W E R N E R H E R Z O G

[Svankmajer 21]

Werner Herzog

The Gospel According To Dr. Svankmajer

 

http://ashcan.files.wordpress.com/2009/09/herzog-bear.jpg

 

Herzog er i følge mange, blant annet den gamle mesteren Francois Truffaut, den aller viktigste filmskaperen som lever i dag, og han er fortsatt aktiv og lager skarpe, gode og interessante filmer. Flere av hans beste filmer, f.eks Encounters At The End Of The World, er blant hans beste.

Tilbake til Truffaut. Merk deg at når man snakker om den ”viktigste filmskaper” handler det ikke om den "beste" eller "min favoritt", som ville vært subjektiv kommentarer. Når man påstår at en regissør er viktig i dag, så prøver man derimot å si noe utover seg selv og sin egen smak. Man mener antageligvis regissøren holder på med noe, i en eller annen form, som er viktig. Aktuelt. Banebrytende. Noe som vil eller i ihvert fall kan få en påvirkning på fremtiden innen film. At Herzog kanskje er en av de som baner veien for mange filmskapere, hugger palmer og lager nye stier.

Dessverre har ikke forfatter lykkes i å finne noen offisiell forklaring fra den gamle franske filmteoretikeren hvorfor Herzog er viktig, men et betyr ikke at jeg ikke kan gjøre en ukvalifisert gjetting!

 

Werner Herzog er fra Tyskland naturligvis, og har lagd unormalt mange filmer og dokumentarer i sitt liv. Det skal litt til å få sett alt sammen. Han har også desssuten til mange sin overraskelse også regissert over 20 operaer som det sjeldent snakkes så mye om. Merk deg at det ikke er snakk om teater, Herzog liker ikke teater.. men han ble dratt inn som regissør for opera og fant ting han likte med det. Filmene hans er ikke akkurat typiske tyske, og han er heller ikke spesielt anerkjent i Tyskland som han er i mange andre land. Han ble en stund regnet innenfor en såkalt tysk bølge i lag med Rainer Werner Fassbinder og Wim Wenders, der eneste gjenkjennelige likhetstrekk er først og fremst bare at de kom fra Tyskland og hadde fått en anerkjennelse utenfor landegrensene omtrent i samme tidsrom. Likevel kan man også presse de innenfor en historisk kontekst av regissører som alle kan virke noe deillusjonert i forhold til den gamle tyske kulturen, som også inkluderer filmkulturen. Den egentlig rike og fremadstormende nasjonalistiske tyske filmhistorien falt i grus etter nazismen, og man kan argumentere for at både Fassbinder, Wenders og Herzog alle representerer en form for selvhat av deres egen kultur. At de representerer en kløft mellom gammel og ny tysk film. Fassbinder sine filmer er ofte ganske dystre og depressive, veldig i motsetning til den gamle stolte nasjonalromantikken. Wenders sine relativt drømmende og prøver neppe å representere en bestemt kultur i det hele tatt. Herzog har knapt laget en film om tysk kultur, da fokuset har vært på alle andre kulturer. Dette er noe Herzog har erkjennet selv. Hans Nosferatu ser han litt på som en slags bru i kløften mellom den gamle tyske filmen og den nye.

 

Viktig da? Åja! Vel, først må vi vel tilbake til basisen om filmverdenen.

 

Barndom og ungdom

 

Herzog vokste opp utenfor Munich og all sivilisasjon som kunne minne om et moderne samfunn. De levde veldig gammeldags. Uten vannanlegg eller strøm. Foreldrene hadde flyttet dit, fordi en bombe hadde sprengt nabohuset deres i Munich. I følge han selv hadde han aldri sett en telefon før han var 14 år. De levde med andre ord veldig spartansk, og måtte alle bo i et stort rom sammen. Når man lever alle sammen i et svært rom så må man lære seg å gjøre sine egne aktiviteter selv om andre gjør støyende aktiviteter i samme rom. Herzog utviklet igjennom dette en utrolig konsentrasjonsevne for sin alder, og kunne lese bøker på senga uten å merke at andre gjorde høylytte aktiviteter i samme rom. Han kunne plutselig merke at alle var gått ut, uten at han hadde merket det.

 

Andre verdenskrig skuret i bakgrunnen av hans barndom, uten at det påvirket Herzog sjelelig mer enn et par små anekdoter om f.eks å møte en soldat første gang som ga han en fantastisk sak kalt tyggegummi, noe han aldri hadde sett før. Herzog tygget på den i et år circa før han spyttet den ut.

Herzog sin barndom såvel som voksenliv er stappfull av anekdoter egentlig. Små underlige historier med underlige poeng.

 

Hvorfor ville han bli filmskaper? Konseptet å bokstavelig talt gå for å bli regissør.

 

Hvorfor Herzog ville begynne med film er også en liten anekdote. Det høres kanskje rart ut for noen som har lest litt psykologi, drømmer og er fast i sin tro på den, men Herzog sverger på at han er et levende bevis på en person som aldri drømmer når han sover. Han er skråsikker på dette. Dette påstår han tvinger han til å dagdrømme mye mer, noe som knyttet han opp mot å fortelle historier. Han påstår selv at dette fysiske behovet for å drømme har ført han til å drive med film. Dette kan kanskje også forklare den litt drømmeaktige følelsen flere av filmene hans har i seg. En annen ting som virker å være viktig for Herzog og filmskapning (og det er forresten mye som virker rart og uortodoks ved første øyekast angående Herzog) er hans insistering på at å gå til fots er en veldig verdifull ting i livet. Særlig å gå til fots over ufattelig lange strekninger. Han anbefaler alle som vil drive med film, såvel som mye annet, om å gå til fots i ukevis, kanskje månedvis, fra en distanse til distanse. Dette er naturligvis ikke Herzog ukjent med. Han gikk rundt til fots fra Europa til Afrika som veldig ung, og foretrekker fots fremfor bil, båt og fly om det er en mulighet for det. Da hans mentor, venn og ellers kjente tyske filmhistoriker Lotte Eisner lå syk på dødssengen og kunne dø hvert øyeblik gikk han i to måneder for å møte henne. En risk? Han påsto han visste at hun ville holde seg i livet til han kom, noe hun gjorde. Herzog er også av den oppfatning at man skal gå til de store anledningene i livet. Skal du f.eks fri til noen i en annen by f.eks, så går man dit. Uansett hvor langt. Enda viktigere i forhold til gåturer er det at han mener å ha skrevet de fleste av manusene sine på disse gåturene. Han sier at ved å gå i ukevis så faller han inn i en transe, der han bevandrer seg igjennom de utroligste historier og får sine beste idéer. Han dagdrømmet seg frem til å lage film kan man si, og han skjønte det som ung at film var veien for han.

 

Man kan ikke lage film teknisk bare med dagdrømmer da naturligvis. Man trenger en produsent, og så mye mer. Hans første møte med bransjen var egentlig ganske ille. Hans første spillefilmmanus Signs Of Life skapte interesse hos en produsent som ville møte han. Herzog ulempe var at han var veldig ung, og liten av vekst, så dessverre for han langt langt yngre ut enn det han var som 17 åring. Da han satt foten inn på produsentkontoret som ventet på manusforfatteren bak det lovende manus, så tok de han ikke seriøst. De trodde han var en eller annen unge som hadde gått feil og hadde holdning: "Hei kid, flytt deg. Vi venter på noen". De sendte han ut og virket å bare le av han. Herzg var totalt ydmykt. Dette var på godt og vondt et signal til Herzog om at han måtte være sin egen produsent, noe han har vært i nesten uten unntak i all tid etterpå. Han satt opp eget hjemmekontor og trengte i følge han selv kun en skrivemaskin og en telefon, og han var klar til kamp. Han fant et leksikon som hadde en stor artikkel om filmskaping, og det ble hans basiske innføring. Han fikk lagd Signs Of Life selv etter hvert, og det ble hans første steg som filmskaper.

 

http://img807.imageshack.us/img807/4616/walk.jpg

Herzog was here.

 

Forhold til akademien

 

Werner Herzog har flere ganger antydet sterkt at kunstens innpass i akademien ikke er gunstig på alle måter. At film er blitt en del av et utdanningsfeltet nå, både praktisk og teoretisk, ser han ikke på som utelukkende postivt.

"Nejaeiii", sier Herzog. Vi må huske at film kommer ikke fra akademiaen, men fra sirkuset, sier Herzog. Fra jøgglere og klovner og sigøynere. Regissører er nærmere klovner enn akademikere, særlig når man ser de i dokumentarer surrende rundt.

En akademisk tilnærming til å gjøre kunst er på en måte det motsatte av det den var ment. I allefall i følge Herzog. Selv føler han filmene sine er mer et materielle håndtverk, likt urbane kulturers anonyme pottekeramikk. Det er slik han ønsker å se på sitt arbeid. Ikke akademisk.

 

Om Herzog har rett i alt dette kan man gjøre sin egen mening opp med såklart, men jeg tror det er viktigere for støtte filmvitenskapsstudenter i ferd med å brenne Herzog filmene sine å lese mellom linjene her, og ikke ta det for personlig. Som Herzogs venn Harmony Korine kommenterte så er det å være regissør i dag blitt det legeyrket var på 80-tallet. Et statusyrke, og dette tiltrekker kanskje feil folk inn i bransjen. Det er et verdifullt spørsmål å snakke om i allefall. Kanskje er noen av disse holdningene noenlunde satt på spissen bevisst av Herzog, eller kanskje han mener alt dette, men det føles fortsatt som et viktig perspektiv på filmmediet. Film burde ikke ses på med for mye professjonalisme og ting må ikke bli for stivt heller. Herzog sin filmografi virker å være preget av en form for impuls, intutivitet og lidenskap, som en form for frisk bris som går igjennom filmene hans. Intuitivitet. Han nekter f.eks storyboarding og mye av studioets etter hvert etablerte regler. Han lager aldri opp studioer eller sett i noe han filmer.

 

Tematikk, filmer og dokumentarene

 

Filmene til Herzog handler ofte om mennesker med umulige drømmer, eller eksentriske personer med veldig spesielle hobbyer eller underlige yrkesfelt. Folk som tar den unødvendig lange og vanskelige veien rundt vannet, fordi de har en merkelig filosofi, og ledet av sin smågale besettels og noen ganger tilogmed overtro. Dette vil Herzog gjerne kapre ånden av. Dette går igjen i både filmene hans. Dette litt til forskjell fra "eventyrere", folk med mål og statusjag, som stort sett Herzog ikke vil assossiere seg med. Han ser sine filmer mer om å trosse naturen. 


Hvorfor kalles han en provokatør, egentlig?

Ekstatisk Sannhet og The Minnesota Declararion versus Regnskapsførerens logikk.

 

Da jeg for noen år siden først ble kjent med Werner Herzog hørte jeg stadig at han ble kalt en "provokatør". OK, tenkte jeg da. Mulig de fleste store regissørene var litt "provokative", siden de neppe fulgte hovedstrømmen? Det begrepet forundret meg i senere tid likevel. Jeg trodde den gang det antageligvis hadde noe med hans intense forhold til Klaus Kinski og hans ganske ville innspillinger i Sør-Amerika med Aguirre og Fitzcarraldo, som jo er uortodokse. Båten han trakk over fjellet spesielt. Slike ting. Senere forsto jeg likevel ikke hvordan det kunne oppfattes så provoserende.

Vågalt? Jo. Vanvittig? Kanskje. Selvtortur? Diskutabelt… men provoserende?

 

Å bli kalt provokatør i filmverdenen krever tross alt noe mer, en noe mer uortodoks fremgangsmåte eller tematikk som oppleves provoserende for mange. Slik som, tja, Pier Paolo Pasolini sine verstinger, dogmefilmen og Trier sine amputerings-påfunn eller Gaspar Noe sine råe voldsomme skildringer. Eller bare et veldig kontroversielt tabutema politisk eller moralsk. Jeg husker etter hvert jeg slet med å forstå Herzog sin rolle som provokatør. Han virker jo også så koselig og relativt ydmyk når man ser han eller hører han snakke.

Filmene hans er også ganske uavhengig i forhold til politikk. Filmene og dokumentarene hans handler ofte om mennesker med umulige drømmer eller underlige livsveier…. men HVOR er provokasjonen? Hva er det i filmene som virkelig har fått folk til å rase mot Herzog? Jeg husker jeg tygde litt på det for noen år siden, før jeg var ordentlig kjent med Herzog. I dag forstår jeg det derimot ganske bra.

 

Svar: Hans konsept om ”ekstatisk sannhet”.

 

Ekstatisk Sannhet er et litt komplekst konsept, og er ikke kjempelett å forklare, men det er lettere å forklare i forhold til hans dokumentarfilmer enn hans spillefilmer. Alt bygger i grunn på idèen hans om å blande inn uekte intervjuer, ting som ikke har skjedd og mye mer som kan tilføre mye mer for essensen av det han vil si. Som er ganske kontroversielt. Faktisk, så er det ikke godt å si alltid hva som er reelt og hva som er falskt i dokumentarfilmene hans. For mange er dette ekstremt provoserende, fordi det er vanligvis er en slags eim av at dokumentarfilmer skal og bør portretteres så nakent og nøytralt som mulig. Dokumentarfilmskaperen skal fjerne seg selv så mye som mulig. Han skal helst være en flue på veggen som ikke inkluderer seg. Å ha med ting som ikke er "ekte" gjør at føler seg lurt, er ofte sånn pipa går.

Dette er egentlig ikke fakta om dokumentarfilm, men arven etter cinema vérité, et gammelt fransk manifest fra etter andre verdens krig. Herzog forakter cinema vérité, og er en av de som virkelig har jobbet for å åpne opp for dokumentarfilm mediet.

 

Lett er det ikke da. Da han for eksempel skulle vise sin Lessons Of Darkness på en festival , en film om ofre i et oljeområde der oljebrønner blir satt fyr på, der ordet hadde kommet ut at blant folk alle intervjuene i filmen var uekte og satt opp, så begynte nesten samtlige i publikum å bue til Herzog da han kom ned til scenen for å snakke om den. ”No no no.. You’re all wrong!”, ropte Herzog forsikrende tilbake mens publikummet fortsetter å bue.

 

Det kan noen ganger virke som noen synes dette er gøy med disse prinsippene til til Herzog bare fordi han provoserer her i seg selv. Et slags anarkistisk "fuck you" til etablerte regler og forventinger om dokumentarer, men dette er langt mer enn det.

Herzog sine dokumentarer er ikke forfalsket bare sånn på trass og/eller tilfeldig. Dette handler om noe kjernen i hva hans filmskaping handler om.

Det tok faktisk undertegnede litt tid å forstå det fullt ut selv, siden Herzog kan være litt svevende og poetisk med å forklare det selv til den dag i dag.

 

Dette er mitt forsøk på å forklare Ekstatisk Sannhet

 

Ekstatisk sannhet betyr i utgangspunktet er at en vellykket konstruert/kunstig scene i en dokumentar kan treffe essensen til temaet mye sterkere og mer effektivt enn å bare filme rundt som ”flua på veggen”. Mindre rote rundt i uendeligheter og mindre røring rundt grøten og håpe på at det dukker opp noe bra materiale, slik Cinema Veritè-tradisjonen påstår er den eneste måten. I følge Herzog er dette kravet i dokumentarer bare noe som fører til at man i beste fall bare skraper overflaten av det du vil si, og uansett uærlig faktisk. Det er jo allerede en kunstig situasjon å ha en dokumentarfilmskaper rundt seg. Å få frem det hele på en poetisk måte som beveger seeren INN i kjernen av temaet krever disse såkalte ekstatiske sannhetene. Selv om de er delvis fiksjonelt bygd opp noen ganger, så kan de finne det regissøren vil tusen ganger bedre enn å sitte å vente på et øyeblikk som kanskje aldri kommer på den måten han eller hun vil ha frem, og selv om det kom så ville det kanskje pardoksalt nok ikke ville vært bedre uansett.

Dette er også det Herzog kaller den kjedelige "regnskapsførerens logikk". Beskrive det du ser på utsiden, ikke det du vil ha frem i dokumentaren. Poesien i dokumentaren om du vil.

Det interessante er at dette ikke en gang er noen oppfinnelse av Herzog. De første dokumentarene i historien var ofte veldig basert på å sette opp scener. Slik som f.eks den kjente Nanook Of The Northfra 1922 om eskimoer. Robert Flaherty nærmest konstruert mye av det han ville eskimoene skulle gjøre. F.eks en fiskescene der eskimoene drar opp fisk, så hadde de visstnok satt fiskene på kroken fra før. Er dette egentlig juks? Det er jo dette eskimoene ofte gjorde likevel.

 

Så kommer det litt vanskelige. Hvordan forholder denne eksatiske sannheten seg til hans spillefilmer da?

Det interessante med Herzog er hans bruk av fiksjon i dokumentarer så vel som dokumentariske trekk i fiksjonsfilmene hans. På en måte fletter han alt sammen i hverandre. Noen av filmene hans er ikke lett å vite hvor man skal sette heller, ettersom de er i grenseland. Slik som Fata Morgana og nevnte Lessons Of The Dark. I forhold til spillefilmene sine så bruker han ofte ekte innfødte og ekte scener for å inkludere endel realisme i hans fiksjonsfilmer. Hans Amazonas-filmer Aguirre og Fitzcarraldo er gode eksempler. Her ansatte han faktisk de ekte innfødte til å jobbe på produksjonen hans. Han kan la de delvis være slik de er, men legger til kunstige trekk som han mener fremhever kulturen deres. Eller hans skuespiller Bruno S(Strozek og Enigma Of Kaspar Hause) har egentlig en ikke så ulik bakgrunn som personen han spiller. Sånn sett er det ikke bare en sannhet han skildrer om dem, men en ekstatisk sannhet. Noe forbi sannheten.

 

Om dette enda virker uklart så kan du sjekke opp Herzog sitt manifest som filmskaper, som berører mye av blant annet hans idéer om ekstatisk sannhet.

Det hele begynte en dag på et hotellrom i Minnesota i 1999 der var innom av en eller annen grunn, og Herzog og svippet kanaler på TVn på hotellrommet, noe han aldri ellers gjorde. Han så aldri TV. Han syntes alt var skit stort sett, og følte ikke noe ekte over noe av det som var der. Til han kom over noe billig hardporno på en slibrig kanal. Etter hans mening var dette det han fant som var mest ærlig, da pornoen også blander mye fiksjon og virkelighet uten at det er lett å skille de. På sett og vis det Herzog snakker om. Pornoen er ingen ærlig skildring av sex, det er vanligvis betalte skuespillere og de skal delvis spille opphisset, men det er fortsatt mennesker som har ekte sex pr kamera. Du kan ikke nekte at de har sex. Bare at det er veldig kunstiggjort for å fremheve det pornoen sin intensjon er. Å opphisse seeren.

Selv om sammenligningen på et nivå sikkert ikke den mest "classye", så vil pornoen også derfor gå innenfor konseptet ekstatisk sannhet. En ekstatisk blanding av hva som er ekte og uekte.

 

http://img827.imageshack.us/img827/7127/greenpornoisabellarosse.jpg

Porno - den ultimate ekstatisk sannhet? Her er et bilde av "Green Porn", en snodig men ganske morsom liten serie til Isabella Rosselini.

 

Dette stoppet ikke her. Samme kveld på hotellrommet skrev Werner Herzog ned hans filosofier til et slags manifest.

Han kalte det Minnesota Declaration og det lyder slik….

 

The Minnesota Declaration

 

1. By dint of declaration the so-called Cinema Verité is devoid of verité. It reaches a merely superficial truth, the truth of accountants.

2. One well-known representative of Cinema Verité declared publicly that truth can be easily found by taking a camera and trying to be honest. He resembles the night watchman at the Supreme Court who resents the amount of written law and legal procedures. “For me,” he says, “there should be only one single law; the bad guys should go to jail.”

Unfortunately, he is part right, for most of the many, much of the time.

3. Cinema Verité confounds fact and truth, and thus plows only stones. And yet, facts sometimes have a strange and bizarre power that makes their inherent truth seem unbelievable.

4. Fact creates norms, and truth illumination.

5. There are deeper strata of truth in cinema, and there is such a thing as poetic, ecstatic truth. It is mysterious and elusive, and can be reached only through fabrication and imagination and stylization.

6. Filmmakers of Cinema Verité resemble tourists who take pictures of ancient ruins of facts.

7. Tourism is sin, and travel on foot virtue.

8. Each year at springtime scores of people on snowmobiles crash through the melting ice on the lakes of Minnesota and drown. Pressure is mounting on the new governor to pass a protective law. He, the former wrestler and bodyguard, has the only sage answer to this: “You can’t legislate stupidity.”

9. The gauntlet is herby thrown down.

10. The moon is dull. Mother Nature doesn’t call, doesn’t speak to you, although a glacier eventually farts. And don’t you listen to the Song of Life.

11. We ought to be grateful that the Universe out there knows no smile.

12. Life in the oceans must be sheer hell. A vast, merciless hell of permanent and immediate danger. So much of hell that during evolution some species—including man—crawled, fled onto some small continents of solid land, where the Lessons of Darkness continue.

 

Werner Herzog

Walker Art Center, Minneapolis, Minnesota, April 30, 1999

 

Klaus Kinski - Herzogs flotte stein i skoen

 

http://img709.imageshack.us/img709/1184/58db13a2fa86ee8991bba75.jpg

Bilde jeg fant. Antageligvis fra den aldri produserte oppfølgeren Aguirre 2, der innfødte pygméinnfødte finner Kinski sitt hode og forstørrer det.

 

Er nesten umulig å snakke altfor lenge om Herzog uten å nevne hans mest kjente skuespiller, Klaus Kinski. Et manisk beist av en megalomanisk skuespiller, som hadde kanskje filmverdenens største temperament gjennom tidene og kunne eksplodere ut i sinne over selv filleting på sett. Ryktene skal ha det til at hvis han ikke var senterpunkt til en hver tid i en produksjon kunne han enten gå berserk på noen, eller forlate settet rasende. Selv i tilfeller der f.eks bare en kabelmann hadde snublet og knust en lampe ble Kinski sjalu bare på opprmerksomheten.

De fleste regissører klarte ikke å "temme han". De færreste regissørene klarte å bruke han i det hele tatt, og maks 1 film. Kinski kunne bare forlate filminnspillinger. Werner Herzog klarte i stedet å bruke dette raseriet i filmene hans, og resultatene er stående som noen av de mest intense filmøyeblikkene man kan finne. En teknikk han brukte var å gjøre flere forsøk med Kinski sin scene, og bevisst tirre Kinski ved å pirke på detaljer, noe som førte til at Kinski til slutt eksploderte i et 15 minutters tantrum… og midt i tantrumet så ropte Herzog til kameramann og crew, "Ready… Film!"… og vi Kinski stivnet opp og gjorde scenen. Delvis forstående hva Herzog gjorde kanskje, hvem vet.. men til tross skaper det en enorm nerve i skuespillet da Kinski utfører scenen. Herzog klarte å få udyret ut av han, og det er på en måte det han kanskje er blitt aller mest kjent for også.

 

Deres mest kjente filmer er Fitzcarraldo, Aguirre og Herzog remake av Nosferatu, men han spilte også i Woyzeck og Cobra Verde. Alle sammen hovedroller. Med Cobra Verde, en nesten umulig film å lage pga varmen i Afrika, ble samarbeidet deres sluttet. Herzog visste det var deres siste film, og ville ikke jobbe mer med Kinski. For Kinski var ikke det like klart, da han selv jobbet med en egen film med eget manus og seg selv som skuespiller. Han tryglet Herzog om å regissere den, men Herzog sa nei. Kinski skrev senere en selvbiografi som var full av hets mot Herzog, men som Herzog i ettertid påstår han selv var med å skrive. Da de begge skjønte at folk elsket å høre om deres merkelige hat/elsk-forhold.

Da Kinski døde lagde Herzog sin tributt til sin gamle skuespiller. Min Beste Fiende.

 

Mange forbinder Herzog utelukkende med Kinski, og vice versa, men det er altså kun fem filmer de egentlig gjorde sammen. Noe som er mikroskopisk i begges karrierer. Likevel er det dette samarbeidet som oftest er husket, og ikke uten grunn.

 

http://img28.imageshack.us/img28/1372/aguirrecut.jpg

Kinski der han i Hamlet-stil holder en ape oppe og drømmer stort om verdensherredømme. Han fikk det. På en måte.

 

The Rogue Filmschool Of Herzog

Det er interessant å se nærmere på hans idéelle filmskole. Han beskrev den ganske i detalj i boken Herzog On Herzog, men mer som en svevende idé. I ettertid er skolen satt opp, og det er en spesiell sak. Først og fremst er det ingen egentlig langvarig skole. Det er mer et slags seminar over kun fire dager der man skal snakke om alt annet enn det tekniske aspektet med film.

 

Opptakskravet var opprinnelig noe uortodoks først og fremst. Han ville ikke ha noe opptaksprøve-film, ei eller ville karakterboka di fra videregående, eller noe tidligere erfaring med film ha vektleggende å si.. ikke noe kreativt i det hele tatt skulle vises til.

I stedet skal du gå til fots fra Berlin til Paris(eller en storby i europa til europa). Uten baggasje. Du skal skrive opp din tur daglig i en journal eller flere, og levere det du har skrevet til Herzog. Werner påstår han ville lett kunne se hvem som har bløffet og hvem som faktisk har gått denne turen på sekunder. Dette sa iallefall Herzog i intervjuer før han begynte skolen. Praktisk ble det istedet å sende inn et maksimum 5 minutters arbeide når skolen startet.

Mange ting ble litt annerledes i hans skole enn han snakket tidligere om, men det er mye av det samme som ligger igjen. Han oppfordrer vordende filmskapere å ikke ta komfortable kontorjobber der du kun sitter med papirer hele dagen, men vær utkaster på sexklubber, vakt på galehus, jobb i barnehage og øv deg på å fortelle eventyr til barn.. Ting som kan gi deg inspirasjon til film og tvinger deg til å forholde deg til mennesker du ellers ikke møter. Dessuten, øv deg på å dirke låser og forfalske oppholdstillatelser. Han anbefaler vanligvis å lese konkrete diktbøker fremfor alle bøker om filmskaping. Ellers burde du gå til fots. Overalt.

 

På mange måter virker Herzog litt som Mr. Myagi i de gamle Karate Kid filmene.

Du lærer alt annet enn det du skal lære, men lærer det bedre enn alle andre likevel. Juhu!

 

I 2009 ble Herzogs Rogue Film School. Mer info her.

 

http://img820.imageshack.us/img820/4263/tyve.jpg

Nyutdannet elev av Herzogs skole med grad i låsdirking, papirforfalskning og kameratyveri.

 

Avslutning

For meg har det å studere Herzog vært en svært annerledes reise enn noen andre regissører. På mange måter er han helt, um, ekstatisk.

 

S,

[morty 8]

Først "...skal motivere meg til å få ut denne gamle greia ut nå." og "Flere av hans beste filmer, f.eks Encounters At The End Of The World, er blant hans beste." Der skrangler det litt Personlig ville jeg kanskje holdt med vekk fra "hans beste filmer", og skulle jeg dratt frem noen eksempler på hans liv og virke, ville jeg hentet fra de som har fått mye oppmerksomhet, omtale og en viss bredde. Regner kanskje med at Encounters er en personlig favoritt?

 

Som med Kubrick, bedriver du også her mye utenomsnakk, som kanskje ikke har så mye med personen eller filmskaperen å gjøre. Jeg tror nok de fleste forstår hva Truffaut mener, og derfor står det sterkere uten videre tankespinn. Men interessant at du nevner hans interesse for opera, som også understreker hans noe "Wagnerske" tilnærming. Herzog har sagt at han ser seg selv som en bavariansk filmskaper, om dette er en provokasjon eller ikke, det må gudene vite. Jeg velger å se mening i det, fordi det på mange måter speiler dette "Wagnerske" og tilknyttningen til naturen. Jeg vil derfor si at Herzog i stor grad forteller om tysk kultur, selv om han har satt det til andre kulturer og folkeslag.

 

Ellers er det vel bare å vente i spenning på mer Herzog, according to St.Svankmajer

[Jizzmopper 0]

Fin skuring dette her Har selv sett 13-14 av filmene hans, men jeg undres på hvorfor han lagde Woyzeck dersom han misliker teater....

[Svankmajer 21]

Først "...skal motivere meg til å få ut denne gamle greia ut nå." og "Flere av hans beste filmer, f.eks Encounters At The End Of The World, er blant hans beste." Der skrangler det litt Personlig ville jeg kanskje holdt med vekk fra "hans beste filmer", og skulle jeg dratt frem noen eksempler på hans liv og virke, ville jeg hentet fra de som har fått mye oppmerksomhet, omtale og det fra hele hans liv og virke. Regner kanskje med at Encounters er en personlig favoritt?

 

Encounters er en personlig favoritt ja, men den har jo fått mye oppmerksomhet den også. Den og Grizzly Man særlig. Mente vel at hans senere filmer enda virker veldig aktuell. Det finnes jo regissører som var relevant, men som ikke er det på senere år. Lager mye skrot. På sett og vis virker nesten Herzog mer aktuell enn noensinne. Får vurdere å skrive det om hvis det ikke kom frem.

 

Som med Kubrick, bedriver du også her mye utenomsnakk, som kanskje ikke har så mye med personen eller filmskaperen å gjøre. Jeg tror nok de fleste forstår hva Truffaut mener, og derfor står det sterkere uten videre tankespinn. Men interessant at du nevner hans interesse for opera, som også understreker hans noe "Wagnerske" tilnærming. Herzog har sagt at han ser seg selv som en bavariansk filmskaper, om dette er en provokasjon eller ikke, det må gudene vite. Jeg velger å se mening i det, fordi det på mange måter speiler dette "Wagnerske" og tilknyttningen til naturen. Jeg vil derfor si at Herzog i stor grad forteller om tysk kultur, selv om han har satt det til andre kulturer og folkeslag.

 

Ellers er det vel bare å vente i spenning på mer Herzog, according to St.Svankmajer

 

Litt uenig, jeg tenker på det som en interessant ting når en gammel filmteoretiker sier Herzog er viktig. For det vil jo si at det er noe som har betydelig relevans for nyere filmskapere eller filmmediet i dag. At det er noe mer Herzog sin type film som flere burde se etter. Kommer mer inn på det senere i artikkelen hvorfor jeg tror Truffaut mener det, da det også er en fin overgang til Herzog sin uortodokse filmskapning. Hvis han bare hadde sagt "beste" hadde jeg vært mer enig med deg. Interessant det du sier Wagner. Ikke tenkt på før.

 

S,

[morty 8]

Truffauts utsagn er selvsagt interessant, spesielt fordi Herzog sikkert er uenig. Kanskje mest av alt fordi han er fransk, og kan snakke i det uendelige rundt filmene hans. Mens Herzog ikke vil det, og ikke er interessert i ord. Men jeg synes bare utsagnet i seg selv taler mer enn tusen ord, og derfor kanskje bare står sterkere alene. Hvis du skjønner hva jeg mener?

 

Herzog har jo også brukt Wagner flere ganger, bl.a. i Nosferatu og Lessons of Darkness, i begge tilfellene samme verk.

[pretender 4]

Herzog er i følge mange, blant annet den gamle mesteren Francois Truffaut, den aller viktigste filmskaperen som lever i dag, og han er fortsatt aktiv og lager skarpe, gode og interessante filmer.

Hmmm... Når sa Truffaut dette? Han har jo vært død i over 25 år nå.

 

 

 

Men applauderer for å levere dette!

[Svankmajer 21]

Truffauts utsagn er selvsagt interessant, spesielt fordi Herzog sikkert er uenig. Kanskje mest av alt fordi han er fransk, og kan snakke i det uendelige rundt filmene hans. Mens Herzog ikke vil det, og ikke er interessert i ord. Men jeg synes bare utsagnet i seg selv taler mer enn tusen ord, og derfor kanskje bare står sterkere alene. Hvis du skjønner hva jeg mener?

 

Det står jo alene fortsatt. Ingen som vet hva Truffaut egentlig mente. Det blir jo bare mine spekulasjoner. Skjønner ikke helt hva du mener nei.

Jeg bare bygger artikkelen veldig opp sånn at hvis Herzog har noe dagens filmmedie kan lære av, dagens filmskapere kan la seg inspirere av.. hva ville det være? Jeg kommer jo inn på hans livsfilosofier, ekstatisk sannhet-idéene hans og hans idéer om filmskoler og forskjellig senere i artikkelen. Representerer Herzog noe som er glemt i dagens film? Synes det var en fin overgang å ha Truffaut kalle han viktig, da et slikt utsagn innebærer slike ting.

 

Joa. Jeg vet at Wagner er brukt i filmene til Herzog, men hva betyr egentlig Wagneriansk tilnærming? Og hva har det med å formidle tysk kultur å gjøre? Synes du iblant kommer med veldig tvetydige utsagn.

Han bruke jo også Popul Voh og så mye annet.

 

S,

[Svankmajer 21]

Hmmm... Når sa Truffaut dette? Han har jo vært død i over 25 år nå.

 

Men applauderer for å levere dette!

 

Damn, er det virkelig så lenge siden han sa det altså.. Vel hvis han døde i 1984 så fikk han jo med seg Aguirre, Fitzcarraldo, Kaspar Hauser, Herz Aus Glas, Land Of Darkness, Even Dwarfs Started Small. Poenget består jo fortsatt. Jeg vet ikke når han sa det, sitatet ligger på forskjellige steder men har ikke klart å spore opp anledningen eller tidspunktet.

 

Står blant annet her da: http://www.amazon.com/Herzog-Paul-Cronin/dp/0571207081

"An invaluable set of career-length interviews with the German genius hailed by François Truffaut as “the most important film director alive”"

 

Takk. Vet ikke når neste avsnitt kommer. Håpet kanskje det å få opp tråden ville motivere meg til å få ut denne greia.

 

S,

[Svankmajer 21]

Nå kommer snart denne ut. Er ferdig, men ser over. Den blir ganske stor, men med en leselig lengde.

[Doctor Downs 0]

Sannsynligvis min favorittfilmskaper. Leser for øyeblikket Conquest of the Useless, som er et fantastisk innblikk i mannen. Fitzcarraldo, hvis produksjon boka dreier seg om, er nok favoritten min av filmene hans, og et prakteksemplar av hvordan episk film skal gjøres. Andre favoritter inkluderer The Enigma of Kaspar Hauser, Aguirre og Lessons of Darkness. Etter jeg har flytta til London har jeg fått sjangsen til å se flere av filmene hans på kino, og særlig Fitzcarraldo var en helt spesiell opplevelse. Fata Morgana og Lessons of Darkness var gode gjensyn og særlig sistnevnte er rett og slett episk på storskjerm. Bad Lieutenant så jeg på kino da den var ny, men om et par uker skal jeg omsider se en jeg ikke har sett før, nemlig The Wild Blue Yonder.

 

For de som liker Herzog anbefales jeg sterkt boka Herzog on Herzog. Mannen har forøvrig en sterk tilstedeværelse foran kameraet også, kanskje mest fordi han fascinerer meg sånn fra før av, men ta en titt på The Incident at Loch Ness for en vittig vri på Herzogs ideer.

 

En ting jeg har tenkt på i det siste etter å også ha lest Sculpting in Time er hvordan Herzog, som insisterer på at film ikke er kunst, snakker om mange av de samme målene med filmene sine ("ecstatic truth") som Tarkovsky ("inner truth"), som insisterer på at film ikke kan eller skal være noe annet enn kunst. Jeg opplvelser dessuten filmene deres som like på enkelte områder: De har ingen skjulte meninger, og dersom man prøver å analysere filmene deres kommer man bare til å snuble i sine egne føtter. Begge lager filmer som første og fremst må oppleves, og det du eventuellt tar med deg ut av kinosalen bør ha kommet naturlig. De to lager film med totalt forkjellige innstillinger, men det høyere målet vil jeg påstå at de har til felles, og jeg kan ikke annet enn å elske begge. De er de to filmskaperene jeg vet om som har, på hver sin måte, kommet nærmest det jeg personlig føler er kjernen av film.

[Svankmajer 21]

Det var fint skrevet Doktor Downs!

 

Jeg vet at Herzog ikke ser på filmene sine som "kunst", men hvem ville kunne si at filmene deres er "kunst" uten å høres litt dust ut. Begrepet betyr bare så mange ting. Det ergeligste for min del er også at jeg ikke har fått sett enda alle Herzog filmene jeg ville i denne perioden.

 

Forresten er hele greia postet nå! Nå fortjener jeg en øl eller noe.

 

S,

[marlowe 0]

Spanande! Skal lese den i nær framtid. Ta deg ei øl du!