Jump to content

Martin Scorsese


Svankmajer
 Share

Recommended Posts

Martin Scorsese

The Gospel According To Count Svankmajer

 

http://img237.imageshack.us/img237/1207/martinscorsesedraw.jpg

 

Jadda. La oss stigmatisere og stereotype Martin Scorsese og hans filmer, og presse de sammen til én film. Hva sitter vi igjen med?

 

Vi har vanligvis en mann av italiensk opprinnelse som bor i New York, det er absolutt ALLTID natt, protagonisten lever kjeglete på kanten av loven og tilhører farlige nettverk, en kvinnebedårer gjerne, mens han sliter med skyldfølelse i forhold til sin katolske barndomstro. Det er mye italiensk sjarm og gangster-varme i historiene ellers, men de ender vanligvis med at både hovedkarakter og absolutt alle andre blir skutt akkurat rett før rulleteksen begynner.

Dette er Scorsese sine filmer i et nøtteskall.

 

Mye er nok, om enn noe romantisert og dramatisert, bygget på hans egen oppvekst i New York. Han satt i mørke kinosaler altfor mye av tiden, og drømte seg vekk i filmer der helten er på kant med loven, var rebelsk, og var i konstant trøbbel, men på sin måte likevel en helt.

 

Barndom og litt om hans start til film

Scorsese vakke som alle de andre barna i nabolaget, nei.

Hans astma gjorde at han var rammet mye fra veldig mye normal aktivitet for barn. Sport, spill og annen skjedde derfor ikke. Han ble fort en slags outsider.

Han kom egentlig heller ikke fra særlig rike kår. Faren presset klær på en fabrikk, og moren var en syerske, som begge var annengenerasjons innvandrere fra Italia. Det handlet om den harde dagen i arbeiderklassen stort sett.

 

Unntatt når faren til kino, som ble ganske ofte. Scorsese elsket virkelig film som barn. Kinoen ble fort hans spesielle sted for å drømme seg bort, og Scorsese gikk dit så mye at det grenset til latterlig. Skulke skolen eller andre avtalte affærer pga film var ikke uvanlig. Han så alt han kunne komme over. Både på tv og på kino. Det var et svært begrenset utvalg da. Mye av særlig de italienske filmene hans foreldre pratet om fikk han ikke til å se. Han fikk også en bok om film, som tok for seg en del filmer han ikke hadde tilgang til, men som han brant etter å se.

 

Da Scorsese satt å så på bildene, så skjedde det noe. Han begynte selv å fantasere om hvordan filmene måtte være. Han kunne ligge i senga i timevis, se opp i taket og dagdrømme om hvordan en film var. Han fikk sett mye film på denne måten. På denne måten kan man jo si at denne totale geeksysselen ble hans start til å drømme frem sine egne filmer og historier. Det er jo en god syssel du kan gjøre hvis du vil lage film.

 

Scorseses Paradoks: Religion

Film var nok den største lidenskap gjennom livet hans, men ikke med klar margin. Han vokste opp i et katolsk hjem med sterke røtter tilbake til det katolske Italia, og hans barndomstro og interesse for de gamle Bibelske skriftene og katolske tradisjoner, ble både nerdete og viktig for han, oppi en hardnakket del i det multikulturelle New York var hans oppvokststed. Han beskriver hans tro som svært sterk i hans barndom. Da han var nådd en viss alder sto han egentlig å sjonglerte om han ville bli en prest eller en filmskaper.

 

Et paradoks er det jo egentlig at filmene han likte og ville lage var alt annet enn godkristne filmer om moralske fortellinger. De er jo vanligvis det motsatte. Han dyrket jo rebelene og de lovløse. De som nettopp ikke tok hensyn til de ti bud, og hadde tilogmed en spesiell kjærlighet til ikonoklastiske filmskapere… så hva skjer egentlig her? Ikke godt å si kanskje, og enda mer spesielt blir det når Scorsese kommer ut og sier at religion er det viktigste elementet i hans filmer generelt.

Det er vel nettopp litt sånn man kanskje burde lese filmene hans. Som menn på kanten av loven og som er i strid med sine synder.

Egentlig sier hans Temptation Of Christ veldig mye om hans tro. En film basert på en bok som skildrer Jesus som strider mye mer med menneskelige svakheter og har vært forbudt i mange år.

 

http://img834.imageshack.us/img834/7489/lasttemptationofchrist2.jpg

 

Evolusjonen til Scorsese inn i Hollywood

Scorsese gikk først og fremst filmskoleveien til å begynne med i New York, noe han gjorde istedet for å ta presteskolen.

Da han gikk filmskole diskuterte han mye film med læreren sin, og var ofte uenig med læreren sine sterkere meninger om film. Læreren var veldig pro-europeisk film og veldig skeptisk til amerikansk film. Scorsese har forklart at han siden har sett det som en kamp å få ryktet til amerikansk film mer i balanse.

 

Han gir læreren sin mye kreditt for å inspirere han og de andre elevene til å bruke film for å fortelle. Der lagde han endel gode kortfilmer, og mange av de veldig eksperimentelle og merkelig narrativt. Scorsese regnes vel som en av de få som har klart å ikke bare komme inn i Hollywood og lagd mye film, i kanskje en av verdens hardeste bransjer på mange vis, men fått lage filmer og i ganske stor grad på egne prinsipper. Noe som er ganske sjeldent.

Jeg vil prøve å forklare litt hvordan han fikk dette til i tre korte punkter.

 

1. Roger Corman!

For de som ikke kjenner til historien om selveste Roger Corman så har man gått glipp av noe. Det egentlig en særdeles fascinerende historie i seg selv. Corman var på mange måter gudfaren til independentfilmen i USA og den tradisjonelle exploitationfilmen i Amerika. Han lagde filmer mer eller mindre utenfor systemet, som han fikk solgt for en god penge innenfor. Han lagde mye cheesye lavbudsjetts monsterfilmer og sci-fi b-filmer som han hadde en indre forståelse ville være enkel dum moro for ungdom som bare ville se noe underholdende og dumt. Titler som Teenage Cave Man, Attack Of The Crab Monsters, Machine Gun Kelly, Creature Of The Hunted Sea og utallige andre kom på samlebånd fra Cormans lille imperium.. Corman fant rett og slett en pussig liten nisje i markedet. Han er senere også kjent for den morsomme boken "How I Made A Hundred Movies In Hollywood And Never Lost A Dime".

 

http://366weirdmovies.com/wp-content/uploads/2009/07/creaturefromthehauntedsea.jpg

Corman klassiker: Creature Of The Haunted Sea.

 

Corman sto ikke alltid som regissør på disse filmene. Siden folk ikke var så himla opptatt av kvalitet når det kom til denne typen film kunne han ansatte ferke regissører som bare ville lære seg å mestre mediet i filmer som ikke var for komplekse. At filmene var litt dårlige var egentlig er paradoks, fordi folk gjerne ville ha litt campfaktor.

 

Det er et pussig faktum at han på en måte ble inngangsportalen for mange av regissører du slett ikke forbinder med slike filmer. Folk som Francis Ford Coppola, Jonathan Demme, Ron Howard, Nicholas Roeg, Peter Bogdanovich og James Cameron startet karrieren sin gjennom å lage billige b-filmer for Corman. Scorsese var også en av disse. Cormans snodige lille industri ga regissørene muligheten til å lære seg håndtverket med disse enkle filmene, og som videre var en plattform for å få gjøre større prosjekter.

 

2. Kjennskap til bransjen fra før

 

En annen ting Scorsese kanskje tjente på var hans nerdeinteresse for film. Mye tydet på at siden Scorsese hadde en enorm kunnskap om bransjen og regissører fra før av, og var fan av alle rebellene innenfor og utenfor systemet, så han hadde en viss peiling hvordan han skulle gå inn i bransjen. Han undret selv på om man måtte lage "one for them, one for yourself".

 

3. 70-tallet - The Golden Age Of Hollywood

 

Sist, men ikke minst.. faktisk kanskje viktigst. Scorsese krasjet inn i bransjen veldig hendig tidsmessig. Slutten av 60-tallet signaliserte nemlig på mange måter en kreativ stagnering i Hollywood. Hva som skjedde i Hollywood på denne tiden er interessant. Hollywood hadde gått igjennom en periode der produsentene hadde overdådeig makt og alt som skjedde i en filmproduksjon, og baserte filmene de lagde utelukkende på hva salgs og interessekurvene sa. Bransjeregler for å lage film var satt opp, og ingenting måtte brytes. Dessverre ble disse reglene mer og mer utdaterte og gammeldags. Folk ville ikke lengre ha disse gamle konservative reglene. Man visste ikke lengre. Samtidig i Europa virket det å skje mye nyskapning nettopp i forhold til disse reglene Hollywood hadde satt opp.

 

Den gamle produksjonskoden som ble i god kristen skikk satt opp 30-tallet var også en stor faktor. Man sensurert bort det meste som hadde den minste antydninger til vold, banning, alkohol og sex, men nye holdninger viste at disse tingene ikke var like farlig og man gikk inn i en tid der folk tålte langt mer. Særlig Europa hadde nok en stor påvirkning på dette, da mange type friere former for film, montasje-teknikker og mer nyskapende måter å bruke mediet politisk virket å få den amerikanske bransjen til å forstå at det var mye de drev med som hadde foreldret, og det var mye misnøye. Ikke minst hadde franskmennene sin auteurteori og idéen om film som kunst en sterk utslagsevne. Produsentene tok til seg mye av dette omsider og regissørene fikk veldig mye styring.

 

http://img710.imageshack.us/img710/5516/taxidriver.jpg

De Niro i filmen Drosjesjåføren.

Dette tidspunket var vel egentlig drømmeperioden å være en filmnerd med ambisjoner om å lage store personlige filmer med høye budsjett og like store kunstneriske ambisjoner i Hollywood. 70-tallet ble ikonisk værende en periode der produsenten og regissøren skiftet litt maktforhold. Regissøren og visjonen sto øverst, og 70-tallet blir sett på veldig drømmende av mange cineaster og filmskapere. Coppola, Scorsese, DePalma, Bogdanovich, Lucas og Spielberg og flere boltret seg veldig denne perioden, og fikk operere oppsiktsvekkende fritt. Denne perioden var da Scorsese lagde flere av hans mest kjente filmer, som Taxi Driver og Raging Bull.

Folk som Scorsese og Coppola vant mye fordi de var såpass godt kjent med utviklingen i europeisk film. De hadde sett filmene og studert dem, og ville mer enn gjerne være mer å dra innflytelsene inn i USA. Noe de også gjorde.

 

Martin Scorsese var dog i motsetning til Coppola en av de som klarte å forholde seg mer nøkternt til friheten han fikk. Francis Ford Coppola lagde riktignok store og stort sett ansette mesterverk som Gudfaren 1+2 og Apocalypse Nå, til tross for totalt kaotiske tidsrammer og økonomi, og har i ettertid blitt stående som enormt store verk… Han brente seg betraktelig med sin film mer poetiske One From The Heart dog, en film som falt floppet og var flere millioner dollar på overskudd, og tok friheten fra Coppola til å lage så mye mer enn kommersielle ting som som Jack med Robin Williams bare for å betale ned gjeld. Etter 70-tallet kom blockbusteren og Hollywood hadde funnet måten å drive big business igjen.

Mye av friheten forsvant for våre gamle helter. Scorsese klarte likevel å holde seg innenfor rammene nesten urørt.

 

Så på en måte er det endel heldige ting som gjorde at Scorsese fikk en slik frihet, men godt gjort i allefall.

 

Samarbeid med De Niro

 

http://img820.imageshack.us/img820/1010/scorsesedeniro.jpg

De Niro og Scorsese henger rundt.

 

De Niro og Scorsese har hatt et veldig tett samarbeid, og har vel begge vært like avhengig av hverandre kan man si. Hele 8 filmer har de lagd sammen, og det sies at de visstnok på et punkt forsto hverandre så godt at de de kunne kommunisere på settet bare ved nikkinger og enkle gestikuleringer bare i dagevis. Etter Casino i 1994 har det vært stille mellom dem, men de skal visstnok i gang med en ny film i lag i 2011.

 

The De Caprio Days

Den seneste delen av Scorsese sin karriere har fortsatt veldig i hans stil etter Goodfellas. Svære mafiafilmer, men har fått en fast samarbeidspartner i Leonardo De Caprio. Et valg som til tross for har resultetert i hans mest kommersielle suksesser, har vært litt kontroversielt blant mange filmfans og endel kritikere da De Caprio enda har spor et pin-up jentebedårer image etter Titanic og Romeo & Juliet, til tross for at De Caprio har gjort sitt beste for å legge seg på et helt annet plan nå. Her deles mange om De Caprio er rett valg for Scorsese, ds mange mener han er en veldig god skuespiller som skuespiller, mens andre mener det finnes bedre folk til rollen og at Scorsese kun bruker han som et trekkplaster for å få folk til å se filmene sine. Noe som begge deler sikkert kan være LITT sant. Scorsese sin finansiering av filmen han alltid ville lage, Gangs Of New York, ville neppe skjedd uten en person som De Caprio. Da Scorsese hadde De Caprio på skuespillerlisten gikk finansieringen veldig mye glattere.

Scorsese har til tross for dette fortsatt å bruke De Caprio, og hans siste film Shutter Island fra 2010, understreker at dette er et sterkt samarbeid omtrent på linje på De Niro sitt.

 

Som filmhistoriker

Martin Scorsese er president i Film Foundation, siden 1991, som er en organisasjon satt opp for å hjelpe til å preservere og resturere film. En utrolig viktig jobb for de av oss som vet hvor mange historiske filmer som har gått tapt eller delvis tapt gjennom historien.

 

Som artist, auteurtrekk

Det som er fint med store regissører som får lov å utvikle seg over tid er at de gjerne får sitt unike filmspråk, og du ser endel tematikk som går igjen i film etter film. Så er det noe å se etter hos Scorsese?

 

Tematikk: En ting som jeg selv merker angeånde Scorsese som auteur er at han kanskje må leses litt som en kamp mellom hans strenge katolske tro og hans rebelske holdning til filmskaping. Det gir en litt spesiell miks, som på en måte gir filmene hans mer et menneskelig preg enn f.eks denne ville gladvolden i Quentin Tarantino sin filmer, som forøvrig er stor disippel av Scorsese. Dette er ting Scorsese selv innser er en konflikt, som han sier det i sin personlige dokumentar om amerikansk film "A Personal Journey Through American Films". En slags skyldfølelse du ikke ser i filmer som opererer i samme sjanger.

Ellers er han kjent for store historier.

 

En annen ting i forhold til filmspråk er at endel av filmene hans inneholder plutselige stillbilder med musikk over. F.eks i Goodfelleas.

Scorsese en vane å plutselig fryse bilder i filmene sine til stillbilder, og enten ha musikk eller narrative stemmer over. Dette har han gjort i flere av filmene sine. Han elsker også "tracking shots", der kamera følger handlingen lenge. Det som jeg merker virker veldig viktig for Scorsese er hans utrolig pirkete øye for cinematografi, altså kameraplasseringer. Han har funnet mye psykologi i hvordan kameraet er plassert i forhold til karakteren, og hvordan en seer opplever det. F.eks har en plassering han kaller "guilt angle", som utfra en vinkel med kameraet litt ned for karakteren pekende opp, så virker det som karakteren føler skyldfølelse. Ganske fascinerende.

 

Det er sikkert mer, men generelt sett mener Scorsese fans at det som skildrer filmene hans som store historier med store signaturer. Hva enn det betyr.

 

Innflytelse

Innflytelsen av Scorsese har nok vært ganske stor. Annen hver filmstudent i USA drømmer om å bli en ny Scorsese og prøver å lage deres Taxi Driver, og særlig filmene fra 70-tallet har filmer som har blitt stående som store verk internasjonalt. Som filmhistoriker er han kanskje like innflytelsesrik, der mange dokumentar om amerikansk filmhistorie ofte bruker han som an sort for autoritetsfigur på temaet. Ikke minst hans arbeid for å fremme faget preservarasjon av film er vel så viktig. Den senere perioden hans med tett samarbeid Leonardo De Caprio viser seg kanskje enda for å være disputt om blant kritikerne, noen elsker samarbeidet deres og andre ikke, men filmene hans er blant publikum like populære som alltid og kanskje mer.

 

..og det er Scorsese.

 

http://img839.imageshack.us/img839/9708/600fullmartinscorsese.jpg

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 
 Share

×
  • Create New...