Diskuterfilm kårer: Beste franske film

[Uruloki 15]

Sans Soleil er jo Verdens beste film, ikke bare Markers.

[Angeleno 0]

Tar det for gitt at vi pusher fristen på denne med et par måneder? Ikke en måned, da blir det kollisjon med albumkåringen, og veldig mye hoderegning!

 

Kanskje ikke det beste å legge denne til sommeren, vi ser tross alt alle mye mer på høsten.

[pretender 4]

Hadde vært bra å få litt av høsten ja.

 

Men det er du som styrer denne..

[morty 8]

Et par måneder passer utmerket for meg...

[Angeleno 0]

Hva sier dere andre? Vil ikke være udemokratisk.

 

Har sett

 

Coco avant Chanel, historien om Coco Chanel før Chanel-imperiet. Fin film med fin Audrey Tatou. Fokuset ligger på trekantdramaet mellom Chanel, sosietetstoppen Étienne Balsan og engelskmannen Boy Capel, og dette fungerer overraskende bra. Gnisninger under overflaten, mye undertrykt spenning og super rolle av Benoît Poelvoorde som spiller Balsan. Jeg savner mer utbrodering rundt Coco Chanels visjoner og tankegang, og filmen kunne med hell ha blitt strukket ut noen minutter lengre for å gi plass til mer, men den har god flyt, og det føles aldri kunstig at filmen ikke i enda større grad prioriterer motedelen. Og for et kostymedesign, vilt! Beste siden Marie Antoinette og før der Belle de Jour. Må se Coco Chanel & Igor Stravinsky.

[Fubarino 4]

Veldig glad for en utsettelse, kjipt at svt bestemte seg for en fransk uke, når det er fadderuke på skolen....

[Uruloki 15]

Stemmer også for utsettelse (som alltid)! Selv om jeg sikkert ikke får sett så mye mer uansett.

[Angeleno 0]

Da plusser vi på to måneder. Håper på mer aktivitet nå til høsten, prat gjerne løst og fast om alt som måtte falle dere inn om fransk film!

[Jizzmopper 0]

Oh no, caesar, måtte du kjøre inn sjokoladeboksen?

 

Ehhehe, jo sist jeg så den satte jeg meg ned meg med Sphinx og Gode Ønsker og godtet meg!

Hmmm.... Et par år siden jeg så den sist, kanskje den trenger et gjensyn?

[Frenzy 5]

Du gikk for Wise Blood fremfor Fat City, altså? Det minner meg på at jeg må se Wise Blood (og du må se The Dead)

[Uruloki 15]

Klassikerutfylling i kveld: La Regle du Jeu. Var uengasjert i starten, men det tar seg fort opp etter hvert som den tenner på alle plugger og blir spinnvill. Klassisk overklassefarse selvsagt, som kanskje ikke har den samme brodden den dag i dag, men det er velgjort og skarpt. Fikk Great Gatsby-vibber mer enn én gang, utelukkende positivt. Men den største styrken ligger vel i enkeltøyeblikkene, "jakt"-scena, flakkende lys blant publikum under forestillingen, generelt sett personer som vandrer inn og ut av kamera konstant i lange tagninger, situasjon på situasjon som bygges oppå hverandre som en følge av det: virtuost. Blir nok listeplass, selv om jeg ærlig kan si at den ikke levde helt opp til forventningene, men så har jeg jo utsatt den i en god del år med heftig forventningsbygging.

[morty 8]

Belle de Jour (Luis Buñuel, 1967) - Unge pene Severine, gift med den kjekke og suksessfulle doktor Pierre, drømmer seg bort i kinky erotiske små eventyr. Når hun ønsker å sette dette til livs og oppsøker hun et bordell, blir hun en prostituert på dagtid og husfrue på kveldstid. I bunnen ligger seksuelle overgrep som barn, samt Buñuels repetisjon over det "de Sadeske". Jeg merker at der var noe skyhøye forventninger til denne, og derfor ble også fallhøyden veldig stor. Filmen falt i smak, men når ikke på langt nær opp til f.eks. Le Charme discret og Le fantôme.

[Fredrick 0]

Jeg har også sett Belle de Jour. Min første Bunuel, og jeg likte den veldig godt. Veksler fint mellom fantasi og virkelighet, selv om jeg ikke var helt med på leken med en gang. Fascinerende slutt, trodde jeg hadde fått godt grep på filmen, men så mister jeg fullstendig taket. Kan man se på filmen som et uttrykk for seksuell frigjøring?

[Kiddo 0]

Jeg så den her om dagen jeg og, og det lille, brutale innklippet tidlig i filmen som vitner om incest, prega hele min opplevelse av den. Jeg føler det er noe mer dystert og ambivalent den gir uttrykk for.

 

Det som forresten stadig slår meg når jeg ser en Buñuel-film, er hvor 'livløse' karakterene virker. Litt som i en Bresson-film, der livet - filmens liv, altså - ligger et annet sted, kanskje i den narrative/klippemessige/kinematografiske rytmen... Som da selvfølgelig gir uttrykk for noe i karakterene (eller, la meg være så svulstig, mennesket). Jeg tror det er noe jeg ikke 'så' i Tristana, en film jeg opplevde som veldig, ja, livløs, for i Belle de Jour finner jeg en slags bister vitalitet, en vitalitet som vekkes i hvert klipp. I hvert klipp røpes noe om karakterene, de livløse kroppene avsløres (for hva?), og hvert klipp virker å foreslå en ny mening i det foregående bildet. Der jeg opplevde Buñuel som livløs i Tristana, opplever jeg han som slu her. Veldig, veldig slu.

[Fubarino 4]

Ehm....wertoi, det ser ut som du har tatt feil avkjørsel

[morty 8]

Kan man se på filmen som et uttrykk for seksuell frigjøring?

 

Man kan helt sikkert det, Buñuels filmer er alltid vidåpene for tolkning. Scenen med overgrepet, et veldig kort klipp, kan like godt ha vært en drøm som et minne. Men joda, jeg føler også at Severines seksualitet er preget av en destruktiv side.

[pretender 4]

The Woman Next Door (Truffaut, '81)- Tittelen gir vel handlingen ganske greit i denne, og disse affære-dramaene (tre- eller fire kanter) har Truffaut unektelig gjort bra før. Denne er litt mer nedtonet en 60-tallsproduksjoner som Jules et Jim og Le Peau Douce, men Truffaut gir likevel - til tonene av Delerue - rom for sin sedvanlige patos, og i likhet med flere av hans filmer føles det ikke spesielt komprimert, men det svever litt mye avgårde iblant. Truffaut er på en måte mer subtil enn før, men sammenligner man med f.eks. Rohmer er han ikke redd for å understreke de emosjonelle svinginger filmatisk. Når historien - som ventet - skal dra avgårde dit hvor det florlette blir mer livsfarlig, glipper troverdigheten litt, og det føles som det tas noen snarveier. Hovedproblemet ligger i Fanny Ardants karakter, og hennes utvikling. Likevel ikke en bortkastet titt - Truffaut mestrer mange grep, og når det sitter forteller han ting veldig elegant... som når lyden av en telefonsamtale ligger oppå scenen som følger, eller når han filmer elskerne gjennom et bilvindu. Også hvordan han lar Delerues musikk spille inn. Hadde Truffaut bare kontrollert seg litt, og gjort en ekstra runde på manus, hadde denne sittet som et skudd.

http://img337.imageshack.us/img337/5618/acotefranoistruffautgde.jpg

Depardieu og Ardant klarer ikke å holde seg lengre, og Truffaut fanger det pent inn gjennom bilvinduet, som med sine refleksjoner gir det hele et lettvindt stjernefilter. Cue eventyrstemning.

Sauve qui peut (la vie) AKA Slow Motion (Godard '80) - En av filmene som ble meldt som Godards comeback av kritikerkorpset, og den er da også veldig god. Tematikken peker tilbake mot Vivre Sa Vie, med en på overflaten matter-of-fact holdning til prostitusjon. Dette bindes løst sammen til en annen historie om en affære en etablert mann (kalt Mr. Godard) har med en yngre kvinne. Det mangler ikke på utradisjonelle grep, og her er slowmotion (naturlig nok) inkludert, men da ved å manuelt på klippebordet sakke farten på filmen ned i forskjellige sekvenser, til det bare blir rene stills. Dette og andre leker, f.eks. med lydspor opp mot "feil" bilder, eller kjapt avbrutte musikkspor, lager små stikk av poesi i filmen som er ganske effektfulle og gir de mer "tørre" scenene mer klangbunn. Godard foretrekker det vel slik fremfor å pumpe emosjoner inn i skuespillet, og det er en metode som støttes fullt herfra. Det er heller ikke fritt for humor, mest i den absurde divisjonen - racerbil i bybildet, og en ganske uforglemmelig "sex"-scene som ender i en mildt sagt pussig lek. Likevel vil nok mesteparten hevde at Godard mener alvor, bismaken er utvilsomt grim og det kan nok være en medvirkende årsak til at denne filmen holdes såpass høyt. Vakkert fotografert og overbevisende av en ung Isabelle Huppert. Anbefalt.

 

 

Le Diable au corps AKA Devil in the Flesh (Autant-Lara, 1947) - Nydelig atmosfærisk drama om en svært ung mann som har en affære med en gift kvinne under første verdenskrig. Upåklagelig fotografert er det uhyre stemningsfullt, og skuespillet er temmelig finstemt. Gledelig nok er også karakterene balanserte og sterke på forskjellige vis; den unge mannen har motet, iallefall i kjeften, mens kvinnen har fornuften, iallefall av og til. Typisk stor, lyrisk filmkunst i slekt med Renoir, Carne og den gjengen der.

http://img841.imageshack.us/img841/1843/lediableaucorpsxvidavis.jpg

En frivol historie for sin tid som sikkert gjorde mange kinoseter varme, men når det blir alt for hett må vi nøye oss med at kamera kjører bort til peisen. Bildet blir dog effektfullt repetert i en annen kontekst senere i filmen.

Le Signe du Lion (Rohmer '59) - Rohmer var en "late bloomer" hva regi angår, og i spillefilmdebuten (som kom da han var 39), var han fortsatt langt unna stilen han er kjent og hyllet for. Her er ikke de lange, smarte dialogene. Derimot lange, observerende partier, slapstick-komedie og generell slentring. Filmen imponerer ikke nevneverdig første timen - historien er Donald Duck-aktig (mann tror han har arvet masse penger, bruker de opp på forhånd, så skulle han visst ikke få de allikevel så han blir boms) og det hele oppleves retningsløst og er dynget ned i en overveldende mengde moderne filonieri, som er helt uuholdelig og gjorde at volumet var på en all-time low her hjemme. Men når vår helt, som er helt middels spilt, har gått fra inbilt millionær og ned på den absolutte bunn, da holder fiolinen endelig fred. Vi får et mer lekent, neo-realistisk preg over det hele, hvor retningen er simpel og klar. Dette er ikke vanlig Rohmer, men blir til slutt ganske levelig allikevel. Ikke den Rohmerfilmen jeg kommer til å lengte etter å se igjen, dog.

 

Toute une Nuit (Akerman, '82) - Handlingen foregår gjennom en natt og litt ut i neste dag, temaet er rundt kjærlighet, og vi følger en rekke personer i enten parforhold eller affærer i Brüssel. Noen historier er særs korte, et fåtall vender vi tilbake til - som det som vel må sies å være hovedhistorien om en kvinne som dras mellom to menn. Kvinnene er i hovedsak protagonister i disse små fortellingene, det har vel litt sammenheng med at regissøren er kvinne og feminist. Jeg har sett det som påståes å være hennes hovedverk - Jeanne Dielmann, samt den vakre Proust-adapsjonen Le Captive fra før, og denne må sies å slekte mest på førstnevnte. Akerman skaper en særdeles fortettende atmosfære, blant annet med lydbruken, som er heftig og tar mye plass i et ellers temmelig dialogfritt landskap. Noen musikalske innslag, bla. med en gjennomgående italiensk poplåt frisker opp, og tilfører humor i et par tablåscener med komisk observert dansing. Kamera er ofte statisk, og historiene spilles ut i velkomponerte bilder. Det kan minne om en litt mindre scenografihekta Roy Andersson kanskje, en smule mindre humoristisk, og mer realistisk men generelt et mer fysisk uttryksspråk i store, langvarige bilder. Eller kanskje peker Akermans filmskaping her mer mot Claire Denis, som videredyrker den fysiske kommunikasjonen til et nesten dyrisk nivå. Uansett er det en film som trass i en nøkternhet nesten nede med Jeanne Dielman bobler over av mer narrativitet rett og slett ved det høye kvantum av karakterer og relasjoner som eksisterer. Den er jo også ferdig på under halve tiden. Forfriskende og stemningsfull filmopplevelse. Flere av bildene, ikke minst det siste, kunne stått godt som kortfilmer alene. Teknisk er denne filmen forsåvidt like belgisk (regissør og location) som fransk (språk og prod.penger), men det får vel heller diskuteres om den skal inn i regnestykket til slutt.

http://img39.imageshack.us/img39/3575/chantalakerman1982toute.jpg

En av flere smarte komposisjoner, som forteller mye uten ytterligere klipping.

[Engangsgrill 16]

Fine tekster, pretender. Liker spesielt det du skriver om Akerman, hvordan du vurderer film som et audiovisuelt medium (der jeg har en tendens til å behandle dem som litteratur) før du knytter henne opp mot navn som Andersson og Denis. Skal få med meg Jeanne Dielmann så snart som mulig.

[paah 4]

L'argent (Bresson)

Jeg er noe overrasket over at jeg kan skrive under på det meste Uruloki har skrevet om denne filmen. For meg var den fryktelig kjedelig og uinteressant. Vet ikke om jeg tør å se mer Bresson, jeg nå.

[Uruloki 15]

Jeg har derimot tenkt å ha Bresson-pliktløp de neste par dagene! The Devil Probably, A Man Escaped, Pickpocket, her er det bare å gyve løs. Til Bressons forsvar kan jeg si at jeg har blitt mer interessert i filmskapingen hans på et rent teoretisk plan med tia. Så får vi se om jeg nå klarer å se en hel film av ham uten å kjede meg i hjel også. Det fine med det er jo at jeg bare kan bli positivt overraska, for inntrykket blir vel neppe noe dårligere enn det jeg fikk av L'Argent.

[paah 4]

Jeg må nok i hvert fall få med meg Au hasard Balthazar og A Man Escaped før jeg kan gjøre meg opp en ordentlig mening om Bresson. Hadde stor tro på denne karen før jeg led meg gjennom L'argent.

[Uruloki 15]

Au hasard Balthazar er ganske likandes da. Langt i fra like kynisk og renskåret som L'Argent.

[Seftref 1]

Tror ikke dere hadde tatt skade av å se Mouchette, heller. Er ingen utpreget Bresson-fan selv, men denne var ganske fantastisk bra. Ligner mer på Au Hasard Balthazar enn på L'Argent, også.

 

Og så er vel den om landsbypresten verdt en titt.

[Frenzy 5]

Jeg har derimot tenkt å ha Bresson-pliktløp de neste par dagene! The Devil Probably, A Man Escaped, Pickpocket, her er det bare å gyve løs. Til Bressons forsvar kan jeg si at jeg har blitt mer interessert i filmskapingen hans på et rent teoretisk plan med tia. Så får vi se om jeg nå klarer å se en hel film av ham uten å kjede meg i hjel også. Det fine med det er jo at jeg bare kan bli positivt overraska, for inntrykket blir vel neppe noe dårligere enn det jeg fikk av L'Argent.

 

Mouchette! Du må se Mouchette!

[Uruloki 15]

Det får bli de tre jeg nevnte først, så får jeg se hvordan de slår an. Om inntrykket mitt av Bresson ikke blir noe bedre etter dét, gidder jeg neppe å gå til innkjøp av enda flere filmer.