Jump to content

Diskuterfilm kårer: Beste franske film


Angeleno
 Share

Recommended Posts

Fordi filmer som f.eks Amélie og Såmmerfuggern finner plass blant "gamle greier", tenker du? Husker jeg fikk en lignende kommentar om den gamle favorittlista mi på Shompy, om at det var merkelig med at det plutselig dukket opp noen sånne nyere og enkle filmer blant diverse bautaer, hehe. Men her gis plassering etter hjertet, og da blir smakskonsistens plutselig et fremmedord.

 

(Lista bærer nok også litt preg av at jeg har sett veldig lite fransk film. Hadde opprinnelig 20 potensielle kandidater som jeg så kuttet ned til 15, så ikke allverdens å ta av. Satser på å få sett en del mer i ferien.)

 

Det er vel mer en uenighet om Amelies kvaliteter i det selskapet der. :P

Link to comment
Share on other sites

 
  • Replies 230
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

http://3.bp.blogspot.com/_E9YcWkAQSfQ/SZEnJPvHYdI/AAAAAAAAGio/Gfbf3dLOvwI/s400/vien.jpg

 

La vie nouvelle. Herregud for en spinnvill film. Pulserende, som kiddo ville sagt, og med total mangel på intim sfære utforsker grandrieux et univers i Sarajevo fylt av sex, prostitusjon, vold og galskap. Blikk, bevegelser, dvelende, impulser, og et kamera som med sitt nyskjerrige øye observerer alt det vonde. Grandrieux drar filmmediet såpass langt, og i filmen ser vi enkelte scener som er så rockimpressjonistiske at jeg aldri har sett maken. Filmens angstfyllende droner og techno legger enda en tekstur over en film som så å si bare har jævlige ting å vise, men som mildt sagt er en overveldende opplevelse. 9.7

Link to comment
Share on other sites

 
Har snust på denne filmen en stund, men kommentarer som "Irreversible x 10" har foreløpig holdt meg unna. Det stilistiske høres unektelig lekkert ut, men er det en kvalm og jævlig opplevelse?
Link to comment
Share on other sites

 

Trans Europ Express 1966

 

Trans Europ Express har et ganske spenstig plott. Tre venner skal sammen ta en togtur. For tidsfordriv dikter de opp en detektivhistorie og det er denne vi følger samtidig som det diktes. Underveis i filmen er det små sekvenser hvor vi hopper fra denne historien og tilbake til de tre vennene. Grunnet logiske brister og andre urimelige hendelser forandrer stadig historien seg etter disse sekvensene.

 

Jeg likte vel i grunn det jeg så ganske bra. Ideen om at en gruppe mennesker ”freestyler” historien som blir presentert synes jeg er ganske kul, men jeg kunne kanskje ønske at det hele ble dratt litt lenger. Kanskje noe litt særere. Historien i seg selv kan nok virke ganske tam. I hvert fall etter dagens standard. Trans Europ Express kan uansett trygt anbefales.

Link to comment
Share on other sites

 

Pierrot le fou (Godard, 1965)

Sterke, popartinspirerte primærfarger, de brå kuttene, Belmondo og Anna Karina som vil leve livet, knall bruk av fremmedgjøringseffekten, vittig harselering med kommersialisering, slående metaøyeblikk og en lett, tilgjengelig tone. Week Ends mindre destruktive lillebror, eller skal jeg si storebror, dette her. Vet ikke hvor givende det er, mer en ujevn severdighet enn en film der jeg konstant nikker anerkjennende, og jeg holder fortsatt Bande à part, Breathless og den nyere Notre musique høyest for hva JLG angår. Men at den er sprelsk og leken kan ingen si noe på, og det subtile stilskiftet i filmens siste minutter understreker mer enn noe annet hvor godt Godard behersker regien. Kan komme til å havne på en utvidet liste, men får ikke innpass blant topp tyve.

Link to comment
Share on other sites

 

Le brasier ardent 1923

 

Detetektiv Z blir leid av en mann og får i oppgave å følge med på kona hans, samt overtale henne til å bli med han til Sør America. Tidvis en ganske krevende film. For det virker tidvis litt ujevnt, men enkelte scener er så enestående bra at det er greit. Kanskje derfor det virket litt ujevnt? Anyways. Jeg vil si at dette er ganske ulikt noe jeg har sett før fra denne tiden. Regissøren Ivan Mozzhukhin må ha fått ganske frie tøyler for å lage noe som dette.

 

Filmen åpner med en lenger drømmesekvens som alene er verdt de to timene. Noen enorme close ups og en hypnotiserende rytme. Fikk litt tysk impresjonisme-assosiasjoner.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Mer aktivitet!

 

10. Lila (-)

(Broadcast Club) forresten.

 

Skjønner ikke helt hvorfor jeg skreiv "(er nødt, siden den sikkert ikke samler poeng fra så mange andre)" i første post. Så den for sikkert 12. gang nå, og jeg trenger definitivt ikke unnskylde meg selv for at den ligger i toppsjiktet. Definitivt noe av det beste jeg har sett, bare synd at Sans Soleil er det beste jeg har sett, så den blir snytt for førsteplassen.

 

Til dem som enda ikke har tatt seg tid til å se den: PM til meg. Min oppgave i denne kåringa blir å få så mange som mulig til å se Lila.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 

Jepp, Lila. Nei, Montag jeg har ikke laget den. I wish!

 

Har sett den to ganger nå. Nesten like bra hver gang!

 

--

 

Har sett en annen fransk film også (blir litt lite filmtitting for tiden. Fint vær, godt øl osv.).

 

A Nos Amours - Pialat regisserer og spiller mot en fantastisk Sandrine Bonnaire i hennes spillefilmdebut. På den ene side en oppvekstskildring, men med flere synsvinkler og Sandrine på eggen mellom hennes seksuelt frigjørende liv og festing med jevnaldrende, og konflikter innad i familien med opptil flere ustabile medlemmer. Linken ligger i hennes far, hvis figur er den hun ser etter når hun er med jevnaldrende. Filmen rommer disse idéene, men scenene virker mer tilfeldige, og er også i stor grad improvisert, og knekt ut underveis. Slik overrasker filmen stadig, og gir godt inntrykk av det kaoset som overgangen fra barn til voksen er. Nydelig. Godard syntes filmen bar preg av litt hastearbeid (han snakker med Pialat i coverheftet som følger med MoC-DVDen), men jeg synes det er noe av styrken til Pialat sine filmer, og især denne som jeg vil sette høyt av de jeg har sett (sammen med L'enfance Nue, Loulou og Sous le Soleil de Satan... og Van Gogh!).

Link to comment
Share on other sites

 

Pialat er veldig spennende saker. :) Trenger et gjensyn med A Nos Amours, husker jeg likte godt scenen i slutten av filmen hvor faren trår inn i festen til ungdommene.

Eier og liker alle filmene hans i MoC serien, og min favoritt må være La gueule ouverte, en intens og sårbar film forøvrig fotografert av Nestor Almendors.

Link to comment
Share on other sites

 
Sett mest franske filmer fra siste 20 årene egentlig. Altfor lite bereist med de klassiske franske regissørene. Fin anledning å gjøre noe med saken, så jeg kjørte på med en dobbel Godard-event bestående av Bande à part og Week End. Fulgte så opp med Melvilles L'armée des ombres. Tror jeg likte den best av de tre filmene. Menn med hatter og frakker som spaserer rundt med skuldre høyt hevet i trange franske gater. Ingen helter, og den minste feil kan være fatal. Week End var forøvrig noe av det sprøeste jeg har sett. Veldig underholdende den første timen, men må innrømme at den etterhvert ble masete og jeg ble litt lei
Link to comment
Share on other sites

 
Så La Sirène du Mississippi av Truffaut her om dagen. Ble ikke videre imponert. Hanglete film som verken kan henges ordentlig på nybølgeknaggen eller Hitchcock-homage-knaggen. Fri flyt er bra, men her ebber det ut i veldig lite. Belmondo er best når han gjør sin vanlige, nouvelle vague-karakteriserende rolle, med henhold til at jeg ikke har sett Leon Morin av Melville, og synes ikke denne håpløse romantikeren det er vanskelig å plassere noe sted er noe å ta med seg videre i filmografien hans. Deneuve er ikke overraskende iskald, men det er langt opp til det hun gjør i Repulsion her. Et og annet fint øyeblikk, noen akseptable replikkvekslinger, men jevnt over ikke den beste introen til Truffaut, kan jeg tenke meg. Har litt større tro på 400 Blows / Jules and Jim / The Bride Wore Black.
Link to comment
Share on other sites

 

Belle de jour. Legger alt i spoiler.

 

 

Helt utrolig stilfull, elegant og vittig på samme tid, Deneuve i storform og Buñuel som dirigerer filmen til himmels. Perfekt. Rett inn blant de øverste på denne listen. Den handler utvilsomt om Deneuves karakter Séverine, seksuelt frustrert housewife i det burgoise Paris som oppsøker et bordell for å få utløp for dette. Nå har jeg ikke gått langt for å lete opp tolkninger, men er noen med meg når jeg sier at Buñuel spiller opp mot spørsmål som kretser rundt hvorvidt resultatet av at Séverine velger å prostituere seg er seksuell, feministisk frigjøring — undertøy brennes, veldig åpenbar symbolikk — eller om det er for å leve ut egne, seksuelle fantasier? Jeg vil tro at svaret er noe mer enn en god kombinasjon av begge? Dette er spørsmål som gir grobunn for enorme tolkningsmuligheter: har hun fri vilje? Har vi fri vilje, spør Buñuel, og hva er bedre enn seksualitet for å utforske den tematikken? Perfekt!

 

 

Noen som har noe vettugt å si om denne?

Link to comment
Share on other sites

 
 
  • 2 weeks later...

Dagens franske tips:

 

Un chant d'amour av Jean Genet

 

Regner med mange her vil ha denne på sin toppliste. :lol:

Var det ment ironisk? dritbra film som garantert er på min top 10 av franske filmer. Ble helt slått ut første gangen jeg så denne, den delen hvor de røyker sammen i gjennom hullet i veggen er fantastisk!

Link to comment
Share on other sites

 

1. Vivre sa vie

2. La Ronde

3. Last Year in Marienbad

4. Au hasard Balthazar

5. Hiroshima mon Amour

6. A bout de souffle

7. Army of Shadows

8. Les quatre cents coups

9. A Man Escaped

10. Rififi

Link to comment
Share on other sites

 

Lila (Broadcast Club, 2002) - Kortfilm? Reklamefilm? Whatever! Nydelig er det. Smelter is. Varmer hjertet.

 

The Pier/La jetée (Chris Marker, 1962) - En av de usette og mye omtalte. Kanskje altfor meget omtalt? Jeg ser de 12 apene, uten at det -desverre- gjør det bedre. Men slutten er prikken over i`en, uten den hadde jeg ikke følt det helt store.

 

Seul contre tous/I Stand Alone (Gaspar Noé, 1998) - Slakteren (Philippe Nahon) sliter med overlevelsen, livet er den ene nedturen etter den andre. Men etter å ha angrepet sin gravide kone, og kanskje drept deres ufødte barn, rømmer han til Paris med en revolver. Pengelens, møtløs, uten jobb og venner. Men Paris gjør han mer fremmedgjort, og som et dyr trenges han opp i et hjørne. Med pistolen finner han et utspring, som skal gi omverden respekt for ham. Liker jeg dette? Tja. Nåvel. Det er noe fattig fortalt, med tidvis banale grep fra Noé. Kule gimmicks og hippe virkemiddel, går foran det å fortelle en historie. Her skal man sjokkere, noe som understrekes i enkelte gimmicks. Jeg liker heller ikke den overdrevene voiceoveren, som overlater nær ingenting til fantasien. Om jeg skulle dra noen sammenligninger, ville jeg kanskje si en miks av Godard og ANGST.

 

Les rivières pourpres (Mathieu Kassovitz, 2000)- Politimannen Pierre Niemans (Reno) blir satt på et brutalt mord, som knyttes til det høyt respektert univeristetet Gueron, som ligger høyt oppi den franske fjellheimen. Det lokale politiet etterforsker en gravskjending, som viser seg å lede i rettning av det samme mordet. Velgjort og solid fortalt, med gode rolleprestasjoner. Interessant setting, som byr på endel solide shots. Fint tempo, og tidvis veldig spennende. Men manuset mangler noe logisk sans, som gjør at det flyter litt ut. Men alt i alt en velgjort thriller.

 

OSS 117: Rio ne répond plus (Michel Hazanavicius, 2009) - Hubert Bonisseur de La Bath aka. OSS 117 (Jean Dujardin) er frankrikes 007, men med en touch av Inspector Clouseau. OSS 117 overlever på sine good looks, sjarm og en soild mengde gullhår. OSS 117 shippes til det coole Rio de Janeiro, for å oppdrive en liste over franske nazisympatisører. Listen besittes av nazister i eksil. Men CIA, japansk mafia og Israelske nazijegere kompliserer oppdraget. Ikke spesielt orginalt, og slettes ikke uten sine svakheter. Men likevel serveres noen gullkorn. "Horsefucker?" Desverre trekkes det ned av et svakt midtparti, som den forøvrig aldri greier å komme seg helt over. Men Jean Dujardin er mer Bond enn de fleste Bonder, og han leverer etter min mening en festlig Sean Connerysk prestasjon. Pluss for en funky retrolook her og der, hvor -etter hva jeg forstår- man har hentet scener fra eurospionthrilleren OSS 117: Mission for a Killer fra 1965.

 

Les maîtres du temps (René Laloux, 1982)- Et fartøy kræsjer på planeten Perdide, eneste overlevende er guttungen Piel. Planeten er bebodd av gigantiske veps, som suger ut hjernemassen på folk. Jaffar & co plukker opp nødsignalet, og bestemmer seg for å redde gutten. På veien plukker de opp Silbad, en gammel hippie som kjenner Perdide som sin egen lomme. Der oppstår selvfølgelig en rekke hindringer og twister, som gjør veien dit lang og farefull. Fra regissøren av La planète sauvage, og tegneserieskaperen Jean Giraud aka. Moebius. Kanskje hakket flatere enn La planète sauvage, men likevel smått fortryllende.

 

Mon oncle (Jacques Tati, 1958) - Et gjensyn. Monsieur Hulot møter etterkrigsverden, hvor det gamle skrotes for det nye. Subtil satire om design, minimalisme og futurisme. Søsterens ektemann, direktøren for en høyteknologisk fabrikk, mener Hulot er et dårlig forbilde for deres sønn. Således forsøker han/de å forme Hulot, til å bli et moderne og dannet menneske. Men når alt kommer til alt, så er det Hulot som ender opp med å forme dem. Selvsagt uten å være noe annet enn seg selv. Tatis varme og subtile fortellerstil, med åpene vide shots i en verden av close-ups, er ikke annet enn befriende. På tross av å være så kalkulert og oppmålt, virker det på ingen måte anstrengt. Dette er film brygget på kjærlighet, omtanke og varme. Tati gir verden håp. Jeg greier ikke engang tenke på filmen, uten å bli rørt langt ned i hjerterota. Mesterverk!

 

Play Time (Jacques Tati, 1967) - Monsieur Hulot og en gruppe amerikanske turister, roter seg bort i et futuristisk Paris. Skyskrapere. Motorveier. Design. Funksjonalisme. En verden hvor alle storbyer mister sitt særpreg, og ender opp som grå betongblokker. Forutenom den åpenbare kritikken av det moderne samfunnet, med sitt dill-dall, tant og fjas, kommer jeg ikke bort fra at Tati kritiserer -det da moderne- La Défense. Paris eget finanssentrum, med sine futuristiske skyskrapere. Som ennå vekker avsky og forbannelse fra hardcore romantikere. Men Tati er aldri ondsinnet, bitter eller moraliserende. Her skal det ei heller vaies med store franske følelser, med smekk til kapitalismen og vestens høyborg. Den uhyre subtile humoren, den uanstrengte regien og de vidåpene bildene. Nok et mesterverk!

 

L'enfer d'Henri-Georges Clouzot (Serge Bromberg & Ruxandra Medrea, 2009) - Georges Clouzots L'enfer/Inferno, en av de store som aldri ble. Filmen dokumenterer prosessen, møter personene og prøver å lappe sammen det som er igjen av filmruller. På et vis vil dokumentaren bli filmen, spesielt i avsluttningen, hvor lengre sekvenser av filmen sys sammen. Det er også de uferdige scenene som er mest interessant, med sin helt unike visuelle stil. Det er et stort tap for filmhistorien. Veldig tilfredstillende dokumentar.

 

La roue (Abel Gance, 1923) - Finner du her!

Link to comment
Share on other sites

 

Fin liste, Alex, tenkte å se Vivre sa vie så fort jeg har anledning, 60-talls-Godard pleier aldri å slå feil, og denne sies vel å være den med absolutt mest tyngde av Anna Karina-filmene?

 

Applauderer posten til morty og. Slike oppsummeringsposter pretender også slenger opp under kåringer er alltid kul lesning!

 

The Pier/La jetée (Chris Marker, 1962) - En av de usette og mye omtalte. Kanskje altfor meget omtalt? Jeg ser de 12 apene, uten at det -desverre- gjør det bedre. Men slutten er prikken over i`en, uten den hadde jeg ikke følt det helt store.

Billedkomposisjonene i denne, herregud, for ikke å snakke om de få sekundene med levende bilder. Oi, oi, oi.

Link to comment
Share on other sites

 
Har sett lite fransk film i det siste, men har også tenkt å se Vivre sa Vie snart. Har også Murmur of the Heart liggende. Applaus til Morty, og hei til Alex (lenge siden sist! er du tilbake, eller?)
Link to comment
Share on other sites

 

Fin liste, Alex, tenkte å se Vivre sa vie så fort jeg har anledning, 60-talls-Godard pleier aldri å slå feil, og denne sies vel å være den med absolutt mest tyngde av Anna Karina-filmene?

 

 

Det kan godt sies ja, men Vivre sa vie er en ganske typisk Godard film, kanksje litt mer seriøst i tonen. Tror det er ganske blandede meninger om filmen på DF, men en av mine favoritter. Og takk morty for å minne meg på at jeg snart må få sett noe av Tati.

Link to comment
Share on other sites

 

Og takk morty for å minne meg på at jeg snart må få sett noe av Tati.

 

Ta en potet. Ta to. Ta tre. Tati. I ferd med å bli en av mine store favoritter.

 

Til alle og enhver, jeg lurer på i hvilket land vi plasserer F For Fake?

Link to comment
Share on other sites

 

Har ikke sett altfor mye fransk film, men listen blir seende slik ut:

 


  1.  
  2. Le Salaire de la Peur
  3. Du rififi chez les hommes
  4. Le samouraï
  5. A Man Escaped
  6. Le Trou
  7. Le fabuleux destin d'Amélie Poulain
  8. Delicatessen
  9. La cité des enfants perdus
  10. À bout de souffle
  11. L'armée des ombres
  12. La grande illusion
  13. Les Triplettes de Belleville
  14. Touchez pas au grisbi
  15. Les Diaboliques
  16. Nuit et brouillard
  17. Au Revoir les Enfants
  18. Jules et Jim
  19. Mon Oncle
  20. Le Yeux sans Visage
  21. Les Quatre Cents Coups

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...