Hva leste du ista

[Engangsgrill 16]

Har kost meg med diktene til Simon Armitage. Han er veldig morsom.

[Billy Behranu 3]

RIP Stig Sæterbakken. Døde han for egen hånd?

 

Ikke fan selv, men anerkjenner at han hadde et prosjekt. Et bedre prosjekt enn de fleste andre forfattere i norge.

[Zann 8]

http://vertigomannen.blogspot.com/2012/01/farval-stig.html

http://hd.se/kultur/2012/01/25/helvetes-jaevla-dritt/?from=rss

 

Alt tyder på at dette er en tragisk historie, ja.

 

Har fremdeles bare lest Islay-essayet hans i Vinduet. Nå må jeg utsette lesingen litt til, for å unngå den verste ambulance chaser-følelsen.

[Billy Behranu 3]

Tragisk.

[Houseman 5]

http://klassekampen....36/article/item

Han hadde et prosjekt, ja. Det jeg har lest av ham er ujevnt, men minneverdig på det beste og essayene hans er visstnok gode, dessuten huskes han av mange som en inspirerende foreleser på litteraturstudiet i Bø. Besøket er vel den beste romanen jeg har lest av ham, iskald og god.

 

http://www.kunstloftet.no/index02.php?filnavn=artikler10/oktobertekst/191010_SS_om_tobakken.php

 

@erlendloe:

Stig Sæterbakken holdt en flott tale om indre mørke på Cappelen Damms julefest. Den står i et annet lys nå. Stakkars' date=' stakkars Stig.[/quote']

[Jarmusch 3]

Leser Andre Bjerkes "Døde menn går i land", ein utmerket roman som skildrer konrasten mellom psykologi og paranormal aktivitet på ein brillaint måte. Bjerke ironiserer like mykje rundt spøkelser, som han tar dei seriøst og blander kosekrim med psykologi og eit godt grøss på ein veldig god måte. Uenigheten rundt dei to overnevte enva blir skildra gjennom seks vidt forskjelige, samt veldig fyldige karakterer. Skriver utdypning om Bjerke, og dette er ei av dei to bøkene eg har valgt å lese og skrive om, så kjem meir til denne.

[Billy Behranu 3]

Seven days in the art world. Syv kapitler, et om auksjoner, et om biennaler, et om gallerier, et om kunstskoler osv osv. Sosiolog som har "infiltrert miljøet", basert på hundrevis av "kvalitative" intervjuer. Akkurat den boka som kan forventes. Alt handler om penger, status, posisjon, den gamle regla. Underholdende dog. Føkk kunst liksom. Ingen som maler bra lenger anyway. Bortsett fra Daniel Richter.

[morty 8]

Ferdig med Buñuels My Last Sigh

 

Har sjeldent ledd så mye. "Age is something that doesn't matter, unless you are a cheese."

[CypheroN 10]

1984. Skremmende. Bra.

[Palermo 0]

Sennepslegionen av Morten Jørgensen

[Engangsgrill 16]

Bra?

[Billy Behranu 3]

Hva er det? Sennep?

[awf 0]

Lest en del siden jeg kom hjem.

 

Siste var Canterbury Fortellingene. I utdrag og på norsk vel og merke. Tipper ganske mye har gått tapt i oversettelsen. Mulig jeg kommer tilbake til en engelsk og mer autentisk versjon senere.

 

Liker godt hvordan Chaucer velger å bruke et tverrsnitt av dagens samfunn som fortellere. Alt fra ridder til sogneprest. Alle innslag med moralske og humoristiske undertoner. Bra saker.

 

On a side note! Hver gang jeg leser en litt eldre bok blir det referert til Homer, Ovid, Dante og Vergil. Uten at jeg vet noe som helst er det vel rimelig å anta at de har hatt stor innflytelse på litteraturen som vi kjenner den i dag. Og opp igjennom for den saks skyld. Hva er essensielt, om noe, Billy Boi og Grill ?

(Odysseen er lest)

[Frenzy 5]

Jeg angrer ikke på at jeg las Odysseen, Aeniden (Virgil) og Den Gudommelige Komedie (Dante). Men det er jo de tre store. (PS de er alle en del av samme tradisjon og spiller på hverandre, så sånn sett er det jo litt kult å lese de side om side)

[Billy Behranu 3]

Jeg angrer.

[awf 0]

Abonnerer på "verdensbiblioteket" så mye av det dukker opp i postkassen. De blir lest uansett. Tenkte mest i forhold til prioriteringer.

[Tristano 0]

Ok, jeg leste ut White Noise for ikke lenge sia og jeg trenger å lette på lokket. Jeg kjenner disse karakterene. I hvert fall Heinrich. All den vidstrekkende faktadroppinga hans som ikke går dypere enn til knærne er skummelt gjenkjennelig. Hvor mange har jeg ikke møtt som får all fakta fra internett, men som aldri bearbeider den? Portrettet Delillo tegner opp er et jeg kan kjenne meg igjen i, selv om jeg ikke deler brekningsfølelsen han framkaller i beskrivelsene av supermarkedet.

 

Er likevel litt delt. Noen ganger er han en brilliant forteller, som hvordan han introduserer Gladney-familien og forholdet de har til hverandre uten å gjøre det eksplisitt, beskrivelsen av det nesten fatale flykræsjet (et ord gjør hele situasjonen kontrollerbar) eller alle samtalene med Murray. Andre ganger får jeg han opp i halsen, spesielt mot slutten hvor all oppramsingen begynner å gå meg på nervene. Det blir litt i overkant didaktisk til tider hvor han smører på med klisjeene om hvor fremmedgjørende suburbia og det moderne liv er, synes dere ikke?. Dessuten er jeg ikke helt overbevist over ideen om at barna i boka har større ansvarsbevissthet enn de voksne. At de har bedre muligheter til å takle overvekten av informasjon. Bare se på Heinrichs overveldende "ikke-kunnskap" eller hvor lett jentene blir overbevist om at de har symptomer på utslippet fra "The Airborne Toxic Event". Han smører også litt tykt på med hvor pur Wilder er siden han ikke kan snakke og at han er for ung til å ta inn informasjonsflommen ordentlig. Kanskje det største aberet med boka, jeg vet ikke. Likevel er det kanskje bedre å si at Delillo poengterer at mennesket blir forandret av all den motsigende informasjonen vi omgir oss med. Livet har alltid vært formet av løgner, men nå kan vi se strengene og vi aksepterer det likevel. Bildet av låven er jo mer tiltalende enn selve låven eller hva?

 

Fikk lyst til å lese den en gang til. Litt polarisert ennå, men jeg heller mot liker for øyeblikket. Studier av hvordan menneskene blir formet av mediene de omgir seg med er et tema jeg aldri går lei av. Mye interessante tanker Delillo kommer med, selv om jeg ikke alltid ser øye til øye med beskrivelsene og utførelsen hans.

 

Også har jeg lest Salamanderkrigen av Karel Capek. Artig sci-fi allegorie hvor menneskene oppdrar en rase menneskelignende salamandre til å arbeide for dem, som tilslutt ender i katastrofe. Capek treffer ikke alltid blink (spesielt parodien hans av datidens Hollywood-filmstjerner er ganske grunn) men det er mye gull her. Episoden hvor flere salamandrene blir hengt fordi de angivelig skal ha voldtatt en kvinne, selv om det er fysisk umulig for dem å gjøre slikt er et bra eksempel. Han har en komisk knapphet og underspilt frekkhet i språket jeg faller veldig for. Det fanger det absurde med situasjonen ganske bra. Et annet godt eksempel på dette er de nøyaktige og klare reportasjene av salamandre som ødelegger landmassene så de kan utvide det undersjøiske kongeriket deres. Morsomt.

 

Har forresten noen lest Malcolm Lowrys Under The Volcano? Noen meninger der? Bill? Engangsgrill? Burde egentlig ikke kjøpe flere bøker nå (har arva et helt bibliotek), men har lenge hatt lyst til å lese Lowry. Store forventninger der.

[feskinger 0]

Høres spennende ut denne White Noise, kanskje noe for sommerferien. Jeg leste Kartet og Terrenget, og mener oppriktig at den burde stå på pensum i studiet jeg nå fullfører, kunsthistorie. Jeg mener også, helt oppriktig at Houellebecqe er den beste konseptkunstneren. Eller, det er nesten en ny sjanger av kunst, verk som inngår i en fiktiv kontekst på en utrolig spennende måte. Tenker feks. på maleriet i Rocknrolla, det er utrolig kraftfylt i lys av filmen, men oppnår også en egen kunstverdi i lys av seg selv.

 

Du går ikke rundt og tenker, det verket skulle jeg likt å sett i levende live, det bare er jævlig kult som det er.

[paah 4]

The Killer Inside Me av Jim Thompson.

Første setning (for oss som synes sånt er interessant): I'd finished my pie and was having a second cup

of coffee when I saw him

 

Handlingen er lagt til et lite lokalsamfunn i Texas. Vi følger en deputy sheriff som blant innbyggerne blir oppfattet som en vennlig, litt kjedelig mann. Bak fasaden gjemmer det seg dog en seksuelt pervers, psykopatisk morder. Lettlest og underholdende førstepersonsberetning om et kriminelt forstyrret sinn. Kaldt og kompromissløst fortalt. Ikke et voldsomt imponerende eller spennende språk, men det folkelige preget passer fint med fortellerstilen. Anbelefales særlig til dem som har en forkjærlighet for små, amerikanske lokalsamfunn, kaffe og pai.

 

Har ikke skrevet i denne tråden på evigheter, så jeg kan kort nevne noen av de andre bøkene jeg har lest i det siste:

Postkontoret av Charles Bukowski. Teit av meg å lese den på norsk.

De Skrekkelige Barna av Jean Cocteau. Et lite mesterverk

The Orchard Keeper av Cormac McCarthy. Bærer preg av å være en debutroman, men et must for fans. Flotte skildringer av natur og falleferdige drikkebuler.

[Angeleno 0]

Nå spør jeg forumets litterater om de ikke kan gi noen anbefalinger som kjører intertekstualiteten fullt ut, litteratur av typen som inspirerte de poststrukturalistiske gutta, eller lot seg inspirere av dem, som er helt meta ikke bare som et formalistisk verktøy, men som selve fundamentet. Tenk fiktive bibliografier, sofistikert meta... dere skjønner tegningen. Det er lov å tenke litt utenfor boksen, har vært borte i ett og annet som kan knyttes opp mot dette.

[Billy Behranu 3]

Lost in the funhouse

[Angeleno 0]

Et perfekt tips, om jeg skal dømme ut fra tittelhistorien. Ganske clever, Barth! Ser at han nevnes som en stor inspirasjonskilde for Foster Wallace, kanskje ikke overraskende. Skal lese mer. Tror også At Swim-Two-Birds av Flann O'Brien kan passe godt inn i definisjonen av det jeg er ute etter.

[dodraugen 1]

Noen som har vært borti Andrei Platonov? Kom over dette intervjuet med en engelskoversetter av noen av bøkene hans, pirrer interessen. The Foundation Pit havner ihvertfall høyt oppe på ønskelista.

[Kiddo 0]

Fuglane av Tarjei Vessas. Ta to eller tre stk. enkle, profane setninger og plasser de under hverandre, i rask, enkel rekkefølge. I sammenstøtet blir det tordenvær. Hva er det som skjer i disse linjene? Jeg tror dette: en montasje, merkelig sildrende i sin bråhet, klar til å splintre orda som ligger der på arket like klare og minst like formelige som nyhogde tømmerstokker i en skog, som utvider, nei innbefatter, disse symbolske tegna på et papir fra en skog, si to eller tre enkle setninger, med et liv de er unndratt men som bare de kan finne. 2 + 2 blir ikke fire men torever, for å bruke Tarjeis nynorsk. Det blir torden, en usagte fornemmelsers torden, som faktisk blir sagt, skrevet, der to setninger etter hverandre ikke danner en tredje mening men noe som ligner et fugleskrik, som i skriket får klare ord og setninger til å miste sin klarhet men samtidig fornyer-forsterker klarheten. Og dette uten meta, sofistikert eller tommerhuggersk, Angeleno, ikke bortpå dette med dine intertekstuelle fingre! Rett på sak i betydninga flate steiner er til å sitte på.

 

Blir å lese mer i sommer. Denne godeste Papi anbefalte meg Don Delillos Point Omega, det blir nok neste.

[Engangsgrill 16]

Nå spør jeg forumets litterater om de ikke kan gi noen anbefalinger som kjører intertekstualiteten fullt ut, litteratur av typen som inspirerte de poststrukturalistiske gutta, eller lot seg inspirere av dem, som er helt meta ikke bare som et formalistisk verktøy, men som selve fundamentet. Tenk fiktive bibliografier, sofistikert meta... dere skjønner tegningen. Det er lov å tenke litt utenfor boksen, har vært borte i ett og annet som kan knyttes opp mot dette.

Virginia Woolfs Orlando.