Jump to content

Hva leste du ista


Billy Behranu
 Share

Recommended Posts

 

Gave til deg, mens jeg venter på at du skal plukke opp Tenth of December:

 

http://1.bp.blogspot.com/-J3_iY2DuCLE/UO4hoxJ1S2I/AAAAAAAAfMY/8hX-aaD8lio/s1600/Mario_Santiago012.jpg

 

Ulises Lima.

Link to comment
Share on other sites

 

Haha. Jeg har sett det bildet før, det er veldig kult.

 

Noen engelske oversettelser av Limas/Papasquieros dikt: http://altarpiece.blogspot.no/2011/12/new-mario-santiago-papasquiaro.html og http://stendhalblues.tumblr.com/post/3573675021/xiv

 

Det er i alle fall noen veldig fine setninger der. Har du forresten lest novellene til Donald Barthelme? Må jo være i din gate.

Link to comment
Share on other sites

 

Jepp, han ligner Saunders på mange måter, men bruker kanskje et litt mer intrikat språk og stivere setninger. Elsker en novelle han skrev om en voksen mann som må gå grunnskolen på nytt (på grunn av en feil i systemet). Den novella er veldig morsom og sier samtidig mye bra om mange forskjellige ting og inneholder også genuin erotisk spenning (mellom voksen og barn).

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Må innrømme at jeg ikke har kommet til Saunders enda :( Men jeg kan love at det skjer, fulgt av fyldige rapporter.

 

Jeg har derimot gjenlest noen essay av Ingeborg Bachmann. Det er absolutt å anbefale. "Det er rimelig å kreve sannheten av mennesket", fra en tale, der snakkes det kort og godt om "forfatterens oppgave i verden". Mange presise formuleringer, en bejaende tone, men aldri belærende, mer ydmykt insisterende. Veldig bra. Når man først er inne på presise formuleringer skriver hun om ubehag i Thomas Bernhards bøker og noe sånt som en "glassklar stemme i en verden som smuldrer opp", hun er egentlig fra seg av begeistring over hvor bra Bernhard er. Hun sier til og med at han er mye bedre enn Beckett! Greit, hun skriver bra om litteratur, men det er liksom ikke nok med det, hun skriver også flott om musikk. Skjønner at jeg må lese Malina. I det hele tatt mer av de tyskspråklige Suhrkamp-forfatterne.


Alexander Kluge, anyone? Hva med Dürrenmatt? Av nyere dato, denne Kracht, som hvis jeg husker rett skal ha blitt kalt en østerrisk Houellebecq?

 

Billy, vet du noe om disse? Utfordrer deg til å sette opp en "topp 5 tyske/østerriske romaner etter krigen". Vet du har lest mye av det.

Link to comment
Share on other sites

 

Kracht er fet, en urokråke. En urokråke fra Sveits, vår mentale fetter her i Norge. Et lite møkkrikt, proteksjonistisk land med fjell. Når noen har noe å melde fra Sveits, da skal vi lytte her i Norge, ta inn litt av Europa på radaren så å si. Imperium kommer i norsk oversettelse en av dagene i februar (Pelikanen forlag), oversatt av Sverre Dahl. (Leser en annen sveitser for tida, helt annet lynne enn Kracht, Peter Stamm. Der er det full pupp stillstand og tafatthet som gjelder. Liker det, litt Peter Handke-aktig vibb over På en dag som denne).

 

Har ikke lest Kluge, må innrømme det. Skulle gjerne.

 

Må tenke litt på den lista. Skal se hva jeg får til.

Link to comment
Share on other sites

 
 
  • 3 weeks later...
 
 
 

Tid for en liten oppsummering:

 

Raymond Roussel - Impressions of Africa

Roussels fanfariske lek med den litterære tyngdekraften, resulterer i en merkverdig mikstur som ikke passer noe sted. Impressions of Africas deskriptive tyngde står i kontrast til Roussels utspekulerte fantasi, og skaper en litterær virkelighet som brennemerker leseren med sin vilje til å utfordre de etablerte reglene for fiksjon. Formgrepene står selv i dag som uhyre spenstige, idet Roussel vever historier i historier mens han sjonglerer det apokryfe med sin brede kunnskap.

 

Yann Martell - Life of Pi

Mer åpenbar enn åpenbaring. Martells bilder er enten banale eller uforståelige i denne fortellingen om litteraturens evne til å overvinne alt. Magisk kvakksalver.

 

Audition - Ryu Murakami

Ganske slagkraftig! De fleste kjenner historien fra Miikes film, og Murakamis dypdykk i den japanske psyken fanger en lummer stemning der trykket er dømt til å resultere i tordenvær.

 

Trans-Atlantyk - Witold Gombrowicz

Eksperimentell godsak som faller et sted mellom farse og reiseskildring. Ugjennomtrengelig og stilistisk avansert.

 

Cain - Jose Saramago

Ateistisk brannfakkel.

 

Bare å spørre hvis du vil vite mer. Fikk litt dårlig tid her. :P

 

 

 

 

 

Link to comment
Share on other sites

 
 
  • 1 month later...
 

Jeg likte den, men har ingen problemer med å skjønne at den ikke er for alle. Jeg synes starten og slutten er best. Når det er handling, streven og slit, da er historien engasjerende og får et litt fabelaktig preg. Det samme gjelder vel slutten. Jeg synes tittelen spiller godt på lag med boka som helhet.

 

Regner med at du synes de lange, i overkant utdratte, filosofiske diskusjonene er dølle? I så fall er jeg enig i det. Innimellom er de genuint motiverte av teksten, men det blir mye av det. Men det er jo dette Coetzee har interessert seg for noen år nå, filosofi og litteratur, ånd og liv osv osv, så det er naturlig spor for han.

 

Synes forøvrig det er irriterende å lese anmeldelser der skal påpekes at Coetzee "var bedre før". Det sies ikke eksplisitt, men det er liksom apartheidgreiene som er overlegent og Viktig. Det er en ærlig sak å like disse romanene best, jeg gjør det selv, for all del, men det er uinteressant. Coetzee har funnet en annen tråd å utforske, nye temaer, en annen måte å skrive fiksjon på. Deal with it. INGEN ville vært tjent på et nytt tiår med apartheidhistorier fra Coetzee, så det er unødvendig å dra opp hver gang.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg har først og fremst litt vanskelig for å akseptere stilen han har lagt seg til. Har ingenting å utsette på at han ikke vasser rundt i apartheidgryta, det bør jo også være et tilbakelagt kapittel der Disgrace kan stå som et postscript, et siste punktum. Men det er noe med denne simple, litt underfundig naive greia, "fra et uberørt synspunkt", det er dufus-aktig, det passer ikke Coetzee. Han må for all del skrive om filosofi og litteratur, ånd og liv, men hvor mye bedre er det ikke i Elizabeth Costello, i Diary of a Bad Year, om man skal sammenlikne med "senere verker". Noe mangler, en viss kynisk tilnærming til egen tekst som var der før. Er enig i fabelpreget du nevner. Det er for all del ikke helt krise eller noe, bare en liten skuffelse.

Link to comment
Share on other sites

 

Tankar om Synnøve Solbakken:

 

 

Synnøve Solbakken er som ein djevelutrivelse. Bjørnson legger sine karakterar på slaktarbenken og skjærer dei brutalt opp. Han lar alt av innhald og innvollar renne ut, så det til slutt ikkje er noko igjen. Ingenting. Heilt tomt. Deretter voldtar han sine karakterar så hardt, med den jævla bondepikken sin, at det er til å bli direkte deprimert av. Naturskildringene hans er så pompøse at eg får lyst til å spy, og er eit tydelig teikn på at han sjølv trur han er Gud og at alt han skriver er absolutt fantastisk. Ein forbanna egoist er det han er, med andre ord. For sannheten er jo at ikkje berre dei endelause naturskildringane, men også heile boka frå første til siste ord, er så keisam at man får lyst til å rive ut augneepla sine. Bjørnson kan suge pikken min...

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg har først og fremst litt vanskelig for å akseptere stilen han har lagt seg til. Har ingenting å utsette på at han ikke vasser rundt i apartheidgryta, det bør jo også være et tilbakelagt kapittel der Disgrace kan stå som et postscript, et siste punktum. Men det er noe med denne simple, litt underfundig naive greia, "fra et uberørt synspunkt", det er dufus-aktig, det passer ikke Coetzee. Han må for all del skrive om filosofi og litteratur, ånd og liv, men hvor mye bedre er det ikke i Elizabeth Costello, i Diary of a Bad Year, om man skal sammenlikne med "senere verker". Noe mangler, en viss kynisk tilnærming til egen tekst som var der før. Er enig i fabelpreget du nevner. Det er for all del ikke helt krise eller noe, bare en liten skuffelse.

For ordens skylds, siktet ikke til deg.

 

Ser ikke på stilen som uberørt og naiv, men snarere enkel og presis, noe som alltid har vært Coetzees greie. Gutten er selvsagt naiv, men den blir åpenbar. Den eldre ser jeg på som alt annet enn naiv og "dufus-aktig".

 

Jeg synes Summertime er klart best av de senere romanene, bare så det er sagt.

Link to comment
Share on other sites

 

Ser den. Men synes du ikke noen av setningene har en tendens til å bli litt plumpe? Det er helt klart tilsiktet enkelt, men uten den økonomiske, presise tilnærmingen Coetzee ellers har. Antar at han prøver å fange opp hvordan "alt ligger i språket", guttungens opplevelsesverden, noe i den retningen. Dufus-aktig er å ta i litt. Jeg savner vel egentlig mest den nådeløse Coetzee, noe av det jeg fant virkelig spennende da jeg først oppdaget ham.

Link to comment
Share on other sites

 

Sånn i forbifarten er jeg temmelig begeistret for diktene til Szymborska om dagen.

 

Vage planer for sommerlektyre: Mer Faulkner, mer Kawabata, The Invention of Morel av Bioy Casares, 2666, begynne på en av russerne, Livets bruksanvisning av Perec, det av Cortázar jeg ikke har lest, og KANSKJE, men bare kanskje, Sabbath's Theatre av Roth. Håpet er at nå som dette er "out there", følges det også opp.

Link to comment
Share on other sites

 

Har noen av dere Coetzee-kjennere lest denne teksten om ham? Griper artikkelforfatter'n fatt i noe? Har jævlig sansen for denne Alexander Carnera. Har brukt litt tid på hans essaysamling Som vidne er mennesket til den siste tida. I en av de mest interessante tekstene, "Krisens mulighed: At samle sårets kraft imod alle ar", tar han utgangspunkt i Coetzees Vanære og diskuterer krisen som potensial, en slags produktiv erosjon.

 

Det fikk meg til å tenke grunding på hvordan jeg er lært til å tenke om "krise", og på Ferraras Bad Lieutenant.

 

Mulig jeg skal sjekke ut Coetzee i sommer.

Link to comment
Share on other sites

 

Har lest den teksten og synes den er ganske god. Det er interessant at du nevner dette med krisen som potensial, husker at jeg egentlig så på det som et pek fra Coetzee, en slags bekmørk satire over en mann blottet for selvinnsikt, som bare forsterkes av Lord Byron-forelesningene (noe av det beste i Vanære).

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 month later...
 
 
 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...