Jump to content

1001 filmer du må se før du dør


Mifune
 Share

Recommended Posts

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/5/5e/Sunrise_vintage.jpg

 

1001 film # 31 - Sunrise

 

Regi : FW Murnau

Med : George O'Brien, Janet Gaynor

 

 

Stumfilm regissert av F.W. Murnau, etter en invitasjon fra William Fox. Fox ville at Murnau skulle lage en film med ekspresjonistisk stilart. Filmen ble kritikerrost og vant en rekke priser, men slo ikke gjennom publikummessig. Dette ble Fox's første film med et innspilt score

 

here be Spoilers ! :

 

Historien tar for seg en bonde, som er utro mot kona med ei "løsaktig" og slem dame fra byen. Dama vil at han skal drepe kona ved å drukne hu i innsjøen.

Bonden tar med seg kona i båten, og etter å ha skremt henne godt av vettet klarer han ikke å fullføre dåden. Han ror i land og kona stikker av til byen med mannen i hælene.

 

De gjenoppdager kjærligheten og livets gleder, fornyer ekteskapsløftene, går til fotografen og tilbringer resten av dagen i fornøyelsesparken.

På vei hjem over innsjøen blåser det opp til storm, kona faller over og blir antatt som druknet. Mannen full av sorg kommer hjem etter en lang natt med letemannskapet.

"Ludderet" besøker ham i full forhåpning, men møter en mann med dødelige beslutninger, men i siste liten blir kona oppdaget i live, og alt ender godt.

 

en noe usannsynlig historie med dagens prinsipper i ekteskapsforhold...tviler kona mi hadde blitt igjen om jeg hadde tenkt å drukne hu.

 

men en veldig søt og rørende film med lite mellomtekster og hvor skuespillet står veldig høyt. Murnau hadde noen år tidligere laget Der Letzte Mann som hadde absolutt ingen mellomtekst, men takket være hans feilfrie regi laget han et lite mesterverk.

 

4/5

Neste film : The General

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/5/59/The_General_poster.jpg

 

1001 film # 32 – The General (1927)

 

Regi: Buster Keaton, Clyde Bruckman

Med : Buster Keaton

Basert på en sann hendelse under borgerkrigen.

Storyen handler om en togfører som pga. yrket ikke får skrive seg frivillig inn i militæret for å sloss mot nordstatene. Han oppdager at toget hans blir frastjålet av unionspioner som skal sabotere transport og kommunikasjon for sørstatenes arme.

Han følger etter dem først i en håndvogn, så et lite tog, så et stort militær lokomotiv.

Redder dagen, dama og æren...

Dette var Buster Keatons favoritt blant alle sine egne filmer, og en stor produksjon er det. Slapstick humoren blander seg inn i hendelser og blir uungåelige og troverdig. Kritikerrost, men box-office katastrofe.

Hadde noe store forventninger her, men ble noe skuffet må jeg innrømme. Noe lang og kjedelig, og ikke så spektakulære stunts og fototriks som i de eldre filmene hans. Her står nok en historiefortelling mer i fokus, men de stunts og akrobatikkene fra Keaton er selvsagt underholdende og noe helsefarlige som vanlig.

 

3/5

 

neste film : The Uknown

Link to comment
Share on other sites

 
 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/a/a7/Posterunknownusx.jpg

 

 

1001 film # 33 – The Unknown (1927)

 

Amerikansk stumfilm i grøsser/thriller sjangeren, regissert av Tod Browning (Dracula, Freaks osv.)

Lon Chaney og Joan Crawford i hovedrollene

Filmen varte i 49 min.

spoilers

Plottet tar for seg Alonzo (Chaney) som er på rømmen fra politiet, og har tatt skjul i et sirkus der han har overbevist alle at han har ingen armer (med hjelp av et magebelte), grunnen er at han har to tomler på en hånd, noe som gjør at politiet vet hva de skal lete etter og via dette dekket så er det ingen som mistenker ham.

Han er lidenskapelig forelsket i Nanon (Crawford), som er sirkusdirektørens datter..Nanon har heldigvis for Alonzo en fobi, nemlig mannfolk som er ute etter å ta på henne og klemme henne, de to har et tett forhold siden han ikke har armer til å utnytte henne på noen måte.

en kveld oppdager direktøren at Alonzo har armer, og de begynner å slåss. Alonzo tar livet av direktøren, og som vitne ser Nanon kun mannens to tomler.

En annen beundrer av Nanon er sirkusets machomann nr 1 nemlig "verdens sterkeste mann" Malabar (Norman Kerry), som via Alonzos manipulerende tips alltid distanserer seg fra Nanon ved å ta henne i armene.

I ren og pur galskap bestemmer Alonzo seg for at tillatelse er bedre enn tilgivelse og presser en kirurg til å amputere armene slik at han kan leve lykkelig sammen med Nanon.

Etter rehabiliteringen møtes de, og til Alonzos forferdelse har hun på den tiden bekjempet fobien og falt for Malabar. Sykelig sjalu bestemmer Alonzo seg for å sabotere et sirkusnummer bestående av to hester som Malabar skal dra mot seg fra hver sin ende.

Men i siste liten ofrer seg selv for Nanon som holder på å bli trampet i hjel.

 

Intens og makaber film, men også velspilt..spesielt fra Lon Chaney's side. Han fikk hjelp til de scenene hvor han bruker beina til å røyke, kaste kniver osv fra Paul Dismuki som var stand in.

Joan Crawford sa en gang at hun lærte mer om skuespiller yrket fra å jobbe med Chaney, enn hele karrieren hennes totalt. En nokså ukjent film dette som en gang var tapt til den dukket opp i Frankrike på slutten av 60 tallet.

Lon Chaney er uforglemmelig, og etter denne filmen min favoritt skuespiller fra 20 tallet...

4/5

 

neste film : Oktyabr aka Ten Days That Shook the World(1927)

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/3/31/Octyabr_poster.jpg

 

1001 film # 34 – Oktybr (1927)

 

Sovjetisk propaganda ”dokumentar ” av Sergei Eisenstein, som ble laget for å komme ut på 10 års dagen til den russiske revolusjonen eller oktober revolusjonen.

 

Påkostet produksjon som ikke akkurat kan kalles for dokumentar da alt er iscenesatt.

 

Interessen derimot for primitiv propaganda og det fotografiske står høyt. Steder som gater og ministeriet og vinter-palasset til tsaren kan en se hvordan så ut på den tiden da alt stod fremdeles intakt på 10 års dagen.

 

Med andre ord så er dette en dramatisering som hyller oktober revolusjonen. Glade soldater med mat og drikke er tydeligvis lykke, folket jubler og brøler LEVE FOLKET ! LEVE REVOLUSJONEN !

 

Symbolikken er ikke spart på, med bayonettløse rifler som peker mot bakken osv. Montasjer som sammenligner en av topplakiene til tsaren med en”mekanisk” påfugl, og religiøse relieffer fra flere kulturer for å hinte til den gjentagende likhet i alle religioner.

 

For å nevne en scene jeg likte godt, så sitter den kvinnelige døds battaljonen og sminker seg på biljardbordet til Tsar Nicolai II

 

Så om en skal ikke ta dette for godt fakta, så skal en i hvert fall få tydet hvor viktig Eisenstein var for proletariet og hadde omtrent alt han trengte av kunstnerisk frihet og penger til å lage filmen.

 

Etter Bronenoset Potyomkins premiere i Berlin ble han en sann rockestjerne som regissør. Men etter Oktober kom ut fikk han ikke den store mottagelsen en hadde håpet på ,autoritetene klagde på at filmen ikke var motagelig nok for massen, og at den var for avansert for den uintelligente folkemassen. Han fikk også beskjed om å redigere vekk referansene om Trotsky, som var permanent ”redigert” vekk av Stalin. Men selvsagt populær i ettertid som all film med historisk betydning, om ikke propaganda er troverdig så er det en del av den europeiske kulturen uten tvil.

 

Artig film uansett hvis en har historisk interesse, da spesielt den russiske.

 

4/5

 

Neste film : The Jazz Singer

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/d/d2/The_Jazz_Singer_1927_Poster.jpg

 

1001 film # 35 – The Jazz Singer (1927)

 

Stumfilm med innslag av synkronisert lyd ( Noe dialog og noe musikk)

Regissert av Alan Crosland.

Plottet tar for sønnen (Al Jolson) som må bestride farens ordre om å følge hans drøm om å bli en jazzmusiker.

Filmen er mest kjent for å være den første spillefilmen med synkronisert lyd til bilde. Al Jolson har noe dialog og synger.

Så filmen stikker ut for sin tekniske utvikling av filmen slik vi kjenner den. Og ikke for sitt "fabelaktige"skuespill eller estetisk verdi. Omdiskutert er den også, da mest for Al Jolsons opptreden med "blackface",der noen mener at det rasisme og andre mener at fjerner noe av stereotypene. Dette var tross alt i 1927, og etter å ha sett definitivt rasistiske filmverk som Griffith's Birth Of A Nation kan jeg påstå at jeg lener meg mot sistnevnte mening.

helt og holdent er dette en film som er helt ok å se på. En milepæl i amerikansk filmhistorie pga lyden.

 

2/5

 

neste film : Napoleon (1927)

Link to comment
Share on other sites

 

http://www.examiner.com/images/blog/wysiwyg/image/Napoleon_2.jpg

 

 

1001 film # 36 – Napoleon (1927)

 

Episk stumfilm fra Frankrike, regissert av Abel Gance.

 

Uten tvil et mesterverk som tar for seg Napoleon fra barneår til herskeren vi alle kjenner. Filmen begynner med Napoleon som skolebarn og leder en snøballkrig (3 mot 40 ?) og har tydelige militære strategitalenter inne..

Filmen varer i 3 t 54 min. og var meningen å være del 1 av 6, men pga økonomiske grunnlag ble dette umulig

En noe propagandisk film, som bruker metaforer, raske klipp og kryssklipp. Kjente igjen blant annet inspirasjon fra Eisenstein, hvor regissøren bruker dyr for å sammenligne karakterer ( Napoleon og ørnen). Det er ikke tvil om hvem som er ”god” og hvem som er ”ond” Dette er noen av de metodene som er veldig populær i propagandafilmer.

Flere kjente karakterer dukker opp bl. Annet Lord Nelson og Robespierre, men når det kommer til historisk korrekthet skal jeg ikke stille meg selv til noe særlig vitende ekspert.

Filmingen som tar for seg opptøyene under den franske revolusjon er imponerende da innovative patenter som f.eks hånholdte kameraer, ”widescreen” (noe som innebærte 3 kameraer vedsiden av hverandre) og 14x dobbel eksponering.

Kjempeproduksjon av en episk historie og person, og tror ikke det finnes lignende produksjon i dag, eneste minus er at nesten 4 timer med ingen dialog fra en tid hvor stumfilmene var på vei ut er litt slitsomt og føles unødvendig. Glimrende musikk er det derimot. Kubrick likte denne ikke, jeg syntes den var veldig fin…

 

4/5

 

Neste film : The Kid Brother

Link to comment
Share on other sites

 

Vel, "unødvendig" er kanskje litt drøyt. Gance var megalomansk med prosjektene sine, det skal han ha. Og produksjonen av denne varte jo en stund, så lydfilmen var et godt stykke unna da de satte i gang (1923). Og som du er inne på, bragte filmen mye annet fiksfakseri på banen.

 

Hvilken versjon så du? Tipper det er snakk om Coppola-versjonen (1981). Så selv Brownlow-restaurasjonen (fra 1983 ?) på ca. 5 og en halv time. Men desverre var ikke widescreen-sekvensene riktig presentert (kun midtbildet ble vist).

 

like fullt et ganske suggerende portrett.

 

edit: Kubrick likte IKKE filmen. Føkk Kubrick.

Link to comment
Share on other sites

 
Denne har jeg lyst til å se, men lengden skremmer meg. :( Ser for meg at det er en slags inspirasjonskilde for Barry Lyndon, i og med at Kubrick egentlig skulle lage Napoleon, men endte opp med Barry Lyndon. Og det er veldig spennende…
Link to comment
Share on other sites

 

Vel, "unødvendig" er kanskje litt drøyt. Gance var megalomansk med prosjektene sine, det skal han ha. Og produksjonen av denne varte jo en stund, så lydfilmen var et godt stykke unna da de satte i gang (1923). Og som du er inne på, bragte filmen mye annet fiksfakseri på banen.

 

Hvilken versjon så du? Tipper det er snakk om Coppola-versjonen (1981). Så selv Brownlow-restaurasjonen (fra 1983 ?) på ca. 5 og en halv time. Men desverre var ikke widescreen-sekvensene riktig presentert (kun midtbildet ble vist).

 

like fullt et ganske suggerende portrett som det er forståelig Kubrick lot seg fascinere av.

 

 

er vel Coppola versjonen tror jeg. 3t 45 min varte den...

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/9/93/Kidbrother2.jpg

 

Stum komedie regissert av Ted Wilde.

Harold Lloyd og Lewis Milestone regisserte også men er ukrediderte.

Harold Lloyd blir sett på som den tredje store filmgeniet innen komedie (#1 Charlie Chaplin #2 Buster Keaton) fra stumfilmens tid. Hans meste ikoniske film er nok Safety Last !, men hans egen favoritt var The Kid Brother.

Helt ok film med flere gags enn hans tidligere filmer, til tider frembringer noe humring. Greie stunts til tider.

Spoiler, Plot

Hickoryvilles viktigeste familie er Hickoryfamilien, faren er sheriff, med tre sønner. To av dem er staute og hardtarbeidende store karer, mens den tredje sønnen Harold (Lloyd) er den bebrilla typen som prøver hardt men får det ikke helt til.

Et medisinshow med noe lumske karakterer, og en vakker pike kommer til byen og lurer Harold til å skrive under på en kontrakt hvor de får opptre i byen. Etter faren finner ut om showet, må Harold jage dem ut av byen. Faren får oppgaven til å sitte på en haug penger til et damprosjekt, noe disse to lumske karene fra medisinshowet finner ut at de vil stjele. Mens romansen mellom Harold og piken blomstrer, blir faren beskyldt for å stikke av med pengene. Og brødrene og Harold leter etter skurkene med pengene.

Harold finner pengene, tar skurkene, får farens klapp på skulderen, får piken og redder æren.

Som sagt en helt ok og grei affære, Lloyd stod for de mest suksessfulle filmene rent kommersielt på den tiden. Han var og den som faktisk tjente mest penger som filmkomiker.

 

3/5

 

neste film : The Crowd (1927)

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/5/53/Thecrowdposter.gif

 

Stumfilm regissert av King Vidor

Handler om John Sims (spilt av James Murray, som ligner forøvrig på Steve Martin), en noe naiv og udispilinert fyr med ambisiøse planer i livet, men ingen annen plan enn at han skal "make it big someday". Ikke lett i storbylivet i NY

Han gifter seg etter en date med Mary og vi følger dem i harde og triste dager. Veldig flott film som tar for seg emnet om å enten sloss mot eller om en skal bare følge strømmen. Også emnet om det anonyme og veldige følelsesløse storbylivets folkemengde (The crowd laughs with you always... but it will cry with you for only a day.)

King Vidor laget her en film som viser et noe usminket bilde av ekteskapets opp og ned ganger. Tragedier som innspiller og hvordan de former livene til karakterene.

Filmen har til tross for MGM's krav til Vidor ikke en direkte happy ending, men en ganske åpen til tolkning til publikummet. Det tok 9 forskjellige sluttscener før MGM og Vidor ble enige.

Filmen fikk en noe mild mottagelse av publikumm og kritikere, Louis B Mayer hatet den, fordi den inneholdt en scene med et toalett. (første film faktisk som har det)

En film om vanlige folk i motstrøms med andre ord. Anbefales uten tvil fra min side..

 

4/5

 

neste film : The Docks Of New York

Link to comment
Share on other sites

 

like fullt et ganske suggerende portrett som det er forståelig Kubrick lot seg fascinere av.

 

Leste at Kubrick ikke likte denne. Finner ikke sitatet, men leste det i en bok om Kubrick. Jeg husker ikke eksakt kritikken, men jeg tror deler av det var noe med at han mente Gance bare plasserte skuespillere rundt omkring uten grunn og uten å instruere de. Det var et par andre ting han ikke likte med denne.

(Kanskje du Morty husker mer eksakt..?)

 

Ikke at det er noen mal på hvordan man lager film da. Filmskapere har jo forskjellige ting de anser viktig og uviktig, og når man driver med film og sitt eget tette filmspråk og metoder slik Kubrick gjorde så er det nesten umulig å ikke dytte sine verdier på andres filmer. Merker dette hele tiden.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Jepp, du har rett. Finner heller ikke noe godt sitat, men Google ledet meg rett til Mortys artikkel så han kan kanskje hoste det opp. Ser det er nevnt i åpningsinnlegget også.

 

Når det gjelder det andre du nevner, så merkes det godt ja, når man leser filmskaperes meninger om andres verk. Uavhengig om det er filmskapere eller ikke, ligger det vel en god porsjon personlighet vedr. preferanser i det meste av filmkritikk. Så også her inne f.eks.

Link to comment
Share on other sites

 

Jo, men jeg undrer litt om folk som er cineaster, teoretikere og historikere har lettere et øye for å se at filmskapere jobber på forskjellige premisser. Mitt inntrykk er at filmskapere sliter hakket mer med det. Kanskje særlig hvis de er veteraner og veldig fokusert på eget arbeid.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/d/de/The-Docks-of-New-York-Poster.jpg

 

1001 film # 39 – The Docks Of New York

 

Stumfilm regissert av Josef Von Sternberg

 

Handlingen :

En barsk sjøulk redder ei prostituert fra å drukne etter et selvmordsforsøk. Etter en kveld på skikkelig rammefulla så gifter de seg og ser deretter hvordan ”kjærligheten” utvikler seg. Tøffe tak og tøffe sjømenn som slåss på bar og lignende er ingrediensene i denne suppa.

Noe usminket og deprimerende bilde av havnelivet i storbyen, hvor de sterkeste står best. Filmen minner litt om Stroheims Greed, mens skuespillet er noe dysset ned og til tider svært imponerende. Filmen engasjerte ikke meg helt, og til tross for 76 minutters spilletid så kjedet jeg meg litt for ofte.

3/5

 

Neste film : An Andalusian Dog aka Un Chien Andalou

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/d/d9/Unchienandalouposter.jpg

 

 

1001 film # 40 – An Andalusian Dog aka Un Chien Andalou

 

Kort stumfilm (16min) regissert av Louis Bunuel, i samarbeid med Salvador Dali.

Surrealisme på høyt plan, filmen beveger seg inn på David Lynch område. En kan sammenligne filmen med f.eks Eraserhead hvor drømmeaktige scener utspiller seg.

Det eksisterer visstnok ikke et plot i tradisjonell stand og den mest berømte scenen i filmen er uten tvil barberbladet som glir over øyet til en dame.

Her er filmen for deg som liker å kverulere over andres meninger om filmer uten tilsynelatende mål og mening. Dvs fram med pologenseren og fruktobakken,her diskuteres kunst..

Jeg har for så vidt ingen forståelse for ”surrealisme”, men liker stemningene og følelsene de gir meg. En vanskelig film å anmelde uten tvil da den i seende tidspunkt eller ved førstegangs konsumering ikke imponerer særlig, men etter å ha fått filmen på avstand så setter den seg på diverse steder i hjernen, og en tar seg selv i flere ”aha!” og ”hmm!” opplevelser.

Så jeg har egentlig lite å komme med her på denne typen film, utenom at er du interresert i film så bør du få med deg Den Andalusiske Hund.

 

4/5

 

Neste film : The Passion Of Joan of Arc

Link to comment
Share on other sites

 

Her er filmen for deg som liker å kverulere over andres meninger om filmer uten tilsynelatende mål og mening. Dvs fram med pologenseren og fruktobakken,her diskuteres kunst..

 

Jeg vet jeg egentlig ikke burde spørre, men hva mener du egentlig med dette?

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg vet jeg egentlig ikke burde spørre, men hva mener du egentlig med dette?

 

S,

 

 

av alle filmer som er laget på denne tiden og av nyere filmer, så er det vel få titler om diskuteres med så stort vigør hos både kredsankere og kultureliten...

Link to comment
Share on other sites

 

Wow. Fant tråden din på VGD der noen spør det samme. Virker for meg, som noen i tråden sier, at du driver med et slags merkelig sleivspark.

 

Personlig elsker jeg filmen, men jeg forstår ikke hva som skal diskuteres her. (Kunst? Er ikke all film kunst? Om det er en film? Om den handler om noe?)

Det er som du sier surrealisme. Meningen er vel å lage et skille mellom drøm og virkelighet. Mer fokus på stemning og følelser enn noe konkret historie eller konkret karakterbygging. De har vel sagt den ikke handler om noenting, men likevel virker det som det er en historie på en eller annen måte som fortelles.

 

Diskuterer filmen gjør jeg også gjerne. Om det gjør meg til en elitistisk kredsanker i pologenser som liker frukttobakk, så, um, gjerne det?

Frukttobakk er godt tross alt. Kun prøvd det i Berlin en gang fra vannpipe.

 

Edit:

For å kaste inn litt ekstra ved her, så fant jeg at du har brukt denne stigmatiseringen på VGD tidligere også.

 

Her og her.

 

:)

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Wow. Fant tråden din på VGD der noen spør det samme. Virker for meg, som noen i tråden sier, at du driver med et slags merkelig sleivspark.

 

Personlig elsker jeg filmen, men jeg forstår ikke hva som skal diskuteres her. (Kunst? Er ikke all film kunst? Om det er en film? Om den handler om noe?)

Det er som du sier surrealisme. Meningen er vel å lage et skille mellom drøm og virkelighet. Mer fokus på stemning og følelser enn noe konkret historie eller konkret karakterbygging. De har vel sagt den ikke handler om noenting, men likevel virker det som det er en historie på en eller annen måte som fortelles.

 

Diskuterer filmen gjør jeg også gjerne. Om det gjør meg til en elitistisk kredsanker i pologenser som liker frukttobakk, så, um, gjerne det?

Frukttobakk er godt tross alt. Kun prøvd det i Berlin en gang fra vannpipe.

 

Edit:

For å kaste inn litt ekstra ved her, så fant jeg at du har brukt denne stigmatiseringen på VGD tidligere også.

 

Her og her.

 

:)

 

S,

 

 

noe stigmatisering må da være lov, synes også at det bilde jeg har i hodet mitt av en gjeng tvilsomme karakterer med potteklipp, pologenser og vanntobakkpipe er en slags stereotyp på personer som elsker å diskutere denne type film og aldri bli enige. Om du kjenner deg igjen så var det ikke meningen å fornærme deg, jeg synes dette var en kjempebra film (hence the grade).

 

så ja. det er et sleivspark, men ikke mot filmen, men disse folka inne i hodet mitt med potteklipp og røyker vannpipe.......og har pologenser på

Link to comment
Share on other sites

 

Neida, føler meg ikke så veldig truffet, selv om jeg jo til tider liker å diskutere kunstfilmer uten plott.

 

Stereotyper er gøy.

Bildet ditt av de med pologenser, potteklipp og vannpipe i kjeften fant jeg bare noe random for anledningen. Klarer ikke helt å huske å møtt slike heller bare. Kan være rett da, for alt jeg vet.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 
Det mest interessante her er definitivt potteklipp, pologenser og frukttobakk-stigmatiseringen. Trøblete fortid med en pologenserbekledd potteklipt frukttobakkrøyker? Uoppnåelig kjærlighet som har utviklet seg til hat? Misunnelse eller hevn på et eller annet plan? Her må vi åpenbart grave dypere!
Link to comment
Share on other sites

 

Vel, da jeg møtte Svankmajer i fjor sommer hadde han faktisk potteklipp, pologenser og røkte fruttobakk, så dette er ikke helt off.

 

Selv har jeg desverre litt for tynt hår, så det er mer en slags sprukket potte, pologenser og frukttobakk-image som gjelder her.

 

Vi møtte Morty på Lorry, han har ganske mye skjegg, så det ble en slags pottehjelm. Pluss pologenser og frukttobakk selvfølgelig.

 

Diskusjonen gikk i Un Chien Andalou, stort sett.

 

Er det forresten i en eller annen dokumentar Buñuel forteller at hver sekvens skulle være en irrasjonell følge av den forrige? Mener å ha hørt noe sånt. Og at dette omtrent var eneste "regel".

 

Var faktisk så inspirert av dette utsagnet at jeg lagde en kortfilm "L'Irrationelle". Skal få uppet den om jeg finner den igjen. Det må være snart ti år siden, så den er jo ikke så bra. Ikke at den hadde vært bra om den hadde vært ny heller altså.

 

edit,

ok, nærme nok; fant dette her:

Un Chien Andalou (which means An Andalusian Dog--though there are no dogs in the film) was deliberately intended to jolt the spectator's peace of mind and to convey some of the basic beliefs underlying the surrealist movement, including the omnipotence of desire. Bunuel stated that he and Dali held to only one rule during the production, "No idea or image that might lend itself to rational explanation of any kind would be accepted. We had to open all doors to the irrational and keep only those images that surprised us without trying to explain why" (104).

... som er fra "Mitt siste sukk", glimrende selvbiografi forøvrig.

Link to comment
Share on other sites

 

Hehehe, OK arrestert.. men vi hadde da alle sammen pologensere. Husker Morty røyket en sigar også, sikkert fruktsmak. Jeg er jo dessuten dverg så pologenseren min ble litt som en kjole.

 

Har hørt denne stigmatiseringen kun én gang før bare. Litt lite, så jeg ville komme til bunns i den. Noe om at det nye(4-5 år siden nå) Verdens Teateret sin kafé liksom skulle ha masse gutter med designerbriller og pologensere som drakk dyr cappochino mens de snakket dypt om Fellini eller noen. Jeg liker denne stereotypen. De nærmeste jeg tror vi har her inne er Kiddo og KAH. De driver jo ikke med film, så de har jo god tid å barbere seg og holde fasaden oppe og gå og snakke intellektuelt om film med cappochino i hånda og se hånlig ned på resten av verden sin smak når folk går forbi vinduet i kaféen.

 

Blir det noensinne Dfilm-treff så må dette være kleskode.

 

Husker godt I'rationelle. Jeg likte den godt!

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...