Mifune 0 Posted May 20, 2011 Author Report Share Posted May 20, 2011 1001 # 313 - High Society (1956)http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/5/5b/High_society1956_poster.jpgRegi: Charles WaltersMed: Bing Crosby, Grace Kelly, Frank Sinatra Jazzmusikeren C.K. Dexter Haven (Bing Crosby) er skilt fra den fremtredende rike Tracy Samantah Lord (Grace Kelly), men er fremdeles forelsket i henne. Hun derimot skal gifte seg på nytt med en annen herreman, George Kittredge. Reporteren Mike Connor og fotografen Liz Embrie (Celeste Holm) skal dekke bryllupet, men Tracy lurer dem ved å late som onkelen Willy (Louis Calhern) er hennes far og faren hennes onkel osv. Connor forelsker seg også i Tracy og hun må velge mellom tre svært forskjellige menn, og hun oppdager en sannhet om seg selv. Høres ikke dette veldig kjent ut ? Jo, dette er Philadelphia Story kopiert ned til benet, eller ihvertfall basert på samme stykke. Forskjellen er selvsagt skuespillerene, istedet for Cary Grant og James Stewart får vi Bing Crosby og Frank Sinatra. Grace Kelly har rollen som Katherine Hepburn hadde i 1940. Musikalske innslag er også lagt inn, Bing og Frank crooner om kapp, Louis Armstrong byr på fengende jazz og sin unike stemme og ikke for å glemme den svært pene balladen True Love. Jeg liker svært godt Louis Armstrong og Bing's True Love er veldig fengende og pen. Men ellers er filmen ikke verdt tiden, Grace Kelly imponerer med stemmen, og er uten tvil mer tiltalende enn kråka Hepburn, men Kelly, Sinatra og Bing er milevis vekke fra Grant, Stewarts og Hepburns prestasjoner, en kan ikke se denne og ikke sammenligne med Philadelphia Story (Så lenge en har sett den såklart), og det faller da på egen rimelighet at den faller langt inne i skyggen på Cukor's såklart bedre versjon. Dette er samme handlingen, lagt til samme dialoger (This is the voice of Doom calling !) til samme eksakte hendelser. Totalt uinteressant og en sitter da bare å venter på neste musikalske innslag som høyepunkt eller Grace Kelly. Dette var hennes siste film før hun satte seg på Rainiers "trone". Hva gjør denne spesiell og på 1001 lista er ukjent for meg, og det provoserer da filmer som Yojimbo eller andre bedre filmer definitivt burde ha vært med. Istedet blir det lagt av plass til filmer som dette ? Det som gir filmen et pluss er Cole Porters musikk og Louis Armstrong som er med i starten, resten er oppoverbakke. Mulig filmen hadde vært bedre hadde jeg ikke sett Philadelphia Story. 2/5 neste film : The Ten Commandments (1956) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted May 21, 2011 Author Report Share Posted May 21, 2011 1001 # 314 - The Ten Commandments (1956) Regi: Cecil B. DemilleMed: Charlton Heston, Yul Brunner, Anne Baxter http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/d/d1/10Command56.jpgHandler om godgutten Moses, guds utvalge til å føre sitt slavebundne folk ut av Egypt. Oppfostret som egyptisk prins oppdager han sin hebraiske bakgrunn og velger å oppdage livet som slave og oppdager så sitt virkelige kall. En svært lang film dette, hele 222 minutter ( 3t 42min), men effektiv regi, og god tempo gjør filmen langt fra kjedelig. DeMille nyinnspilte delvis sin film med samme tittel fra '23 og det ble hans siste. Han var en legende allerede da, karrieren spente seg fra filmens fødsel, kjent for stort sett episke bibelverk samt Wilders metathriller Sunset Blvd. TTC er uten tvil et gedigent episk verk, de gedigne egyptiske palass, brennhet ørken, edenske oaser og tusenvis av statister. Og uansett hvilken trosretning en kommer fra er dette en svært fin film om Moses og hans gjerninger for de jødiske slavene som pines under de egyptiske faraoer sett fra teologisk og "historisk" perspektiv. Hvis en ser bort fra Charlton Heston som ser ut som har går med buttplugg etter å ha sett Skapern og Yul Brunner som overdriver melodramaen til tider så er filmen helt greit gjennomført skuespillermessig, den som stikker av med oppmerksomheten er veteranen Edward G Robinson som spiller Dartan, en av de jødiske slavene som jobber som tyster og informerer egypterne om rebelske slaver. Anne Baxter er veldig pen som damen som kommer mellom Moses og Ramses II. Yul Brynner imponerer rent utseende messig som egypter, ikke verst med tanke på at han er russer som emigrerte til Usa under annen verdenskrig. Egentlig en vanskelig film å dømme da trosretning kanskje ofte kommer foran smak. Scenene er veldig vakre men det virker som hver eneste skuespiller er stilt opp som i et oljemaleri, fjerne blikk og gesterende hender er en gjentagende greie. Enten det er for troende eller ikke, filmen byr på et episk eventyr med noe tvilsom moral. Gud er som kjent svært svært sint i den første boka, og når protagonisten dreper alle førstefødte uavhengig av alder sitter en kanskje med en bisarr smak bak i ganen og sliter med å oppnå sympati. Forkynnende ? ja selvsagt, men ulikt filmer som Quo Vadis legger den heller ikke skjul på det, Du får det coveret byr på. God effekter sett med 50 talls briller samt lærerik for oss som enda ikke har leste noen av mosebøkene. 4/5 Neste film : 12 Angry Men (1957) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted May 21, 2011 Author Report Share Posted May 21, 2011 1001 # 315 - 12 Angry Men (1957) Regi: Sidney LumetMed: Henry Fonda, Ed Begley, Jack Warden, E.G. Marshall http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/9/91/12_angry_men.jpg En rettsak hvor dommen allerede er levert før juryen har bestemt seg blir satt i tvil av et bekymret jurymedlem som tviler på at den mistenkte er skyldig. En film som nesten utelukket foregår inne i et eneste rom, med unntak fra en kort åpningscene og sluttscene som viser trappene til rettslokalet og selve rettslokalet. Sidney Lumet's trollbindende debut, basert på Reginald Rose's tvfilm, leverer et mesterverk innen skuespillerdynamikk. Henry Fonda's fornuftige tvil gradvis førere fra deres forskjellige fordommer. Her er det bare å sitte lene seg tilbake i stolen og nyte et dusin fortreffelige karakterskuespillere som Jack Warden, Ed Begley (far til Jr (p ). Edward Binns, E.G. Marshall, Lee J Cobb, George Voskovec, Joseph Sweeney, Martin Balsam, Jack Klugman, John Fleder, Robert Weber og selvsagt alltid brilliante Fonda. Med disse i samme rom får vi en skikkelig powerhouse produksjon med perfekte skuespillere. Gruet meg bittelitt til denne, til tross for at Lumet har laget godtbiter som Serpico og Dog Day Afternoon som er personlige favoritter, denne her virkelig rimelig kjedelig når en leser litt om plottet, alt foregår i et lite rom, gamle gretne gubber som kjefter til migrenen slår inn og ingenting ser ut til at dette skal bli en spennende affære. 12 Angry Men er virkelig en gryterett bestående av kvalitetsvarer; overlegne dyktige skuespillere og dyktig regi. Dette er ingen film med gedigne eksplosjoner, rå effekter og halsbrekkende stunts, men ren dialog. Dette er en slags rettsaksdrama, bare den foregår utelukket bak det låste juryrommet, hvor Fonda alene melder tvil til den skråsikre skyldigdommen i en mordsak. Han ser vinkler og argumenter fra en alternativ tankegang og derfor begynner de andre jurymedlemmene gradvis å ombestemme seg. Det viser seg at den mest skråsikre og ukuelige mening har blitt lagt til grunne for smittende fordommer og nevroser. Diskusjonene blir hissigere og hissigere mens temperaturen stiger i det varme rommet, jurymedlemmene må overkomme den fuktige varmen og bli enige. Kanskje ikke den meste realistiske, Fonda og noen av de andre virker som de er superdetektiver til tider, men filmen er så spennende at det er tilgivelig. Jeg finner ingen feil med denne filmen. Ingen action, spesial effekter eller fancy kameravinkler...bare knusende dialog, skarpe karakterer og et svært pent utarbeidet plot. En film som burde være skole obligatorisk da den definitivt gir flere mentale tyggiser å tygge på i ettertid. 5/5 Neste Film : The Ten Commandments (1956) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted May 29, 2011 Author Report Share Posted May 29, 2011 1001 # 316 - Det Sjunde Inseglet (1957)http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/6/69/Seventhsealposter.jpgRegi: Ingmar BergmanMed: Max Von Sydow, Bengt Ekerot, Nils Poppe Tempelridderen Antonius Block ( Max Von Sydow) vender hjem etter flere år i korstogene, bare for å komme til et land i foruroligende tilstander. Han spiller et slag sjakk med Døden (Bengt Ekerot) for å vinne tid til å finne svar på liv, død og Guds eksistens. http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/5/5f/Ingmar_Bergman-The_Seventh_Seal-01.jpg Filmen som kastet Ingmar Bergman på den internasjonale arenaen, filmet på 35 dager og laget på et beskjedent budsjett på litt over 80 store lapper. En film med nok allegorier og metaforer til å være obligatorisk filmstudie samt som den er en god 90 minutters tidtrøye til en film for ettertanke og diskusjon med likesinnede. Når en først har kommet et stykke ut i filmen, er det lett å tenke på Dreyer's The Passion of Joan of Arc. Mye ser ut å være hentet rent visuelt herfra. Men Det Sjunde Inseglet skal absolutt ikke behandles som en film av historisk verdi slik som Dreyer's film som var basert på reelle saksbehandlingspapirer. Bare til et eksempel vet jeg ikke om det fantes tempelriddere så langt nord som skandinavia, heksebrenning var vel en 1500 tallsgreie om jeg ikke husker feil og tiden mellom det siste korstoget og svartedøden skilles med over 80 år. Men den lykkes med den deprimerende atmosfæren som trolig eksisterte på denne tiden. Når det kommer til å tolke allegorier kan jeg vel egentlig bare fortelle om det jeg har lest selv, Bergman slet med sin religiøse tilstand ikke ulikt Antonius Block som letet etter svar på døden,livet og Gud. Og svartedøden var en allegori på en mer moderne kollektiv frykt som på slutten av 50 tallet var atombomben. Filmen viser også livet til en teatertropp som jeg tror var med i filmen for å vise oss litt optimisme og mest mulig ying og yang. Det lykkelige ekteparet Jof og Mia's motstykke er den naive smeden og hans utro kone. Samt temaene i filmen har motstykker som f.eks liv/død, lys/mørke tro/ateisme osv. Rent visuelt er filmen uten tvil ikonisk og scenen hvor Block spiller sjakk mot Døden er så treffende vakker og dyster samtidig at en kan ikke unngå å bli noe bergtatt. Også sluttens Dødsdans blir en utrolig pen visuell perle. Filmens tittel er hentet fra Johannes Åpenbaring som blir nevnt i begynnelsen og slutten. Den forteller i korte trekk om når lammet åpner det syvende segl vil himmelen havne i en halv times stillhet. Som treffer pent på sluttens dødsdans, en scene som har en overnaturlig vakker stillhet over seg. http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/9/9d/Det-sjunde-inseglet-The-Seventh-Seal-Bergman-1957-dance-of-death.png Filmen i hovedtrekk undersøker Gud's fravær i en verden hvor mennesket har fornedret gudstjenesten og har gittseg selv avlat til forfølgelse. En film som definitiv trenger mer enn 1 visning. Jeg syntes ikke særlig om filmen første gang jeg så den, var vel rundt 15-16 år da jeg så den da og husket den i grove trekk. Men ble veldig overrasket da jeg satte den på igjen neste 20 år senere. En visuell perle dyster og mørk, med en aldri så liten optimisme som viser oss gjennom Jof og hans kone. Skuespillet er egentlig overaskende lavmælt, spesielt av Sydow og Ekerot. Poppe's Jof er kanskje noe av det mest "irriterende" sorten, men kanskje forventet av en som lever av teater i middelalderen. Teaterskuespillere har en tendens å være smule energiske og overlessede i virkeligheten også. En film som kommer til å bli å flere rundganger i spilleren, som vokser på meg mer og mer. Men det bør gå et stykke mellom hver visning, kanskje ikke 20 år, men 1-2 år og da blir det blu ray. 5/5 Neste film : An Affair To Remember Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted May 29, 2011 Author Report Share Posted May 29, 2011 1001 # 317 - An Affair To Remember (1957) http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/1/16/AffairtoRemember.jpg Regi: Leo McCareyMed: Carey Grant, Deborah Kerr En velkjent playboy og kunstner Nickie Ferrante ( Grant ) møter nattklubbsangeren Terry McKay (Kerr) ombord SS Constitution på vei fra europa til New York. De forelsker seg, men er begge forlovet til en annen person. De legger dilemmaet tilsides og bestemmer seg for å møtes et halvt år senere på toppen av Empire State Building. Et av de store minustrekkene med 1001 boka er det alt for store antallet romcoms. Irriterer meg nesten litt over dette for mye og til tider mistenker en grad av korrupsjon fra forfatteren Schneider sin side, mulig en kvinnelig medforfatter som trykker sine krav ned på forfatteren eller kanskje Schneider i seg selv er en fløtepus når det kommer til filmer. Har sagt det før og sier det engang til, er det plass til både Philadelphia Story og High Society er det jaggu plass til flere av Kurosawas filmer også. Leo McCarey står bak en del gode filmer, Duck Soup, The Awful Truth og den som er hans beste: Make Way For Tomorrow. Her har han laget en svært effektiv, men ubetydelig romantisk film som må ha ført til noen tusen fuktige øyenkroker. En søtladet og tårevekkende legendarisk produksjon mest mulig pga referansene i Sleeplees In Seattle med Hanks og Ryan. Her med godgutten og altid sympatiske Grant som alene gjør filmen til en interessant nesten 2 timer lang affære. Sammen Kerr oppdager han at til tross for å være forelsket i sin tilkommende blir han forelsket på nytt med sangerinnen. de to resterende "ubetydelige" tilkommende er svært utroverdig forstående etterhvert og da er spørsmålet om de finner hverandre til slutt. Sentimentalt og kanskje noe kynisk men sånn er kjærligheten på film. Filmens kjerne er om de vil møte hverandre på Empire State Building seks måneder etterpå og bevise deres lojalitet over hverandre samt kjærlighet. Filmen fungerer mye bedre enn "Seattles" mer drama orienterte handling mest pga dens komiske innhold, men det er filmens håpløse kjærlighetsfloke og Grant/Kerr's lovnad om møtested og tid som bidrar til at fansen klynger seg til denne fremdeles. 3/5 Neste film : Smultronstallet (1957) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted May 30, 2011 Author Report Share Posted May 30, 2011 1001 # 318 - Smultronstället (1957) http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/4/48/Wildstrawberriesposter.jpg Regi: Ingmar BergmanMed: Victor Sjøstrøm, Bibi Anderson, Ingrid Thulin Den 82 år gamle Dr. Isak Borg oppdager gjennom fordums minner og drømmer hvorfor han ikke blir likt av familien. Kald og kynisk har han vært hele livet, og oppdager først nå at han må forandre seg før sønnen havner i samme fotspor. Han konfronterer sine feil istedefor å gi etter sin skyldfølelse og anger som feilene har skapt. Bergman har her laget en "roadmovie" med surrelistiske drømmer og innslag av tysk ekspressjonisme. Drømmesekvensene imponerte meg mest, og minnet meg ørlite om Bunuels filmer. Victor Sjøstrøm var heller ikke feil. Victor Sjøstrøm er og var sveriges gudfar innen film, han spilte og regisserte Kørkarlen som Bergman gjennom den første drømmesekvensen gir en aldri så liten homage til. Hans overgang fra stumfilm til "speakies" er overraskende bra. Han spiller en sensitiv gammel mann som til tross for sin egoistiske grettenhet oppnår publikums medfølelse. Disse negative sidene blir egentlig ikke fremvist oss før Isak setter seg i bilen sammen med sin svigerdatter Marianne og kjører den lange veien fra Stockholm til Lund for å delta i en æreskongress (Doctor Jubilaris). Hun deler en del negative sider med ham, men er den eneste som ikke er redd den gamle doktoren. Bergman har ikke uventet tatt med en håndfull vakre nordiske blondiner, Marianne, Isaks svigerdatter blir spilt av Ingrid Thulin. Hennes ekteskap havner i uføre mest pga hennes mann Evald ser til å arve sin fars kalde og egoistiske natur. På veien møter de blant annet ungdommer på vei til Italia som speiler Isaks kjærlighetsforhold til kusinen Sara som eventuelt giftet seg med hans bror. Ungdommene består av en jente som deler samme navn med ungdomskjærligheten hans og to gutter som minner mye om hans personlige forhold til hans bror langt tilbake i tid hvor de begge på hver sin måte beundrer Sara. De møter også på ingeniøren og hans kone som har et svært destruktivt ekteskap som igjen speiler Isaks ekteskap før han ble enkemann. Filmen fremkaller nostalgi, frykt og anger gjennom et langt liv slik veldig få filmer kan på snaue 90 minutter, mye takket være Sjøstrøm. Men også filmens strålende drømmesekvensers foto av Gunnar Fischer. Synes den gikk litt i rykk og napp til tider, men ellers en svært fornøyelig og sjelden optimistisk Bergman produksjon som kan minne om Dickens' Julefortelling. 4/5 neste film : Nights Of Cabiria (1957) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted May 30, 2011 Author Report Share Posted May 30, 2011 1001 # 319 - Le Notte Di Cabiria (1957) http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/7/72/Notti.jpg Regi: Federico FelliniMed: Guilietta Masini Masini spiller den prostituerte Cabira, på leting etter et bedre liv og ekte kjærlighet i Romas mindre turistvennlige gater. Filmen begynner med at Giorgio hennes kjæreste slår henne og forlater henne druknende i Tiberelven, og så ut på hennes gatevandring konstant med håp om å møte en mann som vil elske henne for den hun er. Fellinis daværende kone og muse Guilietta Masini spiller den fødte taperen som aldri vil lykkes med å oppnå et vanlig liv. Det er lett å se hvorfor hun ble kalt den kvinnelige Chaplin, og det føler jeg blir rart og urealistisk i et miljø med prostituerte. Hun har rar fremtoning og overdrevne ansiktsutrykk. Passet perfekt som "klovn" i La Strada, men som trøtt prostituert på leting etter en utvei ble det bare rart. Filmens handling er neorealistisk, og var en vanskelig film å finansiere da prostituerte heltinner var noe vanskelig å svelge for et italiensk publikum. Inn kom Dino De Laurentiis og satte produksjonen i gang. Til tross for at jeg følte Masini var noe malplassert blant sine mer velutrustede kolleger i et svært tøft miljø er dette en rørende film og en blir nesten mannevond selv når en skuer alle disse ufordragelig svikerne av mannfolk hun møter på bare på få netter. Enten de er godt betalte skuespillere eller tilsynelatende hverdagslige menn. Forståelig at kvinner heller går til kloster når det er slike kår de neder opp i. Som neorealistiske filmer flest ender filmen i det mer pessimistiske hjørnet,men Cabirias siste smil før slutten hadde noe besluttende over seg. Det er vanskelig å se uskyldige eller uskyld bli misbrukt og misledet. Men slutten kan også tolkes som hennes endelige frigjøring, et vinnende slag for uavhengighet fra kvinnen hun var og styrkes til å fortsette til tross for at hun har ingenting igjen. Filmens sort/hvit foto er kanskje noe av det peneste jeg har sett av neorealistiske samt flere noir filmer. Likte spesielt den delen hvor de går i kirken for første gang for å bekjenne sine synder, og blant desperate fattige og markedsselgere som alle er plassert tilsynelatende innen for kirkeområdet får det til å virke som reneste Woodstock. Scenen hvor hun står på gaten under paraplyen i høljeregn er også veldig pent utført og uforglemmelig. http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/7/78/Cap010.jpg Fellinis slår et slag for feminismen med Cabiria, og selv om Masini kanskje ikke er den sedvanlige prostituerte en forestiller seg, manifesterer hun uskyld som ingen andre kan. 4/5 Neste: Throne Of Blood Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted May 31, 2011 Author Report Share Posted May 31, 2011 http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/02/Throne_of_Blood_poster.jpg 1001 # 320 - Throne Of Blood (蜘蛛巣城) (1957) Regi: Akira KurosawaMed: Toshiro Mifune Generalene Miki og Washizu er under kommando av en lokal herre, Lord Tzuzuki, som hersker over slottet midt i sentrum av den tåkete Spindelvevsskogen. Etter å ha nedkjempet fienden i et slag returnerer de i all hast for å bli motatt i all ære. Under vei går de seg vill i den store skogen, og møter en skogånd som forutsier fremtiden deres. Ånden forteller at Miki vil bli promotert til kommandoen over Nord Slottet, og Washizu får kommandoen over Fort Ichi (1). Ånden fortsetter med å fortelle at Miki vil en dag bli herre over hele slottet, men også at Washizu's sønn også kommer til å bli herre. Miki blir manipulert av sin kone til å bearbeide åndens profeti, kongelig galskap og paranoia medfølger.... Kurosawa's episke versjon av Shakespears Macbeth stykke ble filmet under tøffe kår blant annet på Mt. Fuji, som bringer en spøkelsesaktig og tåkefull atmosfære over slottet. Besitter på en noe kornete utgave jeg mistenker er bootleg til tross for at jeg handlet den i Singapore, hvis noen kan anbefale blu ray versjonen er jeg mer enn nysgjerrig. Nå har sett noen få Shakespear stykker på film (Hamlet, Romeo & Juliet osv), men har ikke sett noen andre filmatisertinger til å motsi resten av kritikermafiaen, som har satt denne høyest på tronen av samtlige Macbethfilmer. Den er uten tvil den mest engasjerende jeg har sett av samtlige Shakespearfilmer og tviler ikke at denne fremdeles står langt oppe blant synsere og filmbuff's. Sett til side teatralske overlessede ansiktsutrykk som en bør forvente av en slik produksjon, og nyt Mifune's galskap og paranoia synke dypere og dypere, egget av sin manipulerende og ambisiøse kone. Toppet av Mifunes uforglemmelige endelikt gjennomboret av utallige buepiler, et klimaks på høyde med Cagney's "Finally made it, MA !" fra White Heat. Filmen krever litt tålmodighet til tider,og at en stålsetter fokuset iløpet av de to timene, blinker en med øynene til feil tid går en plutselig glipp av noe essensielt. Ihvertfall min versjon av filmen hvor det tydeligvis har vært en kineser og rota med underteksten. Dette er en helt annen type film sammenlignet med andre samuraiepos av Kurosawa, her er det lagt til rette for Shakespear type teater med østlige kultur og tradisjon. Med sin gjennomsyrede følese av total undergang er den uten tvil en seriøs utfordrer av alle inkl. fremtidige Shakespear filmatiseringer. 5/5 Neste film : The Incredible Shrinking Man (1957) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted June 1, 2011 Author Report Share Posted June 1, 2011 1001 # 321 - The Incredible Shrinking Man (1957) Regi: Jack ArnoldMed: Grant Williams http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/4/41/Incredible-shrinking-man.jpg Utsatt for en mystisk atomtåke, krymper Robert Scott Carey sakte men sikkert ned til størrelsen av en binders. En film laget under en av tidenes mest paranoide samfunn, den kalde krigen fikk folk til å lage private tilfluktsrom i bakhagen i påvente av når den store bomben skulle smelle. Flere filmer eksperiementerte med mulige konsekvenser om en ble utsatt for stråling. Definitivt uvitenskapelig, men til tider svært svært underholdende. Nevner f.eks Them! og Attack Of The 50 Foot Woman, men de er langt fra så underholdende og velskrevet som TISM. Tim Matheson som skrev manuset sørget for at filmen holder en seriøs rød tråd, og sammen kreativ foto og miniatyr møbler o.l. så får vi en film som holder fin skuring effektmessig. Svært imponerende da den kom ut selvsagt, idag frembringer nok effektene litt latter men jeg må innrømme at de er ikke værre enn mange av de dårlige cgi effektene vi ser så mye av i dag. Hverdagslige ting som å klappe katten, sette seg ved kjøkkenbordet og børste kjellerstøvet av buksen er byttet ut med en kamp for å overleve mot sultne husdyr og trappetrinn på størrelse med fjell og monsterlignende gigantedderkopper. Scenen hvor han kjemper mot edderkoppen for et lite stykke hardt brød var virkelig spennende og laget svært realistisk. Sammenlignet med andre sci-fi/filmer fra denne tiden er denne fremdeles spennende og atskillig mer underholdende. Som et lite "undertema" mens han krymper sliter han også med sin manndom, og oppsøker sirkusdverger blant annet en svært pen damedverg i samme størrelse. Han kan jo ikke tilfredstille sin kone lengre og må bo i et dukkehus. Men det tar ikke langt tid før han krymper enda mer til tross for at legene prøver å diagnosere hans "antikreft" symptom, og etter en lang kamp mot katten som er på størrelse med to elefanter ender han opp antatt død på kjellergulvet. Alene må han kjempe med nål og tråd som våpen og klatreutstyr, kjelleren blir forandret til en verden hvor farene lurer overalt. En sjelden underholdende scifi film fra 50 tallet som holder godt over 50 år senere. Noe deprimerende og pessimistisk til tider, men den holder på den seriøse formen som gjør dette til en glimrende science fiction. 4/5 Neste film: Ni Liv (1957) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted June 1, 2011 Author Report Share Posted June 1, 2011 1001 # 321b - Ni Liv (1957) Her følger en film som ikke er med i den internasjonale utgivelsen av "1001 filmer du må se før du dør". Denne er bare med i den norske utgivelsen og ble byttet ut av utgiveren med The Incredible Shrinking Man. Regi:Arne SkouenMed: Jack Fjeldstad http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/b/bd/Nine_Lives_1957_film.jpg Handler om Jan Baalsrud, medlem av den norske motstandsbevegelse. Under et mislykket oppdrag blir Jan og andre medlemmer angrepet av en tysk båt. De klarer å sprenge båtens 8 tonn eksplosive last for å så svømme iland over den iskalde sjøen. Baalsrud ender opp som eneste overlevende klarer etter å ha skutt en tysk soldat i en ravine, karet gjennom snø og uvær barbeint, snøbitt og snøblind til en bondegård hvor han blir tatt vare på av nordmenn som tilfeldigvis hadde kontakter innen den norske undergrunnen. Målet å komme seg over til nøytrale Sverige viser seg å bli en to måneder lang kamp mot vær,vind og tyskere i hælene. Under hans opphold i gården amputerer han en mengde tær for å overleve koldbrann med en helt vanlig kniv, de hjelpende nordmennene satte mye på spill for å hjelpe ham. I to lange uker måtte de sette ham fra seg i en enkel snøhule før en same med reinsdyrene sine fraktet ham over til trygghet. En sparsommelig, men effektiv norsk produksjon dette. Effektene er eller har aldri vært prioritert i norsk film, og det vises forsåvidt. Den spektakulære og hensynsløse naturen som Baalsrud og hans redningsmenn måtte gå gjennom blir filmens antagonist og derfor en egen karakter i filmen. Mot alle odds, under svært primitive kår inne i en håndgravd snøhule. Lite mat og tilsynelatende mye brennevin overlever han i ca to uker. Været tvinger dem til å snu under flere forsøk og sette ham tilbake i hulen. Noe som åpenbart driver Baalstad rusk rivende gal, ser syner og snakker med seg selv. Og når samen står og titter ned på ham, klar med pistolen i munnen er det ikke godt å vite om det er ekte eller ikke. Første gang jeg ser denne filmen siden en gang i barndommen, og da var jeg lite engasjert i en "kjedelig" og "uinteressant" svart hvit film laget av kjedelige Norge. Men til tross for at en kan historien og vet hva som skjer, satt jeg på nåler gjennom hele filmen. Regissør Skouen har latt mye av det verste f.eks amputeringen opp til vår fantasi. Fjeldstad forvridde ansikt i smerte holder lenge. En svært effektiv filmproduksjon som jeg kan tenke meg ikke hadde all verdens budsjett. Filmen har såklart mye stivt skuespill, men heldigvis er mye av fokuset på Fjeldstad som gjør en hederlig jobb, bør også nevne skomakeren som tyster til tyskerne er godkaren Sverre Hansen, som kanskje er best kjent som eksentrisk stasjonsmester Flagge i Jul i Skomakergata. En opplevelse av en norsk og til dags dato unik krigsfilm. Glem den middelmådige Max Manus og få med deg denne. 4/5 Neste film : The Unvanquished Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted June 2, 2011 Author Report Share Posted June 2, 2011 1001 # 322 - Aparajito (অপরাজিত) (1957) aka The Unvanquished http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/4/49/Aparajito_title_card.jpg Regi: Satyajit RayMed: Smaran Ghosal, Karuna Bannerjee Her får vi se Apu, som lever i Benares sammen med sin mor og far. Faren jobber som prest og familien bor under litt bedre kår denne gangen. Men faren pådrar seg en stygg feber som tar knekken på ham, Apu og moren flytter så til Dewanpur til en slektning. Apu begynner på en skole og studerer flittig. Som en av de beste i klassen får Apu flere år senere stipend og må fortsette studiene i Calcutta. Hvilket betyr at han må flytte fra moren sin. Vi opplever den vakre men tøffe verdenen gjennom Apus øyne, som er på vei til å bli en ung mann. Andre del av Ray's Apu trilogi, en pioner innen "coming-of-age" film. Den står godt på egne ben samt så henger den ypperlig sammen med første film Pather Panchali. Jeg husker den første for sin veldig fine foto og tragiske slutt. Aparajito fortsetter mye av den samme tonen, og byr på like vakker foto. Levestandarden er skremmende lik den jeg tror indere flest har den dag idag. Filmen har satt handlingen til 1920 årene, men den føles tidløs. Oppsiktsvekkende godt skuespill fra samtlige i hele filmen, noe som gjør filmen unik og enda mer tidløs. Apu's mor skildring som en moderlig, gretten og ensom figur er hjerteskjærende. Apu(den eldre) spilt av 14 årige Smaran Ghosal spilte bare inn denne filmen, hans nysgjerrige vesen som flittig student og uskyldig tenåring er veldig troverdig og pent utført. http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/a/af/Pather_Panchali2.jpg Rays regi har laget en film som holder en dokumentarisk kvalitet om omstendighetene rundt livet i India på denne tiden. Og det er det jeg sett høyest pris på av alt i filmene hans. En film som egentlig er en helt enkel fortelling om en enkel familie blir på skjermen en følelsesladd storslått film om vanskene med å bli voksen. Den har bare en liten svakhet, Pather Panchali var mye sterkere og følelsesladet, men samtidig vil jeg tro om noen hadde påstått overfor meg at dette var verdens beste film, hadde jeg ikke hatt noen argument mot dette. Det kanskje en småteit påståelse, men at dette er verdens beste film for noen har jeg full forståelse for. Den scenen jeg likte aller best i hele filmen, må være rett før moren innser at hun skal dø, og hun får syner av svevende ildfluer i natten. En scene som blir sittende igjen. Filmen står igjen i hodet mitt som den beste fremstilling av helt vanlige menneskers hverdag, og om noen skulle finne på å spørre meg om hvilken film har den mest realistiske handlingen om mennesker vil jeg først tenke Satyajits filmer. Jeg vil tro at alle som er jobber med film, direkte eller indirekte bør se denne filmen minst en gang iløpet av deres liv, det er en film som en aldri glemmer. 5/5 Neste Film : Gunfight At The O.K. Corral (1957) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted June 2, 2011 Author Report Share Posted June 2, 2011 1001 # 323 - Gunfight At The O.K. Corral http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/0/08/Gunfight_at_the_O.K._Corral_film_poster.jpeg Regi; John SturgesMed: Burt Lancaster, Kirk Douglas De legendariske westernheltene Wyatt Earp og Doc Holliday tar ansvaret og inngår en usannsynlig allianse. Sammen rydder de opp i Dodge City og Tombstone. Ville damer må settes på plass, og Clanton klanen truer all form for fredelig liv. Den to timer lange filmen kan deles i to deler, hvor første timen tar for seg hans dager som lovens lange arm i Dodge City. Og andre del Tombstone og OK Corral. Andre film ut i 1001 som handler om Earp familien og det legendariske oppgjøret ved OK Corral. Også her er det lite å hente av historisk korrekthet. Ren testosteronfylt western med, for og av mannfolk er første pri. Sturges har her laget en film med store menn med store våpen som går ned store gater, Frankie Laine har musikken som med dagen ører er uforglemmelig. Han synger det vi ser...Boot Hill Boot Hill Earp Earp Earp Earp Boot Hill OK Corral !!! Selve oppgjøret har jo blitt godt dokumentert av Hollywood, mest kjente er Fords My Darling Clementine, men Henry Fonda som Wyatt Earp og Victor Mature som tuberkuløse Doc Holliday. Senere kom Cosmatos' Tombstone med Kurt Russell som Earp og Val Kilmer som stjal enhver scene som Holliday. Året etter kom Costners versjon som var noe i det lengste laget, men brukbar takket være Dennis Quaids definerende fremføring av en virkelig syk Holliday. Jeg synes det er svært interessant med historie, og sitter utallige timer foran History Channel og Discovery (et tegn på en begynner å bli gammel i følge noen). Og hva som virkelig hendte under den virkelige skyteepisoden oktober 1881, når Earp brødrene og Holliday konfronterte Clanton's og McLaury'ene er en legendarisk hendelse som i virkeligheten ikke tok mer enn 30 sekunder med like mange kuler susende resulterte i tre døde, Tom og Frank McLaury og den yngste av Clantongjengen 19 årige Billy. Morgan, Virgil Earp og Doc ble såret men overlevde som kjent. Wyatt var uskadet. En sånn episode som i virkeligheten var så kortfattet har blitt så utarbeidet og forskjønnet av Hollywood i enhver film er forventet. Sturges' sin versjon er muligens den lengste og mest fargerike og tar opp 15-20 minutter av filmen. En akseptabel artistisk frihet. Ford sin My Darling Clementine var kanskje mer poetisk i fremførelse, Gunfight kan minne mer om Dirty Harry og Rambo på samme lag. Jeg liker begge to veldig godt, men de er til tross samme handling veldig ulik i tilnærmelse av historien. Foretrekker for eksempel Fonda sin Wyatt, mens Douglas sin Holliday er glimrende fremført og derfor foretrukket ovenfor Mature's. Det er laget som sagt utallige filmatiseringer om Earp brødrene, Gunfight stikker kanskje mest ut med sitt ensemble som i tillegg til Burt Lancaster og Kirk Douglas byr på Lee Van Cleef, Dennis Hopper, DeForrest Kelley, John Ireland og Jo Van Fleet. Disse alene er grunn nok til å hoppe på denne filmen. 4/5 Neste film : The Bridge On The River Kwai (1957) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted June 3, 2011 Author Report Share Posted June 3, 2011 1001 # 324 - The Bridge On The River Kwai (1957) Regi: David LeanMed: Alec Guinness, William Holden http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/0/01/194ER57.jpg "Jolly Good Show!" Under annen verdenskrig etter overgivelsen av Singapore blir britiske soldater fraktet til en japansk fangeleir i Burma (nå vest Thailand). Under den tyranniske oberst Saito blir de beordret til å bygge en bro over Kwaielven, som skal bære en ny jernbane. På samme tid planlegger allierte å sprenge broen. Den første episke produksjonen til David Lean, en film som uten tvil er en episk prestasjon og kan skryte med alle de rette elementene som Lean er kjent for: råflott foto, gode skuespillprestasjoner og et komplisert psykologisk manus. Ikke uventet hopet den opp alle viktige oscar's. Filmen er ikke en krigsfilm, den er egentlig et dykk ned i kulturforskjellene mellom de engelske, japanske og amerikanske. William Holden (Sunset Blvd.) er den typiske ufrivillige amerikanske helten som viser å bli den reelle fienden til Alec Guiness som også jobbet med Lean i Oliver Twist. Her i en av sine mest legendariske rolleprestasjoner, den utrettelige "stiff upper lip" britiske Oberst Nicholson. Det japanske kulturbidraget kommer ikke bare fra de disiplinerte japanske soldatene, men den noe brutale Oberst Saito, som også viser en sterk menneskelig side fra skuespiller veteranen Sessue Hayakawa. Men Lean fokuserer mest på Nicholsons gradvise mentale havari for så å bli rivende rusk gal, Guiness presterer å vise en disiplinert skarp offiser som har alle kvaliteter en helt skal ha til en avsindig mann som klarer å motstå Saitos brutale og spekulative fangenskapsmetoder. Det som til begynnelsen er Nicholsons motiv for å bygge broa er å vise at britene har bedre disiplin og at han holder mennene under kontroll, men det han mister helt synet av er at han faktisk hjelper fienden. Men det er ikke før sluttdelen, som er den artigste delen og broa skal sprenges vi ser omfanget av Nicholsons psykologiske skade, tydeligvis arret av krigens kaos. En viss hårløs Brando kommer til minne i en film ca 15-20 år lengre frem i tiden. Filmens kinematografi av Jack Hildyard tar meg til Spielbergs filmer, som jeg allerede visste har Lean som forbilde, da spesielt Lawrence Of Arabia. Naturen som skildres er den vakreste lagt til på film jeg har sett i en så tidlig film, og står hardt i konkurranse med fremtidige filmer. Filmens musikk er uten tvil en av de mer gjenkjennende melodier, bedre kjent som Colonel Bogey March, en plustrende av fangene. En optimistisk, humørløftende meloldi fra 1914 backet opp av The River Kwai March. En melodi som opprinnelig inneholdt en og to vulgære tekster om Hitler. Filmen ellers har et sparsommelig bruk av musikk, mye naturlige lyder fra den lokale naturen blir brukt under flere dramatiske scener. En komplisert krigs/fangeleir film av Lean, denne bør nytes i all sin prakt og aller helst i skarp HD. 5/5 Neste film : Mother India (1957) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted June 14, 2011 Author Report Share Posted June 14, 2011 1001 # 325 – Mother India मदर इण्डिया (1957) Regi : Mehboob KhanMed : Nargis, Sunil Dutt http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/2/20/Mother_India_poster.jpg Radha, nygift og vakker landsbykvinne som alene må oppdra sine to gutter gjennom ekstrem fattigdom, en ond utlåner og andre harde prøvelser. Til tross for hennes motgang setter hun et moralsk og guddommelig eksempel på hva det menes å være en sann hinduistisk kvinne (Wiki) Filmen kom ut i et ungt uavhengig India, bare 10 år etter britene trakk seg ut av kolonien deres og gav dem selvstyre. Og denne filmen startet ikke bare det vi kaller ”bollywood” produksjoner, men den er et ikon. Dens temaer er ikke bare en uavhengig stat, men også moderlig makt, feminisme og hinduisme. En nasjonalistisk film som med stilart tydelig har sovjetiske filmer som inspirasjonskilde, da spesielt bør nevnes Pudovkins Мать, eller Mor. Kinematografien består av en blanding av naturlige omgivelser og store studiosett med malte bakgrunn i ujevn kvalitet, med mindre bakgrunnen skulle være en form for ekspressjonistisk kunstart. Den hinduistiske biten kommer inn hvor Radha som mor og skaper er en allegori for skaperen Vishnu, og på slutten hvor hun dreper sin egen sønn for å oppnå balanse og et moralsk endelikt er ødeleggeren Shiva. Jeg har tidlig utviklet en allergi for Bollywood produksjoner da jeg til tross for at jeg liker musikaler og lignende, men jeg takler ikke filmenes spontane sangutbrudd og tradisjonelle hindu danserutiner. Nå skulle jeg altså sette på selve moderen av Bollywood. Og filmene herfra er en egen sjanger vil jeg påstå, kyskhetsmoraliserende sjangerblandinger som stort sett varer 2-3 timer om ikke mer. Sitter litt med inntrykket av at disse filmene har ikke forandret form eller stil på 50 år, da de er tydeligvis laget for et bredt publikum, og i India er de ikke få. Mother India sitter på en historie som kunne ha vært en uforglemmelig og glimrende hendelse av en film, filmen ble og blir ansett som Indias Tatt Av Vinden. En episk produksjon på mange nivåer, og den lange handlingen omfatter et helt kvinnes liv under svært elendige kår. Den har med andre ord alt som egentlig trengs. For filmens kjernehandling alene som kunne kanskje har strekt seg til 2 timer med litt manushjelp. I stedet får vi en grøtete ufokusert alt for lang film som burde fokusert på en sterk kvinne som tviholder sin moralske holdning i sterk motbør uansett hvor ond eller hvilken form den kommer i. Men la meg ta til eksempel den onde lånehaien som blir rik på skyhøye renter, som er en svært forvirrende karakter. Han burde være en intelligent og brutal landeier, men blir fremstilt som en comic relief og beveger seg som en krabbe. Irriterende tvers gjennom, og ikke på en god måte. Filmen er også et fjell av melodrama som jeg helt sikkert har uttalt mitt misnøye med i andre tråder. Utvannet av alt for mye musikk hvor vokalen på kjent vis sprenger høytalerene til og med på laveste volum. Tre eller fire ganger håpet jeg at filmen faktisk var ved veis ende men hadde allikevel ikke nådd halvparten av spilletiden, som tar meg tilbake til Pearl Harbor. Det er mye elendighet i denne filmen, og jeg har sett mye filmer som er begredelige. Denne burde kanskje ha vært det, og jeg hadde likt den for det. Men et sammensurium av komiske elementer datert til 20-30 tallet gjør hele filmen til en som sagt ufokusert, diffus og ujevn affære. Den verken underholder eller underviser. Det som kanskje gjør denne til en verdig 1001 opplevelse er at den er obligatorisk materiale er dens innflytelse på det indiske folk. Den patriotiske veksten og feminismen landet så sårt trengte for å skape sin egen identitet som selvstendig stat. Pluss for den harde bitende delen om virkelig fattigdom og feminismens maktkamp i India, men med mindre en har virkelig sans for Bollywood produksjoner eller studerer indisk filmhistorie er det å styre unna. 2/5 Neste film : The Cranes Are Flying (1957) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted June 14, 2011 Author Report Share Posted June 14, 2011 1001 # 326 - The Cranes Are Flying (Летят журавли) (1957) http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/4/4d/Letyat_Zhuravli.jpg Regi: Mikhail Kalatozov Med: Tatyana Samojlova, Aleksey Batalov, Vasili Merkuryev Boris og Veronika, to hengivne kjærester i Moskva blir separert uten farvel når Boris blir innkalt til tjeneste under annen verdenskrig. Mens Boris er ved fronten blir Veronika voldtatt av hans søskenbarn og ender opp med å gifte seg med ham. Men hennes hjerte tilhører fremdeles Boris Å lage film under Stalin kunne være noe ensidig, da filmene hovedsaklig skulle handle om Stalin eller Lenins heltedåder. Etter at "jernhånden" tok endelig kveld i '53 tok det 3 år før den filmen som skulle bryte med den tunge propagandaen endelig komme. Som dere sikkert gjetter eller vet er det denne filmen som gjorde nettopp det. Handlingen i filmen er i seg selv ikke banebrytende eller ny, men jeg har ikke sett det bli filmet så bra før. Enda mer imponerende er at den kommer fra Sovjetunionen og regner med at budsjettet bestod sikkert av en solid dose rasjoneringskort og dugnad. Har sett mange gode kamerateknikker og foto gjennom alle disse filmene, men denne var særlig imponerende. Sergei Urusevsky er navnet bak kinematografien her og står for en rekke fotografiske skjønnheter forut sin tid. Flittig og kreativt bruk av blant annet håndholdt kamera gjør filmen til en spesiell opplevelse Filmen hadde en kvalitet tvers over som ga meg en hypnotiserende ro og den føltes veldig minimalistisk med tanke på sparsom dialog og konstant musikk i bakgrunnen. Av skuespillerene er det Samojlova's Veronika filmens fokus er på. Den emosjonelle vekten hennes kjærlighetsløse ekteskap og som venter uendelig på et svar fra Boris som kjemper ved fronten virker til tider svært ulidelig. Samojlova er kanskje mest kjent for oss i filmen Anna Karenina. Utrolig vakker samtidig som hun bærer rollen og forsåvidt hele filmen med æren i behold. Vil også nevne Vasili Merkuryev som spiller Boris' far, en skuespillerveteran som stjal mye av scenene. Betegnelsen "mesterverk" blir kanskje brukt to ganger for mye og mister kanskje sin verdi grunnet misbruk, men Mikhail Kalatozov's film fortjener virkelig betegnelsen. Filmen vant Palm D'or i '58 og er til nå den beste filmen jeg har sett hvor handlingen følger to kjærester som skilles pga krig. Filmatisk poesi som bruker overtydet symbolikk og og som eneste minus overdriver det. Men dette er uten tvil filmmaker på høyt nivå. 4/5 Neste Film : Paths Of Glory (1957) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted June 28, 2011 Author Report Share Posted June 28, 2011 1001 # 327 - The Paths Of Glory (1957) http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/b/bc/PathsOfGloryPoster.jpg Regi: Stanley KubrickMed: Kirk Douglas, George MacCready Handlingen er satt til første verdenskrig på den franske siden. Soldatene i skyttergravene får ordre om å angripe fienden i et slag som uten tvil er den mer suicidiale sorten, flyktende tilbake til skyttergravene nekter de å fullføre slaget. Oberst Dax (Douglas) prøver så å forsvare sine menn i en krigsrett hvor de er dømt for feighet. En film som jeg har hatt på må-se listen gudene vite hvor lenge, en anti-krig film laget av en absolutt habil regissør og favoritt Stanley Kubrick. Og det tar ikke lang tid etter filmens start at en vet en ser på absolutt kvalitet og den bærer Kubricks perfeksjonistiske hånd over seg uten tvil. Her viser en krigens to ansikter, ved ingenmannsland hvor soldatene slåss for centimeterene, og de praktfulle slottene hvor offiserene vinkles mot forfremmelse. Filmen var basert på sanne hendelser, som Kubrick hentet fra diverse avis rapporter. Kontroversiell i de største europeiske landene, og svartelistet i Franco's Spania. Og en noe mild suksess på inntjening. Filmens kinematografi er ikke annet en glimrende, slagscenen er som hentet ut fra en Spielberg produksjon. Og kameraets svep langs skyttergraven tar deg som publikum virkelig på bakkenivået i en detaljert liten verden blant granatsjokkerte hardause soldater. At denne filmen faktisk er laget i 1957 er overveldende og uvirkelig. Filmen bygger også en atmosfære hvor en virkelig vil føle avsky for krig og de som fører den. Generaler som er er villig til å rette ild mot sine egne tropper, for så å gå til krigsrett mot dem som blir trukket via lodd eller andre metoder for å lage et eksempel av dem. Om ikke de blir skutt av fienden, vil nok en henrettelse som i følge av feighet bygge moralen blant de resterende soldatene. Alt dette bare for å bli forfremmet, og få en ekstra stjerne på skulderen. Kirk Douglas er stjernen her, filmens protagonist så å si. Frivillig stiller han opp i en krigsrett hvor de "skyldige" får en rettsak som tydelig er forhåndsbestemt og kun skal vise soldater hva som skjer om en ikke følger ordre. Liv er billig vare i en krig, men bør strammes og justeres som en gummistrikk om den skulle bli for slapp og bøyelig. George MacCready er den hyklerske og sykofante generalen, som kanskje vekker mest avsky og derfor stjeler mye av oppmerksomheten tiltenkt Douglas. En annen rolle en bør legge merke til er den tyske sangerinnen som uvillig må synge for en gjeng kåte og villige franske soldater, den vakre Susanne Christian (senere Fru Kubrick) Kirk Douglas skal ha sagt en gang at han trengte ikke 50 år for å vite at Paths Of Glory alltid ville være en god film , og jaggu tok han ikke feil En film som sammen med All Quiet On The Western Front bør være obligatorisk. 5/5 Neste film : Sweet Smell Of Success (1957) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted June 30, 2011 Author Report Share Posted June 30, 2011 1001 # 328 - Sweet Smell Of Success (1957) http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/2/26/Sweetsmell.jpg Regi: Alexander MackendrickMed: Burt Lancaster, Tony Curtis En mektig og uetisk spaltist J.J. Hunsecker tvinger presseagenten Sidney Falco til å ødelegge forholdet mellom hans søster og en jazzmusiker. Noe han ikke klarer og blir derfor hans klienter utelatt i Hunseckers spalte som hevn. Sidney begynner da på en sjebnesvanger ferd som innvolverer utpressing. Dette var en positiv overraskelse som kom min vei, ikke en film jeg nødvendigvis hadde hørt noe særlig om og satt derfor ikke på noen som helst forventning. En stort sett tung dialogfilm med svært hurtig tempo. Mørk og dyster hvor flertallet av karakterene er usymaptiske, nedverdigende mennesker. Nesten forbi menneskeligjort alikevel troverdig. Dette er en historie om den amerikanske drøm og hvordan noen til enhver pris vil klatre til topps for å nyte solen før de blir kastet ned igjen. Med unntak av Hunseckers søster og jazzmusikeren så er det bare drittsekker og psykofanter som styrer. Ikke den første filmen som jeg har sett avbilder den mørke siden av glamorøse kjendiser, hvorpå andre filmer har tatt for seg de uetiske produsentene og mediemoguler, vinkles det her inn på en innflytelsesrik spaltist i New York. Alexander Mackendrick ble noe rastløs som arbeidstaker hos Ealing Studios da en mulig arbeidsledighet var på banen, Hollywood ble da tilbudt hans ferdigheter, med filmer som The Ladykillers, The Man In White Suit og Whiskey Galore på hans cv var det ikke tvil om hans ferdigheter innen satire. Og det var med øyefallende positiv overraskelse at det var en skotte som ikke hadde satt sine ben i New York før, skulle ved hjelp av et fotoapparat ta noen bilder for så å reise til Hollywood å sette New Yorks enigmatiske sjel så godt på skjermen. Filmen er helt på overflaten en film om sladder og publisitet, på underflaten ligger den reelle sannheten om amerikansk showbiz, og hvor sleipe sladderspaltister styrer mye av ståket. Burt Lancaster spiller her sin mest uforglemmelige rolle, et virkelig tversgjennom dysfunksjonelt menneske med mye makt og et unaturlig overbeskyttende forhold til sin søster som er i et forhold til en mann som Hunsecker ser på som uverdig kjæreste eller ektemann. Sammen med Tony Curtis bryter Lancaster med det som var "studio image" deres, og deres karrierer ble derfor mer uforutsigbart. Vi kan sammenligne med skuespillere som f.eks Brad Pitt som brøt med prettyboy imaget, og endte opp i filmer som 12 Monkeys, Snatch og Inglorious Basterds. Noe Tony Curtis gjorde titt og ofte til hans fordel pga denne rollen og Lancasters formidable Hunsecker gav bane for oscars og en skikkelig favoritt baddie på manges topp lister. En film som krever mye fokus og våkenhet da mye skjer på kort tid, men belønner seeren med dialog av høyeste kvalitet og utførelser av høyt kvalifiserte klassiske skuespillere. 4/5 neste film : Man Of The West (1958) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted June 30, 2011 Author Report Share Posted June 30, 2011 1001 # 329 - Man Of The West (1958) http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/5/5f/Motw1958.jpg Regi: Anthony MannMed: Gary Cooper, Julie London Link Jones er mannen med fortid som lovløs, han har slått seg til ro med kone og barn i byen Good Hope. Han er nå på let etter en skolelærer til å jobbe i hjembyen. På veien mot Fort Worth blir toget ranet av hans tidligere kollegern og sammen med sangerinnen Billy og svindleren Sam blir de forlatt langt vekk fra sivilasjonen, Link tar de så med til en nærliggende nedlagt bondegård hvor hans tidligere kumpaner skjuler seg. Manns siste film innen western sjangeren, jeg likte Naked Spur, Winchester '73 og spesielt godt The Man From Laramie. James Stewart er ikke lenger den obligatoriske hovedrolleinnehaveren, inn kommer Gary Cooper, også en habil men en noe mer forfengelig utgave. Et stramt, dramatisk og voldelig forhold utvikler seg mellom Link og resten av gruppen, med tragiske konsekvenser. Denne westernfilmen er annerledes enn de andre i sjangeren, den hviler ikke på action, men pskylogisk drama istedet, noe som minner meg om The Naked Spur. Denne filmen er kanskje mer av den eksistensielle varianten, og da er det kanskje ikke rart at folk som Godard likte denne svært godt. Det som bør trekkes frem her, er den sykelige innavlet som egentlig er Links familie. Så han kjemper ikke bare mot sin egen fortid, men også en adoptert arv bestående av en gjeng psykopater. Siden han var barn ble han lært til å stjele og drepe, og spørsmålet nå er om han ikke tilintetgjør seg selv med i det uungåelige infernoet. Så med andre ord en gjeng skurker som satte lista for 60 tallets kommende anatagonister. Det jeg likte lite med filmen, er kanskje småplukk for noen. Men det er en aldersforskjell mellom Coopers Link og hans "onkel" Tokin (Lee J. Cobb) som burde skurre. Cooper er atskillig eldre enn Cobb i virkeligheten. Men det som plaget meg mest var faktisk slosskoreografien, som mildt sagt kan beskrives som keitete og tullete. Det blir mye overlesset skuespill fra skurkene også, det virker som om de prøver å overgå sine kolleger ved å den sykeste. Og det synes så alt for godt når en har lavmælte skuespillere som Cooper og John Dehner. Filmens foto er virkelig fin, trodde toget som var filmet var et virkelig bevegende tog ute på skinner, men det viser at det hele er faktisk bakprosjeksjon. Manns øye for visuell komposisjon bygger virkelig godt opp under den psykologiske atmosfæren. Du kan se at mye av Leones inspirasjon er hentet fra denne, og det virker som om Leone imiterte en del scener også. Byen Lassoo kunne for eksempel vært hentet ut i fra enhver italiensk western. 4/5 Neste film : Touch Of Evil (1958) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted July 1, 2011 Author Report Share Posted July 1, 2011 1001 # 330 - Touch Of Evil (1958) Regi:Orson WellesMed: Charlton Heston, Orson Welles, Janet Leigh http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/1/19/Touchofevil.jpg En meksikansk etterforsker Mike "Miguel" Vargas og hans kone Susan er på bryllupsreise i en grenseby mellom Usa og Mexico, men må sette hvetebrødsdagene på pause når en bombe går av på amerikansk jord. Han må så samarbeide med den korrupte politisjefen Hank Quinlan på den amerikanske siden. Charlton Heston som meksikaner fungerer faktisk ganske bra, en selvsikker og interessant rolle satt opp mot en gigantisk Welles (bokstavelig talt!) i en historie hvor godt og ondt kjemper mot hverandre. Hans kone Susan spilles av Janet Leigh, kanskje bedre kjent for dysjscenen in Hitchcocks Psycho. Her blir hun heller ikke skånet for livets harde side, da hun blir dopet og terrorisert av byens bande. Welles dukker opp med noen godt pålagte ekstra kilo pluss polstring inn i filmen, tredende ut av bilen som rene Darth Vader og introduserer en av de mest psykopatiske skurkene satt til på film. Hvesende, raspende stemme tårner hans gigantiske fremtoning som høyere enn livet selv en monstrositet jeg ikke har sett makan til. Selve filmen minner mye om andre Welles produksjoner som The Third Man og The Lady From Shanghai, et drømmeaktig mareritt med mye dypfokus og svaiende kameravinkler gjør at grunnen føles ustø og lager en hypnotisk atmosfære av ubehag og svimmelhet. Det jeg likte aller minst var kanskje filmens lydspor, den er eller føles dubbet som gjorde opplevelsen noe forminsket. Men den var i tillegg også med på å lage den atmosfæriske drømmefeelingen. En annen ting jeg ikke likte var skuespilleren som spilte den eksentriske nattportieren ved motellet. Makan til irriterende overspilling og utroverdig utføring finner en stort sett i de verste Roger Corman produksjonene. Welles har egentlig tiltenkt bare rollen som Quinlan, men etter press fra Heston, endte han altså opp i regissør stolen og skrev om hele manuset. Tilsynelatende etter han selv ville ha utfordringen ved å lage et mesterverk av en film fra et mer eller mindre elendig manus. Så over til filmens kinematografi, som må være en skattekiste for noirtilhengere. Til nå har Night Of The Hunter vært en favoritt, men siden den mikser noir med den tyske ekspressjonismen gjør den til en noe blandet hund i denne settingen. Alikevel en favoritt, så føler jeg et stort behov for å plassere denne på tronen, om ikke annet så deler den gullet her. Russell Metty er mannen bak den sylskarpe sort-hvit føringen som sammen med Welles regi og skript lager en uforglemmelig fotoseanse. Åpningscenen som er over 3 minutter langt kjøreopptak er legendarisk i seg selv. Ofte imitert og hedret, men aldri overgått. Har veldig lyst å gi denne full pott da den mestrer alle de filmatiske aspektene fra manus til foto, men den jævla motell portieren er hinsides plagsom, så mye at det blir en 4/5 neste film : Bab El Hadid (Cairo Station) (1958) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted July 2, 2011 Author Report Share Posted July 2, 2011 1001 # 331 - Bab El Hadid (1958) alt. Cairo Station http://4.bp.blogspot.com/_4ksGK-UgfSs/S-WkLnbG_DI/AAAAAAAAAbo/P6vMAmLtHss/s1600/cs4.png Regi:Youssef ChahineMed:Youssef Chahine, Hind Rostom En funksjonhemmet avisselger Qinawi (Chahine) forelsker seg i en vakker mineralvannselger Hanuma (Rostom), som igjen er forelsket i en røslig portner. Et lite munter og tragisk endelikt forventes. Ikke så kjedelig og traust som plotforklaringen nødvendigvis antyder. Den 11. filmen til Chahine, men første hvor han spiller selv. Ikke vanskelig å forstå at denne filmen ble forbudt i Egypt, det skulle ta 20 år før den ble tillatt. Kjærlighetsdillemmaet er egentlig bare en liten handling satt i en større og viktigere setting. Undertemaene tar for seg et land i opprør, politiske og religiøse gap som utvides av eksterne makter (kilde: Empire), et annet politisk tema dukker opp gjennom Hanumas forlovede som gjennom filmen bidrar med å dra i gang en oppslutning blant arbeiderene ved å starte en fagforening. Publikum i Egypt på denne tiden var vant til romantiske komedier og melodrama, landet har en ganske massiv filmindustri. Da Chahine kom ut med en mørk, seksuell og forstyrrende film, var folket i harnisk og kritikerene ventet ikke med skjellsordene. Da filmen hadde i tillegg Shawqi og Rosta på rollelisten, som var landets stjerner da gjorde ikke saken bedre. Det er mange flotte øyeblikk gjennom filmens spilletid, men Chahine's berøring av de 20 siste minuttene er det beste. Måten han forandrer filmens tone, og hans egen utførelse som avisselgeren hjelper mye på her. Når Qinawi er på sitt mest sårbare og seksuelt besatte, fører Chahine filmen inn i en stram, spektakulær vettløst sinne. Det er ikke et eneste øyeblikk hvor en ikke finner karakteren eller hans motivasjoner utroverdig. Med elementer som kan minne om en Hitchcock film (spesielt mot slutten) så har Chahine laget en film hvor vi får oppleve Egypt gjennom hans øyne, som er særegen. 4/5 neste film : Gigi (1958) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted July 2, 2011 Author Report Share Posted July 2, 2011 1001 # 332 - Gigi (1958) http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/d/db/AmericanGigiPoster.jpg Regi: Vincente MinnelliMed: Leslie Caron, Maurice Chevalier, Louis Jordan Dritlei konvensjonelle Parisiske sosietesliv, en rik spradebass Gaston (Jordan) og en yngre kurtisane Gigi (Caron) under opplæring nyter et platonisk vennskap. Gaston søker så emosjonell asyl hos sin onkels (Chevalier) tidligere elskerinne og hennes barnebarn Gigi. Men Gigi blir eldre, og kjærligheten kommer i veien. Romantisk påkostet kostymedrama med musikalske innslag. Ikke ulikt Minnellis andre filmer som The Bandwagon, An American In Paris og Meet Me In St. Louis så tilbys her fargerik og frodig kinematografi. Leslie Caron som Gigi, er veldig passende som guttejenten som Gaston innleder et platonisk vennskap med, og som forandres til en vakker mer moden pike. En rolle skapt for henne uten tvil. Det er vanskelig å se Louis Jordan i en sympatisk rolle etter å ha sett han som Bondbaddie'n Khamal Khan i Octopussy, men passe glatt og attraktiv som fransk playboy som forelsker seg i den han minst ventet å forelske seg i. Nok en rolle skreddersydd. Maurice Chevalier innleder filmen og er en slags narratør, veldig passende som onkelen Honore Lachaille, som bakgrunn i filmen hadde et forhold til Gigi's bestemor. All incestfylte tanker satt til side, dette var femtitallet tross alt får vi ved Chevaliers tykke franske aksent og tannfulle perler som Julio Iglesias har kopiert en årrekke i ettertid servert en datidens smørsanger og sjarmør for et mer modent publikum. Som dere ser er det snakk om en veldig overfladisk film som hviler på dens kinematografi og kostymer, sangene med unntak fra "Thank Heaven For Little Girls" fenger ikke noe særlig. Filmens styrke ligger også i at den mulig er en forgjenger til filmer som My Fair Lady. En film som ikke krever allverdens fokus og jeg skrev to anmeldelser under filmens spilletid sier litt. Litt rart med tanke på at Minnelli lagde den svært annerledes og smarte The Bad And The Beautiful. Har ikke noe mot musikaler eller familiefilmer, mange av mine favoritter er i denne sjangerboksen. Men det kommer et tidspunkt når en har hatt for mye sukker og krem på desserten av en ikke rett og slett orker mer. 1001 har til nå hatt alt for mye musikaler og kjedelige Minnelli produksjoner. 2/5 Neste film: The Defiant Ones (1958) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted July 3, 2011 Author Report Share Posted July 3, 2011 1001 # 333 - The Defiant Ones (1958) http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/2/24/Defiant_Ones_poster.jpg Regi: Stanley KramerMed: Sidney Poitier, Tony Curtis, Lon Chaney Jr To fanger rømmer fra lenkegjengen sin under en bilulykke, Joker Jackson (Curtis) og Noah Cullen (Poitier) er lenket sammen og må samarbeide for å overleve. En film som ble laget under den verste segregeringsperioden mellom sorte og hvite, og bare tre år etter Rosa Parks var vrang på buss 2857. En film hvor en en sort mann og en hvit mann må komme over sine rasistiske fordommer over hverandre, og må som sagt komme overens eller gå til grunne. En film som er tydelig i sitt budskap, fungerer egentlig best som en thriller sett med dagens øyne. En karakterstudie mellom to tilsynelatende ulike menn hvor temaet er at fordommer splitter menn, og kun ved å bli kjent med hverandre kommer respekt og kjærlighet. Intoleranse og rasisme er satt i fokus mellom rømlingene som tydelig hater hverandre i begynnelsen, en lynsjegjeng ute etter Cullens nakke, en kåt enkekone villig til å sende Cullen til døden for å stikke av med prettyboy Jackson og det bare for å nevne noen få eksempler. Poitier stjeler mye av showet her, han balanserer hårfint en fremførelse av en torturert sjel, humørsyk og voldelig, satt inn fordi han motsatte seg en hvit inntrenger. Sammen med Curtis som også gjør en fin fremføring som bigot under omvending. Sammen oppstår det en sjelden intens dynamikk og jeg fant ikke forholdet mellom de to som oppstår utroverdig et eneste øyeblikk. Grunnen til at de i det hele tatt ble lenket sammen, noe som var umulig og utenkelig i de strenge sørstatene blir enkelt forklart av de ansatte som "the warden have a sense of humour". I løpet av filmen dukker det opp flere humane og sympatiske roller, Lon Chaney Jr dukker opp som Big Sam, en tidligere innsatt som velger å hjelpe de to ved å rømme fra lynsjegjengen, og Theodore Bikel som den humane sheriffen som må overtale sine menn til å ikke slippe løs dobermannhundene. Likte slutten veldig godt, til tross for at den kanskje er den mest forutsigbare i hele filmen med tanke på den allerede fallende og ofte oversette Hays sensuren. Curtis som er for svak til å nå igjen toget, men Poitier velger å bli igjen med ham til lovens lange arm innhenter dem. Se også etter en søkkvåt scene hvor de må virkelig arbeide sammen for å komme ut av et gjørmehull, en tydelig symbolsk hånd-i-hånd opplevelse. Mye kan sikkert avskrives idag som klisjeer og stereotypisk, men kan aldri tenke meg at dette var tilfellet i '58. Synes dette var en engasjerende og spennende thriller, litt mye snakk må en regne med i en film som kanskje oversymboliserer sitt budskap. 4/5 Neste film : Vertigo (1958) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted July 4, 2011 Author Report Share Posted July 4, 2011 1001 # 335 - Popiól i Diament (1958) Ashes And Diamonds http://criterion-production.s3.amazonaws.com/stills/3902/P.jpg Regi: Andrej WajdaMed: Zbigniew Cybulski, Waclaw Zastrzeznski Handler om Maciek, en soldat i den polske undergrunnen, på den siste dagen før tyskerne offisielt kapitulerte får i oppdrag å ta livet av Szcuzuka, en kommunistisk leder. Maciek som er en dreven drapsmaskin opplever tvil for første gang da målet er en tidligere krigshelt, og må derfor følge en ordre som jobber i mot hans instinkter. Den konkluderende filmen i Wajdas Undergrunnstrilogi, som etterfulgte A Generation (1954) og Kanal (1956). En til tider svært symbolsk tungvekter uten at den er propaganda, regissøren har her laget en film som på veldig underfundig metode gikk forbi sensuren. Cybulski er perfekt som drapsmann for undergrunnen, men til tross for at han spiller avslappet og nøysom, iløpet av natten blir han introvert og melankolsk. Tydelig en rolle inspirert av James Dean (ironisk nok døde også han ung) forelsker Maciek seg i en vakker barpike, innser han at livet er en voldelig syklus og bestemmer seg for å slutte som drapsmann. Det som følger da er en natt med selvransakelse og oppdagelser for en ung soldat med masse blod på hendene Filmens kinematografi var også veldig pen, Szcuzuka's drapscene var uforglemmelig i det han faller i armene til Maciek, så går fyrverkeriet av siden de feirer krigens slutt. Og vandringen inn i den nedbombede kirken hvor en knirkete Jesus statue svaier frem og tilbake. Dette er en type film jeg gjerne vil tvinge meg til å like mye mer enn det jeg egentlig gjør, en usammenhengende og ofte svært forvirrende narrativ kontruksjon kastet meg ut av handlingen flere ganger, noe som førte til at jeg så filmen hele to ganger. Og ikke ulikt flertallet av alle filmer fra 50 tallet, så ender det selvsagt svært dårlig for alle involverte. En noe intim studie om konsekvensene av motsettende krefter i to uforsonelige menn med mye til felles. Maciek og Szcuzuka er to forskjellige generasjoner, hvor den ene er hovedsaklig er en patriot, men den sistnevnte slåss for land og flagg i Spania. Begge to er dedikerte til sin sak og sine kamerater, og tror på sin plikt, samtidig så oppdager de at de ikke kan leve opp til deres egne høye forventninger 3/5 Neste film : The Horror Of Dracula (1958) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted July 5, 2011 Author Report Share Posted July 5, 2011 1001 # 336 - Horror Of Dracula (1958) http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/2/29/Dracula1958-1.jpgJonathan Harker (John Von Eyssen) Regi: Terence FischerMed: Peter Cushing, Christopher Lee, Michael Cough Etter mye om og men med økonomi og rettighetsproblemer ble endelig Hammers Dracula laget, med et nøkkelensemble som viste seg å være viktig gjentok Hammer suksessen med The Curse Of Frankenstein også med regi av Fischer og manus av Jimmy Sangster, samt Lee og Cushing på rollelisten. Hammer på femtitallet laget grøssere og thrillere som ingen andre på denne tiden, fargerik Eastmancolor bød på en mer grotesk og blodig affære, Når Lee flekket sine blodrøde hoggtenner og øyne ble det satt mareritt i folk som varte i generasjoner. Og slik skrev Hammer historie. Lee har hentet svært lite fra Lugosi's vampyr fra 1931, Her er greven en mer aristokratisk, sensuell og sjarmerende. Noe Hammer fortsatte med å utforske i de andre Dracula filmene som kom i etterkant, de spilte mer og mer på sex. Handlingen her er satt til en tysk by hvor Harker er biblotekar og vampyrjeger på jakt etter Dracula. Istedefor at Dracula flytter seg fra Romanias fjellkjeder til en mer vestlig europeisk by som i Stokers beretning, finner vi altså oss i en mer intim setting. Alt foregår mer eller mindre i to byer ikke langt fra hverandre, karakterene viser også å være "tyske". Settene er veldig forskjellig fra '31 versjonen, interiørene er mer detaljerte, men mangler den gotiske mystikken da de fargerike scenene blir mindre atmosfærisk som rett og slett forvitrer det ubehaget en satt med før. En kan ikke forvente med dagens grøssere å synes denne er i det hele tatt skummel, for det er den rett og slett ikke. Folk som påstår dette er nostalgiske fanboys. Da foretrekker jeg på lang vei Tod Brownings versjon eller Coppolas fra 1992. Lee satte standarden uten tvil som den enigmatiske og sjarmerende greven for flere filmatiseringer enten de var produsert for kino eller tv, samt parodier. Når det kommer til skuespill generelt er det Lee som regjerer tronen, Cushing's Von Helsing er egentlig den samme karakteren Sherlock Holmes, men har uten tvil stor tilstedeværelse på skjermen. Michael Cough kanskje best kjent for de yngre som Alfred i Batman fra 1990 og de tre oppfølgerene. Til tross for at han er Von Helsings sidekick sitter han mye i bakgrunnen og serverer melodrama og er filmens skeptiker. En definitiv klassiker som viser at Hammer først og fremst tok en helt annen retning enn andre grøssere, den var grell, sexy og sparte ikke på blodet. Ved siden av Lee's ikoniske Dracula, er kanskje den klimatiske sluttscenen hvor Grevens kropp flasser av og smuldrer ved morgenens første solstråler som slår sterkest idag. 3/5 Neste film : Mon Oncle (1958) Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Mifune 0 Posted July 5, 2011 Author Report Share Posted July 5, 2011 1001 # 336b - De Dødes Tjern (1958) Regi: Kåre Bergstrøm Med: Henki Kolstad, Andre Bjerge, Per Lillo Stenberg Forfatter Bernhard Borge og hans kone Sonja, psykoanalytiker Kai Bugge, også forfatter Gabriel Mørk, jurist Harald Gran og hans forlovede Liljan Werner er seks Oslo-mennesker som skal besøke Bjørn Werner (Liljan bror) på hans hytte dypt inne i Østerdalsskogene. Men da gjestene kommer er Werner forsvunnet, og hunden hans finner de død ved et tjern i nærheten. Senere forsvinner også en av gjestene. Det går ikke lenge før de begynner å gruble over det gamle sagnet som er knyttet stedet: En mann skal ha drept sin søster og hennes elsker, og etterpå ha druknet seg i tjernet. Siden het det at alle som oppholdt seg på åstedet - i morderens hytte - ville bli besatt av en underlig dragning: De ville bli tvunget til å drukne seg i tjernet. Selskapet bestemmer seg for å oppklare mysteriet, men snart later det til at de selv blir utsatt for de gåtefulle, dragende maktene som knyttes til tjernet. (Wiki) Uten tvil en svært stemningsfull norsk grøsser, om en ser bort fra den stakate Karius og Baktus skuespillet. Ufrivillig morsom til tider, og en rimelig kjip slutt som kommer for kjapt. Filmen Villmark er uten tvil inspirert av denne, men De Dødes Tjern har en flott atmosfærisk mystikk over seg den første delen av filmen, før den sporer ut i overlesset psykoanalyse og detektivegenskapene som plutselig nesten alle innebærer. Filmens sort hvit kunne godt fått en real overhaling, eller kanskje det enkleste hadde vært å lage en nyinnspilling. 3/5 Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Recommended Posts
Join the conversation
You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.