Jump to content

1001 filmer du må se før du dør


Mifune
 Share

Recommended Posts

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/a/a0/GF_-_UK_cinema_poster.jpg

 

1001 # 415 – Goldfinger (1964 )

Regi: Guy Hamilton

Med: Sean Connery, Honor Blackman, Gert Fröbe

 

Bank Of England mistenker at noen samler store kvanta med gull og mistenkte nr 1 er Auric Goldfinger, en internasjonal gullbarrehandler. Banken krever at 007 settes på saken. Under etterforskningen oppdager 007 at Goldfinger pønsker ut århundrets kupp og samtidig den vestlige verdenens økonomiske kollaps.

 

I brede strøk har den alt en James Bond film trenger, store eksotiske bakgrunner og scener, et spennende klimaks og de små yndige klisjeene som hvor Q brysk forteller Bond om delikate gadgets. Filmen ble støpeformen for de fremtidige filmene men føles aldri formalistisk. Samtidig så har filmen en perfekt balanse mellom humor, sex og action uten å føles ufresh. Filmen briljerer også med å være en av de sjeldne hvor Bond faktisk må bruke hodet for å komme seg ut av en vanskelig situasjon (Do you expect me to talk....) og ikke hviler på Q's mange teknologiske fremsprang.

 

Filmen har også en av de bedre antagonistene, Goldfinger føles hele tiden som en virkelig motpart og utfordring, og ikke lettere er det når han har håndlangeren Oddjob (spilles av wrestleren Harold Sakata) på sin side.

Og for første gang blir Bond konfrontert med det som skulle vært en lesbisk gangster, kanskje hans kvinnelige inkarnasjon som til dags dato ikke er slått av noen. Honor Blackman's Pussy Galore måtte måle seg opp mot Ursula Andress og Daniela Bianchi, og setter uten tvil disse godt til sides.

 

Filmens mest ikoniske scene er fremdeles storartet, Jill Masterson's (Shirley Eaton) døde kropp malt topp til tå med gull fungerer like bra idag.

Den kvintessensielle James Bond filmen som introduserte mange av elementene som skulle bli fast oppskrift i fremtidige 007 produksjoner, slik som bruk av høyteknologiske duppeditter og en lengre prekreditt sekvens som ikke hadde noe med filmens hovedplott å gjøre. Absolutt en film en kan starte med om en ikke har sett noe av Connery æraen og i tillegg vil gi gleder ved første og andre gjensyn....eller i mitt tilfellet nr 20 +++

 

Vi starter med en nattscene hvor James Bond svømmer under vann forkledd med en måke på hodet, og litt lengre ut i scenen tar han av seg dykkerdrakten som skjuler en snerten smoking. Bonds replikker er artige uten å føles påtvungne og slitne («shocking....absolutely shocking!»)

Filmen er av typen «larger than life» og til tider absolutt latterlig og lett den kuleste filmen laget på sekstitallet.

 

5/5

Link to comment
Share on other sites

 

http://pad.mymovies.it/filmclub/2006/01/331/locandina.jpg

 

 

 

Red Desert

Regi: Michelangelo Antonioni

Med: Monica Vitti, Richard Harris

I den første fargefilmen fra Antonioni blir vi tatt med til et annerledes Italia, og vekk fra den typiske italienske neorealismen som var en politisk og sosialistisk bevegelse og kommentar fra etterkrigstida. Her er Italia i full oppblomstring etter det ble oppdaget naturgasser i Po-deltaet. Fabrikker og økonomi skyter til værs og som konsekvens forandrer samfunnet seg kjapt til fordel for de fleste, men noen klarer ikke å følge de nye trendene og livstilen som følger.

I filmen møter vi Guiliana, en ung gift dame som lider av angst som inngår inn i et utenomekteskapelig forhold.

Vitti var Antonioni's mus(e) også kjent fra hans «fremmedligjøringstrilogi» L'Avventura, L'Eclisse og La Notte, leverer her en ganske så bra rolle som den frustrerte Guiliana, og Harris som Corrado, en rastløs ung mann som blir dratt inn i et forhold med den gifte damen med mentale problemer.

Filmen kan kanskje virke som om regissøren er noe reservert mot den nye teknologien og samfunnets forandring i kjølvannet av nasjonens oppblomstring. Men filmen fokuserer her på et individ, Guilianas manglende evne til å tilpasse seg den raske forandringen.

Antonioni har vel egentlig alltid tatt avstand fra neorealisme i filmene sine, og her har han definitivt tatt steget ut av bevegelsen for så å levere et visuelt maleri hvor fargene er kunstige, sterke og til tider påmalt. Ikke ulikt Kurosawas Ran. Med støyende fabrikker hvor lydsporet er med all hensikt støyende og fremmed. Ikke ulikt noe Lynch perfeksjonerte i Eraserhead.

Alt i alt en feiende flott film hvor eneste minus er den uforståelige dubbingen i all italiensk film. De dubber til og med over sine egne skuespillere uten å gjøre noe forsøk på å matche munnens bevegelser. Irriterende da det tydelig er godt skuespill, som da kun synes på underflaten ved å beskue skuespillerenes bevegelser.

Men dubbingens dilemma til tross er jeg blitt voksende interessert i Antonionis filmer som tilsynelatende bare blir bedre og bedre. Anbefaler denne og definitivt blurayen som gir filmens visualitet ekstra løft.

4/5

Neste film : Тіні забутих предків (Shadows of Forgotten Ancestors) (1964)

Link to comment
Share on other sites

 
  • 4 weeks later...

http://cstpdx.com/sites/clinton/files/images/shadows.jpg



1001 # 424 – Shadows Of Forgotten Ancestors (1964)



«Тіні забутих предків»


Regi : Mykhailo Parajanov


Med: Ivan Mikolajchuk, Larysa Kadochnikova, Tatyana Bestayeva



Filmen tar oss til Ukraina, eller som den gang var en del av det sovjetiske imperium. Nærmere bestemt til en hutsul-landsby. Ivan, en ung lovende mann er forelsket i datteren til hans fars morder, Marichka. De har kjent hverandre siden barndommen og i lovnad om at de en gang skal gifte seg setter Ivan ut på ferd etter arbeid slik at han kan kjøpe hus (eller gård..?) Marichka dør ved et uhell da hun prøver å redde et lam, og Ivan faller i depresjon etter å ha sett liket hennes. Hans mor dør og han stenger familiegården, jobber småjobber kjempende mot fattigdom og kulde. Videre blir vi tatt inn i et ulykkelig og fruktløst ekteskap som ender opp i trollmenn, spøkelser og galskap.



Basert på en klassisk bok av en kar som heter Mykhailo Kotsiubynsky, vi får servert en symbolsk ladet visuell film med en mørk historie med en atmosfære av folkelore og tradisjoner fra Karpatene.


Parajanov har klart å lage en fengende historie med detaljert bruk av hutsul kultur, musikk, kostymer og språk i tillegg til det harde klimaet i Karpatene. Mye symbolikk er nevnt, vi får servert en rekke religiøse og mer hedenske ritualer og visuelle bilder som lam, krusifiks, graver og spøkæls.



Filmens fargespekter blir hyppig brukt til å sette stemningen på kartet, og setter i klartekst når karakterenes underliggende lidenskap og slit.


Mangel av kontinuitet og noe hopp i en eller grei redigering kan forvirre (meg inkludert) men også bidra til forhøyning av den abstrakte naturen og den svært nedbrytende mentaliteten til stakkars Ivan.



Til konklusjon er dette en film som fenger handlingsmessig og visuelt, samt så vil den være lærerik og undervisende om andre kulturer.



4/5


Neste film : The Masque Of The Red Death

Link to comment
Share on other sites

 

http://25.media.tumblr.com/tumblr_ma27s4pJGE1qmtipfo1_500.jpg



1001 # 426 – The Masque Of The Red Death



Regi : Roger Corman


Med: Vincent Price



Legenden av C-filmer Roger Corman lagde en gang en rekke Poe adapteringer til film, og Masque er hans syvende i rekken, og baserer seg på kort historien til Poe av samme navn men har også om underliggende plots fra andre Poe historier som bl.a. Hop-Toad.



Kort fortalt handler filmen om en gedigen fest inne i et stort gotisk slott hvor satanisten Prins Prospero lever ut alle sine utskeielser med sine undersåtter med pompøse måltider og makaber underholdning i håp om å holde den landsomfattende epidemien borte fra adelen. Utforbi murene raser den Røde døden, en ebola lignende epidemi som får deg til å blø ut av alle innganger og utganger i kroppen. Den Røde døden er en kroppslig skikkelse som beveger seg gjennom skoger og mark, han spiller tarotkort og velger sine utkårne hvor han enn vandrer. Vil Prosperos høye murer holde døden borte ?


Vincent Price har alltid vært mellom to stoler hos meg, han er tidvis veldig campy samtidig som han leverer kynisk dialog omtrentlig perfekt.



Når Den Røde Døden uungåelig kommer innenfor murene til Prins Prospero og setter igang en makaber dødsdans blant den avskyelige øvre klassen føler en kanskje at den intensiteten som Poe er kjent for avtar kraftig og en sitter igjen med mye overlesset handling og dialog. Men Corman har klart å melke mye bra ut av den korte fortellingen, ivrige Poe tilhengere vil kjenne seg igjen i scenesettingen som bl.a.den store ibenholtsklokken, de fargede rommene og det store gotiske slottet, og vil kjenne igjen tydelig innflytelse fra Bergman.


Alt i alt er dette en god Poe filmatisering ala '64, men skulle gjerne ha sette denne filmatisert med med «gusto» da den definitivt har mye bra materiale til å være så kort historie i utgangspunktet



4/5


Neste film : Before The Revolution (196


Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/2/2e/Before_the_Revolution_poster.jpg

1001 # 426 – Prima Della Rivoluzione (1964)

 

Regi: Bernardo Bertolucci

Med: Adriana Asti, Francesco Barilli

 

Fabrizio sliter med å komme inn i voksenlivet og finne sin identitet. Han blir sterkt influert av den intellektuelle kommunisten Cesare og havner i sengen til tanten Gina, før han så returnerer til sin posisjon i samfunnet og sin materialistiske forlovede Clelia.

 

Bertolucci er hos meg mest kjent som en visuell regissør med Little Buddah og Den Siste Keiseren på cv'en sin. Så det var med relativt stor spenning da jeg skulle kaste meg over hans andre film etter debuten The Grim Reaper (1962)

 

Uten tvil en film som er bra laget rent teknisk, et slags urettmessig barn laget av italiensk neorealisme og fransk nybølge i fylla. Det gikk en stund før jeg slapp taket på dialogen som var uforståelig preik hvor til og med poltisk sjargong skulle påtvinges poetisk tilnærmelse, og jeg kun fokuserte på det visuelle. Det hele blir rett og slett jævlig kjedelig å se på.

 

En film som uten tvil må vennes til, og en av de sjeldne hvor jeg måtte dele filmen inn i økter pga krampeaktig tempo og veldig uengasjerende materiale. Fanger veldig lett opp hvor Bertolucci har sine innflytelser fra, men det ferdige produktet er langt fra så bra som de originale kildene (Godard, Visconti osv..)

 

En film som kan anbefales til de som er ute etter en real suppe hvor ingrediensene er hentet fra den europeiske filmkulturen gjennom årene.

 

3/5

 

Neste film : Gertrud (1964)

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/c/ce/Gertrudposter.jpg



1001 # 427 – Gertrud (1964)



Regi: Carl Th. Dreyer


Med: Nina Pens Rode, Bendt Rothe, Ebbe Rode



Gertrud avslutter sitt ektekskap med politikeren Gustav for å gå inn i et forhold med musikeren Erland Jansson.


Jeg liker veldig godt lange filmtagninger, tålmodige scener som barer surrer over skjermen som har en tendens å forstørre den filmatiske verdenen den lever i. Dreyers siste film Gertrude har mengder med nettopp lange scener, den lengste er ni minutter lang samtale mellom Gertrud og hennes ekskjæreste og rikspoet Gabriel.



En ting må sies aller først, og det er at Dreyers tidligere filmer som Vampyr og The Passion of Joan of Arc står sterkt i minne som svært gode filmer fra stumæraen. Gerturd i likhet med Ordet fra 1955 byr på sarte dialoger og minimalistisk scenesetting.



Noe sier meg at Dreyer ikke var en «method» mann, og han gir meg inntrykket av å være en svært gammelmodig regissør som satte pris på endimensjonale karakter som beveger seg over det lille settet som pappfigurer ute av stand til å levere noe dialog som er noe annet enn monoton og deprimerende. Blikkene møtes aldri, men ser ut til at det støtt og stadig settes på ett eller annet bak og opp til venstre for kameraene (se bryllupsbildene til foreldrene deres så vet dere hva jeg mener !)



Filmen er riktignok basert på et teaterstykke fra 1909, men det har tydelig ikke vært oppe mye til diskusjon om det skulle forekomme noen som helst forandring når det skulle settes på film.



Vi havner her inne på det jeg liker å kalle film med høy «pologenser» faktor eller hipster/frukt-tobakknerd film som elsker skandinavisk film og dens stereotypiske fremtoninger. Men selvsagt er det også plass til de som riktignok liker veldig godt denne type film. Jeg ønsker derfor gjerne argumenter på hvorfor denne film har tiltrekningskraft på noen, men er redd det blir som å diskutere hvorfor Jesus ikke er Guds sønn med kristne.



Men gjerne kom med hvorfor denne filmen er så bra enkelte vil ha den til...



Kort sammendrag så er dette for meg nok en gang stemplet med urkjedelig skandinavisk gråtonefilm med ufattelig uengasjerende skuespill. Mye ufrivillig humor er å finne. La forresten merke til at plottet var til tider veldig likt «et Dukkehjem « av Ibsen.



1/5


Neste film : The Gospel According To St. Matthew (1964)

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/2/2b/Pasolini_Gospel_Poster.jpg



1001 # 428 – Il Vangelo Secondo Matteo



Regi: Pier Paolo Pasolini


Med: Enrique Irazoqui, Susanna Pasolini



En filmatisering av Jesus' liv ifølge disippelen Mattheus mer eller mindre direkte hentet ut fra bibelen. All dialog er direkte hentet fra det nye testamentets bok.


Slike filmer blir straks mye mer interessant når den blir laget av karer som Pasolini, han var velkjent ateist, marxist og homofil. Og med disse «attributtene» får en uten tvil en spenstig vinkling på det hele.Pasolini har tatt elementer fra flere stiler, hovedsaklig neorealisme som funker utrolig bra. Amatørskuespillere og overdubbing har aldri sett eller hørt så bra ut i mine øyne og ører. Og hvis en i tillegg tar med lokasjoner som gamle italienske byer som Barila, Matera, Massafra hvor de fungerer som de bibelske stedene og med klassisk musikk i bakgrunnen samt sjelfull gospel fra artisten Odetta så er det virkelig blitt aldri så liten opplevelse.



Vil trekke frem åpningscenen som ikke har dialog, men vi ser en ung pike med bekymringsfylt ansikt som tydeligvis har levert nyhetene til ektemannen sin. Hun er gravid, og han er ikke faren...En veldig effektiv scene som er så full av spenst, og den varer ikke lenge. Josef snur ryggen for å forlate den «utro» dama, men får selvsagt en engel til å ombestemme seg.


Det er mye å hente her som virkelig er bra, Jesus er en sinna kar som ikke finner seg i drit samt er noen ganger rettferdig. Men han er ikke mye from, med mindre det er barn til stedet.



Med unntak fra de åpenbart og uungåelige religiøse tonene hvor brødet og fisken blir delt opp og hvor kongen av himmelspretten går på vannet er dette en av de aller beste filmatiseringene som er tilnærmet bibelen. En sparsom produksjon som er så å si blottet for fantasifulle effekter og overdrevet dramatisering som en stort sett ser i alle andre filmatiseringer.



Som sagt er mye hentet fra neorealisme, men også fransk nybølge er en stor innflytelse på Pasolini. Samt drar den en rekke filmatiske paralleller med Dreyer's


The Passion Of Joan Of Arc. Pasolini må ha følte seg på utrygg grunn da en i begynnelsen av filmen ser at den er dedikert til Pave Johannes XXIII, samt i ettertid skal ha ytret skam over «pietistiske styggheter». Men det kan tenkes at grunnen var at Pasolini ble arrestert og fengslet grunnet La Ricotta, en kortfilm som også omhandlet Jesus ble omsett som svært blasfemisk og kontroversiell.


Snart 50 år senere imponerer filmen fremdeles, og særdeles ble jeg imponert da jeg egentlig ikke liker verken neorealisme eller nybølge noe særlig. Men i The Gospel funket stilarten på flere nivåer, og spesielt med tanke på at det hele er i et marxistisk-katolsk bakteppe og lurer er det ikke mindre imponerende.



5/5



neste film : Deus e o Diabo na Terra do Sol (1964)

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/2/26/Deus_e_o_Diabo_na_Terra_do_Sol.jpg



1001 # 429 – Black God, White Devil (1964)


"Deus e o Diabo na Terra do Sol"



Regi: Glauber Rocha


Med: Geraldo Del Rey, Yonà Magalhâes



Vi tar turen til Brasil til «fordums» tid hvor bandittene herjer ødemarka. Vi møter gårdshjelpen Manuel som får nok av arbeidsgiveren som snyter ham for penger og dreper ham. Manuel og kona Rosa tar beina fatt som lovløse og ettersøkt. Omsider ender de opp med en karismatisk selvtitulert messias som preker for vold og barnedrap. Vi møter også dusørjeger/håndheveren Antonio Das Mortes som følger Manuels kriminelle løpebane og karriere.



En rar film som balanserer mellom det brilliante og absurde, og tankene mine fôr kjapt avgårdes til tidligere Oliver Stone og hans visuelle komposisjoner en så i JFK og Natural Born Killers. En veldig annerledes narrativ konstruksjon gjør dette til en av og til spennende greie, men dialogen og noe av handlingen er dyppet langt nede i religion, mystisme og kultur fra Sør Amerika som vil mest sannsynlig gå langt over hodet for de uinnvidde. For meg ble det mye usammenhengende babbel som ikke tok meg lengre inn i handlingen.



Skuespillet er ikke mye skryte av, overlesset og teatralsk som ofte havner over i det absurde og irriterende. Og det virker ikke som om regissøren har brydd seg mye om de mer dramatiske situasjonene i filmen hvor det tydelig er en masse rotete og uorganiserte folk foran kameraene og hva en kan påstå å kalle for koreografi under en knivkamp er ikke tilstede. Mot slutten virker det som om det er hastig gjennomført hvor en rekke situasjoner plutselig skyter fart og det hele skjer på en og samme plass i ørkenen. Noe som stoppet tempoet drastisk og en føler at det hele er dødtid siste halvtimen av filmen.



Filmen briljerer på det visuelle med abstrakte landskap, jumpcuts og annet snacks. Handlingen er også engasjerende og tillokkende til tross for svært ujevne skuespillerprestasjoner. Del Rey og Magalhâes skal sies å være lyspunktene i ensembelet.


Som sagt en rar film dette her som havner veldig fort på hat/elsk vippepinnen, og derfor en vanskelig film å vurdere. Anbefaler filmen til tilhengere av brasiliansk Cinema Novo, men også til tilhengere av filmer med tydelig innflytelse på moderne film. Filmen er veldig brutal til tider og jeg måtte «manne» meg litt opp til noen få scener.



3/5


Neste film : Onibaba (1964)


Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 month later...
1001 # 430 - Onibaba (1964)
Regi: Kaneto Shindô
Med: Nobuko Otowa, Jitsuko Yoshimura, Kei Satô
To kvinner overlever hverdagen med å ta livet av slitne krigere som har havnet på avveie utforbi slag for så å selge deres rustninger og våpen for ris.
Likene blir kjapt rydda unna ved å kaste dem ned i et dypt hull midt i jungelen av høyt siv.
En dag kommer en overlevende hjem for å fortelle at sønnen til den ene kvinnen og mannen til den andre er død og slår seg sammen med dem for en liten stund for å ta livet av samuraier.
Den avdøde vennens kone og overlevende havner i et forhold, noe den andre kvinnen ikke tolerer.
Hun bestemmer seg til slutt for å ta på seg en demonmaske som kommer fra en av deres ofre for å skremme sønnens enke fra forholdet, men ender opp med at den sitter fast i ansiktet.
En film hvor de lærde strides rent sjanger/kategorisk, de vet ikke helt hvor de vil plassere den. Eller de vet hvor den skal plasseres men det blir alltid en diskusjon ut av det.
En grøsser for noen, et erotisk psykodrama for andre. Jeg lener meg mot sistnevnte boks.
Lett å forelske seg i Jitsoku Yoshimura, en veldig vakker dame den gang da. Og her er det plenty av T&A for en 64' modell.
En noe lang affære denne filmen, som jeg følte ikke helt kom til rette. Noe den muligens ikke skulle heller, men syntes den slutta da den var på sitt mest engasjerende.

Men ellers en film som tar seg veldig bra ut visuelt og fremføringene av filmens skuespillerensemble er ikke til å kimse av. Filmens atmosfære hvor vi til tider sitter rett oppi den varme siv/sump/jungelen holder kveletaket på deg ikke slipper tak er ofte truse....grensesprengende. Om jeg skal trekke på noe så følte eg i tillegg til avslutningen og filmens tempo, er at kanskje det ble for mye løse tråder som en gjerne ville ha løst opp.

 

3/5

Link to comment
Share on other sites

 

1001 # 431 - Vinyl (1965)

 

Regi : Andy Warhol

Med: Tosh Latrillo

 

Om noen fortalte deg at en plass der ute så finnes det en tidlig tilpasning av Burgess' A Clockwork Orange regissert av Warhol filmet på en 10kvm gulvflekk inne på legendarise The Factory, ville du ikke hatt lyst til å se den ?

 

Vel, dette er uten tvil ikke noe for alle. En eksperimentell type film med homoerotiske undertoner, s&m og The Vandellas i bakgrunnen er kanskje for spesielt interesserte. Filmen kan vekke harme hos de fleste konservative den dag i dag og minner om filmskapere som Kenneth Anger og Ken Jacobs. Denne derimot er mer dialogbasert enn noen annen type filmeksperimenter jeg har sett og derfor noe mer engasjerende.

 

Men filmens en time lange meditering i scifi med tvilsomme menn i skinnklær blir en øvelse i tålmodighet for de fleste, og med mindre en er blodfan av Warhols senere produksjoner som Flesh For Frankenstein og Blood For Dracula og deres treaktige skuespill hvor dialog er veldig spontant fremført vil nok dette være en tittel å unngå.

 

Noe ufrivillig humor og mye knespark mot filmens konservative publikum bør heises høyt opp på dagsorden. Et bevis på hvor langt karer som Warhol var foran folk som puster og lever den dag i dag

 

3/5

 

Neste film : The Shop On The Main Street (1965)

Link to comment
Share on other sites

 
  • 4 weeks later...

1001 # 432 – The Shop On The Main Street (1965)

 

Obchod Na Korze

 

Regi : Jàn Kadàr, Elmar Klos

Med : Ida Kaminska, Jozef Kroner

 

Godhjertede Tono lever et fattig liv som snekker under annen verdenskrig i Tjekkoslovakia. Som en del av arianiseringen får han utlevert en tekstilbutikk som han skal drive, problemet er innehaverske, en eldre, tunghørt gammel jødisk kvinne som tror han er den nye butikkassistenten.

 

Sjeldent er det å finne «freshe» og originale filmer om og med annen verdenskrig som tar deg med på en ny vinkling.

 

Ja, filmen handler selvsagt om det giftige miljøet jødene levde under tyskernes okkupasjon, men de emosjonelle implikasjonene tar oss med mye lengre enn som så. Vi blir konfrontert med den menneskelige tilstanden generelt i hele filmen. Dette er en av de sjeldne filmene som gjør oss alle til filosofer, om bare for et lite øyeblikk.

 

Den balanserer komedie og tragedie i en handling om moralsk anvar. En elegant og mektig laget film dette som håndterer holocaust på en subtil og mesterlig måte jeg ikke kan huske sist jeg opplevde på film. Filmen er tilsynelatende spartansk og liten i produksjonen, men regissør, manusforfatter og skuespillere formidler det sosio-økonimiske og politiske på denne tiden med svart humor og skarpsindighet på en svært forbløffende hvis.

 

Sømløst blir vi tatt med mot en ubønnhørlig slutt, og hvorpå scenene tar oss dypere inn i protagonistenes verden og ruller opp sannhetene som filmmakerne tilbyr oss på ekspertlig måte.

 

5/5

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

1001 # 433 Doctor Zhivago (1965)

 

Regi: David Lean

Med: Omar Sharif, Julie Andrews, Geraldine Chaplin, Alec Guinnes

 

Filmens handling utspiller seg fra 1905 til 1921. Jurij Zhivago (Omar Sharif) mister sine foreldre i meget ung alder, og flytter inn hos venner av familien. Med årene blir han forelsket i familiens datter, Tonja (Geraldine Chaplin), gifter seg etterhvert med henne og får barn med henne. Han er poet og doktor, og når revolusjonen bryter ut får han etterhvert ansvaret for et større feltsykehus. Etter revolusjonen faller han i unåde og må flytte til Ural, hvor han blir tvunget til å leve isolert og slites mellom sin kone og sin store kjærlighet Lara (Julie Christie).

 

Trekantdrama i episke proporsjoner med andre ord. Lean velkjent er bak filmer som Lawrence of Arabia og Broen over Kwai har laget en film løst basert på Boris Pasternaks 1957 roman med samme navn. Zhivagos kjærlighet for damene samt sine dikt er i forgrunnen mens mer historiske og mer interessante begivenheter skjer i bakgrunnen. En stor produksjon som forventet, store slagscener på den russiske sletter av is og snø. Ironisk nok er filmet i Spania, ettersom boka var bannlyst i Sovjet. Men jaggu er kulden troverdig til fingerspissene. Nydelig foto er en selvsagt ingrediens i Leans filmer.

 

Nå er ikke jeg en stor tilhenger av denne typen film, Lean har kastet seg riktignok ut i en produksjon basert på en populær bok. Men romantikk er ikke helt min greie, det er nok min kalde natur å skylde da sentimentalitet, tåredryppende lange etterlengtende blikk gir meg fysiske mèn og krampe.

 

Riktignok er Dr. Z absolutt av den gode sorten og er uten tvil en film anbefale. Det blir bare ikke et gjensyn med det aller første.

 

4/5

 

Neste film : the War Game

Link to comment
Share on other sites

 

1001 # 434 – The War Game (1965)

 

Regi : Peter Watkins

Med: Peter Graham, Micael Aspel

 

En kort film filmet som en nyhetsreportasje hvor øst og vest har brutt ut i atomkrig. Diverse intervjuer med «tilfeldig» forbigående blir spurt ut om deres viten om atombomben og dens egenskaper. Så treffer bomben og vi får servert en rekke bilder av nedslaget og de konsekvensene. En bakgrunnstemme forteller om alle stegene ved et atomnedslag og de etterkommende effektene.

 

Filmen var så skremmende at britiske myndigheter nektet å vise filmen i sin helhet før midten av 80 tallet. Dens grusomme budskap fortalt i kornete sorthvitt falt i smak hos USA hvor den vant oscar for beste dokumentar i '66.

 

Egentlig litt rart siden dette er tydelig arrangert riktignok med amatørskuespillere. Filmen er nok mest husket for den furoren den laget på den tiden av de som var tilstede og husker den. Men for en på sidelinja født 20 år etter den kom ut er den like imponerende som marsinvasjonen over radioen noen tiår før det igjen. Litt kult, men ikke helt «mindblowing»

 

3/5

 

Neste film : Tokyo Olympiad ( Tokyo Orimpikku) (1965)

Link to comment
Share on other sites

 

1001 # 435 – Tokyo Orimpikku (1965)

 

Regi: Kon Ichikawa

 

OL 1964, var særdeles viktig for Japans regjering. Mye av deres infrastruktur hadde blitt bombet sønder under annen verdenskrig og de olympiske lekene ble sett på som en mulighet å presentere et nytt Japan for verdenssamfunnet og vise frem de moderniserte veiene, industri og den voksende industrien. Finansiert av den japanske regjeringen ble filmens førstevalgte regissør, Akira Kurosawa plukket ut. Men da hans krav om stålkontroll over filmens produksjon ble for mye for han dumpet og jobben gikk til Ichikawa.

 

Filmen ble allikevel kontroversiell og vekket harme hos regjeringen da filmen på hele 170 minutter til tross for filmatisk og kunstnerisk integritet måtte kuttes og redigeres til pengeinnkreverne ble fornøyd.

 

Filmen tilfredsstiller uten tvil på foto og fremførelse av regi. Den gir oss et mer menneskelig bilde av atletene istedenfor å fokusere på resultater og vinnere. Men den havner litt i skyggen av andre sportfilmer da spesielt Reni Riefenstahls Olympia som viser lekene med en leken og ivrig Adolf på tribunen.

 

Det hele føles veldig som en nisjefilm laget for spesielt interesserte, og slike som meg som ikke er opptatt av sport generelt havner jeg fort på gjespe-maraton.

 

3/5

 

Neste film : La Battaglia Di Algeri (1965)

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 months later...

La Battaglia Di Algeri (1965)



Regi : Gillo Pontecorvo


Med : Brahim Hadjadj, Jean Martin



Den blodigste revolusjonen i moderne tid er her filmet uventet nøkternt og nøytralt av italieneren Pontecorvo. Den franske kolonien Algerie er under ild da revolusjonere FLN gjemmer seg blant sivilie i kasbahen og går usynlig blant folk med bomber og skytevåpen.


Her får vi servert en historie fra begge sider, hvor ingen egentlig har rent mel i posen og skillet mellom de gode og onde eksisterer ikke. Trange gater og labyrintiske smaug er FLN's fordel, mens de franske myndighetene separerer og murer folk inne i ghettoer, torturerer og myrder uskyldige i tillegg til revolusjonære innbyggere.



Skuespillet er overraskende bra, og fra det jeg vet er det hovedsaklig ukjente ansikter. Og regissert av en kar som uten tvil har stø hånd og kontroll over materialet. Foto kan være noe grumsete og shaky til tider uten at det direkte ødelegger stemningen i filmen, men heller bygger på den klaustrofobiske og spente atmosfæren ettehvert som befolkningens frihet reduseres hver time og drapstallet stiger.



4/5


Neste film : The Sound Of Music (1965)

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

1001 # 437 – Sound Of Music (1965)



Regi: Robert Wise


Med: Julie Andrews, Christopher Plummer



Musikalfilm hvor handlingen er basert på Maria Von Trapps erindringer i biografien Die Trapp Familie. Sangene er hentet fra broadwaymusikalen med samme navn, forfattet av Rodgers & Hammerstein.



Klosterutdannede, foreldreløse Maria Rainer, som blir guvernante for enkemannen kaptein Georg von Trapp sine syv barn. Kjærlighet og nazisme florerer....


Kanskje en av de musikalene som har høyest antall spenstige låter som faktisk fenger. Titler som Sound of Music, Edelweiss, Climb Ev'ry Mountain, 16 Going on 17, My Favourite Things etc etc bør være velkjente for de fleste.



Handlingen og dialogen er selvsagt fint lite å hente, nazister i familievennlige filmer er kanskje en minoritet. Av skuespillerene er Plummer min favoritt, tror en skal lete lenge etter noen som ikke smelter ørlite av hans prestasjon når hans kyniske grinchehjerte smelter av de syngende barna.


For hva hadde tv-skjermene vært uten slike filmer, spesielt i julestrida ? Idag snart 50 år etter samler denne filmen fremdeles familien foran skjermen. «De lager dem ikke slik lengre» frasen passer nok alt for godt inn her, denne filmen er uten tvil en av de aller største musikalene noensinne...



5/5



Neste film : The Saragossa Manuscript (1965)

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 months later...

1001 # 438 – The Saragossa Manuscript (1965)

Regi: Wojchiech Has
Med: Zbigniew Cybulski

To offiserer på hver sin side under Napoleonskrigen, glemmer krigen da de finner en svær bok som forteller om den spanske offiserens bestefar som vandret rundtomkring de samme spanske heiene for flere år siden. Han møter en rekke folk, bl.a. En kabalist, en sultan og en enstøing som er prest...

Personene han møter forteller så rekke fortellinger som introduserer nye karakterer som igjen forteller fortellinger inne i fortellingene og personene krysser i handling.

Fortellingene handler stort sett om kjærlighet.

Komplekst og fantasifullt stykke film her med andre ord. Men med nesten 3 timer lang spilletid ble tålmodigheten min satt på prøve og måtte derfor stykke opp filmen i tre akter. Noe jeg innser ikke er særlig lurt.

Av og til mystisk spøkelsesaktig og andre ganger morsom. Filmen er veldig varierende og mangler ikke på kreativitet.

Ikke en film for folk flest, en bør innesitte høy toleranse for kjedsomhet da en blir belønnet med en ganske artig film.

4/5

Neste film : Alphaville

Link to comment
Share on other sites

 

1001 # 439 – Alphaville (1965)



Regi: Jean Luc Godard


Med: Eddie Constantine, Anna Karina



Handlingen foregår en gang i fremtiden, i Alphaville et dystopisk metropol hvor dets folk er undertrykt og tyrannisert av en datamaskin, Alpha 60. Inn kommer detektiven Lemmy Caution, hvor hans oppdrag er å frigjøre folket fra dets teknokratiske diktator.



Som forventet er ikke Godards scifi noir atypisk noen som helst sjanger egentlig, gresk mytologi ispedd Cocteau, Kafka og andre høytsvevende referanser er kanskje ikke for folk flest, men det er snadder å finne i Constantines bogarklone av en detektiv og handlingen rømmer aldri langt vekk fra detektivromaners mer typiske handlingsforeløp.



Hvis en naivt trør inn i dette landskapet vil en kanskje forvente avanserte setts med kvasi-fremtidige visjoner ala 1965, men Godard bruker her veldig enkelt kontemperære Paris, som blir gitt en sjelløs følelse av en fjern dystopia av kinematogra Raoul Coutard, inspirert av å bruke gufne, modernistiske arkitektur og nattlys.



Godard er ganske slu hvor han forutser datamaskinenes allvitenhet og avhumansering i et nesten robotisk samfunn gjennom Orwelliske innflytelser som å undertrykke kunst, kjærlighet, tanke og individualitet.


En visuell gjenfortelling av gresk mytologi satt i fremtiden er allikevel slitsom til tider, og kanskje ikke helt min kopp te. Ikke vanskelig å se innflytelsene filmen har stått for etter sin tid, men ser heller regissørkompisen Truffauts Fahrenheit 451 en gang til…



3/5….som gjør det til en anbefaling.



Neste film : Chimes at Midnight


Link to comment
Share on other sites

 

1001 # 440 Chimes at Midnight (1965)

Regi: Orson Welles

Med: Orson Welles, Keith Baxter, John Gielgud

 

Under kongens misnøye, leker Prins Hal livet bort på en taverne sammen med bestevennen og farsfiguren Falstaff. Men når prinsens autoritære makt stiger blir vennskapet brutt.

 

Welles' Shakespeariske tungvekter er uten tvil et gedigent prosjekt, manuset og tekst er hentet fra ikke mindre enn fem skuespill fra gamle far sjøl. Falstaff er en karakter som dukker opp i flere av Shakespears stykker. Welles spiller filmens største rolle, bokstavelig talt. Ridder Falstaff er en kjempe av en fyr med bohemsk livstil, hvor han sammen med Prins Hal vanker sammen på en kro med horer, drikke og andre spekulative gjerninger.

 

Her er det ingen mangel på vitalitet fra Orson Welles. Noe pappen, Henry IV ikke er særlig begeistret for da han i tillegg må kjempe mot rebeller misfornøyd med kongen. Henry IV spilles av ingen ringere enn legenden sir John Gielgud, som har Shakespear i blodet mer enn noen andre (Olivier er kanskje argumentet) er perfekt som motstykke til kjempen Falstaff. Men når kongens helse svikter, tar prins Hal tronen og navnet Henry V. Vennskapet mellom de to får en brå vending.

 

Filmen er langt fra perfekt Du trenger undertekster som igjen oversetter den shakespeariske dialogen som blir kastet i full tempo, ute av synk pga dårlig dubbing og svært ofte overlesset og sprakete. Filmen har nok vært gjennom ei kvern flere ganger produksjonsmessig og det kornete bildet og lyden beviser nok dette. Filmen er faktisk enda ikke utgitt av noe selskap, og skal være vanskelig å se uten å måtte trø til ulovlige midler.

 

Derimot har filmen en av de råeste slagscenene noen gang satt på film, og sammen med tilstedeværelsen til Welles magnetiske tiltrekningskraft, og Gielguds fantastiske prestasjon får vi noe som ikke er langt fra et mesterverk. Et «vanskelig» mesterverk kanskje, som trenger noen repriser, og kanskje et behov for å spole tilbakemen et mesterverk alikevel.

 

4/5 Neste film : Repulsion

Link to comment
Share on other sites

 

1001 # 441 – Repulsion (1965)


Regi: Roman Polanski


Med: Catherine Deneuve, Ian Henry



I denne psykologiske thrilleren møter vi vakre, men noe ustødige Carol (Deneuve) som blir igjen alene i leiligheten etter at søsteren Helen og kjæresten Michael (Henry) reiser på ferie. Hennes mentale tilstand tilsier en noe kjip oppvekst, og mens hun er alene kommer hennes demoner å besøker henne.



Første film ut i Polanski’s «leilighets»trilogi, tar oss med på en troverdig tur inn i det schizofrene sinn, og var rimelig tidlig ute rent filmatisk med å bruke en kvinnelig morder. Den utforsker Carols frastøtelse av menn som er interessert i henne og hvordan hun opplever seksualiteten.



Romanski er en kar som fort havner i samme bås som Woody Allen, en respekterer filmmakeren, men deres utskeielser er «far out there». Her sammen med fotograf Gil Taylor heves marerittet med intense drømmesekvenser, og under Carols tid alene i leiligheten opplever plutselig at veggene blir mindre, og slår sprekker. Røffe mandige hender griper tak i henne gjennom veggene, og obskure demoner lurer overalt og voldtar henne.



En røff sort hvitt film som virkelig satte psykologiske thrillere på kartet, og fungerer utmerket den dag i dag. Mer moderne innflytelser som Arronowsky’s Pi og Black Swan bruker mye av de samme effektene og lyssetting for å oppnå lignende atmosfære.


En detaljert forstyrrende portrett om mentalt frafall til psykose, som Polanski bare et par år senere skulle få oppleve ganske nært på kroppen.



5/5


Neste film : Giulietta degli spiriti


Link to comment
Share on other sites

 

1001 # 442 – Giulietta Degli Spiriti (1965)

Regi: Federico Fellini

Med: Giulietta Masina, Sandra Milo, Mario Pisu

 

Fellinis debut innen fargefilm er en historie om individuell frihet og kampen om å finne styrke til å bryte løs fra en fengslet tilværelse.

Giulietta (Masina), en middelaldrende kvinne lever et bekymringsløst liv, men som også preges av kjedelige lange dager. Men når mistanken om at ektemannen muligens er utro mot henne begynner den bekymringsfrie sfæren å ta hull. Hun treffer så nabodama Suzy (Milo), og begynner å se syner og ånder som hjelper henne å finne styrken til å bryte ekteskapet og starte for seg selv.

 

Syn, minner og mystisisme er Fellinis virkemidler her, visuelle sprakende farger og «rare» karakterer gir oss en svært spennende film. Den har tendenser til å vippe over til det pretensiøse og kjedsomme, muligens en «aquired taste» type film som en bør like Fellini for å kunne nyte. Bisarr og forvirrende er også to ord som kan brukes til å beskrive denne filmen som igjen er veldig skiftende når det kommer til å engasjere seg.

En vippepinne film som tilslutt ender opp på :

 

4/5

Neste film Pierre Le Fou (1965)

Link to comment
Share on other sites

 

1001 # 443 – Pierrot Le Fou (1965)


Regi: Jean Luc Godard


Med: Jean-Paul Belmondo, Anna Karina



Pierrot havner på rømmen med Marianne, en vakker pike med leiemordere på nakken. Sammen flykter de fra Paris til middelhavet. Alltid jaget, alltid i bevegelse aldri trygg…



Et premiss som appellerer til de fleste vil jeg tro, og en uten tvil ha gjort inntrykk på godgutten Malick da han laget Badlands. Men de fleste vil nok ane at Godards film vil nok innebære referanser, dialog og narrativ som er meget høytsvevende og og utilgjengelig for de som ikke er spesielt innvidde eller har de rette emosjonelle filmatiske spektrene.



Riktig nok har film flotte visuelle komposisjoner og atmosfærisk godt score. Og Belmondo sammen med Karina er et flott filmpar , samt skuespillere. Men når det brytes ut i musikalske stykker blir for mye «nonsense», noe det er flust av i utgangspunktet.



Jeg har ikke peiling på Godard, og en kan sikkert være et geni på filmer med underliggende temaer som innebærer at en kan film 100 %. Men det kommer til et visst punkt hvor en har lyst at tullet skal slutte. Tiden tok slutt og jeg satt igjen med ingenting. Mulig jeg er for tradisjonell men samtlige elementer i filmen virker for fjernt for meg, enten det er musikken, redigeringen eller karakterene. Jeg hadde ingen følelsesmessig investering, handlingene eller filmens foreløp var uviktig eller konsekvensløs. Godard er mer slitsom, og jeg sitter med inntrykket at hans genierklærte kunnskaper i film har gått til hodet på ham (noe han deler med mange andre regissører fra hans tid). Og da nytter det ikke å komme å si at han river ned den tradisjonelle grunnmuren til film, fordi jeg liker ikke hva han setter inn.



2/5


Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/db/Faster_pussycat_kill_kill_poster_%281%29.jpg

 

1001 # 444 – Faster, Pussycat! Kill! Kill! (1965)

Regi: Russ Meyer

Med: Tura Satana, Haji, Lori Williams

 

Tre stripperske/go go dansere ute etter trøbbel møter et ungt par ute i ørkenen. Etter å ha drept kjæresten, kidnapper de jenta for så å planlegge et kupp mot en krøpling som skal sitte på en haug penger. De blir husgjester hos den gamle mannen og hans to sønner, og i et forsøk på å finne pengene forfører de sønnene, uten å oppdage at den gamle mannen har planer selv.

 

Pupper, lår, vold og raske biler er nøkkelordene her, Meyer er vel ikke akkurat kjent for så mye mer enn akkurat førstnevnte. Men denne filmen byr på litt mer enn bare så. Den er først og fremst en pioner innen kvinnelige protagonister. Varla som spilles av halvt indianske/halvt japanske Turla Satana er en ganske mektig «baddie» som fint troner øverst på listen over filmskurker. Det gjør henne og hennes venninner heller ingen ulempe med å strutte i trange klær så brystene ser ut som sprekkferdige ballonger. Til tross for dette er det ingen nakenhet i filmen, men de erotiske kurvene har aldri vært så påtagende på film før dette.

Filmen er også kjent for andre ting, overlesset skuespill og «campy» dialog. Så det er lite annet å hente her enn feminismens tidlige ikoner som har satt sin innflytelse på Tarantino (Kill Bill) og Roger Corman. Men alt i alt er det negative egentlig styrkende for filmen, det gjør det rett og slett mer underholdende. Uvisst for meg er om det var påtenkt.

 

Jazz-musikken skriker mens Varla «karate-chopper» seg gjennom mannfolka, mens en tidlig ute lesbisk undertone vibrerer fra den tunge italienske aksenten til Rosie, og Billy rister på puppene og lårene til alles glede.

4/5

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

http://www.cinergie.be/images/webzine/revue93/Man_die_zijn_haar_kort_liet_knippen.jpg

 

1001 # 446 - De man die zijn haar kort liet knippen (1965)

 

Regi: André Delvaux

Med: Senne Rouffaer, Beata Tyszkiewicz

SPOILERS !

 

Mottatt med en kombinasjon av forvirrelse og direkte hån da den kom ut, André Delvaux’s første film har gjennomgått en kritisk re-evaluering over årene er nå sett på som en av de seminale filmene innen belgisk film.

 

Historien er hentet fra en novelle av den flamske forfatteren Johan Daisne, dette er historien om Govert Miervelds (Rouffaer), en advokat i en liten flamsk landsby som også underviser på en skole for jenter. Han er også sykelig besatt av Fran (Tyszkiewicz), en av hans studenter som han mister «kontakten» med etter eksamen. En stund senere observerer han en obduksjon, og det sjokket han opplever under denne opplevelsen har en kraftig påvirkning av hans mentale helse.

Dette var rett og slett en opplevelse jeg ikke har opplevd siden Fight Club, handlingen opplever vi gjennom Goverts øyne, og hva som er «ekte» og ikke er umulig å skille. Det gikk faktisk en dag før det gikk opp for meg hva jeg hadde opplevd via hans øyne, og filmen ble straks da satt på listen over fremtidige gjensyn.

 

Da han møter Fran etter obduksjonen (eller gjorde han det?), går han inn for å fortelle henne følelsene han besitter for henne. Filmen er uten tvil tvetydig om de tragiske etterdønningene som følger, den foreslår muligheten om at det kun foregår i protagonistens forstyrrede sinn.

 

Hans forstyrrede sinn blir ypperlig forklart via hans OCD personlighet og ikke minst hans indre monolog, spesielt under scenen da han klipper håret ( noe han egentlig ikke trenger da han er tilnærmet skallet), vi får heller ikke se så mye til hans familie. Noe som får en til å mistenke deres eksistens også.

 

5/5

Link to comment
Share on other sites

 
  • 4 weeks later...

1001 # 447 – Hold Me While I’m Naked (1966)

 

Regi: George Kuchar

Med : George Kuchar, Donna Kerness

 

Avante-gard/eksperimentell kortfilm som før internett var sjelden og obskur, umulig å finne med mindre du satt på filmhistorikerbenken eller var en politimann som hadde inndratt samtlige ruller pga uanstendighet.

 

Og ikke ulik Anger, Smith, Warhol og Jacobs filmer er denne veldig rar, samt veldig åpen for tolkning. Plot og tema er noe ubegripelig eller ikke-eksisterende. Men aner noe om en filmmakers harde hverdag i sitt yrke eller så går han gal og tenker på sex i dysjen, et toalett og morens frokost.

En sånn umulig film å vurdere da dette ikke er en film som er lett å angripe eller forsvare. Ser folk der ute forsvarer dens foto, komposisjon, dialog og farger. Så her er heller spørsmålet om det faller i smak eller ikke...

 

-/5

 

Neste film : Sult

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...