criterion-production.s3.amazonaws.com/release_images/1007/232_box_348x490.jpg

 

 

Regi: Yasujirô Ozu

Med: Ganjiro Nakamura, Machiko Kyô, Haruko Sugimura

 

Ozu bestemmer seg her for å lage en nyinnspilling av sin egen stumfilm fra '34 A Story Of Floating Weeds. Ozu er kanskje mest kjent for Tokyo Story som gav meg mersmak. Ukigusa er også en film med Ozu's varemerker som statisk kamerabruk og lange scener. Unntaket er at denne filmen ved starten hvor vi befinner seg ved ferjeleiet og vi får oppleve muligens det eneste "trackingshot" en finner i en Ozu film.

 

Filmen handler om en kabuki-teater tropp som ankommer en havneby i Sør-Japan, gruppens leder Komajuro har en tidligere elskerinne i havnebyen som han bestemmer seg for å besøke. Sammen har de en sønn, Kiyoshi som jobber på et postkontor, men han vet ikke at Komajuro er faren hans og tror derfor at han er hans onkel. Komajuro's nåværende elskerinne er en av skuespillerinnene i troppen, er sykelig sjalu og hevngjerrig.

 

En film som i utgangspunktet høres som en svært dramatisk og faktisk spennende sammenlignet med Tokyo Story. Men dette er en film av mer eller samme slaget. Rolige lange scener som bygger seg sakte opp. Skuespillet er også fremført av skuespillere med timing i blodet som sammen med filmens kinematografi er høydepunktet.

 

Filmens historie slik den utfolder seg på skjermen holder ikke engasjementet oppe, og den bruker god tid før den i det hele tatt begynner å blir litt interessant. Det er egenlig ikke noe i veien med selve filmen, men jeg likte den ikke noe særlig. Klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er, ikke likte jeg noen av karakterene og storyen ble rett og slett kjedelig og uinteressant. Som en "overall" opplevelse var den irriterende til tider for da det aldri skjedde noe,filmen bare ble lang-trukken med masse kjedelig melodrama.

 

Jeg hadde forventninger til denne da jeg elsket Tokyo Story, men når jeg ikke finner noe jeg kan relatere meg til i karakterene blir jeg ukomfortabel, til tross for at det er rimelig godt skuespill. Ikke brydde jeg meg om problemene eller livene til disse personene heller. Kanskje det er en kulturkollisjonsgreie, men filmen er monoton og da hjelper det heller ikke med 2 timers spilletid.

 

Filmens farger var fine, mange flotte sekvenser med tanke på sett og som sagt fremføringer. Rent teknisk er er det ikke noe å utsette, men jeg klarte ikke å like denne.

 

2/5

 

Neste film : Rocco e i Suoi Fratelli (1960)

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/e/eb/RoccoFratelliPoster.jpg

 

 

1001 # 355 - Rocco e i Suoi Fratelli (1960)

 

"Rocco and His Brothers"

 

Regi: Luchino Visconti

Med: Alain Delon, Renato Salvatori

 

Da er det duket for mer italiensk neorealisme, og jeg forberedte meg på nok en gang på krakilske kvinner, fektende armer og en dårlig dubbet film. Visconti står bak filmer som Obsessione og Senso. Førstnevnte film gav Visconti innspurten i hva som skulle bli neorealisme og en film jeg likte godt, Senso derimot var av den svært melodramatiske sorten og kjedet meg.

 

Filmen handler om en familie som flytter fra bygda si til Milano. I teten for denne familien finner vi Rosaria Parondi (Katina Paxinou), mor og enke som alene fostrer sine fem sønner, Vincenzo, Simone, Rocco, Ciro og Luca. Etterhvert jobber de seg opp, og kommer seg ut av den verste elendigheten. Filmen er delt i fem kaptitler som deles opp i hvert søsken, flittige og arbeidsomme er de alle, bortsett fra familiens sorte får, Simone, kortenkt og glad i livets snarveier. Rocco og Simone faller for samme dame, noe som får katastrofale konsekvenser.

 

En lang film, nesten tre timer lang affære som tar for seg en familie på godt og vondt. Helst vondt selvsagt slik neorealismen ofte skal være. En klassisk slutt forenlig med kunstformen hvor vi ikke får noen endelig konklusjon, men gjerne en tung sky av undergang svevende over skjermen før rulleteksten.

 

Visconti var ikke bare av adelig blod, men han var også en av neorealismens grunnleggere. Her lager han et fint epos som kanskje er den mest velspilte neorealistiske jeg har sett. Mine øyeblikkelige favoritter til nå er Umberto D, Sykkeltyvene og Europa 51. Rocco havner rett bak disse da jeg ikke er glad i for mye melodrama.

 

I rollen som Rocco finner vi et kjent ansikt, Alain Delon er kanskje best kjent fra Melville's Le Samourai fra '67 og sammen med mesteparten av sine kolleger her i filmen gjør han en svært fin rolle her som filmens protagonist hvor oppdraget er først å fremst holde familien samlet. Filmens antagonist, og den som truer familiens ære og rykte er Simone. Spilt av Renato Salvatori, og er filmens mest uforglemmelige skuespiller. Han leverer rollen som starter som en usikker ung mann, til en som innser at han feilet over hele linja og ender opp som et mislykket individ selv i sine egne øyner på en fantastisk måte.

 

Det er disse to brødrene som er de hovedsaklige figurene som driver filmen, Simone finner ut at han har talent som bokser. faller for Nadia, nabolagets prostituerte. Men karrieren hans som bokser faller med hans naive, egosentriske holdning og umoralske livstil og Nadia stikker av og faller for Rocco. Sammen hemmeliggjør de forholdet for å finne den rette tiden til å fortelle det til Simone. Simone derimot finner dette ut og i sinne voldtar Nadia. Og Rocco ender opp med en masse sinne mot broren sin og bruker hatet sitt som drivkraft videre.

 

Denne "voldtekten", det Simone gjør i filmen er å ligge oppå henne, begge to er fullt påkledt hele tiden, så ser vi Rocco sitt ansikt under en udåd som var i underkant av 2-3 sekunder. Så er "voldtekten" over da...og klærne er fremdeles på. Dette kunne Visconti heller servert oss på en mer subtil måte, og derfor mer troverdig. Det er nå slik at sensuren var strengere på denne tiden, men dette ble bare latterlig. Hadde ikke forventet meg kjønnsorganer i bevegelse eller noe, men i det minste en smekk som gikk opp! men...småplukk !

 

Jeg likte veldig godt filmens første halvdel hvor vi sakte følger dem gjennom tiden. spesielt artig var det å se hvordan Visconti viser hvor mye bedre de gjør det etterhvert. Ikke med ord, men om en ser omkring familiens bopæl som begynner som en fuktig og svært kald kjeller i en boligblokk til en mer luftig og varm leilighet som er bedre møblert. Filmens beste og mest minneverdige del er musikken til Nino Rota, jepp...mannen som gav oss Gudfarenvalsen. En sørgmodig melodi dette og, som manifesterer seg som en profetisk sky over mørket som er i vente.

 

En av de mer kontroversielle scenene består av drapsscenen til Nadia. Ganske brutal og må ha vært en del sinne og oppkok etter den premieren, at den foretar seg på en av Milanos mest kjente turistområder hjalp heller ikke på.

 

Og ja.. og melodrama er det plenty av, spesielt i slutten skriking og vræling som ikke er særlig effektiv i mine øyne. Det blir for mye av det, og det blir ikke satt av tid til at karakteren reagerer i vantro og sjokk, neida...rett ut i fektende armer og DIO DIO DIOOOOOOO!!!! men det tar heldigvis ikke helt av, og filmen blir heldigvis aldri kjedelig.

 

Så absolutt en fin og engasjerende film hvis en holder ut med den italienske væremåten som mulig er så overlesset i virkeligheten også. Men for folk som oppsøker en kveld med neorealisme enten de er nykommere eller filmnerder som meg er ikke dette å forakte i det hele tatt.

 

4/5

 

Neste film : La Dolce Vita (1960)

Link to comment
Share on other sites

 

1001 # 356 - La Dolce Vita (1960)

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/2/23/LaDolceVita.jpg

 

Regi: Federico Fellini

Med: Marcello Mastroianni, Anita Ekberg

 

La Dolce Vita er er generelt ansett som overgangen fra Fellini's neorealistiske produksjoner til hans senere kunstfilmer. Den er også anerkjent for å ha skapt pregingen av ordet "papparazzi" og moraliteten bak disse parasittene.

Filmen starter med en helikopterferd over Roma, som frakter en statue av jesus til Vatikanet, Marcello ombord i et annet helikopter dekker saken. En scene som brakte en del harme og førte til sensur fordi den skal ha vekket en rekke følelser ang. "second coming" osv.

 

Filmen handler om Marcello, en journalist og playboy som lever et tilsynelatende godt og ubekymret liv i Roma. Vi følger ham gjennom filmens natt/morgen/dag sekvenser hvor han møter internasjonale kjendiser, fester med aristokratiet og intellektuelle, journalistoppdrag som dekker alt fra religiøse hendelser og møte med Sylvia, en svensk-amerikansk superkjendis og en svært merkelig fiskefangst.

 

Filmen er stappet med symboler og sikkert metaforer, noe jeg har erkjent før at jeg ikke fanger opp med det første, og hadde mest sannsynlig gått meg hus forbi hadde det ikke vært for at jeg leser litt om filmene i etterkant. Men det betyr ikke at dette er en kjedelig og uengasjerende film for all del, men dette blir kanskje en mer naiv og enkel tilnærming av filmens materiale sammenlignet med Filmelskere. Jeg havner mer i gaten som filmnerd, enn connoisseur, anyway....

 

Dette er ikke den første Fellini filmen jeg har sett på 1001, fra før av har jeg sett glimrende filmer som La Strada og Nights of Cabiria og ellers sett Satyricon og Roma, og det tar ikke lang tid ut i La Dolce Vita før en vet at dette er noe helt annet. Den neorealistiske tilnærmingen er så å si borte, en reporter spør superkjendisen Sylvia: Er neorealismen død eller levende ? Noe som jeg kan tenke meg kan ha vært Fellinis mål eller spørsmål til publikum. Fellini har vel egentlig alltid vært i grenseland på neorealismen da han stort sett har brukt skuespillere i hovedrollen istedefor vanlige menn og kvinner i gaten.

 

Mange vil nok reagere på at filmen ikke har noe vesentlig plot og usammenhengende karakterer som bare flyter uten mål og mening over skjermen. Det finnes ikke den detaljerte scenescettingen i så stor grad som i f.eks Zampano's vogn i La Strada, Vi følger Marcello i nesten tre timer, som jeg tror skal i filmen i ren kronologisk forstand være nesten en uke, siden vi følger dag/natt/morgen/dag sekvensene. Jeg likte veldig godt å lene meg tilbake å bare la Fellini ta meg til steder og begivenheter, og lure på hvor er neste stopp. Sammen med Nino Rotas musikk og den fabelaktige kinematografien gjør denne filmen spennende og interessant for min del. Jeg fikk en slags følelse av Kubrick under denne filmen

 

Skuespillet er toppnotch, Mastroianni er velkjent og dyktig skuespiller, og Anita Hegberg som spiller Hayworth/Monroe klonen fra Hollywood er ikke bare et ikonisk symbol på sin tid hvor hun vader gjennom Trevi fontenen ( i vinterstid!!) men også en parodi de som lever ut et liv i rampelyset, og det er nettopp her Fellini gjør så bra. Sjeldent har jeg opplevd en film som viser det tomme livet, ikke bare til de parasittene som fotograferer stjernene, men også den tomme tilværelsen av de som soler seg i blitzlysene. Fellini tar selvsagt også et lite nyreslag mot publikum som bruker sine penger på å lese om disse stjernene.

 

Filmen er ikke bare en vandring på roser, Marcello sliter bl.a. med å finne lykken i sitt noe ensformige liv hvor han stort sett fester og drikker. Han sliter også med en innpåsliten og suicidial forlovede som er noe kvelende følelsesmessig. Og det største ubehaget er når hans venn, den intellektuelle Steiner som tilsynelatende har et perfekt familieliv til tross for et merkelig behov for å ta opp sine fester på bånd, tar livet av sine barn og skyter seg selv etterpå.

 

Som sagt så er dette en film hvor jeg likte den ferden den tok meg med på, alt det symbolske og metaforske er kanskje å ta tak i ved en annen anledning. Men det blir en stund til for min del da den varer veldig lenge...

 

4/5

 

Neste film: Saturday Night And Sunday Morning (1960)

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/b/b1/Saturday_Night_Sunday_Morning.jpg

1001 # 357 - Saturday Night And Sunday Morning (1960)

 

Regi:Karel Reisz

Med: Albert Finney, Shirley Anne Field

 

Engelsk "new wave" på tapetet, eller "kitchen sink drama" som er et annet utrykk. Saturday Nights er en av de første filmene som startet denne bevegelsen på slutten av 50 tallet. Her finner du et "saftig" 50 talls trekantdrama i den britiske arbeiderklassen som definitivt tok sensuren med på villritt.

 

Albert Finney spiller Arthur Seaton, en sint ung mann som arbeider som maskinist i en fabrikk. Han hater arbeidet sitt og hans eneste mål er å ikke bli "dead from the neck up" slik som han betrakter sine foreldre. Helga kommer og han bruker tida og pengene sine på å drikke og feste i baren, han har også inngått et forhold med Debra, konen til en eldre arbeidskollega på samme fabrikk. Han forelsker seg så i Doreen (Shield), en yngre og vakrere pike, men så får han nyhetene om at Debra er gravid.

 

Sosial realisme med komplikasjoner og tabuemner som abort (noe som var forbudt da), satt i et nyansert arbeiderklassesamfunn. Her blir det forsåvidt ikke lagt skjul på utenomekteskapelig sex som heller ikke var særlig populært hos BBFC. Albert Finney er virkelig god som den bitre Arthur, som ikke vil la seg fange i et rutinert A4 liv. Lørdagen går til slitasje av pubsko, og når søndagen kommer er det bare å grue seg til mandagen.

 

Britisk New Wave kommer her på sitt beste og utfyller samtlige kriterier, Arthur er som sagt en ung sint mann i arbeiderklassen, som vi følger i hjemlige situasjoner som stort sett består av et kjedelig rutinert arbeid i hverdagen og masse drikking i helgene, den har en mengde kontroversielle politiske og sosiale saker som nevnt ovenfor og ikke minst bruken av de lokale dialektene. Så her er det definitivt fordel med undertekster.

En god film som viser oss samfunnet slik det er og var, men kanskje kjedelig for folk flest da det er dialog som driver stort sett hele filmen. Svært enkel handling som via gode skuespillere og skarp dialog gjør dette til en interessant og lærerik film om de sosiale og politiske utfordringene på slutten av 50 tallet hadde.

 

4/5

Neste film : Shoot The Piano Player

 

Link to comment
Share on other sites

 

1001 # 358 - Tirez sur le Pianiste (1960)

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/9/97/Tirez_sur_le_pianiste.jpg

 

 

Shoot The Pianist

 

Regi: François Truffaut

Med: Charles Aznavour, Marie Dubois

 

Charlie Kohler er en honkytonk pianospiller ved et tvilsomt establement, en dag dukker hans bror opp og vi finner fort ut at Charlie egentlig heter Edouard Saroyan, en gang en vellykket konsertpianist men sliter fremdeles med sin kones selvmord. Han inngår et forhold til servitrisen Lena, for så å havne i trøbbel med gangsterene Momo og Ernest etter å hjulpet broren sin.

 

En real sjangermix av Truffaut denne gangen. En meget stilfull film med jumpcuts og utvidede voice-overs. En interessant og engasjerende film, hurtig mixet med noir-elementer og klassisk fransk karakterdrama. Den fungerer ikke helt som en spenningsfilm, men har flere anstrengte øyeblikk, men det er karakterene som er fascinerende og en føler at Charlie er den mest oppegående og normale personen i galleriet av hønsehjerner, og han er så fastlåst i sine følelser og maktesløs til å forandre melodramaet rundt ham så det eneste svaret for ham er å spille pianoet.

 

Filmen handler om en man som er blitt kastet inn en verden hvor han finner komfort fra enorme psykiske belastninger. Han har vært en velykket konsertpianist som i sitt mislykkede ekteskap endte med hans kones selvmord. Inn kommer broren hans som drar ham inn i en situasjon han ikke kontrollerer. Til tider er det komisk, men under ligger en understrømning av trussel. Aznevour er en fabelaktig skuespiller som kan minne om Kevin Spacey, men er mye mer humørsyk. Han sliter med sjyhet og ønsker et forhold med en dame spiller "hard to get". Men etterhvert som situasjonen trappes opp blir de trukket sammen og hun kommer i konflikt med de samme omstendighetene.

 

Synes slutten ødela mye for meg, og syntes heller den ikke passet inn i den lette og underholdende tempoet. Følte en mer feel-good konklusjon hadde passet mye bedre. Når det er sagt er den alikevel en god film som jeg ikke har problemer med å anbefale.

 

4/5

 

Neste film : L'avventura

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 month later...

http://3.bp.blogspot.com/_khYoWIBgmBI/TRNyeUSAvTI/AAAAAAAADGU/k1t-weIx8LU/s1600/L%27avventura2.jpg

 

1001 # 359 - L'Avventura (1960)

 

Regi: Michelangelo Antonioni

Med: Gabrielle Ferzetti, Monica Vitti

 

En gruppe rike italienere seiler ut på yachten sin til en forlatt vulkanøy i middelhavet. Når de er i ferd med å forlate øya oppdager de at Anna er savnet. Sandro, Anna's kjæreste sammen med hennes venninne Claudia starter leteoppdraget. Under letingen utvikler de et romantisk forhold. Da de ankommer land fortsetter letingen uten suksess, og de blir elskere.

 

En noe problematisk produksjon med tanke på budsjett og filming utenom årstiden, men Antonioni klarte alikevel å lage et nytt filmspråk som knyttet det visuelle og plot sammen tettere enn noen annen produksjon før.

 

Antonioni var ikke særlig populær under premieren i Cannes, og måtte angivelig flykte fra byen med harmfulle kritikere etter seg. Hadde det ikke vært for en liten skare som berømmet filmen for dens nyvinnende narrative stil, visuelle komposisjon og fokus på karakterbygning. Den er idag kanskje mest kjent som en slags kultfilm innen europeisk obskur kunstfilm.

 

Filmen starter som en slags forsvinningsmysteri uten akkurat å nå Hitchcockstatus, den fokuserer gradvis mer og mer på det kompliserte forholdet som oppstår under letingen. Velspilt til tider, men til tross for vakre Vitti's tilstedeværelse og filmens visuelle perler er dette en alt for lang film som ikke engasjerte meg så mye som jeg håpet. Hvordan kan en lage en film som begynner med et engasjerende plot, for så å fokusere på et saktegående intimt portrett av et forhold som starter under problematiske hendelser. Dette er hva Antonioni er kjent for den dag i dag, og som hva som gjør han til en særegen og brilliant regissør.

 

Filmen har en metaforisk tilnærmelse av det fysiske, og hvordan de bestemte moderne karakterene tilsynelatende innfinner seg på øya og har løst seg fra samfunnet og verden rundt dem. Og enestet trøst i livet er deres materialisme, angst, kjedsomhet og fremmedgjøring.

 

Dette er gjort bed å sette dem på et fruktløst, fiendtlig miljø som forsterker deres isolasjon. Så til tross for tittelen er dette alt annet enn et "eventyr", og jakten etter Anna blir etterhvert urelevant og havner mer og mer i bakgrunnen. Antonioni blir mer opptatt av den sosiale demonteringen og lager en slags elegant realisme.

 

Men til tross for dette er ikke dette en film jeg synes traff helt mitt hjerte, Vitti har en tendens til å overdramatisere og jeg syntes den progressive bygningen av filmen ble litt antiklimaks. Men mye tyder på at dette er en film som må modnes ved flere gjensyn, men må også innrømme at filmens 2t30 minutters spilletid kan være noe avskremmende så det skjer nok ikke med første gang.

 

3/5

 

Neste film : La Jeune Fille ( The Young One )

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/2/2f/LaJoven.jpg

1001 # 360 - The Young One (1960)

 

Regi: Luis Bunuel

Med: Zachary Scott, Bernie Hamilton, Key Meersman

 

Trever er en svart jazzmusiker på flykt fra lynsjemobben etter å blitt anklaget for voldtekt, han flykter til en avsidesliggende liten øy. På øya møter han birøkteren Miller, og Evalyn som er barnebarnet til hans avdøde partner.

 

Bunuel er kanskje mest kjent for sine surrealistiske filmer som Andalusian Dog osv, her er en mexicansk produsert film med amerikanske skuespillere som er av den ordinære spillefilmvarianten. Temaene er rasisme og voldtekt samt dualitet i mennesket.

Filmen lider av et lavt budsjett, stemmene er dubbet over på en noe klønete måte, og skuespillet varierer med unntak fra de tre hovedrollene.

 

Zachary Scott, en skuespillerveteran kjent fra bl.a. Mildred Pierce spiller den drøye og spekulative Miller som plutselig begynner å få sansen for den 13-14 årige Evalyn. Og det skal nevnes at her er det han som reder i sengen som han vil.

 

Bernie Hamilton er spiller Trever, som blir anklaget for voldtekt av en hvit dame, ikke noe å kimse av når det er i sør-Statene. Tilsynelatende er han av den gode typen, men det viser seg at både han og Miller har godt og ondt i seg.

Trever får mat av Evalyn, og tar to våpen som han betaler 20 dollar for, mens Miller er borte fra øya i noen dager. Og konfrontasjonene er igang når han kommer tilbake.

 

Key Meersman, en veldig søt jente som minner mye om Milla Jovovich spiller den uskyldige piken som blir utnyttet av Miller.

 

En ganske kontroversiell film, Bunuel går ikke rundt kaken for å servere oss et tilnærmet pedodfilt forhold. Alderen til Evalyn kan jeg ikke huske at ble nevnt, men det ble stadfestet at hun er over 12 år. I tillegg forsvarer Bunuel det hele med rettferdigjørelse av ekteskapslovnad når han blir konfrontert av den lokale pastoren.

 

Men alikevel en spenstig og engasjerende film som ikke glemmes med det første. Mye har nok ikke bestått tidens tann, men den gir et vist nyansert innblikk i hvor forskjellig samfunnet var den gang da, og samtidig hvor lite det også har forandret seg. Samt likte jeg veldig godt hvordan den to forskjellige mennene viste godt og vondt på en menneskelig og troverdig måte. Regn med å høre "nigger" ordet mer enn et par ganger...

 

4/5

Neste film : The Cloud Capped Star (1960)

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/d/de/Housemaid_1960_Poster.jpg

 

1001 # 362 - Hanyeo (하녀) (1960)

 

The Housemaid

 

Regi: Kim-young Kim

Med: Eun-shim Lee, Jeung-nyeo Ju, Jin Kyu Kim

 

En pianolærer inngår et forhold med hushjelpen. Og hun viser seg å være noe sjalu av seg og lar sinnet gå ut over kona og barna hans.

 

Er det noe koreanske filmer har til felles må det være uforutsigbarhet, unik "storytelling" og mildt sagt rare slutter. Denne er ikke noe unntak, og mest sannsynlig den som i hovedtrekk har influert karer som Park Chan-wook.

Filmen starter med ekteparet som diskuterer en sak i avisen om en kar som har innledet et forhold til hushjelpen sin. Etterfulgt av noe som nesten må være tyveri fra en Hitchcockfilm. Barna sittende ved bordet og leker strikkleken med hendene som hentet ut fra en Saul Bass intro akkompagnert av dramatisk musikk i reneste Herrmann ånd.

 

Dette var en veldig rar film å se, jeg hatet nesten hele de to timene som rullet foran øynene mine, samtidig fikk jeg en opplevelse som hentet ut fra en Bunuel film. en slags mareritt-aktig og klaustrofobisk atmosfære kommer krypende sakte mens jeg lider meg gjennom melodrama, rykk og napp redigering (som jeg nå kanskje innser har vært meningen "jump-cuts"), ulogisk og utroverdig handling fra karakterenes side (som også jeg begynte å innse kanskje var meningen).

 

Filmen gav meg en atmosfære jeg kun har opplevd sterkere i Lynch's Eraserhead. Denne er mer jordnær, og surrealismen er subtil og ligger og ulmer til den vokser seg til et aldri så lite inferno. Dette er en film hvor jeg som sagt satt med en 2'er max 3 i magen, men etter den slutten (som jeg ikke skal røpe) ble jeg satt ut. Alt som jeg hatet ved filmen, fikk plutselig en forklaring, og det ulogiske gav mening.

Filmen går fra å være sylskarp sort hvitt, til "blendahvitt" av og til, også lyden er ikke helt toppnotch, men dette kan være av budsjettmessige grunnlag.

 

Vanskelig å sette finger og ord på selve regien da dette er sære og uforutsigbare saker som vekket harme og latter ved tilsynelatende ufrivillig humor, og spørsmål om dette er en "kulturell" greie som jeg ikke forstår. Og når den da ender og gir meg en 20 sekunders mindfuck som jeg ikke forutså i det hele tatt er det nødt til å bli ettertanke av den gode sorten.

 

Om filmen har som hensikt å bryte/bøye/strekke ekteskapelig doktriner eller om den er siktet som en slags moralsk fabel vet jeg jaggu ikke.

En film som bør nytes når tålmodigheten tåler en strekk, og en er ute etter noe spesielt.

 

4/5

 

Neste film : Psycho (1960)
Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/b/b9/Psycho_(1960).jpg

1001 # 363 - Psycho (1960)

Regi: Alfred Hitchcock

Med: Anthony Perkins, Janet Leigh

"We all go a little mad sometimes"

Marion Crane blir impulsiv og stikker av med $40 000, på vei til å møte elskeren hennes er hun nødt til å overnatte på Bates Motel pga et voldsomt regnskur og skydfølelse. Motellet drives av Norman Bates og hans mor, Norman er en sykelig gutt, med en avslørende hobby, kikkehull og en hemmelig personlighet.

Hitchcock hadde samme som status som QT har i dag. Folk gikk av huset, ikke for å se stjernene i filmene hans eller for plotets skyld, men for å se Hitchcocks siste film. I over 30 år hadde han gledelig skremt og forskrekket publikum, men i Psycho går han mer inn i skrekk og vold som ingen før ham. Mange har ettertid etterlignet ham, men ingen naturligivs overgått ham.

Psycho er kanskje som kjent basert på Robert Bloch's bok med samme navn, som igjen var basert på god gutten Ed Gein, en Wisconsin basert morder som var temmelig drøy i sine metoder. Akkurat passe drøy nok til at Paramount sjefene ikke vil gå med på å finansiere noe som var så uspiselig og derfor usalgbart som en filmatisering. Hitch gikk derfor til verks med egne penger, så lenge Paramount var villig til å distributere. $800 000 og 30 dager senere var filmen i boks.

De første 45 minuttene lurer Hitch publikum til å tro at de ser på en slags romantisk thriller hvor hovedpersonen, spilt av Leigh stjeler penger fra sjefen sin for så å kjøre den lange veien fra Phoenix, Arizona til California for å møte den gjeldstyngede kjæresten Sam Loomis. På veien blir hun overkommet av paranoia og skyldfølelse (sterkt forsterket takket være Herrmanns dramatiske score, og samtalene hun innbiller seg at folk har om henne), stoppet av en politimann som er av den avhørende og mistenksomme typen til hun blir utmattet i regnværet som tynger enda mer på hennes samvittighet og hun blir nødt for å sjekke inn på Bates Motel. Vi har til nå i 1/3 av filmen fulgt henne og de $40 000, og etter ca 45 minutter ut i filmen finnner ut at filmen ikke handler om kjærlighet, penger eller en kvinne på flukt. En velkjent McGuffin eller blindvei fra Hitch dette, og vi blir introdusert til en gutt og hans mor

Filmens viktigeste ingrediens er Norman Bates, spilt av Anthony Perkins (som stråler en fantastisk blanding av oppriktighet, attraktivitet og ugjennomtrengelig galskap). Men filmen byr også på en virkelig leken Hitchcock, hvor flittig bruk av speil og skygger sier mer enn tusen ord. Da tenker jeg på brillene til politimannen, Marions speilrefleks i bilen og motelrommet, de utstoppede fuglenes skygge og ikke minst "mother dearest". Kamerabruket ved dysjscenen og drapet på Arbogast er to eksempler på hvordan vi føler karakterenes sjokk og vanvidd virkelig tett på oss. For ikke å glemme bilturen fra Phoenix, hvor Crane blir stoppet av politiet og i rent paranoid vanvidd bytter bilen for å ikke bli tatt igjen. Men den mistenksomme politmannen er også noe creepy da en ikke ser øynene hans, bare speilbildet i brillene hans. Dette skaper også en magefølelse av samvittighetskvaler hos publikum.

Risky og tabubrytende, raskt ble den og er fremdeles den mest beryktede tittelen i hele Hitchcocks vesentlige filmografi, et enkelt mesterverk som fremdeles trollbinder og skremmer.

5/5

neste film : Black Sunday (1960)

Link to comment
Share on other sites

 

1001 # 364 - Black Sunday

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/8/83/Maschera.jpg

 

 

Revenge of the Vampire/Mask of Satan

 

Regi: Mario Bava

Med: Barbara Steele

 

Bavas regissørdebut, som er veldig løst basert på 1800 tallets russiske forfatter Nikolai Gogol's Viy.

 

Handlingen tar for seg en vampyrheks Katia Vajda og hennes demoniske tjener/bror Javuto som står opp fra graven 200 år etter deres død for å besette heksens ettergjenger prinsesse Asa Vajda, en vakker og utseendemessig svært lik pike. Forbireisende doktorer Andre Gorboec og Thomas Kruvajan motsetter seg den onde innflytelsen for å komme til Asa's redning.

 

Tydelig inspirert av Universals gotiske grøssere fra 30 og 40 tallet, bl.a. Frankenstein og Dracula. Svært detaljerte voldelige scener med atmosfæriske labyrintiske gotiske slott, eldgamle familieforbannelser og plutselige brå dødscener er filmens sentrale drivkraft.

 

I starten får vi oppleve filmens eneste effektive og engasjerende scene, heksen bli naglet fast med en maske foret med spiker på innsiden, for så å bli svært brutalt hamret inn i ansiktet hennes. Men der hvor filmen underholder med sitt voldelige og gørrede scener som tydelig er forfaderen til kommende giallofilmene som senere, får vi ikke akkurat top notch skuespill..snarere tvertimot.

 

Barbara Steele, et ikon innen grøssersjangeren var svært vanskelig å jobbe med, og dette kommer fra intervjuer med dama som selv tilstod sine divanykker. Og hun sammen med sine medskuespillere er ikke mye å skryte av når det kommer til fremføring av sine roller. Litt skal sies er dubbingens skyld. Filmen har blitt klipt og dubbet for å passe et amerikansk og britisk publikum i ettertid.

 

Fint lite å fortelle om filmen egentlig da den ikke tilbyr så mye mer enn grøss og gru av den billige sorten. Fremtredende er den fordi den tilbyr såpass spekulativ vold av tidlig dato som gjør den banebrytende. Den har også en fin scenesetting over det hele som trekker litt opp. Men den er verken særlig skummel eller spennende i dag.

 

2/5

 

neste film : Peeping Tom

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/e/e7/Peepingtomposter.jpg

 

1001 # 365 - Peeping Tom (1960)

 

Regi: Michael Powell

Med: Carl Boehm, Anna Massey

 

Filmen som senket karrieren til en av 40-50 tallets giganter, Michael Powell fra duoen Powell & Pressburger. En psykologisk thriller ofte satt ved siden av Hitchcocks Psycho som begynnelsen av 60 tallets filmer som tar fokus på sosiopater. Kontroversiell som fy og slaktet av kritikere gjorde at Powell så å si var arbeidsløs i Storbritannia.

 

Filmen handler om Mark Lewis, en kameraoperatør i et filmstudio, som bi-inntekt tar han halvpornografiske bilder. Og ikke bare det så lager han en dokumentar, en dokumentar om frykt. Frykten påkaller han ved å montere et speil foran kameraet sitt, som intetanende kvinner ser sin egen død i det han stikker dem med tripodkniven sin.

 

Powell har her laget en film som tar oss med inn i hodet til Mark Lewis, en filmatisk vandring gjennom en psykopats sinn, samtidig som den gir deg følelsen av å være en "peeping tom" eller deltager som en del av det som skjer på skjermen. Atmosfæren, mye takket være Otto Heller's kinematografi gir oss en virkelig følelse av ubehag samt som en bare må fortsette å se videre. Må legge til lydarbeidet av Malcolm Cooke, som gir det fryktinngytende kameraets surrelyd et helt nytt nivå av ondskap.

 

Carl Boehm, en slags hybrid mellom Peter Lorre og Charles Boyer gir oss filmens antagonist. En person dypt arret etter en stygg oppvekst med en manipulerende og kynisk far. Rollen gir oss et komplekst og troverdig innsyn i hvor forstyrret mannen er. Stotrende og samtidig har en anelse sjarm til å lure de fleste. Uten tvil en person du ikke vil ende opp foran hans kamera.

 

Filmen har også en kjærlighets interesse spilt av Anna Massey, som er Mark's leieboer. Hun bor sammen med sin blinde mor i underetasjen. Den eneste damen som klarere å få Mark til tenke mer eller mindre normalt, og endelig gå ut på en date uten at kameraet følger med. Men hennes blinde mor har en sjette sans ang. Mark og mistenker at han skjuler noe for datteren hennes.

 

Uten tvil en film som fortjener mer ros enn hva den fikk ved premieredatoen, heldigvis har den ballet på seg en fanskare i ettertid som gav den kultstatus.

 

5/5

 

Neste film : The Apartement (1960)

Link to comment
Share on other sites

 

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/b/bb/Apartment_60.jpg

 

1001 # 366 - the Apartment (1960)

 

Regi: Billy Wilder

Med: Jack Lemmon, Shirley McLaine, Fred McMurray

 

"That's the way it crumbles,....cookie-wise"

 

CC Baxter (Lemmon) er en drone i et forsikringsselskap med 31,259 ansatte. Han er veldig populær hos ledelsen og blir anbefalt til høyere stilling. Det vil si så lenge de får låne leiligheten hans, og ta med damer etter en fuktig kveld ute. Han forelsker seg i heisoperatøren Fran (McLaine), men hun har allerede en affære med firmaets direktør mr Sheldrake. Baxter får jobben som ass.dir så lenge den kyniske Sheldrake får nøkkelen til leiligheten hans. ...problems and hilarities ensues!

 

Billy Wilder har kjapt blitt en favoritt hos meg, og etter at han skal ha sett Brief Encounters (som kjedet vettet av meg) fikk han ideen til å lage en film om en mann som ligger i en seng som har blitt forlatt av to elskere. 14 år senere ble The Apartement laget.

Romantiske komedier har aldri eller sjelden ligget høyt i kurs hos meg, men etter Some Like It Hot som også er regissert av Wilder hadde jeg forventninger og satt med optimistisk engasjement for å se The Apartment. Den har nok en tendens til å havne i skyggen av SLIH, spesielt med tanke på sluttreplikken "Nobody's perfect!".

 

Men The Apartment er ikke dårligere, kanskje bare annerledes. Mer Woody Allen i fremførelse og mer på den vågende siden med tanke på at vi fremdeles er under Haysæraen (til tross for den på denne tiden var så å si ikke-eksisterende). CC Baxter er tross alt en hallik, en synder som blir enda verre syndet imot og med Jack Lemmon og Billy Wilders støe hånd over skuespillerene (Lemmon fikk faktisk lov å improvisere to scener, nemlig nesedråpescenen og når han koker spaghetti) får vi en smart komedie som balanserer på det såre uten å bli for kynisk, samt morsom uten at den tar helt av.

Shirley Maclaine er, eller var en skikkelig søt tomboy. I filmen peiser hun over sjefen Mr Sheldrake (McMurray, som ligner veldig på Pierce Brosnan og spiller herlig her) i Baxters leilighet, hun tar overdose med sovemedisiner og er egentlig ganske slem mot Baxter til tider, "Why can't I ever fall in love with somebody nice like you?" spør hun, mens Baxter svarer med et skuldertrekk "That's the way it crumbles,....cookie-wise", på innsiden hører en nesten at hjertet hans brister.

 

Jack Lemmon er allltid fornøyelig, ihvertfall i de filmene jeg har sett ham. Han er til tross for at han er firmaets hallik (hey...it was the 60's!!) vil han alltid være den herlige klønete og sympatiske gamle mannen...herregud hvor jeg savner han og Matthau !

Definitivt en uforglemmelig og vakker liten kjærlighetskomedie til tross for at bakgrunnen kanskje kan virke noe småkynisk. Den havner litt bak Som Like It Hot, men en skal ikke glemme at man kan ha både kake og is samtidig (av og til...!) og dette er en film som gjør seg sinnsykt godt den dag i dag. Tidløs klassiker som definitivt passer til en filmdate (så lenge damen har tålmodighet til svart/hvitt, hvis ikke DUMP HENNE!). I mitt hodet sitter de fremdeles og spiller ginrummy i leiligheten, et foreviget vakkert bilde...

 

5/5

 

Neste film : Spartacus (1960)

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/2/2f/Spartacus_sheetA.jpg

 

 

1001 # 367 - Spartacus (1960)

 

Regi: Stanley Kubrick

Med: Kirk Douglas, Jean Simmons, Laurence Olivier, Peter Ustinov, Charles Laughton

 

Kirk Douglas var mildt sagt skuffet over regissørkompisen William Wyler, da han mistet rollen som Ben-Hur til Charlton Heston. Men heldig var han i etterkant da han via sitt eget produksjonsselskap Bryna fikk tak i Howard Fast's novelle Spartacus. En historie med store likheter, den er fra omtrent "samme" periode, den handler om et individ som sloss mot den store Romerske undertrykkingen. Og så snart herrene Olivier, Laughton og Ustinov ble overtalt til å bli med var finansieringen fra Universal på plass.

Kubrick derimot ble ikke med før en uke etter filmingen startet, Anthony Mann havnet i Douglas' ublide humør da han antydelig ikke å holde tritt med den gedigne produksjonen.

 

Filmens manusforfatter Dalton Trumbo, fikk endelig navnet sitt på plakaten etter 10 års utestengelse da han var svartelistet som kommunist. En edel og respektabel beslutning fra Douglas dette og, da det var en faktor i slutten av McCarthy's svartelistemetoder.

Kubrick's gjennombruddsfilm som regissør, han hadde fra før av fire filmer på samvittigheten bl.a. glimrende Paths Of Glory som også Kirk Douglas var med i. Men Kubrick likte bl.a. ikke at Spartacus var så "perfekt". Han hadde ingen tilsynelatende svakheter, og dette resulterte i et vanskelig forhold på settet mellom han og Trumbo. Men filmen kom gjennom til slutt og stakk av med 4 oscars til tross for blandet mottagelse fra kritikere og publikum.

Jeg må innrømme at jeg er litt enig med Kubrick ang. Spartacus. Han er en karakter som har en tilnærmelse av messiasnykker. Litt for urørlig og skinnende, og derfor veldig umenneskelig. Et fenomen ikke ukjent fra episke filmer med historiske karakter verken på denne tiden eller i dag. Sjelden er det filmatisert slike filmer med en menneskelig og troverdig tilnærmelse.

 

Spartacus er en sann episk sandalfilm, med et at de største skuespillerensemblet jeg har til nå sett fra denne tiden. Laurence Olivier spiller med sann ånd en troverdig og utspekulert Crassus som rent historisk er en romersk aristokrat som sammen med Julius Caeasar skapte grunnlaget for eneveldet hos Caeasars etterfølgere, eller rettere sagt tok makten vekk fra folket. Laughton er det alltid en glede å se, her nesten ugjenkjennelig som den tunge Gracchus. Laughton døde to år senere, og vil alltid være den mannen som tok meg med storm i Mutiny at The Bounty og regisserte mesterverket Night Of The Hunter. Ustinov er også en mann med tyngde i faget som den tosidige innehaveren av gladiatorskolen som tenner Spartacus' hat for romersk undertrykkelse. Tony Curtis stakkar får ikke gjort så mye av seg, foruten å være et potensielt sexutbytte til Crassus som på en delikat måte tester ut Antoninus kjødelige begunstigelse ved metaforer som innebærer konsumering av østers og snegler.

 

Filmens beste eller mer uforglemmelige scener er slagscenen, hvor Kubrick viser tidlig hans militære/perfeksjonistiske stil som regissør og viser oss de romerske hærene i formasjon. I filmen ble dette utført av 8000 soldater fra de spanske infanteriet. Et scene som virkelig markerer filmens størrelse. Også scenen etter slaget hvor Crassus tilbyr medlidenhet om de få overlevende vil identifisere Spartacus. Og en etter en reiser seg : I AM SPARTACUS ! en ofte parodiert og kopiert scene. Korsfestningen av soldatene og Spartacus er forsåvidt fin, men mest sannsynlig hentet ut fra romantisk billdedligjøring av legenden som mest sannsynlig døde i slaget.

 

En film som ikke portretterer en legende som menneske, men underholder alene som en episk actionfilm. Filmens største fordel er dens fokus på antagonistenes side av historien, mens den heller litt på minus og viser stort sett dens protagonist som en skinnende helt i rustning (eller lær om du vil...) og hans udødelige kjærlighet til slavepiken Varinia (Simmons)Jeg gjør kanskje feil i noens øyne ved å sette den vedsiden av Ben Hur, men jeg kan ikke la være da de har så å si samme tema. og etter mye om og men. Dette er fjerde gangen jeg ser Spartacus, og kom frem til den er en veldig god film, men Douglas's sjarmerende hakeparti taper ørlite mot Hestons mannlige glis. Samt så er Kubrick's kommende filmer som var mer eller mindre uavhengige produksjoner stort sett vanvittig mye bedre enn hans gjennombrudd.

 

4/5

Neste film : Splendour In The Grass (1961)

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/c/cf/Splendor_Sheet_A.jpg

1001 # 368 - Splendor In The Grass (1961)

 

Regi: Elia Kazan

Med: Warren Beatty, Natalie Wood, Pat Hingle

 

En skjør Kansasjente forelsker seg i en umulig kjærlighet, en attraktiv ung mann fra byens mektigste familie som driver henne til hjertesorg og sinnslidelse.

 

Kazan lagde noen av de aller beste filmene på 50 tallet og fikk det beste frem i talenter som Marlon Brando, James Dean og Natalie Wood for å nevne noen. Inflytelsesrik og ambisiøs som fy var han også, han grunnla bl.a. annet velkjente Actors Studio.

 

I Splendor In The Grass settes det fokus på seksuell abstinens, kjærlighet, hjertesorg og galskap. Noe stakkars Deanie (Wood) får så veldig gjennomgå.

 

Filmen introduserer også et annet talent, Warren Beatty. Og det slo meg for første gang hvor dyktig denne mannen er. Ikke bare en posterboy av amerikansk attraktiv ungdom, men han spiller like godt som James Dean gjorde. Her spiller han Budd, en rikmannsgutt som egentlig kan få alt han peker på. Men tvinges av faren til å sette til side kjærligheten til fordel for en utdanning faren har planlagt for ham.

 

Natalie Wood, pen som alltid..mulig enda mer her. Filmens karakter som gjennomgår aller mest vonde. Fra begynnelsen får vi se at hennes mors forvridde syn på sex er utenom det tradisjonelle. Sex skal fremføres etter ekteskapet, og den konsumeringen er det mannen som nyter, mens kvinnen er pliktet og skal helst ikke nyte akten. Og dette er ringene i vannet som utvider seg senere til nervøst sammenbrudd. Foreldrene hennes mener at Budd er en fin kar å gifte, men morens syn på sex som en ødeleggende faktor spesielt før ekteskap kommer i veien.

 

Pat Hingle, kanskje mest kjent som Com. Gordon i Burtons Batman univers. Stor spiller her som jeg aldri hadde trodd om karen. Virkelig en kynisk, egoistisk og manipulerende drittsekk av en far som ikke har kontroll på datteren, da han fokuserer all energi på å få sønnen inn på "rett" vei.

Mye bra skuespill med andre ord å finne her, og det gjør filmen til en engasjerende melodrama som er en slags miks av fransk ny-bølge og klassisk hollywood stil.

 

Definitivt verdt en titt om en liker filmer som Rebel Without A Cause av Nicholas Ray som også fokuserer på frustrert ungdom. Natalie Wood er den som stikker av med mine mentale oscar for beste fremføring her, måte hun takler uskyldig pike som får et skikkelig nervøst sammenbrudd når hun ikke får sitt livs kjærlighet er veldig troverdig. Litt overlesset skuespill til tider er det, men ser en forbi dette får du et romantisk drama av høy kvalitet. Slutten er noe av det fineste jeg har sett på film hittil...

 

4/5

 

Neste film : Last Year In Marienbad (1961)

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/0/0c/Marienbadposter.jpg

 

1001 # 369 - L'Année dernière à Marienbad (1961)

 

Last Year At Marienbad

 

Regi : Alain Resnais

Med: Delphine Seyrig, Giorgio Albertazzi, Sacha Pitoeff

 

 

Alan Resnais fant tydelig en tone og følelse da han laget Hiroshima Mon Amour og forsåvidt i Night And Fog. Her får vi også servert en monoton voiceover men som her snakker i hytt og pine om korridorer og trapper etc, samtidig som kameraet glir over et fasjonabelt slotts interiør. Handlingen skal visstnok være en dialog mellom en mann og kvinne hvor mannen påstår å ha møtt henne før et år tidligere på et lignende sted muligens i Marienbad. Hun kjenner ikke han igjen, og en annen mann som trolig er hennes ektemann bekjemper mannen ved stadig å slå ham i et fyrstikkspill.

 

Her er fransk kunstfilm med andre ord, Resnais serverer en ny narrativ stil som leker med rom og tid. Mye er snudd på hodet og det er ikke lett , om ikke umulig å klargjøre om det hele tatt er virkelig eller drøm. For noen er dette oppblåst vissvass og andre er dette materialet til å knipse i fingrene av, enten det er bruket av foto eller behandlingen av materialet som har en kunstnerisk tilnærmelse av romantikk, myte og kjønnspolitikk.

 

For meg så havner filmen litt i mellom disse to "stolene". Filmen har virkelig mye pen foto, og måten den leker med skygger og sort/hvitt er mulig noe av det beste. Filmen har en ikonisk scene hvor vi får se fronten av slottet (filmen har forskjellige slott som locations), hvor en ser menneskene kaster skygge, men ikke trærne. Sacha Vierny er mannen som stikker av med æren i behold her, for alt det andre utenom kinematografien her faller ikke i smak hos meg.

 

Det resterende av filmen består av såkalt tåkepreik blandt andre gjestene ved hva jeg tror enten er et hotell eller et spam, dialogen mellom damen og mannen, en haug med forvirrende "jumpcuts" og labyrintisk vandring gjennom lokalene (som riktignok er vakre) som helt sikkert har allegoriske,abstrakte og metaforiske forklaringer. Mye ble for repeterende og drepende kjedelig som gav filmens 90 minutter lange spilletid en følelse av å dra ut til det uendelige.

 

Det hele gir en suggerende effekt av drømmeaktig atmosfære og surrealistiske øyeblikk som jeg forsåvidt liker veldig godt, men da takker jeg meg heller til noe av Bunuel eller Lynch.

 

Som sagt, veldig snedig og vakker bruk av kinematografi, og til tider disse drømmeaktige scenene. Men synes kanskje at handlingen kunne vært mer interessant og engasjerende.

 

2/5

 

neste film : La Jetee (1961)

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/f/f7/La_Jetee_Poster.jpg

 

1001 # 370 - La Jetee (1962)

The Pier / The Jetty

 

Regi: Chris Marks

Med: Helen Chatelain, Davos Hanich

 

Kortfilm denne gangen, med scifi og tidsreise i fokus. For de som har sett Gilliams' 12 Monkeys vil uten tvil kjenne igjen handlingen. Her foregår handlingen i et utbomba Paris, som på overflaten har høy radioaktivitet som resultat etter tredje verdenskrig. Folka har flyttet på seg under bakkenivå for å overleve. Krigsfanger blir brukt til vitenskapelige undersøkelser som tidsreise, bare få overlever og de heldigste ender opp sinnsyke, da deres mentale tilstand ikke tolerer tidsreise. Her kommer hovedkarakteren inn, en navnløs som sitter på nøkkelen, et fastbrent barndomsminne som gjør ham istand til å reise gjennom tiden. Minnet han sitter på er fra en flyplass hvor han som barn opplever en mann som blir skutt.

 

Filmen er bare 28 minutter lang, og består hovedsaklig av stillbilder hvor vi får opplest historien fra en voiceover. En liten filmsnutt på noen sekunder hvor en dame blunker er vel det eneste som er av film, og tyske stemmer som hvisker i bakgrunnen ( som høres ut som professorer som diskuterer i bakgrunnen) er eneste stemme utenom voiceoveren.

 

Ganske tøft laget egentlig, har alltid syntes at det rette bildet kan si mer enn 1000 ord og her får vi servert en mengde av dem. At de er sorthvitt gjør heller ingenting. Bildene varierer alt i fra noe jeg regner med er parisiske bilder etter annen verdenskrig, og produserte bilder hvor vi får se hovedpersonen i den ikoniske stolen med øyebind (noe jeg har sett kopiert i en Bowie video, Jump They Say), personer med rare frakker og briller osv. Mye blir satt opp mot ens egen fantasi da en fullfører handlingene i hodet sitt selv og bildene sitter fast i hodet god stund etter sammenlignet med enhver annen vanlig spillefilm ville ha gjort.

 

Kanskje en kuriositet mer enn god underholdning, 12 Monkeys er kanskje bedre, men den hadde heller ikke vært så god hadde det ikke vært for La Jetee.

 

4/5

Neste film : One-Eyed Jacks (1961)

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/e/e3/One_Eyed_Jacks_poster.jpg

1001 # 371 - One-Eyed Jacks (1961)

Regi: Marlon Brando

Med: Marlon Brando, Karl Malden

Egentlig basert på en novelle, The Real Death Of Hendry Jones av Charles Neider. En novelle som tok for seg karrieren til Billy The Kid. Både manus og regi var i trygge hender som bl.a. Sam Peckinpah og Stanley Kubrick før sjebnen dvs. Marlon Brando som eide rettighetene via hans Pennebacker Productions gav dem fyken.

En ganske rettfram western egentlig, med hevn på agendaen. Marlon Brando spiller Rio som blir forlatt av partneren Dad Longworth når de har den mexicanske "federales" etter seg. Dad stikker av med to sekker gull, og Rio får 5 år i fengsel.

Men Rio rømmer og har kun en tanke i hodet, og det er Dads hode med en kule igjennom.

Når Brando er med i en film, så tenker en ofte kvalitets method-acting og det er bare å glede seg. Han har spilt i mye søppel, mest pga denne filmen som floppet med en gang den kom ut, den fikk blandede kritikk. Både fans og kritikere var ikke så veldig begeistret for denne westernfilmen, til tross for at Carl Lang ble oscarnominert for kinemtaografi (veldig pen foto å se, spess med Monterey bukta).

Kanskje folk hadde veldig store forventninger til en film som ikke bare hadde skuespiller nummer en på rollelista, men også som satt i regissørskolen. Brando spiller sin karakter (om ikke alle karakterer) på en måte som får det til å virke som det er den letteste jobben i verden, og han er så behagelig å se på der han kaster ut replikker som om de var den mest naturlige tingen. Filmen har godt samspill fra resten av gjengen også, Karl Malden er også fornøyelig som filmens motstridede makt. Og det som løfter filmen enda høyere er kanskje dens uforutsigbarhet, da karakterene alle har gode og dårlige sider, og filmer fra denne tiden er svært forutsigbar når en karakter er åpenbart godhjertet/ond.

Det filmen lider mest av derimot er en mengde dødtid, det virker litt som filmen halter ved å kaste unødvendig "pillowtalk" og romantikk inn i blandingen som fungerer godt nok allerede, Litt karakterutforskning, og forståelse for Rio's hat drukner i hans overkompliserte romanse som gjør filmen uinteressant og uengasjerende i en god halvtime.

Men sammenlignet med mange av de andre westernfilmene fra denne tiden, har denne litt ekstra vekt på seg med tanke på den interessante rollelisten. Og bare det gir filmen litt ekstra slagkraft.

4/5

Neste film: Lola (1961)

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/c/cc/LolaDVDcover.jpg

1001 # 372 - Lola (1961)

Regi: Jaques Demy

Med: Anouk Aimee

Roland er en mann som kjeder seg i livet med en jobb som går ingensteds. Han møter så tilfeldig Lola, en pike han kjente fra barndommen. Lola jobber som burleskdanser og lever et utsvevende liv med amerikanske marinegaster samtidig som hun tar seg av guttungen som hun hadde med sitt livs store kjærlighet, Michel. Roland forelsker seg, men til forgjeves da Lola venter på dagen Michel skal komme tilbake.

Filmen er debuten til Demy, og skal ha blitt beskrevet av mannen sjøl som en musikal uten musikk (hva nå enn det betyr...) Likte flere ting med filmen som egentlig ikke fokuserer på noe spesifikk person, men en får inntrykket av at det er Lola som er regissørens fokus. Umulig kjærlighet og enda vanskeligere damer. Likte spesielt dansen til Lola, hvor hun synger om seg selv. Roland får en spennende hverdag, etter å vært arbeidsledig får han en jobb hos barbereren som innebærer å smugle juveler til Sør-Afrika.

Filmen er en hyllest til Max Ophuls (Earrings of Madam De..., & Lola Montes) og er en snedig blanding av fransk new wave og melodrama. I filmen møter i blant annet marinesoldaten Frankie og jentungen Cecile som har mye av de samme nykkene til Lola. Frankie er ute på landlov, håpløst forelsket i Lola overnatter han hos henne og vandrer gjennom gatene i Nantes hvor han møter Cecile. Alle karakterene møter hverandre ved en og flere anledninger i filmen, og en blir kjent med noen av dem enten ved å se dem eller høre andres konversasjoner om f.eks Michel som sin mor jobber ved Rolands gamle jobb. Dette gir filmen en litt annerledes narrasjon og flyt enn tidligere filmer.

Filmen minner meg av og til om Moulin Rouge, uten at jeg kan sette fingeren direkte på hvorfor. Men tror det har litt med den umulige og komplekse Lola som har mer eller mindre samme jobb som MR's Satine. Lola er også en slags hyllest til Marlene Dietrichs karakter Lola Lola i Der Blaue Engel, og er en direkte inspirasjon herfra.

Avslappende og rolig film hvor en føler seg litt som en "kikker", en kan ikke la være å bli nysgjerrige på filmens personer. En film hvor en lener seg tilbake i stolen og gir kontrollen til regissøren som tar deg med til trange bakgater og små leiligheter for å så å få et innblikk i privatlivet til disse folka. Har inntrykket av at det er mer ved filmen som en ikke får med seg med første glans, og om det er metaforisk eller symbolsk mister jeg fort min tålmodighet. Abstrakt og surrealistisk takler jeg bra til nå, da de er mer følelsesmessig betinget. Men alt i alt en ok film som tilfredstilte "voyeuren" i meg.

3/5

Neste film : Breakfast At Tiffany's (1961)

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/a/a9/Breakfast_at_Tiffanys.jpg

 

1001 # 374 – Breakfast At Tiffany’s (1961)

Regi: Blake Edwards

Med: Audrey Hepburn, George Peppard

 

Blake Edwards er en av de beste komediemakerne på 60 tallet (ble overrasket over at han døde 2010, trodde mannen døde på 70-80 tallet), godt kjent i dag for sine Pink Pantherfilmer med Peter Sellers, men kanskje ikke alle vet at han også regisserte denne. Filmen serverer blant annet vakre ikoniske Hepburn, som jeg håper på å få sett mer av nå og Rooney’s omdiskuterte mr Yunioshi…rasistisk eller et produkt av datidens samfunn eller begge deler ?

 

Filmen er uansett en klassisk Edwards romantisk komedie, og er uten tvil en av de morsomte, unik og velskrevet (Truman Capote YO!). Mye er forandret fra Capote’s fortelling om den tilsynelatende prostituerte Golightly (i filmen er hun en bohem som lever av menn med penger), og mye er fjernet for å komme sensuren i møte.

 

Audrey Hepburn er uten tvil den personen som forbindes mest med filmen, hennes ikoniske oversized munnstykke er velkjent, og hun er passe søt og attraktiv som den naive,eksentriske og noe villedede ”gold digger”Holly.

 

George Peppard er forfatteren Paul Varjak, hennes loveinterest i filmen til tross for hennes utallige beilere og en fremtidig brasiliansk president. Han har også mye til felles med Holly, han mottar penger fra en gift finansiell interesse (Patricia Neal) som han også har hatt romantiske tilnærmelser med. Filmens kanskje beste smårolle må være Buddy Ebsen som spiller hennes eldre ektemann.

 

Den varierer kanskje mye rent humormessig, den hviler på en bakgrunn av kritikk mot bohemen og den høyere sosioteten. Men når den først er morsom er den virkelig det (I’m Paul,baby!). Den er også rørende, spesielt når Holly synger Moon River som er filmens tilbakevendende musikkspor, og er virkelig et tidstopper og en vakker låt. Og scenen mot slutten i regnet og hun leter etter den navnløse katten sin er også veldig flott.

 

Filmen byr på fargerik frodig fremstilling av New York som er hovedsakelig filmen i byen, Edwards er kjent for sine fargerike filmer, og denne er intet unntak

 

Jeg er på ingen måte særlig glad i romantiske filmer, men så lenge de faktisk er unike og har en god handling som denne er, ja..da er bare morsomt. Stort sett i hvert fall, Edwards har en tendens å sette seg fast og bli kjedelig av og til i filmene sine. Særlig i Pink Panther filmene, men også her.

 

En feiende flott romantisk komedie som anbefales videre !

 

4/5

Neste film: La Notte (1961)

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/6/68/Lanotteposter.jpg

1001 # 373 - La Notte (1961)

Regi: Michelangelo Antonioni

Med: Marcello Mastroianni, Jeanne Moreau

 

Andre film i en triologi av Antonioni, hvor første var l'avventura og tredje er L'Eclisse. Handlingen i denne tar for seg ekteparet Giovanni og Lidia. Giovanni er en fremragende forfatter, som nettopp har gitt ut sin siste bok. Etter å ha besøkt en døende venn Tommaso på sykehuset, blir Giovanni overfalt av en kvinnelig nymfoman pasient. Og etter dette finner vi ut deres ekteskap er i det skrøpelige slaget. Lidia kjeder seg på kjendisfestene som består av intellektuelle og andre vakre damer. Hun stikker fra festen og vandrer Milans gater til hun kommer til nabolaget som de bodde i som nygifte. Etter at Giovanni henter henne tar de turen til en brulesk nattklubb, småsnakker litt og så tar turen til en ny kjendisfest som varer natten over.

 

En mer rettfram film fra Antonioni denne gangen, og som ikke har en haug symboler og metaforer opp i mente som L'avventura. La notte er mer et studie av et ekteskap under oppløsning. men gatene i Milan gir en abstrakt følelses av vulkanøya i L'avventura. Likheter kan en også finne i filmens tema som har med kommunikasjon eller mangelen på det mellom mennesker. Det er lett å oppdage at ekteskapet deres er i det kjedelige slaget, og det enda lettere å se at Lidia ikke føler seg særlig komfortabel på disse festene da deres venn ligger døende på sykehuset. Dialogene i filmene er veldig godt arbeidet med og utføres på en troverdig og engasjerende måte, det er da lett å få sympati med både Giovanni og Lidia til tross for deres utskeielser. En får inntrykket av at de passer best sammen. Under opptakten i filmen frem til festen som vil forandre liver deres opplever vi deres kommunikasjonsproblemer og kjedsommelige hverdag, under festen vil de bli satt på prøvelser og håpet om forsoning virker mer og mer umulig.

Under festen, snakker Giovanni med en dame som sier at hun har en historie som hun arbeider med, den handler om en intellekt og hans kone, hvor konen føler seg utilpass med mannen fordi hun har ikke evne til å føre en samtale med en intellekt og mangler derfor selvrespekt og god tro på seg selv. Noe som fører til mannens utroskap og konen ofrer sitt ekteskap for mannens lykke. Og da er det mer eller mindre banet en vei for filmens fortsettelse skulle en tro. Giovanni møter vakre Valentina (Vitti) som han bevisst oppsøker et forhold med og Lidia havner under oppsynet til en navnløs mann interessert i å kurtisere henne. Begge blir oppmerksom, på hverandres aktiviteter, men ikke i stand til å gjøre noe annet enn å forfølge hverandres lyster, før mot slutten og de sitter på stranden i skumringen og hun leser opp et kjærlighetsbrev som han skrev da de var kjærester, men han husker ikke å ha skrevet dette.

 

Som sagt en mer håndfast film denne gang som er mer rett fram å kunne forstå, noe som gir pluss i min bok (ikke det at jeg har en bok, men,,,) Var skeptisk til Antonioni's neste film etter den noe kjedelig, men vakre rent fotomessige L'avventura, men optimismen kom med Mastroianni som er en italiensk favoritt. Jeanne Moreau er ikke bare vakker som hans kone, hun besitter en evne til å fremvise håpløshet og mangel på selvtillit et øyeblikk og strålende vakker det neste ved bare å bruke ansiktsutrykk.

Likte denne bedre enn L'avventura og ser frem til neste film fra mannen. En detaljert studie dette av to ektefeller som fenger, har fin flyt og nydelig ro. Mangler kanskje litt desperati hos de to og en mer dramatisk slutt.

 

4/5

Neste film : Jules & Jim (1961)

Link to comment
Share on other sites

 
  • 4 weeks later...

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/0/00/Meghe_Dhaka_Tara1.jpg

 

 

 

Megha Dhaka Tara / মেঘে ঢাকা তারা

 

Regi: Ritwik Ghatak

 

Med: Supriya Choudhury

 

Bollywoodfilmer er kanskje den "sjangeren" av filmer jeg enda har tilgode å se noe jeg liker, de er gjennomsyret med melodrama, tynn story og enda verre er den musikalske biten som består av sprakende mikrofonlyd og synkrondansing (gjerne spontant på plassen). Her er unntaket.....

 

Dette er en tragisk historie om egoisme og det å være parasitt. Neeta, filmens protagonist er en vakker pike som arbeider seg ihjel, bare for å gjøre familien tilfreds. Hennes eldre bror, Shankar en spirende musiker er den eneste som forstår hennes forfatning, men kan gjøre svært lite da han må gjennom "riyaaz" en slags læretid hvor han ikke har lov å tjene penger og fremføre konserter. Hennes to yngre søsken som er arbeidsledige, broren Monty og søsteren Geeta er to karakterer som er stort sett bare interessert i Neetas lønn for å kjøpe sko og sarikjoler. Deres mor er stort sett et sytende vesen og faren, en skolelærer er mer interessert i å sitte på ræva og sitere Keats og Wordsworth. Og til sist Neetas vordende elsker Sanat, som er en tidligere student hos Neetas far, sliter med å finne stipendium for videre utdanning ender opp i en annen jobb og gifter seg med hennes søster.

 

Stakkars Neeta får virkelig gjennomgå av hennes familie som viser svært lite engasjement i hennes fremtidige utvikling som menneske. En familie som er nesten helt avhengig av den eldste datterens inntekt, respekterer ikke hennes egne virkelige behov. Hun kjemper for at familien skal være lykkelig og fornøyde, og ofrer hennes egen fremtid, ektemann og livet.

 

TCCS er en av tre filmer (Komal Gandahr, Subarnarekhar) av Ritwik, regissøren lagde stort sett filmer som handler om den tiden da India ble delt opp i tre stater (Pakistan, India og Bangladesh). Den handler om en fattig hindu-familie i eksil fra Pakistan som har endt opp i en flyktningeleir i India. Produksjonen kan sies å være alternativ sammenlignet med søppelet som blir laget i Bollywood. Den har surrealistiske effekter som skal forsterke Neeta's mentale tilstand som forverres. Dette ved bruk av "piske" lyder og klaustrofobiske closeups som gir det hele en ubehagelig atmosfære.

 

Jeg er kanskje som kjent ingen tilhenger av melodrama og overlesset skuespill, noe denne filmen har plenty av. mye intens stirring ut i intet og overdramatiske bevegelser som hentet ut fra en gammel stumfilm. Manuset og selve handlingen er som tatt ut fra en av Satijyat Ray's filmer, men realismen har mer en poetisk tilnærmelse. Noe som gir filmen en slags nouvelle vague tilnærmelse.

 

Filmens musikk er fint sammenflettet inn i handlingen og gir filmen en perfekt flyt og er sammenhengende med resten av handlingen. Fin film, ikke veldig langt fra Ray's realistiske perfeksjonisme og rolige flyt som en finner i Apu trilogien og Jalsaghar, men melodramaen trekker ned.

 

4/5

 

neste film : Hanyeo (1960)

Link to comment
Share on other sites

 

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/2/2e/Jules_et_jim_affiche.jpg

 

1001 # 375 - Jules & Jim (1961)

 

Regi: François Truffaut

Med: Oskar Werner, Jeanne Moreau, Henri Serre

 

Spoiler !

Handler om to venner og tar oss tilbake til dagene før, under og etter første verdenskrig. de har mye til felles, bohemliv og kunst. Jules er tysk og Jim fransk. En dag hjemme hos en venn blir de fremvist lysbilder, og de får se et bilde av en statue av et kvinneansikt som henriver begge. Litt senere møter de Catherine, som er veldig lik kvinnnestatuen og de forelsker seg begge i henne. Men Jules er den heldige som får gifte seg med henne og de flytter til Tyskland. Første verdenskrig bryter ut og fremdeles gode venner er de livredde for å møte hverandre på motsatt side av krigsslettene og tanken om at de kan ha drept hverandre er til begges bekymring. Når krigen er over, besøker Jim vennen sin i Tyskland som når har et barn sammen med Catherine, men Jules og hun er ikke særlig lykkelig sammen og hun har utallige forhold med andre menn. Jules innser at for å beholde henne lar han Jim, som har følelser for Catherine enda gifte seg sammen med henne for at han så kan fremdeles ha henne rundt seg. Men ekteskapet er heller ikke av det lykkelige slaget da de ikke klarer å lage barn sammen. Jim flytter tilbake til Paris, og mottar brev hyppig fra Jules og Catherine. Etter å ha mottatt en beskjed om Catherine har hatt en spontanabort blir forholdet brutt totalt.

 

En god stund har gått og Jim møter Jules i Paris, han finner ut at Jules og Catherine har flyttet tilbake til Frankrike, bosatt i en en gammel mølle. Catherine prøver å komme sammen med Jim igjen men han er bestemt på å gifte seg med Gilberte. Sinna som fy trekker hun frem en pistol, en slåsskamp pågår og Jim klarer å avvæpne Catherine. En stund senere møter han Jules og Catherine og de besøker en park. Etter å ha spist lunch inviterer Catherine Jim på en biltur og ber Jules følge et øye med dem. Hun kjører så bilen utfor en ødelagt bro, dreper begge to og Jules blir sittende igjen og må disponere asken til begge hans venner.

 

Basert på en halv-autobiografisk bok av Henri-Pierre Roche. Truffaut har her laget nok en av nouvelle vagues opprinnelser. Filmen har en mengde kinematografiske effekter som filmavis klipp, still foto, frysebilder, panoramafilm pluss en mengde andre fototeknikker.

Truffaut har til nå vært en av de regissørene jeg har gledet meg til å se og muligens oppdage nye filmperler. Men har til nå vært utelatt den STORE oppdagelsen. Godard og Melville derimot har jeg mer fått øynene opp mot. Valgte å ta med en større synopsis av filmens handling for å lettere forklare hva jeg likte og ikke.

 

Har ingenting å utsette på det tekniske, filmen har banebrytende narrasjon og har tempo og flyt på sin side. Skuespillet er heller ikke noe kimse av, Oskar Werner har en fin ro og er blitt en favoritt hjemme hos meg. Resten av ensembelet er heller langt fra dårlig, Moreau som den impulsive og rastløse, men også smarte Catherine er nydelig å se på, Henri Serre's Jim er den utadvente av de to vennene som sammen med Werner gir en et vennskap som mange kan relatere til tross for at bohemlivet idag er ikke akkurat det samme som "back in the heyday". Musikken av Georges Delerue består bl.a. av den velkjente Le Tourbillon, et tempofylt score som kanskje best kjent som Virvelvinden (The Wirlwind).

 

Det jeg sliter med er å engasjere meg i en handling som ikke appelerer mye til meg. Stort sett kan handlngen være så uviktig og tilsynelatende kjedelig som fy, men med gode skuespillere får en alikevel en engasjerende og god film. Her ble det litt blanda drops. Karakterene oppnår en mengde symapati og medfølelse fra meg, men mot slutten når Jim setter seg i bilen med Catherine og utfallet er så lett å vite at det bare irriterer en, og håper en brutal og jævlig død så noe underholding er å finne.

 

Nå er det slik med disse nouvelle vague filmene desverre at realismen skal ha en poetisk tilnærmelse og det er helt og full mulig at dette er ikke noe jeg plukker opp mest sannsynlig pga lite interesse innen "poesi", og har nå egentlig innsett at Truffaut og resten av NV gjengen har lite å by meg. Har selvsagt ikke gitt opp, og filmen er ok den, men leter og forventer littegranne av det genuine og "mindblowing" opplevelse en forventer etter mye hype fra andre filmentuisaster.

 

3/5

 

Neste film : Viridiana (1961)

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/9/9f/Viridiana_cover.jpg

1001 # 376 - Viridiana (1961)

Regi: Louis Bunuel

Med: Silvia Pinal, Francisco Rabal, Fernando Rey

 

Nonnen Viridiana er i ferd med å ta siste løfte før hun går inn i ehh..den permanente nonne...het?. Hun får et brev fra sin onkel Jaime som ber om at hun besøker ham, nølende, men ut av plikt og ordre fra abbedissen besøker hun onkelen som også har vært en finansiell støtte gjennom årene.

Onkel Jaime er en eksentrisk enstøing som bor på en stor gård sammen med noen tjenere. Hans kone døde for mange år siden, og Viridiana minner han om henne. Viridiana får en høyst merkverdig anmodning om å ta på seg bryllupskjolen til tanten sin, noe hun først nekter, men etterpå gjennomfører. Men når han så ber henne om hennes hånd i ekteskap blir det et åpenbart nei. Tjenestepiken Ramona hjelper han å dope ned Viridiana, og onkelen skal så fullburde "ekteskapet" ved å voldta henne. Noe han ombestemmer seg i siste øyeblikk. Men dagen etter lyver han til Viridiana at han har tatt hennes jomfrudom i håp om at hun ikke drar tilbake til klosteret.

 

Hun pakker sakene sine, men blir stoppet av autoritetene ved togstasjonen. Onkel Jaime har hengt seg i et tre, og hun og hans uekte sønn Jorge arver gården. Viridiana åpner gården til fattige og trengende, mens Jorge og kjæresten hans går gjennom gården letende etter verdier. Tjenerene, med unntak

Ramona forlater gården i avsky for alle fattige tiggere som nå bearbeider gården.

 

Viridiana og Jorge forlater gården noen dager, og tiggerene bryter seg inn i huset og starter et festmåltid som innebærer kjødelig kjennskap og andre festligheter akkompagnert til Handels Messiaskoret. Jorge og Viridiana komme tidligere hjem enn planlagt. Jorge blir slått i svime og Viridiana forsøkt voldtatt. Jorge våkner rett før udåden skal ta plass og bestikker en av tiggerene å drepe voldtekstmannen. Så ankommer Francos fascistpoliti og rydder opp.

Viridiana er en forandret kvinne, og filmen ender med at Jorge, Ramona og Viridiana spiller kort.

 

Bunuel skal visstnok hatt fantasier som innebærte voldtekt av en neddopet kvinne som lignet på Victoria Eugenia, den engelske dronningen av Spania, og ut av den fantasien lagde han dette produktet. Filmen er også et subtilt angrep på kirken og Franco.Subtilt er kanskje feil ord, symbolene og handlingene tilrettelagt tvetydighet er egentlig ganske enkle å tolke. Ikke at det gjør filmen nødvendigvis banal, men med tanke på at denne i det hele tatt kom gjennom sensuren til både kirken og Francos fascistregime er som gudommelig innblanding og utenkelig at kunne forekomme. En scene derimot måtte omredigeres, sluttscenen skulle visstnok slutte med at Viridiana banket på Jorges dør, og han åpner døren. Vi ser ryggen til Viridiana i det hun går inn i rommet og han lukker døren. Ikke særlig subtilt. Men den slutten vi fikk istedet hvor de tre spiller kort og kameraet trekker seg ut av rommet er ikke mindre tvetydig da den defintivt hinter til en menage-a-trois.

 

En flott og modig film. Bunuel har laget her en spillefilm, fri for hans kjente surrealistiske grep i tidligere verk. Viridiana er kanskje litt for pen til å være nonne i mine øyne (hey...if you got it, flaunt it!!!) Den er litt saktegående til tider, men når først tar av er den virkelig iøyenfallende å se på. Blasfemisk og vanhellig satire hvor Bunuel kanskje også gir oss et budskap om at vi mennesker er gode og onde uansett hvor mye vi eier og tjener. Autentiske og realistiske omstendigheter gjør dette til en filmatisk kunst av beste sort.

 

5/5

Neste film : Ladies Man (1961)

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/3/39/Ladiesman.jpg

 

1001 # 377 - The Ladies Man (1961)

 

Regi: Jerry Lewis

Med: Jerry Lewis

 

Herbert H Heebert (H står for Herbert) mister dama si til en annen mann. Han får sammenbrudd og blir fobisk mot det motsatte kjønn. Han gir opp damer og bestemmer seg for å leve et liv som ungkar. Han tar en jobb som først virker perfekt for ham, helt til han finner ut at huset som han har blitt ansatt som vaktmester er bosatt av en mengde unge kvinner.

 

En regissør og skuespillers drøm må vel være å lage og spille i en film hvor en er omringet av unge vakre piker, som sammen med Jerry Lewis' gummiansikt anno 1960 er grunnlaget for hele filmen. Denne filmen må ha vært hysterisk morsom og vi allerede vet hvor stor Lewis var på denne tiden. Mannen var sekstitallets svar på Jim Carrey og muligens Chris Tucker (med tanke på stemmebåndet).

 

Hele filmen er filmet inne i dette huset, et sett som en ser er bygget som en teaterkulisse med et tverrsnitt som viser samtlige rom. Humoren er den sedvanlige slapsticken som Lewis også er kjent for samt som nevnt ovenfor hans "mange" ansikter. Jeg sier mange med trykk på begge ", fordi grimasene vi får servert er stort sett de samme, og når han legger til et åndsvakt stemmeleie så er det jo egentlig lagt til rette for at han ikke umulig skal klare å holde de fleste oppegående damene en armslengde vekk ( og vel så det....)

 

Filmen er ikke morsom og det har den ikke vært på veldig veldig lenge...sekstitallet tilhører Sellers i mine øyne og Lewis, med all respekt for hva mannen har gjort gjennom årene spesielt med tanke på veledighet, har en utdatert sans for humor og jeg kan helt redelig og ærlig si at jeg trakk ikke så mye på smilemusklene en eneste gang. Men dette var tydeligvis stort på denne tiden...i dag er den bare irriterene lavpannet

 

Til tross for at jeg ikke har helt sansen for Lewis her, er det hans tilstedeværelse som trekker opp, samt en aldri så liten cameo av George Raft og Buddy Lester. Ellers er dette en film som bør tiltrekke tilhengere av fargerike og glade 60 tallskomedier.

 

2/5

 

Neste film :Såsom i et Spegel (Through A Glass Darkly, 1961)

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...