Hva leste du ista

[Engangsgrill 16]

Snart ferdig med Brideshead. Veldig bra.

 

Ellers leste jeg Kate Chopins The Awakening, en kortroman som er en av de tidligste eksemplene på eksplisitt feministisk litteratur. Ganske subtil sak som begynner som en slags dannelsesfortelling og ender i tragedie. Ikke utypisk for verken epoken eller tidlig feminisme, men fortellingen er egentlig ganske håpefull til tross for utfallet. Bedre å ha levd enn å ha eksistert.

 

Bortsett fra det leser jeg litt småbiter fra bøker jeg har lest tidligere. Neuromancer, Disgrace, The sound and the fury... interessant med inntrykk. Ikke helt ferdig med Scarface-boka, men så langt har den vært rensende. Lenge siden jeg har lest så godt. Begynte også på Julys The first bad man. Forsiktig optimist. En del veldig bra, en del ganske ordinært, og noe er direkte pinlig, men hun har definitivt noe gående.

 

Mesteparten av tiden går til reinskriving, og å gå over de samme sidene igjen og igjen er litt slitsomt. Veldig lærerikt, men slitsomt. Håper å lese litt mer framover. Ikke helt ferdig med Oblomov, og litt igjen på The Maias. Slik det er å være overambisiøs.

[Peru 6]

Skriver hva?

 

Jeg har en pocket-utgave av Brideshead med coverbilde fra den nyeste, ganske meningsløse filmatiseringen. Men når jeg kjøpte og skulle begynne på den hadde jeg nylig sett den glimrende tv-serien om igjen og det hele ble litt for velkjent til at jeg kom ordentlig i gang med teksten.

[Engangsgrill 16]

Hehe. Skummelt med de utgavene. Hadde en Lolita med bilde fra den filmen, og meh. Boka var også satt helt forferdelig, så det endte opp med at jeg kjøpte den annoterte versjonen neste gang jeg bestilte fra Amazon.

 

Ikke noe bedre med Parade's End-utgaven jeg har på Kindlen hvor noen har tegna Benedict Cumberbatch på en måte som får deg til å tro at boka har mer til felles med Remarque enn de store modernistene. Forestiller meg at mange ikke kommer seg gjennom første kapittel når boka selges slik. Forestiller meg at ganske mange klassiske romaner blir solgt på denne misvisende måten. Spesielt Austen får jo aldri være i fred...

 

Roman. Eros' kirurg heter den. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den, og ikke helt hvordan jeg skal fullføre den heller. Er på tredje runde nå, og har to kapitler igjen, men har jobba med dritten så lenge nå at jeg har store problemer med å se hva som fungerer og hva som ikke gjør det. Vet at jeg må skrive dem om litt, men tanken på at det kan vise seg å ikke fungere er jævlig tung. Så jeg leser litt her og der, og retter småting. Noen ganger henger jeg meg fullstendig opp i ubetydeligheter.

 

Mer konkret er det et mordmysterium satt i et dystopisk univers som er mer parallelt enn framtidig. Hovedpersonen er Eva Larsen, som en gang var gift med Jostein, en kirurg som gjorde plastiske operasjoner til allemannseie. Med denne mannen fikk hun sønnen Jonas, som utviklet seg til å bli ganske monstrøs. Jostein tok til slutt livet sitt, og Eva er overbevist om at Jonas var involvert. Ti år senere blir Jonas funnet død i herskapshuset sitt hvor han har levd isolert siden den gangen. Eva blir lokket til å undersøke hva som egentlig skjedde, og sannheten om Jonas Larsen viser seg å være mer forferdelig enn hun kan tenke seg.

 

Eva bestemmer seg for å ta et oppgjør med samfunnsordenen mannen hennes innførte. Samtidig får en ambisiøse statsansatt en forfremmelse som gjør at han snart befinner seg midt i dragkampen mellom Eva og den sittende regjeringen.

 

Så... politisk thriller med overnaturlige elementer? Litt Pygmalion, litt Poor Things, litt Frankenstein's Monster. Prøver å fange en lettere viktoriansk klaustrofobi innledningsvis, og så utvikler det seg derfra. Førsteutkastet var veldig campy, men nå... tja, comedy of horrors?

[Engangsgrill 16]

Har tatt noen bøker med sensommeren. Første jeg kjefta var Oblomov. Det som var interessant med hvordan den sluttet var hvordan Goncharev åpenbart sliter med sin egen samtid, og ender opp i et gigantisk kompromiss. Fortsatt noe av det bedre jeg har lest.

 

Brideshead... slutten forandret ingenting. Panorerer fantastisk i epilogen, som føles så naturlig og likefrem at den ikke kunne vært annerledes.

 

Begynt på Middlemarch for tredje gang. Ordforråd av en annen verden, humor på høyt plan... men! Det er noe med stilen som gjør meg ukomfortabel. George Eliot ironiserer varmt, men avstanden til karakterene føles veldig stor. Kanskje jeg kan lære å like det. Så langt føles det som å studere en maurtue, for å plutselig innse at en av skapningene der nede er deg selv. Kanskje jeg mangler den nødvendige visdommen til å godta det?

 

Også lest litt i Promethea. Virker kult. Premisset er tvunget, men Moore klarer som regel å gjøre overraskende mye av nokså dølle utgangspunkt.

[Peru 6]

Glemte å kommentere skissen din. Ser fram til den. Like greit å hoppe ut i the deep end med noe ambisiøst.

 

Når du sier du begynner på Middlemarch for tredje gang regner jeg med at du ikke har fullført. Eller kommet veldig langt? Jeg leste gjennom første gang på fem dager, helt fengslet. Men avstanden til karakterene opprettholdes ikke. Selv den kvikke fortellerstemmen mister maska og tar seg i å føle noe for disse stakkarene, alle sammen, selv de verste pøblene. Øynene mine var ihvertfall fuktige når punktum ble satt.

[Engangsgrill 16]

Betryggende. På det lengste kom jeg vel hundre sider inn i den. Mistenker at jeg ikke har kommet langt nok til å se at Eliot ironiserer over sin egen undertittel. A Study of Provincial Life høres helt forferdelig ut for en stakkars nordlending. Relasjonen mellom Dodo og Casaubon var spesielt vanskelig å svelge. Hårrivende.

[Peru 6]

Jeg leser faktisk Eliot nå om dagen selv. Daniel Deronda. Det er en tyngre bok enn Middlemarch, med to plotlinjer som tar lang tid å gi mening sammen, men med et dypdykk i den jødiske minoritetstilværelsen i England (og Europa) som er helt absurd fintfølende til 1800-tallet å være.

[Sir 3]

Sommerens litterære høydepunkt for min del ble Coetzees delvis selvbiografiske trilogi. Barndom er et fint perspektiv på rasesegresjonen i Sør-Afrika. Hvordan disse holdningene ble en del av morsmelka til et hvitt barn som vokste opp på 40-tallet, og hvordan hans egen frykt for å bli assosiert med afrikanerene preget han. I Ungdom får vi et innblikk i hvordan kunstneren i han ble formet, samtidig som det er et flott stykke bildungsroman og et dokument over kulturkrasjen han opplevde da han flyttet til London. Disse to bøkene er selvsagt begge som vanlig gjennomsyret av rå ærlighet og nøkternhet. Liker veldig godt hvordan de er konstruerte først og fremst som karakterportretter, og ikke overdramatisert historiefortelling. I Sommer overgår han sin egen selvinnsikt en stor gang, i det han gir et portrett av seg selv gjennom forskjellige mennesker han har hatt stort og smått med å gjøre i løpet av sine voksne år. Uttrykket i sistenevnte bok er hårreisende rått. Tok ikke minst med meg en del forfatter-tips fra Ungdom, som jeg for tiden fryder meg stort over.

[awf 0]

Nettopp ferdig med Vergil's død av Hermann Broch.

 

Engangsgrill! Vet du om noe lignende? Evt har du noe annet gull?

[Engangsgrill 16]

Hmm. Ikke uten videre. Vergils død er veldig enestående blant det jeg har lest, og om du er ute etter noe som ligner må det nesten bli til at det ligner på noen av aspektene ved boka. Det er jo en litt meningsløs øvelse. Men jeg kan gi det et forsøk:

 

Thomas Mann:

Her har jeg bare lest Trolldomsfjellet, men synes Mann har noe av det samme oversynet som Broch. Dr. Faustus, kanskje? Den har jeg sett omtalt varmt flere steder.

 

Robert Musil:

Mannen uten egenskaper har uten tvil mer til felles med Søvngjengerne enn Vergils død, og jeg syntes den var langt fra like spennende.

 

Christa Wolf:

Jeg ble veldig overrasket over hvor bra hun skriver. Det første jeg leste var City of Angels, og den er i større grad et memoar, men etterpå leste jeg Medea. Hvis du setter pris på mytologiske tolkninger med en viss eksperimentell snert, tror jeg at både den og potensielt Cassandra er spennende.

 

Sarah Kane:

Hmm. Dette er litt langt ute, men tolkningen hennes av Phaedra-myten er veldig spensting.

 

Laszlo Kraznahorkai:

Mest namedropping. Seiobo var helt fantastisk.

 

Tror egentlig det er greit å sikte seg inn mot tyskspråklig (og spesielt østerrisk) litteratur i denne sammenhengen. Ingeborg Bachmanns Malina og Elias Canettis Forblindelsen er gode bøker, i det minste.

[awf 0]

Takk for svar.

 

Biblioteket virket å være ribbet for bøker, så jeg endte på Elskeren av Duras. Greit å ha den listen din som referansepunkt.

[Engangsgrill 16]

Kommet 250 sider inn i Middlemarch, og nå begynner vi å snakke. Det blir tydeligere at det autorale perspektivet ikke nødvendigvis tilhører Eliot, og de generelle karakterbetraktningene føles mye riktigere nå som jeg har begynt å bry meg. Alt er selvfølgelig ikke like vellykket, men jeg setter veldig pris på det episke aspektet ved boka. Gradvis har mennesker erstattet sjablonger i det som må beskrives som en realistisk komedie.

[Engangsgrill 16]

Litt skuffet over slutten, som var veldig sukkersøt. Ellers kom jeg meg trygt i havn uten de store problemene. Middlemarch er like mye en investering som underholdning, og jeg håper at mer Eliot vil bidra til en større respekt for hennes særpreg som historieforteller, og at hun ikke «bare» for meg blir en stilist med en unik evne til å skape yrende liv. Den naturlige sammenligningen er muligens Tolstoj?

 

Submission av Houellebecq: Positiv. Satiren er i perioder ganske slående, men Houellebecq viser en overraskende evne til å undergrave det som for mange har blitt tolket som hans minst sjarmerende trekk: en fiendtlig holdning til islam. Her møter fremmedfrykt verdikonservativisme uten at de to framstilles som motstykket. Han er den typen forfatter som hele tiden redefinerer seg innenfor sine egne rammer, og selv om dette er noe av det enklere han har skrevet føles det også som en naturlig videreføring av forfatterskapet.

 

Begynte akkurat på The Counterfeiters av Gide. Lest for lite til å mene så veldig mye, men har iallfall ikke noe spesielt å utsette så langt (30 sider).

[Peru 6]

Slutten er jo glimrende! Den lykkelige kjærligheten presentert som en aldri så liten skuffelse, der både fortellerstemme og lesere forventet at Dorothea skulle spread her wings and fly, men istedet fant lokal komfort i trygg havn.. samtidig som vi trøstes på poetisk vis og bes om å se det store bildet. Jeg klappet og hoiet. Føler boken fanger det utilstrekkelige i de fleste menneskers streben etter noe stort og viktig, samtidig som den på rørende vis gir oss en grunn til å prøve likevel.

[Engangsgrill 16]

Haha. Leste jo akkurat Oblomov, og må si at Goncharev diskuterer det samme på en mye mer besnærende måte. Den romanens svakheter (blind idealisme, snusfornuft) virker mye mer integrert i fortellerstemmen, mens Middlemarch føles direkte kald til sammenligning. Satt selv igjen med følelsen av at dette ble for åpenbart, og håpet virkelig at dramaet ville utspinne seg i en mer dyster retning for å manfoldiggjøre karakterene. Analysen er likevel skarp (og nokså moderne), med en sterk følelse av konsekvens. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg vil ha tidlig sykdom og død, men når arketypene er såpass tydelig definert, og trekk så idealisert, hadde det ikke skadet med subversjon. Dorotheas løp var interessant, om for meg ganske forutsigbart, men jeg hadde ikke like mye til overs for Ladislaw, som var direkte banal i sin forbilledlige oppførsel.

 

Lydgate, på sin side, virket mindre definert av ideen om sjelevennen, og på dette området synes jeg Eliot overgår Austen. Hun vever et plott som ikke spesifikt takler enkeltrelasjoner, og når Dorothea nærmest tilfeldig bestemmer seg for å gjenreise ham er det en naturlig form for inngripen som svarer til begges verdenssyn.

 

Fred er nesten like kjedelig som Levin i Anna Karenina, og jeg liker at Mary tydelig har grepet på ham, og at han ikke gjøres til noen helteskikkelse. Raffles og Bulstrode-plottet handler vel mest om hvordan stereotypier og fordommer påvirker de større karakterene, og løser for såvidt problemet med å vise konsekvenser uten at det blir overtydelig. Karakterenes laster er likevel mer en samling av isolert kulturelt betinget amoral, og dermed ikke veldig interessant. Eliot beskriver mennesker som grunnleggende gode, og protagonistenes feilgrep reduseres til glipper istedenfor karakterbrister, noe som skuffet meg.

 

Nå framstår det kanskje som jeg ikke likte boka, men jeg vil heller si at det er en viss uenighet som ikke reduserer kvalitetene i Middlemarch. Bøker man går i ordentlig dialog med er sjelden kost, og stilen er såpass glimrende at jeg ikke glemmer inntrykkene mine med det første.

[Engangsgrill 16]

The Counterfeiters - André Gide

 

Når skal hellet mitt ta slutt? Enda en juvel av ei bok. Gide lar et imponerende persongalleri spille ut scener med det franske borgerskapet som bakteppe. I sentrum av fortellingen står Bernard og Olivier, to ungdommer som er i ferd med å tre inn i de voksnes rekker. Romanen er en blanding av dannelsesfortelling, idéverk og samfunnsanalyse, hvor hver karakter formes intuitivt, nesten uten fysisk beskrivelse. Det Gide mangler i karakterisering tar han igjen med tankegods, hvor hver figur har en tydelig funksjon ut fra personlighet og kvaliteter. Om ikke alle skildres like detaljert, har de en identitet. Noen ganger som lite mer enn sjablonger, men Gide skaper likevel mennesker av dem. Legg til et plott der satsene alltid er høye, og du får noe både tilfredsstillende og lesbart.

[Engangsgrill 16]

Ryu Murakami - I misosuppen

 

Forfatteren av Audition skriver noe av den mest fornøyelige skrekken du kan lese i dag. Samfunnsanalysen er ikke akkurat i førersetet, men Murakami har definitivt mer for seg enn førsteinntrykket tilsier. I misosuppen beskriver noen dager i en ung, japansk sexguides liv, eller mer spesifikt hans møte med amerikaneren Frank. Som så mange ganger før i sjangeren utvikler en rutinejobb seg til et mareritt, der Franks forhold til Japan som en siste mulighet til å finne sjelefred settes opp mot japansk proteksjonisme og isolasjon.

 

Landets pussige skikker og manier som ofte virker fremmed eller eksotisk på vesten studeres slik både innenfra og utenfra, uten at man blir stort klokere på dem. Som en del av en kultur er det definitivt vanskelig å forestille seg hvordan andre oppfatter oss, og i hvor stor grad identiteten vår som mennesker forsvinner fordi vi ses som en gruppe.

 

Noen ganger virker det som Murakami skriver for et amerikansk publikum (tittelen er en klar referanse til New York), og dette er en av romanens store styrker. I misosuppen er en moderne skjæringspunktroman, hvor mennesket forstås både i kulturell sammenheng og på individplan, og hvor individet enklest lar seg forstå.

 

Det skader selvfølgelig ikke at romanen eskalerer inn i groteske scenarioer som er direkte gyselige.

[Peru 6]

Jeg er nå på andre bok i Elena Ferrantes Napoli-romaner, i engelsk utgave med tittelen The Story of a New Name.

 

Første bok var meget god, men, kan det føles som, satt bare ut brikkene på bordet for dette all-out angrepet. Skalv i kroppen etter de første kapitlene. Det virker som om Ferrante skriver helt på grensen av det som er forsvarlig, det dirrer i paragrafene, som om ett ord ekstra ville ført til eksplosjon. En vanvittig kraft levert i kjølig, rått språk. "Imagine if Jane Austen got angry" står det noe uforklarlig på coveret, signert en kritiker. Som Austen-fan har jeg velvillig prøvd og prøvd men klarer ikke kjøpe den sammenligningen på noen måte. Skal man trekke linjer tilbake i litteraturhistorien vil jeg nevne Charlotte Brontës "Villette": Kvinnelig intellektuell søker plass i samfunnet; kunst; intens psykologisk selvransakelse fra jeg-fortellerperspektiv; et voldsomt sinne.

[Engangsgrill 16]

The Turn of The Screw

 

Portrett av en dame husker jeg som en glimrende roman, men det er lenge siden jeg leste den. Derfor plukket jeg opp denne nærmest tilfeldig. Henry James' relativt korte gyser handler om en privatlærer som får ansvar for to barn. Så begynner merkelige ting å skje.

 

Problemet med boka er at den ikke lar seg forstå sånn uten videre. Konflikten er nedtonet i en slik grad at man undres hva som står på spill, og det idylliske føles mye sterkere enn det opprørende ved at to barn flørter med skrømt. Screw tar faktisk mye av guffenheten sin fra nettopp det fredfulle som dyrkes subtilt frem for så å undergraves.

 

Som en forgjenger til moderne horror får den mye av det som leses/sees i dag til å virke direkte derivativt, men Screw handler i dag mer om kreative formgrep og formuleringsevne enn å sette en støkk i leseren. Den er ikke skummel, ikke en gang eksistensielt, så mye som den er en underfundig oppvisning i fargelegging av en tid.

 

Køen

 

Sorokins første roman har fått et forbanne flott cover av Flamme, men det er det beste jeg vil si om den. En uendelig kø formes i Moskva. Spørsmålet er hvorfor folk står i den. Hvilket produkt er de ute etter? Hvorfor gir de ikke opp? Køen er skrevet i dialogform, men de banale formuleringene som florerer gjør den hovedsaklig slitsom å lese. Samfunnskritikken er åpenbar, og metagrepene løfter ikke opplevelsen i det hele tatt. Jeg får mindre og mindre toleranse for bøker og filmer som lar konsept overstyre underholdningsverdi, og kanskje det er mitt problem? Uansett synes jeg at romaner skal fortelle en historie, og i så henseende er Køen bortkastet tid.

 

No Longer Human

 

Dazais siste roman viser hva eksistensialisme handler om. Fanget mellom den vestlige romankunsten og det japanske samfunn, fortelles en historie som kunne vært skrevet over alt, men samtidig ettertrykkelig er japansk. Resignasjon og fremmedfølelse er stikkordene i selvforakten til Dazai idet et helt vanlig menneske reduserer seg selv til et objekt for hånlig latterliggjøring av seg selv. Veldig trist.

[Engangsgrill 16]

A Maze of Death

Dicks versjon av The Third Policeman er ubehagelig lesning. Fjorten kolonister ender opp på en fremmed planet bare kjent som Delmak-O, og i en pervers vri på senere tiders øde øy-fortellinger dør de en etter en. Hva står bak volden på den ugjestmilde planeten? Det viser seg at ingen fra mannskapet er som de gir seg ut for, og at selve ekspedisjonen var dømt til å mislykkes fra starten av. Løsningen på mysteriet er elegant som fy, men fram til det må du belage deg på frustrasjon. Dick var aldri en stor stilist, og her bruker han bevisst leserens antipati til å skape en følelse av fremmedhet. Et intrikat system av religiøs fanatisme ligger til bunn for mange av konfliktene, men som seg hør og bør snus også dette på hodet. A Maze of Death takler isolasjon som galskap og vold som ventilen som holder oss fra fullstendig degenerasjon.

 

En hinsides mann

Tetsushi Suwas debutroman viser at metaromanen kanskje ikke var helt død likevel. Elegant, igjen, skildres en onkel som på godt norsk har gått fra konseptene der han er fanget i sine egne neologismer. Det konstant skiftende perspektivet og endringen i stil viser en merkelig form for vitalitet som er overraskende lite snobbete.

 

Anna Akhmatovas utvalgte dikt... Vel, dette er noe for seg selv. En av de største poetene jeg har lest. Joda!

 

Så har jeg bestemt meg for at Eros' kirurg er så godt som fullført fra mitt perspektiv, og skrevet ut de 296 sidene den nå utgjør. Krysser fingrene for meg selv!

 

Noen som har lest Askildsens testamente?

[Peru 6]

Hvor sender du manus?

[Engangsgrill 16]

Gudene vet. Vurderte Flamme en periode, men har på følelsen av at de ikke er interessert i noe som kan minne om sjangerlitteratur. Litt vanskelig å vite i og med at fortellingen rent overfladisk er en spenningsroman, men jeg håper selvfølgelig at den skal bli lest som mer enn det. Vil ikke akkurat kalle det en sylskarp satire selv om jeg håper at leserne skal finne det både skummelt og morsomt. Har lest det selv de siste dagene, og deler er nokså upolert, men jeg håper at det er mulig å se hvor jeg vil hen. Vi trenger alle litt hjelp fra tid til annen, ikke sant?

 

Nå leser jeg Invisible Man av Ellison. Første kapittel var helt hysterisk, etter en introduksjon som minnet meg om Kafka og Dostojevskij. Nå har den blitt litt mer subtil, uten at jeg koser meg mindre av den grunn. En rasende satire over Onkel Tom-mentalitet som er veldig formet av sin tid, men som også fungerer som en kommentar på det svarte ser ut til å oppleve hver dag i USA nå. Her er sinnet imidlertid rettet mot noe konkret, mens dagens raseproblematikk (forferdelig ord) ikke ser ut til å ha noe godt teoretisk rammeverk. Jeg tror vi har mye å lære av Ellison.

[Engangsgrill 16]

The Helmet of Horror av Pelevin... Når man trodde man hadde lest alt! En chatterom-roman som riffer Minotaur-myten. Pelevin er som regel interessant med sine ville flørter med mytologi, og selv om dette er langt fra allemannseie, er det til tider ugjennomtrengelig originalt.

 

Shopping and Fucking er et av de mer kjente stykkene innenfor moderne britisk drama. Mark Ravenhill benytter seg av periodens sedvanlige sjokktaktikker i en ektefølt satirisk kritikk av da- og nåtidens foretrukne fritidssysler.

 

Elizabeth Hardwicks Sleepless Nights føyer seg inn i rekken av kald New York-litteratur. Mye bra, men begynner å bli lei av jeg-fortellere som ser ut til å ha falt ned fra himmelen.

 

Philip K. Dicks VALIS var en litt annerledes bok fra den kanten. Sci-fien tones ned for metafysiske betraktninger rundt vårt eget univers. Umiskjennelig Dick, men den realistiske forankringen skader på ingen måte tematikken eller den sedvanlig fiffige implosjonen.

 

Hva nå? Lyst til å lese Clarice Lispector, og så fant jeg en Murakami-bok som så interessant ut. From the Fatherland, with Love.

[Engangsgrill 16]

Lest første fjerdedel av fedrelandet, og Murakami skuffer ikke! Plottet er at nordkoreanske spesialsoldater invaderer Japan, og levner styresmaktene fullstendig lammet. Det blir opp til en gjeng med psykopatiske utskudd å rydde opp. Det er ikke bare festlig og grusomt brutalt, men en solid analyse av nasjonal identitet. Mer følger.

 

Så leser jeg litt i Robinsons essaysamling om moderne teisme, The Givenness of Things. Perspektivet hennes er veldig interessant der hun vurderer historie og kultur fra et utpreget kristent perspektiv. Som de beste religiøse filosofene unngår hun både evangelisering og tydelige teologiske rammer. Det hun derimot gjør er å gi meg en forståelse og respekt for religion og åndelig søken. Hun stiller interessante spørsmål ved sekularisme som fenomen, og hvordan den til tider begrenser eller forskyver vår evne til å lese historie riktig. Jeg var ikke klar over at protestantismen hadde et så solid intellektuelt rammeverk som hun viser at den har.

 

Går litt i tegneserier mellom slagene, og det siste jeg leste var The Wicked+Divine av Kieron Gillen. Den tidligere spilljournalisten lykkes for såvidt med verdensbyggingen, men det stopper det dessverre. Plottet er ikke veldig interessant, og formgrepene stort sett for kompliserte for sitt eget beste. Bedre lykke neste gang!

 

Før det så jeg på Arkham-boka til Grant Morrison. Verdt det for illustrasjonene til McKean alene.

[Engangsgrill 16]

Ferdig med fedrelandet. Veldig bra!

 

Har begynt å lese Stridsbergs Beckomberga igjen. På svensk. Fascinerende språk, svensk, og Stridsberg gjør det ikke mindre fascinerende. Alt jeg har lest av henne har vært strålende, og med Beckomberga skriver hun seg etter mitt syn inn i Nobelpris-diskusjonen. Det skrives knapt bedre prosa i verden i dag. Ordene er så velvalgte, språket flyter så fint og karakterene er så menneskelige at jeg gir meg over. Hver setning har en egen poesi, og de korte fragmentene romanen består av utvider rommet slik at karakterene vokser kontinuerlig. Stemmen er distansert, melankolsk, og gjør at historien til karakterene blir historien til en periode og et fenomen; en tenkemåte.

 

Jenny Hvals Inn i ansiktet var også fascinerende, men ikke direkte strålende. Deler av boka gjør det jeg ville etterspurt av en roman for noen år siden: gir et autentisk perspektiv på det å være kvinne og kunstner i dag. Hval har åpenbart lest mye, og utgangspunktet hennes, å gi stemme til Dreyers Jean D'Arc, er annerledes og spennende. Underveis kommer hun med betraktninger om liv og kunst, som hun forbinder innenfor en ramme av feministiske ideer gjort relativt tilgjengelige. Boka svikter imidlertid når den flytter seg vekk fra Jenny. Som et skrift om å gjendikte seg selv gjennom kunst og et portrett av kunstneren som ung kvinne holder dette mer enn mål, men mot slutten mister Inn i ansiktet både perspektiv og retning.

 

Et annet problem er fokuseringen på kroppsfunksjoner, men her vet jeg ikke om det finnes en god løsning. Hval er direkte og ærlig om både seg selv og kroppen sin, og det er bra. Hun provoserer, men jeg vet ikke om det å provosere fysisk er nok. Kropp/sjel-dikotomien er kanskje ikke sann, men den er viktig. Det er noe skummelt ved å referere til kunstneriske verk som et fullendt uttrykk, og når Hval Barthes-inspirert vurderer Paris Hilton eller Freddy Krueger som pop-kulturelle fenomener er det vanskelig å forstå hva hun egentlig ønsker å oppnå. Retten til å bestemme over egen kropp burde bety like mange ting som retten til å bestemme over sitt eget sinn, og her finner jeg boka ganske reduksjonistisk. Hvals forløsning uteblir også. Fokuset forsvinner, og en ny retning stakes ikke ut. Hvis livet hennes er et prosjekt, er det for vilkårlig etter min smak. Musikken hennes er innmari bra da!