Jump to content

Hva leste du ista


Billy Behranu
 Share

Recommended Posts

The Return of the Soldier av Rebecca West

Strålende. Wests upålitelige forteller virker innledningsvis som et forslitt grep, men etter hvert som fortellingen utvikler seg i en mer meditativ retning blir perspektivet hennes særdeles interessant. Boka er merkelig nok en forlengelse av skrekkromanen, men Wests vinkel er krigens herjinger, og hvordan den ødelegger og forstyrrer sinn. Underveis fant jeg likhetstrekk mellom denne og Henry James, Emily Brontë og Katherine Mansfield, og det er jo ikke uefne navn. Slutten er som en moden versjon av A Clockwork Orange.

 

SNUFF av Victor Pelevin

Den mest utpregede Pelevinske romanen jeg har lest. Her toner han ned de eksplisitte referansene til åndelighet, og skaper ei framtid der vår evne til å feiltolke og misforstå vår egen historie står i sentrum. Fylt til randen med dårlige ordspill jeg ikke kunne la være å fryde meg over skulle man tro at dette var uoversettelig, men du verden som det fungerer. Humor og alvor, satire og følelse, om hverandre.

 

The Dying Animal av Philip Roth

Det er litt skummelt å komme tilbake til forfattere man ikke har lest på en stund, og dette levde på ingen måte opp til forventningene. En usedvanlig umorsom roman.

 

The Land at the End of the World av Antonio Lobo Antunes

Bomskudd. Den typen bok jeg ikke klarer å like. Masse avanserte metaforer, skjellsord og følelser kan ikke skjule at Antunes har svært lite ̈å komme med her. Det skal vel handle om krigens meningsløshet, men føltes mer som en dårlig hyllest til Celine.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Jeg leser On the Road og Jack er helt vill på å beskrive stemninger. Liker hvor ærlig og naturlig han er, bare lar alle følelsene og minnene renne ut av seg uten filter. Jeg så filmen og der var karakteren hans litt kul og poetisert, men i boken er han så...mennneskelig.

Link to comment
Share on other sites

 

Pnin av Vladimir Nabokov

Eksilrusserens roman er langt fra perfekt, men da jeg var omtrent halvveis i boka slutta jeg å grynte irritert over den noe platte intellektuelle humoren og begynte å sette pris på den genuine varmen Nabokov ser ut til å føle for sin karakter. Pnin er en udugelig russisk akademiker som aller helst vil være i fred mens han later som at han underviser i russisk på universitetsnivå. Han er hjelpeløs i engelsk (noe Nabokov gjør et stort og noe unødvendig poeng av) og ute av stand til å fungere utenfor klasserommet. Dessverre fungerer han ikke stort bedre i det. Jeg har litt problemer med å like enkelte satirer (Confederacy of Dunces er det verste eksempelet) som spiller på intellektuelle pretensjoner. Litt for ofte glir de over i forsøk på å menneskeliggjøre akademikere gjennom å framstille dem som idioter. Problemet er ikke først og fremst at de framstilles som idioter, men implikasjonen: Mennesker er dumme.

 

Istedenfor å rive ned Pnin bygger Nabokov ham gradvis opp. Selv om jeg har problemer med noen av krumspringene, og Nabokovs språk er en smule klysete, er det en del å sette pris på her. Tror dog ikke jeg risikerer å lese Pale Fire eller Lolita på nytt med det første.

 

I Know Why the Caged Bird Sings av Maya Angelou

Den første av Angelous memoarer er såvidt jeg har forstått en av hjørnesteinene i afroamerikansk litteratur, men jeg sliter litt med å nevne den i øverste selskap. Jeg opplevde den som veldig ujevn -- dessverre. Det er synd å si det såpass direkte, men jeg slet virkelig med karakterene her. De er ikke spesielt interessante, og forklares ganske slett. Maya virker fanget i sin egen historie, som uten tvil har stor sprengkraft, men jeg likte ikke det veldig personlige perspektivet. Jeg synes boka er desidert best når den foregår utenfor Maya. Hun skriver veldig godt om afroamerikansk kultur, men med unntak av henne selv og broren er karakteriseringen direkte svak. De framstilles til gjengjeld nesten som mytologiske helteskikkelser. Jeg tenkte på Joyce-sitatet "As you are, we once were." mens jeg slet meg gjennom hennes prøvelser (som det er imponerende at hun kom seg igjennom). Selvfølgelig er dette personlig, går jeg ut fra at man kan si. Jeg tror ikke det hadde trengt å være så selvhøytidelig.

 

Diverse noveller av JG Ballard (kronologisk)

Veldig ujevnt, men som regel har novellene et eller annet jeg setter pris på. Scenarioene er ofte strålende, og Ballard bygger dem opp mot antiklimaks som fortsatt har et helt eget preg.

Link to comment
Share on other sites

 

Kolyma Tales av Varlan Shalanov

Dette er kraftfulle saker. Gjennom egen skolegang ble jeg bombardert med holocaust, men dette er jo nesten verre. Vi snakker ikke om etnisk rensing, men et rettssystem som har sviktet fullstendig og grusomheter som følger en skremmende bakvendt logikk. Shalanov skriver og komponerer utmerket, og uten unntak har historiene fått meg til å føle meg helt jævlig.

 

Agua Viva av Clarice Lispector

Leser nesten ikke ting som dette lenger. Veldig abstrakte tanker om livet og kunsten, og til tross for at jeg sliter med å henge med noen ganger var det ganske ålreit.

 

Ildfuglen av «generisk norsk forfatter»

Ble høytlesning for dama av denne, og vi ble enige om at det var ganske ubrukelige greier relativt raskt.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Nothing Like the Sun av Anthony Burgess

Clockwork Orange-forfatteren viser seg fra en annen side her. Shakespeares liv blir en bildungsroman, en varm bok om et menneske med en uvanlig evne til å se og dikte som ikke er annerledes enn folk flest. Uhyre poetisk, med en ganske utpreget form for fri tankestrøm som fortellerteknikk (mer Joyce enn Woolf), er dette en vanskelig bok å lese, men også å legge fra seg.

 

Cryptonomicon av Neal Stephenson

Det er noe med dette jeg virkelig ikke liker. Da jeg leste Snow Crash for en haug med år siden trodde jeg det var en bok man måtte like, men etter noen kapitler her slår Stephenson meg som totalt uinteressant. Kanskje det er stilen (eller mangelen på sådan)? Tommelen relativt langt ned.

 

The Bookshop av Penelope Fitzgerald

Ikke glimrende, men ting som dette kan jeg iallfall sette pris på. Fascinerende skildringer, småoriginale karakterer og varm satire.

Link to comment
Share on other sites

 

The Radetzky March av Joseph Roth

Ting som dette liker jeg. Store karakterer, sterke følelser og glimt i øyet. Det meste jeg setter pris på ved romaner finnes her.

 

Så noe ganske annet: Min bok. Eros' kirurg ser ut til å være fanget i limbo. Åtte uker siden jeg fikk bekreftet at den var mottatt, men ikke hørt et pip siden.

 

Har jobbet med et nytt prosjekt siden januar. Livet på innsiden (eller hvordan jukse seg til suksess). Det er en mer åpenlys satire, men undertonene er selvfølgelig mørke.

 

Gustav Olaussen trodde han kunne jukse seg gjennom livet. På seg selv kjenner man andre, og når NAV gjennomgår en ny reform, ser Gustav sitt snitt til å profittere på sitt talent. Men med en mor som ikke klarer å la være å blande seg og en maktgal NAV-sjef, kommer alt ut av kontroll. Livet på innsiden er en politisk satire om et land ikke helt ulikt vår eget. Med komplott, justismord, og et og annet kaldblodig drap, males et bilde av et hysterisk samfunn der løgn og sannhet er like forferdelig. Og kanskje litt juks er akkurat det som trengs for å ordne opp?

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...