Jump to content

Western


Kiddo
 Share

Recommended Posts

Slik jeg har forstått det blir Leones filmer delt opp i to trilogier. Den ene er "The Man With No Name"-trilogien (Fistful of dollars, For a Few Dollars More og The Good, The Bad and the Ugly) og den andre er skildringen av kapitalismens framvekst i vesten med filmene Once Upon a Time in the West, A Fistful of Dynamite og Once Upon a Time in America. Eller tar jeg feil?

Det var slik jeg også har oppfattet det, og jeg trodde denne andre trilogien het Once Upon a Time-trilogien.

Link to comment
Share on other sites

 
  • Replies 124
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

 

1. Once Upon A Time In The West (Sergio Leone, 1968)

2. The Good, The Bad, The Ugly (Sergio Leone, 1966)

3. The Searchers (John Ford, 1956)

4. Rio Bravo (Howard Hawks, 1959)

5. McCabe & Mrs Miller (Robert Altman, 1971)

6. Pat Garret And Billy The Kid (Sam Peckinpah, 1973)

7. The Wild Bunch (Sam Peckinpah, 1969)

8. Butch Cassidy And The Sundance Kid (George Roy Hill, 1969)

9. The Magnificent Seven (John Sturges, 1960)

10. High Noon (Fred Zinneman, 1952)

11. The Great Silence (Sergio Corbucci, 1968)

12. Dead Man (Jim Jarmusch, 1995)

13. Django (Sergio Corbucci, 1966)

14. A Fistful of Dollars (Sergio Leone, 1964)

15. The Outlaw Josey Wales (Clint Eastwood, 1976)

16. The Man Who Shot Liberty Valance (John Ford, 1962)

17. The Assassination Of Jesse James By The Coward Robert Ford (Andrew Dominik, 2007)

18. A Fistful Of Dynamite (Sergio Leone, 1971)

19. Unforgiven (Clint Eastwood, 1992)

20. Soldier Blue (Ralph Nelson, 1970)

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg elsker virkelig westerns. Kjøpte en samleboks med western-filmer med James Stewart. 7 filmer, noen middelmådige, noen dårlige og noen helt fantastiske. Destry Rides Again var vel den definitivt beste av dem. Jeg og kameraten min holdt på å le oss i hjel under hele filmen.
Link to comment
Share on other sites

 
Destry Rides Again var vel den definitivt beste av dem.

Hehe, virkelig? Er ikke dette boksen med Winchester '73 og Bend of the River? Men for all del, Destry er interessant fra et underholdningsperspektiv og muligens også en kulturelt sett viktig film - den bragte vel sex inn i westerngenren. ;)

 

EDIT:

 

I crudeli aka Hellbenders (Corbucci, 1967). De skal ha dét, spaghettiene, titlene - de er kule. Dette er en ganske bra variant egentlig. Cotten spiller en sørstatsoffiser, som ikke klarer å innse at krigen er over. Nå skal han bare, sammen med sønnene sine, rane masse penger fra unionen for deretter å etablere sørstatshæren på nytt. Han er altså sprøyte gal, noe som jo ikke er så uvanlig innen sjangeren. En relativt rå film som jo flere av Corbucci-filmene er, og som sagt ok underholdning. 6/10

 

Blindman (Baldi, 1971). Så snublet jeg plutselig innom en liten perle. Kanskje med trykk på liten, men like fullt. Innen sjangeren så har jo folk vært stumme (The Great Silence), men dette var mitt første møte med en blind helt. Selvsagt er dette en spin-off av Zatoichi-karakteren, og med mengder av humor. Filmen åpner med at vår helt kommer sprengridende inn i en by (han er altså blind), og hesten tripper litt rundt der inne og lager lyder som gjør at han orienterer seg. Fantastiske greier. 7/10

To be blind is a half a man; to be blind, with no money, now that's a bitch.

 

Ja, og jeg må nevne - filmen har 50 nakne damer som blir dusjet i et fellesbad. 10/10

 

Gjensyn med Back to the Future Part III. Ganske morsom i kjølvannet av en rekke 'ekte' westerns.

 

Death of a Gunfighter (Alan Smithee, 1969). Filmer av Alan Smithee, ja. Hehe. Det er altså det offisielle psevdonymet som regissører har brukt når de ikke ønsker å bli assosiert med en film. Dette er i tillegg filmen uttrykket ble skapt for! Bak navnet denne gangen sto faktisk Don Siegel og Robert Totten - men dette er faktisk ikke dårlig. Den er snedig, fordi: Den ser egentlig ikke ut som den er lagd på sent 60-tall - det er ingen revisjonist-western dette. Kulisser osv, altså det visuelle uttrykket gir inntrykk av at den er lagd på 50-tallet. Men - tematikken og dialogen er veldig spaghettiinfluert. Det er skjulte agendaer, stygge og skitne karakterer, begjær og svik. Og dette har Richard Widmark hovedrollen i. Interessant greie. 6/10

Link to comment
Share on other sites

 
 
  • 2 weeks later...

Godt å se en TMwtP i slaget. Setter også pris på at Bonzoor (velkommen til forumet!) har hoppa oppå hesteryggen.

 

Sett to siden sist:

 

Warlock (Dmytryk, 1959)

Som i Crossfire, fanger Dmytryck karakterene i trange omgivelser. Men der han kjører på med kronisk chiaroscuro i nevnte film, akkurat som for å avhøre karakterene der de tumler rundt i nattens mørke med spørsmål og hemmeligheter, er det den tydelige og gjennomgående vektlegginga av arkitekturen som slår meg i denne, en vektlegging av arkitekturen som på en måte virker å utheve karakterenes spatiale forankring, ramme de inn i deres skånselløse omgivelser. Dmytryck bruker en del lange tagninger og mye total-, halvtotal og halvnære bildeutsnitt - lite nærbilder. Og man trenger ikke så mange close-ups når fargene, lyssettinga og organiseringa av bilderommet er så nøye og rolig dynamisk som her. Bildet av en idealistisk Widmark som, alene og med besluttsomhet men engstelse i blikket, går ut av sherifflokalet - den harde, matte steinveggen utheva -, sitter igjen. Ei dame stiger rolig inn i et tomt, ensomt barlokale i et fornemt totalbilde, og i skyggen, langt framme til venstre i bildet, dukker en skikkelse fram: et følelsesladd dypfokus-bilde. Jeg liker også hvordan Dmytryck skyter måltidene i denne filmen, og bruken av de tre hovedgatene i den lille byen Warlock. Han utnytter virkelig Cinemascope’n. Og likevel lager han en veldig klaustrofobisk western. Karakterene virker veldig aleine med seg selv, selv i de bildene tettpakka med mennesker. ”You can’t commend a man for his brother or his friends”, sier en karakter i denne filmen. Og det er vel sant, men Anthony Quinns karakter skulle nok ønske man kunne det, i en rolle som egentlig ikke er så ulik den i La Strada. Hans mest trofaste venn er kanskje whisky’n og gønner’n – som de fleste andre gunslingers i den ville vesten.

 

Dama stiger inn i det tomme barlokalet...

http://i31.tinypic.com/2yudrsx.jpg

 

...men en liten panorering avslørerer at det ikke er helt tomt likevel:

http://i28.tinypic.com/wqshh4.png

 

Litt flere bilder lagt i spoiler.

 

 

Interiøret blir like viktig som karakterene:

http://i32.tinypic.com/25ztok8.png

 

Gata som slynger seg innover mot midten av bildet, og det store huset i bakgrunnen, markerer perspektiv:

http://i31.tinypic.com/33lm2gw.png

 

Fonda og Widmark med hver sin babe - dødsfete bilder:

http://i31.tinypic.com/2cmvj84.png

http://i31.tinypic.com/34r7pmw.png

 

 

 

Ride Lonesome (Boetticher, 1959)

Menn og damer som vet hva de vil. Boetticher regisserer med steinansiktet til Randolph Scott. Ingen ironi, ingen lykke. Bare en hard verden der menn og damer vet hva de vil men ikke klarer å leve.

Link to comment
Share on other sites

 
Death Rides a Horse. Ganske streit hevn-spaghetti som heves til det severdige og over gjennomsnittlige av Lee Van Cleef og sedvanlig tøff musikk av Morricone. Mye bra kor og aggressiv panfløyting. Dessuten en av de tøffeste duellscenene ever. Stikkord: piano. "Piano player - Hit three notes!"
Link to comment
Share on other sites

 
 

Må få sett Johnny Guitar. Generelt mer av Ray.

 

http://i30.tinypic.com/mmrcy1.png

 

The Gunfighter (King, 1950)

Jeg kunne ikke la være å tenke på hvor bra dette hadde vært med Robert Ryan i rollen som den slitne gunfighter'n. Denne var veldig bra, og Peck er god, ikke misforstå. Men den gjorde ikke så voldsomt inntrykk på meg. Den narrative strukturen og refleksjonene rundt feilslåtte (ikke uoppfylte) ambisjoner fører tankene til The Set-up, og den dvelende diskursen rundt rykte og ansvar plasserer den som en tematisk slektning til The Lonely Man. Den overhengende følelsen av at tiden løper ut, og den generelle følelsen av bestemt tid og sted, sammen med den aktpågivende skildringen av de individuelle og kollektive spenningene som forløper seg i den lille byen filmen utspiller seg i, er imponerende og etablerer en følbar, summende verden hvor - la det ikke være noen tvil - et menneske lever i relasjon til andre mennesker. Lite skyting, mye eksistensialisme.

 

Terror in a Texas Town (H. Lewis, 1958)

Jeg lurer på om Lewis har blanda korta litt her. jeg trodde det var vi nordmenn som var kjente hvaldrepere og sa skål på den måten Sterling Hayden sier det i denne filmen, og ikke svenskene. Men uansett, dette er bra saker, hardt som en kiste og i stemning som et dikt. I den kjipe verdenen som blir avbilda, smiler ingen av et nydfødt barn. Men Sterling Hayden og bildekomposisjonene stråler i deres glansløshet.

Link to comment
Share on other sites

 

Terror in a Texas Town (H. Lewis, 1958)

[...] Men Sterling Hayden og bildekomposisjonene stråler i deres glansløshet.

Jepp!:

 

http://filmantrop.no/dump/dump2010-03-28-20h52m14s52.jpg

http://filmantrop.no/dump/dump2010-03-28-20h56m10s133.jpg

http://filmantrop.no/dump/dump2010-03-28-20h54m52s118.jpg

http://filmantrop.no/dump/dump2010-03-28-20h55m47s147.jpg

 

Il mercenario (Corbucci, 1968)

Faktisk ganske glimrende. Franco Nero hadde utstråling, det er mulig Corbucci var småironisk med den kommentaren sin om Wayne / Eastwood. Handlingen har vi riktignok sett før, det er meksikansk revolusjon på gang og en gringo (Nero) prøver å profittere på dette. Bland så inn en sta og egenrådig señorita og en litt naiv men god-på-bunn-revolusjonær, så er vi der. Og en ond leiemorder ved Jack Palance. Og legendarisk Morricone (Brukt både i KB2 og Basterds?)

 

Link to comment
Share on other sites

 

Fet Morricone, TMwtP. Tittet på Duck, You Sucker tidligere i dag. Er den så undervurdert som mange skal ha det til?

 

Stagecoach (John Ford, 1939)

http://www.youtube.com/watch?v=7Pu9V85Njg8

 

The Tin Starr (Anthony Mann, 1957)

http://www.youtube.com/watch?v=hbkhm9gdT4c

 

Jeg har ikke hatt noen plan om westerns, og denne type westerns har jeg før hatt problemer med. Men nå...ja, nå har pipa en annen lyd. Makan! Begge var en sann fryd, og Stagecoac er intet mindre enn gjennomført morr. Ja, med nokka attåt. The Tin Star ligeså, skinner som gull i munn. Henry Fonda, for en mann! Forandring fryder, det er i alle fall sikkert.

Link to comment
Share on other sites

 

Åhå, The Tin Star har jeg ikke sett! Umiddelbart bestilt fra play for £2,99.

 

Edit: Og nei, Duck you sucker aka Fistful of Dynamite er ikke undervurdert. Rod Steigers overspill er i alle fall ikke det.

Link to comment
Share on other sites

 

Keoma (Castellari, 1976)

En "down and dirty"-spaghetti-western som ikke gjør det helt store for meg. Det er særlig det masete lydsporet og de dårlig utførte tilbakeblikkene som setter en demper på opplevelsen. Likevel klarer Castellari å fremkalle den gritty spaghetti-western-feelen jeg er ute etter når jeg setter på filmer av denne typen. Det er nok av støv, møkk og skuddvekslinger til at Keoma aldri blir kjedelig, og slutten er så bra at jeg ikke kan annet enn å gi denne filmen en plass på lista. De Peckinpah-inspirerte skytescenene fungerer også bra, selv om jeg ikke er kjempefan av slo-mo.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Runda gårsdagen med:

 

http://i35.tinypic.com/208te75.jpg

 

En bra, rolig, enkel hevnhistorie fortalt i styrtrik cinemascope. Som i The Gunfighter, retter Henry King søkelyset mot realitet vs. rykte og individets konstante tilhørighet i et kollektiv. Men denne minner samtidig mer om Anthony Mann enn nevnte film - kanskje ikke så rart med tanke på at denne er fra '58 og The Gunfighter er fra '50 - og man kan se innflytelsen denne må ha hatt på Leone. Det hele handler om hevn ute av styr, og i gromme, malende cinemascope-bilder plasseres karakterene i et uinteressert landskap. King har en evne til å få fram denne helt spesielle, distinkte følelsen av samhørighet blant mennesker i en liten by. Fjella i bakgrunnen ligger der øde og mennesket finner bare trøst i hverandre. Men samtidig virker denne filmen å kretse rundt tvilrådigheten i et menneskets motiv. Henry Silva har en helt spesiell karisma som kler ”bad guy’en” han spiller veldig godt. Her er ikke hans sleske smil tilstede, bare et bekymringsfullt blikk. For her tillates ikke humor, dette er alvor fra start til slutt, det føles på en måte veldig ’klassisk’, det er strengt og grublende: King bruker tiden og stillheten til å fortelle - man får liksom tid til å studere og gruble i hvert bilde, et klipp føles som slutten på et avsnitt og starten på et nytt. På en måte.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 
 

Tok et gjensyn med The Bravados og det er jeg glad jeg gjorde. Hver skuespillerprestasjon (men særlig den til Gregory Peck og Silva) imponerte enda mer, og filmens beklemte ro og triste rytme traff meg med enda større kraft denne gangen. Og Silva som brenner seg på en kaffekjele for så å spise som en gal mann, ja og måten han peker mot "the posse's comin'!", det det var enda mer latterlig denne gangen. Alt var enda bedre denne gangen. Et godt eksempel på hvordan en besk hevnfilm kan være noe vakkert.

http://i35.tinypic.com/2d7h2lw.png

Mer:

 

http://i34.tinypic.com/2u6o5kz.png

http://i38.tinypic.com/726fiq.png

http://i38.tinypic.com/1ze9moy.png

http://i34.tinypic.com/2z8sw9u.png

http://i35.tinypic.com/2itraty.png

http://i35.tinypic.com/2dvo209.png

 

Link to comment
Share on other sites

 

Ser bra ut, Kiddo.

 

Django - Kul fyr... fet musikk, ting trekkes langt mtp. visuell vold og irrasjonell ondskap. Det gode mot det onde polarisert i et rotete og fjollete plot, med noen gode visuelle høydepunkter, og flott atmosfære. Kan være med på at det blir litt "typisk" for spaghettisjangeren.

 

Ride the High Country - Dette var ganske kjedelig. Alt for mange daterte elementer, krydret med Peckinpahs "moderne" holdning til blod på lerretet. Masse pumpende musikk, stivt skuespill, traurige replikker. Noen småfriske detaljer, men alt i alt fryktelig datert. Mye mer datert enn de ti år eldre filmene til Mann for å nevne noe.

 

Apropos Mann:

 

The Far Country - Anthony Mann kan greia. Her lodder konfliktene dypt, så dypt at kabalen ikke går opp uten blod. Stewart er solid som vanlig, men stjernen er Mann som ikke går av veien for å gjøre upopulære grep for å fortelle det han har på hjertet. Filmene hans oppviser alle en mesterlig bruk av det "bittersweete" eller sursøte som Hennig Olsen kaller den nye isen sin, og en hardhet som går ut over "det ville vesten" og over i det tidløse. Kanskje brukte han westernsettingen som ren unnskyldning for å lage disse knallharde fortellingene. Nydelig foto fra Alaska, sterke tolkninger all over, og trass i nok en tolkning av standardrollen det beste jeg har sett av Walter Brennan.

 

Bend of the River - Knallbra igjen. Siste halve timen spesielt. Her er igjen lagene i karakterene sentrale, og da hos det som viser seg å være badguyen. Det er vel disse ektefølte karakterene som gjør mye av Manns westernfilmer. Og brutaliteten.

 

They died with their boots on - Errol Flynn er bra gjennomgående som Custer og Olivia rimelig uimotståelig, men dette dramaet trekker litt i overkant ut, når de historiske detaljer skal spilles ut en etter en. Dramatisk og medrivende slutt på det hele dog.

 

http://img375.imageshack.us/img375/2275/fortyguns1957avisnapsho.jpg

Forty Guns - Knallhardt westerndrama i nydelig svart-hvitt scope. Tøft Sam Fuller-univers hvor menn er menn, og kvinner... også er menn. Faktisk tviler man kanskje mest på mennene der de bader i stampen eller synger velproduserte countryballader. Men alt henger sammen helt nydelig i sømmene, og det er flust av kreative, friske løsninger. Scoret også må trekkes fram, herlig dystre trompetstøt. Et must av en (kort) film.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Forty Guns.

Bevegelse. Jeg føler det er et ord som beskriver Fuller, slik jeg kjenner han. Det er noe oppildnende ved måten han lager film på. Nå snakker jeg riktignok bare ut i fra de to små filmene jeg har sett, The Naked Kiss og denne. Det er noe sprelsk over måten Fuller forteller med film på. Gjennom stemningsberust klipping henter han ut spent uro og noe poetisk-dramatisk som virkelig stormer over deg som seer. Og det holdes alltid rom for humor i alvoret og alvor i humoren. Det var først da orkan-sekvensen kom at jeg virkelig skjønte greia her – bevegelse, vilterhet, en filmatisk voldsomhet som aldri lar deg være i tvil om at det er film du ser og at dette aldri kunne vært fortalt på noen annen måte enn gjennom film.

 

Nei, dette likte jeg mye bedre enn The Naked Kiss. Selv om det er rimelig motstridende beskrivelser, tror jeg kanskje man forstår meg når jeg får lyst til å kalle Fuller en rølpete, kåt virtuos. Ja, han var kanskje dèt i The Naked Kiss òg, men der tok muligens det rølpete overhånd.

Link to comment
Share on other sites

 

http://i35.tinypic.com/21ozoko.png

The Living Coffin (Mèndez, 1959)

Dette skulle vært en stumfilm. Mise-en-scenen fører tankene til Mario Bava. Men skuespillerne, dialogen og forsøkene på humor føles som rottene lik. Dette er ingen western, det er bare mexicanere som leker cowboyer og idioter.

 

 

http://i33.tinypic.com/zlvigo.png

Stars in my Crown (Tourneur, 1950)

Der Samuel Fuller bruker fart og misstemning til å fortelle, virker Tourneur å søke en ro og harmoni. Her skaper han en klar og lettfattelig visuell rytme som får inntrykkene ikke til å strømme på, men opparbeide seg, å synke inn og dirre lavmælt i beskjedne lyriske bildeutsnitt. Hans sitat, som jeg har referert til tidligere, gir mer og mer mening og blir mer og mer synlig for meg: "I look for a very strong visual unity by using a type of framing and camera movement that is very simple". Denne "sterke visuelle enhet" kjennes virkelig i denne. En fantastisk film, som føles som hyllest til menneskelig vennlighet. Hvor enn teit det høres ut.

 

 

http://i33.tinypic.com/j6ocgn.png

The Secret of Convict Lake (Gordon, 1951)

Bare en dame ser på en mann, blir hun forelska i ham i denne filmen. Han kan godt ha intensjon om å drepe ektemannen hennes, det har ikke noe å si at han akkurat har rømt fra fengsel, og det er ikke så viktig at han er hyggelig – hun blir forelska. Det er bare sånn det er. Damene kommer i det hele tatt dårlig ut av denne. Også er det bøttevis av ekspositorisk dialog og dølle, overtydelige nærbilder av folk som ser på hverandre med UNDERTRYKT LYST i blikket. Det hjelper ikke at Tierney er dritsexy og at noen av bildene nesten er litt interessante (noen fine totalbilder der menneskene nærmest blir borte i landskapet (takk lov!), se bildet ovenfor), dette var drit.

 

 

http://i38.tinypic.com/vgsorr.png

No Name on the Bullet (Arnold, 1959)

Fet tittel, ganske fet film. En berykta leiemorder rir inn i en liten by og flere av innbyggerne gjør seg klare for å dø. Her er det flere som betviler sin egen moral. Filmen sirkler rundt forholdet - et slags vennskap, i alle fall en gjensidig respekt – mellom byens klartenkte og humane lege og den kalde men ikke helt usympatiske leiemorderen, og blir en slags dialog rundt det å ta og gi liv (særlig èn scene fører tankene til Cruises banalisering/rasjonalisering av å ta livet av et menneske i Collateral). Ikke veeeldig interessant, men solid sjangerfilm. Lite showy, skutt og klippa ganske rett fram som en tur i parken.

Link to comment
Share on other sites

 

Ride a Crooked Trail (Hibbs, 1958)

http://i33.tinypic.com/2nm0qqb.png

Ikke akkurat veldig bra, men dere: SE på det SLESKE smilet der.

 

 

http://i37.tinypic.com/2dkwq3c.png

Run of the Arrow (Fuller, 1957)

Emosjonelt mer engasjerende enn Forty Guns, men mindre kompakt. Rod Steiger er briljant som desillusjonert (om han noen gang hadde illusjoner) krigsveteran som etter borgerkrigen sliter med å finne sin tilhørighet og kue sitt hat. Det er noe spesielt med aksenten hans og måten han ser seg rundt på når han snakker. Filmen dreier rundt karakterens innpass i en indianerstamme og deres konflikt med blåjakkene som truer levebrødet. Fuller regisserer actionsekvensene med en vitalitet jeg begynner å bli vant med fra den karen, og her blir voldens brutalitet trøkt mer opp i trynet enn i Forty Guns; i èn scene får vi et nådeløst close-up av en fyr som får strupen kutta av, for deretter å bli skutt i hodet. Men filmen har også noen mindre actionfylte sekvenser som gjør inntrykk. O’meara (Steiger) og hans mor som diskuterer på en bro tidlig i filmen (”Where’s your pride!?”) eller da en løytnant og O’meara prater over en kaffekopp litt uti - en lengre scene uten klipp, der kamera bare blir stående på halvdistanse før det sakte beveger seg nærmere de to mennene… Det er en rimelig stor følsomhet her, i alt det voldsomme. En løytnant sier, f.eks., etter å ha fått en pil gjennom brystet: “Don’t start a war over me.” Men krig blir det, og noen blåjyplinger lærer at man ikke skal kødde med Charles Bronsons indiarnerarmy. Fuller skyter det hele brutalt (faktisk føles det som en skitten utgave av den diegetisk lydløse krigsscenen i Kurosawas Ran). Følelsene ligger ikke trykkende under overflaten, de er til å ta og føle på.

 

 

http://i34.tinypic.com/esku1j.png

The Fastest Gun Alive (Rouse, 1957)

George har det tøft. Det viser Glenn Fords rastløse fakter og flakkende blikk og skarpe, ukompliserte iscenesettelser som uthever spenninga mellom karakterene ved å vise bekymringsfulle ansikt i forskjellig dybdeplan. George er den raskeste med gønner’n i hele den ville vesten, men forsøker å dekke over det. Han lever det rolige liv i en liten fredelig småby. Hele filmen spinner rundt det uunngåelige: den hemmelige fortid vil innhente ham. For en eller annen idiot skal bevise at HAN er den raskeste med gønner'n... Det er hovedsakelig iscenesettelsen av hvert øyeblikk og hver episode som imponerer i denne. Det minner om hvordan De Toth bruker rom i Day of the Outlaw. En enkel mise-en-scene som blir ekstremt viktig i formidlinga av historien. Alt ligger i blikk, blikk i forskjellige dybdeplan. Og når det er så bra, takler jeg at noen ting blir litt vel teskje og at hu fine dama suger. Bra, teknisk imponerende, men kanskje forglemmelig.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...