Western

[Kiddo 0]

Hehe, jeg er overraska over engasjementet her. Håper ikke denne tråden fører til noe særlig mindre aktivitet i fransk-kåringa, og at dette initiativet på noen måte oppfattes som en motarbeidning av demokratiet.

 

wertoi: Herlig. Gleder meg til å høre hva du synes. Yellow Sky er en film jeg håper flere sjekker ut. TMwtP sa en gang at denne, rent kinematografisk, ikke framhever seg på noen måte... Ikke hør på han!

 

Fubarino: Poster min nåværende topp 5-liste, ta det som anbefalinger fra meg:

 

Great Day in the Morning (Tourneur, 1956)

McCabe & Mrs. Miller (Altman, 1971)

Yellow Sky (Wellman, 1948)

My Darling Clementine (Ford, 1946)

Man of the West (Mann, 1958)

 

Sett noen flere har jeg også, og hva kan jeg si, Tourneur is the shit:

 

Wichita (Tourneur, 1955)

Joel McCrea, i rollen som Wyatt Earp, er ikke et menneske i denne. Han er en tidlig klassisk gresk statue (ca. som denne fyren). Tourneurs kamera og klipperytme er like avbalansert. Hver scene utspiller seg i sitt eget fredelige tempo, uten fancy kamerabevegelser eller raske klipp. Hele filmen er egentlig som en eldre klassisk gresk statue; stoisk, solid, veldig 'komplett', og forbanna fet.

 

Canyon Passage (Tourneur, 1946)

“I look for very strong visual unity by using a type of framing and camera movement that is very simple. Everything must come from inside. It mustn’t be superficial. I hate weird camera angles and distorting lenses.”

 

 

http://i45.tinypic.com/34glw5s.png

http://i47.tinypic.com/5cggih.png

http://i48.tinypic.com/210dhzn.png

http://i50.tinypic.com/2ngzfnr.png

http://i45.tinypic.com/bhg48n.png

http://i46.tinypic.com/qy7si8.png

Fra en av de nydeligste kjøringene jeg har sett (så i seg selv er kanskje ikke bildet noe spesielt):

http://i48.tinypic.com/oumg6s.png

Fra en av de nydeligste panoreringene jeg har sett:

http://i45.tinypic.com/2modpgz.png

En av mage dissolves:

http://i48.tinypic.com/xr7k5.png

 

 

Jævlig bra. Melodramatisk poesi!

[Frenzy 5]

Foreløpig liste:

 

1. McCabe and Mrs. Miller

2. El Topo

3. Pat Garrett and Billy the Kid

4. High Noon

5. The Ox-Bow incident

6. Stagecoach

7. The Three Burials of Melquiades Estrada

8. The Good the Bad and the Ugly

9. The Proposition

10. Winchester 73

11. Ride the High Country

12. The Searchers

13. Just Pals (Ford,1920)

14. The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford

15. Hell's Hinges (Swickard, 1916)

 

Har en del å se. Først ut blir kanskje Bring me the Head of Alfredo Garcia eller muligens Destry Rides Again

[Kiddo 0]

Jeg sliter med å se på Bring me the Head of Alfredo Garcia som en western, men det er kanskje bare meg (ser jo at mange lister den opp) og det er en fantastisk film og jeg har uansett ikke lyst å krangle for mye om sjangerdefinisjoner.

 

Ellers kjekt med eksamenstid, får jo sneket inn noen westerns både her og der. Og jeg har vært heldig med valga så langt...

 

http://i47.tinypic.com/de9314.png

 

Stranger on Horseback (Tourneur, 1955)

Dårlig bildekvalitet til tross, Tourneurs beskjedne men raffinerte visuelle stil er godt synlig (men mer diskrè enn i Canyon Passage og Great Day in the Morning). Jeg vet ikke hvor godt jeg likte det siste kvarteret (musikken blir veldig masete, for å nevne noe), men opp til den tid var dette så bra at jeg vurderte å trykke på ’pause’ bare for å få pusta ut. Ikke det at det går raskt unna her, det er bare det at den nøysomme elegansen i iscenesettelsen, de små, rolige kjøringene og de diskrè detaljene (hovedpersonen som ikke kaster fra seg eplet når han skal hjelpe ei dame opp på hesten f.eks.), er så fordømt bra.

 

http://i47.tinypic.com/2d2yjk.pnghttp://i48.tinypic.com/avr11w.png

Du ser at han der IKKE er god.

 

Rancho Notorious (Lang, 1952)

Åpner med et kyss (et nærbilde av et lykkelig par i hengiven omfavnelse), men døden venter allerede i neste scene… Dette er brutalt og illusjonsløst. Myter knuses. Her er det hardt og vondt å drepe et menneske. Men filmen er regissert med humor og humør, dette er en lekelysten rakker. Montasjesekvenser med sang og flyktige tilbakeblikk, intense close-ups og i det hele tatt en litt snodig, usikker narrativ progresjon… Hat og kjærlighet (aller mest hat) driver denne filmen! Westernfilmer som dette vokser ikke på trærne, så vidt jeg vet. Det er pur galskap holdt i sjakk av en mester.

[GoreGalore 0]

Har bestilt The Magnificent Seven, Death Rides A Horse og High Plains Drifter nå. Gode kjøp?

[Frenzy 5]

Sist sett:

 

Destry Rides Again (1939)- George Marshall

 

http://ia.media-imdb.com/images/M/MV5BMTM1Njk0NTUxN15BMl5BanBnXkFtZTYwODA3NzM2._V1._SX450_SY356_.jpg

 

Ingen listeplass på denne, men en høyst fornøyelig western likeså. Nesten screwball-aktige tendenser; mye humor, flott dialog og en flott dynamikk mellom Stewart (her i sin tidstypiske mors beste barn-figur; en snusfornuftig pasifist som bruker kløkt for å få til det han vil) og Marlene Dietrich. Dette er snertent og fengende hollywoodfilm, uten noe større alvor bak, og det funker jo bra det. Når det begynner å bli semi-alvorlig mot slutten så er det fare for at interessen forsvinner. Heldigvis er dette over rimelig fort og filmen avsluttes i en jovial og artig tone. Jeg foretrekker de dystre westernfilmene, men dette er jo god underholdning ihvertfall.

[paah 4]

Per Qualche Dollaro in Più (For a Few Dollars More; Leone, 1965)

Denne kan fort ende opp på min endelige topp 20, men det blir isåfall ingen høy plassering. Solid musikk og shots (ofte i et imponerende samspill), men føler i for stor grad at denne blir en slags lillebror til Once Upon a Time in the West og GBU. Det Leone gjør bra i denne, har jeg allerede sett han gjøre enda bedre i to nevnte. Eastwood og Van Cleef er forøvrig beintøffe, selvsagt.

[paah 4]

Il Grande Silenzio (The Great Silence; Corbucci, 1968)

Langt fra en feilfri film, men med Kinski som skurk og musikk fra Morricone, kan det ikke slå feil. En mørk, underholdende western med en usedvanlig høy body-count. Og for en slutt!

[Kiddo 0]

Gleder meg til å høre hva du synes om Keoma. Den har også en helt fantastisk slutt. Fødsel og død, jeg sier ikke mer. Ellers kom jeg på at Wichita kanskje kan være filmen du etterspør (så spørsmålet ditt om Lucky-luke-aktig handling med bankran og sheriff som er rask på avtrekkern).

 

Herregud, western er så bra (/jeg ser mye bra western for tida).

 

Sergeant Rutledge (Ford, 1960)

Alt er gæærnt med kjærlighetshistorien her (ingen kjemi og en narrativ tabbe), men det er mye bra i denne. Ford får karakterenes følelser til å vise seg i bildene som blodårer under huden: når det er røyk på skjermen, så snakker den røyken; når det er tid for flashbacks, blir den aktuelle flashback-fortelleren (vi befinner oss i en rettssak, og flashbacksa er vitnehistorier) omringa av lys, alle andre bortgjemt i mørket (se her for eksempel) – et grep som funker veldig bra; når Woody Strode bryter ut i sorg i et framspringende low-angle shot, i filmens klart mest minneverdige scene, framstår han like monumental som sårbar; og det er mange fine totalbilder her som raskt - og samtidig poetisk - etablere setting, og andre scener med intenst kunstig lyssetting, gjerne i dialog med røyk, som maler vitnehistoriene med en ambivalens, eller kanskje mer riktig: lader de med veldig mye følelser (kult og got damn). Det er synd denne kjærlighetshistorien skal prøve å ødelegge, men det kunne heldigvis vært verre, den tar ikke for mye plass. Ford er bra.

 

The Lonely Man (Levin, 1957)

Her er stemninga litt sånn dagen-derpå, og filmen føles på en eller annen måte mer strukturelt/formalt fri enn mange andre westerns jeg har sett. Hvis Wichita var som Zeus-statuen, er denne litt som Sittende Bokser. Jack Palance er mutt og enorm som en eldre berykta gunslinger som søker forsoning med sønnen (Anthony Perkins). Filmen åpner med at han rir inn i en by på leting etter denne (nå voksne) sønnen, som han finner i en bar. Det som følger er ti minutter eller et kvarter eller noe med ren ydmykelse. Perkins kaster whisky i tryne på’n, for deretter å anklage han for at mora tok livet sitt. Og byens revolvermenn kaster ham ut av byen som et dyr... Han biter smerten i seg, selv om han kunne skutt alle sammen. For akkurat nå er det viktige at sønnen har en far. Selv en far han ikke vil ha. Det er en kjøring (se bilder under) litt ut i denne hvor vi går fra et bilde av et vindu, med to mennesker bak – dystert, med rik tekstur -, til et der dama til den ensomme mannen står i utgangsdøra, nesten i mørket på utsida, og ser lengselsfullt rundt seg, som bare er helt rått, og det var da jeg for alvor skjønte hvor mesterlig denne filmen var… Denne kniver med en Tourneur om førsteplassen på lista så langt!

 

http://i48.tinypic.com/2ed8c3r.png

Kamera kjører litt inn og til venstre, du ser her skyggen til dama som er på vei inn i bildet:

http://i45.tinypic.com/20sevqp.png

 

Day of the Outlaw (De Toth, 1959)

Som en stille symfoni over døende kynisme. Mye snø og tomhet og menn som vil ha seg et knull.

[Bonzoor 0]

Har sett lite western-filmer, men har nå nylig forelsket meg i sjangeren. Har som sagt sett få, men i det siste er det western-filmer som har blitt kjøpt inn. Once upon a time- trilogien (de to første er i alle fall western), The Wild Bunch, og en del clint-filmer. Vet jeg har lite å stille opp med sammenliknet med mange her inne, men jeg har akkurat begynt, og jeg elsker begynnelsen.

[Fubarino 4]

Velkommen, Bonzoor!

Jeg får sett lite film før VM er ferdig

[TMwtP 8]

De to siste månedene har jeg sett en god del westerns, både gjensyn og nye. I første kategori -

C'era una volta il West, som jeg oppgraderte et par knepp. En nesten uvirkelig bra western dette, så jeg kan neppe ha vært helt tilstedeværende sist jeg så den. Dessuten må jeg nevne at dette nok er en av de filmene som ikke har så voldsomt mye å hente i BD. Transferen er fantastisk og filmen har veldig høy bitrate. Hele disk 1 er da også viet filmen, mens alle ekstras er lagt på disk 2. Sånn skal det gjøres.

 

Derimot, et gjensyn med Il buono, il brutto, il cattivo gikk motsatt vei. Jeg syntes å huske alle «Dollar»-filmene som veldig dynamiske og intense, f.eks. virket hele den borgerkrigssekvensen litt slapp og unødvendig. Men filmen er jo likevel, på flere måter, ikke til å komme unna i filmhistorisk sammenheng og jeg misliker den slett ikke.

 

En B-western: The Lone Star Trail (1943). En western fullstendig ribbet for noen mening utover det å underholde. Den varer bare i 58 minutter, og i løpet av den tiden har de også funnet plass til fire-fem sanger rundt leirbålet, tre-fire forfølgelsesscener til hest og like mange knyttnevekamper. Uten at det blir spennende på noe vis. Robert Mitchum er med da, og får rundjuling. Johnny Mack Brown som spiller hovedrollen medvirket i 100-vis av slike filmer. Filmen sier imidlertid ganske mye om westerngenren. Hvilken annen genre kan, i samme produksjonsår, romme alt fra; den entusiastiske optimismen i Roy Rogers’ The Man From Music Mountain, den glødende og lett perverse seksualiteten i The Outlaw, nihilismen i The Ox-Bow Incident eller ukomplisert action som i The Lone Star Trail ? Ganske unikt.

 

Lonely Are the Brave (1962)

The Gunfighter (1950)

 

To filmer fra regissører som vanligvis ikke er kjente for westernfilmer, om de i det hele tatt er særlig kjente for folk flest. Men begge to er blant de beste jeg har sett.

 

En udiskutabel klassiker: Jan Troells Utvandrarna. Jeg ble sterkt berørt, faktisk, spesielt av scenen der de reiser hjemmefra. Ganske sterkt at de visste at de aldri ville få se igjen de som sto på tunet og vinket farvel. Min oldemor emigrerte til USA i 1906, betydelig senere enn disse, men det blir ikke vesentlig forskjell. Dette var etter at hun hadde blitt mor til min bestemor, som hun etterlot i Norge. Veldig rart å tenke på dette.

 

Liv Ullmann! Så fin hun var! 8/10

 

Colorado Territory (Walsh, 1949). Du verden så bra. Så mange underkjente og delvis undervurderte filmer det ligger og lurer der ute, som nok stort sett ved tilfeldigheter ikke har fått oppmerksomheten de kunne og burde ha fått. Joel McCrea, som spiller hovedrollen, er en skuespiller jeg liker uhyre godt. Noen spesielt minneverdige prestasjoner har han fra Preston Sturges' komedier, ikke minst The Palm Beach Story og Sulllivan's Travels. Men han spilte i en del westerns også. Her liker jeg spesielt at han ruller syltynne sigaretter hele tiden. Denne westernen er sterkt noir-influert, spesielt i dialogen som er kort, snappy og brutal. Vi kan nok muligens se slutten komme noe før den inntreffer, men nådeløst er det like fullt. En fjellstø 8/10.

 

The Winning of Barbara Worth (King, 1926). Fabelaktig godt bevart / restaurert stumfim, og nydelig tintet i ulike fargetoner. Filmen kan skilte med en ganske ung Gary Cooper i en gigantisk hatt, som den kjekke unge lokale beileren til Barbara Worth. Konkurranse får han fra den kjekke unge ingeniøren fra øst, spilt av Ronald Colman. Denne kjærleikssoga er nå likevel bare krydder. Historien er satt til tidlig i vårt århundre (filmen er altså nesten samtidig), og dreier seg om utvikling av ny bosetting i ørkenen ved Colorado-elven. Elven skal omdirigeres for å skape fruktbare omgivelser for nybyggerne. Jeg kan vel røpe at det kommer flom, den nye elven går over sine bredder, og i noen aldeles spektakulære scener skylles hele det vesle nye bysamfunnet vekk. Dette er effekter som på ingen måte er pinlige å se på i dag (etter det jeg leser er det flauere å se effektene i Trash of the Titans (2010)). 8/10

 

Ride in the Whirlwind (Hellman, 1965). På mange måter så veldig, veldig motsatt film av ovenstående. Denne, og "oppfølgeren" The Shooting, ble skutt samtidig av Monte Hellman til den samlede sum av $150 000. Det lille budsjettet ga seg utslag i en minimalistisk og eksistensialistisk western. Jack Nicholson og hans to cowboy-kompiser havner rett og slett ved en inkurie midt oppe i et bandittreir, og blir tatt for å være medlemmer av gjengen. De må dermed flykte for sitt eget liv. Filmen handler kun om dette. Den har ingen moral eller dobbeltmoral, ingen har skjulte motiver og det går ikke bra til slutt. Aldeles strålende film med andre ord. 8/10

 

En pils sammen med westernkomedien Support Your Local Sheriff! (Kennedy, 1969) kan anbefales. Alt må ikke være så fordømt seriøst bestandig, og her satt jeg og flirte omtrent i samfulle 90 minutter! Regissør Burt Kennedy kjenner jeg best som manusforfatter av en rekke brilliante filmer, spesielt Boetticher / Scott-samarbeidene, men denne er også fin - dog på helt annet vis. James Garner er flott avslappet som sheriff, byrådet og ordføreren er morsomme sidekicks og i tillegg skilter filmen med selveste Walter Brennan og en herlig Jack Elam! 8/10

 

Europa og westerns. Spaghettis - det er en subsjanger jeg sliter med. Og det irriterer meg, for jeg vil virkelig like dette! Men:

 

1. Jeg hater dubbing

2. Det er bare dumt at alle ser ut som meksikanere

3. Det er ekstremt teatralsk

 

Jeg har et svært tynt vurderingsgrunnlag, det skal innrømmes. Av de 50 filmene på iCM-listen har jeg p.t. sett 12. Jeg skal med tiden tvinge meg gjennom denne listen, så sant de er mulige å oppdrive. Men, det blir tungt.

Til og med gjensynet med The Good, the Bad and the Ugly var som nevnt ikke som forventet. Kanskje så jeg nå i den elementene jeg ikke liker fremfor det motsatte. Hvor mange spics var det feks i nordstatshæren? Ikke mange.

 

I den senere tid har jeg fått sett disse:

 

Il grande silenzio

La resa dei conti

El Chuncho, quien sabe?

Une corde, un colt

 

Ikke en gang The Great Silence var så bra som jeg hadde trodd. Både der og på La resa dei conti (The Big Gundown) var audio spesielt krevende, på sistnevnte lattervekkende. Det engelske lydsporet hadde lange avsnitt med italiensk dialog som tilsynelatende kom og gikk med uforutsigbare intervall. Da skiftet selvsagt også selve stemmene markant. Lee van Cleef fikk en helt annen stemme, men var veldig flink til å snakke italiensk.

Jeg har problemer generelt med å forstå hvorfor karakterene handler som de gjør, den indre motivasjonen er ekstremt godt skjult. Det er lite som forteller meg hvorfor de bestemmer seg for å bli skutt sønder og sammen når de har mulighet for å unnslippe, feks. Dette kunne vært forsvart med at de, eksempelvis, søkte forlatelse for en forferdelig synd eller noe. Men slike faktorer er som oftest fraværende.

 

Under Une corde, un colt, som har fått den helt uforståelige engelske tittelen Cemetery Without Crosses, mistet jeg tråden i det jeg egentlig tror var en veldig ukomplisert historie. Tre ryttere blir forfulgt av et oppbud, to kommer seg unna, den tredje blir drept foran sin kone. Hun søker hjelp hos en mystisk fyr (er det den dreptes bror?) Han avviser dette kontant, hvorpå han likevel sporenstreks starter på en slags hevn. Men det leder jo ingensteder.

 

Jeg er forferdelig forutinntatt og fordømmende av natur. I en annen setting kunne jeg likt mye av dette, men for å være helt ærlig, så er vel det som plager meg mest at disse sydeuropeerne fikk holde på med dette ustraffet.

 

Gjensyn med Glory gikk ikke så kjempebra. Det var veldig fine bilder og lekker fotografering stort sett over hele fjøla. Men det er da nærmest uutholdelig klissete og svulstig dette? Og for en ufyselig enerverende musikk, nei, makan. Jeg gir den en viss kred rett og slett for det faktum at den er en borgerkrigsfilm - de er det lagd for få av. Men denne er i likhet med feks Hotel Rwanda uhyggelig overvurdert.

 

Buffalo Bill and the Indians, or Sitting Bull's History Lesson (Altman, 1976). Altmans svært tungt dialogdrevne filmer er åpenbart ikke noe å ta lett på, som for eksempel som avslapning en ettermiddag / kveld etter jobb. Denne var ganske kjedelig, men det er godt mulig jeg misforsto noe underliggende. Som sagt, svært mye dialog, og uten undertekster ble dette tungt. I tillegg var det veldig mye hornmusikk. Nei, dette ble mislykket, til tross for alle de fine skuespillerne Altman krydrer ensemblefilmene sine med.

 

Duel in the Sun (King Vidor, 1946). Jeg begynte på denne, men måtte sette den på pause relativt snart. Jeg skjønner ikke at ikke denne fremsto som forferdelig datert allerede i 1946? Jeg sliter forferdelig med raseprojiseringen i sørstatene i slike filmer. Gone With the Wind er jo noe av det mest gudsjammerlig forferdelige jeg har sett, og Selznick legger jo denne på mange måter nært opp til sitt «mesterverk».

 

Etter å ha slitt meg gjennom beundrer jeg for så vidt to ting ved denne. Det ene er at den er så enorm, så gigantomanisk. Slike filmer er det selvsagt umulig å lage i dag, og rent kulturelt blir denne dermed viktig på sitt vis. Det andre elementet er at det mer eller mindre går til helvete med alle involverte. Jeg tror ikke det er én scene i denne som er ladet med det minste grann av positivitet. Det står det respekt av.

Men, så. Hovedpersonen, den dumme tøyta sier om seg selv: «Trash! Trash, trash, trash!» Det er kanskje å gå langt å bruke den karakteristikken om filmen generelt, men for meg er det hele langt på vei utålelig. I Tatt av vinden-stil er det VM i overspill og misbruk av Technicolor, noe som gjør at den sydende chiligryten av sex, søskenhat, maktsykhet og fordømt kjærlighet bare føles... vemment. Eller i min gate, som Zann gjerne sier i slike sammenhenger.

 

Giant (Stevens, 1956). En nesten like lang film som ovenstående, og også veldig bra. Ikke minst var det hyggelig å se at fremstillingen av minoriter på film hadde beveget seg noe fremover i de ti årene siden Duel in the Sun. Her blir de (meksikanere, denne gang) skildret som menneskelige individer.

Ellers er det vanskelig å tenke seg at en slik produksjon i dag skulle ha to hovedrolleinnehavere som begge var 23 år (Taylor, Dean) og den tredje på 28 år (Hudson). De spiller med 100 års erfaring. I dag ville de nok ha CGI-et Brad Pitt.

 

Da uomo a uomo aka Death Rides a Horse (Petroni, 1967). Bra saker! Alle filmer tjener på å ha med Lee Van Cleef. I tillegg var det morsomt å se igjen John Phillip Law (Diabolik). De to karene havner i et ufrivillig partnerskap da de har et mer eller mindre felles mål. Motvillig må de hjelpe hverandre ut av diverse kniper etter tur, før de til slutt må konfrontere hverandre. Fin musikk også, der gitarklimpringen fikk meg til å tenke på «Deadwood». Fra en som vanligvis ikke er så svak for spaghettiwesterns så anbefales denne.

 

Way Out West. Komisk take på vesten fra Laurel og Hardy, og det var faktisk ganske morsomt. Hvis jeg skal se komedier så er tiden rett etter jobb den beste, da er jeg så sliten at jeg ler av alt. Og her var det jo masse snubling, dytting, falling, famling, kiling og løping å le av.

 

Gettysburg. Veldig lang. Men - akkurat når dere tror jeg skal slakte denne, så er jeg ikke så lite imponert, tross alt. Jeg vil trekke fram både Jeff Daniels og spesielt Richard Jordan som fremragende. Sistnevnte er strålende, faktisk. Martin Sheen er ikke så verst, men portretterer Lee annlerledes enn jeg hadde trodd. Tom Berenger, med skjegget sitt, ser ut som han er medlem av Soggy Bottom Boys, I'm sorry to say. Men gjør en fin innsats. Og samtalene er bedre enn slagscenene. Og alt i alt er dette såpass gigantisk og vellykket at jeg må gi en 8-er.

 

The Culpepper Cattle Co. (Richards, 1972). Kvegdriftswestern og med "gutt blir mann" som undertema. En film helt fri for A-skuespillere, men med en mengde kjente fjes. Denne Dick Richards var en av produsentene på Tootsie, og dette var hans debut som regissør. Han er ellers helt ukjent for meg også han. Filmen utmerker seg ved at Jerry Bruckheimer var ass. produsent!

Men altså. Den virker troverdig og har en fin historie, selv om spesielt den unge protagonisten ikke overbeviser meg skuespillmessig.

 

The Stalking Moon (Mulligan, 1968) derimot. Gregory Peck og Robert Mulligan fant tilbake til hverandre her (To Kill a Mockingbird). Og dette er en spesiell western. Den har en utradisjonell oppbygging, en menneskejakt der man knapt ser jegeren i store deler av filmen, og er svært spennende. Det er nesten gjennomgående kvalitet i alle ledd her. Jeg trekker litt for noen rare valg som karakterene gjør og et glimt av plothull, men dette er en av de som fester seg.

 

Will Penny (Gries, 1968). Ai, ai, overrasket igjen. Eller kanskje ikke, fordi jeg hadde litt forventninger i positiv retning. Spesielt antok jeg at den faste fotografen til Sam Peckinpah ville gi filmen en gritty tone, noe som stemte. Men, antiheltrollen til Charlton Heston var overraskende og imponerende. Spesielt slutten trodde jeg ikke på før The End kom rullende nedenfra. Utgangspunktet er den aldrende og nær avdankede cowboyen (i ordets rette forstand) som er uten jobb da vinteren starter. Han driver videre i søken etter tilfeldig arbeid, men råker ut for uheldige omstendigheter etter tur, som han kommer dårligere og dårligere ut av. McCabe & Mrs Miller (i stil) møter Shane. Anbefales.

 

The Professionals (Brooks, 1966). Grei skuring, dette. Beklager denne namedroppingen, men en cast bestående av Robert Ryan, Claudia Cardinale, Lee Marvin, Woody Strode og Burt Lancaster er jo intet mindre enn imponerende og kan vanskelig bli helt galt. Siste halvdel er vel også bedre enn den første, men alt i alt halter dette bittelitt. Jeg tror ikke det skyldes selve historien heller, som er en brukbar kidnappingshistorie med twist, men lander på at det er regien.

 

Warlock (Dmytryk, 1959). Henry Fonda og Anthony Quinn kommer ridende inn i Warlock, som sårt trenger hjelp til å håndheve loven mot noen banditter som herjer byen. Som sett tidligere i slike scenarioer så får innbyggerne mere enn de forhandlet seg til - ikke alt like positivt. Skuespillet er bra, spesielt fra Richard Widmark, som gestalter en karakter fylt med dualitet. Fonda kommer nesten litt i bakgrunnen filmen sett under ett, selv om hans tilstedeværelse nok fyller de scenene han selv er med i. De to bytemmerne er for øvrig blitt tolket til å være det nærmeste man kom en homoseksuell skildring på den tiden - de hadde blant annet med seg egne silkelaken til sitt felles hotellrom...

 

The Mark of Zorro (Mamoulian, 1940). Fikk plass til denne innimellom all VM-tittingen. Herlig film. Den befinner seg på iCMs westernliste, men er det en western? Dette foregår bl. a. lenge før det vi oppfatter som en rimelig tidsperiode for de fleste westerns. Men anyways, dette er moro og man får en veldig Errol Flynn-følelse. Så er den også lagd kun som et motsvar på The Adventures of Robin Hood fra et konkurrerende studio. Avstanden til Robin Hood blir enda mindre fordi det er gjenbruk av skuespillere mellom de to filmene - i nøyaktig samme roller. Og Zorro er jo bare en annen måte å fortelle historien om Robin på. Tyrone Power er nok en av de skuespillerne som slet i kjølvannet av de andre, enormt store, skuespillerne på den tiden og burde fått mer oppmerksomhet for det han gjorde.

[Zann 8]

For et comeback av TMwtP! Jeg synes dissingen din av Glory gjør opp for at du ikke liker spaghetti. En utsøkt fæl film, uten tvil det verste jeg måte lide meg gjennom i IMDB250-prosjektet mitt.

 

Jeg har sett en del western jeg også i det siste, i går ble det Seven Men from Now av denne Budd Boetticher som jeg holder på å sette meg inn i. En stram og hardkokt liten sjangerfilm med en mengde små detaljer som gjør at jeg begynner å forstå Boettichers status. Lee Marvin gjør for eksempel utrolig mye ut av bad guy-rollen, en sjelden kompleks karakter i en slik film. Og forholdet mellom Randolph Scott i hovedrollen og Gail Russell i, ehh, kvinnerollen, er også spennende - jeg synes det er en råskap der, mer sex enn romantikk, selv om selvsagt alt skjer mellom linjene. Eller mellom scenene, blir det kanskje.

[Uruloki 15]

Årets comeback! Ikke stikk av på den måten igjen'a. Har ikke sett Glory, men jeg setter i hvert fall pris på at du tar med Hotel Rwanda i dissinga i samme slengen.

[TMwtP 8]

Takk for vennlige ord, det var klart at jeg måtte tilbake da jeg oppdaget denne westerntråden (som ikke er altfor aktiv?). Det ble en forferdelig lang post fra meg. Skal passe på å poste oftere når jeg har sett flere, selv om også jeg er VM-opptatt for tiden...

 

Og Uru: Ikke se Glory. Den vil ikke berike deg på noen måte, du er et bedre menneske med den usett.

 

I går så jeg Last Train from Gun Hill (Sturges, 1959). Imponerende bra spin-on av 3:10 to Yuma, dog ikke helt der oppe (det skal da også noe til). Her er det også en fange som skal transporteres til toget kombinert med venting på hotellrom. Rammen rundt er imidlertid en annen, det dreier seg om hevn for en grusom handling og at gammelt vennskap snus til bittert fiendskap. Anthony Quinn har dukket opp i en del av westernene jeg har sett i det siste, fin type. Kombinasjonen VistaVision og Technicolor er for øvrig fin å se på.

[Zann 8]

Jeg så The Gunfighter i går, nok en tight og mørk liten rakker av en sjangerfilm. Den minner meg litt om High Noon, med klokken som ubønnhørlig tikker mot et eller annet skrekkelig, dommedagen som er på vei. High Noon blir vel regnet som den første moderne, eksistensialistiske western, denne var altså inne på noe av det samme to år før. Revolvermannen Gregory Peck er definitivt en plaget antihelt, han sliter med valgene han har gjort i livet sitt, en mann langt, langt unna de monumentale western-heltene John Wayne portretterte. Dylan synger forøvrig om filmen i sangen Brownsville Girl, legger tekstutdraget i spoilerfelt siden slasken Bobby Dylan SPOILER slutten:

 

 

Well there was this movie I seen one time

About a man riding across the desert and starred Gregory Peck

He was shot down by a hungry kid trying to make a name for himself

The town's people wanted to crush that kid down and string him up by the neck.

 

Well the Marshall now he beat that kid to a bloody pulp

As the dying gunfighter lay in the sun and gasped for his last breath

Turn him loose let him go let him say he outdrew me fair and square

I want him to feel what it's like to every moment face his death.

 

[Frenzy 5]

Dylan synger forøvrig om filmen i sangen Brownsville Girl, legger tekstutdraget i spoilerfelt siden slasken Bobby Dylan SPOILER slutten:

 

Og FOR en låt! En av tidenes? Anbefaler alle å høre igjennom Brownsville Girl ca 7 ganger, og hver gang følge godt med på teksten. LåtskriverKUNST

[TMwtP 8]

i går ble det Seven Men from Now av denne Budd Boetticher som jeg holder på å sette meg inn i. En stram og hardkokt liten sjangerfilm med en mengde små detaljer som gjør at jeg begynner å forstå Boettichers status. Lee Marvin gjør for eksempel utrolig mye ut av bad guy-rollen, en sjelden kompleks karakter i en slik film.

Hadde John Wayne takket ja til hovedrollen hadde vi nok hverken hatt den samme Seven Men From Now eller The Searchers, som Wayne gjorde i stedet. Den råeste scenen i 7MFN er jo når Lee Marvin voldtar Gail Russell foran hennes ektemann. Verbalt riktignok, men fy ....!

 

Jeg så The Gunfighter i går, nok en tight og mørk liten rakker av en sjangerfilm. Den minner meg litt om High Noon, med klokken som ubønnhørlig tikker mot et eller annet skrekkelig, dommedagen som er på vei.

Dette er jo aldeles spot on.

Kritikere hevder at grunnen til at The Gunfighter ikke nevnes like ofte som, ja feks High Noon, er barten til Gregory Peck. Studiosjefen mente hårveksten ville koste millioner, og det er mulig han hadde rett. Men filmen er likevel fantastisk bra.

[Bonzoor 0]

Så nettopp The Wild Bunch, og vet ikke helt hva jeg synes. Historien var til tider ganske kjedelig, og det var noen øyeblikk hvor jeg kikket på klokken. Likevel var filmen underholdende, og jeg følte langt i fra at jeg kastet bort tiden ved å se på den, men den var dårligere enn forventet. Jeg likte filmingen på "skyteduellene" godt, men fra en spenstig start gikk filmen veldig tregt i en lang periode før de møtte den gale generalen.

 

6/10

[Kubrick 0]

Tempo di massacro (Lucio Fulci, 1966)

Ikke samme sjarmen som skrekk-klassikerne hans. Fin avslutning, men litt for lavt gir den første timen.

 

Winchester '73 (Anthony Mann, 1950)

Litt mer spenning her. James Stewart er alltid interessant å følge, og rollen som lonesome ranger kler han godt.

 

Stagecoach (John Ford, 1939)

En av filmene som startet western-bølgen er naturligvis bunnsolid, og inneholder noen vanvittige stunts som inneholder hester i fart og hoppende menn. Men John Wayne er litt for ung til å være skikkelig kul her.

[paah 4]

High Plains Drifter (Eastwood, 1973)

Eastwood er den mystiske fremmede som hevner, voldtar og maler byen rød. Underholdende og brutal, men sliter til tider med å ta filmen alvorlig, noe som kanskje også er meningen. De første 20 minuttene er mystiske og beintøffe, men utover i filmen blir det litt for mye av det gode, nesten på grensen til parodisk. Heldigvis fungerer (selvsagt) Eastwood ypperlig som harbarka antihelt, og det er morsomt å se hvordan han alltid får endene til å møtes, og alle han møter på ned i knestående.

[TMwtP 8]

High Plains Drifter

Pussig, som nylig nevnt i tråden, kan også denne relateres til High Noon. En klar spin off på historien om 'den feige byen'. Har sett High Plains Drifter beskrevet som "The missing link between High Noon and First Blood".

[Bonzoor 0]

Velkommen, Bonzoor!

Så ikke dette før nå, så takk for det!

 

Skal forresten se Once upon a Time - trilogien snart, så gleder meg stort til det.

[TMwtP 8]

Skal forresten se Once upon a Time - trilogien snart, så gleder meg stort til det.

«Dollar»- / «The Man With No Name»-trilogien, er det den du sikter til?

[Bonzoor 0]

«Dollar»- / «The Man With No Name»-trilogien, er det den du sikter til?

 

Nei, tenker på den som inneholder Once Upon a Time in the West, A Fistful of Dynamite og Once Upon a Time in America. Mulig dette ikke er en trilogi? Fikk inntrykk av det i alle fall.

[Jizzmopper 0]

Slik jeg har forstått det blir Leones filmer delt opp i to trilogier. Den ene er "The Man With No Name"-trilogien (Fistful of dollars, For a Few Dollars More og The Good, The Bad and the Ugly) og den andre er skildringen av kapitalismens framvekst i vesten med filmene Once Upon a Time in the West, A Fistful of Dynamite og Once Upon a Time in America. Eller tar jeg feil?