Jump to content

The Limits of Control


paah
 Share

Recommended Posts

En spoilerfri tekst/anmeldelse

 

The Limits of Control

 

Jarmusch overlater mye til seeren i sin siste film, og da den var over, var jeg litt usikker på hvor godt jeg egentlig likte den. «Everything is subjective», slår en av karakterene fast tidlig i filmen, og man skjønner fort at dette er noe Jarmusch har lagt stor vekt på. Det er begrenset hvor spennende filmens plot er i seg selv. Vi følger en mann som for det meste sitter på kafé, drikker espresso og utveksler fyrstikkesker med mystiske mennesker. Det føles først absurd og meningsløst, men likevel merkelig tilfredsstillende og forløsende.

 

Det er vanskelig å sette ord på en film som The Limits of Control, eller å knytte den opp mot noe konkret. Man kan vanskelig fortelle andre hvordan den skal oppleves, og det kreves definitivt at seeren lar seg fortape i stemningen, eller drømmen om du vil, som Jarmusch har skapt. Han forteller oss kanskje noe om film generelt, eller ihvertfall om hvordan film bør være og oppleves. Kanskje kan den fungere som et spark til bølgen av x/10-anmeldelser fullstappet av pronomen som "man" og "vi", som tar fokus bort fra den personlige opplevelsen av filmen - som vel gjerne er det vi ønsker å lese om.

 

Jarmusch minner til stadighet seeren om hvor meningsløst filmens overfladiske handlingsforløp er, noe som kommer forholdsvis klart frem gjennom gjentakelsen av La vida no vale nada-diktet. Hver eneste samtale i filmen blir hengende igjen i luften, i det håp om at seeren griper tak i den og utforsker den nærmere. Hovedpersonen blir servert en rekke filosofiske ideer fra personene han møter, men svarer aldri på disse. En påminnelse om at en filmseer bare kan engasjere seg fullt ut i en film han klarer å selv bli en del av, og å forholde seg til på en kritisk og reflekterende måte.

 

The Limits of Control inneholder også så mye mer enn espresso, fyrstikkesker og påminnelser om at alt er subjektivt. På reisen gjennom et drømmeaktig Spania forbløffer Christopher Doyle meg med hans fantastiske kameraarbeid. Først i det moderne Madrid, så i gotiske omgivelser i Sevilla og til slutt gjennom støvete ørkenlandsskap. Dette i samspill med Boris' stemningsfulle musikk er i stor grad med på å skape og forsterke den drømmeaktige stemningen i filmen. Selv om mange vil oppfatte filmens plot som stivt og kjedelig, må det være vanskelig å ikke sette pris på den tekniske siden av filmen - som er så til fingerspissene gjennomført.

 

Som en kontrast til det stive plotet og hovedpersonen, står omtrent samtlige karakterer vi møter på. Disse er gjerne ikledd oppsiktsvekkende kostymer og opptrer på en overraskende løssluppen måte. Noe som bare er med på å forsterker følelsen av absurditet og drøm. Disse karakterene er forøvrig glimrende spilt på en tilsynelatende frigjort måte av gamle kjenninger som Bill Murray, Tilda Swinton og John Hurt. Særlig førstnevnte er det, som alltid, en glede å se foran kameraet. Men ingen av disse mer eksentriske karakterene er på noen måte med på å svekke filmens skyhøye "kulhetsfaktor". Dette er noe jeg er svak for, og kanskje en av årsakene til at jeg setter Jarmusch så høyt som jeg gjør. Kaffekopper, fyrstikkesker og Isaach De Bankolé. Jarmusch har taket på dette.

 

Jeg var som sagt ikke helt sikker på hvor godt jeg likte filmen like etter den var over. Dette er en utfordrende sak som jeg trengte litt tid på å fordøye. Jeg har tenkt mye over filmen siden jeg så den på lørdag, og den har vokst veldig på meg. Jeg setter stor pris på tanken bak filmen, og for hver gang jeg tenker tilbake på den, slår utførelsen meg bare som mer og mer genial. Mange vil kanskje si at Jarmusch overlater for mye til seeren, men dette er et utsagn som i mine øyne gjerne tyder på at personen ikke helt har forstått filmen, eller at han ikke klarer å sette pris på det Jarmusch forsøker å få frem. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men jeg har sett altfor mange som avskriver filmen som stilistisk tullball, uten å argumentere for dette på overbevisende vis.

 

Med The Limits of Control har Jarmusch laget kanskje sin mest vågale film. En transcendental og stilistisk reise som sier mye viktig om både film generelt, og betydningen av at seeren makter å sette sin fantasi og evne til å tenke kritisk i sving. For å sitere filmen: «The best films are like dreams you're never sure you've really had.» Dette er en slik film, og selv om jeg så den ferdig for lengst - er jeg langt fra ferdig med den. Jarmusch har i så måte lykkes i å få frem budskapet sitt. Et budskap enhver reflektert filmtitter bør holde fast på, og bidra til at film blir noe mer enn noe man bare setter et tall på og sier seg ferdig med.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Jeg likte også denne teksten godt, men bet meg litt fast i følgende:

 

Mange vil kanskje si at Jarmusch overlater for mye til seeren, men dette er et utsagn som i mine øyne gjerne tyder på at personen ikke helt har forstått filmen, eller at han ikke klarer å sette pris på det Jarmusch forsøker å få frem. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men jeg har sett altfor mange som avskriver filmen som stilistisk tullball, uten å argumentere for dette på overbevisende vis.

 

... som jeg synes kolliderer litt med dette:

 

Kanskje kan den fungere som et spark til bølgen av x/10-anmeldelser fullstappet av pronomen som "man" og "vi", som tar fokus bort fra den personlige opplevelsen av filmen - som vel gjerne er det vi ønsker å lese om.

 

Jeg tror ikke nødvendigvis at det å avskrive filmen trenger ha noe å gjøre med at man "ikke helt har forstått filmen" å gjlre. Og "at han ikke klarer å sette pris på det Jarmusch forsøker å få frem" sier vel nesten seg selv, dersom "han" ikke liker filmen. Jeg likte The Limits of Control veldig godt, og hadde i likhet med deg en helt spesiell opplevelse når jeg så den. Men jeg synes mye av kritikken er forståelig, og er veldig lite overrasket over at denne ikke faller i smak hos alle (selv om de har et inntrykk av Jarmushs/filmens statement).

 

(Selvsagt enig i at det er tåpelig å avskrive filmen med "dårlig", "kjedelig" og lignende ettordsanmeldelser [på samme måte som å hylle film med "bra", "spennende" og lignende, uten noen utdyping], så hvis det var manglende kritikk som går utover det helt banale så er jeg enig)

 

Ellers syntes jeg du gjør en god jobb med å sette ord på de kvalitetene du finner. Har prøvd meg på det samme, uten den helt store lykken. Lyst til å se denne filmen igjen snart.

Link to comment
Share on other sites

 

Fint skrevet Infenso. Jeg visste faktisk at jeg elsket denne filmen med en gang rulleteksten rullet (hehe) forbi og synes faktisk handlingen var spennende også, i sin egen rett, men ellers er vi på samme linje på mye her. Absurd og meningsløst, nei, absurd og meningsfullt ville jeg sagt, tror jeg.

 

Tror som deg at Jarmusch sier noe om film generelt, men ikke at det er forankret i en spesifikk kritikk eller tanke, heller at han bare vil si noe om at film er så mye, noe så rikt og mangesidig, og at du selv må trekke ut mening fra alt som er ut fra dine egne tanker om film og kunst. For det handler jo i stor grad om kontekst og dine egne referanserammer i møte med en film som dette, de "meningsløse" samtalene du beskriver trenger ikke nødvendigvis være uten mening (jmf. Bohemia), det samme gjelder repetisjonen osv. Det er en film som er så åpen, i alle betydninger av ordet, at det meste er opp til deg som tilskuer. Alt er jo, som både du og karakteren til Jarmusch sier, subjektivt. Slik synes jeg det fort blir klart at det er totalt opp til deg selv hva du får ut av filmen, og føler at det er litt det Jarmusch lefler med eller prøver å formidle om film generelt og da. Som i tanken om at film kan være som en drøm. Som en drøm, ja, og jeg elsker jo drømmer. Hehe.

 

Limits var for meg en opplevelse som slo meg fullstendig tilbake i stolen, jeg var omtrent i transe, og filmen nektet å slippe tak på meg. Det er nesten slik at jeg ikke klarer skille mellom hva jeg egentlig fikk se og hva jeg selv la til i prosessen. Derfor er jeg så jævlig glad for at du bruker ordet "genial" om denne- for det er virkelig en film som fortjener det- jeg synes den boblet over av kreativitet, originalitet og stilistisk, tja, genialitet da. Dette var noe som gjennomsyret alt; bildene, lys og skygger, fargene, kameraføring, musikk- alt i perfekt symbiose om du vil, og totalt uten kompromiss. Tror jeg skrev noe lignende som dette i korte ord om filmen rett etter; "... en film som gjør at jeg føler meg tom og samtidig full av kunnskap uten at jeg aner eller kan forklare hva som akkurat har skjedd". Kanskje gjør jeg det likevel, je ne sais pas. Det føles i alle fall ut som om alt sitter der det skal, noe som kanskje ikke er så rart siden filmen bruker stil som sitt stoff og repetisjon som sin form- og likevel gir den oss ingen svar. Er alt en drøm? Finnes det noen form for virkelighet eller sannhet i det vi får se? Har vi som Obstfelder kommet til en annen klode? Who knows? Det er i oppløsning. Det er en strøm av stil.

 

Oi, nå tar det jo helt av her. Så da passer det meg de søkte sammenligningene, hehe, fra et avsnitt jeg skrev litt på skøy etter jeg så filmen: "Det er ikke lett å forankre en film som denne i noe konkret. Det er som en iskald Lynch-film, uten den emosjonelle tilknytningen eller som Godard uten opplagt sjarm. Det er like distansert som hos Antonioni, like absurd som hos Bunuel og like kult som i Le Samouraï. Dette kunne jeg godt sagt og jeg skrev det jo nettopp, men glem det likevel, for det tar bort fra dette utrolig unike filmuniverset som Jarmusch har skapt. For The Limits of Control er en suveren øvelse i å bruke filmen for det den er verdt med en beinhard formalisme kombinert med en fri flyt av ideer og konsepter. Det er kunst. Det er et mesterverk."

 

To ting jeg reagerer på, hvis det er lov å ytre;

 

1) "mange vil kanskje si at Jarmusch overlater for mye til seeren, men dette er et utsagn som i mine øyne gjerne tyder på at personer ikke helt har forstått filmen, eller at han ikke klarer å sette pris på det Jarmusch forsøker å få frem".

 

Det kan hende jeg misforstår hva du prøver å si her, men jeg er ikke enig i premisset- Jarmusch overlater jo ekstremt mye til seeren, og for meg er dette positivt, men jeg synes ikke at folk ikke har "forstått" filmen hvis de sier dette og ikke liker det. Det handler jo bare om hvor kreativ du har lyst til å være i møte med filmen, og det kan folk få lov til å velge selv synes jeg, uten at det trenger si noe om de "forstår" eller "ikke forstår" filmen. Jeg tenker heller at Jarmusch bare vil få fram det du får ut av det, på en måte, og at han ønsker at du skal bruke deg selv og dine rammer til å prosessere filmen. Det er uavhengig en positiv greie, men kan jo også føre til fremmedgjøring av ulike typer tilskuere og gjøre at noen ikke liker filmen. Det er greit for meg; de har opplevd (el. "forstått") filmen i like stor grad som meg og deg, de har bare en annen forståelse og opplevelse. Alt er jo, tross alt, subjektivt :).

 

2) "transcendent"

 

Dette er mer et personlig korstog mot dette ordet. Jeg klarer bare ikke ta det seriøst lenger, men for all del. Måtte bare si det siden jeg har irritert meg over bruken av dette begrepet helt siden jeg først ble medlem her på forumet.

 

Ser ut til at en oppsummering trengs: Jeg er stort sett enig med deg i mye av det du skriver her, synes du skriver flott om filmen, og er fullstendig enig i at dette er en knallert film. Hvis jeg tok litt av med flyten her beklager jeg, skrevet på et par korte strakser (selv om jeg har fått med meg at raske innlegg har fått et litt dårlig rykte her på forumet nylig- det er bare slik jeg liker å gjøre det- impulsive tankestrømmer liksom). Til slutt vil jeg si at det er kult at du skriver om Limits, en film som jeg gjerne kunne diskutert i det uendelige, men da må jeg nesten se den igjen og helst kjøre i gang når jeg ikke har skole opp til halsen. Men men, artig dette.

Link to comment
Share on other sites

 

Takk for kommentarer, Guido og dodraugen.

 

1) "mange vil kanskje si at Jarmusch overlater for mye til seeren, men dette er et utsagn som i mine øyne gjerne tyder på at personer ikke helt har forstått filmen, eller at han ikke klarer å sette pris på det Jarmusch forsøker å få frem".

 

Jeg ser at jeg har formulert meg uheldig her, og at det nærmest kan fungere som et motsigelse til resten av teksten. Det er vel helst dette

(Selvsagt enig i at det er tåpelig å avskrive filmen med "dårlig", "kjedelig" og lignende ettordsanmeldelser [på samme måte som å hylle film med "bra", "spennende" og lignende, uten noen utdyping], så hvis det var manglende kritikk som går utover det helt banale så er jeg enig)

 

jeg forsøker å få frem. Jeg har, som jeg skriver like etter det Guido siterer, sett alt for mange som avskriver filmen som stilistisk tullball, uten å argumentere for dette på overbevisende vis. Og at det da virker som de ikke har fått med seg det Jarmusch forsøker å få frem. Endrer nok det avsnittet etter hvert. Ser at det blir problematisk og for tynt.

 

Uansett; takk for både ris og ros!

Link to comment
Share on other sites

 
Denne har jeg voldsomt lyst til å se, kanskje først og fremst på grunn av en Jarmusch som, ut i fra det jeg har hørt, virker å dyrke stilen sin helt kompromissløst og soundtracket av Boris. Ser ikke annet enn at det kan bli en perfekt miks. Har åpenbart ikke så mye å komme med, men en godt skrevet tekst var det i hvert fall (selv om jeg er litt enig med Guido angående "transcendent" (transcendental er vel forresten riktig bøying her? (og du skriver "[bill Murray] bak kamera", skal vel gjerne være "foran kamera" (pirkepirke))))!
Link to comment
Share on other sites

 
 

Vi trengte en tråd om denne filmen, og tanker fra Infenso er alltid bra!

 

Er enig i mye av det som sies. Det eneste jeg savner, er snakk om filmens lek med konvensjoner ('fristerinna' f.eks.) og måten den inkorporerer det i en film som ikke bryr seg noe særlig om 'plott' - bare stemning, bilder, dresser, espressos, mutte ansikt og korte ytringer. Det er en sinnsykt leken film i all sin besindighet. Jeg satt og smilte gjennom ca. hele. Den føles litt som en Tarantino med mindre gestikulasjon, og som holder den jævla kjeften sin igjen.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 month later...
Det er ikke lett å forankre en film som denne i noe konkret. Det er som en iskald Lynch-film, uten den emosjonelle tilknytningen eller som Godard uten opplagt sjarm. Det er like distansert som hos Antonioni, like absurd som hos Bunuel og like kult som i Le Samouraï. Dette kunne jeg godt sagt og jeg skrev det jo nettopp, men glem det likevel, for det tar bort fra dette utrolig unike filmuniverset som Jarmusch har skapt. For The Limits of Control er en suveren øvelse i å bruke filmen for det den er verdt med en beinhard formalisme kombinert med en fri flyt av ideer og konsepter. Det er kunst. Det er et mesterverk.

Personlig likte jeg ikke Limits of Control spesielt godt, og jeg tror det er fordi jeg er uenig i nettopp dette. Jeg liker å tro at jeg har et åpent sinn når det gjelder film, men et kriterium har jeg: film skal først og fremst være et visuelt medium. Derfor var Limits of Control for meg særdeles ukinematisk. Ikke fordi filmen så spesielt dårlig ut; flere sommerlige byscener var riktig så atmosfæriske, men fordi den prøver å adressere filmmediet med dialog. Jeg kan tilgi tamme forsøk på å starte kule "greier" for sitat-og-plakat-filmfans som med de to single espressoene; den slags er smak og behag, men innholdsmessig hadde ikke filmen noe å si som en tekst ikke kunne sagt bedre (og dette er en av kritikkene mine mot Godard også). Jeg minnes Limits of Control for noen utrolig koselige settinger, men til å være av den statiske sorten var filmen altfor overstilisert, og endte dermed opp med å ty til overtydelig dialog der bedre filmer finner bilder.

Link to comment
Share on other sites

 

Synes du den prøver å adressere filmmediet hovedsakelig gjennom dialog? For meg er Limits of Control hovedsakelig en visuell opplevelse, helt slående sådan. De små metareferensielle detaljene i samtalene - «The best films are like dreams you're never sure you've really had.» - dialogene, eller mer presist monologene mellom De Bankolé og bikarakterene: Paz de la Huerta som ligger på hotellsengen lik Brigitte Bardot i Le mépris, og sikkert mer til, jeg har ikke sett Contempt, Tilda Swintons karakter refererer til Tarkovskijs Stalker når hun snakker om en flyvende fugl i et sanddekket rom, alt dette, det kommer som en ekstra bonus for meg. Jeg opplever aldri at det er dialogen som skal bære filmen, at det er det som utgjør Limits of Control, og at Jarmusch feiler når han gjør samtalene overtydelig. Først og fremst audiovisuelt bergtagende, helt fantastisk kult og mer enn nok givende. Kritikk har vel gått på at filmen er kjedelig, det skal jeg ikke si noe på, everything is subjective, men jeg minnes noe muligens Zann skrev om at film som medie i utvikling ligger bak annen kultur. I så måte, ligger ikke denne Jarmuschen et lite hopp foran sin tid som narrativ film, eller er jeg ute på viddene?

 

Husker KAH som full mann en gang etterlyste argumenter for denne. Nå håper jeg den fulle mannen kjenner sin besøkelsestid!

Link to comment
Share on other sites

 

Ja, da får jeg vel høre det. :mellow:

 

Synes det er interessant at du ikke fælte at dialogen var særlig sentral i filmen; gjør nesten at jeg får litt lyst til å se den igjen. Kjedelig var den ikke, ettersom jeg konstant satt og prøvde å få noe mer ut av den enn det den gav meg, så det var om ikke annet en aktiv seeropplevelse (noe jeg ante at var meninga; mye av dialogen gikk på subjektive filmopplevelser). Men for å ta en totalt anderledes film som også er satt i en sydlig by som eksempel så føler jeg at en så stum film som En la ciudad de Sylvia gjør mye mer ut av seg og sier mye mer om hva den er enn det Limits of Control gjorde. Et bilde kan si mer enn tusen ord som i førstnevnte, men det kan også bare være der for å se pent ut som i Limits of Control. Det er forsåvidt ikke noe i veien med det, men med tematikken i filmen følte jeg at det hadde vært på sin plass med litt mindre estetikk og litt mer praktisk bruk av bilder. Nå kan det selvfølgelig være at Limits of Control ikke var ment å være så selvrefleksiv som jeg skal ha den til å være, og at det bare tar oss tilbake til spørsmålet om subjektiv titting.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...