Hva leste du ista

[Billy Behranu 3]

Leser Neitzel og Welzers "Soldater". Bok basert på opptak av samtaler mellom tyske soldater i fangeskap under andre verdenskrig. Unike kilder, siden soldatene ikke vet de blir overvåket. Gir en nærhet til krigen jeg aldri har fått av historiebøker tidligere. Brutalt.

[Engangsgrill 16]

Ferdig med Coetzees Waiting for the Barbarians fra 1980. Den regnes vel blant de bedre av bøkene hans, og som en smakebit på det tidlige forfatterskapet til Sør-Afrikaneren fungerer den glimrende. Flere spennende ting gjør seg gjeldende. Samfunnet som skildres ligger teknologisk et stykke bak vårt, og det er noe ubestemmelig både ved tid og rom. Noen ganger tenker jeg på Indianerkrigene, andre ganger på romerne, men det hele er merkelig ubestemmelig. Jeg tror det kommer av at Coetzee behandler historien som en psykologisk parabel, og skaper noe som i korte trekk både har skjedd, skjer og vil skje igjen. Rammefortellingen er veldig enkel. Et rike trues av barbarer. Hva riket består av er like utydelig som barbarenes tilstedeværelse, og slik ugyldiggjør fortellingen seg selv. Romanens fortellerstemme er en eldre mannlig jeg-person som tjener som magistrat for et av rikets utposter. For ham blir vendepuktet når en offiser i rikets hær tar en gruppe barbarer til fange. De forhøres, det vil si tortureres, før de sendes vekk. En ung kvinne som fikk spesielt hard medfart under torturen forlates av de andre barbarene, og magistraten "redder" henne fra et liv på gaten.

 

Med dette som anslag, forteller Coetzee en historie som ligner på de mer realistiske senere romanene. Relasjoner er like grunnleggende her som i Summertime eller The Childhood of Jesus, og forholdet mellom systemrelasjoner og menneskerelasjoner blir veldig tydelig gjennom at Coetzee fantaserer settingen. Ordet Barbarians er noe jeg forbinder med villskap og brutalitet, men det er ingenting som tilsier at barbarene har noe ønske om å true grensene til riket, langt mindre at de har muligheten. Da er det heller riket som ønsker å ekspandere, kanskje til og med utslette nomadene som lever i ørkenen, men når de setter i gang med sitt korstog er det ingen barbarer å finne. Det viser seg at ørkenen er en farligere fiende, som nesten utsletter hæren deres. Magistraten, på sin side, er en delaktig faktor i, eller kanskje heller et påskudd for, angrepet. Den unge og torturerte jenta han tar hjem blir en slags elskerinne for ham. Det blir ikke tydelig hvordan hun reagerer på tilnærmelsene hans, men hun virker like fjern for kjærtegn som jenta i Disgrace. Han masserer føttene hennes uten at han helt forstår hvorfor, kler av henne, men reaksjonen hennes slik han beskriver det minner mer om apati. Beskrivelsene av handlingene hans representerer en form for makt som er ukomfortabel, og som i vårt samfunn heller ikke ville bli akseptert, men samtidig er det ikke vanskelig å sympatisere med handlingene som ser ut til å søke en slags reparasjon for noe som ikke kan repareres. Det ender med at Magistraten drar på en ekspedisjon for å gi jenta tilbake til barbarene. Han hevder at han gjør det for hennes del, men igjen er det uklart hva som motiverer ham. Når han kommer tilbake blir han beskyldt for å ha alliert seg med fienden, arrestert, og ydmyket.

 

Når hæren ikke kommer tilbake etter korstoget, trekker selv garrisonen i utposten seg tilbake. Magistraten gjenvinner noe av sin verdighet mens vinteren nærmer seg. Han spekulerer i om de gjenværende ikke er dømt til å gå under, og at deres levninger og rester vil blandes med ruinene fra deres forgjengere. Nomadene, tror han, vil overleve.

[Peru 6]

Jane Austens 'Persuasion' er, foruten å ha en av tidenes beste boktitler, ytterst kostelig - presis satire, ektefølt og, på et eller annet vis, romantisk i store ord men usentimental kjærlighet, observasjoner både hysterisk morsomme og bitende, et rollegalleri av dimensjoner, en historie som i all sin enkelhet kommer i bakgrunn for Anne Elliots sveipende analyse av hele samfunnet rundt henne gjennom de mest ubetydelige middagsbesøk og overfladiske krisesituasjoner. Topp!

[Engangsgrill 16]

Den har jeg ikke lest. Deler vel Nabokovs syn på Austen som arneforfatterinnen for den moderne romanen. Hun veksler mellom skarpe observasjoner av karakterer og samfunn, men jeg føler meg litt klaustrofob i romanene hennes. Emma syntes jeg var veldig god, mens den overtydelige Sense and Sensibility ikke var like fornøyelig. Det kule med Austen sammenlignet med hennes samtidige er at hun skaper besnærende hvordan-scenarioer. Man vet hvordan det ender, spenningen ligger i stor grad i å gjette hvordan de som åpenbart er ment for hverandre skal sno seg ut av egne og andres kniper for at man skal kunne leve lykkelig. Samtidig undergraver dette aspektet en mer dyptpløyende samfunnsanalyse. Likevel er det liten tvil om at Austen er en av de viktigste og beste forfatterne som skrev på attenhundretallet. Ikke like kløktig som George Elliot, ikke like rå som Emily Brontë, men for å slenge litt dritt om kanoniserte forfattere, er vel Charlotte Brontë det beste argumentet for at det er vanskelig å utklasse Austens delikate kammerspill om kjærlighet.

 

Har lest litt forskjellig i det siste. Akkurat nå holder jeg på med Fiasko av Stanislaw Lem. Jeg har ikke lest så mye hardcore sci-fi, så jeg kan ikke sammenligne med noe som helst annet enn Lems egen Solaris. Denne romanen viser en litt annen side ved forfatteren i at den ikke sentrerer rundt metafysiske betraktninger fra representanter fra ulike fagfelt, men til gjengjeld viser Lem en deskriptiv kraft jeg ikke kan huske fra det mer lukkede og spekulative miljøet Solaris representerte. Jeg husker å ha lest i et forord til en Philip K. Dick-roman at det for Dick alltid handlet om to ting: Hva er menneskelig og hva er ekte (genuint/reelt)? Lem er mer vitenskapelig enn spekulativt anlagt, og det gjør romanene hans ganske lik realistiske romaners nærmest sykelige forhold til verisimilitude. Det gjør store deler av Fiasko til en oppvisning i vitenskapelig lingo, og dette gjelder på ingen måte bare fysikken. Fiasko vil utforde hvem som helst, og Solaris er kanskje et bedre sted å starte fordi den spriker mindre i handlingen. Men om du er klar for mer Lem, er det mye å beundre her.

 

Ellers har jeg lest Camille Paglias Glittering Images, en veldig fornøyelig og tilgjengelig bok om kunst fra antikken til i dag. Paglia deler boken inn i kapitler der hvert tar for seg et kunstverk som er avbildet i starten av kapittelet. Teksten fungerer både kontekstualiserende og beskrivende, og etter å ha lest hvert kapittelessay får du en forståelse av hva/hvordan/hvorfor som gir et godt utgangspunkt til å filosofere rundt ting og tang. Siste kapittel er selvfølgelig hyperkontroversielt idet hun kaller George Lucas vår tids viktigste kunstner, men hun argumenterer spennende også der.

 

Leste en novelle av Judith Hermann fra Alice, men det var ikke helt min greie. Unødvendig komplisert språk i den norske oversettelsen gjorde at jeg venter litt med å lese den på engelsk.

 

The Flamethrowers av Rachel Kushner opplevde jeg derimot mer positivt. Ganske typisk amerikansk uten at jeg helt kan beskrive det, men miljøet som skildres er kult om enn noe oppbrukt (kunstnere på 60-70-tallet) og heltinnen var en ganske likanes kunstnerspire. Ikke akkurat F. Scott Fitzgerald, men den ga meg litt tro på "the great american novel" igjen.

 

Broren min er i Japan for tiden, og jeg har satt meg et mål om å komme igjennom noen av klassikerne deres. Har en del uleste bøker av Sotseki og Kawabata på Kindlen, men jeg har i det minste fått lest The Woman in the Dunes av Kobo Abe. Har ikke sett filmen, som visstnok er en klassiker, men jeg likte boka. Ikke noe man absolutt må lese, men til tider fascinerende. Tror det er greit å vite litt om Japan før man leser den, dog, men den fungerer ganske bra som psykologisk skrekk.

[Engangsgrill 16]

Seiobo There Below av Laszlo Krasznahorkai. Stor litteratur. Krasznahorkai, som de fleste her nok kjenner som forfatteren bak Satantango, fortsetter å sprenge grensene for hva fiksjon kan og bør være med sine apokalyptiske skildringer av mennesker. Seiobo There Below tar konseptuelt for seg en gudinnes opplevelse av mennesker i randsonen, og deres forhold til eller opplevelse av kunst. Beskrivelsen man finner på Amazon er likevel særdeles misvisende. Det handler ikke så mye om Seiobos overblikk som det handler om menneskene som skildres i denne essayistiske mursteinen, visstnok komponert etter Fibonacci-sekvensen, med setninger som slynger seg over sider. Hvert kapittel kan leses selvstendig, men som helhet utgjør de noe langt mer. Med hovedvekt på japansk kultur (omtrent halvparten av kapitlene tar utgangspunkt i Japans kunsthistorie) spinner Krasznahorkai et nett av overraskende detaljer som alle leder mot kapitlenes (og romanens) epifaniske slutt(er). Informativ, mystisk og distansert: Dette er virkelig kunst.

[Peru 6]

Brontë-søstrenes sinne er åpenbart bra greier i bøkene, men også utenfor- Forordene til Charlotte og Anne er kostelige.

 

 

Having thus acknowledged what I owe those who have aided and approved me, I turn to another class; a small one, so far as I know, but not, therefore, to be overlooked. I mean the timorous or carping few who doubt the tendency of such books as "Jane Eyre:" in whose eyes whatever is unusual is wrong; whose ears detect in each protest against bigotry--that parent of crime--an insult to piety, that regent of God on earth. I would suggest to such doubters certain obvious distinctions; I would remind them of certain simple truths.

Conventionality is not morality. Self-righteousness is not religion. To attack the first is not to assail the last. To pluck the mask from the face of the Pharisee, is not to lift an impious hand to the Crown of Thorns.

 

I en underholdende og ikke helt negativ anmeldelse* av Jane Eyre, tross publikasjonens ståsted, beskriver The Christian Remembrancer forordet slik:

 

 

 

Assuredly, never was unkindness more cordially repaid. Never was there a better hater. Every page burns with moral Jacobinism. "Unjust, unjust," is the burden of every reflection upon the things and powers that be. All virtue is but well masked vice, all religious profession and conduct is but the whitening of the sepulchre, all self-denial is but deeper selfishness. In the preface to the second edition, this temper rises to the transcendental pitch. There our authoress is Micaiah, and her generation Ahab; and the Ramoth Gilead, which is to be the reward of disregarding her denunciations, is looked forward to with at least as much of unction as of sorrow: although we think that even the doomed King of Israel might have stood excused for his blindness, if the prophet had opened his message of wrath with a self-laudatory preface and eight closely-printed pages of panegyrical quotations, culled with omnivorous vanity from every kind of newspaper.

 

* I motsetning til for eksempel The London Quarterly Review som fordømmet boken som "pre-eminently an anti-Christian composition".

 

Å nekte å holde seg for god til å svare sine kritikere er ofc spesielt sympatisk mtp på den hysteriske mottagelse en del av disse bøkene fikk, da i sær Emily Bronte, selv om hun aldri svarte i offentlighet og skal vi tro biografene var en svært innesluttet og privat person ellers.

 

"How a human being could have attempted such a book as the present (Wuthering Heights) without committing suicide before he had finished a dozen chapters, is a mystery. It is a compound of vulgar depravity and unnatural horrors."

 

Og selvsagt i sær etter etter at ryktet gikk om at de radikale bøker ikke var skrevet av en mann, jf Anne Brontes forord til The Tenant of Wildfell Hall:

 

 

 

As to whether the name be real or fictitious, it cannot greatly signify to those who know him only by his works. As little, I should think, can it matter whether the writer so designated is a man, or a woman, as one or two of my critics profess to have discovered. I take the imputation in good part, as a compliment to the just delineation of my female characters; and though I am bound to attribute much of the severity of my censors to this suspicion, I make no effort to refute it, because, in my own mind, I am satisfied that if a book is a good one, it is so whatever the sex of the author may be. All novels are, or should be, written for both men and women to read, and I am at a loss to conceive how a man should permit himself to write anything that would be really disgraceful to a woman, or why a woman should be censured for writing anything that would be proper and becoming for a man.

 

Dette etter aggressive paragrafer om å formidle the truth og ikke "much soft nonsense"

 

 

Yet, be it understood, I shall not limit my ambition to this - or even to producing 'a perfect work of art': time and talents so spent, I should consider wasted and misapplied. Such humble talents as God has given me I will endeavour to put to their greatest use; if I am able to amuse, I will try to benefit too; and when I feel it my duty to speak an unpalatable truth, with the help of God, I WILL speak it, though it be to the prejudice of my name and to the detriment of my reader's immediate pleasure as well as my own.

 

Charlotte i et brev:

 

I should like you to explain to me more fully the ground of your objections - is it because you think this chapter will render the work liable to severe handling by press? Is it because knowing as you now do the identity of "Currer Bell" - this scene strikes you as unfeminine - ? Is it because it is intrinsically defective and inferior - ? I am afraid the two first reasons would not weigh with me - the last would.

 

 

Par ord om bøkene: WH - hat har aldri vært bedre. Og få ting kan pirre mer enn en god bok der alle karakterer er hatfulle og konstant irriterte. Jane Eyre: Streng stemme står stødig, vinner uavhengighet og kjærlighet gjennom kynisme og skepsis - og den alltid kjølige stemmen er gull gull gulll. Man kan fortape seg i den nesten overveldende intertekstuelle leken med andre verk. For øyeblikket går jeg altså gjennom Annes andre roman, og det er vel så mye å si om henne og hennes mer eksplisitte politikk som de to andre-- før jeg går videre med Charlottes saker, først Villette.

 

Viktoriansk litteratur: Best.

[Engangsgrill 16]

Oh well. Selv leste jeg The Golem and The Djinni, en fullstendig tonedøv fantasy satt til New York ved overgangen fra det 19. til det 20. århundre. Boka handler selvfølgelig om en golem og en djinn (genie), som stilles ovenfor utfordringer som veksler mellom sosialiseringsproblemer og trøblete natur. Begge er kvasimennesker, og jeg tviler ikke på at forfatteren mener å skape en slags metafor for integrering, men hele greia er så banal at det ikke funker i det hele tatt. Legg til dustete løsninger som blander ulike filosofier uten å komme til essensen i noen av dem, fullstendig overfladiske innsikter i menneskelig atferd og et språk som griner tårer av blod, og du har en moderne bestselger.

 

Har også begynt på Christopher Nielsens Metamorfose, en ganske festlig dystopi etter første kapittel, selv om ting er satt litt for mye på spissen etter min smak. Tror jeg vil like den mer når universet blir utbrodert. Verdt å huske på at Bjarne Melgaard skrev en fantastisk roman med A New Novel, så spennende å følge disse kunstnerne som forsøker seg på litterære uttrykk. Har også Jenny Hvals Inn i ansiktet liggende, og den har jeg visse forhåpninger til.

 

Siste boka som er verdt å nevne er Celines Død på kreditt. Mange mener at den er underlegen Reisen til nattens ende, men jeg vet ikke om jeg er enig. Herlig kynisk, med brokkete språk som understreker den fullstendige degenerasjonen, hjelpesløse planer i en håpløs hverdag, sykdom og selvdestruktivitet og død. En slags bildungsroman som kritiserer formularisk litteratur, samtidig som den omfavner sjangertrekkene ved å konstant undergrave dem. Ferdinand er kanskje et usympatisk døgenikt, men du lærer deg å like ham, både som komisk figur og som menneske, til tross for det. Han har kanskje ikke noe hjerte av gull, men han er en som overlever til tross for at han ikke føler seg spesielt egnet til noe som helst.

[Peru 6]

Tenant of Wildfell Hall - Først trivelig (klumsete, naiv mannlig karakter setter rammen for fortelling om noe mye mer substansielt ala WH), vittig (første seksjon dagbok), så brutal, drøy. Anne B messer opp stemningen og fortvilelsen kapittel for kapittel til det kulminerer i klaustrofobisk helvete. Overbevisende.

Childhood of Jesus - Coetzee i litt annen modus - appealen ligger i historien på makroplan, de genuint finurlige vendingene i disse tos reise i nytt land, ikke så mye på setningsplan, på de små seksjonene som vanligvis slår så hardt.

The Mill On The Floss - 10/10

Villette - Tidenes mest fascinerende førstepersons hovedperson

[Engangsgrill 16]

Metamorfose svikta fullstendig da den ble en Thure Erik Lund-pastisj. Anbefales... NOT!, for å imitere Nielsens stil. Både Lund og Jakkheln (Gudenes fall) har gjort mye bedre. Og hvis du ønsker en stilistisk avkledning av subkultur som blir populærkultur idet den tas til neste nivå, er Bjarne Melgaards A New Novel fortsatt det beste som er skrevet av en nordmann siden Askildsen la ned penna.

 

Jeg har lest to skuespill av Tom Stoppard, som noen av dere kanskje vet at skrev Shakespeare in Love (og fikk Oscar for det). Stoppard var en habil forfatter før han solgte sjela si til Hollyscrewed, og spesielt Arcadia er fullstendig fascinerende greier. Det andre skuespillet jeg leste, Rosenkrantz & Guilderstern Are Dead, er en merkelig spinn på Shakespeares Hamlet som faktisk ligger nærmere Becketts Waiting for Godot. Dette er ganske absurde greier der Beckett skrev eksistensiell litteratur, som understreker at man kan lese Shakespeare nesten slik man ønsker. Didi og Gogo blir til de notoriske Hamlet-konspiratørene, men det er ikke akkurat gjort med Becketts sans for grovkornet humor. Istedenfor blir R&G en duo du aldri kommer under huden på, men som er fullstendig opphengt i eksistensielle paradokser og like lite i stand til å ta kontroll over egne liv. Plottet er Hamlet-mat, med noen fiffige grep, men jeg vil ikke kalle dette verdt den timen det tok å lese. Oh well. Det beviser i det minste at Shakespeare inviterer til flere lesninger enn noen annen forfatter.

 

Til slutt har jeg lest Viktor Pelevins Tallene, et usedvanlig merkverdig innsyn i russisk kultur etter regimets fall. Masse deilige scener som tar for seg alt fra nyrikdom og nyalderreligion til homoseksualitet og popkulturell galskap. Likte den ikke like godt som The Sacred Book of the Werewolf, som ikke bare var en satire, men også fant en nerve hos meg som gjorde at jeg brydde meg. Tallene handler om en bankeier som har en tallnevrose, og karakterene han møter på sin vei mot å realisere favorittallet sitt. Det ender ikke akkurat godt, men han klarer seg en stund. Slik tar Pelevin opp sitt tradisjonelle tema tilfeldigheter som et mønster sett gjennom den østlige mystikkens linse og vår egen manglende evne til å se oss selv som vi egentlig er.

[Peru 6]

Shirley

 

 

'Nature is now at her evening prayers: she is kneeling before those red hills. I see her prostrate on the great steps of her altar, praying for a fair night for mariners at sea, for travellers in deserts, for lambs on moors, and unfledged birds in woods. Caroline, I see her! and I will tell you what she is like: she is like what Eve was when she and Adam stood alone on earth.'

'And that is not Milton's Eve, Shirley.'

'Milton's Eve! Milton's Eve! I repeat. No, by the pure Mother of God, she is not! Cary, we are alone: we may speak what we think. Milton was great; but was he good? His brain was right; how was his heart? He saw heaven: he looked down on hell. He saw Satan, and Sin his daughter, and Death their horrible offspring. Angels serried before him their battalions: the long lines of adamantine shields flashed back on his blind eyeballs the unutterable splendour of heaven. Devils gathered their legions in his sight: their dim, discrowned, and tarnished armies passed rank and file before him. Milton tried to see the first woman; but, Cary, he saw her not.'

'You are bold to say so, Shirley.'

'Not more bold than faithful. It was his cook that he saw; or it was Mrs. Gill, as I have seen her, making custards, in the heat of summer, in the cool dairy, with rose-trees and nasturtiums about the latticed window, preparing a cold collation for the rectors, - preserves, and 'dulcet creams' - puzzled 'what choice to choose for delicacy best; what order so contrived as not to mix tastes, not well-joined, inelegant; but bring taste after taste, upheld with kindliest change.''

'All very well too, Shirley.'

'I would beg to remind him that the first men of the earth were Titans, and that Eve was their mother: from her sprang Saturn, Hyperion, Oceanus; she bore Prometheus' ----

'Pagan that you are! what does that signify?'

'I say, there were giants on the earth in those days: giants that strove to scale heaven. The first woman's breast that heaved with life on this world yielded the daring which could contend with Omnipotence: the strength which could bear a thousand years of bondage, - the vitality which could feed that vulture death through uncounted ages, - the unexhausted life and uncorrupted excellence, sisters to immortality, which, after millenniums of crimes, struggles, and woes, could conceive and bring forth a Messiah. The first woman was heaven-born: vast was the heart whence gushed the well-spring of the blood of nations; and grand the undegenerate head where rested the consort-crown of creation.'

'She coveted an apple, and was cheated by a snake: but you have got such a hash of Scripture and mythology into your head that there is no making any sense of you. You have not yet told me what you saw kneeling on those hills.'

'I saw - I now see - a woman-Titan: her robe of blue air spreads to the outskirts of the heath, where yonder flock is grazing; a veil white as an avalanche sweeps from her head to her feet, and arabesques of lightning flame on its borders. Under her breast I see her zone, purple like that horizon: through its blush shines the star of evening. Her steady eyes I cannot picture; they are clear - they are deep as lakes - they are lifted and full of worship - they tremble with the softness of love and the lustre of prayer. Her forehead has the expanse of a cloud, and is paler than the early moon, risen long before dark gathers: she reclines her bosom on the ridge of Stilbro' Moor; her mighty hands are joined beneath it. So kneeling, face to face she speaks with God. That Eve is Jehovah's daughter, as Adam was His son.'

'She is very vague and visionary! Come, Shirley, we ought to go into church.'

'Caroline, I will not: I will stay out here with my mother Eve, in these days called Nature. I love her, undying, mighty being! Heaven may have faded from her brow when she fell in paradise; but all that is glorious on earth shines there still, She is taking me to her bosom, and showing me her heart.

 

[Engangsgrill 16]

Zeno's Conscience av Italo Svevo

 

Trieste-roman som har et rykte på seg for å være ganske seig. Det kan jeg bekrefte. Svevo tar opp viktige tema som forretningsdrift, ekteskap, sidesprang, psykoanalyse og røyking, sett gjennom øynene til den sjarmerende Zeno, hvis definerende personlighetstrekk virker å være vimsing. Resultatet er en blanding mellom manérkomedie og bevissthetsroman du føler med hele deg. Til tider tragisk, ofte morsom, og alltid relaterbar, følger vi Zeno gjennom sine beste år. Hans imponerende bedrifter inkluderer å fri til sin store kjærlighet, for å ende opp med tredjevalget blant søstrene hennes samme dag, å drive svogeren som er gift med den samme søsteren til selvmord gjennom å inngå i et forretningsfelleskap, og å gå til psykoanalytiker for å få hjelp til å slutte å røyke. Hvis dette høres en smule latterlig ut, forteller Zeno fortellingen sin med en patos som kunne vridd tårer ut av en stein. Den episodiske strukturen gjør romanen tunglest, men som alltid med stor litteratur tjener det en større sak (uten at jeg skal gå nærmere inn på det). Zeno er mer menneskelig enn de fleste. Ikke fordi han rommer alle tenkelige og utenkelige kvaliteter, men fordi han ikke forstår sine egne begrensninger. Svevo viser oss at man kan lære av sine feil, og at om man ikke gjør det er det greit det også.

[Engangsgrill 16]

Har krysset mitt spor, og er tilbake hos en forfatter jeg tidligere avskrev, nemlig Thomas Pynchon. Leser Bleeding Edge, og fyttehelvete for ei bok! Da jeg leste V for en haug med år siden avskrev jeg Pynchon på linje med DeLillo, men nå er jeg overbevist om at han er den største amerikanske forfatteren på denne siden av Melville. Bleeding Edge handler om Maxine, en litt annerledes privatetterforsker som roter seg bort i cyberforbrytelser som muligens har en tilknytning til terrorisme. Der jeg tidligere opplevde Pynchon som relativt uforståelig (i norsk oversettelse) leser dette som en drøm. Pynchon blander det konsise med det treffende, og alt fra beskrivelser til dialog ender ofte opp i fantastiske humoristiske slag. Bleeding Edge foregår rett etter millenium, noe som gir Pynchon muligheten til å være ironisk spekulativ og ikke så rent lite profetisk. Referansene hagler, og til min store fornøyelse har Pynchon denne gangen satt seg inn i spillkultur. Han kommer seg nesten unna med det også! Noen ganger halter referansene litt, men i det store og hele DREPER han TV-spillenes inntog i allmennkunnskapen. Dette er selvfølgelig usedvanlig festlig i og med at det kommer fra en gammel mann, og viser bare noe av det ekletisk fantastiske i opplevelsen. Vil ikke kalle dette litteratur en gang, da det er så suverent på alle plan at det nesten må føles som å være en av de første som leste Ulysses. Kryptiske akronymer og cybersleng glir ut i latterlige ordspill, fortellingen spretter veggimellom, og til tross for at dette er den sykeste litterære berg-og-dal-banen jeg har vært med på, føles det konsistent. Karakterene er komplekse, både i sin banalitet og sine geniale øyeblikk, og de interagerer til og med fantastisk. Har lest 300 sider nå, og blir ikke overrasket om boka plutselig tar fyr før jeg når slutten på rett før femhundre. Det ville være den minste overraskelsen Pynchon så langt har hatt å by på.

 

Kjøpte også den norske oversettelsen av Mason & Dixon til spottpris. Tror hodet mitt trenger å kjøles ned med et eller annet før jeg gir meg i kast med den. Forslag? Veldig lyst til å lese Edith Wharton. Noen erfaringer?

 

Til slutt kan jeg nevne at Marilynne Robinson snart slipper ny bok. Årets litterære begivenhet?

[Peru 6]

Edith Wharton står nær toppen på min book depository venteliste. Har lest fler bøker enn noen gang i år men sakket ned noe nå som jeg er på fagbokkjøret igjen, så det kan ta litt tid før jeg kommer dit, men snart. For meg blir første House of Mirth.

[Peru 6]

Ms. Marvel, første samling 'No Normal' - believe the hype! Korrekt poengtert av flere at det å lage en serie som mer eller mindre fungerer som en checklist over underrepresenterte samfunnsgrupper i heltetegneserier (kvinnelig, tenåring, muslim, mørkhudet) er nærmest umulig: I beste fall åpner den opp for andre skapere som vil lage gode serier -- som "første" ditt og "første" datt blir den aldri noe annet enn "viktig" og fokuset på å representere de forskjellige sidene korrekt vil uunngåelig stå i veien for det å rett og slett lage en god historie. Feil! Medrivende, stillferdig morsom og skarp, sensasjonelt godt tegnet. Utrolig nok en vellykket balansegang som bare blir lettlest, fornøyelig, 'sann'. Både komisk og dramatisk stort potensiale i møte med andre helter og hele det infløkte marvel-universet i fremtiden. Det blir absurd bra om ti år eller noe når vi får vår første Ms. Marvel-film. Mulig at hun dukker opp i gjesterolle i noen av filmene de neste fem årene. Tegneserien selger som hakka møkk.

[Engangsgrill 16]

Heh. Lost Girls da? Enda ikke sikker på hva jeg synes om den. Etter den verste fanboytiden er jeg litt mer ambivalent til godeste Moore.

 

Leser Eca de Queiros, som mange regner som den største portugisiske romanforfatteren. The Maias. Anbefales for de som tåler 1800-tallsromaner. Varm ironi kjennetegner dette incest-dramaet. Uheldigvis er typografien ganske dårlig i min utgave, men til gjengjeld virker oversettelsen veldig solid.

[Peru 6]

Ikke lest Lost Girls, desverre. Vurderer å sjekke ut radarparet (og glimrende All-Star Superman-skapere) Morrison / Quitelys nye "Pax Americana" som skaper hysteri i enkelte miljøer denne uken, men med min manglende tegneseriekunnskap er jeg redd det blir for meta-tungt. Folk fabler om at man bør lese den baklengs og sånn, lover ikke så godt, er det noe jeg har likt med disse før er det elegant enkelhet. Quitely har jo en viss strek så kjøper nok uansett.

[Engangsgrill 16]

Ikke så inne i tegneserier lenger, men så at Chris Ware gjorde en forside for The New Yorker. Har Building Stories, men bare bladd i den foreløpig. Virker veldig ugjennomtrengelig med sine mange trykksaker, men både Lint og Jimmy Corrigan var øverste hylle. Skulle ønske jeg hadde noen av de mer obskure ACME-bindene.

 

Mista litt lysten etter at jeg prøvde meg på Preacher. Sliter med å forstå greia med både den og The Boys.

[Engangsgrill 16]

Fikk lyst på en pause fra 1800-tallsmursteiner, så nå leser jeg første Takeshi Kovacs-bok av Richard K. Morgan. Heter Altered Carbon, og er en ganske fiffig SF-greie hvor verdensrommet har blitt kolonialisert, og lagringsteknologien har nådd menneskestadiet. Liker den vemodige stemmen til Kovacs, og den generelle pessimismen. Ganske forutsigbart, dog, med en del sjangerklisjeer. Var redd for at religionsdritinga ville ta overhånd etter noen sider som var overfall på åpen gate, men har roa seg betraktelig ned. På side 150, sånn ca. Gir oppdateringer hvis det dukker opp noe veldig overraskende underveis, men dette virker ålreit. Savna SF siden jeg la fra meg Consider Phlebas, så fint å finne noe bra nå.

 

Noen andre småtrashye anbefalinger innenfor sjangeren?

[Peru 6]

http://www.boston.com/sports/football/patriots/2015/01/06/control-the-boners-with-gronk-erotica-author-lacey-noonan/07sygY60JtQyY66I5IcvSM/story.html#comments

[Engangsgrill 16]

Har ikke lest så mye som jeg ønsker i det siste, men noe har det blitt.

 

Omon Ra av Victor Pelevin var ganske vrang, men til tider festlig. Deler av boka er uforståelig, men på sitt satirisk beste sparker den hardt og presist. Har ikke lest sååå mye russisk samtidslitteratur, men dette er bra greier. Minner ganske mye om Bulgakov, men litt mer konsist. Ikke en av hans beste, dog.

 

Jeg er en katt av Natsume Sotseki er derimot noe av det beste jeg har lest. Humor på høyt plan.

[Engangsgrill 16]

Enda en russer!

 

Oblomov av Ivan Goncharev. Har lest sånn ca. 150 sider nå (av 600!), og dette er jaggu saker! Dessverre, får jeg vel legge til. Oblomov handler om det siste gjenlevende medlemmet i en russisk adelsfamile som også økonomisk har sett bedre dager. Protagonisten og arvingen Ivan har flyttet til Petersburg, og levnet familiegodset til å seile sin egen sjø. Det eneste minnet han har fra de gode gamle dagene er en gammel tjener som er uærlig og lat, og Oblomov bruker dagene på å ligge i senga, spise og klage på forstyrrelser av ymse art. Boka begynner med at Oblomov og tjeneren får beskjed om å flytte. Dette er vanskelig for Oblomov å svelge siden han er slik en forfinet sjel at han verken ønsker eller er i stand til å takle den minste motstand eller bekymring. Det blir ikke bedre når han får brev fra han som forvalter familiegården som informerer at alle serfene har stukket av. Hva skal Oblomov gjøre? Ingenting! Stadige avbrytelser i form av venner som vil ha han med på sosiale tilstelninger gjør det ganske umulig å konsentrere seg om å gjøre det Oblomov alltid har gjort: Å sove bort problemene.

 

Boka er ustyrtelig morsom fordi den tar en mennesketype jeg tilfeldigvis har litt for mye til felles med på kornet. Oblomov er handlingslammet, rabulerende og føler seg bedre enn alle andre. En gang var det kanskje håp for ham, men den tiden virker å være et vagt minne. Det finnes ingen medisinsk diagnose (Oblomovisme er/var et begrep i Russland), men tilstanden hans er universell. Likevel er det enkelt å lese boka som en kommentar på hvordan den russiske overklassen før revolusjonen utnyttet serfene sine på bakgrunn av at de knapt var menneskelige, og slik dyrket en livsstil som også gikk ut over dem selv. Bokas morsomste scene så langt er når tjenerslyngelen til Oblomov kommer i skade for å si at det ikke er så vanskelig å flytte på seg: Andre gjør det jo hele tiden. Oblomov blir blodig fornærmet (Sammenligner du MEG med andre folk?!), og begynner å rabulere til han selv ikke lenger vet hva han sier, mens den (tross alt) lojale tjeneren gråter sine modige tårer uten at han heller forstår noe som helst. Men herren er jo sint, så noe må han ha gjort galt.

 

Oversettelsen jeg leser virker bra. Everyman's Library-utgaven.

[Engangsgrill 16]

Dytta 350 nå, og ting utvikler seg stadig. Første del handlet stort sett om desillusjonert sutring på egne vegne, mens Oblomov nå har blitt en kjærlighetsroman. Dette er selvfølgelig ikke særlig overraskende i seg selv. Veldig mange 1800-tallsromaner har et ganske generisk hvordan skal han/hun finne sin make-plott, en slags videreføring av Austens forviklingsromaner, og dette sjangertrekket har i stor grad bestått i populærfortellinger. Goncharev viser seg fullt på høyde med mestere som Tolstoj, Elliot og James det han vever sin naivromantikk på en måte som gjør det vanskelig å skille mellom forfatter og karakter. Den autorale stemmen står sterkt, og virker nesten like romantisk som Oblomov, dog med en viss varm ironi. Relasjonen mellom Oblomov og hans utvalgte Olga idealiserer uten tvil en bestemt kvinnetype, men Olga framstår likevel som sterk, praktisk og selvstendig. Til tross for sine manglende dårlige sider som får henne til å framstå nesten drømmeaktig, ligger det mye visdom i både hennes og Oblomovs tilnærming til verden. Som typer utfyller de hverandre i en slik grad at boken minner om en refleksjon over kjønnsrollemønster.

 

Så langt ligger dette an til å bli en av mine beste leseopplevelser. Har lest en del bra det siste året, men dette er første gang på lenge en roman har oppfordret meg til selvrefleksjon.

[Sir 3]

Har fått begynt på hjemmeleksa jeg fikk av Engangsgrill . Takk for anbefalingene! Har altså lest Disgrace av Coetzee. Liker premisset. Veldig enkelt. Ikke anstrengt, nei. Liker veldig godt de abstrakte bildene forfatteren skaper. Sammenligningen mellom menneske og hund. Problemstillingene som presenteres. Forholdet mellom de hvite og de svarte. Seksualitet. Menneske og natur. Hvordan skal vi liksom tolke disse karakterene? Er dattera hans dobbelmoralsk og naiv, eller forstår hun på en måte mer enn David? Det er slik som dette god litteratur skal være. Presenterende, med mål om å få leseren til å tenke selv.

 

Nå går jeg løs på Houellebecq også er det Netherland etterpå. Virker som de holder mål disse anbefalingene her!

[Engangsgrill 16]

Oblomov har sviktet meg gjennom å falle tilbake til apati. Har enda ikke kommet meg helt etter skuffelsen, så lenge har jeg ikke rørt en bok. Uansett måtte det ta slutt, og de siste kveldene har jeg lest The Futurological Congress av Stanislaw Lem. Forfatteren av Solyaris må regnes som sci-fi-mester uten likemann, og hvis du liker metafysiske spekulasjoner er framtidskongressen svært akseptabel. Ivan Ilych jobber som futurolog. Det vil si at han er en akademiker som jobber med framtidens potensielle problemer. I begynnelsen av boka er han og kolleger samlet på et luksushotell i mellom-Amerika, men ting ender ikke særlig godt idet en revolusjon får bein å gå på. Resten av boka omhandler hallusinasjoner Ivan opplever. Spørsmålet blir om noe av dette er ekte.

 

Romanen viser Lem på sitt mest humoristiske, men har samtidig elementer av skrekk og pessimisme. Etter hvert er det vel mye etymologi ute og går, men det er også ganske sjarmerende.

 

Så hva skal man lese nå? Har bladd litt i Kindle-biblioteket, men ingenting virker umiddelbart appellerende. Kanskje ta en titt i bokhylla. Noe som frister må jeg vel ha anskaffet i løpet av årene.

 

Kult at du likte Disgrace, Sir. Fortell meg hva du synes om Houellebecq.

[Peru 6]

Begynte du på Wharton?