1001 filmer du må se før du dør

[Mifune 0]

1001 # 337 - Mon Oncle (1958)

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/e/e5/Mon_Oncle_hulot.jpg

 

Regi: Jaques Tati

Med: Jaques Tati

 

Andre film ut av og med Tati, og jeg får et gjensyn med karakteren Mon. Hulot, en forgjenger til Mr Bean. Første gang fikk vi se den kløneste og eksentriske Hulot på ferie, her får Hulot møte den moderne tidsalder ansikt til ansikt.

 

Hans nevø bor sammen med sine foreldre i et funkis hus med alle slags "moderne" innretninger, men også en steril, klinisk og svært kjedelig livsstil. Men under Hulot oppdager nevøen en mer artig hverdag med spillopper og sammenlignet med sin ordinære hverdag, skitten, men mye mer moro.

 

Filmen er sparsom med sin dialog, og fremhever lydeffekter for å oppnå komisk effekt. Den dialogen som en hører er stort sett mellom nevøens foreldre og og deres borgeouis snobbevenner. Nevøens far er en direktør i en stor moderne fabrikk som produserer gummislanger. Hulot som er arbeidsledig får jobb ved fabrikken og det oppstår situasjoner definitivt hentet og inspirert fra Chaplins Modern Times.

 

Det gamle møter det nye, og mens en mer eller mindre beærer det gamle, blir det nye møtt med satire.

 

En sjarmerende film med flere kreative sett, likte best satiren mot snobberiet og hvordan den speiler forbruk og teknologitrangen ikke ulikt det vi har i dag, bare at samfunnet her er et etterkrigs Franrike på vei inn i det glade 60 tallet, men filmen som varer i nesten 2 timer snegler seg frem og repeterer humoren til døde. Filmen hadde tatt seg bedre ut som en times lang komedie.

 

Filmen ble svært godt mottatt av publikum da den kom ut, og det ble laget en engelsk versjon som i tillegg var dubbet, men kjedeligere komedie enn dette er sjelden vare. pluss for de overnevnte temaene som konsumerisme og det moderne vs tradisjonelle

 

2/5

 

Neste film: Jalsaghar (1958)

[Mifune 0]

1001 # 339 - The 400 Blows (1959)

 

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/f/f9/Quatre_coups2.jpg

Les quatre cents coups

Regi: François Truffaut

Med: Jean-Pierre Léaud, Albert Rémy, Claire Maurier

 

Antoine Doinel, er en ung parisisk gutt forsømt av sine nytteløse foreldre. Han skulker skolen, finner på rampestreker og stjeler. Etter å ha rømt hjemmefra trekker han på gatene i Paris og opplever med barndoms øyne en stor by full av muligheter.

 

En definerende film innen fransk nouvelle vague, en blanding av italiensk neorealisme og klassisk hollywood. En halv-selvbiografisk film basert på hendelser i livet til Truffaut og hans venner. Noe inspirert er filmen av Vigo's Zero De Conduite. Og i tillegg til å være en karakterstudie, løfter den av lokket til den urettferdige behandlingen som franske ungdomsforbrytere gikk gjennom på den tiden.

 

Filmen er også en av fire andre filmer hvor Truffaut igjen besøker Antoine (også spilt av Léaud) hvor vi ser ham i voksenlivet.

 

Til tross for et tilsynelatende overfladisk plot så er dette en mye mer underholdende film enn hva jeg trodde. Bare det at den er basert på Truffaut's egne erfaringer og måten den er fortalt på gjør filmen fortjent til sin legendariske status. Filmet på ekte steder uten professjonelle skuespillere (italiensk neo realisme for dere filmbuff snobber).

 

Jean-Pierre Léaud spiller Antoine usedvanlig godt, som en tankefull, men opprørsk skoleelev som heller går på kino med sine venner enn å gå på skolen. Hans mor (Claire Maurier) viser liten interesse for gutten, også lite fra hans far. Han trekker seg tilbake hver dag utilfreds og sitter og dagdrømmer på senga.

 

Veldig pen kinematografi og fremdeles skarp. Truffauts mesterverk beveger og engasjerer i sin studie av ungdom som er like aktuell i dag. Uten tvil verdt en titt, og kanskje verdt et innkjøp av Criterion utgaven om du er en filmbøff, den tilbyr et ypperlig innsiktsfull glimt av både filmen og Truffaut.

 

5/5

 

Neste film : North By Northwest (1959)

[Mifune 0]

1001 # 340 - North By Northwest (1959)

 

Regi: Alfred Hitchcok

 

Med: Cary Grant, Eva Marie Saint, James Mason, Martin Landau

 

Cary Grant er Roger O. Thornhill, en travel leder i et reklamebyrå blir ved uhell antatt for å være en agent for amerikansk etteretningstjeneste, og blir bortført av fiendtlige spioner for så å bli jaget av politi og andre uhyggelige karakterer landet over.

 

Nok en kvintessensiell Hitchcock film, en ordinær mann feilaktig identifisert og satt i en ekstrem situasjon han ikke kan kontrollere, og i en mystisk organisasjons nådeløse grep. Organisasjonen ønsker stopp av inngrep som forstyrrer deres planer om å smugle statlige hemmeligheter, filmens klassiske mcguffin.

 

Filmen starter med Bernard Herrmans score, dramatisk, fengende og har den effekten som gjør den sittende igjen i hodet lenge etterpå. Episk og tirrende som bare gir deg forsmak på hva som kommer.

 

Filmen tar oss med overalt, fra overklassepalass til fønkishus plassert på toppen av mt Rushmore, FN bygningen (som Hitch brøt loven ved å filme, skjult i en van på andre siden av gaten), New York til Chicago.

 

Ernest Lehman hadde som mål å skrive en Hitchcock film til å legge andre Hitchcock filmene flate, og her får vi servert en original historie og masse vittig dialog. Til tross for to timer lang spilletid er filmen aldri kjedelig og er stilsikker tvert gjennom og uten tvil en av del aller beste thrillerene laget. Skal en finne en film som definerer Hitchcock som "master of suspense" går du ikke feil med dette praktfulle mesterverket.

 

Filmens kinematografi av Robert Burks er nydelig. Mattetegninger og widescreen scener av enten storby eller midt ute på bygda er veldig forsegjort. Scenesettene som foregår ved Rushmore er legendariske, en kombinasjon av mattegninger, betong og effektive kameravinkler ser det alikevel bra ut til tross for at en ser skillene på bluray utgaven.

 

Istedefor Stewart, så gikk Hitch for Cary Grant, må innrømme det er vanskelig å se noen andre fange Thornhills glatte og munnrappe heltemot på en så tilsynelatende uanstrengt og elegant presisjon.

 

Filmens anatgonist er Phillip Vandamm, spilt av James Mason. En rolle ofte forbundet med Mason, også elegant, men Thornhills strake motsetning. Masons stemme gjør seg spesielt markant og en får en skurk på høyde med de vi ser i James Bond filmene. En annen motpart er Vandamms håndhever, spilt av en ung Martin Landau. Med sitt særegne utseende glir han inn i rekken av Hitchcocks spesielle skurkekarakterer. En rolle som jeg hang meg litt opp i må jeg innrømme pga en av de siste dialogene mellom ham og Vandamme. Hvor han sier : Call it my woman's intuition. Som jeg ved første anledning tok for å være en sarkastisk bemerkning han gav Vandamme siden han tydelig er veldig emosjonelt opphengt i Eve Kendall, men skal sies at den replikken er et hint til at karakteren er homofil.

 

Filmens romantiske halvpart spilles av Eva Marie Saint, god kjemi mellom hun og Grant. Noe mystisk og seksuell samt som hun bøyer strikken flere ganger ved seksuelle innuendoer.

 

Hitchcocks lengste film er også en av hans aller aller beste, flyscenen er fremdeles glimrende. Bluray anbefales her

 

5/5

 

Neste film: Some Like It Hot (1959)

[Mifune 0]

1001 # 341 - Some Like It Hot (1959)

 

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/b/b4/Some_Like_It_Hot_poster.jpg

 

 

 

Regi: Billy Wilder

Med: Tony Curtis, Jack Lemmon, Marylin Monroe

 

På farten kan jeg nevne en håndfull regissører som har evnen til å lage en perfekt film. En perfekt film i mine øyne er aldri kjedelig, og har alle filmens aspekter sveiset sammen perfekt i sømmene. Kinematografi, manus, skuespill, musikk og alt det andre jeg ikke egentlig vet hva er som lager den ultimate atmosfæren en god film har. Billy Wilder er en av dem, men det visste jeg etter jeg så The Private Life Of Sherlock Holmes og Sunset Blvd.

 

Kort fortalt handler filmen om to musikere, Jerry (Lemmon) og Joe (Curtis), som klarer å rømme den ulovlige nattklubben (handlingen foregår i 1929 og alkohol var fyfy) etter at politiet raider den, og senere med en smule flaks rømmer mafiaen etter å ha vært vitne til massemord. Desperate etter penger og med mafiaen på let etter dem, klarer de å lure til seg en jobb i et all-girl band, kledd ut som Geraldine (snart Daphne) og Josephine. Men plagsomme og elskovsyke millionærer og en uventet forelskelse i vokalisten Sugar (Monroe) kompliserer ting.

 

Dette var jo banebrytende saker på denne tiden, et aldri så lite hint til seksuell revolusjon er å hente da den tydelig drar frem feminisme og mannlig selvtekt som banet vei for filmer som Tootsie. Filmen er også sett med 50 talls øyne vulgær og har strekker strikken til bristepunktet flere ganger. Filmen som komedie bryter også alle regler for hva sjangeren da og nå krevdes, en historie basert på massemord, et manus som var halveis ferdig (som kanskje kan tenkes til at noe var improvisert?) og en spilletid på omtrent 2 timer, tre STORE no-no's innen komedie

 

Filmens manus er et av hovedtrekkene med hva som gjør filmen spesiell, nå vet jeg ikke hvor mye i filmen er improvisert eller om noe er det i hele tatt. One linere jeg ikke har hørt maken til på noen tidligere filmer og jeg tok meg selv flere ganger i å gapskratte.

 

Men alene er det ikke sikkert manuset hadde fungert så bra, ihvertfall innbiller jeg meg det, for uten klasseskuespillere som Jack Lemmon, Tony Curtis og Marylin Monroe så vet jeg heller ikke om det hadde vært like bra, men en dragende følelse i magen sier meg at det er å undervurdere Wilder dette og.

 

Tony Curtis har allerede bevist via hans utfordrende roller at han er og var mye mer enn hva publikum og studioene ville ha han til. Egentlig dømt til en rolle i romantiske filmer med sitt utseende hoppet han så i roller som The Defiant Ones og ikke minst Sweet Smell Of Success. Hans Cary Grant etterligning er "priceless" når han igjen kler seg ut som millionæren "shell oil jr" for å forføre Sugar. Scenen hvor han glemmer å ta av seg alt utenom øreringene var så uventet morsom, en kan ikke la være å tenke "å herregud ta dem av !!" Som igjen sier litt av sympatien de oppnår til tross lureriet.

 

Jack Lemmon har for meg vært den "snille" i Grumpy Old Men sammen med Walther Matthau. Her beviser han med sin komiske timing, og er usedvanlig komfortabel i dameklær med tanke på at det var 50 tallet at han er en stor stor stjerne. Sammen med Curtis dannes det en fin fin kjemi, og et mer naturlig film- og komikerpar skal en lete litt etter.

 

Forskjellen mellom de to er at Curtis' Joe sliter mer med damerollen og kan ikke vente med å komme seg ut av kjolen, mens Lemmon er uhemmet morsom da han ser ikke ut til at han vil ut av kjolen og i tillegg er noe begeistret over sin forlovelse. Wilder ville at hans karakterer skulle være rent heteroseksuelle og det er noe av oppskriftens suksess.

 

Problematiske Marylin Monroe skal det sies at hun til tross for at virker ørlite sliten i noen få scener er alikevel vakrere og mer behagelig å se på enn noen gang. Mulig pga at hun var gravid, men hun slet også med alkohol og andre godsaker vet vi alle. Var ikke helt komfortabel med stemeleie hennes i filmen Gentlemen Prefer Blondes, men har en mer jordnær tilnærmelet karakter i denne.

 

Nå skal det nevnes at frøken Baker egentlig var mye smartere enn hva hennes karakterer på skjermen var, og det skal en god dose selvironi for å levere replikker som : Real diamonds ? they must be worth their weight in gold...

 

Jeg har ikke sett SILH før nå, og si at jeg var bergtatt og underholdt før første 1 tall var passert sekundmåleren er en undervurdering. Den komedien jeg har sett av tidlig datostempel og samtidig noenlunde spennende. En uventet film dømt til Hollyood's skjærsild av Selznick, som blander drap, komedie og transvestitter strålende og er uten mer gjennomtanke en definitiv superkomedie verdt AFI's best comedy of all time honnør. Jeg klarer ikke å finne noe negativt om denne filmen, rett og slett en perfekt underholdning.

 

Og den beste replikken kommer helt i slutten, uventet og hysterisk !!!

 

Skal til innkjøp av denne så snart en bluray er på hylla

 

5/5

 

Neste film : Anatomy Of A Murder (1959)

[Mifune 0]

1001 # 342 - Anatomy Of A Murder (1959)

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/2/2f/AnatomyMurder2.jpg

 

Regi: Otto Preminger

Med: James Stewart, George C Scott, Lee Remick, Ben Gazzara

 

Frederick Manion (Ben Gazzara), en krigshelt og løytnant blir arrestert for å ha skutt og drept en bartender, Barney Quill. Han påstår, til sitt forsvar at offeret hadde voldtatt og banket opp kona hans Laura (Lee Remick). Hun støtter hans historie, men politiets lege finner ingen bevis på voldtekt. Manion får tak i Paul "Polly" Biegler (Stewart) som sin advokat, en ydmyk småbys advokat. Under intervjuer og sin etterforskning oppdager Biegler at Manion er noe voldelig eiendomssyk og sjalu, og at hans kone er noe løssluppen og har et rykte som sier at hun har en tendens å havne i andre menns biler o.l. Biegler innser at aktor i saken vil overbevise i retten at Laura var bartenderens elskerinne og at Manion drepte ham og banket henne opp da han oppdaget dem sammen. Manion påberoper seg "ikke skyldig" og Biegler som vet han ikke har en sterk sak, jobber sammen med sine assistenter for å finne noe som vil redde Manion.

 

Har blitt litt kjent med Hays koden i løpet av alle disse filmene, og ved slutten av -40 tallet var administrasjonen som sensurerte filmer dalende i autoritet. Filmer som Wilder's Some Like It Hot, Hitchcocks Psycho og Anatomy of a Murder av Preminger kan sies å ha tøyd strikken så langt at det førte til at Hays koden ble opphørt, og førte til at MPAA oppstod med sitt nye ratingsystem. Filmen var en av de første mainstreamproduksjonene som taklet sex og voldtekt på grafiske betegnelser. Den brukte også ord som var uhørte på film som: truser (panties), voldtekt og spermatogenesis. En kompromissløs, kompleks og stor produksjon med andre ord laget av en kompromissløs, kompleks og stor regissør.

 

Den generelle rettsaksfilmen har stort sett en vanlig oppskrift, en idealist som forsvarer sin klient som definitivt er uskyldig, han arbeider mot et kynisk og ofte mektig apparat som aktor og til tross for store personlige tap blir han/hun belønnet med den uskyldiges frikjennelse, den virkelige forbryteren blir avslørt og advokatavgiftene nevnes fint lite. Anatomy Of A Murder derimot byr på det motsatte, Biegler "coacher" kona til å kle seg ordentlig og bruke hofteholder slik at juryen skal tro at hun ikke er et ludder, noe som definitivt ikke er dagligdags eller lovlig. Men på den andre siden er aktoren enda mer kynisk og forhåndsdømmende at sympativekten ligger alltid på Bieglers fordel. Det jeg likte aller mest er at en aldri vet hva som er sannheten, hva som virkelig skjedde og ikke før i slutten får en servert en indirekte løsning.

 

Filmen starter med Saul Bass sin velkjente åpningssekvens, så velkjent at det fort å ta feil av filmene. Bass laget blant annet åpningsekvenser til Hitchcock, og derfor trodde jeg lenge at dette også var nettopp en Hitchcock film. Lett å se hvor Olly Moss har hentet sin kunst fra...

 

Stewart spiller som sagt Biegler, sympatisk og ydmyk slik vi kjenner ham. Med sin velkjente langsomme uttale og aww shucks kommentarer havner han i mål slik han alltid klarer. Sammen med sin bedrukne etterforskningspartner og sekretær finkjemmer de detaljer,lovbøker og vitner etter en mulig seier.

 

Lee Remick spiller overbevisende som den noe løsslupne kona, som blåøyd og naiv blir slengt inn i en situasjon hun overhode ikke har kontroll over. Men med overfladisk kontroll og tydelig er det noen som drar i strengene hennes så er hun i tillegg til mannen en vanskelig person å få tak på. Ikke verst til en dame som senere skulle spille adoptivmoren til Beelzebub...

 

Ben Gazzara er en av to virkelige særegne "nye" ansiktene. Måten han spiller en tilsynelatende smart og kalkulerende krigshelt er av den sjeldne sorten. Sosiopat diagnosen ligger å syder i underflaten og en vet aldri helt om hva som er fakta i saken når en ser i Gazzaras øyne. Han virker som en person som definitivt på den rette dagen kunne banka kona skikkelig, men han er også som sagt en intelligent, oppegående og ikke minst en krigshelt. Var han sinnsykt i gjerningsøyeblikket eller var det et planlagt mord ?

 

Andre "nye" ansikt ut er George C Scott som spiller aktorens "rådgiver" under rettsaken, det går ikke lenge etter rettsakens star før en aner hvem som er sjef over hvem. Mens distriktadvokaten hisser seg opp og roper "objection" ved alt som går mot hans vei, sitter Scott's Ass. State Atty. Gen. Claude Dancer i bakgrunnen før han tar over showet til distriktsadvokaten. Det bare eimer med autoritet bak denne mannen som senere skulle spille Patton.

 

Sammen med filmer som 12 Angry Men, er dette en svært velspilt og effektiv rettsaksdrama med krimelementer. Denne er ikke så "stagey" som Lumets mesterverk, men hvis jeg peker på filmer som er basert enten på Perry Mason eller John Grisham så bør en se hvor landet ligger. Slutten er et realt spark i bakhodet, underforstående kanskje. Men med et optimistisk innblikk for nesten alle involverte. Uten tvil en av de beste rettsaksfilmene laget, hvor utallige filmer har hentet mye inspirasjon fra.

 

5/5

 

Neste film : Les Yeux Sans Visage "Eyes Without A Face" (1959)

[Mifune 0]

1001 # 343 - Les Youx Sans Visage (1959)

 

Eyes Without A Face

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/c/c1/Eyeswithoutaface_poster.jpg

Regi: Georges Franju

Med: Pierre Brasseur, Alida Valli, Juliette Mayniel

 

Franske regissører var avhengig av et amerikansk publikum for å oppnå mest mulig suksess, men det betydde at de måtte sno seg gjennom den strenge sensuren. Men enkelte var dømt til å dukke opp før eller senere for å lage filmer ikke påtenkt kassasuksess over havet, kompromissløse, fandenivoldske regissører som f.eks den erfarne Franju var uten tvil en av dem. Et svært ofte kopiert plott, en sinnsyk kirurg overlever en stygg bilulykke med tilsynelatende få skrammer. Hans assistent og datter overlever men blir uhyggelig vansiret. Han starter da et prosjekt med å kidnappe unge damer som han tar med ned i sin private kirurgiklinikk nede i kjelleren sin og transplanterer ansiktene deres over til datteren.

 

Filmens åpningsekvens, en nattlig kjøretur og i det trærne suser forbi kameraet spilles en sirkuslignende melodi som innleder en makaber atmosfære og vi sakte med sikkert blir kjent med en gal "vitenskapsmann" som bor i et stort palass med labyrintiske ganger og kroker og har fryktinngytende hunder i bur som vil ha kjøtt. Ofrene dør og blir enten kastet i graver eller matet til hunder. Alene gjennom huset går datteren mer eller mindre uvitende om hva faren holder på med, en maske dekker hennes vansirede ansikt.

 

Europeiske grøssere har ligget en stund i dvale, men med hjelp av forfattere som Bouileau og Narcejac (som forøvrig er bak novellen som inspirerte Clouzot's Les Diabolique) og kinematografien til Eugene Schüfftan ble det noenlunde tamme plottet tilføyd en mer poetisk tilnærmelse. En mørk og angstfull Hammerinspirert grøsser, sparsommelig på musikken, med unntak fra sirkusmelodien som passer perfekt til den makabre surrealistiske historien. Masken som blir brukt er veldig Michael Myers, og har definitivt en poetisk tilnærmelse av angst og frykt. Utrykksløs speiler hun tomheten hun skjuler bak den tilsynelatende kalde eksteriøret, og til tross for at hun ender opp som filmens protagonist er galskapen er ikke langt unna.

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/f/f8/Eyeswithoutaface_mask.png

 

Filmen er svært grafisk, jeg trodde ikke mine øyne da en faktisk overser hele transplantasjonen. Filmen skal ha fulgt den europeiske sensurens konsensus under produksjonen, og til tross for at den passerte gjennom sensuren så ble den sett på som den mest kontroversielle av sin tid og kritkken varierte alt i fra jubelrop til buing.

 

En rekke filmer kommer ferskt til minnet hvor uten tvil regissørene har blitt påvirket. Carpenter's Halloween og Woo's Face/Off. Tviler ikke at Hannibal Lecter ble gitt en og to karakteristikker som følge av Franju's merkelige mesterverk. Laugier's Martyrs og Aja's Haute Tension er to mer moderne "angst" thrillere som kan settes i samme atmosfæriske bane. Men nok namedropping

 

En veldig tøff film for sin tid, den mest grafiske og voldelige 50 talls filmen jeg har sett til nå. Men også en svært effektiv grøsser som jeg anbefaler på det varmeste. Filmen er svakest rent plotmessig og byr på en rekke ulogiske og utroverdige øyeblikk.

 

4/5

 

Neste film : Ride Lonesome (1959)

[Mifune 0]

1001 # 344 - Ride Lonesome (1959)

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/1/13/Ridelonesomepost3jv.jpg

 

Regi: Budd Boetticher

Med: Randolph Scott, Karen Steele, Lee Van Cleef, James Coburn

 

En ettersøkt morder, Billy John (James Best) blir fanget av dusørjegeren Ben Brigade (Randolph Scott). Målet er Santa Cruz hvor morderen skal henges. Brigade stopper ved en transittstasjon hvor han redder bestyrerens kone fra indianerangrep, og verver til seg hjelp av to fredløse slik at resten av ferden blir noe tryggere. Men indianerene angriper ustanselig, de fredløse vil ha Billy John kun for seg selv da amnesti blir tilbudt som en del av dusøren, og Billy's bror Frank (Lee Van Cleef) er ute etter å redde ham, men Brigade har andre planer.

 

Regissør Boetticher er kanskje mest kjent for sine lavbudsjetts westernfilmer som han laget på slutten av 50 tallet med Randolph Scott i hovedrollen og Burt Kennedy som manusforfatter. Kjent for å være sparsommelige i stil, dramatiske berglendte landskap i nærheten av Lone Pine, California, og tilbakevendende historier om en en ensom mann søkende etter hevn vandrende i et brutalt og abstrakt landskap. Ride Lonesome er en av hans største filmer sammen med The Tall T, Commance Station og Descision At Sundown.

 

Randolph Scott en veteran i Hollywood startet sin karriere i fasen hvor stumfilmene gikk ut og lydfilmene kom. Han personifiserer autoritet finfint med sin rake 188 cm lange kropp, og skaper troverdig frykt hos sine motstandere. Det er mye mer ved Brigade enn hva øye ser, hans egentlige mål er ikke Billy John, men hans bror Frank som myrdet Brigade's kone.

 

Med sine fredløse venner Sam Boone (Pernell Roberts), Whit (James Coburn) og Carrie Lane (Karen Steele) som han redder fra indianere(hans debut) tar de den lange turen til Santa Cruz , blir vi utsatt for en nesten tilsynelatende vandring uten mål og mening, men som en del av Brigades sjakkspill for gå has på Frank er planlagt av en overlegen strateg. I bakgrunnen planlegger de fredløse hvordan de kan få has på Billy John, da de vet at Brigade er ingen mann som lar seg knekke lett. Lojaliteten mellom de vandrende skifter hele tiden, og det psykologiske spillet er i gang.

 

Det filmen lider av er den tydelige lavbudsjetts produksjonen, stemmene er dubbet av skuespillerene i ettertid, og ikke på noen god måte. Lydbildet i bakgrunnen er ikke eksisterende, og en mister mye av filmens andre hovedkarakter, den brutale naturen og det kommer heller ikke som noen fordel for skuespillet sin del heller.

 

En kort, men ellers god klassisk westernfilm som ikke skremte meg fra å utforske mer av Boetticher/Scott/Kennedy samarbeidsproduksjoner. Engasjerende og aldri kjedelig.

 

4/5

 

Neste film: Black Orpheus (1959)

[Mifune 0]

1001 # 345 - Orfeu Negro (1959)

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/0/0b/BlackOrpheusposter.jpg

 

 

Regi: Marcel Camus

Med: Breno Mello, Marpessa Dawn, Lourdes De Oliveira

 

Orfeo, en brasiliansk trikkekonduktør som bor i Rio De Janeiro er forlovet med Mira. Det er karnivalsesong og han møter Eurydice, som har rømt landsbyen sin da hun har en morder etter seg. Og det er kjærlighet ved første blikk. Eurydice bor sammen med en slektning, Sarafina som er en venn og nabo av Orfeo og Mira. Kort fortalt er dette en handling hentet litt i fra den gamle greske legenden blandet med brasilianske tradisjoner og et teaterstykke av Moraes.

 

Satt til i en moderne setting, nærmere sagt en favela i Rio De Janeiro under et karneval. Kanskje aller best kjent for er filmens musikk, som består av en rekke sambaer.

 

Dette er en film med et litt vidunderlig rykte og er ansett som en klassiker, så når jeg skulle til å sette meg i godstolen hadde jeg litt forventninger. Jeg så for meg en klassiker laget under andre vilkår og regler enn det jeg har sett til nå, og håpet på en småsyk film med litt galskap. Når filmen endelig sluttet satt jeg igjen med en noe skuffet følelse, hva er det med denne filmen som gjør seg fortjent til den anseelsen den har fått ? Den har masse flotte farger, og byr på en og to flotte bakgrunner av Sukkertoppen og Jesusstatuen, og for ikke å glemme et nærmest transelignende sambascore og innblikk i brasiliansk overtro som voodoo.

 

Jeg tror grunnen til at jeg ikke helt fikk stemningen er fordi jeg har sett Cocteau's Orphée som var en grei og fin småsurrealistisk produksjon, men den hadde et mye bedre kamera-arbeid bak seg og skuespillet var hakket bedre. På den andre siden har Orfeu Negro et intenst sambascore. Problemet derimot kom ca en time ut i filmen, da fikk jeg følelsen av å være tilbake til Hyperstate i Oslo Spektrum. Alkoholen var på vei ut, og hodepinen på inn. Skallebank og "trøttsinna" samtidig er ingen fin blanding. Jeg ville rett og slett at musikken skulle stoppe. Seeropplevelsen var som å ta speed samtidig som ADHD'en skapet seg i bakhodet. Det ble så hyper-energisk at jeg ville nesten skrike. Historien derimot føltes svært overfladisk, de danser og danser, Orfeu faller for Eurydice fortere enn olja lyn, med ingen ordentlig karakterutvikliing, eller oppbygging. Rios beboere virker som hjernedøde idioter som danser vekk livet, en nokså nedverdigende vinkel av en nasjon, og på grunn av dette kan jeg forstå hvorfor brasilianere ikke likte denne ensidige oppfatningen filmen gav dem.

 

Som jeg sa, dette var en masete film som ikke engasjerte meg til å forstå. Den gjorde ikke mye for å tilfredstille meg, og jeg vil heller anbefale Cocteau's versjon fra '49 (tror jeg), den virker mer tro mot den originale handlingen og det alene er mye mer interessant. Den er ikke forferdelig dårlig, men den er heller ikke særlig god. Nesten som grandiosa'en så er dette en film som jeg forstod etter tre kvarter at dette er noe jeg nesten angrer på. For mange folk som hopper opp og ned, og hovedhandlingen som er denne tragiske romantismen virker mer fokusert under beltestedet (down south), enn det som foregår lengre nord. Myten blir behandlet noe klumsete, og blir derfor ikke tatt seriøst.

 

Jeg liker heller ikke filmer hvor folk er så vanvittig glad hele tiden og det ikke er noe tilsynelatende grunnlag for det. Shiny Happy People ? Go fuck Yourself Michael Stipe!

 

2/5

 

Neste film : Shadows (1959)

[Kiddo 0]

Tre kvarter etter at du satt grandisen i ovnen, pleier du å angre på det?

 

Angående Ride Lonesome: Hvordan synes du budsjettet spiller negativt inn på filmen (forutenom dubbinga, som jeg ikke husker)? Det "ikke-eksisterende" lydbilde i bakgrunnen forsterker vel bare følelsen av det "abstrakte"? Som er så fint i disse filmene? Jeg vet ikke om du mente å implisere det, men jeg tror ikke budsjettet var det som underslo bakgrunnslydene det var nok et bevisst valg fra Buds side. Det er en klarhet, en helt egenrådig klarhet i westernfilmene hans. Og denne klarheten vokser ut av en beherska, sparsommelig bruk av virkemidler, audielle og visuelle. Hvis han er kusken og filmmediet hesten, så vet han hvor han vil og sier "slutt med den gryntinga di. Du skal få puste, ja det skal du, men ikke noe mer."

[Mifune 0]

1001 # 346 - Shadows (1959)

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/2/20/Jc_shadows.jpg

 

Regi: John Cassavettes

Med: Ben Carruthers, Lelia Goldoni

 

Handler om livet til en gruppe beatnik'ere i New York. En ung lystonet negresse forelsker seg i en hvit gutt, hennes bror finner bare arbeid som er nedverdigende. Det er disse protagonistene vi følger hovedsaklig, men møter også andre sleipe personer.

 

Rett før filmen slutter av kommer det frem en tekst som sier at filmen er en improvisert produksjon, men det skal nevnes at Cassavettes og skuespillerene har også sagt at filmen er skriptet. Men filmen skal ha utviklet seg til en improv. De fleste filmene begynner med en ide, for så å utvikle seg til et manus og så pustes det liv via skuespillere, Shadows kan du si hadde reversert hele greia. Filmen startet som med en arbeidsgruppe bestående av uerfarne skuespillere ledet av Cassavettes som som utviklet situasjoner og forhold, som utviklet seg til at Cassavettes via et radioshow oppfordret til å finanisere en uavhengig produksjon ("indie"). Etter første screening, satte Cassavettes seg ned å laget flere scener for å lage en sterkere og mer sammenhengende film, og derav er filmen en improvisert produksjon. Les mer om dette på Criterion!

 

Cassavettes debut er uten tvil forut sin tid, forhold mellom segregerte raser var tabu fremdeles. Og det jeg likte aller best var måten den dokumenterer og fanger tiden den er laget i, samtidig som den er like aktuell i dag. Den har ingen helter, skurker eller linært plottlinje, ingen innarbeidet spenningskurve, ingen innøvd komirutine, og ikke mer sex og vold enn hva som trengs. En røff milepæl innen innflytelsesrike indiefilmer noensinne, den takler så fint et tema Hollywood ikke ville ha tatt i med en 4 meter lang pinne. Spenningen inne i den sorte familien som melder seg når en ung dame begynner å date hvitinger - Cassavettes jazzer opp stemningen og bryter alle regler med en ganske enkel handling. Mulig den virker noe datert til tider, men som et dokument på 50 tallets beatnik generasjon i New York og den trange såre fødselen til amerikanske "indie" produksjoner er denne VIKTIG!

 

4/5

 

Neste film : Apur Sanshar (The World Of Apu)

[Mifune 0]

"Tre kvarter etter at du satt grandisen i ovnen, pleier du å angre på det?"

 

dette var kanskje å sette det litt på spissen, men jeg angrer stort sett halvtime etter maten har blitt konsumert

 

 

"jeg tror ikke budsjettet var det som underslo bakgrunnslydene – det var nok et bevisst valg fra Buds side"

 

Min personlige mening og nærmeste reaksjon var at det ødela mer for filmens kinematografi av landskapet som også var abstrakt, om ikke et viktigere virkemiddel. Det ødela som sagt også engasjementet mitt fra skuespillet sin side men men...

 

Mulig det var et bevisst valg, men det vet mulig andre mer om, link gjerne der...

[Kiddo 0]

dette var kanskje å sette det litt på spissen, men jeg angrer stort sett halvtime etter maten har blitt konsumert

 

Medberegna 10 min steketid og 5 min spising, blir jo det tre kvarter! Du satt det ikke på spissen, det var en nøktern grandiosalignelse.

 

Jeg har ikke noe link, snakker kun ut i fra tro, håp og kjærlighet. Men må se Ride Lonesome på nytt for at dette skal bli en nyttig diskusjon. Og det har jeg lyst til, selv om min westernrangel har sett sine varmere solskinnsdager (tok dog et gjensyn med Collorado Territory her om dagen - jeg har kommet fram til: for en film! Har dessuten sett Dead Man siden sist. Får kjøre en oppdateringspost en av dagene).

[Mifune 0]

"Medberegna 10 min steketid og 5 min spising, blir jo det tre kvarter! Du satt det ikke på spissen, det var en nøktern grandiosalignelse."

 

haha, ok takk for rettelsen !

 

 

"Jeg har ikke noe link, snakker kun ut i fra tro, håp og kjærlighet. Men må se Ride Lonesome på nytt for at dette skal bli en nyttig diskusjon. Og det har jeg lyst til, selv om min westernrangel har sett sine varmere solskinnsdager (tok dog et gjensyn med Collorado Territory her om dagen - jeg har kommet fram til: for en film! Har dessuten sett Dead Man siden sist. Får kjøre en oppdateringspost en av dagene)"

 

ok, ser frem til andre synspunkter her. Filmen havnet ihvertfall over på godsida mi til tross for det lille jeg ikke likte...

[Mifune 0]

1001 # 347 - Apu Sansar (অপুর সংসার) (1959)

 

The World Of Apu

http://alternativechronicle.files.wordpress.com/2010/01/apur-sansar.jpg

 

 

Regi: Satyajit Ray

Med: Soumitra Chatterjee

 

Tredje og siste film i Apu serien av Ray, de to forrige var to fremragende filmer som mer eller mindre gav meg bakoversveis. Første film Pather Panchali tar for seg hans barneår, hvor han mister søstera si, og familien må flytte til en annen landsby, Aparajitu som er andre film handler om Apu's tenår og her mister han både mor og far. Grunnen til oppsummeringen er at den tredje filmen ender med en slags full sirkel. Hans største tragedie og traume er rett rundt hjørnet, han mister konen i barsel men etter 3 år med depresjon innser han ansvaret som ligger foran ham.

 

Hva er det som gjør disse filmene så spesielle og uforglemmelige ? Handlingen er egentlig alt for enkel, så det er ikke plottet eller manuset som er nyvinnende eller originalt. Det er de meningsfulle detaljene som Ray putter inn i hver filmramme. En legger kanskje ikke merke til det ved første glans, og regien virker kanskje derfor irrelevant for et publikum vant med en mer linær narrasjon. Men jeg tror det er detaljene til Ray er essensielle, måten de bringer frem en sinnstemning og forholdet mellom karakterene i verden rundt dem.

 

Trilogien er et mesterverk også fordi den dokumenterer så godt livet i Bengal på det tidlige 1900 tallet, men bruker tidløse temaer, som også er universelle. Genuint bevegende filmer med karakterhistorier hvor nyansene spilles på ansiktsutrykkene til skuespillerene, og ikke i dialog.

 

Apu Sansar, er like superb som sine forgjengere. Tempoet er vel det jeg kan sette fingeren på som annereledes, om ikke bedre. Jeg var ihvertfall engasjert hver eneste øyeblikk av filmen, og det finnes ikke en eneste uinteressant ramme av film. Slutten lever ikke helt opp til de to forrige, men var glad for en optimistisk og håpefull slutt på sagaen. Men egentlig hadde jeg ikke lyst at historien skulle slutte.

 

Soumitra Chatterjee's debut som voksne Apu er uten tvil oscarverdig, Sharmila Tagore som også er ansett som legendarisk innen indisk film spiller kona spiller også svært overbevisende som en jente i et arrangert ekteskap.

 

Kurosawa hadde enorm respekt for Ray, og uttalte svært poetisk som sin kollega at det å ikke ha sett en film av Ray, var som å eksistere uten å ha sett solen eller månen. Kanskje en uttale en burde forvente seg av en legendarisk regissør. Jeg simpelthen elsker disse filmene, og tror ikke asiatisk film har beveget meg mer enn disse. En av de beste trilogiene der ute og etter en har sett filmene satt jeg med en følelse av å sett noe episk, men alikevel en enkel historie om en ung gutt som vokser opp.

 

5/5

 

Neste film: À bout de souffle (1959)

[Mifune 0]

1001 # 348 - A Bout De Souffle (1959)

 

Breathless

Regi: Jean-Luc Godard

Med: Jean-Paul Belmondo, Jean Seberg

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/f/fa/A_souffle.jpg

 

En biltyv ettersøkt for drapet på en politimann går i skjul, og samtidig prøver å overtale en pike med seg til Italia.

 

Filmen som startet det hele, den postmoderne filmen, avbrutte filmkutt og visuelle perler er det nok av. "All style and no substance" blir som regel tråkket på med mindre Tarantino står bak, men argumentet her er at Tarantino hadde ikke vært den filmskaperen hadde det ikke vært for Godard.

 

Michel (Belmondo) er den sosiopatiske kriminelle på flukt fra loven, en karakter som både er å forakte og drømme seg bort i. Noe som gjør det svært vanskelig å opp nå empati med ham, samtidig som vi nesten ikke kan la være. Måten han ser opp til amerikanske skuespillere som Bogart, og imiterer ham viser vel til at han er en falsk, overfladisk person, og med Patricia som igjen imiterer folk hun møter er budskapet kanskje at vi alle er overfladiske og falske til tider.

 

Patricia (Seberg) er så søt som en amerikansk pike i Paris bør være, accenten er noe av det peneste jeg har hørt. Men det er vel liten tvil om at det er Belmondo som stjeler showet.

 

Mye teknisk filmpreik å rote seg borti her, mye av det forstår jeg lite av selv så jeg bedømmer bare det lille jeg oppdager ved første visning. Dette er min første Godardfilm, og kan trygt si at den blir ikke mins siste. Filmstudenter og lignende har skrevet doktoravhandlinger på filmer som dette, så jeg lar den tekniske "mumbojumboet" opp til andre som kan det bedre enn meg.

 

Tar da heller frem scener som jeg syntes var fine og helt ok, filmen har en lang scene som foregår inne i den lille leiligheten til Patricia, hvor hun og Michel småsnakker og elsker flere ganger, tror den varer i 10-15 minutt. Kanskje litt i det lengste laget av og til, men det var den eneste scenen som kjedet meg ørlite granne.

 

Sluttscenen visste jeg litt om fra før av, den er vel ikonisk i dag vel og merke, men desverre også ofte misforstått pga dårlige oversettere. Det er vanskelig å vite om Michel der han ligger døende forbanner Patricia eller verden generelt. Men jeg liker best den versjonen, og den jeg tror er den rette er at når Michel sier følgende : Makes me want to puke, og Patricia henvender seg til politimannen Vital: What did he say? og får til svar He said you make him want to puke. Altså er det å forstå at Vital hørte ikke hva Michel sa fullstendig og oversatte mer eller mindre feil. Definitivt en uforglemmelig scene når Patricia som et spørsmål tegn spør What is a puke? Men oversettelsen varierer svært alt ettersom hvilken versjon en ser, og derfor anbefaler jeg Criterion versjonen som jeg nettopp så.

 

Godard er faktisk fremdeles aktiv, trodde han hadde steget inn i de legendariske filmskaperens villmarker en stund tilbake. Ungfolen på 80 år er derfor et bevis på at han elsker sitt yrke.

 

Ser frem til flere Godard filmer som jeg tror kommer til å dukke opp flere ganger, en av de mest innflytelses rike regissører fremdeles i live, alt fra Tarantino til Jarmusch og Scorsese kan mer eller mindre kalles hans disipler da en ser mange elementer i deres filmer som er enten en homage eller "tyveri". Og jeg ser ikke bort ifra at det blir gjensyn med denne filmen så alt for lenge til, da jeg tror det dukker opp nye ting ved gjensyn

 

4/5

 

Neste film : Ben Hur (1959)

[pretender 4]

Ser ut som du har hoppet over Vertigo, og Jalsaghar.

 

Det står neste film: Vertigo, men så kommer det noe annet. Ditto med Jalsaghar. Sistnevnte er jo nå ute i en Criterion-utgave som oser kvalitet, mulig du venter på denne? Forøvrig min S.Ray-favoritt, eller iallefall en av de. Anbefales!

 

Vertigo blir det litt for sært å hoppe over!

[Mifune 0]

Ser ut som du har hoppet over Vertigo, og Jalsaghar.

 

Det står neste film: Vertigo, men så kommer det noe annet. Ditto med Jalsaghar. Sistnevnte er jo nå ute i en Criterion-utgave som oser kvalitet, mulig du venter på denne? Forøvrig min S.Ray-favoritt, eller iallefall en av de. Anbefales!

 

Vertigo blir det litt for sært å hoppe over!

 

oisann !

 

Jalsaghar er jo sett, hvorfor den ikke er med nok bare min egen surrete feil. Vertigo kommer, men har reist i nordsjøen, og Hitchcock boksen ligger igjen hjemme så den kommmer. Ja det hadde blitt sært uten den. Men her kommer Jalsaghar ihvertfall

[Mifune 0]

1001 # 338 - Jalsaghar ( জলসাঘর) (1958)

 

The Music Room

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/e/ed/The-Music-Room-poster.jpg

 

Regi: Satyajit Ray

Med: Chhabi Biswas, Tulsi Lahari, Kali Sarkar

 

Fjerde film av Satyajit Ray, nummer tre på 1001 og hadde rimelig gode forventninger til denne ettter Pather Panchali og Aparajito. Som atter en gang viser at India er mye mer enn de klonede Bollywoodproduksjonene som er mest kjent verden over, India hadde også Ray som leverte ekte og realistiske skildringer fra hverdagen.

 

Jalasaghar er ikke ulikt Apu trilogien en svært dyster film, men til forandring er det landeieren og vertens lidenskapelige forhold til musikk som er i fokus. I bakgrunnen ligger en mørk og tragisk historie til verks.

 

Filmen handler om landeieren Huzur Biswambhar Roy, som mister sin kone og eneste sønn i en tragisk båtulykke. En gang en lidenskapelig musikkelsker og ute av seg stenger han musikkrommet i palasset sitt som en gang underholdte hans gjester. Vandrer på palassets tak og røker vannpipe.

 

Filmens kinematografi er nok en gang av den utsøkte sorten, palasset som en gang var fylt med utsøkt musikk, er nå tomt. En metafor for Huzur's egen tomhet ved sin families bortgang.

 

Til tross for filmens sjebnesvangre og mørke tema er dette god film. En enkel handling og lite melodrama gjør dette til en effektiv film som fokuserer på hovedkarakteren som innser at han mister alt pga verden forandrer seg. Det er en film på et dramatisk nivå med hovedkarakteren og får hans følelser og sinnsbevegelser til å virke realistiske og fornuftige.

 

Vi får også servert en håndfull musikalske innslag, med hinduistisk dans. Nå er jeg ikke tilhenger av indisk musikk skal jeg innrømme, men ble noe engasjert med den rytmiske trommeslagene og hypnotiserende vokalene. Jeg liker Apu serien bedre, men Jalsaghar er ikke å forkaste den heller. Likte godt hvordan musikkrommet ble en egen karakter i filmen, og hvor levende rommet føltes. Noe en egentlig ikke oppdager før det tømmes, og lysene i rommet på en suggerende, kanskje symbolsk måte slukkes av seg seg.

 

Har enda tilgode å se en god "Bollywood" produksjon, hadde det ikke vært for Satyajit Ray hadde jeg nok aldri åpnet øynene mine for Indias filmer, uten tvil en kar som elsket faget sitt. Kurosawa var en fan !

4/5

 

Neste film: 400 Blows

[Mifune 0]

1001 # 349 - Ben-Hur (1959)

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/a/a4/Benh.jpg

Regi: William Wyler

Med: Charlton Heston, Stephen Boyd

 

50 tallet var et tøft år for mange filmstudioer, MGM telte på ørene da publikum forsvant fra kinosalene, og satt hjemme foran tv. De produksjonene som viste seg å være inntektsgivende rent økonomisk var religiøse episke filmer. MGM satt allerede på rettighetene til General Lew Wallaces meget populære novelle, som allerede hadde hatt stor suksess som teaterstykke, en kortfilm og stumfilmen fra 1925. MGM gikk derfor all-in og spyttet så å si siste dollar i denne problematiske produksjonen av en film.

 

Ben-Hur har en undertittel som de fleste kjenner sikkert til, A Tale Of The Christ. Veldig misvisende da filmen egentlig handler om en krig mellom to forhenværende barndomsvenner. I Gore Vidals manus, oppstår det i første scene, tiltenkt fra forfatterens side en krangel mellom to elskere. Ikke overtydelig selvsagt, det ville tatt livet av Ben-Hur filmen tidlig, men det finnes ikke tvil om at det et følelessterkt bånd mellom de to, som får alvorlige konsekvenser når Messala som er den som søker etter å oppnå ny kontakt, blir avvist av Ben-Hur som ikke vil forræde og tyste på jødiske motstandere og vennskapet blir snudd på hodet.

 

Men, filmen handler ikke om Jesus, som en ville ha antatt ut ifra undertittelen. Jesus er en slags abstrakt figur som vi hører om, og publikum får bare se ham bakfra og vi leser ansiktsutrykkene til de som møter ham. Wylers intensjon var å lage en film for alle religiøse, og de som ikke var det. Filmen har en moralsk pekepinn, men uten å overtyde eller preke med teskjeer. Og det er en stor forskjell fra andre produksjoner som f.eks Quo Vadis som var kristenpropaganda i tilnærmelsen. Ben-Hur er en fiktiv prins som ikke er å finne noen bibelsk sammenheng, men en karakter Lew Wallace fant opp som en parallell karakter som er like gammel som Jesus, og ikke ulikt Life Of Brian vandrer så gudesønnen mer eller mindre i bakgrunnen, samt har en viktig eksistens i Ben-Hur sin motivasjon som først og fremst drives av blodtørstig hevn som setter filmen veldig likt med f.eks Scotts Gladiator. Kun etter det episke hesteracet i Circus Maximus, og hevnen er fullbyrdet, oppdager Ben-Hur til sin store fortvilelse at Messalas død demper ikke hans blodtørstige sinne. Motivert etter å fortsette et korstog rettet mot Roma, blir han helt på tampen på en svært underfundig måte konvertert til kristendommen, og innser veien mot frelse og sjelero er gjennom Jesus.

 

Charlton Heston er bare en av flere "hebreere" i denne filmen med blå øyne, men Ben-Hurs motivasjon og sinne er så velspilt at det er vanskelig å forestille seg hvem som helst i den rollen. Gjennom hardt arbeid og tilfeldige omstendigheter, etter å reddet en romersk konsul Arrius fra å ta livet sitt etter å ha feilaktig antatt at han tapte et sjøslag mot makedonske krigsskip blir han adoptert inn i konsulens familie. Rollen som Hur var påtenkt alt fra Brando til Hudson før Wyler gav seg en facepalm og innså at Heston fra hans forrige produksjon var perfekt til rollen.

 

Stephen Boyd spiller den kalkurende og sadistiske Messala, som dømmer Ben-Hur til tross for at han er klar over hans uskyld til slavearbeid på galleien og Hur's mor og søster fordrevet til årevis forglemmelse nede i fangekjelleren. Eneste blåøyde skuespiller som ble påtvunget brune linser etter Wylers ordre gjør en fantastisk tilnærmelse av en irrasjonell og despotisk romersk offiser. En rolle hvor blant annet Leslie Nielsen prøvespilte for.

 

Men filmen hadde ikke vært det samme uten Miklos Rozsa's musikk, et grandiost stykke som foredler de følelsesladde og intime scenene samt episke slagscener. Aner en hvis Williams hentet litt til sin Imperial March, og selvsagt Lucas må ha hatt romerske legioner på hjernen og hvordan hadde pod-racet sett ut uten hesteracet ?

 

Ben-Hur er et velkjent episk stykke film som jeg velger å tro at de aller fleste filminteresserte eller vanlige døde har sett en eller annen gang. Derfor vil jeg også anbefale Ben-Hur fra 1925 som er overraskende god, eneste som holder denne tilbake er datidens teknologi.God dialog alene gjør Wylers versjon en mer dypere karakterstudie samtidig som den underholder et bredt publikum. '25 versjonen kom før Hayes sensuren så en kan forvente seg et mer frodig og nakent ensemble, mens den abstrakte Jesus ble etter anmodning fra Gen. Wallace selv fremstilt som en lyssøyle.

 

Ben Hur har alt en filmelsker liker, nydelig kinematografi, gode skuespillere, en god mengde blod og avhugde lemmer (plenty for et 50 talls publikum), adrenalinfylte actionsekvenser og en bredskjermet episk storhet som også reddet et filmselskap fra konkurs.

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/c/c6/Ben-Hur_chariot_race.jpg

 

5/5

 

neste film: Pickpocket (1959)

[Mifune 0]

1001 # 350 - Pickpocket (1959)

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/7/7d/Pickpocketposter.jpg

 

Regi: Robert Bresson

Med: Martin LaSalle, Marika Green

 

Bresson har kjedet meg litt med Journal d'un curé de campagne og gledet meg med A Man Escaped. Pickpocket hørtes umiddelbart ut som noe som var i min gate.

 

Handler om Michel, som velger rett og slett å bli lommetyv, første gangen blir han tatt omtrent med en gang. Uskremt fra det legger han i det på ny men denne gangen blir han lært opp av en mestertyv. Michel virker noe sær, han unnlater å besøke sin egen mor som ligger på dødsleiet, og virker lite interessert i den vakre Jeanne som tilsynelatende er glad i ham. Noe som tyder på en undertrykt homoseksualitet i ham, en personlighetsgreie jeg mistenker mange regissøre simpelthen elsker.

 

Det blir fortalt ingenting om hvorfor Michel unnlater å besøke moren sin, eller egentlig er som han er. Men etterhvert som han stjeler seg gjennom lommene til folk i gatene og underbanen i Paris virker det som om han mer og mer blir hekta på å bli en god lommetyv. Men hans perfeksjonering innen lommetyveri, kan jo være en slags fiksering eller fetisj som han spiller ut for å slippe å komme ut av skapet. Når Michel endelig havner bak lås og slå, og dermed han føler seg faktisk fri fra den "onde" homoseksualiteten og innser at han har følelser for Jeanne.

 

Pickpocket (et ord artigere for hver gang det nevnes!), er andre film i Bressons fengselstrilogi, hvor A Man Escaped var første, og nummer tre var The Trial of Jeann D'Arc. Sparsommelig filmet i gatene i Paris, følger vi Michel på en svært detaljert opplæring i hvordan en blir fingernem, lett og kjapp klarer å få ut lommeboka eller armbåndsuret av folk. Bresson har laget en enkel film med den realismen som går igjen de andre filmene hans. Realismen oppnår enda høyere siden Bresson hadde en svært streng regi, han kontrollerte hvert eneste ansiktsutrykk og uttalen til amatørskuespillerene. Bare det at han fikk tak i en genuin lommetyv til å lære fra seg triks til skuespillerene er å ta realismen alvorlig nok.

 

Bresson har nok en gang laget en film med saktegående tempo, og han har valgt å la narrasjonen være Michels indre stemme samt i form av Michels dagbok. Han har altså blandet narrasjonen fra Journal og A Man Escaped. Religiøse undertoner er Bresson kjent for, men den biten med den typen metaforer og abstrakte bilder må jeg innrømme går forbi meg stort sett, mest mulig på grunn av interessen. Ikke misforstå meg, Pickpocket er en god film, men den havner midt i mellom den småkjedelige Journal og svært spennende A Man Escaped.

 

Kanskje ikke en film som jeg ser flere ganger, men den har spennende øyeblikk. Dessuten tror jeg også at dette er en av få kritikerfilmer fra Frankrike som jeg også kunne se. Innflytelsesrik (selvsagt!) film som kanskje krever litt fokus til tross for kort spilletid.

 

4/5

 

Neste film : Hiroshima Mon Amour (1959)

[Mifune 0]

1001 # 334 - Vertigo (1958)

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/e/e5/Vertigomovie.jpg

 

Regi: Alfred Hitchcock

Med: James Stewart, Kim Novak

 

John "Scottie" Ferguson (Stewart), en pensjonert detektiv i San Francisco tar på seg motvillig en oppgave fra en tidligere venn. Han må følge etter hans enigmatiske kone Madeleine (Novak) som han faller pladask for, men hun viser seg å ha selvmordstendenser av det paranormale slaget. Etter at hun stuper fra et tårn til sin "sikre" død faller Scottie i en heftig depresjon til han møter en kvinne med ligner svært utseendemessig. Han forfører henne og sakte men sikkert former henne etter Madeleines utseende til en svært overraskende tvist.

 

Hitch's mest problematiske produksjon (takket være en galleblære infeksjon) kostet ham han blandt annet hans primære valg til rollen som den enigmatiske Madeline. Men Kim Novak håndterer rollen som filmens femme fatale svært bra og er uten tvil en gjennomført prestasjon. Riktignok mye takket være Hitchcocks detaljerte regi av henne, som i ettertid har blitt til en historie om hvor sadistisk og brutal hans regi var. Noe jeg ikke fikk inntrykket av etter å ha sett dokumentaren og intervjuet hvor Novak forteller om arbeidsforholdet. Karakteren Madeleine er en veldig kompleks personlighet som tilsynelatende trekkes mot selvmord nedarvet fra sine forfedre og etter sin antatte død hvor hun dukker opp som Judy sliter med følelsene sine hvor hun velger å løpe inn i armene til Scottie istedefor å rømme.

 

James Stewart er nok en gang Hitch's # 1 rolleinnehaver, også en komplisert person, en helt annerledes sammenlignet med de andre rollene han hadde i Hitchcocks filmer hvor han var en vanlig mann satt i usedvanlige situasjoner. Her en detektiv satt til å spore opp en venns kone, men lider av akrofobi grunnet en hendelse vi får oppleve i filmens begynnelse. Scenen hvor han henger etter fingertuppene er en fin metafor for hans skjøre tilstand som får seg en trykk 16 noen ganger.

 

Filmen er til nå den peneste rent fotomessig av Hitchock, spesielt når de vandrer forbi Palace of Fine Arts bygningen. Og ikke minst drømmesekvensen som ligner på noe fra Disney hvis Salvador Dali hadde hatt jobben. Ikonisk og suggerende. Filmen har også en drømmeaktig atmosfære som er fint gjennomført av Robert Burkes.

 

Dvdutgaven jeg sitter på er av restaureringsjobben fra 96 hvor det er blitt omgjort til 70 mm og DTS. Noe som ikke er lite imponerende flott å skue.

 

Filmen er også den første hvor Hitchcock brukte Saul Bass ikoniske innledningskunst.

 

Filmen blir ansett av mange som den beste av Hitchcocks filmer, men jeg kan ikke la være å irritere meg av noen elementer i filmen ødelegger min glede. Forholdet mellom Stewart og Novak foreksempel er veldig utroverdig. Stewart var i 50 årene, og Novak var 25. Og hvor mye penger har en detektiv som pensjonerer seg før tiden egentlig....?

 

Novak har også en scene som innebærer et flashback som avslører mer enn hva som er nødvendig. Riktignok en scene som ble pushet på regissøren av Universal, men herregud hvor god hadde ikke den filmen vært hadde den blitt spart for de 50 sekundene.

 

Vertigo er riktignok en film av en mester uten tvil, men satt vedsiden av filmer som North by Northwest, Psycho og Rear Window er denne hakket lavere på rangstigen. Litt synd egentlig da den kanskje er regissørens mest personlige og dyptgravende film laget.

 

men 4/5 er ikke verst....

 

Neste film : Popiól i Diament (1958)

[Frenzy 5]

Og hvor mye penger har en detektiv som pensjonerer seg før tiden egentlig....?

 

Haha, du er morsom, du. Jeg forstår heller ikke hva som er galt med flashbacket, eller at Stewart er eldre enn Novak. Faktisk hadde filmen ikke vært på langt nær så bra hadde det vært et jevnaldrende ungt par.

[Mifune 0]

Haha, du er morsom, du. Jeg forstår heller ikke hva som er galt med flashbacket, eller at Stewart er eldre enn Novak. Faktisk hadde filmen ikke vært på langt nær så bra hadde det vært et jevnaldrende ungt par.

 

alltid moro å underholde til tross uenighet...

[Mifune 0]

1001 # 351 - Hiroshima Mon Amour (1959)

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/9/98/Hiroshima_Mon_Amour_1959.jpg

 

Regi: Alain Resnais

Med: Emmanuelle Riva, Eiji Okada

 

HMA er en beryktet film som egentlig bare har ligget i bakgrunnen i hodet mitt, og når den tilfledigvis har blitt nevnt i en eller annen sammenheng har jeg tenkt stort sett fransk/japansk samproduksjon. Og det er alt jeg har visst om filmen.

 

HMA er Alain Resnais første spillefilm, før denne har han en mengde kortfilmer og dokumentarer, aller best kjent er holocaustdokumentaren Nuit Et Brouillard som også var en del av 1001. Resnais skal ha blitt oppfordret til å lage en kort dokumenatar om Hiroshima og atombomben. Men regissøren ville ikke lage en dokumentar som lignet NEB, og dette satte han i en litt kjip forfattersperre og han visste ikke hvordan han skulle tilnærme seg produksjonen. Og inn kom manusforfatterinnen Marguerite Duras.

 

Filmen er ansett av flere som den første film innen modernisme, og ble en film som satte fart på den franske new wave'n. Hyppig bruk av korte flashbacks for å gi et inntrykk av kvinnens virkelige fordums minner gav filmen en unik ulineær narrasjon som gav en svevende og drømmeaktig atmosfære som igjen satte inntrykk på meg.

 

Filmens handling er egentlig ganske enkel, den handler om en fransk skuespillerinne som er i Japan for å lage film om fred, hvor hun innleder et forhold med en gift japansk arkitekt som blir besatt av henne. Sammen følger vi dem i et tidsrom på ca 36-48 timer (tror jeg), frem til arbeidet hennes er over og hun skal reise tilbake til Frankrike, mens han iherdig prøver å overtale henne å bli i Hiroshima.

 

Flashbackene som nevnt over består av kvinnens fortid i Nevers, Frankrike hvor hun under krigen som 19-20 åring forelsket seg i en tysk soldat. Den tyske soldaten blir under filmen motparten til den japanske elskeren, og hun snakker til soldaten gjennom sin asiatiske elsker. Vi får også oppleve etterkrigstiden etter soldatens død, hvor hun får tyskertøs-sveis og hengt ut i samfunnet som familiens store skam. Nedlåst i familiens kjeller, hvor galskapen kryper inn.

 

Men det er dialogen mellom de to som er kjernen. Filmen innledes med at vi får se to kropper som ligger sammen tydelig etter å ha elsket, og krysset innimellom får vi bilder av Hiroshima.

 

Sammen snakker de dovent, ubekymret og småler over hans og hennes kommentarer. En ganske lang scene og jeg overdriver ikke om jeg påstår at den er ihvertfall 1/3 av hele filmens spilletid. En temmelig personlig og intim film som jeg ikke har sett maken til før, den krever mye fokus av et våkent publikum så dette er ikke noe for dagen derpå. Et intenst sikkert kamera som fanger mye av ansiktsutrykk og kroppsbevegelser, unikt i filmsammenheng den dag i dag. Closeups er så presise til tider at jeg fatter ikke hvor langt tid og perfeksjonisme som står bak denne produksjonen.

 

Det er en god mengde kjærlighet bak denne filmen som vises ikke bare hvordan regissøren har lagt arbeid bak den unike kontruksjonen og hvordan han bryr seg om disse karakterene, men også hele teamet bak filmen fra skrivebordet, foto, utførelse og ikke minst musikken er det lagt ganske mye elsk i.

 

Heftig bruk av metafor og symbolikk i en veldig kompakt film gjør egentlig dette til en drøy affære å skrive anmeldelse av. Brukte litt tid på denne må jeg innrømme, det er ett eller annet med å prøve å glemme vonde minner som ikke er mulig også som jeg tror er en del av filmens budskap. Det jeg likte aller minst av denne filmen var tilnærmelse av dialogen, virker som om Duras kanskje har glemt at vanlige folk ikke snakker i komplekse, poetiske setninger til hverandre. Noe manuset kunnet glatt ha vært forandret til, en har kanskje større fordel å lese det enn å få det tilsagt når det er så stivt og skjørt. men tsk tsk småplukk kanskje.

 

Konklusjonen min er at dette er sensitiv filmlaging på det beste, et enormt arbeid. En bevegende handling og passe rørende slik at den har innflytelse på de meste av oss. Det jeg fikk ut av filmen var at de flotte bildene sammen med noe enkel, vakker musikk gjorde meg engasjert. HMA er en film om å leve og det å være menneske. Den handler om smerten av å miste noen du elsker eller bare det å elske noen. Dette er en film som jeg egentlig må se omatt for å gi en endelig karakter, det er mye kjøtt om beinet her som jeg ikke tror det er mulig å få hele omfanget av ved første gangs visning. Forhåpentligvis er det noen av dere som har noen synspunkter her...

 

5/5

 

neste film : Rio Bravo (1959)

[Mifune 0]

 

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/7/7a/Riobravoposter.jpg

 

1001 # 352 - Rio Bravo (1960)

Regi: Howards Hawks

Med: John Wayne, Dean Martin, Walter Brennan, Ricky Nelson, Angie Dickinson

 

Sheriff John T.Chance får assistanse av drunkenbolten Dude (Martin), ungfolen Colorado (Nelson) og Feathers (Dickinson) en vakker pike når han arresterer Joe Burdette etter et drap. I 6 dager må de holde ham i arresten inntil hjelpen ankommer. Joe's bror Nathan Burdette, den lokale innflytelsesrike gjenglederen er ute etter å frigjøre Joe, koste hva det koste vil.

 

Nok en brilliant westernfilm fra mesteren Hawks, en film han selv lagde nyinnspilling løst basert på manuset hele to ganger (El Dorado & Rio Lobo). Rio Bravo ble laget mot et motstykke til High Noon. John Wayne som til tross aksepterte oscaren til Gary Cooper, mente filmen var den mest uamerikanske noen gang laget, og angret ikke på at han var med å jage manusforfatteren ut av landet. Wayne var som kjent en profilert kommunistjeger som var veldig for svartelisting av suspekte venstrevridde folk. Her får sheriffen hjelp av flere mot en ekstern fare, hvor i High Noon var det lite hjelp å hente.

 

Handlingen her er ganske grei og enkel å følge. Spennende og har de rette elementene en tidløs og underholdende western trenger.

Skal være ganske klar på en ting, jeg liker ikke John Wayne...han er en "bobob" skuespiller og har en politisk holdning som jeg misliker sterkt. Han var tydelig vis en nostalgisk verdi fra den tiden og er stadig et ikon, men jeg synes han er en dinosaur som symboliserer mye av den amerikanske siden jeg liker minst. Men filmene hans er gode det er det liten tvil om...

 

Før Bridges ble kjent som The Dude, var det en annen kar som hadde klengenavnet, nemlig godeste Dean Martin. Han er filmens trekkplaster for min del, og duverden hvor lite så skal til egentlig for å føle den tørsten han går gjennom som attførende alkoholiker ved bare å la fingrene gli over ansiktet og leppene.

 

Så har vi to skjønnaser, Ricky Nelson sammen med Martin mest kjent for sangene sine synger sammen for å bygge moralen når tvers over gaten spiller Burdettes leiemordere den tradisjonelle Deguello. Som ble spilt av den meksikanske hæren ved Alamoslaget som psykologisk krigføring. Vet ikke hvorfor Hawks gav Nelson noen rolle i filmen, da han tydelig ikke innehar noe skuespillertalent, og han i tillegg ser ut som en babyface Elvis.

 

Angie Dickinson spiller Feathers. Vakker dame, men som romantisk interesse til Wayne er noe "pedofilt" over, og ikke særlig troverdig og det oppstår ikke særlig gnister eller karisma mellom de to. Wayne var 53, og Dickinson 29 på den tida.

Westernveteranen Walter Brennan spiller Stumpy, filmens komiske element. En smule irriterende til tider men om en skal ha en til å spille bygdetulling så gjør han en elskverdig jobb ellers. Ward Bond får lite spilletid som Nathan Burdette og det er synd.

 

Til tross for at Wayne ikke akkurat er en favoritt hjemme hos meg, er dette en feilfri, moro og spennende western som ikke er på de flestes topp 10 liste over westernfilmer. Satte særlig pris på den siste actionscenen hvor dynamitten blir kastet mot skjulestedet til Burdette's gjeng. En moro scene

 

4/5

Neste film: Le Trou (1960)