Hva leste du ista

[Engangsgrill 16]

Nei, men god idé!

 

http://i61.tinypic.com/prfyc.jpg

 

http://i62.tinypic.com/xd9npi.jpg

 

Hva begynner jeg med?

[Peru 6]

House of Mirth

[Peru 6]

Engangsgrill med statement i paperback vs hardcover-debatten

[Engangsgrill 16]

Visste ikke at det eksisterte en slik debatt, jeg. Kjøper bare hardbacks etter at Kindle-handlinga tok helt overhånd i noen år. Handler også om plassmangel. Det er noe med å ha skikkelige bøker i hylla, men handler ikke så mye etter siste flytting da jeg fikk oversikt over hvor mye jeg faktisk har nå. Får se hva som skjer når skattepengene kommer. Liker dog Everyman's Library. Fine utgivelser med greie forord og fokus på kontekst som er interessant selv når du har lest en del. Prisene er også helt ok. Har litt mer problemer med papirvalget i Library of America-serien. Fin idé, og jeg har litt forskjellig derfra også, men liker ikke å bla i dem. Philip K. Dick-boksen er dog en personlig favoritt. Mye gull der. Fint å ha Flannery O'Connors samlede, selv om jeg ikke liker språket hennes like godt lenger.

 

Ellers er svenskene ganske flinke på hardbacks. Bonniers utgivelser er veldig fine fra et kvalitetsperspektiv, og de har også en del forfattere som er gode. Transtromer, Stridsberg og Sandberg for å nevne noen. Ellers har jeg mye blandet, som ikke er veldig estetisk interessant. Mye bra litteratur, men en del Penguin paperbacks, og de er jo dritkjedelige. Norske hardbacks er så dyre at jeg bare kjøper nytt om jeg har en virkelig god unnskyldning. Fine gaver da. Gått litt på loppemarked, men det er veldig hit or miss.

[Peru 6]

Jeg synes paperback generelt er finere og mer praktisk. Synd at Norton Critical Edition paperbacks, som har så mye ekstra snacks og den foretrukne fotnote-formateringen på notes, vanligvis har sett ut som oppkast. Ser ut som de har gjort en heldig redesign av omslagene nå, men fortsatt mange gamle varianter i butikkene. Penguin ser ok ut, Oxford litt bedre, klar forskjell i papiret de to bruker. Hvis jeg har mulighet pleier jeg å sjekke hvem som har skrevet innledning / notater, for det har ganske mye å si - noen har jeg hatet, andre har gjort opplevelsen større.

[Engangsgrill 16]

Hmm. Vet jeg har noen av dem. Metamorfosen og Wuthering Heigths, iallfall. Synes de er fine, jeg også, men er fra tiden jeg studerte litteratur, så regner med at det er en del understrekninger. Har generelt ganske få Critical Editions, mest fordi jeg finner essayene veldig rettet mot litvit. Selvfølgelig hjelpsomt med en del eldre litteratur, men jevnt over kan jeg nok om litterære tolkningsmodeller til at jeg gidder å være uenig med akademikere. En del billige pocketbøker er et mareritt å bla i siden ryggen blir så stygg, men om du går litt opp i pris synes jeg det er mye ålreit. Mellomløsningen er selvsagt fin (heter det heftet?), men med Kindle ser jeg jevnt over på fysiske bøker som møbler istedenfor forbruksvarer.

 

Enig i at paperback har mye penere omslag og generelt bedre kvalitet enn for noen år siden. Vet ikke om det kommer av ebokens inntog.

 

I andre nyheter så jeg noen som leste Coetzees Summertime på bussen i går. Så riktignok ikke ryggen, men akkurat designet på den boka er ganske gjenkjennelig. Synes det er veldig gøy at noen fortsatt leser bra ting i offentligheten, og for oss som er litt nysgjerrige synes jeg Kindle tar vekk mye av gleden ved slike oppdagelser. Det som ikke er like morsomt er de daglige samtalene om Game of Thrones som går på repeat på t-banen.

[Peru 6]

Eller think pieces om Game of Thrones som bilde på global politikk - tror jeg så en sånn tekst så sent som i nyeste Morgenbladet - gjennomført medievitenskap 101-nivå.

 

Har Kindle jeg og, jeg synes det er like behagelig å lese e-blekk som papir, men bruker det helst til nyere litteratur. Klassikere er greie å ta og føle på.

[Engangsgrill 16]

For ikke å glemme hvor begrensa utvalget er. Amazon har blitt bedre, det skal sies, men det er alt for mange bøker som enten ikke er tilgjengelige, er dårlig formaterte eller oversatt, eller forkortede. Jevnt over finner jeg det langt bedre å kjøpe smalere litteratur fysisk, selv om anbefalingsverktøyene til Amazon er relativt bra for den eventyrlystne. Da vet du stort sett hva du får. Det skal imidlertid sies at enkelte bøker er veldig dårlig limt, og at det derfor er fint å ha dem elektronisk. Husker at Margello-versjonen av Gombrowitz dagbøker falt helt fra hverandre, og selv om disse senere ble tilgjengelig på norsk i to bind, er det ikke alle som tar seg råd til å betale nærmere tusen kroner for tusen sider. Ikke at det ikke er verdt det i det tilfellet. Har ikke lest den norske oversettelsen, men ironisk nok er den engelske veldig bra til tross for at den knapt henger sammen. Skrekkeksempelet er likevel Don Rosas Skrues liv, som ganske enkelt ikke kunne blas i. Også tilgjengelig på norsk, men kan tenke meg at mye går tapt i oversettelsen.

 

Har faktisk ganske mange bøker både fysisk og elektronisk. Unødvendig? Tja. Jeg setter pris på å kunne lese det jeg vil når jeg vil.

[Sir 3]

Houellebecq da. Platform. Personelig fikk jeg ikke så mye ut av denne. Slutten var definitivt for sentimental. Selv om det er godt oppbygd, og treffer godt der og da, er det av den typen som taper seg så fort man får litt distanse fra det. Sexen er ekstrem, og tar seg ikke så godt sammen med de objektive beskrivelsene. Selv om det i utgangspunktet burde vært med på å bygge opp lidenskap, syns jeg at nettop de objektive beskrivelsene suger det ut av det igjen. Enkelte av tingene er av såpass ekstrem grad at jeg ikke greier å engasjere meg i det selv, og når det er skrevet såpass følelsesløst i tillegg, ender det bare opp tomt og overfladisk. Jeg har egentlig ingen andre bemerkninger. Kanskje feiler jeg å se noen sentrale ting her, men nei. Skjønner bare ikke hva mer det er å hente her.

[Engangsgrill 16]

Aww.

[Engangsgrill 16]

Kommet ca. halvveis i House of Mirth, og det som overrasket er gjenkjennelsen jeg opplever. Kanskje handler det om at jeg har sett Terence Davies' filmatisering, men likevel har historien et sterkt preg av den formen for håndgripelighet du har problemer med å sette ord på hvor kommer fra. Lily Bart er en heltinne som er en videreføring av Austens giftekniver. Hun er fanget i et sosialt spill, men i Whartons verden lar ikke spillet seg mestre. Livet er ufiltrert, og har ingen lykkelig slutt. Systemkritikken er tydelig, men boka går også dypere enn at den kan avskrives som et angrep på kvinnens begrensede rettigheter. Noe av det er biologisk, om ikke kjønnsuavhengig, men Lilys kamp er også en form for opprør. Hun nekter å akseptere at hun blir eldre, og ser ikke sine privilegier for hva de er. Skjønnheten hennes er bittersøt fordi hun nekter å innse at det å raffinere den er hennes eneste egenskap. Hun er egoistisk, ignorant og bortskjemt, og omgitt av mennesker som dyrker henne for det. Slik kan hun lenge møte sin egen uansvarlighet med hevet hode. Lily er like mye et offer for et system som sine egne valg. Hun er, til tross for å være på innsiden, også utenfor spillet hun spiller. Det å være økonomisk uavhengig, å kunne ta vare på seg selv, blir noe som for henne er en byrde. Hun nekter å la seg bestikke eller bruke andre, men lever på en måte og i et miljø der begge deler er nødvendig. Istedenfor soler hun seg i sin egen glans så lenge det varer.

 

Wharton skriver med den lettheten som kjennetegner sositetsromanen, men til tross for temaet betraktes karakterene ofte deskriptivt. Det er lite naturalisme å spore. Tonen ligger nærmere den vi finner hos F. Scott Fitzgerald der dekadansen gir rom for en bitter sødme. Fra tid til annen kontekstualiserer hun både handling og tidsepoke, men det føles aldri tvunget. Betraktningen rundt Lily og menneskene hun omgås med har også ofte den samme følelsen av karakteranalyse som de mer romantiske eller varme store realistiske romanene har, der Wharton fra tid til annen gjør plass til en beskrivelse av menneskelig dårskap. Ironien fører til tristhet, og mangler helt den kynismen man for eksempel finner hos Flaubert.

 

Kommer med mer!

[Peru 6]

Lily er like mye et offer for et system som sine egne valg.

 

 

Ja, og denne høna og egget-sirkelen skaper en tragisk tiltaksløshet, din sosiale omgangskrets som en hemmende avhengighet - et universelt tema, og veldig effektivt utforsket i samspill med gransking av privilegium, overlegenhet, her. Så det suger kraften ut av henne, også i møte med Selden, som anerkjenner at hun står / bør stå utenfor spillet, men ikke evner å tilby noe alternativ, kun dagdrømming, fantasier, emosjonelle one night stands.

[Peru 6]

Jeg er komplett nerd og fanboy og har nærmest begynt å le av glede flere ganger de siste to dagene grunnet denne nyheten http://www.theguardian.com/media/2015/may/18/last-tango-in-halifax-bbc-drama-brontes-sally-wainwright

 

Er det en biografi der selv en standard biopic er velkommen så er det denne. 70-talls greiene holder ikke mål. Sally Wainright er bra, og fra området. Jeg har begynt å liste opp alle scenene fra deres liv som MÅ være med i denne, og kommer garantert til å flippe hvis noen essensielle ting, som i Charlottes møte med den litterære eliten i London (f.eks når hun skjeller ut Thackeray), ikke er med. Henne og Annes første opptreden, uten å melde fra på forhånd, på forlagets kontor, der de avslører at de, to ""rather quaintly dressed little ladies", er Currer og Acton, er rett fram Hollywood-materiale og kan umulig fuckes opp.

[Sir 3]

Portnoy's Compaint var da fin. Først og fremst morsom. Passe helsprøtt, ja, men vil si det er en grei balansegang mellom det som går helt utav hengslene og det som kan sies å være mer forplantet nede på jorda. Vår hovedperson Alexander Portnoy er litt for fjollete til å kjenne seg igjen i, men han er da i det minste konstruert ut i fra virkeligheten. Karakteren blir stødig bygd opp, og tematikken om hans religøse avsmak grunnet press i barndommen fungerer fint. Fikk tilfredsstilt lattermusklene så det holdt, og i tillegg servert litt virkelighetsnær tematikk, så fornøyd jeg.

 

Netherland av Joseph O'Neill. Likte også denne. Vil si den handler mest om tilhørlighet. Hans er utilpass både demografisk og medmenneskelig, som forlatt nederlender i New York. Hans fremmedgjorte tilværelse skildres nøkternt og fint. Ingen store overdrivelser. Snålt til tider, men Hans er uvitende distansert nok til at det funker. Et fint perspektiv på 9/11, ikke minst.

[Engangsgrill 16]

Kult, Sir! Skal ikke forsøke og overtale deg til å lese Submission om noen måneder, men fint at noe iallfall falt i smak.

 

Ferdig med House of Mirth. Ble litt forsinkelser siden jeg har vært en del syk den siste tiden. Det var en veldig fin bok, og Lily Bart en veldig spennende karakter å følge. På slutten blir det mer og mer introspeksjon, og språket får en litt annen karakter som til en viss grad følger Lilys håpløshet, men samtidig har en drømmende kvalitet. Etter det nokså døsige midtpartiet på rivieraen er det litt overraskende at Wharton ikke samler trådene, men avslutter så fragmentert. Jeg får inntrykk av at selve fallet er mindre viktig enn hendelsene som ledet opp til det. Slutten tar form som en serie episodiske variasjoner av håp og skuffelse, der møtet med barnet er veldig skjørt skrevet. På dette tidspunktet er plottet allerede blitt så vagt at det knapt skisseres. I andres hender ville det kanskje føltes antiklimatisk, men Whartons blikk for detaljer gjør at du aksepterer at HoM ender som en historie om tapt kjærlighet, ikke en analyse av hybris.

 

Synes Selden var verre enn Lily. :/

[Peru 6]

Selden er en asshole på sin måte, ikke like snobbete og reaksjonært brutal som omgangskretsen som fryser og mobber henne i døden men like feig.

[Sir 3]

Har faktisk tenkt litt mer på Platform. Virker som det er nødvendig å kjenne litt til de noe spesielle synspunktene til Houellebecq. Det falt litt på plass da jeg så smått leste meg opp på det. Boka bygger jo helt klart på hans måte å se verden på. Da jeg leste den lot jeg meg provosere av hovedkarakteren. Jeg fant hans egosentriske tankegang og sentimentale veikhet uutholdelig slitsom, og hadde hele tiden lyst til å bare klaske til han og fortelle han at han må ta seg sammen. Nå forstår jeg derimot at det hele er mer substansielt enn hva jeg først trodde. Hovedkarakteren er totalt oppslukt i sin egen ideologi. Han tenker virkelig ikke lenger enn sin egen nesetipp, og virkelighetsbildet er farget deretter. Sexen er skildret fra hans synspunkt, og den fordomsfulle terror-tematikken er intet annet enn et uttrykk for hans naive fremmedfrykt. Og selvsagt er denne karakteren igjen et uttrykk for Houellebecqs samfunnskritikk. Jeg kan altså strekke meg såpass til å si at jeg nå respekterer denne romanen. Den faller nok fortsatt ikke helt i smak dessverre. Jeg synes at Houellebecq sin framgangsmåte er litt vell selvabsorbert, og foretrekker generelt kunstnere med et litt mer nøkternt reflektert uttrykk.

[Engangsgrill 16]

Synes det er viktig å ha lest Houellebecq, og selv om jeg synes at kritikken din er relevant, ser jeg stilen hans som et oppriktig oppgjør med den vestlige kulturens naivisme. Man trenger ikke å være enig med ham for å sette pris på nyansene han presenterer i forholdet mellom hva vesten tenker og hva vesten føler. Noe av det jeg setter mest pris på i Plattform er den sanselige romantikkens møte med materialisme, og hvordan et fanatisk virkelighetsbilde nekter å innordne seg reglene vestens ledere har satt for mellommenneskelige relasjoner. Houellebecqs karakterer er flyktninger i eget land, outsidere som verken har eller kan finne seg et hjem i en galopperende kultur som nekter å gi dem det de ønsker seg. Det idealiserte forholdet som oppstår i kjernen av boka er også en form for virkelighetsflukt. Det uttrykker et behov for å bli sett mange ikke opplever, og utarter seg som en drøm man er dømt til å våkne fra. Houellebecq eksternaliserer fienden, men gjør protagonisten sårbar også fra innsiden. For meg er det et godt bilde på menneskelige reaksjonsmønstre. Idet sanseligheten eskalerer blir virkeligheten mer og mer fjern, og når den igjen manifesterer seg knuser det hovedpersonens prosjekt, og dermed også ham selv. Slik blir Plattform en dobbel advarsel: mot en ytre trussel, men også mot idealet fordi det ikke kan bli virkelig. Mitt største problem med Houellebecq er at han er vanskelig å få tak på, men det er også hans styrke. Du vet ikke hva som er ektefølt og hva som er satire. Likevel finnes det en varme i bøkene hans, en ensomhet som ikke dyrkes, men som vemodig konstateres. Om du relaterer deg til den eller ei: å ignorere det Houellebecq utforsker er som å si at det du ikke forstår ikke er virkelig.

[Engangsgrill 16]

Begynte på Alex av den franske krimforfatteren Pierre Lemaitre. Det som umiddelbart plaget meg var dusinspråket, og de fullstendig tomme formuleringene, men etter noen sider tenkte jeg ikke så mye på det lenger. Dette er andre bok i en serie som visstnok er det neste store på denne fronten, og som vanlig holder det ikke mål på noe som helst plan. Føles som en blanding av det verste med Dan Brown og Stieg Larsson. Det blir sikkert spennende etter hvert, men det får bli opp til noen andre å finne ut av det.

[Sir 3]

Synes det er viktig å ha lest Houellebecq, og selv om jeg synes at kritikken din er relevant, ser jeg stilen hans som et oppriktig oppgjør med den vestlige kulturens naivisme. Man trenger ikke å være enig med ham for å sette pris på nyansene han presenterer i forholdet mellom hva vesten tenker og hva vesten føler. Noe av det jeg setter mest pris på i Plattform er den sanselige romantikkens møte med materialisme, og hvordan et fanatisk virkelighetsbilde nekter å innordne seg reglene vestens ledere har satt for mellommenneskelige relasjoner. Houellebecqs karakterer er flyktninger i eget land, outsidere som verken har eller kan finne seg et hjem i en galopperende kultur som nekter å gi dem det de ønsker seg. Det idealiserte forholdet som oppstår i kjernen av boka er også en form for virkelighetsflukt. Det uttrykker et behov for å bli sett mange ikke opplever, og utarter seg som en drøm man er dømt til å våkne fra. Houellebecq eksternaliserer fienden, men gjør protagonisten sårbar også fra innsiden. For meg er det et godt bilde på menneskelige reaksjonsmønstre. Idet sanseligheten eskalerer blir virkeligheten mer og mer fjern, og når den igjen manifesterer seg knuser det hovedpersonens prosjekt, og dermed også ham selv. Slik blir Plattform en dobbel advarsel: mot en ytre trussel, men også mot idealet fordi det ikke kan bli virkelig. Mitt største problem med Houellebecq er at han er vanskelig å få tak på, men det er også hans styrke. Du vet ikke hva som er ektefølt og hva som er satire. Likevel finnes det en varme i bøkene hans, en ensomhet som ikke dyrkes, men som vemodig konstateres. Om du relaterer deg til den eller ei: å ignorere det Houellebecq utforsker er som å si at det du ikke forstår ikke er virkelig.

 

Men jeg syns forsåvidt det er interessant hva Houellebecq utforsker, og det er veldig interessant å lese dine oppfattelser. Jeg mener ikke å si at jeg er uenig i samfunnskritikken hans, og mitt standpunkt der spiller egentlig ingen som helst rolle. Kritikken min handler nemlig ikke så mye om substans som det handler om form. Det eneste jeg er uenig i er hvordan han skildrer og utforsker karakteren i Platform. Jeg mener at man ikke kan skildre en karakter innenifra uten å på en eller annen måte sette han opp mot virkeligheten. Jeg oppfatter romanen selvabsorbert på den måten. At måten han utforsker tematikken på blir for isolert fra virkeligheten. Det fremstår for fremmed, og det blir derfor vanskelig å i det hele tatt ta det seriøst. Når jeg må lese meg opp på kunstneren for å i det hele tatt forstå verket hans, mener jeg at han har gjort noe feil et sted.

[Engangsgrill 16]

Det du tar opp er interessant, selv om jeg ikke forstår hva virkelighet betyr i denne sammenhengen. Er den definert av politisk standpunkt? Forholdet til nylige viktige hendelser? For meg provoserer Houellebecq på en nærmest tilfeldig måte. Figuren hans blir en forlengelse av Camus' fremmede. Farsrollen og farsfiguren er i alle romanene hans noe ustabilt og flyktig. Der vel Camus starter med «mamma døde i dag» er Houellebecq mer opptatt av relasjoner som noe som ikke knytter oss sammen.

 

Begynte på Brideshead Revisited i går. Prologen var veldig bra. Waugh har en imponerende evne til å reflektere på en naturlig måte, og setter føringen helt fra starten av. Det britiske imperiet er i ferd med å rakne, og det eneste som har blitt igjen er nostalgien over hvordan det en gang var. «I have been here before.»

[Engangsgrill 16]

Begynte på Lila siden nettbrettet mitt ble igjen etter en heller våt aften. Har skrevet varmt om Marilynne Robinson før, og med noen ytterst få forbehold kan Lila anbefales på samme nivå som Robinsons tidligere bøker. Problemet så langt er den veldig krevende strukturen. Det er få faste holdepunkter, og vanskelig å få et grep på spesielt tid. Slik kan boka minne litt om Morrisons Beloved eller Faulkner, hvor de ytre omstendighetene ikke er spesielt viktige for det som foregår mellom episodene. Ikke like eksperimentell som The Sound and the Fury (selv om jeg digger Faulkner, og da spesielt Benji-delen av Sound), men du må holde tunga meget rett i munnen på de første femti sidene for ikke å forsvinne fullstendig inn i karakterene.

 

Ellers er det godt å være tilbake i Gilead. Robinsons evne til å beskrive mennesker står ikke tilbake for noen samtidsforfatter. Hun forholder seg til religion som noe naturlig og sjelelig integrert, og Lilas søken etter mening følger en både fremmed og nær logikk som ikke stigmatiserer verken den ene eller den andre veien. Tematikken ligger nærmere den vi finner i Housekeeping enn den to senere romanene (Gilead og Home), og er for meg en studie i menneskets ønske om å relatere seg til hverandre både materielt og åndelig, sett fra de mest utsattes perspektiv. Det er en var form for innsirkling eller innsnevring som forteller udramatisk om fremmedfølelse som en konsekvens av både individuell historie og personlighet. Noen ganger kan det minne om O'Connor, selv om stilen er helt forskjellig. Kanskje ikke stedet å begynne med Robinson, men definitivt ikke en bok du ønsker å hoppe over heller.

 

Ernest Cline kommer ut med en ny bok nå, og etter kult-kalkunen Ready Player One ser det ut som om han har falt enda lavere. Hvis noen leser Armada vil jeg gjerne vite hva de mener om den. Tidlige anmeldelser sammenligner ufordelaktig med Ender's Game, og det lover ikke godt.

 

Så begynner jeg å nærme meg slutten på boka jeg har jobbet med i snart fire år. Eros' Kirurg heter den. En skikkelig sjangerbastard som har utviklet seg fra å være en ren pastisj på fortellinger og fortellerteknikker til noe ganske annet. Kriminal-plottet har bestått i en eller annen form, men bortsett fra det føler jeg at den har forandret seg enormt; forhåpentligvis til det bedre.

 

"Det var ikke natt, men mørket omkranset den nordlige byen. Enkefru Larsen satt ved skrivebordet i leiligheten sin. Foran henne lå et brev og en slitt notatbok. Hun hadde brukt dagen godt. Hun hadde begravd sin egen sønn."

[Engangsgrill 16]

http://www.aftenposten.no/kultur/litteratur/Lszl-Krasznahorkai-Dyster-rost-fra-Ungarn-8073025.html

 

Velkommen etter eller endelig? Kan ikke anbefale mannens forfatterskap nok. Fra Satantango blir det bare bedre og bedre.

[Peru 6]

Artig - pløyde gjennom min første Robinson-bok forrige uke - Housekeeping. Snakk om en egen stemme. Jeg ble overveldet og rørt. Keen på å ta for meg Gilead nå.

[Engangsgrill 16]

Glimrende! Hun er virkelig strålende, og jeg har blitt veldig glad i hennes versjon av det rurale USA. Ames-familien er som hentet fra tiden den store amerikanske romanen var idealet, og det mener jeg er en av hennes styrker. Gled deg til Jack dukker opp. Herregud som han grep meg.

 

Og begynnelsen på Home... Noe av det vakreste og tristeste jeg har lest.

 

Måtte nesten kjøpe Diary of a Madman, som er boka hvor Brad Jordan slipper masken. Den mest komplekse rapperen i geimet har vært stille på albumfronten en stund nå, men hvis Exit Plan er noe å dømme etter har han fortsatt mye å gi. Kommer alltid tilbake til Scarface, og The Resurrection er fortsatt plata jeg setter høyest. Inntrykk kommer!