Jump to content

Diskuterfilm kårer: Beste franske film


Angeleno
 Share

Recommended Posts

White Material (Denis, 2009)

Fikk sett denne på det store lerretet da jeg var på ferie i England. Denis imponerte meg med Beau Travail, etter White Material satt jeg i enda større grad igjen med følelsen av å ha sett et mesterverk. Hun klarer å skape en sterk følelse av urolighet og ubekvemhet som er gjennomgående gjennom hele filmen. Jeg får litt Haneke-vibber, og en trang for å se flere av Denis' filmer. Jada, en lite givende omtale, men det er ikke lett å skrive om White Material. Bør du se den? Ja. Listeplass? Ja.

 

Plukket med meg Un prophète, L'argent og Code Unknown på DVD da jeg var i England. Disse skal bli sett før fristen.

Link to comment
Share on other sites

 
  • Replies 230
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

 
  • 2 weeks later...

4xBuñuel

 

Le journal d'une femme de chambre/Diary of a Chambermaid (1964) - Celestine flytter fra Paris til den franske landsbygda, for å jobbe som hushjelp for familien Monteil. Godseieren, hans søster og hennes mann. En skofetishist, en frigid kvinne og hennes seksuelt frustrerte ektemann. Alle de mannlige karakterene faller for den frigjorte og sensuelle Celestine, bl.a. godsets vaktmester, Joseph. En lidenskaplig jødehater og revolusjonær fascist, med sans for lov og orden. En dag blir en lokal fattigmannspike funnet voldtatt og drept, og Celestine fatter mistanke om at Joseph står bak ugjærningen.

 

En noe uvanlig nedtonet film fra Buñuel, veldig klassisk med store flotte vide bilder. (Buñuels eneste i widescreen?) De absurde og surealistiske elementene er fraværende, selv om persongalleriet er noe eksentrisk og merkbart Buñuelsk. Borgerskapets diskret sjarm. Der er også noe Buñuelsk over seksualiteten, som lener mot De Sade, der går igjen i flere av hans filmer. Celestines evne til å underrette seg sin "herskers" fethiser, samt hennes filosofi til livet virker svært libertinsk, som er den samme filosofiske retningen De Sade tilhørte. Hennes frigjorte natur og sensualitet, retten til å eie og bruke sin kropp etter eget ønske. Selv om hun underretter seg borgerskapet, er hun også i opposisjon til dem. Når hun får beskjed at kvinner, i alle fall fra hennes klasse, ikke kler å bære parfyme. Ja, så gjør hun det likevel. Under historiens overflate ulmer politikken, med tydelige stikk til jødehat og nasjonalisme i Frankrike. Med slutten stikker Buñuel også en kjepp i siden på Chiappe, den fascistiske politimesteren som i sin tid forbød L'Âge d'Or. Slutten byr også på et brudd med resten av filmen, med å vike fra det klassiske og hinte om det som kommer.

 

 

La voie lactée/The Milky Way (1969) - To landsrtykere vandrer fra sør i Frankrike, til Santiago de Compostela i Spania, en gammel pilgrimsrute. På sin vei møter de en rekke karakterer, som alle kan kobles til kjetteriets historie. Disse vandrer inn og ut av filmen, uten noe forhold til verken tid og rom. Nåtid og fortid eksisterer samtidig. I front er som sagt kristendommen og kjetteriet, mens der i bunnen ligger 60-tallsopprør, marxisme og revolusjon. Alle dogmer fører til opprør.

 

Av enkelte regnes den som en av hans sentrale verk, med klarere surealistiske trekk og tongue-and-cheek monty pythonsk humor. Likevel fremstår den som en av de svakeste. Noen scener er sterke og bunnsolide, mens andre virker daterte og litt tøvete. Det er også vanskelig å forholde seg til alle referansene, som igjen gjør filmen mer utilgjengelig og litt overveldende. Men der er høydepunkt, som når Jesus vurderer å barbere skjegget eller når paven henrettes av anarkister. Paven spilles forøvrig av senior Buñuel selv.

 

Le charme discret de bourgeoisie/The Discreet Charm of the Bourgeoises (1972) - Et gjensyn. Venner fra borgerskapet møtes jevnlig til middager, men lykkes aldri å fullføre et eneste måltid, da samtlige blir avbrutt på en eller annen måte. Misforståelser, et lik i resturanten, alt var bare en drøm, en fremskyndet militærøvelse osv. Således forblir de sultene. Middagen er forøvrig et av borgerskapets viktigste ritualer. Ritual foran primærbehov.

 

Filmen ble Oscarvinner og publikumssuksess, og -ved første øyekast- virker mer nedtonet og ordinær. Den omtales gjerne som hans mest tilgjengelige, uten at jeg er spesielt enig i akkurat det. Det ser tilsynelatende stille ut på overflaten, men der etterlates dype spor på bunnen. Som en film du drømte. Opplevelsen er frustrerende og oppløftende på samme tid, og uansett hvor hardt jeg prøvde, greide jeg ikke sette fingeren på hva det var. Hadde jeg sett filmen, eller hadde jeg simpelthen bare drømt den?

 

Det er et imponerende at han i en alder av 72 år, gjorde en av sine kanskje beste og mest subtile filmer. Ikke bare det, men fortsatt viste utvikling som regissør. Med sin bakgrunn fra meksikansk filmproduksjon, som hadde lite midler i kassa, lærte han seg å bli uhyre effektiv. Dette er høyst tilstede i hans andre franske periode, bl.a. også i fraværet av musikk, som erstattes med en særegen bruk av lydeffekter. Edmond Richards foto fortjener også oppmerksomhet, de enkle kalkulerte bevegelsene og Mario Bavanske fargetoner. Samt Fernando Rey, som gjør komisk brillans av rollen som Don Rafael Acosta. Ambasadøren for det fiktive sør-amerikanske landet Miranda(Shakespear?), og Buñuels sjarmerende og akk så ufyselige alter-ego. Ja, også er Stéphane Audran til å spise opp! Nam!

 

Le fantôme de la liberté/The Phantom of Liberty (1974) - En serie satiriske og surealistiske anekdoter, som knyttes sammen av tilfeldigheter. Filmen består ikke noen faste hovedpersoner, men bipersoner som i neste øyeblikk overtar rollen som hovedperson. Enten det er karakterene som avløser hverandre, eller at historier oppstår innad i historien. Etter hva jeg har lest, så er flere av disse anekdotene fra Buñuels eget liv.

 

Menneskets voldelige og perverterte natur holdes nede av samfunnets lover og regler. Skrevene og uskrevene. Ingen av de tilsammen 12 historiene har noen avsluttningen eller konkrete poeng, men etterlater oss med en serie spørsmål rundt vår frihet. Friheten er en fantom, et fantasifoster. I en av filmens nøkkelscener sitter borgerskapet rundt et spisebord, på hvert sitt toalett og gjør sitt fornødende. Den ene unskylder seg, og går til et privat avlukk. Hvor han inntar et måltid.

 

I The Milky Way går en jansenist og en jesuit i duell over forskjellene i deres kristenfilosofiske syn, hvor jansenisten sier om den frie vilje::"I experience in every event that my thoughts and my will are not in my power. And that my liberty is only a phantom." Det kommunistiske manifest åpner Marx slik:"Det går et spøkelse gjennom Europa – kommunismens spøkelse." I liberalismen fremheves "retten til avvik fra sosiale normer og politiske eller religiøse tradisjoner." Buñuel setter oss i samme bås som dyrene i en zoologisk hage, hvor filmen også ender med at politiet angriper demostranter som roper:"Ned med friheten!" Vi er alle satt i en bås, i fangenskap av det vi kaller frihet. Spørsmålet er om vi vil være fri, eller om vi simpelthen trives å være låst inne.

 

The Phantom of Liberty følger opp The Discreet Charm of the Bourgeoises, og sammen med The Milky Way utgjør de en slags triologi. Phantom og Discreet Charm slekter nok mer på hverandre, mens Milky Way står litt for seg selv, dette kommer nok også av Edmond Richards foto. Phantom og Discreet Charm er også begge veldig vanskelig å sette fingeren på, og føles mer som drøm enn film. I Phantom utnyttes dette til det ytterste, hvor tilfeldigheter spiller en stor og avgjørende rolle. "Chance governs all things; necessity, which is far from having the same purity, comes only later. If I have a soft spot for any one of my movies, it would be for The Phantom of Liberty, because it tries to work out just this theme" - Buñuel, My Last Breath.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Hvis du liker Audran, må du kaste deg over Chabrol!

 

Audran! Nam! Hva burde en kaste seg over av Chabrol?

 

 

Må spørre: Har du sett Belle de Jour og L'Âge d'Or? Der snakker vi virkelig.

 

Snakker vi virkelig hva? Har sett L'Âge d'Or, den var vel også tiendeplassen min på "De beste fra 30-tallet". Belle de Jour ble kjøpt i går, og blir konsumert før fristen.

Link to comment
Share on other sites

 

Audran! Nam! Hva burde en kaste seg over av Chabrol?

 

 

 

Le Boucher, La Femme infidéle, Les Biches... Er jevnt bra nivå på det meste Chabrol spyttet ut på den tiden. Flere av disse regne med i "Helene-syklusen" grunnet navnet på Audrans karakter.

 

Egentlig er det meste av kremen i den Chabrol-boksen, vol.1.

 

Utenom filmene med Audran anbefales Que la Bete Meure, og La Ceremonie som en rystende god, sen Chabrol

 

Chabrol slekter litt på Hitchcock og Lang, men gikk langt i å perfeksjonere sitt eget thriller-uttrykk.

Link to comment
Share on other sites

 

http://a33.idata.over-blog.com/499x600/2/26/05/84/Culture/serge-gainsbourg-vie-heroique.jpg

 

Jeg har sett filmen om Serge Gainsbourg, den Joann Sfar-regisserte Gainsbourg (Vie héroïque). Det er en underholdende film med bra skuespill, men jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler meg litt snytt. De faktiske hendelsene er klemt inn i spilletiden med alt for lite inntrykk: Bardot, Birkin, France Gall, reggaekontroversen, forfallet, og det er gjort med en nesten manglende interesse. Det er interessant å se ikke fordi det stil- eller formmessig er gjort spennende, det er interessant fordi vi som tilber musikken til Serge har gledet oss til å se dette filmatisert siden vi snublet over Melody Nelson. Dessuten er France Gall-scenen sikkert fem minutter lang: Gall kommer inn med faren sin, setter seg i sofaen, prater med Serge, Serge foreslår Les sucettes, Gall fremfører Baby Pop (hvordan går det egentlig an å fremføre en sang Gainsbourg skrev, samme dag som de vel møtes for første gang?), kutt til scene der Serge ligger med en pinup som synger Baby Pop. Ferdig!

 

Jeg liker løsningen med hvordan Gainsbourgs kunstnerpersona kommer frem i form av en rotteliknende dukke hver gang en dame skal forføres eller noe drastisk skal gjøres, og det er naturligvis mye bra på lydbildet, men alt i alt blir det for lite inspirert og en alt for streit biografifilm. Noe som i seg selv blir en kontrast, da ingen kan anklage Serge Gainsbourg for å være verken lite inspirert eller alt for streit, og her bør nesten I'm Not There av Todd Haynes nevnes. Jeg sier ikke at man burde la fem ulike skuespillere representere ulike deler av livet hans, men hva med et distinkt visuelt uttrykk eller noe mer utfordrende? Nå virker jeg kanskje i overkant negativ, så jeg retter opp inntrykket med å si at jeg storkoste meg der og da, det er bare dette ubrukte potensialet.

 

pretender og morty: Claude Chabrol har en liten rolle som produsent i filmen, der han hører Je t'aime... moi non plus for første gang!

 

Går noen forresten god for L'Emploi du temps/Time Out?

Link to comment
Share on other sites

 
 
Så Murmur of the Heart fra Louis Malle her om dagen. Finfin film som skildrer et helt spesielt familieforhold, hvor seksualitet og intimitet er i det åpenlyse. Mye morsomt, mye oppriktighet og varme i denne filmen her. En heseblesende begynnelse med stjeling, jazz og festing, stivner til littegrann da hovedpersonen havner på rehabilitering pga en sykdom. Denne siste delen kunne med fordel vært litt skarpere og fokusert, men for all del; dette er en film verdt å se.
Link to comment
Share on other sites

 
Klassikerutfylling: Le mépris. Jeg tror ikke jeg skal si for mye om denne, men blåst overende, det er det lov å si at jeg har blitt. Dette er en av de mest nydelige og levende filmene jeg har sett! Her reflekteres det, i form av en slags svanesang, over enden på et forhold, satt fint opp mot hvordan filmen mister sin visjon når regissøren mister makten til produsenten. Forenklet art imitates life imitates art, men jeg ble slått i bakken over hvor vakker Le mépris er som kjærlighetsdrama, dette er Godard på sitt mest ektefølte, personlige og jordnære, føler jeg, her er det bitterhet og skjønnhet om hverandre i det som må være et stjerneeksempel på hvordan metafilm kan gjøres. Skal la den synke inn litt, men foreløpig har jeg bare skryt å gi i denne retningen.
Link to comment
Share on other sites

 

Klassikerutfylling: Le mépris. Jeg tror ikke jeg skal si for mye om denne, men blåst overende, det er det lov å si at jeg har blitt. Dette er en av de mest nydelige og levende filmene jeg har sett! Her reflekteres det, i form av en slags svanesang, over enden på et forhold, satt fint opp mot hvordan filmen mister sin visjon når regissøren mister makten til produsenten. Forenklet art imitates life imitates art, men jeg ble slått i bakken over hvor vakker Le mépris er som kjærlighetsdrama, dette er Godard på sitt mest ektefølte, personlige og jordnære, føler jeg, her er det bitterhet og skjønnhet om hverandre i det som må være et stjerneeksempel på hvordan metafilm kan gjøres. Skal la den synke inn litt, men foreløpig har jeg bare skryt å gi i denne retningen.

 

Fine valg av filmer du har hatt i det siste synes jeg; to av mine favorittfilmer i Belle de Jour og Le Mépris; og det er flott å høre at du synes begge to var konge. Om Mépris er jeg så enig i bruken av ordet "levende", den vibrerer nesten, og egentlig enig i det meste du skriver her.

Link to comment
Share on other sites

 

Un prophète

De første 45 minuttene er sylskarpe og intense, jeg vil nesten si perfekte. Deretter går den mer og mer mot å være en ganske streit sjangerfilm, og jeg satt etterhvert med følelsen av å se "just another gangster movie". Det er scenene når Malik er nykommer i fengselet som virkelig fungerer, særlig de med barberblad i munnen. Stilistisk sett er den ikke "kunstnerisk" nok til å skille seg ut som en kommende klassiker, og teksten som dukker opp på skjermen fungerer ikke overhodet. Sluttscenen har jeg også problemer med, selv om den kanskje fungerer som et spark mot fengselssystemet. Jeg skulle gjerne sett en slutt som stod i stil til filmens mer gritty stemning.

 

Dette er uansett bra saker. Stort sett solid (men litt kjip) regi, og underholdningsverdien er det ikke så mye å si på. Strålende skuespillerprestasjoner og fargerike karakterer (særlig Malik og César).

 

Får ikke plass på lista.

Link to comment
Share on other sites

 

Foreløpig liste: (1 pr regissør)

 

1. Pickpocket (Bresson, 1959)

2. La maman et la putain (Eustache, 1973)

3. week-end (godard, 1967)

4. Nuit et brouillard (Resnais, 1955)

5. Ménilmontant (Kirsanoff, 1926)

6. L'âge d'or (Bunuel, 1930)

7. La jetée (Marker, 1962)

8. Les yeux sans visage (Franju, 1960)

9. Le corbeau (Clouzot, 1943)

10. Code inconnu: Récit incomplet de divers voyages (Haneke, 2000)

 

11. Hadewijch (Dumont, 2009)

12. Irma Vep (Assayas, 1996)

13. Le locataire (Polanski, 1976)

14. Fascination (Rollin, 1979)

15. Le quai des brumes (Carné, 1938)

16. Paris nous appartient (Rivette, 1961)

17. Nenette and Boni (Denis, 1996)

18. Naissance des pieuvres (Schiamma, 2007)

19. Les quatre cents coups (Truffaut, 1959)

20. Mon oncle (1958) (Tati, 1958)

Link to comment
Share on other sites

 

1. Last year at marienbad

2. Le roman de renard

3. The Woman Who Powders Herself

4. Testament of orpheus

5. Blood of the beasts

6. Irreversible

7. La vida de bohemia

8. Sans soleil

9. Partie de campagne

10. White mane

 

11. Rififi

12. Les Diaboliques

13. L'humanité

14. I will walk like a acrazy horse

15. Liquid Crystals

16. 17th Parallel: Vietnam in War

17. To die in madrid

18. La Belle et La Bete

19. The Man Who Sleeps

20. Army of Shadows

Link to comment
Share on other sites

 

7. Le monde du silence

Hehe, Cousteau var litt av en marinbiolog, ja. Glad i et smell eller to (dynamittfiske på korallrev - i vitenskapelig øyemed skal vite), joyriding/hvalsafari med ekspedisjonsskuten (som resulterer i én nedrent og alvorlig oppkuttet hvalunge, men det var jo dens egen skyld siden den var så dum å komme i veien for Cousteaubaljen), masseslakt av hai (fordi alle hater jo skadedyr, dessuten må de jo få unngjelde for å ha vært så frekke å ha fråtset på hvalungekadaveret - dette skjer dog først etter at man behørig har filmet haienes etegilde), kjempeskilpadder brukes som krakker og picnicbord, havskilpadder brukes som avlastende fremkomstmiddel for C's feriekompiser (mens den fortvilet prøver å komme seg til overflaten for luft),etc.

Denne kuriositeten av en film har tålt tidens tann dårlig. Om ikke annet kan den dog brukes som et skrekkeksempel på alt en marinbiolog og vitenskapsmann ikke bør gjøre.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

SVT2 har fransk film-uke neste uke. De sender 300 blows, Breathless, Cleo 5 to 7, Tire-au-flanc 62, Le signe du lion og Paris nous appartient

 

SVT2

 

Ooo, et par filmer her som det er vanskelig å få hold i også. Flotte greier Frenzy! Takk-i-takk.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Haha, ja gikk litt fort i svingene der. Er de to ukjente filmene (for meg ihvertfall) bra?

 

Hva som er ukjent for deg da? Cléo er flott og Paris er fin. Jeg har ikke sett Lion og Tire-au-flanc. Souffle og Quatre har du vel sett?

Link to comment
Share on other sites

 

Hva som er ukjent for deg da? Cléo er flott og Paris er fin. Jeg har ikke sett Lion og Tire-au-flanc. Souffle og Quatre har du vel sett?

 

De som du ikke har sett, er ukjent for meg. Har sett Souffle og quatre, ja :)

Link to comment
Share on other sites

 

Hehe, Cousteau var litt av en marinbiolog, ja. Glad i et smell eller to (dynamittfiske på korallrev - i vitenskapelig øyemed skal vite), joyriding/hvalsafari med ekspedisjonsskuten (som resulterer i én nedrent og alvorlig oppkuttet hvalunge, men det var jo dens egen skyld siden den var så dum å komme i veien for Cousteaubaljen), masseslakt av hai (fordi alle hater jo skadedyr, dessuten må de jo få unngjelde for å ha vært så frekke å ha fråtset på hvalungekadaveret - dette skjer dog først etter at man behørig har filmet haienes etegilde), kjempeskilpadder brukes som krakker og picnicbord, havskilpadder brukes som avlastende fremkomstmiddel for C's feriekompiser (mens den fortvilet prøver å komme seg til overflaten for luft),etc.

Denne kuriositeten av en film har tålt tidens tann dårlig. Om ikke annet kan den dog brukes som et skrekkeksempel på alt en marinbiolog og vitenskapsmann ikke bør gjøre.

 

Den siste setningen oppsummerer hele fascinasjonen min. Det blir nesten som en ufrivillig, ekte og mildere versjon av Cannibal Holocaust. Menneskets utvikling mot dens konsekvens for naturen. Selvsagt satt på spissen. Fra første scene når dykkerne svømmer ned i dypet. Hvordan bildet blir helt kaotisk av bobler og strømmer. Naturlig, men likevel symbolsk for hva som venter. Filmens formål er nok ganske utdatert, ja, men den er fremdeles ganske tankevekkende.

Link to comment
Share on other sites

 

Det ble til slutt en liten maraton (om ikke i den skalaen jeg ville) av franske filmer, og jeg har ikke hatt/får ikke tid eller ork til å skrive om filmene før fristen, så slenger bare ut den endelige lista nå med små snuttkommentarer. Kjører én per regissør og anbefaler varmt alle filmene her:

 

1. Belle de Jour (Bunuel 1967)- Ah, så fantastisk som det kan bli. Jeg er djupt forelska i denne filmen.

2. Pierrot le Fou (Godard 1965)- Den kuleste filmen til den kuleste franske filmskaperen. En frekkas.

3. L'Atalante (Vigo 1934)- Film som kunst. Hvis du ikke synes denne er vakker er du gal.

4. Le Samourai (Melville 1967)- Psykologi og stil i himmelsk harmoni. Punktum.

5. Les Quatre Cents Coups (Truffaut 1959)- Subjektiv realisme på sitt beste. Bazin ville vært stolt.

6. Hiroshima mon Amour (Resnais 1959)- Kjærlighet pakket inn i drømmer og minner. Rørende som få.

7. Au Hasard Balthazar (Bresson 1966)- Maleri i bevegelse? Ja, jeg kjører den pompøse varianten.

8. La Règle du Jeu (Renoir 1939)- Skjønn satire fra den franske filmen sin store far. Kanin!

9. Le Feu Follet (Malle 1963)- En voldsom bølge filosofi og en flott meditasjon over livet.

10. Sans Soleil (Marker 1983)- Poesi som inviterer til personlig dialog. Deilig drømmende.

11. Le Jour se Lève (Carné 1939)- Prototypen på fransk poetisk realisme. En bombe.

12. Plein Soleil (Clément 1960)- Stilig spenningsfilm med überkul svindler-Delon.

13. Le Beau Serge (Chabrol 1958)- Varm fortelling om kameratskap. Enkelt og godt.

14. L'Amour l'Après-midi (Rohmer 1972)- Snakk, snakk og snakk. Godsnakk er det også.

15. Play Time (Tati 1967)- Rariteten over alle rariteter. Du smiler hele veien.

16. Les Demoiselles de Rochefort (Demy 1967)- Delikat og elegant sang- og dansunivers. Søtnosfilm.

17. Céline et Julie vont en Bateau (Rivette 1974)- Et lekent eventyr i drøm og illusjon.

18. Ménilmontant (Kirsanoff 1926)- Galskap og skjønnhet i kverna. En tornado av en film.

19. La Passion de Jeanne d'Arc (Dreyer 1928)- Det sublime ansikt. Vondt og vakkert.

20. White Material (Denis 2009)- Utrolig givende Afrika-tur full av det vanskelige.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...