Jump to content

Western


Kiddo
 Share

Recommended Posts

 
  • Replies 124
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Pursued (Walsh) - Absolutt herlig drama, orkestrert med dystre toner, og flytende kamera, ikke ulikt ting fra andre Walsh filmer. Men selv til han å være er dette ganske overveldende. Alt er utrolig intenst. Her er det kanten av setet fra midten og ut. hvor hver scene slår den forrige ihjel. Til og med en dansescene klarer å overgå den forrige i intensitet. Noe av nøkkelen ligger i kamerarbeidet som nevnt, med sterkt noirpreg, men dramaet er også friskt, med nesten greske dimensjoner; intense familiebånd og en dæsj incest. Noen av shootoutene oser av pure cinema hvor alt utenomfilmelig holder kjeft. I sentrum er filmens største gåte selv, gestaltet av Robert Mitchum på en måte som neppe ingen andre hadde klart. Heftig.

http://img686.imageshack.us/img686/6378/pursuedavisnapshot01331.jpg

Landskapet er velbrukt som bakteppe, f.eks hos Ford, men i Pursued brukes det med overveldende dramatisk effekt.

 

 

El Dorado (Hawks) - Veldig underholdende og også spennende western, med noen herlige scener. Larger-than-life folk som Wayne og Mitcum teames opp, og James Caan gjøre en tidlig, overbevisende figur - dette skaper i Hawks' hånd (hans nest siste film) først og fremst et solid karakterdrama, men når det koker opp til spennningstoppende tar filmen en annen, men like bra retning. Scenen midtveis, som starter nedover gaten og går via kirken til saloonen er legendemateriale. Herlig foto og stemning på høyde med Rio Bravo. Lite å utsette her, annet en kanskje et par humoristiske middelmådigheter (inniblant mye bra, blant annet en badescene med Mitchum), og en smule overskrevet plotting. Uansett, strålende saker.

http://img833.imageshack.us/img833/8096/eldoradocentennialcolle.jpg http://img64.imageshack.us/img64/8096/eldoradocentennialcolle.jpg

John Wayne, stødig, og Robert Mitcum, bakfull og med med magetrøbbel, går ned på hver sin side av gata.

 

 

 

Run of the Arrow - Fuller lagde denne samme år som Forty Guns, men det er merkbar forskjell. Der sistnevnte glimrer med suksefylt liming av masse friske elementer og teknisk brillians, har denne en del hull og klønete opptrinn å svare for. Mer ambisiøs i budskapet, dog, som Kiddo er inne på. Pene sekvenser, men indianerscenene blir ofte gammelmodige - på tross av Charlie Bronson - det blir liksom ikke 100% når de gestaltes av en salig blanding folk i flere tilfeller (eks. dubbede mexikanere), og historien sitter ikke helt. Selve perspektivet på indianerne er friskt, dog. Skuespillet er ujevnt, balanserer ofte på elsk-hat eggen. Noen rått brutale scener som stikker finnes det, men det i en ganske ujevn kontekst. Selvfølgelig er Fuller bra, men denne havner i skyggen av Forty Guns. Danser med Ulver er i praksis en nyinnspilling av denne.

 

Seven Men From Now (Boetticher) - Råbra. Ekstremt visuelt, poetisk, og noen utrolig intense scener. Ikke minst pga. Lee Marvin som bringer en helt spesiell elektrisitet inn i sine sekvenser. Bare stemmen er jo skumlere enn påskekrim fra Radioteateret. Da gjør det ikke så mye at Randlph Scott i hovedrollen er litt grå (utover hårfargen). Det er kanskje best slik. Oser av trygghet, og lager en god motpol gjør han iallefall. Boetticher byr på en del overraskende løsninger teknisk, som gjør filmen veldig frisk. Snaue halvannen time i Westernhimmelen.

http://img214.imageshack.us/img214/1811/sevenmenfromnowavisnaps.jpg

Friskt komponert!

 

 

Wagon Master (Ford) - Ikke den lengste filmen, men fortsatt veldig langsom. Det tar vel 40 minutter med feelgood før det i det hele tatt er noe betydelig trøbbel... og enda en lang stund før noen skudd løsnes. Men John Ford fyller tiden med viscerale bilder, vogntoget i landskapet, hunden som løper ved siden av, hestene som bader, nærbildet av vognhjulet over en stein, en laang square-dans, osv. osv. Har blitt omtalt som hans mest lyriske film. En del humor er det også. I dette seige, detaljerte universet kommer så konfliktene, som spilles ut langsomt, men med god nerve. Tror ikke det er Fords beste, men det er i sjiktet tålmodighetskrevende og bunnsolid.

 

Il Grande Silenzio (Corbucci) - Litt Lucky Luke-nivå på plotet og horribel dubbing, men underholdende så det holder. Bildene ser jo også fordømt bra ut (litt oops på kontinuiteten der helt på tampen, da). Det oser ikke akkurat "smartness", egentlig bare en serie (gjenbrukte) motorer for voldsutblåsninger (en formel Tarantino har lent seg på en stund). Majestetisk musikk, og passe overspill og enidimensjonale karakterer bidrar til en grei operafølelse over det hele - det er kanskje det mest italienske av alt. Kinskis forstyrrende øyebevegelser er blant høydepunktene her, sammen med all snøen.

 

Jesse James (King '39) - Overraskende bra. Solid lag av skuespillere, og pent foto i veldig tidlig Technicolor. Noen kompromisser lider kanskje filmen under pga dette, kamera er veldig statisk og nattscener eksteriørt er skutt om dagen. Det er også et veldig varierende palett, men alt dette forstyrrer ikke nevneverdig etterhvert. Historien er fortalt med sin grimme undertone, trass i bruk av humor, og karikering her og der; Bob Ford f.eks. har alltid et forpint uttrykk med svære svetteperler i panna. Det emosjonelle i historien treffer godt og den evinnelige filmmusikken er herlig fraværende gjennom nesten hele filmen. Kanskje noe av det sterkeste er noen scener med Jesses kone, som 2tipper litt over", og står for den skjøre dimensjonen. Hjemkomsten er det nesten Terje Vigen-proporsjoner over og slutten er vel velkjent. Henry Fonda er upåklagelig som Frank. Disse tidlige westernfilmene er kanskje ikke like komplekse og utfordrende da.

http://img90.imageshack.us/img90/8739/jessejamesnewxvidgemsav.jpg

Jesse James i sitt rette element... oppå toget med revolveren ute.

 

The Return of Frank James (Lang '40) - Nok en bøtte god underholdning, men den blir hakket svakere denne. Litt rotete historie, perioder med fjoll - som farsetendensene i rettsaken (Langs måte å få dynamikk i en allerede velbrukt setting med mange klisjéfeller), og jevnt over mindre action enn den forrige. Pluss noen litt merkelige karakteravgjørelser og retninger på ting. Langs første og antagelig svakeste western. Beholdningen er noen solide rolleprestasjoner, og en sjarmerende debut av Gene Tierney.

http://img834.imageshack.us/img834/4830/thereturnoffrankjames19.jpg

Langsk skyggebruk.

 

 

Il mercenario (Corbucci) - Ujevn, men kul støvete spaghetti med Franco Nero, Jack Palance med noen fine krøller, og fyren som stjeler showet, Tony Musante som revolusjonisten Paco. Herlig team, og mye humor, men også litt langtrukkent i partier. Sedvanlig rotete plot, og mye zooming. Morricone holder mål, spesielt "tension"-temaet er i første divisjon. Tommel opp totalt sett. "Do you know how to count to ten?" "Of course... I can also add, subtract and divide by two digits".

Link to comment
Share on other sites

 
 
Ja, mye bra lesestoff her. Spesielt Kiddo har jo fart over en rekke mindre kjente filmer i det siste, flere jeg ikke har sett og som høres interessante ut. Pretenders siste post var også fin, der det eneste jeg er uenig i er at Jesse James er bedre enn The Return. Eller - jeg vet ikke helt. Syns vel egentlig at det er den lokale avisredaktøren som er den beste i begge.
Link to comment
Share on other sites

 

Avisredaktøren er knallbra, men mest prominent i første film. På det jeg har skrevet virker det nok mer polariserende enn hva jeg tenker om filmene - de var ikke så ujevne, og begge er god underholdning, men jeg opplevde siste som mindre engasjerende og mer et sammenrask av en film hvor enkelte ledd var svake. Jackie Coopers prominente karakter synes jeg var en skral erstatning for Jesse. Ellers er Pinky langt mer karikert, og det topper seg vel når Frank skal velge mellom å ta rotta på Bob eller redde livet til Pinky. Coopers linje om "just a darkie" er vel forresten ikke akkurat noe filmens fans slenger rundt. Hele dette dilemmaet, og hvordan det er Tierney, som ung og svært naiv reporter som er pådriver for dette... Det ble et litt rart "nødløsningpreg" over det for meg.

 

Men nå fokuserer jeg veldig negativt for å skille disse filmene da. Begge har flere gode kvaliteter.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Bra at disse postene er av interesse for noen. Får umiddelbart lyst til å ta et gjensyn med 7 Men from Now. Og El Dorado må jeg jammen meg få sett!

 

http://i52.tinypic.com/24cw7ev.png

Jubal (Daves, 1956)

I vidstrakte og varmblodige cinemascopebilder, som får naturen til å framstå ganske mektig, vandrer filmens karakterer med masse bagasje og lengsler og de prater litt og ser på hverandre. Her finner du ikke kalde pistoldueller og cowboyer som redder dagen, men et aldri så lite dystert melodrama om vennskap, kjærlighet og sjalusi, blant annet. Dramaet mellom de forskjellige karakterene får utspille seg i bilder som fanger mye og får stå lenge. Klippinga føles funksjonell; når et bilde har sagt sitt, klippes det til neste… Filmen formidler ikke bevegelse, men ro. Man får følelsen av at karakterene har levd et langt liv og vil leve et langt liv. Og de får slåss i roen av et totalbilde, ja, de får slåss med sine minner, relasjoner og lengsler som fyller blikka de sender til hverandre med det de måtte være fylt av. Glenn Ford imponerer som en kjernekar uten ambisjoner. Jeg var usikker på om han overspilte eller var veldig god i The Fastes Gun Alive, der blikket hele tida flakka og kroppsspråket var så tydelig irritert, men her er det liten tvil: han er god. Valerie French er en skitten, sexy tøs av en femme fatale. Borginine, vel han overdriver noe jævlig, som han av og til liker å gjøre. Jeg vet ikke egentlig om jeg synes han er noen god skuespiller. Men uansett glemmer jeg aldri øyeblikket i The Wild Bunch der han, etter at Bishop har informert om at ”he gave his word”, sier, med så sterk innstendighet i tonefallet: ”That ain't what counts! It's who you give it to!” Jeg glemmer aldri den scenen. Men Jubal er, altså, en veldig annen film enn The Wild Bunch, og selv om det ikke var en kjempeopplevelse, er det en fin film som av og til slår til med fete, lidenskapelige iscenesettelser (som det ovenfor!).

 

http://i54.tinypic.com/28cqdsy.png

Broken Lance (Dmytryk, 1954)

Hmm. Jeg liker Dmytryks bildekomposisjoner. Han får fram mye stemning i hvert utsnitt. Omgivelsene blir brukt så aktivt. F.eks. kaktus i denne. Og lyssettinga... Bare se på bildet ovenfor. Starten er nydelig – en rekke totalbilder som virkelig viser denne særegne sansen for komposisjon og - gjennom dette - hans evne til å informere om karakterenes tilhørighet, hans evne til å liksom lenke føttene deres så granngivelig til bakken. Det er synd at filmen vasser inn i mye kjedelig piss med masse snakking ved et middagsbord og i en rettssal og en kjærlighetshistorie som tar for mye plass og som ikke funker i det hele tatt. Den midterste timen er generelt ganske kjip. Men mot slutten, der dialogen blir mer og mer fraværende, får filmen et slags eksistensialistisk preg. Og det har komposisjonene, som får store steiner til å snakke, mye av skylden for.

 

The Indian Fighter (De Toth, 1955)

Gull som kilde til krig mellom folkegrupper. Kirk Douglas som liksom er så jævla nobel. Litt kjærlighet med lugging i vannet. Driiitkjip, foruten en lang og sentimental panorering som oppfanger roen som senker seg over en karavane som har tatt seg en pust i bakken... Den fredelige kveldshimmelen som lyses opp av bål, stille før stormen, stille før ilden fra indianerne. Skuffende etter Day of the Outlaw. Denne føles som en litt hovmodig preken guidet av/trøkt inn i et ganske uinteressert narrativ, der nevnte film er åpen og beinhardt lyrisk.

Link to comment
Share on other sites

 

Track of the Cat (Wellman, 1954)

Det er vel noe med forventninger. Selv om jeg hadde lest at dette var en meget bra, mørk og for så vidt underkjent western, så pleier som regel karakteren på IMDb å gi meg et hint. En rating på 6,4 er vanligvis en midt på treet film når den har noen år på baken. Og denne er fra 1954. Men for min del føk den rett inn på all time westerns, til og med inn på topp 100-listen for alle filmer. Knall.

 

Og jeg skriver dette på egen linje: Zann, du vil elske denne.

 

Dette er en familie med seriøse problemer og hvor bitterheten kommer veltende som brottsjøer.

 

Vi har den drikkfeldige men intellektuelle faren som aldri hadde lyst til å bli nybygger, men som ble drevet fram av den pietistiske og følelsesskadde hustruen, og vi har deres fire barn. Den eldste broren som det aldri er noe galt med, den yngre Curt (Mitchum) - foreldrenes øyensten - samt den yngre broren og søsteren Grace.

 

Har den tidenes mor / datter-oppgjør, tiden tatt i betraktning, mon tro? Jeg må sitere dialog fra denne scenen, som jeg nå har spolt tilbake for å kunne skrive ned.

 

Grace: Mother, you're making a filthy lie out of nothing. What she done anyway, you're always talking as if you're God around here.

 

Ma: Don't blaspheme!

 

Grace: Me, blaspheme? This house is rotten with the gods you've made. Yours and Curt's. With pride, money and greed.

 

Ma: See here, Grace!

 

Grace: You can squint your eyes at me, but you can't frighten me.

 

Og noe senere:

 

Grace: And all with the blessings of Mother's wicked, selfish, ugly gods!

 

Ma: Your daughter's screaming blasphemous nonsense!

 

Grace: Holy, holy, holy!

 

http://filmantrop.net/dump/vlcsnap-2010-09-10-20h36m43s18.jpg

 

Så jævlig bra. 9/10

Link to comment
Share on other sites

 
 

Track of the Cat (Wellman, 1954)

Det er vel noe med forventninger. Selv om jeg hadde lest at dette var en meget bra, mørk og for så vidt underkjent western, så pleier som regel karakteren på IMDb å gi meg et hint. En rating på 6,4 er vanligvis en midt på treet film når den har noen år på baken. Og denne er fra 1954. Men for min del føk den rett inn på all time westerns, til og med inn på topp 100-listen for alle filmer. Knall.

 

Den er til salgs på Kiwi.....så det du sier er at den er verdt 75,-?

Link to comment
Share on other sites

 

Den er til salgs på Kiwi.....så det du sier er at den er verdt 75,-?

Kiwi, virkelig? Jeg ville glatt betalt kr 75 for den. Hvis du liker western generelt og f*c*ed-up familiedrama spesielt kan jeg ikke forstå at dette skulle være noe feilkjøp for noen. Hvis jeg skal trekke ned for noe, så er det muligens at den har en slags happy ending. Men noe annet ville da vel ha vært aldeles forferdelig i 1954. filmen sett under ett.

Link to comment
Share on other sites

 

Kiwi, virkelig? Jeg ville glatt betalt kr 75 for den. Hvis du liker western generelt og f*c*ed-up familiedrama spesielt kan jeg ikke forstå at dette skulle være noe feilkjøp for noen. Hvis jeg skal trekke ned for noe, så er det muligens at den har en slags happy ending. Men noe annet ville da vel ha vært aldeles forferdelig i 1954. filmen sett under ett.

 

Jeg har gått og lurt på den, men IMDB skremte meg bort igjen. Hvor rasjonelt det er igjen, kan jo diskuteres.

Link to comment
Share on other sites

 

Johnny Guitar.

 

http://i51.tinypic.com/dm6ts0.png

 

Det er så jævlig kult hvordan Ray bruker omgivelsene til å blande seg med karakterenes følelser... Eller hvordan skal man si det? Det er akkurat som om vi er i karakterenes følelsesliv her; det er akkurat som om arkitekturen kjenner til de menneskelige følelsene. Jeg tror Ray har en helt egen evne til dette, dette med å få alle elementer til å samarbeide og på den måte hente ut noe kraftfullt og nyansert i historiene han forteller. Han forteller dramatiske fortellinger i en dramatisk stil, og klarer, i (eller gjennom) kaoset, å være subtil og hente ut små, grunnleggende, 'udramatiske' dimensjoner ved historiene. Et spetakkel der en grunnleggende menneskelighet skinner igjennom. Det er ofte barskt og rørende på samme tid, og som i In a Lonely Place tegner han en bitteliten birolle med kanskje den største menneskelighet av alle.

 

Scenen der Sterling Haydens Johnny presenterer seg, og samtidig blander seg inn i en oppheta konflikt, er helt rå:

 

http://i55.tinypic.com/2ue1rub.png

“There’s nothing like a good smoke and a cup of coffee. You know, some men got the cravin’ for gold and silver, others need lots o’ land with herds o’ cattle… And there’s those that got the weakness for whisky and women. When you boil it down, what does a man really need? Just a smoke and a cup o’ coffee.”

 

Det eneste jeg har å kritisere filmen for, er at jeg synes den kunne vært litt mer kompakt. Særlig mot slutten blir mobbens jakt dratt litt vel langt ut.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Yellow Sky (Wellmann, 1948)

http://img821.imageshack.us/img821/6887/vlcsnap2010100313h46m15.png

http://img227.imageshack.us/img227/492/vlcsnap2010100313h47m00.png

http://img688.imageshack.us/img688/742/vlcsnap2010100313h48m19.png

 

Glimdrende film. Jeg klarer ikke å si det bedre enn Kiddo, så jeg linker til omtalen hans. Får selvfølgelig listeplass, høyt oppe. Takk for anbefaling!

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 months later...

Lenge siden jeg har vært innom denne tråden, og ikke sett så mye western siden sist, men kult å se at du likte den Infenso.

 

I går så jeg to Bud Boetticher-filmer fra ’57.

 

Decision at Sundown. Her viser Scotts (her: Allison) stolte, urokkelige besluttsomhet seg å være feil. Boetticher bryr seg ikke om spørsmål om målet helliggjør middelet – herregud, det er Den Ville Vesten og man må få lov til å skyte hederlig – men her problematiseres faktisk målet. Allisons mål. Han skal drepe en kar. For å hevne noen, virker det som. Men spørsmålet blir: har hans stolthet forkludret sannheten? Har han tilpassa hevnmotivet til sin egen feilslåtte virkelighetsforståelse – for å kunne leve med sin stolthet i behold? Det handler om menn (ja, hovedsakelig menn) som ikke tør å se seg selv inn i øynene. Eskalerende alkoholinntak ender opp med å avsløre feighet, en uvilje mot å erkjenne sin egen natur og sine egne feiltrinn. Her er det ikke plass til Scotts steinansikt; han skriker ut, skriker i et toneleie som avslører en smerte han forsøker – men ikke lenger klarer – å fortrenge, og han drikker seg sørpe. Men om ikke han helt klarer å se seg selv i øynene, får vi se ham, i noen beskjedne halv- og nærbilder som blir veldig uttrykksfulle uten å være påtrengende. Kjernen i Buds poesi virker å ligge her; han har ikke raseriet til Fuller, den patosfylte chiaroscuroen til Ford, Manns proppfullt lyriske eksistensialisme, ikke Hawks’ trivelige, samlende bilder, som plasserer venner som rundt et bål – han har sin strenge, rolige dynamikk, der karakterenes erkjennelser, det morsomme og det rørende, ikke kommer påtrengende, men vekkes av denne rolige dynamikken. Til tross for at hvert ledd føles planlagt ned til minste detalj og hvert øyeblikk virker fylt av sentral informasjon om karakterenes ”natur”, kommer alt helt avslappa til overflaten. Det kommer nok av at Bud ikke er høytidelig; han bare forteller med personlighet. Dette er et barskt og vondt kammerdrama med revolvere; som regel er det åpne sletter i regissørens filmer: her er det trangt, trangt, nådeløst trangt.

 

http://i53.tinypic.com/2sbv53q.png

Et enkelt, men kraftfullt visuelt uttrykk.

 

http://i51.tinypic.com/ibkxdz.png

Når et skikkelig close-up kommer, er det virkningsfullt. Dette er fra en skudduell, og montasjen med nærbilder skaper her en emosjonell dynamikk snarere enn spenning.

 

http://i54.tinypic.com/1iemw9.png

En skuffa Allison. Dette på mange måter avgjørende bildet er så lite påtrengende, så lite in-your-face. Så enkelt. Likevel rommer det mye.

 

 

The Tall T. Legg merke til hvordan fire karakterer plasseres tett inntil hverandre og hvordan de kontrasteres så naturlig (men overveldende) med fjella som ligger i bakgrunnen, under filmens første virkelige konflikt. På den måten, i en viss forstand, til en viss grad, virker Bud som westernsjangerens folkelige Tarkovsky. Han lar forholdet mellom mennesket og omgivelsene bli noe av det mest sentrale. Der Andrei har tåke og nølende, søkende snakk, gjerne om svakhet som styrke, har Bud bål og bestemt, konkret prat, gjerne om styrke som styrke.

 

http://i51.tinypic.com/r08l0i.png

 

http://i52.tinypic.com/mbmoic.png

 

http://i53.tinypic.com/2wpv2p5.png

Kaffedrikking under skyene.

 

Her er Scott mer i kjent terreng, hans steinansikt riktig. Mye fin kaffedrikking med himmelen og skyene over sandete cowboyer. Også har vi en merkelig, brutal kjærlighetsscene der Scotts karakter sier at du ikke bare kan sitte og vente på ting, noen ganger må man bare ta det man vil ha, før han kysser ei dame som nettopp har mista mannen sin. Det er en merkelig, nesten hard menneskelighet her.

 

Noe som slår meg etter å ha sett disse to, er at mat aldri glemmes. Og ikke bare spises det mat, Boetticher bruker maten til å finne interessante komposisjoner. Det minner meg litt om To og gangsterfilmene hans.

 

http://i51.tinypic.com/qwxezc.png

 

Bud sier aldri hør nå her, han sier yo feel the flow.

Link to comment
Share on other sites

 

True Grit (Coen og Coen, 2010)

 

Et genialt manus som resulterer i flotte dialog-sparringer mellom Bridges og Damon, og billedmessig kanskje den vakreste Hollywood-filmen på en god stund. Herlig at de valgte en fyr som Brolin i den lille rollen som mannen de jakter på også. Slutten trekker litt ned, og er unødvendig, men like fullt er dette igjen en suksess for brødrene.

Slik skal re-makes være, Coens har gjort dette helt og holdent til sin film.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Skal prøve å få med meg den der når den kommer på kino.

 

 

Red Sundown (Arnold, ’56). KAN ET MENNESKE LØSRIVE SEG FRA FORTIDA?, spør Arnold i sånne store bokstaver. Som No Name on the Bullet, er denne ganske rett-på-sak og solid. Ikke voldsomt spennende. + for dette sitatet: “A hard gun doesn’t make a soft pillow at night, Mr. Henshaw”

 

http://i56.tinypic.com/352oeud.png

Teit tenketryne #1

 

http://i56.tinypic.com/as4up.jpg

Teit tenketryne #2

 

The Halliday Brand (Lewis, ’57)

Hat. Hat, hat, hat. Og stolthet og aktverdighet på beskostning av medmenneskelighet. Man får følelsen av at kamera kjenner til karakterene og hva som driver de (på en ganske lignende - våken, intens - måte som i den eneste Borzagen jeg har sett, Moonrise); her er mange følelsesladde kjøringer (noe som var helt fraværende i den glimrende Terror in a Texas Town), og mange fantastiske iscenesettelser der forholdet mellom karakterene blir uttrykka (veldig tilstedeværende i Terror…). Hele filmen har et poetisk, eksistensialistisk preg, et fokus på her-og-nå og måter-å-være-på. Litt vel mye svulstig musikk trekker ned, men alt annet trekker opp.

 

Her må jeg kjøre på med litt flere bilder:

 

 

http://i55.tinypic.com/2w3x9wj.png

Har Ridley Scott noe på dette?

 

http://i55.tinypic.com/2rrwjyx.png

Her har det vært en konflikt, og kamera har vært tett innpå. Her er det i ferd med å kjøre ut og gi scenen en eksistensialistisk tone, sånn jeg liker'e.

 

http://i54.tinypic.com/ekesm8.png

Får følelsen av den dårlige kvaliteten bare er fint for den faka himmelen.

 

http://i51.tinypic.com/2el8bkp.png

Mannen i midten er aleine mot verden.

 

http://i53.tinypic.com/sg0k88.png

Mannen i midten er aleine i verden.

 

http://i56.tinypic.com/aow5xv.png

http://i51.tinypic.com/ipyyh2.png

Av og til føres tankene til horror og ekspresjonisme.

 

http://i51.tinypic.com/zx0d9z.png

Fortapt?

 

Ok, nok rør. Men som dere sikkert har skjønt, likte jeg denne.

 

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Ride the High Country (1962, Peckinpah)

 

En veldig nostalgisk opplevelse, da Scott og McCrea både i filmen og i virkeligheten nærmet seg slutten på sine karrierer. Pluss for meg er slutten, Warren Oates og de to gamlingene sånn generellt. Minuset er et forferdelig soundtrack.

 

PS. Hvilket sted laster man opp bilder fra her? Mine vanlige funker ikke....

Link to comment
Share on other sites

 

Ride the High Country (1962, Peckinpah)

 

En veldig nostalgisk opplevelse, da Scott og McCrea både i filmen og i virkeligheten nærmet seg slutten på sine karrierer. Pluss for meg er slutten, Warren Oates og de to gamlingene sånn generellt. Minuset er et forferdelig soundtrack.

 

PS. Hvilket sted laster man opp bilder fra her? Mine vanlige funker ikke....

 

Photobucket, om du ikke har prøvd det.

 

Ellers så likte jeg Ride the High Country ganske godt når jeg så den, men jeg husker ikke så alt for mye av den. Kan ikke huske at jeg reagerte på musikken, ihvertfall. Har du sett mye av Peckinpah?

Link to comment
Share on other sites

 
OK, da prøver jeg photobucket heretter. Peckinpah? Straw Dogs, Jernkorset, Bring me the Head of Alfredo Garcia, The Osterman Weekend, Convoy og nå Ride the High Country. Har også sett The Wild Bunch, men det er så lenge siden at jeg trenger et gjensyn snart, for jeg husker fint lite.
Link to comment
Share on other sites

 

OK, da prøver jeg photobucket heretter. Peckinpah? Straw Dogs, Jernkorset, Bring me the Head of Alfredo Garcia, The Osterman Weekend, Convoy og nå Ride the High Country. Har også sett The Wild Bunch, men det er så lenge siden at jeg trenger et gjensyn snart, for jeg husker fint lite.

 

Da har du jo fått med deg en del. Du burde sjekke ut Pat Garret & Billy the Kid, samt Ballad of Cable Hogue. Jeg har ikke sett Jernkorset, Bring me the head, Osterman eller Convoy. Er de noe tess? Jeg vet at Bring me the head skal være et slags magnum opus, men de andre har jeg ikke hørt så mye om.

Link to comment
Share on other sites

 

Da har du jo fått med deg en del. Du burde sjekke ut Pat Garret & Billy the Kid, samt Ballad of Cable Hogue. Jeg har ikke sett Jernkorset, Bring me the head, Osterman eller Convoy. Er de noe tess? Jeg vet at Bring me the head skal være et slags magnum opus, men de andre har jeg ikke hørt så mye om.

 

Bring me the head må du jo se, mener jeg, en film helt fri for "good guys". Magnum opus? Tja, i hvertfall for Warren Oates.

Ja, jeg bør se de to du nevner, jeg har også Major Dundee, så den skal jeg også se. Jernkorset er dritbra, er nok topp 5 av filmer jeg har sett fra WWII. Convoy har en fin stemning, med ålreit countrymusikk m.m, men ingen personlig favoritt. Osterman er ganske svak, så den bør ligge sist i køen.

 

 

Massacre Time (Fulci, 1962)

 

Nei, photobucket gikk ikke det heller....

 

Skrevet av Ferdinando di Leo, som jeg tror en annen bruker her har skrytt av? Franco Nero er barskingen som undersøker forholdene i sin fødeby, og får etterhvert hjelp av broren sin, George Hilton som står får komikken her bl.a ved å alltid være veldig høflig mot dem han skyter. På motsatt side står en ganske karikert Nino Castelnuovo(som jeg forstår er blitt en annerkjent karakterskuespiller i Italia, men i denne bommer han litt), som du i bildet kan se svinge pisken på Nero. Herlig musikk, som jeg har inntrykk av at det alltid er i spaghetti-genren, jeg likte denne, og to andre Nero-filmer, Keoma og Django frister veldig.

Link to comment
Share on other sites

 

Tror kanskje det er jeg som har skrytt av di Leo. Så ihvertfall Milano Calibro 9 og La mala ordina for noen tosifra dager siden. Førstnevnte er knallbra, sistnevnte ræv. Men fascinerende ræv. di Leo opererer på en tynn linje, virker å lage noe i grenseland mellom reinspikka kødd og virtuos Kunst. Har prøvd å komme meg gjennom en Fulci-western, men har ikke klart det ennå. Skal prøve å prøve igjen.

 

Assault on Precinct 13 igjen i kveld, for sikkert syvende eller åttende gang. Det er jo ikke en Westernfilm, men det er jo en westernfilm. Blir ekstra tydelig for meg nå, med litt western-teori i bagasjen.

 

Fokuset - så jævlig levende i all sin kunstighet - på den sosiale dynamikken minner selvfølgelig om Hawks og Rio Bravo, som mange har påpekt. Robin Wood snakker om åssen Hawks interesser seg for verdier som ligger ”under” et sosialt nivå (men som sosiale verdier nødvendigvis må bli bygd på): menneskets medfødte ønske om selvrespekt og selvdefinisjon - og at det er typisk for Hawks å la alt i filmen falle på personlig ansvarsfølelse og ikke sosial plikt. Blant annet viser det seg i hvordan innbyggere i byen bare dukker opp når narrativet ønsker det, og hvordan alt eller det meste av dekor kun er funksjonelt i forhold til hva som skjer. ”The social background is kept to the barest minimum below which we would be aware of stylization.”, skriver’n.

 

Det er veldig lett å se dette i Assault. Men her er stiliseringa mer tydelig (det kommer sikkert av at den er lagd på 70-tallet og satt til et mer kjent, urbant miljø). Uansett, kanskje mer enn noen gang slo det meg hvordan Assault er et show, tilbakelent og intens på samme tid, en morsom, seriøs film om selvfølelse. Som det beste av Hawks. Det er så mange uhøytidelig magiske øyeblikk her. Tunghjerta glis, eller letthjerta alvor. Når hu dama gir Napoleon en røyk, for eksempel, det er som om hu gir’n en kjærlig blow-job. Men de går jo ikke videre, de er i en vanskelig situasjon, og ikke minst: de er stoiske.

 

http://i54.tinypic.com/f08bk0.jpg

 

Wood argumenterer for at den enkle settinga i Rio Bravo får en ekpressiv funksjon, ved at den tilbyr passende omgivelser for stoismen som karakteriserer Hawks’ livsholdning: ”The action of Rio Bravo is played out against a background hard and bare, with nothing to distract the individual from working out his essential relationship to life. The virtual removal of a social framework – the relegating of society to the function of a pretext – throws all the emphasis on the character’s sense of self: on their need to find a sense of purpose and meaning not through allegiance to any developing order, but within themselves, in their own instinctual needs.” Synes dette er ganske lett overførbart til Carpenters film. Alt virker å spille rundt karakterenes livsholdning, og, som sagt, deres selvfølelse. Den enkle settinga, det sparsommelige interiøret, det lille budsjettet – bare en fordel. Det er den sosiale dynamikken blant det funksjonelle interiøret og den funksjonelle asfalten, som er filmens hjerte. Carpenter virker ikke interessert i å plassere karakterene i et spesielt miljø, peke på noe spesielt i forhold til romlighet, men i tilstander og holdninger, hva et menneske (mann?) ikke kan løpe fra... Og sånn sett virker den – som Wood argumenterer for i Rio Bravo – å konsentrere seg om noe som underligger den klassiske sivilisasjon/villmark- og selvinteresse/sosial plikt-anitomien.

 

Så kanskje den ikke er så western likevel. Uansett, deilig å se den igjen, og kult at personen jeg så den med lo på ca. akkurat de samme plassene som meg, som jo kjenner sånn ca hver bevegelse, hver pause, hvert ord…

Link to comment
Share on other sites

 
  • 4 weeks later...

Hathaway og Coens True Grit.

 

I motsetning til Peru, synes jeg sistnevnte er langt mer interessant visuelt. Lyssettinga er for eksempel mye mer var. Fargene og lyset fyller filmen – som på mange måter er rimelig arkaisk og konvensjonell – med mye følelse. Ja, selv om filmen er patosfylt og konvensjonell (musikken, handlingsforløpet, dramatiske høydepunkt), blir forholdet mellom karakterene og tonen i filmen mer ambivalent og trist, der det i Hathaways film er mer fokus på det komiske. Den filmen er mer lettsindig og definerer karakterene og deres forhold mer klart, uproblematisk og lettvint (Coens film har også mye humor, men den ligger ofte sammen med alvoret, det dystre – den er mer tragikomisk, i det stille). Ja, og dens kinematografi er mer opptatt av det store bildet, og å tydeliggjøre patosen, der Coen/Deakins er mer interessert i de små detaljene; hvordan lyset legger seg over et ansikt, synet og lyden av ansikt rundt et bål... Bare se på lyssettinga i utedasscenen tidlig i filmen!

 

Dialogen er stort sett den samme i begge filmene, og den er vel ofte henta rimelig direkte fra boka, som allerede har blitt nevnt. Likevel: betydninga blir ofte en ganske annen. Tonefallet, det rølpete kroppsspråket og framtoninga til Bridges er for eksempel en helt annen enn Waynes, og den allerede nevnte – intense, men samtidig mer underspilte – tekstur’n gir orda en annen mening eller ny radiasjon.

 

Robert Warshaw skriver mye rart, noe litt gammelmodig, men også mye interessant i teksten ”The Westerner”, som jeg leste for litt siden. Bl.a at westernfilmen ”presenterer seg selv som mysterieløs”, ”its whole universe comprehended in what we see on the screen”. Selv om Coens film legger seg inntil det arkaiske, har den også, som nevnt, en ambivalens som unndrar seg Warshaws beskrivelse (som – det bør nevnes – er tiltenkt den klassiske westernfilmen). Hathawas film ligger kanskje også utenfor den klassiske perioden (hovedsakelig pga ung kvinne i sentrum? Neeei, det er vel noe mer... Yellow Sky er jo dessuten tidligere ute på det punktet, og det er sikkert ikke det tidligste eksempelet), men dens "verden" føles mer lukka og mysterieløs.

 

[i dette lille avsnittet avslører jeg sluttens form og mitt inntrykk av dens tone]

Vi var en gjeng som satt og diskuterte filmene over noen pils etter kinobesøket, og det var litt uenighet om hvor sentral dama blir i de to filmene, og hvor interessant hun er i den ene og den andre. Coens dame synes jeg viser større usikkerhet; bestemt som faen, ja, men øyeblikk vitner om at hun klarer, så vidt, å innse motgang. Eller kanskje mer riktig: godta andres besluttsomhet. Jeg tenker særlig på scenen med hu og LaBoeuf sammen i nattmørket. Valget av å åpne filmen med en (elegant, ulmende) kjøring der en fortellerstemme forteller det Hathaways film bruker det første kvarteret (ellernosånt) på, samt epilogen – som føles som en slags spiker i kista, en virkelig tungsindig slutt – gjør også noe helt fundamental annerledes med karakteren: hun virker, på en måte, mer sta. Mer sta, og samtidig mer usikker. Har dere andre noen tanker?

 

Uansett: synes ’69-filmen var helt OK. 2010-filmen likte jeg veldig godt, uten at jeg vil sette den spesielt høyt i en Coen-filmografisammenheng, eller har spesielt lyst å sammenligne den med deres andre filmer.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Bra å høre! Yellow Sky og Man of the West er must for deg akkurat nå - filmer som plasserer stolte, egenrådige mennesker i et følelsesløst, nakent landskap og blir glødende bilder på Kitses anitomier som bevarer mystikk og ambivalens i verdener som er i bevegelse.
Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...