Hva leste du ista

[Engangsgrill 16]

Thomas Bernhard - The Voice Imitator

Gjennom 104 historier som alle dekker under én side, snor Thomas Bernhard historier om mord, selvmord, karakterdrap og ulykker der de fleste kunne tjent som utgangspunkt for en hel roman. Han plasserer seg i bakgrunnen, lar historiene tale for seg selv med setninger som vrir og vender og utsetter seg selv, før han avslutter med dødelig lakonisk sarkasme. De fleste setningene er underverk i komisk eleganse, og formatet passer Bernhard overraskende godt. Dette er ikke endeløse monologer i mani, men en slags makaber journalistikk som tjener Bernhards prosjekt samtidig som det viser en helt ny side ved det. Å lese The Voice Imitator var litt som å oppdage Bernhard på nytt, eller i det minste nye sider ved ham. De korte tekstene får deg til å virkelig legge merke til Bernhard som stilist, og setningene, som virker å vokse innenifra idet de bygges opp og rives ned, gir deg følelsen av at du leser litterære storverk under bygging.

 

I andre nyheter stakk Feskinger av med A Dance with Dragons, så jeg står stille et sted på 300-tallet.

[Norsk Kiwi 0]

Ikke mye tid til lesing for tiden med to små som trenger mye oppmerksomhet. Men litt blir det dog:

 

Don DeLillo - Falling Man Hmm, hva ver det denne handlet om? Kan ikke ha gjort særlig inntrykk

John Banville - The Sea Er ikke særlig fan av språk som bruker uhorvelig mange ord for å beskrive en liten ting. Blir for omstendelig. Tok seg opp mot slutten, så endte opp som en grei bok

Richard Russo - Mohawk Ikke blant Russos beste, men stadfester han som en av mine favorittforfattere. Hvis vi har bokstafett, så kommer jeg til å anbefale en av Russos bøker (ikke at jeg har tid til slikt).

Ian McEwan - Atonement Fabelaktig. En av de beste bøkene jeg har lest på en stund. Elsker språket.

Selv om jeg vet det går på ræva, så håpet jeg i det lengste at det skulle gå bra. Selv med denne kunnskapen så er slutten et skikkelig suckerpunch

 

[CypheroN 10]

Kafka update: Lest ferdig Metamorfosen og 1/3 inn i Slottet. Førstnevnte var ufattelig bra, klarte ikke legge fra meg, mens Slottet virker hittil som en litt svakere utgave av Prosessen, men likevel bra.

[Angeleno 0]

Leser The Savage Detectives av Roberto Bolaño.

Ble du ferdig? Har snust på The Savage Detectives og Bolaño generelt ganske lenge.

[Badering 2]

Bra bok. Les den!

[herr_kalkun 9]

«Hun hadde først stått framfor oss kledd i svart og ettersom hun snakket, dro hun av seg kjole på kjole fra rødt til gult til grønt til hvitt. Samtidig som hun fortalte om tiden de hadde fått sammen. Om alt hun hadde trodd skulle skje. Om alt hun visste ikke lenger ville skje. Om sin uendelige kjærlighet. Ingen kunne på forhånd ha gjettet at hun gikk kledd i fem kjoler utenpå hverandre. Presten og vi andre sto rundt henne og så på fargene som virvlet framfor oss. Helt til hun med ett foldet hendene og knelte i hvit linkjole. «Dette er alt,» sa hun.»

 

 

Utdrag fra Ari Behns nye bok "Talent for lykke".

LINKY LINK

 

 

[Kubrick 0]

En vakker dag håper jeg han skriver et filmmanus med Aune Sand som regissør. Tror kanskje det er det som skal til for at Norge tar steget opp som en ledende filmnasjon.

[Angeleno 0]

Long shot, men er det noen som har lest denne og kan gå god? http://www.guardian.co.uk/books/2008/aug/02/philosophy.roundupreviews

 

Eventuelt noe av Hannah Arendt. Grillen, kanskje?

[Engangsgrill 16]

Beklager. Har Eichmann in Jerusalem liggende på Kindlen, men ikke kommet til den enda. Skal si fra når jeg har lest den.

 

Leste akkurat The Children's Book av A.S. Byatt, som tok seg kraftig opp etter en treig start. Imponerende research dekker over dusinsetninger i dette tilfellet, og jeg vil si at boken gir et rikt innblikk i de kulturelle strømningene i England ved århundreskiftet. Karaktergalleriet er også skremmende rikt. Nesten Krig og fred-klasse.

 

Nå leser jeg Chinua Achebes The Education of a British-Protected Child, som er en samling essays som tar for seg nigeriansk politikk gjennom Achebes sjeldent våkne gjenerindringer av hvordan det var å vokse opp i Nigeria. Anbefales!

[Badering 2]

Leser Fuglane av Vesaas. Veldig bra driv i den. Liker'n, har en nerve når mattis går og funderer.

 

Leser også Arild Asnes, 1970. Det er artig å lese så tidlig Solstad, man ser liksom de gamle trekkene, samtidig som kanskje formuleringene virker litt yngre og livfulle kanskje? Syntes også han har en masse skarpe observasjoner, mye han tar på kornet syntes jeg. Solstad om ambivalens = bra! Hjelper kanskje også litt at han skriver om en litt yngre fyr enn de nyere bøkene, pour moi that is.

[Angeleno 0]

Hva leser man av Joan Didion?

[Engangsgrill 16]

Synes egentlig hele We Tell Ourselves Stories in Order to Live er fin. Litt ujevn, men all ikkefiksjonen hennes har partier som stikker seg ut. Så har du jo The Year of Magical Thinking og den nye som jeg ikke har lest enda, Blue Nights, som skal være ganske bra. Har ikke lest noe fiksjon av henne, men Play It as It Lays er vel klassikeren der.

[Engangsgrill 16]

Carried Away av Alice Munro. Noveller i utvalg, samlet av Everyman's Library. Munro behandler relasjoner med en varhet det står respekt av, beveger seg mellom fortellinger og karakterer, generasjoner og avstander, tro og tvil, menneskelighet og umenneskelighet, på sitt nøysomme vis. Språket er enkelt, nesten spartansk, men rommer bunner på bunner av eksistensiell frykt, svart humor og dysfunksjonell empati. Ofte springer fortellingene ut av ingenting, baller på seg som kramme snøballer, før de smelter bort ved første flaue maivindpust. Det er noe håpløst over disse novellene, noe utviskelig og likesælt i de distanserte observasjonene som aldri helt slipper deg under huden på noen. Jeg finner dem ikke særlig håndgripelig. Den beste novellen, The Bear Came Over The Mountain, kommer til sist; forteller om et ektepar der konen begynner å glemme, institusjonaliseres, og trekkes mot en annen pasient i en slik grad at hun glemmer ektemannen. Novellen fortelles fra ektemannens perspektiv, og fanger den sårheten som ligger i å elske, men ikke bli elsket tilbake, i å gjenkjenne, men ikke bli gjenkjent, i å føle eiesyke, men ikke kunne eie. Den er virkelig sjelden i hvordan den dissekerer kjønnsroller, hvordan tiden utpensles over et lerret av følelser (jeg vet ikke om det finnes noen bedre måte å forklare det på) og menneskene som befolker den defineres av alt annet enn seg selv. Vi lever ikke livene våre i like stor grad som andre lever dem, vi er oss selv, like og ulike, men utløpet defineres av krefter som ikke lar seg kontrollere. Vi kan bare flyte på elva som før eller siden renner ut i Styx.

 

Munros stilisme klarer å vekke disse følelsene uten at de blir påtvingende. Hun skriver for ettertanke, ikke tilfredsstillelse. For henne er offer og kompromisser bittersøte, de rollene vi lever en del av et guddommelig spill vi ikke kan kontrollere, som bare defineres av én ting: tilfeldigheter. Dette er også svakheten hennes. I den siste novellen slutter fortellingen med at konen igjen vil ha ektemannen, en ironi som utfyller fortellingen og får den til å greine seg, men samtidig, når du lærer deg å foregripe Munros stil, blir forutsigbar, nesten klein. Det er som at Munro forteller deg "Ja, livet er faktisk slik." for så å fortelle deg det samme igjen, akkurat like gravalvorlig. Illusjonen brytes, fortellingen ramler sammen, og boka er slutt.

 

Har tidligere lest Too Much Happiness av Munro, og kronologisk synes jeg at hun bare blir bedre. Gi henne en sjanse.

[Speik 1]

The Great Gatsby.

 

Skal ikke legge skjul på at det var enorme forventninger som gjorde det, men føler meg småskuffet. Rent formmessig er jo Fitzgerald helt fantastisk. Språket har en edge, en knapphet, det treffer alltid helt riktig. Festene hos Gatsby er nydelig levendegjort: hver eneste scene, konversasjon, bevegelse er interessant og føles viktig. Men det er vel ingen som tviler på det rent håndtverksmessige her. Jay Gatsby er en veldig interessant karakter, jeg elsker mysteriet som omringer ham, men jeg opplevde likevel store deler av boken som litt stillestående. Dette til tross for enkelt-øyeblikk med en nesten magisk kraft. Når det løsnet mot slutten av boka ble det likevel en page-turner.

 

Ellers er det gjenlesning av Norwegian Wood på gang, en all-time favoritt, og enda mer fornøyelig når jeg er med på Gatsby-referansene til Murakami.

[Angeleno 0]

Novellen The Bible av Marguerite Duras. Duras legger alltid mye mellom linjene og i språket uten å være påtatt mystisk eller med streben mot å være underfundig, og i det oppstår det en form for hverdagspoesi, eventuelt en hverdagslig poesi som sender tankene mot Éric Rohmer. Bortsett fra at dette kanskje har en mer åpenbart flytende, svevende kvalitet ved seg. Dette kunne gjerne ha vært en Rohmer-kortfilm bare med voiceoveren som eneste lydspor. Det er uansett en slags understated vemodighet her Duras fanger veldig uanstrengt og imponerende med få ord, men som også sameksisterer med teksten som en veldig åpen, tilgjengelig tekst det er lett å legge mye inn i selv. Foretrekker kanskje den essayistiske stilen i Hiroshima, mon amour, men så er det da uansett i et vidt forskjellig format. Noen som kan anbefale noe av Duras som strekker seg mer i den retningen?

[Mal'akh 0]

Murakamis After Dark var en rar bok. I den norske oversettelsen var det fire grove syntaktiske feil som både var irriterende og ødeleggende (Pax forlag). Boken var bare på 165 sider, så ganske høy feilfrekvens! Var den type feil man rødmer av, som "han var aldri hjemme kveldene om lengre". (Rødmer fordi det er feil jeg gjør selv når jeg er slurvete).

[Houseman 5]

Murakami på norsk er generelt dårlige oversettelser. Les de engelske i stedet.

 

Imot naturen

Tror jeg er enig med dem som mener at dette ikke er blant Espedals beste og at han fikk Brageprisen mer for forfatterskapet som helhet enn for denne boka, men jeg ser jo at han har noe som er sterke saker når han slår til. Det bl.a. veldig fine kjærlighetsbeskrivelser og jeg liker hvordan han bruker frampen for å gi sterke følelser i øyeblikket en dramatisk undertone av at ting går mot slutten ("hun jeg to år senere skulle miste" osv.). Får sjekke ut Imot kunsten og Gå (eller Kunsten å leve et vilt og poetisk liv) snarest.

Romanen min ble antatt og vant en pris; jeg reiste til Oslo for å ta imot pengene, og fra en telefonautomat ved Nationaltheateret ringte jeg til Agnete for å fortelle henne at vi ikke lenger var fattige, og så fortalte hun at hun var gravid. I løpet av et øyeblikk hadde jeg alt, penger, kjæreste, et barn. Jeg ble stående ved telefonautomaten midt i Oslo og kjente hvordan byen forsvant; jeg ble løftet opp og lettet fra bakken og svevde i løse luften, over hovedstaden, over hustakene og Oslofjorden, over vannene og skogene, fjellene og viddene, dalene og elvene, før jeg mistet høyde og landet på Danmarksplass i Bergen.

 

Nekromantikeren

En dialogroman fortalt som en terapeutisk samtale mellom en psykiater og en ukjent pasient, som det går lang tid før vi får vite hvem er. Dialogroman er en ny sjanger for meg, men jeg synes teksten får en egen dynamikk av å være en ren transkripsjon av et møte hos en psykiater, hvor samtalen utvikler seg til en dragkamp mellom terapeut og pasient. Friskt, originalt og ganske forstyrrende, får sjekke ut de to tidligere bøkene i trilogien hans også (Skambæreren og Ventemesteren).

 

Xeroxdager

Nok en samtidsroman fra nyheter-hylla på biblioteket, om en kopieringsjente som er fornøyd med sitt tause og nøkterne liv, inntil sveisersamboeren hennes begynner å studere, får nye venner og avstanden mellom dem øker. En liten, korthugd og skeiv roman av en debutant fra Forfatterstudiet i Bø, men sjarmerende.

Hvis man kopierer seg selv mange nok ganger, så øker man sjansene for å forsvinne. Dette forstår ikke Ove. Han forstår ikke at det fungerer på den måten. Han forstår at Sara og venninnene hennes kan ha glede av scrapbooking og dansing, men han forstår ikke behovet for å kopiere, for å se selvet smuldre opp og bli tørt fargepulver. For å henge resultatet på veggen.

[Fubarino 4]

Har tidligere lest Too Much Happiness av Munro, og kronologisk synes jeg at hun bare blir bedre. Gi henne en sjanse.

Jeg har en novellesamling, litt usikker på hvilken. Har lenge vurdert å starte på den. Lysten øker i omfang nå.

[Mal'akh 0]

Murakami på norsk er generelt dårlige oversettelser. Les de engelske i stedet.

Takk, skal ta det til etterretning. Har du tips om hvor man bør gå videre? Kafka on the Shore kanskje?

[Norsk Kiwi 0]

Jepp, Kafka on the Shore er en god fortsettelse. I min mening er After Dark Murakamis svakeste roman, så alt er opptur for deg nå.

[marlowe 0]

Likar godt The Wild Sheep Chase og Dance, Dance, Dance, så desse er det også viktig å få med seg. Dei er vel delar av ein trilogi (eller to?), men Murakami har visst uttalt at han var så misfornøgd med den eine boka at han ikkje vil utgi den i utanlandsk oversetjing. Uasett har det ingenting å seie, dei er så merkelege at dei fint kan lesast for seg sjølve.

[Uruloki 15]

After Dark er ikke det helt store nei, selv om den har et par greie partier. Les Norwegian Wood. Gjerne etter at man har lest Great Gatsby, som Speik er inne på. Noterer at Speik ikke ble helt overbevist av Great Gatsby, det skjønner jeg ikke så veldig mye av. Må si jeg gleder meg litt til filmen som kommer neste år, trolig mest pga. to timer med velkledd Carey Mulligan i snedig samtale med andre velkledde folk satt til jazz og champagne, som jo har vært en god oppskrift tidligere.

[Angeleno 0]

Må si jeg gleder meg litt til filmen som kommer neste år

Regissert av, ehm, kostymemusikalauteuren Baz Luhrmann. Men joda, den kan sikkert bli bra.

 

Leser Naked Lunch. Du tok feil! Liker den.

[Uruloki 15]

Joda, egentlig gleder jeg meg vel ikke til selve filmen (Leo som Gatsby, tja), heller til å glane på Mulligan.

 

http://img2.timeinc.net/ew/i/2011/12/13/Great-Gatsby-Mulligan_510.jpg

 

 

Hvor langt har du kommet med Naked Lunch?

[Mal'akh 0]

Takker for mange gode tips! Tenker jeg går for Norwegian Wood først. Litt mer håndterlig lengde.